Kina holder fast på kullkraft

Produsenter av kullkraft har hatt noen krevende år i en verden som blir stadig mer opptatt av å redusere utslipp av klimagasser. Dessuten blir fornybar energi som sol- og vindkraft, stand mer konkurransedyktig, også uten subsidier.

Men et sted bygges det stadig mer energiproduksjonskapasitet basert på kullkraft: I Kina. Noe som kan virke paradoksalt når man ser på Kinas klimamål og mål om å ha en ledende rolle globalt i teknologiutvikling og industri basert på fornybar energi. The Economist skriver i artikkelen "The world is kicking its coal habit. China is still hooked" at dette paradokset kan skyldes at det ikke alltid er så god sammenheng mellom hva som besluttes sentralt, og hva som gjørs lokalt:

"According to a report published this week by Global Energy Monitor, an American NGO, China commissioned 38.4 gigawatts (GW) of coal-power plants in 2020. This boost in global coal-fired capacity means that, although the rest of the world idled 37.8GW of coal plants, total capacity actually increased last year for the first time since 2015. China’s affinity for coal, the biggest source of greenhouse gases, may be surprising given the country’s recent pledge to cut emissions to net-zero by 2060. There are, however, other mitigating factors. Local government officials, whose performance is often measured against targets for economic growth, have long used infrastructure projects—especially coal plants—to inflate their GDP figures. In 2020, when China was one of the few countries in the world to register any growth, three-quarters of the coal-fired capacity approved for construction was sponsored by local governments and firms."

Så er det ikke nødvendigvis slik at all denne produksjonskapasiteten brukes, selv om den bygges. Kina har allerede en betydelig overskuddskapasitet på kullkraft, og mange kraftverk produserer i dag for halv maskin. Og likevel blir det bygget enda mer. Paradokset blir ikke akkurat mindre når man vet at det er slik.