Vi som heier på utredningsinstruksen

Trine Eilertsen skrev i Aftenposten på mandag sin hyllest til Utredningsinstruksen, og ønsker seg en T-skjorte det står "Utredningsinstruksen" på. Når den blir laget vil også jeg gjerne ha en slik T-skjorte. Hyllesten er helt på sin plass. Trine Eilertsen skriver:

"Navnet skjemmer ingen, heter det, men det er mulig at Utredningsinstruksen sliter litt med å treffe de store massene. Men nettopp de store massene, velgerne, skattebetalerne og brukere av offentlige tjenester skal være sjeleglade for at vi har en slik instruks. Det er dem den skal gagne, instruksen som stiller de avgjørende spørsmålene før politikerne vedtar reformer, regelendringer eller investeringer."

Hva er det så som står i denne utredningsinstruksen, og som fortjener en slik hyllest og kanskje også en egen T-skjorte? Jeg blogget om den her i februar 2016 da vi la frem en enda mer konkret, kortere og tydeligere utredningsinstruks enn den forrige. Til å bare være på syv sider, som til og med er lettleste og forståelige, står det veldig mye klokt der. (Her er en lenke til Utredningsinstrukreen p på regjeringens nettsider).

Det aller viktigste der, og som Trine Eilertsen trekker frem, er minimumskravene til hva man må ha svar på når man skal laget beslutningsgrunnlaget for å gjennomføre et statlig tiltak. Kravene er formulert som seks enkle spørsmål:

"En utredning skal besvare følgende spørsmål:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?"

Så vil noen innvende at store og kompliserte tiltak normalt kreve lengre langt mer omfattende utredninger enn små og enkle tiltak. Det er selvsagt helt riktig. Man skal ikke utrede mer enn nødvendig. Men uansett tiltak er det slik at disse seks spørsmålene må besvares. Og hvem er det så som har ansvaret for at det blir utredet og at de seks spørsmålene blir besvart?. Også dette er presist og godt besvart i utredningsinstruksen, i punkt 1-3:

"Det forvaltningsorganet som har ansvar for utredningsarbeidet, skal påse at bestemmelsene i instruksen blir fulgt. Hvis det er et offentlig utredningsarbeid, skal nødvendige krav innarbeides i mandatet. Departementene har et overordnet ansvar for kvaliteten på beslutningsgrunnlag innenfor egen sektor."

Det finnes for øvrig en utmerket Veileder til Utredningsinstruksen – Instruks om utredning av statlige tiltak, utgitt av Direktoratet for Økonomistyring (DFØ)som er litt mer utfyllende, dersom det skulle dukke opp spørsmål om hvordan man går frem for å få det nødvendige beslutningsgrunnlaget på plass.