Sysselsettingen øker

Det kommer jevnlig gode tall som viser at norsk økonomi går godt og at stadig flere kommer i arbeid. Forrige uke slapp Statistisk Sentralbyrå de siste tallene fra Arbeidsmarkedsundersøkelsen (AKU). De viser at  det i tremånedersperioden mellom november og februar er 21 000 flere sysselsatte. SSB skriver:

"I følgje Arbeidskraftundersøkinga (AKU) gjekk det sesongjusterte talet på sysselsette opp med 21 000 personar frå november (gjennomsnitt oktober-desember) til februar (gjennomsnitt januar-mars). Det utgjer ein auke på 0,4 prosentpoeng i sysselsettingsprosenten."

I SSBs nyhetssak om "Flere sysselsatte på heltid" skriver de om hvordan sysselsettingen har utviklet seg det siste året, fra 1. kvartal 2017 til 1. kvartal 2018. Også her er det en svært positiv utvikling:

"Det ble 42 000 flere sysselsatte med heltidsarbeid fra 1. kvartal 2017 til 1. kvartal 2018. Oppgangen kom blant både kvinner og menn. Tallet på sysselsatte økte med totalt 39 000 personer, 23 000 menn og 16 000 kvinner, viser den kvartalsvise arbeidskraftundersøkelsen. Sysselsettingen kom dermed opp i 2 660 000 personer. Mens det ble flere sysselsatte på heltid, var det bare mindre endringer i deltidssysselsettingen."

Det har også vært en positiv utvikling i ledighetstallene det siste året, særlig er antall unge arbeidsledige redusert. SSB skriver:

"Det ble til sammen 12 000 færre arbeidsledige fra 1. kvartal 2017 til 1. kvartal i år. Nedgangen kom blant både kvinner og menn, i hovedsak blant dem i aldersgruppen 15–24 år, hvor tallet på arbeidsledige gikk ned fra 39 000 til 31 000. Den gjennomsnittlige ledighetsperioden for dem som ennå var arbeidsledige, gikk ned fra 31,5 til 31 uker det siste året. Det er blitt færre nye ledige, mens det samtidig er blitt færre som har vært ledige i over et år."

Bortgjemte musikalske perler (84)

Det mest spesielle her er ikke at Bruce Springsteen spiller "No Surrender" på konsert, det har han sikkert gjort hundrevis av ganger, men at han spiller den sammen med Gaslight Anthem med vokalist Brian Fallon i spissen. Gaslight Anthem er som Springsteen fra New Jersey, og ligner en hel del rent musikalsk, men ble ikke etablert før i 2006, så man kan trygt si de tilhører ulike generasjoner. Men Springsteen har bidratt til å støtte opp om dem, blant annet ved at de har deltatt på scenen på hverandres konserter, her med sangen "No Surrender" fra Springsteens "Born in the USA"-album fra 1984.

Because the Night - igjen

Jeg har tidligere blogget om sangen "Because the Night". En sang Bruce Springsteen og Patti Smith har tatt på seg et delt foreldreansvar for. Springsteen skrev den første versjonen, men synes ikke den var passet på albumet "Darkness on the edge of town", så han overlot sangen til Patti Smith i nabostudioet som skrev den om, ga den ut på singel og fikk sin største kommersielle hit-låt. Mens Springsteen ofte spilte den live, ventet han til dobbeltalbumet "The Promise" fra 2010, en samling av overskuddsmateriale fra "Darkness", før han ga den ut på album. Noe jeg blogget om her.

Et spørsmål jeg også har vært innom før er om Bruce Springsteen og Patti Smith noen gang har spilt den sammen live Og svaret jeg kom fram til var at, ja, i hvert fall en gang, på U2s konsert på Rock'n'roll Hall of Fames 25-årsjubileum i 2009 da de begge ble tatt opp på scenen og Bono, Smith og Springsteen sang den sammen. For kort tid siden var det en ny live-opptreden der Bruce Springsteen og Patti Smith spilte gamle sanger om igjen. Det var på Tribeca-festivalen i New York tidligere denne uken. Her er "Because the Night" i 2018-versjon:

Digitale nerdelover (1): Coopers lov

Hvorfor går utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi så fort? Og hvor fort går det egentlig? Som et bidrag til folkeopplysningen på dette området skrev Silvija Seres og Espen Andersen en kronikk i Aftenposten i 2016 om "De digitale nerdelovene", som jeg blogget om her og la til et par nerdeloveksempler til.

Jeg ble minnet om dette da jeg var med på å åpne et spennende seminar hos Telenor for noen dager siden om neste generasjons mobiltelefoni, såkalt 5G. 5G kommer om at par år og vil gi oss veldig mye mer båndbredde til å overføre data i mobilnettet enn dagens 4G-nett, som hadde veldig mye mer plass til data enn 3G. En av foredragsholderne var Mischa Dohler som er professor i trådløs kommunikasjonsteknologi ved Kings College i London (her er bloggen hans).

Dohler trakk frem "Coopers lov", en digital nerdelov jeg ikke har nevnt tidligere, og heller ikke kan huske at jeg har hørt om før, men som passer svært godt inn i denne familien av forklaringer på hvorfor utviklingen går så fort. Det handler om eksponentiell vekst som vedvarer over tid og der tilsynelatende små forbedringer i begynnelsen blir til større og større forbedringer for hver dobling av ytelsen eller hastigheten. Utfordringen med disse teknologiske fremskrittene er noen ganger vi risikerer å undervurdere mulighetsrommet som skapes med de nye teknologiene og planlegger nye tjenester og forretningsmodeller innenfor begrensninger som ikke vil være der om noen år..

Coopers lov, også omtalt som "The Law of Spectal Efficiency", eller loven om effektiv utnyttelse av frekvensbånd, er oppkalt etter ingeniøren Martin Cooper som fant opp den første håndholdte mobiltelefonen hos Motorola i 1973 og fikk den utviklet og lansert i markedet i 1983 som Motorola DynaTac, verdens første håndholdte mobiltelefon som kom i kommersielt salg. Coopers lov er beskrevet slik på Wikipedia:

"This led Cooper to formulate the Law of Spectral Efficiency, otherwise known as Cooper's Law. The Law states that the maximum number of voice conversations or equivalent data transactions that can be conducted in all of the useful radio spectrum over a given area doubles every 30 months."

Denne kapasitetsveksten i hvor mye radiosignaler teknologien gjør det mulig å sende samtidig innen for et gitt område er en helt avgjørende forutsetning for utviklingen fra de første mobiltelefonene til 2G, 3G og dagens 4G og videre til 5G-nettverkene som kommer. Coopers lov sier at den tilgjengelige kapasiteten dobles hver 30. måned, noe som betyr at hver nye generasjon mobiltelefoni er mer enn 20 ganger raskere enn forrige. Nå er det også andre ting som forbedres med 5G, blant annet ventetiden fra man trykker på knappen til det kommer en respons, såkalt "latens", slik at mulighetene for virkelig samhandling i sanntid på tvers av store avstander også blir helt annerledes. Vi har mye å se frem til.

Og så er det viktig å minne om at disse nerdelovene ikke er naturlover, slik for eksempel Newtons bevegelseslover eller Ohms lov er, men erfaringsbaserte observasjoner som har vist seg å med stor sannsynlighet å kunne forutsi en fremtidig utvikling på viktige områder. Økt forutsigbarhet om fremtiden har også bidratt til å stimulere svært store investeringer i den forskningen og utviklingen som må til for å omdanne prediksjonen om at noe er mulig til helt konkrete produkter og tjenester.

Hvor er jobbene mest utsatt for automatisering?

Skal vi tro en helt ny studie fra OECD er jobbene mest utsatt for automatisering i Slovakia, Litauen, Tyrkia og Hellas. Og minst utsatt for automatisering i Norge, New Zealand, Finland og Sverige.

The Economist skriver om studien i sin nettutgave og slår fast at i alt 50 prosent av jobbene de 32 landene de har studert vil stå i fare for å bli automatisert i løpet av et tiår eller to. De skriver:

"Overall, the study finds that 14% of jobs across 32 countries are highly vulnerable, defined as having at least a 70% chance of automation. A further 32% were slightly less imperilled, with a probability between 50% and 70%. At current employment rates, that puts 210m jobs at risk across the 32 countries in the study."

Virkelig interessant blir det når man ser på ulikheter mellom de 32 landene når det gjelder hvor utsatt man er for at jobbene vil bli overtall av maskiner. Grafen over er fra The Economists artikkel. Der er det også en lenke til selve OECD-rapporten, som det er vel verdt å studere. Den heter "Automation, skills use and training" og er skrevet av Ljubica Nedelkoska and Glenda Quintinii. 

Rapporten kombinerer flere ulike metoder når den kommer frem til det er noen ganske store forskjeller når det gjelder hvor utsatt ulike land er når det gjelder tap av arbeidsplasser til automatisering, Og det er ikke slik at man i høykostland er mer utsatt for automatisering enn i land med lavere lønnskostnader, kanskje fordi mer av denne omstillingen allerede har skjedd i landene med høyst lønnskostnader.

Det OECD-rapporten derfor ser på er forskjeller i næringsstruktur som påvirker hvor mye som mye som kan automatiseres. Blant annet innenfor landbruk,næringsmiddelindustri, vareproduserende industri og byggenæring er det sannsynlig at vi vi oppleve langt mer automatisering. Rapporten ser også på kompetanseprofilen i arbeidsstyrken, og hvor tilpasningsdyktig den er når det gjelder teknologisk endring. Men mest interessant av alt ser undersøkelsen på om måten arbeidet er organisert på og hvordan kompetanse benyttes innenfor de ulike bransjene, og i hvor lett det vil være å løse oppgavene mer effektivt gjennom automatisering. I sammendraget i rapporten skriver de at:

"Across the 32 countries, close to one in two jobs are likely to be significantly affected by automation, based on the tasks they involve. But the degree of risk varies. About 14% of jobs in OECD countries participating in PIAAC are highly automatable (i.e., probability of automation of over 70%). Although smaller than the estimates based on occupational titles obtained applying the method of Frey and Osborne (2013) this is equivalent to over 66 million workers in the 32 countries covered by the study. In addition, another 32% of jobs have a risk of between 50 and 70% pointing to the possibility of significant change in the way these jobs are carried out as a result of automation – i.e. a significant share of tasks, but not all, could be automated, changing the skill requirements for these jobs. The variance in automatability across countries is large: 33% of all jobs in Slovakia are highly automatable, while this is only the case with 6% of the jobs in Norway. More generally, jobs in Anglo-Saxon, Nordic countries and the Netherlands are less automatable than jobs in Eastern European countries, South European countries, Germany, Chile and Japan."

Og i den avsluttende oppsummeringen skriver OECD-rapporten dette om den store variasjonen mellom ulike land:

"More than two thirds of the variation across countries is explained by differences in the way economies organise work within the same economic sectors (i.e., their occupational mix within industries and the job task mix within occupations), and only 30% is explained by differences in the economic structure of economies (i.e., the mix of industries). The risk of automation declines with the level of education, with the level of measured skills (PIAAC’s numeracy and literacy) and with the wage level across almost all countries, suggesting that this wave of automation is skill biased. The study, however, does not find support for the hypothesis that AI already has a measurable impact on the job security of occupations characterised by high levels of education and skills and high degrees of non-routine cognitive job tasks. On the other hand, AI appears to affect low-skilled jobs more significantly than previous waves of automation."

Norsk mediebarometer 2017

Hvert år på denne tiden presenterer Statistisk Sentralbyrå Norsk Mediebarometer, og hvert eneste år de siste årene har jeg blogget om overgangen fra papirmedier til digitale medier, veksten antall smarttelefoner, bruken av sosiale medier, og om hvordan analoge lagringsmedier er erstattet av digitale lagringsmedier som igjen er erstattet av strømmetjenester og nettsky-tjenester.

Det har skjedd voldsomme endringer. Og man skulle kanskje tro at denne reisen snart var ferdig, at endringene nå flater ut, men jeg synes tallene og statistikken vi finner i Norsk Mediebarometer 2017 (her i pdf versjon) er minst like dramatiske nå som det vi har sett tidligere år.

Hvis jeg skal trekke frem en ting jeg tenker det kan være viktig å merke seg i årets tall så er det andelen av befolkningen som oppgir at de ikke har lest en papiravis en gjennomsnittsdag. I 1998 var det bare 19 prosent av Norges befolkning som ikke hadde lest en papiravis en vanlig dag. I 2008 var andelen som ikke hadde lest en papiravis økt til 32 prosent. Nå ved inngangen til 2018 var det hele 68 prosent av befolkningen som oppgir at de ikke har lest en papiravis, mens det i målingen for et år siden var 61 prosent. Andelen som ikke leser aviser på papir fortsetter å øke.

Ellers er det veldig mye annet interessant i denne undersøkelsen også. SSB har laget to nyhetssaker der de oppsummerer noen hovedtrender. Den ene heter: "Færre leser aviser – både på papir og nett". Der kan vi blant annet lese at:

"I 2017 leste 32 prosent av befolkningen én eller flere trykte aviser en gjennomsnittsdag, mot 38 prosent ett år tidligere, sier statistikkrådgiver Odd Vaage. Denne utviklingen har pågått lenge. I 1997 var andelen papiravislesere på 84 prosent. Lesing av avisenes nettsider, som VG.no og Aftenposten.no, har også sunket. Leserandelen en gjennomsnittsdag var 52 prosent i 2017 mot 56 prosent i 2016 når det gjelder avisenes nettsider, sier Vaage."

Også bruken av tradisjonell TV har falt det siste året, etter å frem til ganske nylig ha ligget stabilt høyt:

"Andelen som ser på de lineære TV-sendingene en gjennomsnittsdag, medregnet sendingene på internett, har i mange år holdt seg nokså stabil, på i overkant av 80 prosent en gjennomsnittsdag. De seinere åra har det imidlertid vært en nedgang. Det gjelder også siste år. – Andelen som ser TV var 67 prosent i 2016 og 62 prosent 2017, sier Odd Vaage."

En annet nyhetssak SSB har laget de siste dagene om Norsk Mediebarometer 2017 har overskriften "Markant økning i bruk av strømmetjenester". Der skriver SSB at:

"– I 2016 var andelen som benyttet seg av video- og filmmedier, som inkluderer strømmetjenester, på 26 prosent. I 2017 var den på 37 prosent, sier statistikkrådgiver Odd Vaage i SSB. (...) 70 prosent av dem som hørte på lydmedier en gjennomsnittsdag i 2017, hørte på strømmete lydfiler fra internett. Seks år tidligere var denne andelen på 35 prosent."

Det er som sagt mye interessant å finne i rapporten. Som at andelen radiolyttere i løpet av en gjennomsnittsdag har sunket fra 59 prosent i 2016 til 54 prosent i 2017 etter å ha vært stabil i flere år. Og at 33 prosent spiller digitale spill i løpet av et gjennomsnittsdøgn. Og så er det jo jo også interessant at den eksplosive veksten i bruk av Facebook ser ut til å ha flatet ut. 73 prosent av internettbrukerne oppgir at de har vært på Facebook en gjennomsnittsdag, omtrent samme andel som oppgir at de har brukt e-post, mens hele 57 prosent av internettbrukerne oppgir nå at de har brukt "andre sosiale medier", opp fra bare 19 prosent for fire år siden. Det skjer noe nytt hele tiden.

David Bowie: Heroes

Bowie.-historien er full av store øyeblikk som det er vanskelig å rangere opp mot hverandre, men her er i hvert fall et øyeblikk som rangerer høyere enn det meste. 20. oktober 1977 var David Bowie på BBCs Top of the Pops med sin nye singel "Heroes".

Ask Embla: Northern Light

Det er på tide å trekke frem Ina Wroldsen her i musikkspalten på bloggen. Hennes nyeste sang "Strongest" har vært på VG-lista de siste 25 ukene. Hun har også skrevet en rekke kjente sanger for kjente internasjonale artister de siste årene. Men her er mer ukjente "Northern Light", en sang fra 2013 som ble utgitt av Ask Embla, en duo med Ina Wroldsen og islandske Arnthor Birgisson. Også albumet som kom fra Ask Embla heter "Northern Light" og er vel verdt å høre på.

Topplederkonferanse og inkluderingsdugnad

Statens årlige topplederkonferanse ble arrangert tidligere denne uken. Der samler vi lederne i alle de ulike statlige virksomhetene, på tvers av sektorer og departementsområder, for å diskutere felles utfordringer. Og hvilke forventninger vi har til ledere i staten, utover det som gjelder selve kjernevirksomheten. Sist jeg blogget om statens topplederkonferanse var for to år siden da Jan Tore Sanner formulerte de generelle forventningene han og regjeringen har til statens ledere.

Nå er en ny regjeringsplattform på plass og det var naturlig å bruke tid på årets topplederkonferanse på en noen punkter i plattformen der ledere i hele staten blir svært viktige for å lykkes med ambisjonene. Det gjelder for eksempel underkapitlet om arbeidsgiverpolitikk, som for første gang er med i en regjeringsplattform

Det gjelder også punktet i plattformen om at det skal lages en stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor. Lederne i staten har en helt avgjørende rolle for å skape handlingsrom og kultur for innovasjon. Derfor handlet en del av topplederkonferansen i år handlet om hva man kan gjøre for å få det til. Og om hvordan vi kan bli flinkere til å dele kunnskap og erfaringer med hverandre, på tvers av de siloveggene som for ofte begrenser samarbeid i offentlig sektor.

Og så handlet årets topplederkonferanse om Jeløya-plattformens punkter om en inkluderingsdugnad som skal sikre at flere med nedsatt funksjonsevne, eller med hull i CVen, skal komme i arbeid. Mannen på bildet over er Steinar Olsen i bedriften Stormberg som snakket til statens toppledere om hvordan han gjorde rekruttering av de som av ulike grunner har falt utenfor arbeidslivet til en sentral del av virksomhetens strategi, og i dag har som mål at dette skal utgjøre 25 prosent av nyrekrutteringen.

Stormberg er et gode eksempel på at noen virksomheter i privat sektor har vist vei og kan fungere som en inspirasjon og kilde til ideer for mange i stat og kommune. Og ideer og inspirasjon kommer vil til å trenge nå når det er satt klare målsettinger for statens arbeid med å rekruttere flere ansatte med nedsatt funksjonsevne eller hull i CVen inn i faste stillinger. Dagen etter statens topplederkonferanse var Erna Solberg på fagkonferansen til NHO Arbeid og Inkludering og snakket om "Behov for en inkluderingsdugnad", og sa dette om statlige virksomheters bidrag i dugnaden:

"Og så er det noe som heter å feie for egen dør. Staten har ikke alltid vært noe eksempel til etterfølgelse når det gjelder å ansette de som strever med å komme inn i arbeidslivet. Her vil jeg ta grep. Regjeringen har satt som mål at 5 prosent av de nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne, eller hull i CVen. Mitt håp er at dette skal gi enda flere en sjanse til å få den jobben de ønsker seg. Inkluderingsdugnaden omfatter eller berører mange pågående prosesser, på tvers av ulike sektorer, og er fortsatt i støpeskjeen. Det gjelder blant annet forhandlinger om en eventuelt ny IA-avtale, og en ny strategi for integreringsarbeidet, og for funksjonshemmedes rettigheter. Vi har også nedsatt et sysselsettingsutvalg og et kompetansepolitisk råd. Alle disse prosessene skal gjøre oss bedre til å inkludere flere i arbeidslivet!"

Vi som heier på utredningsinstruksen

Trine Eilertsen skrev i Aftenposten på mandag sin hyllest til Utredningsinstruksen, og ønsker seg en T-skjorte det står "Utredningsinstruksen" på. Når den blir laget vil også jeg gjerne ha en slik T-skjorte. Hyllesten er helt på sin plass. Trine Eilertsen skriver:

"Navnet skjemmer ingen, heter det, men det er mulig at Utredningsinstruksen sliter litt med å treffe de store massene. Men nettopp de store massene, velgerne, skattebetalerne og brukere av offentlige tjenester skal være sjeleglade for at vi har en slik instruks. Det er dem den skal gagne, instruksen som stiller de avgjørende spørsmålene før politikerne vedtar reformer, regelendringer eller investeringer."

Hva er det så som står i denne utredningsinstruksen, og som fortjener en slik hyllest og kanskje også en egen T-skjorte? Jeg blogget om den her i februar 2016 da vi la frem en enda mer konkret, kortere og tydeligere utredningsinstruks enn den forrige. Til å bare være på syv sider, som til og med er lettleste og forståelige, står det veldig mye klokt der. (Her er en lenke til Utredningsinstrukreen p på regjeringens nettsider).

Det aller viktigste der, og som Trine Eilertsen trekker frem, er minimumskravene til hva man må ha svar på når man skal laget beslutningsgrunnlaget for å gjennomføre et statlig tiltak. Kravene er formulert som seks enkle spørsmål:

"En utredning skal besvare følgende spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?"

Så vil noen innvende at store og kompliserte tiltak normalt kreve lengre langt mer omfattende utredninger enn små og enkle tiltak. Det er selvsagt helt riktig. Man skal ikke utrede mer enn nødvendig. Men uansett tiltak er det slik at disse seks spørsmålene må besvares. Og hvem er det så som har ansvaret for at det blir utredet og at de seks spørsmålene blir besvart?. Også dette er presist og godt besvart i utredningsinstruksen, i punkt 1-3:

"Det forvaltningsorganet som har ansvar for utredningsarbeidet, skal påse at bestemmelsene i instruksen blir fulgt. Hvis det er et offentlig utredningsarbeid, skal nødvendige krav innarbeides i mandatet. Departementene har et overordnet ansvar for kvaliteten på beslutningsgrunnlag innenfor egen sektor."

Det finnes for øvrig en utmerket Veileder til Utredningsinstruksen – Instruks om utredning av statlige tiltak, utgitt av Direktoratet for Økonomistyring (DFØ)som er litt mer utfyllende, dersom det skulle dukke opp spørsmål om hvordan man går frem for å få det nødvendige beslutningsgrunnlaget på plass.

En ny gullstandard for personvern

I min faste teknologispalte sist fredag på Etterbørs-sidene i Dagens Næringsliv, skrev jeg denne gangen om behovet for nye og strengere personvernregler, og hvordan EUs nye personvernregelverk sikrer nettopp dette. I DNs papirutgave fikk innlegget overskriften "Datamisbruk kan føre til digital nedkjøling", mens i versjonen som er gjort tilgjengelig på regjeringens nettsider er utstyrt med overskriften "En ny gullstandard for personvern".

Og i Dagens Næringslivs e-avis på nett var den utstyrt med den litt lengre tittelen "For små norske bedrifter med ambisjoner om å vokse internasjonalt er den nye loven et konkurransefortrinn". Heldigvis er alle tre overskrifter helt dekkende. Den minst selvforklarende,men mest optimistiske, er nok den med ny "gullstandard". Det begrepet hørte jeg første gang brukt i denne sammenhengen av Datatilsynets sjef Bjørn Erik Thon på personverndagen i januar i år. Jeg har sans for ambisjonsnivået og fremtidsoptimismen som ligger i den måten å beskrive EUs nye personvernregler. Her er kronikken:

En ny gullstandard for personvern

Fredag før påske presenterte regjeringen en ny personopplysningslov. Loven er det viktigste svaret på hvordan vi skal hindre at private bedrifter eller offentlige myndigheter misbruker våre persondata.

Teknologien skaper utfordringer for personvernet på nye områder og vi får stadig eksempler på at personvernet ikke blir ivaretatt godt nok. Denne uken har Facebooks konsernsjef svart på kritiske spørsmål fra kongressen i USA og i helsides annonser beklaget at selskapet har brutt brukernes tillit. I Norge har Datatilsynet og Forbrukerombudet gjort en viktig jobb i å avdekke hvordan det samles inn persondata på elektroniske markedsplasser, nettsider, GPS-klokker og leker, og at disse dataene deles uten av vi vet om det.

Norge ligger i dag langt fremme på personvernområdet, med strenge regler for hvordan personopplysninger skal behandles og brukes. Men også vi utfordres av at nye teknologiske muligheter gjør at personopplysninger anvendes til nye formål og at dette ofte skjer uten at vi blir gjort oppmerksomme på det. Resultatet er ikke bare et dårligere personvern, men også at digitaliseringen kan miste fart fordi vi ikke lenger har den samme tilliten til digitale tjenster eller smarte og internettilkoblede produkter.

Vi teknologioptimister bør bekymre oss for den digitale nedkjølingseffekten som kan komme hvis sikkerheten og personvernet ikke er ivaretatt. Og vi bør juble for at EUs nye personvernregelverk, som innføres i Norge gjennom den nye personopplysningsloven, inneholder rettighetene, pliktene og virkemidlene vi trenger for å digitalisere videre i et høyt tempo, med den nødvendige tilliten.

Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon brukte sin innledning på årets personverndag til å omtale EUs nye personvernregelverk som "den nye gullstandarden for personvern". Men hva er det som er så bra med det nye lovverket? Jeg mener at det særlig er tre viktige problemer det nye regelverket gjør noe med:

For det første får vi felles regler i hele Europa. Det vil ikke lenger være mulig for store internasjonale giganter å overse regelverket i små land. Når EU har en ny og stengere standard må alle følge den i Europa, men kanskje også i USA og resten av verden, fordi det blir "gullstandarden" man følger når man er opptatt av personvern. For små norske bedrifter med ambisjoner om å vokse internasjonalt blir en høy norsk personvernstandard et konkurransefortrinn.

Det andre er at det innføres tydeligere plikter for virksomheter som behandler personopplysningene våre. Innebygget personvern og personvern som standardinnstilling i digitale tjenster blir lovpålagt. Den som bruker data skal gi klar og tydelig informasjon om hvordan personopplysningene skal brukes. Det er ikke lov å samle inn eller lagre personopplysninger man ikke trenger. Opplysninger som det ikke lenger er behov for, skal slettes.

For det tredje gir regelverket oss nye rettigheter. Du har rett til å vite hva andre vet om deg. Når noen samler inn informasjon om deg skal du få vite det. Uriktige eller ufullstendige opplysninger skal rettes. Den enkelte får rett til å protestere mot behandling av sine personopplysninger. Og det innføres en rett til å ta med seg personopplysninger fra en virksomhet til en annen.

Jeg har sett at muligheten til å bruke persondata til å skape nye produkter og tjenester av noen blir beskrevet som "den nye oljen". Det er ingen tvil om at teknologien gir nye og spennende muligheter for både økonomisk og annen verdiskaping, men vi må huske at persondata også er veldig forkjellige fra naturressurser. Mens olje, gass og vannfall tilhører samfunnet, og det derfor er bestemt at staten kan gi private og offentlige selskaper retten til å utnytte dem for å skape økonomiske verdier, tilhører våre persondata hver enkelt av oss.

Enkelte persondata må vi dele med andre, for eksempel for å betale skatt eller motta ytelser fra det offentlige. På andre områder gjør vi lurt i å dele data med andre, for eksempel for å kunne få best mulig behandling av en lege, bidra til forskning eller få gode råd om varer og tjenester vi kan kjøpe. I et liberalt samfunn må vi gjøre det enkelt å velge dette selv – både hva vi vil dele og hva vi vil holde for oss selv.

Norsk digitalisering - et forbilde

Uken før påske ble jeg invitert til å holde åpningstale på Digitaler Staat i Berlin, som med 1400 deltagere er Tysklands største konferanse og fagmesse for offentlig forvaltning. Vi er ofte litt tilbakeholdne med å skryte av hva vi får til på digitaliseringsområdet her i Norge, men når man er på besøk som dette er det ingen tvil om at andre land i Europa opplever at Norge er langt fremme.

Det gjelder både digital infrastruktur, som 4G-dekning og bredbånd, men også hvor langt vi har kommet i å digitalisere offentlige tjenester, ha felles pålogging og utnytter våre felles registre på tvers i hele offentlig sektor. Og dette siste bidro AltInn og Difi til å få frem på en glimrende måte på konferansen. På "Forenklingsbloggen", en glimrende blogg der Brønnøysundregistrene forteller om alt de gjør for å fornye, forenkle og forbedre for innbyggere og næringsliv, skriver de om deltagelsen i Berlin under overskriften "Norsk digitalisering - et forbilde":

"Brønnøysundregistrene/Altinn og Difi var en del av den norske standen som var sentralt plassert i lokalet. Statssekretær Paul Chaffey fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet holdt åpningstalen, hvor han også viste til Altinn som én av suksessfaktorene for norsk digitalisering. Cat Holten, avdelingsdirektør for digitalisering ved Brønnøysundregistrene, holdt sammen med fagdirektør Tor Alvik fra Difi et innlegg om «E-Government made in Norway», hvor de fikk presentert samarbeidet og totaliteten i det vi gjør. Enkelte i publikum var skeptiske til hvordan vi kan digitalisere og dele så mye uten at det går ut over personvern og sikkerhet. Holten svarte med at tillit og sikkerhet er helt grunnleggende faktorer for at vi lykkes i Norge."

For egen del ble dette også en anledning til å ha en veldig spennende diskusjon med representanter for tysk bilindustri om overgangen fra fossile biler og over til flere elektriske transportmidler, et område der markedsutviklingen i Norge og virkemidlene vi bruker blir lagt merke til. Jeg besøkte også digitaliseringskomiteen i den tyske Forbundsdagen, der de akkurat som oss hadde fått på plass en ny regjeringsplattform ganske nylig, og en del politikere hadde fått nye roller. Jeg fortalte litt generelt om politikk og virkemidler for digitalisering i offentlig sektor i Norge. Men jeg tror det de kanskje var mest overrasket og imponert over er hvordan vi i Norge kan bruke mobiltelefonen til å logge på alle offentlige nettsteder på en sikker måte, for eksempel for å finne skattemeldingen og finne ut om det blir restskatt i år eller ikke.