Teknologi for miljøvennlig transport

Forskningsrådet har et eget virkemiddel for å støtte opp om forskning og utvikling for å få frem teknologier for miljøvennlig transport og mobilitet. Nå er det tildelt 62 millioner nye kroner gjennom denne "Pilot-T" ordningen til 8 slike prosjekter.

På Forskningsrådets nettsider kan man lese mer om hvilke prosjekter som er tildelt penger.  Blant de som har fått penger er det et prosjekt for smartere kjemikaliebruk ved avising av rullebanene til Avinor, et elektrisk sjøfly og en tjeneste for bedre datadrevet optimalisering av batterielektriske transportmidler. Og så er jeg spent på hva som kommer ut av denne prosjektbeskrivelsen:

"Konseptet MaaS innebærer at du kan planlegge, bestille og betale transport fra A til B i én og samme tekniske løsning – vanligvis en mobil-app – selv om reisen inkluderer tjenester fra flere transporttilbydere. En vellykket realisering av MaaS vil bidra til reduserte utslipp fra transport, økt fremkommelighet og bedre arealbruk. For at en slik løsning skal kunne fungere må det være mulig og lønnsomt for alle som tilbyr persontransport å delta, og løsningen skal testes ut i to piloter hos både offentlige og private transportaktører. Trondheimselskapet FourC er prosjektansvarlig og SINTEF Digital er FoU-leverandør."

Covid resilience index (2)

I slutten av juli skrev jeg om Bloombergs rangering av hvilke land som har klart seg best og dårligst gjennom den etter hvert ganske langt koronapandemien. Det har vært en berg og dalbane for veldig mange land,  der man har gjort mye bra i perioder, men slitt veldig i andre perioder. 

Undersøkelsen fra  i sommer, Covid-resilience index, viste at noen få land utmerker seg seg ut i toppen, blant annet Norge, ved å klare å holde smitte og dødsfall lavere enn andre, men uten å måtte stenge ned alt eller holde folk innesperret.

Det har nå gått fire måneder siden den forrige rangeringen og det er interessant å se hvordan land har håndtert den vanskelige gjenåpningsfasen. Helt øverst på listen troner fortsatt Norge, og bak følger noen få andre land som har klart å holde seg i øvre halvdel av denne tabellen hele veien, mens det tilsvarende er noen land som hele veien har svært i nederste del av tabellen, Bloomberg skriver:

"Amid the flux, a handful of places proved the most consistent. Most of them never reached No. 1 of the 53 economies ranked, but they never fell below 26th place, either. These seven countries -- Norway, Denmark, Finland, the United Arab Emirates, Canada, South Korea and Switzerland -- are the closest the pandemic has to season MVPs: whether rolling out vaccination, fighting delta or reopening the economy, they always scored above average. Strong healthcare safety nets and societal cohesion are common denominators among the seven, qualities that advantaged them at every stage of the pandemic. A faith in government and people’s willingness to follow rules helped with containing the virus, while these countries’ relative wealth meant they had the buying power to snap up the first supplies of vaccines.

At the other end, nine countries -- Argentina, Iran, Mexico, Brazil, Peru, Poland, Nigeria, Pakistan and South Africa -- have never risen above the Ranking’s mid-point the past year. These places have been the most devastated by the pandemic, infections-wise, and many still struggle with limited access to vaccines."

Pandemien er ikke over. Vi har nå fått en ny og enda mer smittsom mutasjon som også ser ut vil å smitte vaksinerte i større grad. Derfor er det ingen garantier denne gangen heller for at de landene som har klart seg best til nå vil fortsette å klare seg best. Men det er vel grunn til å håpe at den tilliten som er opparbeidet til myndighetenes smittehåndtering her i Norge gir oss noen fordeler i fortsettelsen, i hvert fall dersom myndighetene passer på å kommunisere hva de ønsker å oppnå og hva som kreves av folk for å klare det.

Bortgjemte musikalske perler (162)

Her er et stykke musikk jeg tror de færreste så komme. The Flaming Lips, et band fra Oklahoma City, USA, som jeg må innrømme at jeg ikke kjenner særlig godt, men som har holdt på siden tidlig på 1980-tallet, har funnet ut at de skal lage et coveralbum med Nick Cave-sanger. Om det er særlig interessant i seg selv kan det sikkert være delte meninger om. 

Men med seg har de fått 14 år gamle Nell Smith som vokalist. Og komboen av Nell Smith, Flaming Lips og Nick Caves sanger er definitivt en overraskende og spennende nyhet. Albumet har ikke kommet enda, men det har begynt å komme noen enkeltvideoer på YouTube. Her er sangen "No More Shall We Part" fra Nick Caves album med samme navn som kan kom med i 2001, etter noen års pause og en periode med et ikke helt bærekraftig konsum av kjemiske stoffer kroppen ikke har så godt av. 

Thåström er tilbake

 Han har holdt på siden slutten av 70-tallet, først som vokalist i Ebba Grön (ja, de med "Staten och kapitalet") og Imperiet (ja, de med "Du ska va president") mellom 1983 og 1988. Siden har han vært soloartist og gitt ut en rekke album, men nå går det gjerne noen år mellom hver gang. Derfor er det veldig gledelig at han igjen er ute med et nytt album, "Dom som skiner". 

Der finner vi singelen "Papperstunna Väggar" som også ble fremført på Skavlan nylig, sammen med Titiyo, en annen svensk artistveteran. Fin sang. Og kanskje et uttrykk for at han nå beveger seg vekk fra det relativt tunge industrielle lydbildet som preget de forrige albumene.

Pengeoverføringer fra innvandrere til opprinnelseslandet har økt

En av de mange tingene det har vært grunn til en viss uro for under pandemien er hvordan pengestrømmene fra innvandrere i vesten til familien i landet de kom fra ville påvirkes. Innvandrere i rike land er overrepresentert i noen av de yrkene som har vært hardest rammet av nedstengninger og smitteverntiltak, som servering, overnatting og transport. Noe som kunne tilsi at en viktig pengestrøm til fattige land kunne stoppe opp.

Hvordan har det så gått? Faktisk er det slik, i følge en artikkel i The Economist i dag, at selv om innvandringen er kraftig redusert, og selv om mange ikke har kunnet jobbe, så har pengeoverføringene likevel økt. The Economist skriver:

"In 2021 remittances to low- and middle-income countries are projected to reach $589bn, a 5.5% increase over pre-pandemic levels in 2019, according to the World Bank. More surprisingly, even during the worst of the pandemic in 2020 remittances fell by just 1.7%. This resilience is a welcome contradiction to early predictions that the pandemic would squeeze remittances. Instead, the money has continued to flow. But the World Bank finds that during the pandemic many migrants went to even greater lengths to reduce their own spending or draw on savings in order to send money home."

Hvor viktig er så disse private pengeoverføringene til familiemedlemmer sammenlignet med vestlige bedrifter investeringer i fattige land, eller tradisjonell utviklingshjelp fra stater og organisasjoner, som gjerne får langt mer oppmerksomhet? Som grafen over viser er disse private overføringene større i 2021 enn begge de to andre i 2021. De er bare litt høyere enn utenlandske bedrifters investeringer (som har gått litt ned de siste årene), men de er tre ganger høyere enn den tradisjonelle utviklingshjelpen i verden. Og i noen land, som Libanon og Ghana utgjør de private pengeoverføringene til slektninger mer enn 30 prosent av BNP  i landet, og den klart viktigste inntektskilden.

Jevnere i tennis-toppen

Det er gøy med store idrettsstjerner som  vinner og vinner og vinner, men for publikumsinteressen over tid er det nok en fordel at den beste ikke er for overlegen. Det øker interessen når det er en sterk rivalisering mellom to eller flere utøvere, der utfallet ikke alltid er gitt på forhånd. Som Senna vs Prost eller Hamilton vs Verstappen i Formel 1. Eller Dæhlie vs Smirnov eller Bjørgen vs Kowalczyk i langrenn.

Også i tennis har det vært både perioder med en suveren ener, men også perioder med intens rivalisering. På 2000-tallet dominerte Roger Federer Stort de første årene. Så var det noen år med en intens rivalisering mellom Federer, Nadal og Novak Djokovic, før sistnevnte rykket fra og en periode kanskje  var tennishistoriens mest overlegne. Veldig imponerende, men litt kjedelig i lengden.

Hvordan er det nå? Det er jo interessant også sett med norske øyne når Casper Ruud fra Snarøya nå er inne i topp 10 på verdensrankingen. Hvor langt er det egentlig opp? Svaret er, i følge The Economist er at det nå er jevner i toppen enn på mange  år. Djokovic fra Serbia er fremdeles øverst på rankingen, men avstanden ned til de andre har krympet. The Economist skriver:

"According to Elo, a system which rates players by their performance and the quality of opponents they face, Mr Djokovic’s rating at the end of 2021 was 2,178 points, his lowest in more than a decade and just 19 points higher than the second-ranked Mr Medvedev. Last year the gap between the pair was 128 points. More tellingly, the gulf between Mr Djokovic and players lower down the ranks is narrowing too. In 2015, after arguably the greatest year in tennis, Mr Djokovic registered an Elo rating of 2,434, which surpassed the peaks of Mr Federer (2,363 in 2006) and Mr Nadal (2,312 in 2013). The gap then between Mr Djokovic and the 20th Elo-ranked player was 515 points, the highest it has been in the past twenty years. In 2021 that gap was down to 274 points, the lowest since 2003, when Mr Federer’s era of dominance was just beginning."

Det siste er jo gode nyheter for alle som heier på Casper Ruud også. De beste er fryktelig gode spillere, men avstanden opp er mindre avskrekkende enn på lenge.

Pilene fortsetter å peke oppover for Norge

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at pilene fortsatte på peke oppover  i årets tredje kvartal, til tross for økende smittetall i september. Arbeidsledigheten fortsatte å gå ned, sysselsettingen gikk opp, konsumet økte og BNP gikk opp og passerte nivået før pandemien.

Det kan jo også være relevant å minne om at selv om tallene kommer nå som vi har fått en ny regjering, var det i tredje kvartal fortsatt en Erna Solberg-ledet regjering som styrte landet (den gitt av 14. oktober). Og det vil jo en stund fremover også være slik at det er resultatene av den forrige regjeringens politikk. både på godt og vondt, vi ser effektene av. Et nytt statsbudsjett vil ikke gjelde før fra januar, og vi vet fortsatt ikke hvordan det vil bli.

Hvordan gikk det så på slutten av Solberg-regjeringens åtte år. Som grafen over viser endte den på topp, etter en ganske voldsom pandemi-nedtur, men med en opptur i etterkant som har vært imponerende sterk. SSB skriver i sin omtale av tallene at:

"Selv om smittespredningen økte markert i september, var norsk økonomi i 3. kvartal først og fremst preget av gjenåpning og gradvis avvikling av smitteverntiltak. Gjeninnhentingen etter pandemien fortsatte med god styrke, og aktiviteten økte i hver av de tre månedene juli, august og september. Samlet endte veksten i BNP for Fastlands-Norge i 3. kvartal på 2,6 prosent, målt i faste priser og justert for normal sesongvariasjon.

─ Den høye veksten i 3. kvartal kan særlig tilskrives tjenestenæringer som var hardt rammet under pandemien, sier seksjonssjef for nasjonalregnskapet Pål Sletten.

Overnattings- og serveringsvirksomhet, transport, samt kultur, underholdning og annen tjenesteyting, hadde alle sterk oppgang.

Det var samtidig sterk vekst i sysselsettingen. Justert for normal sesongvariasjon økte antall sysselsatte med hele 61 600 personer fra 2. til 3. kvartal, tilsvarende 2,2 prosent. Veksten i sysselsettingen skjedde til tross for at det fortsatt var langt færre ikke-bosatte som arbeidet i Norge i 3. kvartal."

Det er med andre ord en svært god situasjon for norsk økonomi, det norske arbeidsmarkedet og konkurranseutsatt næringsliv. Og så er det jo samtidig slik at en positiv utvikling på viktige områder som dette skaper noen andre utfordringer som må løses. Det er knapphet på en del varer og det er noen forsyningskjeder i verden som ikke fungerer så godt som de skal, noe som gir høyere priser. Men aller mest utfordrende vil det nok bli at sterk oppgang kombinert med lav ledighet gir knapphet på arbeidskraft i mange bransjer og regioner. At arbeidsinnvandringen nå er mye lavere enn for noen år siden forsterker dette problemet.

Bortgjemte musikalske perler (161)

 Jeg må trå til med en til livversjon fra nyere tid av en klassisk låt. Denne gangen er det Talking Heads "Wild Wild Life" fra 1986. Her fremføres den i 2013 av David Byrne og St Vincent, og et helt lite orkester av medmusikanter, i en minst like energisk versjon som originalen:

Bortgjemte musikalske perler (160)

Litt klassisk Bruce Springsteen skader ikke ved inngangen til helgen. Sangen er The River fra 1979, men her er den i en liveversjon fra Glastonbury-festivalen i 2009, 30 år etter.

Høyere anslag for oljeinvesteringene i 2022

Selskaper som investerer i kapitalintensiv industri og infrastruktur, som det tar tid å planlegge og bygge ut, er ikke begeistret for usikkerhet. Usikkerhet om fremtidig etterspørsel etter varer og tjenester og hvordan reiseaktivitet og energibruk kommer til å bli i årene fremover, legger fort et lokk på investeringsviljen.

Og motsatt er det gjerne slik at når alle er optimister og forventer at pilene vil fortsatte å peke oppover, så blir det investert mye av mange, og det tar gjerne tid før investeringsnivået kommer ned igjen fordi mye penger allerede er brukt ("sunk cost"), slik at det er man taper mindre på å fortsette et dårlig prosjekt enn på å avslutte det. Og man kan jo alltid håpe at det i stedet er konkurrentene som bidrar til å dra ned overkapasitet.

Statistisk sentralbyrås statistikker over oljeinvesteringene på norsk sokkel, og hvordan oljeselskapenes forventingene til fremtidige investeringer utvikler seg, er veldig interessante indikatorer på hvordan dette svinger. Koronapandemien har skapt en usikkerhet om blant annet fremtidige reisemønstre og transportbehov, som påvirker hele den globale energietterspørselen. Og selv om oljeprisene nå er høyere enn de har vært på mange år henger oljeselskapenes forventninger til investeringsnivået i året som kommer fortsatt etter. 

Nå er det alltid en viss dose pessimisme i oljeindustrien året før, uansett oljepris, men det er påfallende hvordan forventningen er enda lavere enn vanlig nå, til tross for at både oljepris og ikke minst europeiske gasspriser er på et veldig høyt nivå. Men det er også interessant å se at pessimismen er avtagende. Det er stor forskjell på synet på investeringene i 2022 som  kom i august i år og oppfatningen nå. SSB skriver:

"Investeringene til rørtransport og utvinning av olje og gass blir nå anslått til 154,4 milliarder kroner for 2022. Det er 8,7 prosent høyere enn i forrige måling, men indikerer fortsatt et klart fall mot med tilsvarende tall for 2021. Oljeselskapenes anslag for 2021 oppgis nå til 182,3 milliarder kroner."

Det er særlig når det gjelder utbygginger av nye felt at oppfatningen er at det vil investeres en god del mer enn tidligere anslått:

"Investeringsanslaget til feltutbygging i 2022 blir nå oppgitt til 53,1 milliarder kroner. Dette er hele 27 prosent mer enn anslått i forrige undersøkelse. Oppjusteringen av 2022-anslaget har sammenheng med at det er levert plan for utbygging og drift (PUD) på et par utbyggingsprosjekter, samt at det nå er rapportert inn vesentlig høyere kostnader på enkelte utbyggingsprosjekter enn tidligere antatt. Sistnevnte investeringer er merinvesteringer som trolig ikke bidrar til å utvide framtidig produksjonskapasitet vesentlig utover det som tidligere var planlagt. Anslagene for felt i drift og nedstengning og fjerning øker også noe fra forrige måling, mens anslag for leting, landsvirksomhet, og rørtransport er justert noe ned."

Vaksiner virker, men noen virker bedre enn andre

At vaksiner mot covid-19 virker er det ingen som helst tvil om. Det får vi demonstrert hver eneste dag når det kommer nye oversikter over hvor mange som er blitt smittet og hvor mange som er innlagt på sykehus, og der uvaksinerte er i stort flertall.

Men det er ikke nok å vite at vaksiner virker. Vi trenger også kunnskap om hvor godt de virker mot å bli smittet og hvor godt de virker mot alvorlig sykdom dersom du blir smittet. Det er også viktig å vite hvor godt de ulike vaksinetypene og -produktene virker, og hvor godt de beskytter mot ulike virusmutasjoner.

Denne store jobben med å sammenstille ulike data har The Economist tatt på seg å gjøre. De beskriver funnene så langt i artikkelen "Which vaccine is the most effective against the Delta variant?". 

"For symptomatic infections, more plentiful data make ranges narrower and easier to compare. Two mRNA vaccines, Moderna and Pfizer-BioNtech, performed best. They are followed by AstraZeneca, which in a trial in Canada was 69-95% effective (though a trial in England gave a worse result of 61-72%, possibly due to protection from past infections in the control group). Chinese and Indian shots are not as impressive. In a very small real-world trial in Guangzhou, a city in southern China, data from recipients of two shots of vaccines made by either Sinopharm or Sinovac indicated an effectiveness of 16-82% (with 59% as the most probable). Clover’s product had an efficacy against Delta of 57-90% in its phase-three trials. That is better than two doses of Covaxin (33-83%), and roughly equal to a single dose of Johnson & Johnson (77-80%). These findings have implications for the trajectory of the pandemic. They make China’s zero-covid strategy, for example, look even less tenable, since the two most widely used Chinese vaccines appear among the least effective at limiting transmission of the Delta variant."

Alle vaksinene gir beskyttelse mot både smitte og alvorlig sykdom. Men det er som vi ser forskjeller. De to mRNA-vaksinene fra Moderna og Pfizer virker aller best. Noe som selvfølgelig er bra for Norge der det nesten bare er disse vaksinene som er brukt.

Bidens popularitet faller

Joe Biden er langt mindre populær blant velgerne nå enn da han ble president i januar i år. Og det er naturligvis noe mediene gjør et stort nummer av, etter hvert som tilliten faller. Men hvor uvanlig er det kraftige fallet i popularitet Biden opplever nå?

Svaret er at det er helt normalt. Som grafen til høyre viser er det akkurat som det pleier å være et stykke ut i en presidentperiode. Det er The Economist som skriver om "How popular is Joe Biden?". Sammenlignet med de to foregående presidentene, Obama og Trump, er Biden midt i mellom. Obama var uvanlig populær personlig, også blant folk som var uenige i politikken, mens Trump var uvanlig upopulær. Men den kraftige trenden nedover det første året er nokså lik for alle tre.

Historien viser også at det er fullt mulig å snu denne trenden og bli gjenvalgt for en ny periode etter fire år. The Economist skriver:

"On average, presidents need to have an approval rating that is roughly five to ten percentage points higher than their disapproval rating to have a decent shot at re-election, or to put enough pressure on Congress to pass their agenda. Anything less and they risk backlash from the public and the stalling of the government’s programme."

Nå er det slett ikke sikkert at Joe Biden har tenkt å å prøve seg på et gjenvalg. Biden mot Trump en gang til om tre år kan kanskje fremstå som litt i overkant geriatrisk. Men historien viser at det er mulig å klare det, selv om tallene akkurat nå ikke er på hans side. Akkurat nå er det nok et langt større problem at han sliter med å få støtte for politikken i kongressen, selv om demokratene i prinsippet har flertall i begge kamre. Og det blir temmelig sikkert ikke noe lettere etter mellomvalget neste år.