tirsdag 29. mai 2012

Kristin Halvorsen om "vi" og "de" i forskningen

I anledning fremleggelsen av det såkalte Forskningsbarometeret 2012 i dag kom kunnskapsminister Kristin Halvorsen med noen ganske besynderlige resonnementer i dagens Aftenposten (bare på papir og iPad, dessverre). Hennes hovedpoeng er staten gjør jobben sin og forsker nok, mens næringslivet ikke gjør det:

"Når du ser på hvor mye som investeres i forskning og utvikling pr. innbygger ligger Norge høyt i offentlig satsing målt mot landene vi sammenligner oss med, mens næringslivet ligger lavt. Det er her den store utfordringen ligger. Jeg utfordrer næringslivet til å tenke langsiktig."

Nå bruker riktignok Kunnskapsminister Halvorsen begrepet "vi" om næringslivet en gang i intervjuet, men det er tydelig at det egentlige vi-et i hennes verden er staten, som hun mener tenker langsiktig og finansierer statlige universiteter, mens "de"-et er næringslivet, som tenker kortsiktig og som hun åpenbart ikke har noe ansvar for. Dette understrekes hun litt ekstra ved å slå fast  at hun i hvert fall ikke vil at staten skal bidra til å løfte forskningen i næringslivet:

"Jeg tror ikke vi gjennom nye incentiver kan overtale næringslivet til noe de ikke er interessert i selv."

Til dette er det minst tre ting man kan si: For det første er det galt at staten forsker mer enn næringslivet i Norge. Næringslivet utfører rundt 50 prosent av all forskning i Norge, U&H-sektoren rundt 30 prosent og den frittstående anvendte instituttsektoren rundt 20 prosent. Av næringslivets forskning finansieres 82 prosent av næringslivet selv, i følge avsnitt 2.3 i Forskningsrådets indikatorrapport for 2011. Næringslivet forsker ganske mye i Norge. Poenget er næringslivets andel av forskningen er enda høyere i landene rundt oss og at vi også bør gå i samme retning. Ikke bare av hensyn til bedriftene, men først og fremst av hensyn til at samfunnet trenger enda flere kunnskapsintensive bedrifter som tåler vårt høye kostnads- og velferdsnivå.

For det andre er det alltid enklere å bruke andres penger, i dette tilfellet skattebetalernes penger, på gode formål som forskning, enn egne penger. Bedrifter må alltid vurdere om pengene de bruker på forskning gjør bedriften sterkere og gir bedre avkastning på kort og lang sikt enn andre ting man kan bruke pengene på. Noe annet er uansvarlig i forhold til både ansatte og investorer. Derfor er det også slik at det er veldig stor forskjell mellom norske bedrifter når det gjelder hvor mye de forsker og det gir ingen mening å snakke om et gjennomsnitt. I noen bransjer må man forske svært mye for å henge med. Bedrifter innen ikt, bioteknologi og andre høyteknologiske næringer bruker gjerne en svært høy andel av sin omsetning på forskning, med høy risiko og høy gevinst hvis de lykkes.

Andre næringer, for eksempel de kapitalintensive olje/gass- og energinæringene, bruker en mindre andel av (den svært høye) omsetningen på forskning, men ligger høyt i forhold til konkurrenter i andre land. For disse er det ikke noe mål i seg selv å forske mer, målet er å identifisere nye muligheter der forskningsbasert kunnskap kan skape differensiere og skape vekst. I Norge er utfordringen derfor dels å gjøre det mer lønnsomt for eksisterende næringsliv å forske mer, slik at det får hjelp til å gå i mer kunnskapsintensiv retning. Og dels handler det om å dreie næringsstrukturen i retning flere kunnskaps- og forskningsbaserte vekstbedrifter som kan lykkes globalt. Økt satsing på forskning i næringslivet vil komme som en konsekvens av at vi klarer en slik omstilling, men for å komme dit hjelper det om staten stimulerer til mer forskning og innovasjon i næringslivet.

Og for det tredje må Kristin Halvorsen være den eneste forskningsministeren i Europa som mener at incentiver for å øke forskningen og innovasjonen i næringslivet ikke er en viktig del av landets politikk for å øke verdiskapingen. Alle land i Europa er i den situasjonen er at næringsstrukturen fortløpende må fornyes og utvikles i mer kunnskapsintensiv retning for å kunne klare et høyere kostnadsnivå og økt konkurranse med lavkostland. Hvis vi lar dagens næringsstruktur alene bestemme tempoet vil vi underinvestere i forhold til samfunnets langsiktige behov for kunnskap.

Å fremskynde en "creative destruction" gjennom rammebetingelser som fremmer mer forskning og innovasjon i næringlivet er ikke bare god næringspolitikk, det er en forutsetning for at Europa skal komme styrket ut av krisen. I en slik situasjon er det merkelig at Kristin Halvorsen hevder at næringlivet ikke gjør jobben sin, men uten å ha et eneste tiltak som kan bedre situasjonen.  I årets statsbudsjett fjernet hun gaverforsterkningsordning som nettopp bidro til å øke den privatfinansierte forskningen i Norge.