En stortingsmelding om forskningssystemet

Hva er egentlig en stortingsmelding om "forskningssystemet"? Eller "systemmeldingen" som den kalles blant de mest innvidde i sektoren, virkemiddelapparatet og interesseorganisasjonene. Navnet høres jo spennende ut for oss om er opptatt av sammheng og systemer, ogs særlig når målet er mer kunnskap, innovasjon og omstilling. 

Etter å ha lest stortingsmeldingen som kom for en uke siden om "Sikker kunnskap i en usikker verden" er jeg fortsatt ikke helt sikker på hva en systemmelding er. Uinteressant er den slett ikke, men jeg tror det kunne vært gjort enda mer for å få frem forskningsystemets betydning for resten av samfunnet, hvorfor dette blir stadig viktigere og hva som må gjøres fremover for å at forskningen skal få rammebetingelsene som trengs for å få det til.

Stortingsmeldingen evner ikke helt å beskrive hvordan forskningssystemet skal utvikles og forbedres. Det er synd, for utfordringene vi står i når det gjelder miljø og klima, mangelfull produktivitetsvekst og lav innovasjonstakt i næringslivet, en ny og mer truende sikkerhetspolitisk situasjon, og rask utvikling av nye muliggjørende teknologier, gjør det helt nødvendig å tenke igjennom om både systemet og virkemidlene for forskning og kunnskapsproduksjon er gode nok.

Forkningens utførere og betalere

En ting som er bra i denne meldingen er beskrivselsene av tall og fakta og forskning, slik det alltid er med forskningsfeltet. Det finnes både god statistikk om forskning og god forskning på forskning, som stadig oppdateres. Kapittel 2 som er en slags "fakta om forskningssystemet" åpner slik:

"I Norge jobber om lag 97 000 mennesker med forskning og utviklingsarbeid, fordelt på i hovedsak fire forskningsutførende sektorer: universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, næringslivet og helseforetakene.1 Disse sektorene har vokst frem og utviklet seg over lang tid i et gjensidig vekselforhold med hverandre, med politiske myndigheter og med skiftende samfunnsbehov og i samspill med internasjonale partnere og globale trender."

Det vi blir minnet om er at Norge ligger relativt lavt når det gjelder forskningsinnsats som andel av BNP sammenlignet med våre nordiske og nord-europeiske naboer, mens vi ligger en del høyere når det gjelder forskningsinnsats pr innbygger. Mens offentlig sektors forskningsinnsats ligger omkring samme nivå som i andre sammenlignbare land, så er næringslivets forskningsinnsats lavere enn i landene rundt oss. Det kan henge sammen med at næringsstrukturen vår er mye mer kapitalintensiv og råvarebasert enn nabolandene våre, mens når man sammenligner bransje for bransje, er norsk næringsliv som andre.

Så kan man slå seg til ro med at forskningsinnsatse er så stor som den skal være, eller man kan se på forsknings og innovasjonssystemet som et redskap for å utvikle en mer forsknings- og kunnskpasintensiv næringsstruktur, enten ved å omstille dagens dominerende næringer, eller ved å bruke forskning og innovasjonssatsinger til å vri næringslivet i mer kunnskapsintensiv retning, spesielt ved å skape bedre rammebetinselser for kunnskaps- og forskningsinstensive tjenestenæringer. Men i hvor stor grad vi i Norge skal ha slike ambisjoner, sier denne stortingsmeldingen lite om.

Et mer innovativt og produktivt næringsliv

Et eksempel på at et problem blir erkjent, men der det ikke beskrives noen ny retning, er utviklingen av den anvendte forskningsinstituttsektoren, og spesielt den næringslivsrettede delen. I underkant av 20 prosent av forskningen i Norge utføres av instituttsektoren. Det har de siste årene vært en synkende trend når det gjelder oppdrag fra næringslivet, mens næringslivets egen forskning øker. Historisk har den norske anvendte instituttsektoren spilt en viktig rolle for mange næringer, og vært langt tettere koblet på næringslivet enn universitetene har vært. Instituttene har også lykkes godt med søknar om og mobilisering til EU-forskningsprosjekter. Men særlig nedgangen i olje- og gassnæringens forskning slår ut negativt, mens en del andre industrinæringer som forsker mye i andre land, er små i Norge:

"At de samlede kostnadene til innkjøpt FoU fra forskningsinstituttene har hatt en nedgang skyldes derfor først og fremst endringer i FoUaktiviteten i næringene som er tilknyttet utvinning av olje og gass. Næringslivet ellers kjøper omtrent like mye FoU fra instituttsektoren i 2022 som i 2013. Instituttene har med andre ord ikke klart å hente inn tapte inntekter fra petroleumsnæringer."

Næringslivet utførte selv forskning og utviklingsarbeid (FoU) for omkring 47 mrd. kroner i 2023, noe som utgjør omkring halvparten av Norges samlede FoU-innsatsf. Dette betyr at næringslivet er den største FoU-sektoren i Norge, og på høyde med universitetene, instituttene og helseforetakene til sammen. Men dette nivået som andel av BNP er som sagt lavere enn det som er vanlig i landene rundt oss. Hvorfor ikke bruke denne systemmeldingen som en slags Draghi-rapport som roper opp om at kvalitet og kapasitet innenfor forskning og innovasjon er helt sentralt for den fremtidige konkurransekraften? En rapport som foreslår konkrete systemforbedrende tiltak, og en oppskrift på hvordan Norge skal klare seg i et Europa som skal hevde seg bedre i konkurranse med USA og Kina? Det har vi dessverre ikke fått

Det kanskje aller viktigeste spørsmålet som burde besvares i en stortingsmelding som dette er hva vi skal gjøre for at det skal bli mer lønnsomt for næringslivet for å forske mer? Hva gjør vi for å mobilisere til økt deltagelse i EUs forsknings og innovasjonsprogrammer? Hva gjør vi for å få flere norske bedrifter til å ta ledende roller i EU-forskning og bli bedre ved å samarbeide med de beste? Hva gjør vi for å mobilisere flere bedrifter og flere bransjer til å forske mer? Hva gjør vi for å øke forskningen i kommunesektoren og for å mobilisere kommunenes til å samarbeide tettere med det kunnskaps- og teknologiintensive næringslivet? Her er det nokså stille når det gjelder tiltak i stortingsmeldingen.

Ikke langtidsplan, men systemforbedring

Det finnes en norsk langtidsplan for forskning og høyere utdanning som sier noe om forskningens samfunnsmessige mål og om forskningstemaer som skal prioriteres i årene som kommer. Ulike programmer og prosjekter, både næringsrettede og offentlig-sekorrettede omtales også i andre domumenter og strategier. Det er sånn sett andre ting en systemmelding må handle om, for eksempel systemegenskaper og forbedringsmuligheter i det norske forsknings- og innovasjonssystemet, og hvordan det henger sammen med tilgrensende virkemidler og med de norske omstillings- og innovasjonsbehovene i stort.

Men i denne stortingsmeldingen er det dessverre lite beskrivelser av sammenhengen mellom forskningssystemet og andre næringsrettede innovasjonsvirkemidler, av sammenhengen mellom forskningssystemet og kommunesektorens store utfordringer, med eldreomsorgstjenester eller med å å ta tak i utfordringer knyttet til ungt utenforskap. Det er heller ingen analyse eller drøfting av om viktige sider ved dagens forskningssystem er innrettet for å løse fremtidens utfordringer bedre. Ikke noe om strukturen, innretningen av virkemidlene eller antall aktører i det offentlig finansierte forskningssysemet er riktig. Noen steder blir det riktignok pekt på konkrete utfordringer det må jobbes med, for eksempel hvordan den nevnte anvendte forskningssektoren skal innrettes, hvordan det skal gjøre mer attraktivt å bruke private penger på forskning, eller hvordan næringsrettede forskningsvirkemidler skal innrettes for å oppnå mer, men det er ingen konkrete tiltak på disse områdene.

Forskningens digitalsering

I stedet for å gå dypere i å beskrive forskningssystemets rolle i å løse store samfunnsutfordringer, som helse og omsorg, klima og miljø eller vedvarende utenforskap, har meldingen i stedet to kapitler som løfter frem noen andre temaer som ikke tidligere er blitt tatt inn i brede dokumenter om forskningsstrategier. Det er to viktige temaer som er blitt stadig mer sentrale i det siste, som riktignok ikke helt har funnet sin kobling til systemperspektivene ellers i stortingsmeldingen, men som i hvert fall beskrives og drøftes i hvert sitt kapittel. Så må de rett og slett jobbes videre med når det gjelder konkretisering.

Det ene temaet er digitalisering. Kapittel 3 heter "Et forskningssystem rustet for det digitale skiftet", og er blitt en slags sekkepost for en del ulike ting som har med forskning og digitalising å gjøre. Det handler om forskning kyttet til kunstig intelligens og kvanteteknologi, områder der det er viktig at Norge ikke blir hengende etter. Men det handler også om forskningsmiljøenes tilgang til teknologisk infrastruktur i form av datakraft og prosesseringskapasitet. Og det handler om intrastruktur for tilgang til dataene man trenger for å forske mer og bedre. En del av forskningsinfrastrukturen er også å ha et lovverk som sikrer personvern, sikkerhet og et godt etisk rammeverk, noe som i hvert fall drøftes, i hvertfall i forbindelse med kunstig intelligens.

Sikkerhet og forskning

Det andre temaet som løftes frem, i kapittel 4 i meldingen, er statssikkerhe og samfunnssikkerhet, og hvordan forskningssystemet er en del av et trusselbilde som ser ganske annerledes ut enn for noen år siden. Også i dette kapitlet er det flere temaer som drøftes samtidig, blant annet teknologisk infrastruktur for å skjerme ting som ikke kan deles, håndtering av hvilke forskere som kan og ikke kan ha tilgang til ulike ting, men det er også drøftinger av viktigheten av å hindre at forskningens åpne, demokratiske og kunnskapssøkende metoder, prinsipper og verdier blir satt under press. 

Kapitlet går ganske grunnleggende til verks når det gjelder å beskrive roller, organisering og lovverk når det gjelder sikkerhet i stort. Et slags grunnkurs i samfunnsikkerhet og beredskap, og hvordan dette slår inn hos forskningsaktørene, som det er erkjennes er ganske er ganske umodne når det gjelder ting som sikkerhetslov, samfunnssikkerhetsinstruks, grunnleggende nasjonale funksjoner, eksportkontrollregelverk og håndtering av gradert informasjon. En viktig faktor som bidrar til at utfordringen vil øke er at det er et ønske om at det mobiliseres bredere innenfor forsningsmiljøene når det gjelder forsvarsrelatert forskning. Meldingen sier:

"Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren slår videre fast at flere FoU-midler skal lyses ut på konkurransebaserte arenaer. I dag finnes det ingen etablerte ordninger for konkurranseutsetting av midler til forskning som er skjermet eller gradert. Regjeringen vil utrede hvordan Forskningsrådets virkemidler kan utvikles for å kunne omfatte også utlysning av midler til skjermet og gradert FoU."

Og:

"Flere forskningsinstitutter er imidlertid ikke underlagt sikkerhetsloven. Blant disse er det flere sterke fagmiljøer som er relevante for forsvar, sikkerhet og beredskap, og som har uttrykt ønske om å delta i skjermet og gradert forskning. Det ansvarlige departementet kan fatte vedtak om at disse underlegges sikkerhetsloven. (...) Et annet alternativ for virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven, er å benytte systemet for sikkerhetsgraderte anskaffelser, med sikkerhetsavtaler og eventuell leverandørklarering. Samtlige alternativer stiller strenge krav om et forsvarlig sikkerhetsnivå. 

For virksomhetene som ønsker å ta del i gradert forskning kan det være krevende å vite hvordan man skal gå frem. Dette gjelder enten virksomhetene er underlagt sikkerhetsloven eller ikke. Regjeringen ønsker å gjøre det lettere for sivile virksomheter å delta i skjermet og gradert FoU, og vil se nærmere på mulige mekanismer som kan bistå med dette, inkludert utrede om det behov for å utvikle egne verktøy for rådgivning."

Dette er bare noe av alt det som trekkes frem som ganske utfordrendde for å få til et godt samspill mellom FoU-miljøene og forsvaret. Sikkre kommunikasjonskanaler og sikre måter å håndtere data er et annet. Og naturligvis hvordan man håndterer rekruttering og hvem som skal ha tilgang til hva, i ganske internasjonale forskningsmiljøer, i en ny sikkerhetespolitisk situasjon. Også her har stortingsmeldingen langt flere problemer enn svar, men det er bra temaet blir løftet i en stortingsmelding..