Slutt for blybensin

For tre tiår siden var bruk av blybensin et at de store miljøproblemene her i landet. I enkelte andre deler av verden har bruken av blybensin fortsatt til ganske nylig og forårsaket store helseproblemer. Men nå er det slutt over alt. Det siste landet som har produsert bensin med tilsatt bly, Algerie, har sluttet med det og tømt lageret. The Economist skriver:

"Algeria, the last country to allow its sale for on-road vehicles, stopped production last September and used up its stockpile in July, prompting the United Nations Environment Programme (UNEP) to announce the end of the leaded-petrol era on August 30th. The UN reckons that going lead-free will prevent 1.2m premature deaths a year—and save the global economy $2.45trn annually compared to a world in which all countries were still using leaded petrol."

Slutten på blybensin er en god påminnelse om at det ikke er slik at verdens ulike miljøutfordringer bare vokser seg større og større, og forblir uløste. En slik pessimistisk måte å tenke på legger til grunn at moderne industri-, forbruks og transportsystemer alltid er i konflikt med natur og miljø, og at den eneste måten å fjerne miljøbelastningen er å slutte å produsere, forbruke og transportere. Ved å forby aktivitet og krympe økonomien. Men heldigvis er historien full av eksempler på at miljøproblemer blir løst og at teknologioptimisme er berettiget.

Går vi tilbake til 80- og 90-tallet var de store miljøtemaene, i tillegg til blyutslipp fra biler, "sur nedbør", det vil si langtransporterte utslipp av svovel fra industrien i Europa som også nådde Norge. Og "hullet i ozonlaget", en skummel utvikling der en del kjøleprodukter, blant annet kjøleskap, frysedisker og frysebokser, inneholdt kjemiske kjølemedier bestående av klor- og fluorforbindelser. Disse produktene slapp ut noen hissige gasser når de ble destruert som brøt ned ozonlaget høyt oppe i atmosfæren og svekket dens evne til å beskytte oss mot farlig ultrafiolett stråling. Det var særlig over Arktis og Antarktis dette hullet åpnet seg.

I dag snakker ingen om sur nedbør som faller over Norge (og som gjorde at det ble brukt penger på statsbudsjettet til å "kalke" innsjøer og skogområder i Sør-Norge) eller om det farlige hullet i ozonlaget. En kombinasjon av gode politiske beslutninger om rensekrav og utfasing av farlige stoffer, i kombinasjon med næringslivets evne til innovasjon som får frem andre og bedre løsninger, har løst disse problemene. Først i vår del av verden der vi har størst evne og vilje til å gå foran og deretter i resten av verden. Og gjerne i kombinasjon med forpliktende internasjonale traktater som hindrer at noen prøver å slippe unna eller lemper problemene over på andre.