Barnevernsinstitusjonsutvalget - En NOU om de mest sårbare

Torsdag la utvalget med det lange navnet "Barnevernsinstitusjonsutvalget" frem sin offentlige utredning (NOU) "Med barnet hele vegen – barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit". To statsråder, barne og familieminister Kjersti Toppe og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol, tok imot en murstein av en rapport på 360 sider.

Dette er en viktig rapport som er opptatt av å finne svar på utfordringer noen av de aller mest utsatte og sårbare i samfunnet opplever, barn og ungdom som bor i barnevernsinstitusjoner. Og det er en krevende oppgave dette utvalget har vært satt til å løse, eller i hvert fall finne bedre svar på enn vi klarer i dag. 

Sett fra myndighetenes side er dette komplekse tverrsektorielle problemstillinger som handler om å roller og ansvar, lover og budsjetter, det går på tvers av stat, kommune, frivilling og privat. Og det skal være meningsfylt. forståelig og konkret for de det faktisk gjelder. Utvalget har hatt som mål å sette menneskene det gjelder i sentrum. Barn og ungdom som bor i institusjonene og de som jobber der. Dette er ikke uten videre enkelt når formatet er en NOU, men jeg synes utvalget har klart det på en svært god måte ved å være innovative i både arbeidsprosessen underveis og i måten problemstillinger og konklusjoner blir formidlet.

Og jeg er stolt av å kunne si at Halogen har fått lov til å støtte dette utvalget mens de har arbeidet og bidratt til at NOUen har blitt slik den har blitt. Det mest synlige resultatet av dette er illustrasjonene som er med i rapporten og som Eila Rishovd (på bildet øverst), en av våre designere i Halogen har laget basert på samtaler utvalget har hatt med barn og ungdom underveis. Men Eila har sammen med Åsmund Eikenes og Helena Larsson, også fra Halogen, bidratt på flere måter til å gjøre både prosess og produkt bedre. De har særlig jobbet med å finne gode måter å løfte frem barn og ungdoms synspunkter på hvordan et godt fremtidig institusjonstilbud bør se ut. De har vært med på å fasilitere medvirkningsprosesser, visualisert komplekse sammenhenger, jobbet med klarspråk og gjort det systemdesignere og innholdsdesignere gjør for å tilføre verdi i krevende prosesser som dette.

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av temaet, men også folk som er opptatt av hvordan en NOU kan berikes på ulike måter, å ta en titt på de første 30 sidene i denne store rapporten. Der synes jeg denne innovative medvirkningstilnærmingen er godt beskrevet. Det begynner allerede helt i begunnelsen, i sammendraget som innleder rapporten. Her er åpningsavsnittet:

"«Gi meg ikke opp», sier en av jentene du møter i denne utredningen. Hennes historie viser hvor store kontraster livet kan by på. Fra å gjentatte ganger være nær døden, til å ha håp, se en fremtid og ha gode opplevelser med sine nærmeste. Å høre om hennes liv har gjort sterkt inntrykk. Vi vet at hun ikke er alene. Mange av barna som bor på barnevernsinstitusjon lever liv hvor marginene er små. Oppfordringen hennes er ikke bare en beskjed til utvalget, men en viktig påminnelse til alle oss som har et ansvar for å hjelpe disse barna. Barna denne utredningen handler om lever svært komplekse liv. De passer ikke inn i hvordan tjenestene har organisert tilbudet sitt. De er ikke alltid motivert for å motta den hjelpen de trenger, og de ønsker ikke alltid å møte opp der hjelpen tilbys. Derfor må hjelpen gis der barna er og på deres premisser. Barna har opplevd å bli sviktet gang på gang. De trenger tid, ro og trygge relasjoner for å bygge opp den tilliten som er nødvendig. Det er det mange barn som ikke får i dag."

Og etter dette sammendraget på omkring fire sider kommer det en budskap til barn og ungdom fra et eget ungdomsutvalg som ble oppnevnt for å følge og medvirke i NOU-utvalgets arbeid og også organisere innspillsmøter med ungdom på ungdommens egne premisser. Et budskap om hva en slik NOU egentlig er og hva man kan forvente, og ikke forvente, av et slik arbeid. Og det går rett på sak:

"Vi vet at systemet ikke funker godt nok i dag. Vi vet samtidig at mange som bor på institusjon føler seg trygge og har det bra. Vi tror det er litt tilfeldig i dag, om dere møter trygghet der dere bor eller ikke. Sånn kan det ikke være. En NOU er en plan for hvordan noe skal bli bedre Når regjeringen, som bestemmer i Norge, lurer på hvordan de skal å løse et problem, kan de sette ned et utvalg. Et utvalg er noen som kan mye om temaet og som jobber sammen for å finne ut hva som er lurt å gjøre. Utvalget skriver en rapport som kalles en NOU (Norsk Offentlig Utredning). I en NOU skriver utvalget hva de foreslår, hvorfor de mener det er lurt og hva de tror kommer til å endre seg hvis regjeringen gjør det de foreslår. Denne NOU-en handler om hva som må til for at barnevernsinstitusjoner skal bli bedre for barna som bor der. Den handler også om hvordan barnevernet kan gi god hjelp til barn der de bor, i stedet for at barn må flytte på institusjon."

Det ble også satt opp et eget profesjonsutvalg med folk som jobber i tjenesten, har hatt høringsmøter med både fagfolk, kommuner og ulike organisasjoner,  Og i samspill med utvalgene med ungdommen og de ansatte fagfolkene ble det laget et felles verdigrunnlag de ble enige om og noen overordnede målsettinger for hva som bør komme ut av dette arbeidet. Det er beskrevet i et premisskapittel med overskriften "Føringer for arbeidet".

Hva så med tall, fakta, lovregler, sektoransvar, budsjetter, stat, kommune, frivillig og privat? Og hvordan sektorene henger sammen slik at de er i stand til å levere sammenhengende tjenester? Jo, det er der også. I faktakapitlet lærer vi at det ved utgangen av 2022 var 940 barn i barnevernsinstitusjoner, egentlig ganske få, sammenlignet med omkring 10 000 i fosterhjem og enda flere som mottar tiltak fra barnevernet i eget hjem. Av de som er i institusjon er omkring 80 prosent mellom 13 og 17 år. 46 prosent av barna på institusjon er enten innvandrere, eller en eller begge foreldrene er utenlandskfødt. Historisk har det vært flest gutter, men de siste årene har det jevnet seg ut.

Vi lærer om hvordan institusjonene er fordelt på stat, kommune, frivillighet og privat, og kanskje viktigst for å løse mange av utfordringene bedre: Hvordan mange av barna og ungdommene det gjelder har utfordringer som hører hjemme i ulike statlige sektorer: Barnevern, utdanning, rus, psykiatri, politi og kriminalomsorg. Og opplever at det ikke alltid er slik at de som har ansvaret som har den beste verktøykassen og fagkunnskapen for å løse problemet. Her har utvalget en rekke forslag til organisatoriske og ansvarsmessige endringer. Den diskusjonen blir viktig.