tirsdag 29. mai 2012

Skal vi være bekymret for Kinas økonomi?

Det er en veldig interessant gjennomgang av utsiktene for kinesisk økonomi i en "special report" i The Economists siste nummer. Kinas betydning for verdensøkonomien øker stadig, så  når det kommer meldinger om at veksten i industriproduksjonen og boligbyggingen i Kina avtar, er det grunn til å bli litt bekymret. Men ikke alt for bekymret i følge The Economist, som på lederplass skriver at:

"...there is much that is going wrong with China’s economy. It is surprisingly inefficient, and it is not as fair as it should be. But outsiders’ principal concern—that its growth will collapse if it suffers a serious blow, such as the collapse of the euro—is not justified. For the moment, it is likely to prove more resilient than its detractors fear. Its difficulties, and they are considerable, will emerge later on."

Spesialbilaget går igjennom en del helt vanlige forestillinger om kinesisk økonomi. En del av disse viser seg å være myter, mens andre stemmer, men er sterkt overdrevne. Jeg synes vel at det særlig er tre sentrale poenger som kommer tydelig frem i denne gjennomgangen:

For det første har ikke Kina et så enormt handelsoverskudd med utlandet som man gjerne får inntrykk av fra amerikansk politisk debatt. Isolert sett er riktignok handelsbalansen Kina-USA svært positiv for Kina, men det totale handelsoverskuddet med resten av verden har i følge bilaget krympet kraftig, fra 10 prosent av BNP i 2007 til bare 2,8 prosent i fjor. Høyere energi- og råvarepriser er en viktig grunn til at overskuddet krymper. Målt i penger har Tyskland nå et større netto handelsoverskudd enn Kina.

For det andre har dette en sammenheng med at Kinas vekst ikke er på langt nær så eksportdominert og -drevet som vi gjerne tror, den er først og fremst drevet av innenlandske investeringer. Nettoeksporten utgjør i gode år 2-3 prosentpoeng av en årlig BNP-vekst på 10-12 prosent, men den er synkende og enkelte år har bidraget fra nettoeksport vært negativt, som en ser av søylediagrammet i denne delen av bilaget. Forbruket, både det offetnlige og det private, er også forbausende lavt sammenlignet med andre land på samme utviklingsnivå. Den store motoren og det klart viktigste bidraget til kinesisk vekst er derfor innenlandske investeringer i fabrikker, maskiner bygninger og infrastruktur, oftest i regi av statseide virksomheter.

For det tredje er det i følge The Economist ikke sannsynlig at disse enorme innenlandske investeringene skaper en boble som er nødt til å sprekke snart, selv om mange av investeringene åpenbart er svakt fundert rent bedriftsøkonomisk. Bilaget beskriver en del temmelig sprø prosjekter, men mener at problemet ikke er for høye investeringer totalt, men mye feilinvesteringer i regi av statlige og regionale selskaper. Noe av det spesielle med Kina er  det svært lave offentlige og private forbruket, som i følge offisielle tall er på bare 34 prosent av BNP (i følge uoffisielle tall er det litt høyere), langt lavere enn da Japan og Korea var i en tilsvarende vekstfase. USAs forbruk er på hele 70 prosent av BNP og selv under 2. verdenskrig holdt det seg på omkring 50 prosent.

Kina sparer penger, blant annet i utlandet, i stedet for å konsumere. Sparingen er enda høyere enn investeringene. Og her ligger i følge The Economist noe av nøkkelen til fremtidig vekst. Mens mange av prosjektene som i dag utføres av statlige virksomheter har svak lønnsomhet og heller burde utføres av private, er det en rekke ting offentlig sektor burde satse langt mer på enn dag. Blant annet helse, utdanning og velferd for befolkningen:

"More social spending of the right kind would not crowd out private consumption. On the contrary, it would encourage it. The patchiness of China’s safety net is one reason why households save so much of their incomes. According to Emanuele Baldacci and other economists at the IMF, a sustained rise in public spending by 1% of GDP, spread evenly across health, education and pensions, would increase the ratio of household consumption to GDP by 1.25 percentage points. The IMF’s Steven Barnett and Ray Brooks calculate that in urban areas every extra yuan the government spends on health prompts an extra two yuan of consumer spending. Can China afford to spend so freely? In one sense, it cannot afford not to."

Kina står også foran en eldrebølge som gjør at befolkningsveksten vil avta og den økonomiske veksten er nødt til å bli litt lavere enn før. The Economist argumenterer for at en gjennom en viss justering av den økonomiske politikken kan oppnå en sterk vekst og velstandsøkning også i fortsettelsen. Fordi forbruket er lavt og sparingen er høy finnes det et handlingsrom. Det er ingen boble som er i ferd med å sprekke nå, men det må komme en del endringer, blant annet i form av liberalisering av finanssektoren, dersom en skal unngå fremtidige bobler.