Et av høydepunktene på seminaret var en "fireside chat" mellom seks norske gründere og ledere som på hver sin måte og på hver sine områder har fått til veldig mye spennende næringsliv. På det litt uskarpe mobilbildet over ser man Bengt Thuresson som har vært toppsjef i Tandberg ASA (som senere ble kjøpt av Cisco) og i dag er styreleder i Komplett og Eltek, Jørn Lyseggen, seriegründer som i dag driver Meltwater Group fra San Fransisco, Per-Otto Wold som var med på å grunnlegge Point Carbon (kjøpt av Thompson Reuters tidligere i år), John Marcus Lervik, gründer og toppsjef i Fast til Fast ble kjøpt av Microsoft og Elin Mossin Olesen, grunder bak Reaktorskolen (som er kjøpt av ISS Personalhuset).
Og lengt til høyre ordstyrer Karl Christian Agerup som grunnla Hugin (kjøpt av Reuters) og Northzone Ventures, og i dag er direktør ved Forskningsparken i Oslo. Rett mann på rett plass. Han innledet også debatten med noen tanker om det norske innovasjonssystemet basert på sine egne erfaringer som gründer og investor, og har en del spennende tanker om hvordan denne delen av innovasjonssystemet kan utvikles til å bil bedre både når det gjelder de tingene som det er aller viktigst å bidra med: kompetanse og nettverk.
Med så mye kunnskap og erfaring samlet ble det naturlig nok en spennende meningsutveksling om alt mulig fra hvordan man støtter opp om kommersialisering og internasjonalisering, via samspillet med de norske forskningsmiljøene til hvor godt Innovasjon Norge og resten av virkemiddelapparatet fungerer. Og fordi det helt gjennomgående er slik at denne type gründerbedrifter blir kjøpt opp av utenlandske bedrifter på et tidspunkt, ble det også litt diskusjon om ulike måter å internasjonalisere en bedrift.
Felles for disse gründerne er at de i liten grad har mottatt noe støtte fra offentlige virkemiddelordninger, de hadde prioritert tiden på å skaffe kunder og privat kapital. Men alle var enige om at det er et poeng å ha et offentlig støttet innovasjonssystem, men at man heller bør satse sterkere på automatiske og ubyråkratiske ordninger som treffer bredt, som SkatteFunn, på den ene siden og noen mer kraftfulle tematiske satsinger på større innovasjonsprosjekter og på internasjonalt forskningssamarbeid på den andre siden. Det at vi systematisk bygger opp sterkere relasjoner til ledende internasjonale forskere var også flere i panelet opptatt av.
Jeg var dessvere forhindret fra å delta under arrangementet- reise. Takk for at du rapporterer.
SvarSlettJeg er enig i sluttsatsen om sterkere koblinger til ledende forskere og at man går inn og tilrettelegger arbeidforholdene for disse slik at de kan gjøre det de gjør best - forske.
Private aktørers bidrag til forskning i og rundt Boston og Stanford miljøene er imponerende - noe som har gitt grunnlag for svært gode ideer og bedrifter.
Tidlig finansiering er viktig - noe Schumpeter også fremhever. Men hvor finansieringen av innovasjoner og oppstarts-bedrifter ligger (offentlig eller privat sektor) er ikke viktig. Det sentrale spørsmålet er hvem som best kan skille gode ideer fra mindre gode ideer og gi (flere) midler til de første. Her har det offentlig ikke imponert meg og når så mye av innovasjon og gründer finansieringen legges til det offentlige, er jeg avventende.
Interessant å merke seg at nær alle eksemplene du trekker frem innledningsvis har blitt kjøpt opp av utenlandske selskaper.
SvarSlettHvilke tanker gjør du deg om dette?
@Martin: Du har helt rett i det. Og det er ikke tilfeldig. De kunne hatt Trolltech, Visma, Chipcon eller nesten et hvilket som helst biotekselskap i det samme panelet, og konklusjonen ville være den samme. De mest vellykkede er stort sett kjøpt opp. Jeg tenker vel to ting om det:
SvarSlett1. Det er noen grunner til å bli kjøpt opp som er mindre problematiske enn andre. Det å bli kjøpt opp fordi noen trenger de kloke hodene kan være ok, ja i noen tilfeller det mye bedre enn alternativet. Og skulle det bli en dårlig løsning på sikt er det ofte slik at de ansatte i slike bedrifter dukker opp igjen i nye vekstbedrifter.
2. Det som imidlertid er en utfordring er at innenfor noen bransjer virker det som stort sett alt som er vellykket og når en viss størrelse blir kjøpet opp. Mens vi har globale lokomotiver innen fiskeopptrett, rigg, tankskip og olje/gass, er det i det meste av life science, elektronikk og software slik at stort sett alt som blir middels stort blir kjøpt opp. Det er et stort tankekors synes jeg.