tirsdag 9. november 2010

Sintef fyller 60 år

Tidligere i år feiret NTNU sitt 100-årsjubileum og jeg skrev litt om betydningen NTNU har hatt for Norge her på bloggen. Neste år feirer Universitetet i Oslo 200 år. Men når vi er inne på slike viktige jubileer er det også verdt å merke seg at Sintef fyller 60 år i år, og har markert det i dag med jubileumskonferanse og statsrådsbesøk.

Sintef ble etablert i 1950 av daværende NTH. Målet var at næringslivet og andre samarbeidspartnere skulle få ta del i den forskningen som skjedde ved NTH. Sintef var vel et slags sideprosjekt, et instrument for NTH-professorenes oppdragsfoskning for næringslivet som skulle gjøres i tillegg til deres grunnforskning og undervisning av studenter, som var viktigst. På 1970-tallet ble kompetansebygging og forskningsbasert kunnskap viktigere for næringslivet enn før, blant annet fordi oljealderen kom til Norge. Det måtte bygges opp norsk kompetanse på petroleumsvirksomhet og dette ble en periode med sterk vekst for Sintef.

Og utover 80-tallet ble Sintef-organisasjonen ytterligere profesjonalisert og utviklet til det vi kjenner i dag: et selvstendig forskningskonsern med en viktige nasjonal rolle og med et internasjonalt marked. Med tette samarbeidsrelasjoner med NTNU, men også med samarbeidsavtaler med Universitetet i Oslo. I dag er Sintef Nordens største anvendte forskningsinstitutt med over 2100 ansatte fra 67 land, en omsetning på 2,8 millarder kroner, flere datterselskaper og virksomhet flere steder i og utenfor Norge. Og i følge konsernsjef Unni Steinsmo har de ambisjoner om å være best i Europa. Intet mindre.

Sintefs suksess og vekst er på mange måter også suksesshistorien til en litt spesiell norsk modell for å drive anvendt forskning. I Norge skjer dette i organisasjoner som er uavhengige av både universiteter og departementer, instituttene er gjerne organisert som stiftelser eller aksjeselskap. De norske forskningsinstituttene får litt grunnbevilgning fra staten (Sintef får omtrent fire prosent av omsetningen), det altoverveiende av inntektene kommer fra steder der en må konkurrere med andre i et marked. enten det er forskningsrådsprogrammer, EU-midler eller private bedriftskunder. Instituttene gjør det godt, og langt bedre enn universitetene, når det gjelder å konkurrere om forskningsprosjekter i EU. Og de er viktige forskningspartnere for både næringslivet og offentlige virksomheter.

De tekniske og industrielle instituttene er godt tilpasset en næringsstruktur med mye bedrifter som er ganske små i internasjonal målestokk og en næringsstruktur med mange bedrifter i næringer som olje og gass, shipping, byggenæring og prosessindustri. Bedrifter som ikke driver så mye grunnleggende forskning selv, men er avhengig av gode forskningspartnere med tilknytning til akademiske miljøer for å få til både prosessinnovasjoner og markedsinnovasjoner. For mange bedrifter er samarbeid med Sintef, og andre institutter som IFE, IRIS og Norut, en konkret måte å komme inn i forskningsprosjekter som legger grunnlaget for innovasjon og teknologiutvikling. Og for noen bedrifter er samarbeid med et forskningsinstitutt også en bra inngang til EU-prosjekter som kan bidra til at bedriftene skaffer seg et internasjonalt nettverk.

Den grunnleggende modellen for å fremme utvikling av kompetente samarbeidspartnere for forskning i næringslivet og offentlig sektor er god. Problemet er som Sintef-sjefen sa på jubileet at Norge satser mindre penger på de anvendte instituttene enn land vi konkurrerer med. Vi risikerer å gå glipp av EU-prosjekter vi skattebetalere er med på å finansiere gjennom kontingenten til EU hvis ikke instituttene har tilstrekkelig finansiering . Og vi risikerer at forskningsintensive bedrifter heller velger å samarbeide med partnere med høyere grunnfinansiering fra staten enn det vi har i Norge. Sintef viser at et norsk forskningsmiljø kan ha ambisjoner om å bli best i Europa. Men det går ikke hvis ikke rammebetingelsene gjør det mulig å konkurrere på lik linje.