Helsetjenester via mobiltelefon

Bill Gates har skrevet på bloggen sin om hvordan mobiltelefoner blir et viktig redskap for at folk i utviklingsland skal få tilgang til livsviktige helsetjenester. Han skriver at Bill & Melinda Gates Foundation nylig har støttet åtte forskingsprosjekter innenfor mobil helse med USD 100 000 hver.

Hva er det så forskerne skal løse av helseutfordringer i u-land ved hjelp av mobiltelefoner? Bill Gates nevner flere eksempler, blant annet diagnostikk for å oppdage malaria:

"For example, Peter Lillehoj and Chih-Ming Ho of the University of California, Los Angeles, received a grant to develop a disposable malaria biosensor based on a SIM card platform. The SIM card-biosensor will allow malaria detection to be performed using a cell-phone, which will make diagnostic testing more widely available in rural and remote areas."

Et helt annet eksempel er applikasjoner på mobiltelefonen som støtter helsearbeidere som hjelper gravide kvinner i Mozambique og blant annet brukes i prosessen med å henvise de som har behov for spesialisthjelp til et sykehus.

Og så er det noen forskere som arbeider med å utvikle et vaksinasjonsregister basert på avlesing av fingeravtrykk med en scanner koblet til en mobiltelefon. Ved å få bedre oversikt over hvem som er blitt vaksinert tidligere kan man redusere sløsing med vaksiner og utnytte ressursene bedre:

"Mark Thomas will be leading a team at VaxTrac to field test a mobile phone-based vaccination registry that uses fingerprint scans to track people who have received immunizations. The goal is to reduce redundant doses and increase coverage levels in developing countries."

Nå er det mest nærliggende å tenke på dette som innovasjoner som kommer befolkningen i fattige land til gode, på steder der tilgangen til ordinære helsetjenester er dårlig. Men sannsynligvis er det et for snevert perspektiv, man kan godt tenke seg at tjenester som først utvikles for folk i utviklingsland som mangler universelle helsetjenester etter hvert blir så bra at de også kan fungere i mer utviklede land. Mer mobile løsninger for diagnostikk er for eksempel viktig over alt, ikke bare i fattige land.

Dessuten er det allerede etablert et stort marked for helse-apps på til smarttelefoner. I følge en artikkel i Computerworld for noen dager siden finnes det allerede 17 000 helserelaterte apps i apps-butikkene. De finnes både for helsepersonell og for vanlige brukere. Og i følge artikkelen vil om ikke lenge rundt 500 millioner mennesker i verden bruke helseapplikasjoner på mobiltelefonen.

Europe Is Our Playground

Søndag er det 16 år siden flertallet i befolkningen sa nei til norsk medlemskap i EU for andre gang. Selv om mye er annerledes i dagens EU (Sverige og Finland er blitt medlemmer, Sentral- og Øst Europa er blitt medlemmer, Euro er innført som felles valuta), så er det lite som tyder på at det kommer noen snarlig debatt om norsk medlemskap igjen. Men vi kan jo bruke anledningen til å tenke igjennom hvor Norge egentlig hører hjemme, mens vi for eksempel hører på "Europe is our Playground" med Suede. Utgitt i 1996, av alle ting som en b-side:



Nå har vel mp3-filer og streaming forvist b-sidene til historiens skraphaug. Men før i tiden hadde singler to sider, en a-side og minst en b-side. B-sidene var gjerne restmateriale som artistene hadde spilt inn, men som ikke var bra nok til å komme på et album. Men noen band var i perioder så kreative og produktive at selv de albumløse b-sidene var stor musikk, og langt bedre enn det de fleste andre band tok med på album. The Smiths er et godt eksempel, de ga ut et par egne album med bare b-sider, The Clash ga ut "Black Market Clash". Og Suede samlet sine b-sider på dobbeltalbumet Sci-Fi Lullabies, som alt i alt kanskje er enda bedre enn de ordinære albumene. Særlig første halvdel er veldig bra og inneholder b-sidene som ble forkastet til de to første albumene. Samt Europe is our Playground, som var b-siden til "Trash".

Nå har nettopp Suede gitt ut Best of Suede, et dobbelt samlealbum. Der har også Europe is our Playground og flere av de beste av de øvrige b-sidene fått plass, ser jeg. Et bra kjøp, i hver fall for de som ikke har alt fra før.

Enda mindre innovasjon i Innovasjon Norge

Som jeg har vært inne på flere ganger på bloggen er det for lite av det som foregår i Innovasjon Norge som bidrar til innovasjon. Akkurat hvor mye innovasjon som foregår som et resultat av tiltakene er det litt ulike syn på, men alle mener at det er for lite. Da Riksrevisjonen gikk igjennom effekten av det Innovasjon Norge gjør, konkluderte de med at:

"Undersøkelsen viser at bare halvparten av prosjektene som får støtte av Innovasjon Norge, registreres som innovative. Mange av disse har attpåtil en svært liten grad av innovasjon, siden det ofte skal lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovativt. Det er dermed en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå selskapets mål om å fremmebedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling."

Da Innovasjon Norge ble evaluert tidligere i år var språkbruken mer positiv, men også her var konklusjonen at innovasjonsgraden må opp i prosjektene de støtter. I pressemeldingen om evalueringen fra Innovasjon Norge selv het det:

"Innovasjon Norge har i stor grad oppfylt de målene som gjelder for virksomheten. Likevel anbefaler rapporten en vridning mot høyere grad av innovasjon i prosjektene, og at Innovasjon Norge går inn i flere prosjekter der det er større risiko. I følge rapporten går særlig en del av midlene til landbruk til prosjekter med lav innovasjonsgrad."

Da skulle man jo tro at statsbudsjettet for neste år ville følge opp disse klare anbefalingene fra Riksrevisjonen, og evalueringen. Og når Trond Giske snakker om budsjettet så fremstiller han det som om et budsjett som trekker opp retningen Innovasjon Norge skal gå i. Nå er det riktignok kuttet hele 147,2 millioner kroner i Innovasjon Norges budsjett, men dette er i følge Giske ganske uproblematisk fordi det dels er snakk om administrasjonsutgifter og dels er snakk om å reversere økninger som kom under finanskrisen og som ikke trengs lenger. Her er pressemeldingen fra Næringsdepartementet som beskriver innretningen på kuttene. Det høres jo veldig greit ut slik de er beskrevet, kuttene rammer jo i følge pressemeldingen ikke bedriftene, men bare administrasjonen og tiltak som ikke lenger behøves.

Men er det virkelig slik? Jeg er redd effekten av disse kuttene er at Innovasjon Norge går i stikk motsatt retning av det evalueringen anbefaler, og at innovasjonsgraden blir lavere. Det er tre grunner til dette:

For det første er det ikke alltid slik at penger til bedrifter er bra, mens personalkostnader er dumt. Det kommer an på hva pengene brukes til. Noe av problemet i Innovasjon Norge er, slik Abelia har dokumentert i sine rapporter, at de store og enkle låne- og tilskuddsordningene til primærnæringene ikke fremmer innovasjon, vekst og internasjonalisering. Mens gode rådgivere (som gjerne kan være tjenester Innovasjon Norge kjøper av andre) kan være en avgjørende forutsetning for å lykkes i en kommersialiserings- og internasjonaliseringsfase. Innovasjon Norge har fått mye kritikk for å ha for svak kompetanse i forhold til teknologi- og kunnskapsbedrifters behov for nettverk og hjelp til å vokse ute. Da er det ikke særlig konstruktivt å kutte denne kompetansen ytterligere.

For det andre er det ikke opplagt at alle tiltakene som ble trappet opp under finanskrisen bør tas bort igjen, det kan hende man burde ta bort noe annet i stedet. Noen av virkemidlene som ble styrket mest i 2009 var de som har en høy innovasjonsgrad. Blant annet kom det på plass et landsdekkende etablererstipend, det vil si støtte til å starte nye bedrifter, der innovasjonsgrad og vekstambisjoner er viktigere enn hvor i landet du bor. I 2009 ble det bevilget 150 millioner kroner til denne ordningen, i 2011 er det foreslått 20 millioner. Samtidig som Kommunal- og regionaldepartementets rammer for å støtte bedrifter i utkantene øker, så desimeres ordningen som gjelder i hele landet og har innovasjon som hovedbegrunnelse. Det rammer ikke bare Oslofjord-området, det rammer muligheten til å støtte nyetableringer i alle de større byene.

Og for det tredje så fjerner regjeringen de såkalte inkubatorstipendene, penger så går til utvikling og kompetanseoppbygging i bedrifter som holder til i forskningsparkene (se utklipp fra KRD-budsjettet over til høyre, det er ikke lett å oppdage slike kutt). Dette er små penger, totalt 18 millioner kroner fordelt på 62 tilsagn i 2010. Men viktige penger, for de bidrar til at Forskningsparkene og innovasjonsselskapene ikke bare blir eiendomsbestyrere som leier ut lokaler til gründerbedrifter, men at de også kan tilby et konkret program for å støtte kommersialisering. Når alle ser ut til  være enige om at det er mange gode ideer i Norge, men at det svikter i kommersialiseringsfasen, er det ganske utrolig at man fjerner en av de få postene i statsbudsjettet som støtter akkurat dette. Denne ordningen burde økes, ikke fjernes hvis det er alvorlig ment at vi må få bedre rammebetingelser for kommersialisering.

Det ulykkelige her er at den landsdekkende ordningen for inkubatorstipend har vært på Liv Signe Navarsetes budsjett i Kommunal og regionaldepartementet. Hun vil heller ha distriktspolitiske penger som deles ut av fylkeskommunene. Og konsekvensene av det er at bedrifter i de største byene for alle praktiske formål faller utenfor. Siden universiteter ligger i byer og forskningsparker er noe som ligger i eller nær byer, betyr dette i praksis at de bedriftene som kvalifiserer til inkubatorstipend holder til på steder det ikke er mulig å søke om penger. Så sjansen for at noen får et inkubatorstipend neste år blir vel omtrent null.

Man kan si mye om Innovasjon Norges organisasjon og kvaliteter. Mye kan forbedres. Men det som i hvert fall ikke hjelper er å ta bort den kompetansen og de virkemidlene som faktisk bidrar til å øke innovasjonsgraden i næringslivet.

Brian Eno om "The Age of Generosity"

Lenke til selve videoen på Vimeo her

Av alle disse litt sære musikkikonene fra ungdomstiden var Brian Eno definitivt en av dem som avtvang en respekt utover det vanlige. Han laget de tre Berlin-platene Low, Heroes og Lodger med David Bowie, som la grunnlaget for en bølge av depressiv og svartkledd postpunk fra slutten av 70-tallet. Han jobbet med Talking Heads og David Byrne på flere plater. Og han var et tidlig medlem av Roxy Music. Og dessuten mye annet i løpet av en veldig lang karriere som musiker, blant annet som komponist av den seks sekunder lange oppstartslyden til Windows 95.

Det jeg ikke visste var at Brian Eno også er aktiv i mange andre sammenhenger, blant annet som foredragsholder om fremtiden. Her er et eksempel der Eno snakker på en prisutdeling om hvordan kunnskap blir mer verdifull når man deler den, og at kunnskapsøkonomien derfor bidrar til en ny type altruisme og mer problemløsning i fellesskap. Vi blir mer generøse. Så mye at Eno mener at tiden vi går inn i kan kalles "The Age of Generosity". Det kan det sikkert være delte meninger om, jeg tror han kan ha et viktig poeng. Innovasjon foregår jo også i økende grad på arenaer som går på tvers av virksomheter. Uansett morsomt å se han som foredragsholder. Takk til Suongirs blogg for tipset.

Trenger vi en (rosa)bloggplakat?

 Jeg skrev for noen dager siden om Ida Jacksons bok om sosiale medier der hun blant annet tar opp problemet med skjult reklame og sponsing i de såkalte rosabloggene, eller "reklameblogger" som man kanskje burde begynne å kalle noen av dem. Informasjonssjef i Cappelen Damm, Ingunn Lindborg, skal ha stor ros for å fortelle helt konkret og dagsaktuelt om problemet med bloggere som ikke forteller sine lesere at de tar betalt for å skrive positivt om bestemte produkter.

Dette har fått noen ikke helt tilfeldige aktører til å ta opp igjen ideen om at bloggere burde rydde opp i sitt forhold til etikk, lover og regler ved å innføre en bloggplakat, på samme måte som pressen har en redaktørplakat, en vær varsom-plakat og en tekstreklameplakat. Det er jo en besnærende tanke at man gjennom et frivillig etisk regelverk kan slå flere fluer i et smekk: Rosabloggerne kan få et gratis lynkurs i markedsføringslov og skattelov, andre bloggere får vist frem at de holder en høy etisk standard og leverandørene av bloggplattformer kan skryte av at de anbefaler kundene sine å holde seg innenfor loven.

Jeg tror ikke det er noen farbar vei å utvikle en felles bloggplakat, noe flere profilerte bloggere som Vampus, Liberaleren, Jan Omdahl, Heidi Helene Sveen, Rune Gulbrandsøy og Olav Torvund har vært inne på når samme ide har vært lansert tidligere. Det er særlig tre grunner til dette:

Første grunn er at en slik plakat er helt unødvendig dersom problemet er at noen ikke følger norsk lov og det finnes reklame på bloggen som er i strid med markedsføringsloven. Eller at de bryter skatteloven. Du lager ikke et etisk regelverk når noen bryter loven, du sørger for å reagere mot lovbruddet slik at det opphører. Folk har selv et ansvar for å sette seg inn i hva som er ulovlig, spesielt når man driver næringsvirksomhet. Og for ordens skyld er første setning i markedsføringslovens paragraf 3 kort og klar:

"Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring." 

Så er det naturligvis et interessant spørsmål hvem som har ansvaret dersom loven brytes. Er det annonsøren eller er det mediet? Dette har Olav Torvund noen nyttige refleksjoner om på sin blogg. Og konklusjonen hans er at det i hvert fall er slik at den næringsdrivende annonsøren må holdes ansvarlig hvis loven ikke følges, mens det er noe mer uklart i hvor stor grad en hobbyblogger som ikke lever av inntektene bryter loven. Lever man av inntektene er det for øvrig også slik at man må innrapportere inntekter og betale skatt slik som alle andre gjør, noe som også har vært gjenstand for en viss debatt blant rosabloggerne. Men siden det ikke er frivillig om man skal betale skatt, kan man ikke regulere det gjennom en frivillig bloggplakat.

Andre grunn er at redaksjonelle medier og blogger er ulike. Retningslinjer som egner seg for redaksjonelle medier passer ikke for blogger. Man kan selvfølgelig drive med journalistikk på en blogg også, men det er helt opp til hver enkelt blogger hva slags kvalitetetskrav man skal ha. Redaksjonelle medier kan ikke velge, de er helt avhengige av publikums tillit og må være tydelige på hva de er og hva de ikke er. Derfor har de redaktørplakat, tekstreklameplakat og vær varsom-plakat. De har også domstolslignende organer som behandler saker som gjelder brudd på regelverket i plakatene etter forutsigbare regler som sikrer en rettferdig behandling for både mediet og den som klager. Dette er mulig fordi medie-Norge har sluttet opp om denne måten å ta opp påstander om regelbrudd, og reagere mot dem. Alle vet hvem regelverket gjelder, det er tross alt et begrenset antall medievirksomheter som omfattes av plakatene. Man vet at de som blir dømt vil akseptere utfallet og rette seg inn etter det, for omkostningene i form av tapt tillit ved å stille seg utenfor mediefellesskapet i slike saker ville være ødeleggende.

Tredje grunn er at blogger ikke har noe tilsvarende felles bare fordi de er blogger. Bloggere har helt ulike målsettinger  og man kan vanskelig ha felles retningslinjer for hva som er rett og galt. Noen bloggere har som hovedmål å drive med reklame for ulike produkter i teksten, og ingenting er til hinder for det hvis man holder seg innenfor loven og forteller leserne at man får betalt. Andre bloggere setter sin ære i at bloggen er totalt fri for reklame. Noen blogger er forfattet av folk med høye ambisjoner om å drive uavhengig og maktkritisk journalistikk. Andre er skrevet av folk som har ledende stillinger i bedrifter eller politiske partier og bruker bloggen til å drive salg og bygge omdømme. Man kan umulig ha samme retningslinjer for så forskjellige produkter. Vampus har helt rett når hun skriver på bloggen sin at:

"En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (...) Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende."

Derfor er det ikke mulig å lage felles retningslinjer for noe bare fordi du leser det på en pc eller fordi det er i en blogg, like lite som du kan ha felles retningslinjer for aviser og telefonkataloger. Kanskje er det slik at rosabloggenes/reklamebloggenes leverandører av publiseringsverktøy trenger noen etiske retningslinjer for sin egen del, for å rydde litt i hva de selv mener er greit og ugreit av synlige og usynlige kommersielle bindinger. Jeg pleier å anbefale alle virksomheter å gå noen runder med seg selv og utforske om det er etisk problematiske sider ved relasjoner og kommersielle bindinger man er inne i. Det kan være en nyttig øvelse. NHO har for øvrig en god veileder, som heter over streken, som beskriver hvordan man kan ta en slik etikkdiskusjon i en virksomhet. Men da er det viktig at man er opptatt av hva man selv skal gjøre, ikke av å flytte ansvaret over på alle andre

James Dean og Ronald Reagan

Nettstedet Open Culture er en fantastisk ressurs når det gjelder lenker til historiske og kulturhistoriske høydepunkter, særlig i form av gamle filmer som er gjenfunnet og lagt ut på internett. Jeg har tidligere lenket til en video med døvblinde Helen Keller og hennes lærer Anne Sullivan. Her om dagen hadde de funnet en film om Leo Tolstoijs siste dager, han døde for nøyaktig hundre år siden nå i november.

Og en annen godbit er filmen under som nylig er dukket opp, et redigert utdrag av en episode av The General Electric Theater i 1954 med James Dean og Ronald Reagan i hovedrollene. Ingen av dem hadde på det tidspunktet funnet rollene som senere skulle definere hva de huskes for, noe The Atlantic skrev om i forbindelse med at denne filmen ble funnet tidligere i år.



For flere tips om kulturelle ikoner som er gjenfunnet på filmer som ligger ute på nettet kan denne oversikten fra Open Culture anbefales. Her er det for eksempel lenke til Mark Twain filmet av Thomas Edison i 1909 og kroniningen av Nicolai II i 1896, den siste tsar. Og Leo Trotskij i en tale på engelsk i Mexico 1937, tre år før han ble drept av Stalins agenter. Og det er som sagt mye mer,  det legges ut nye klipp daglig som det ikke uten videre er lett å finne frem til andre steder.

14 grunner til å starte en ny bedrift

Jeg kom nylig over entreprenørskapsbloggen OnStartups.com via en bloggpost fra Terje Wold der han skriver om 11 utfordringer med å være gründer og entreprenør. Og hadde hentet følgende linjer fra OnStartups.com om de harde realitetene ved å være gründer:

"There’s always talk about the end game in the form of an acquisition, funding announcement, or eventual flame out. Hollywood has even made a movie about the founding of Facebook that glamorizes startup life instead of showing what it really is: a day in day out marathon of work with very little glamor. We rarely hear about the harsh realities that entrepreneurs face and the journey that this entails. This isn’t meant to be a downbeat and negative article, but actually quite the opposite. By knowing the harsh realities that lie ahead, you can be prepared when they come about so you can solider on. Here are some of the harsh realities that come with the territory of being an entrepreneur."

Det er verdt å lese både 11 harsh realities of being an entrepreneur, og Terje Wolds vurdering  av disse punktene basert på sine egne erfaringer som gründer i Norge. Men OnStartups.com er ikke bare opptatt av de vanskelige sidene ved å være entreprenør. I en bloggpost nylig lister de opp 14 gode grunner til at du bør starte en ny virksomhet, eller: 14 reasons why you need to start a startup. Overskriftene i den artikkelen er:

"You will have the time of your life.
You have the power to create something from nothing.
A world of knowlege is available.
Cloud Computing And Web Apps Make It Cheap To Start.
Location isn't important at first.
You can get press and attention overnight.
There Are More Customer Acquisition Channels Than Ever Before.
It's Possible To Make A Living From A Startup Fairly Fast.
The Capital To Grow Is Widely Available If You Need It.
You Will Make Friends And Connections That Will Last A Lifetime.
The Amount Of New Platforms And Technologies Is Staggering.
Finding Out Whether You Are Right Takes Far Less Risk.
A Traditional "Job" Isn't Much More Secure In The Long Run.
The Worst That Can Happen, Isn't Really That Bad."

Dette er et knippe interessante overskrifter om gründerskap og entreprenørskap, der kanskje ikke alle påstandene er like opplagte. Derfor kan det være lurt å se på den forklarende teksten i bloggposten også, for eksempel på hva han mener med at det er nok kapital tilgjengelig og hvorfor han mener det ikke er avgjørende i første fase hvor bedriften holder til.

Ledere i sosiale medier - hva er strategien?

Kilde: HBR

Novemberutgaven av Harvard Business Review har en veldig bra artikkel av professor Soumitra Dutta om lederes personal branding gjennom bruk av sosiale medier, og behovet for å ha avklarte strategier for budskap og målgrupper for å få dette til. Dessverre er hele artikkelen bare tilgjengelig for oss som abonnerer (noe som kan anbefales), men via denne lenken kan man i hvert fall finne de første avsnittene.

Soumitra Dutta stiller spørsmål ved hvorfor ledere i det hele tatt skal bry seg om å være i sosiale medier, og svarer slik på spørsmålet:

"Today’s leaders must embrace social media for three reasons. First, they provide a low-cost platform on which to build your personal brand, communicating who you are both within and outside your company. Second, they allow you to engage rapidly and simultaneously with peers, employees, customers, and the broader public, especially younger generations, in the same transparent and direct way they expect from everyone in their lives. Third, they give you an opportunity to learn from instant information and unvarnished feedback. Active participation in social media can be a powerful tool—the difference between leading effectively and ineffectively, and between advancing and faltering in the pursuit of your goals."

Han reflekterer også over hvilke plattformer man kan bruke og hvilke mål man skal ha, med utgangspunkt i to dimensjoner: Om du vil være personlig eller profesjonell i formen, og om nettverket du skriver for er offentlig eller lukket. Blogg, Twitter og Youtube vil for eksempel være best egnet hvis du er relativt personlig og kommuniserer offentlig. I mer private og lukkede nettverk kan andre verktøy være bedre egnet.

Dutta nevner også en del eksempler på toppledere som har utnyttet sosiale medier til personlig branding. Det er fortsatt forholdsvis få toppledere i store bedrifter som blogger eller tvitrer, men noen av de som gjør det har fått til ganske mye. Et eksempel er Tom Dickson i den lille blederprodusenten Blendtech som har laget YouTube-filmene Will it Blend? der sjefen selv prøver ut hva som passer i maskinen. Filmen der en iPhone blir til pulver er sett av over ni millioner mennesker. Ander høyprofilerte ledere med tung bruk av sosiale medier til egen merkevarebygging er Robert Scoble (med bloggen Scobleizer) i Rackspace, tidligere i Microsoft. Og Padmasree Warrior, CTO i Cisco, som har hele 1,4 millioner følgere på Twitter.

Artikkelen drøfter også noen risikoområder når det gjelder bruk av sosiale medier, som Dutta grupperer i tre kategorier. For det første hvem du vil kommunisere med. Med mer flytende grenser mellom arenaer for det private og det profesjonelle, slik også Marit K. Slotnes reflekterer om i Morgenbladet fredag, kan det være vanskelig å trekke grensene. Men Soumitra Dutta er ikke enig i at det å ikke delta er noe godt alternativ, for hvis du er leder foregår diskusjonen om deg og produktene dine på nettet uavhengig av om du er der selv eller ikke. Det andre spørsmålet er hva du skal kommunisere om. Hva er temaene? Hva er innenfor og hva er utenfor det man kan mene noe om? Tredje risikoområde er momentum. Hvordan sikrer du en ressurseffektiv bruk av sosiale medier som ikke sløser med din egen og andres tid? Hvordan måler man nytten? Arikkelen har noen tips om hvordan man kan følge med på og måle noen resultater.

Soumitra Dutta har for øvrig også skrev bok om sosiale medier. Den heter Throwing Sheep in the Boardroom. Jeg hadde også gleden av å være møteleder da Soumitra Dutta var første innleder på ISOs åpne dag om IT@Work under ISOs generalforsamling i Oslo tidligere i høst. Foredraget ble filmet og er lagt ut på denne nettsiden sammen med en del andre utmerkede foredrag og diskusjoner om betydningen av IT på ulike områder.

Harry Potter og meg

For noen år siden ble det stadig pekt på at jeg så ut som storebroren til Harry Potter, til og med i Nytt på Nytt. Men etter at jeg konverterte fra runde til firkantede briller for noen år siden forsvant disse "skilt ved fødselen" oppslagene fra avisenes baksider. Derfor var det veldig hyggelig å lese Adresseavisas anmeldelse av den siste filmen, Harry Potter og Dødstalismanene del 1, i dag:

"Flere generasjoner tilskuere har vokst med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Harry Potter. Som skuespiller har han blitt eldre raskere enn Potter, særlig fordi han nå ser ut mindre som en ungdomsstjerne enn noen gang. Han minner mer om en Paul Chaffey som har tatt veien fra SV til NHO enn en fyr som har tatt steget fra ung og lovende trollmann til plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre."

Nå er jeg usikker på hvor positivt dette egentlig er ment, men det må i hvert fall være bra å slippe å se ut som en plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre. Det er jo tross alt mye å glede seg over i verden. Og det er jo langt verre ting å være kjent for enn å ligne på Harry Potter. Men jeg skjønner at jeg må se filmen.

En beretning om nettets tilstand

Det pågår akkurat nå en stor Web 2.0 Summit i San Fransico med foredragsholdere fra stort sett alle de store og kjente bedriftene. For en god oversikt over nettets tilstand akkurat nå anbefales denne presentasjonen av Mary Meeker i Morgan Stanley (ja, nettopp, den legendariske Mary Meeker fra dotcom-tiden):


Internet Trends Presentation -

Dette er en grundig og god oversikt over hvor raskt en del ting skjer på nettet akkurat nå. Av høydepunktene her kan nevnes (sitert fra Mashables sak om presentasjonen):

- There are 670 million 3G subscribers worldwide, 136.6 million in the U.S. and 106.3 million in Japan.
- iOS devices reached 120 million subscribers in 13 quarters, far faster than Netscape, AOL or NTT docomo’s growth rates.
- Nokia and Symbian used to own 62% of the smartphone market (units shipped). Now it’s only 37%, mostly due to Android and iOS.
- It took e-commerce 15 years to get to 5% of retail. Morgan Stanley predicts mobile should get to that same level in five years.
- Streaming video is up to 37% of of Internet traffic during traditional “TV hours.” Netflix is the biggest contributor to this, followed by YouTube.
- Seven of the companies that were in the top 15 publicly traded Internet companies in 2004 are not in that list in 2010.

Sosiale medier fra innsiden

Ida Jackson, på nettet også kjent som bloggeren Virrvarr, har skrevet en ny bok om sosiale medier (Aschehoug, 250 sider, kr 349, bare papirversjon). I en tid der konsulenter står i kø for å selge råd til bedrifter og departementer om hvordan de skal unngå å stå igjen på perrongen når sosiale medie-toget går, men ingen helt vet hvem som er eksperter, er det spennende når en av de beste bloggerne i landet deler sine erfaringer og gjør et forsøk på å fortelle oss hva det hele egentlig handler om.

Jeg har aldri møtt Ida på ordentlig, men synes vel jeg kjenner henne litt etter at vi har diskutert saker på hverandres blogger noen ganger og hatt litt kontakt på Facebook. Hun er kanskje den i Norge som utnytter bloggformatet aller best, og har derfor en stor og lojal  leserskare som hun pleier og kommuniserer med hele tiden. Og fryktelig mye kommentarer i kommentarfeltet, noen ganger kan et enkelt innlegg ha over hundre kommentarer. I forhold til min blogg er den langt mer litterær i stilen, den er personlig og til dels ganske privat. Hun har skrevet gripende godt om egenopplevd mobbing , skrevet en anmeldelse av et psykiatrisk sykehus og gir støtte til vitenskapen ved å gå til jevnlige frontalangrep mot tilhengere av kvakksalveri.

Et 23 år gammelt litterært multitalent av dette kaliberet måtte vel blitt forfatter eller journalist for inntil noen få år siden. Men Ida Jackson lever av å være i sosiale medier. Ikke som direkte inntektskilde , men ved at bloggingen indirekte skaffer skrive-, foredrags- og konsulentoppdrag. Hun beskriver innledningsvis i boken hverdagen sin slik:

"Jeg skrur på datamaskinen om morgenen. 500 uleste eposter. 80 nye kommentarer på bloggen. 350 henvendelser på Twitter siden i går. Facebook har jeg mistet oversikten over. Jeg tok et skjermskudd da meldingsboksen rundet 666 uleste meldinger. Det er dette jeg bruker fritiden min på. Dette er livet mitt."

Er så dette en bok det er verdt å lese? Jeg synes absolutt det. Det er naturligvis en engasjert bok skrevet av en entusiast, med masse konkrete eksempler, men det er også en reflektert og selvkritisk bok som tar opp noen av de mer utfordrende problemstillingene man kan utsettes for i sosiale medier. Den fungerer som en innføring og historisk oversikt over utviklingen i Norge, men den fungerer nok aller best for folk som allerede er aktive og kanskje har planer om å gjøre enda mer. Særlig aktive bloggere og folk med en blogger i magen vil ha glede av å lese de litt dypere refleksjonene om hvordan ting virker på nettet. Her er både lister med tips til ting man kan blogge om hvis man mangler ideer, og refleksjoner over hva som egentlig ligger bak når ting går galt

Et par av de aller mest interessante kapitlene i boken tar opp ulike sider ved vår identitet på internett. Skal man være anonym eller seg selv? Eller ha en egen nettperson? Hva kan man si og hva bør man holde for seg selv? Ida Jackson bruker begrepene speil og slør for å få frem at de aller  fleste, også de som utleverer veldig mye, gjerne bruker bloggen bevisst til å speile enkelte ting de vil vise frem, mens andre ting alltid blir holdt skjult. Det varierer veldig mellom ulike bloggtyper hva som blir vist frem og hva som forblir privat, noen er veldig utleverende med bilder, men sier lite om seg selv og sine relasjoner i teksten. Andre gjør det helt omvendt og skriver ting i teksten som tilsynelatende virker mer ufarlige, men kan dukke opp igjen senere og være problematiske både for en selv om andre. Dessuten stiller bloggformatet noen krav til tydeliggjøring av hvem du er på bloggen. Er du jobbperson eller privatperson? Hva er den tematiske rammen, er det en politisk blogg eller en hageblogg, eller begge deler? Man kan prøve å kombinere, men mange vil slite med å holde på leserne hvis det blir alt for store sprang tematisk. Noen velger derfor å ha flere parallelle blogger, eller i hvert fall et lite sideprosjekt. Andre velger å holde seg til en nettpersonae som er smalere og mindre flerdimensjonal enn den personen de er ellers.

Et annet viktig tema boken tar opp er åpenhet om penger og sponsing. Mange bedrifter tjener i dag gode penger på at produktene deres blir omtalt på blogger. Og noen (få) bloggere tjener penger på å omtale varer og tjenester de bruker. Det som er viktig er at sponsing skjer i full åpenhet, slik at leserne vet om det. Ida Jackson beskriver fire ulike eksempler på hvordan hun selv er blitt kontaktet av alt fra et pokernettsted til en humanitær organisasjon, med ganske kreative forslag til ytelser for å få omtale på bloggen. Disse eksemplene er ganske instruktive fordi de illustrerer noen interessante gråsoner som kan oppstå når man direkte eller indirekte skal leve av å drive med sosiale medier, og ikke er underlagt pressens strenge regler mot å drive markedsføring på redaksjonell plass.

Jeg savner egentlig bare et tema i boken, og det er hvordan deltagelse sosiale medier og diskusjon med annerledes tenkende, i tillegg til alt det andre, har forvandlet Ida Jackson fra å være troende kommunist til å bli noe helt annet. Akkurat hvilken politiske merkelapp som passer best på henne nå vet ikke jeg, det sier heller ikke boken noe særlig om, men hun er i hvert fall betydelig mer liberal og reflektert, og har for eksempel stor omsorg for selvstendig næringsdrivende og deres rammevilkår. Denne politiske prosessen ville det være spennende å høre mer om, men det kan jo også bli et bra tema i en senere bok. Og så må jeg nevne at jeg har vært så heldig å få tilsendt at anmeldereksemplar av boken fra forfatteren i posten, noe som i hvert fall har bidratt til at denne omtalen kom raskere enn den ellers ville gjort.

Noen nye tall om kunnskapsbedriftene

Hvor mye omsettes det for i kunnskapsbedrifter av ulike slag i Norge? Og hva driver de egentlig med? Abelia laget tidligere i år en oversikt over sammensetningen av det næringslivet i Norge som har kunnskap som sin viktigste innsatsfaktor. Litt avhengig av hvor bredt eller smalt man definerer kunnskapsbedrifter, er det et sted mellom 300 000 og 500 000 ansatte i privat sektor som jobber i disse virksomhetene.

I dag er Statistisk Sentralbyrå (SSB) sluppet nye omsetningstall fra 2008 for noen sektorer i dette kunnskapsbaserte næringslivet. Tall for fem ulike sektorer innenfor det vi kan kalle forretningsmessig tjenesteyting, eller næringslivstjenester, det vil si bedrifter som selger kunnskapstjenester til andre bedrifter. For alle som er opptatt av å følge litt med på hvordan næringslivet gradvis endrer seg og blir både mer kunnskapsbasert og mer dominert av tjenestenæringer, er det interessant å grave litt dypere i hvor store de ulike tjenestetypene er.

Første tabell handler (se også grafen over) om hvor mye som selges av juridiske tjenester i Norge. Der ser vi at det ble omsatt juridiske tjenester for 10,5 millarder kroner, og at tjenester knyttet til forretningsrett utgjorde 5,5 milliarder av dette. Her ser vi også at omsetningen tjenester innenfor arbeidsrett var på 440 millioner kroner, men jeg antar at det bare er den delen av disse tjeneste leveres av advokatvirksomheter og ikke det som leveres som en del av et medlemstilbud fra arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner. Andre tabell viser omsetningen innen regnskap, revisjon og skatterådgivning som totalt er på 18,6 millarder kroner. Av dette utgjør regnskap 9,7 milliarder og revisjon 6,1 milliarder.

Tredje tabell handler om bedriftsrådgivning og kommunikasjonsrådgivning som totalt omsatte for 15 milliarder kroner. Av dette utgjorde kommunikasjonsrådgivningen 1,2 milliarder. Andre store kategorier innen denne type konsulentvirksomhet er management consulting (strategi og organisasjon) som omsatte for 2,7 milliarder, human resource management for 3,1 milliarder, rådgivning innen prosjektledelse som omsatte for 1,8 milliarder og finansiell rådgivning som omsatte for litt under 1 milliard.

Fjerde tabell viser omsetningen innen annonse og reklamevirksomhet som er på totalt 18,7 millarder kroner. Av dette er reklamebyråenes omsetning 7,6 milliarder kroner, og av dette blir 1,1 milliard brukt på selve utformingen av reklamen. Det brukes 5,8 milliarder på annonsering i trykte medier og 1 milliard på annonsering på internett. Og femte tabell viser formidling og utleie av arbeidskraft, en stor bransje som totalt omsetter for 26 millarder kroner. Av dette ble det brukt 690 millioner for å få help til å rekruttere nye ledere og 1,1 milliard på å rekruttere andre ansatte.

For helhetens skyld kan en jo nevne om et par andre kunnskapsbransjer at strukturstatistikkene til SSB viser at private forskningsvirksomheter omsetter for 7,5 milliarder, designvirksomhet for 2,8 milliarder, teknisk konsulentvirksomhet og arkitekter for 97,6 milliarder (av dette står arkitektene for 5,8 milliarder), medie- og innholdssektoren for 48,1 milliarder og ikt-sektoren for 192,6 milliarder.

Gründertoppmøte i Forskningsparken

I anledning Forskningsparkens 25- årsjubileum inviterte den nye lederen Karl Christian Agerup og styreleder Kristin Clemet til et jubileums-seminar i dag om innovasjon 2.0. Tanken er at vi må klare å ta vare på det beste i dagens 1.0-innovasjon, men at kravene vil være større til det systemet og virkemiddelapparatet som skal klare å konkurrere om de beste bedriftene, prosjektene og talentene fremover.

Et av høydepunktene på seminaret var en "fireside chat" mellom seks norske gründere og ledere som på hver sin måte og på hver sine områder har fått til veldig mye spennende næringsliv. På det litt uskarpe mobilbildet over ser man Bengt Thuresson som har vært toppsjef i Tandberg ASA (som senere ble kjøpt av Cisco) og i dag er styreleder i Komplett og Eltek, Jørn Lyseggen, seriegründer som i dag driver Meltwater Group fra San Fransisco, Per-Otto Wold som var med på å grunnlegge Point Carbon (kjøpt av Thompson Reuters tidligere i år), John Marcus Lervik, gründer og toppsjef i Fast til Fast ble kjøpt av Microsoft og Elin Mossin Olesen, grunder bak Reaktorskolen (som er kjøpt av ISS Personalhuset).

Og lengt til høyre ordstyrer Karl Christian Agerup som grunnla Hugin (kjøpt av Reuters) og Northzone Ventures, og i dag er direktør ved Forskningsparken i Oslo. Rett mann på rett plass. Han innledet også debatten med noen tanker om det norske innovasjonssystemet basert på sine egne erfaringer som gründer og investor, og har en del spennende tanker om hvordan denne delen av innovasjonssystemet kan utvikles til å bil bedre både når det gjelder de tingene som det er aller viktigst å bidra med: kompetanse og nettverk.

Med så mye kunnskap og erfaring samlet ble det naturlig nok en spennende  meningsutveksling om alt mulig fra hvordan man støtter opp om kommersialisering og internasjonalisering, via samspillet med de norske forskningsmiljøene til hvor godt Innovasjon Norge og resten av virkemiddelapparatet fungerer. Og fordi det helt gjennomgående er slik at denne type gründerbedrifter blir kjøpt opp av utenlandske bedrifter på et tidspunkt, ble det også litt diskusjon om ulike måter å internasjonalisere en bedrift.

Felles for disse gründerne er at de i liten grad har mottatt noe støtte fra offentlige virkemiddelordninger, de hadde prioritert tiden på å skaffe kunder og privat kapital. Men alle var enige om at det er et poeng å ha et offentlig støttet innovasjonssystem, men at man heller bør satse sterkere på automatiske og ubyråkratiske ordninger som treffer bredt, som SkatteFunn, på den ene siden og noen mer kraftfulle tematiske satsinger på større innovasjonsprosjekter og på internasjonalt forskningssamarbeid på den andre siden. Det at vi systematisk bygger opp sterkere relasjoner til ledende internasjonale forskere var også flere i panelet opptatt av.

Sintef fyller 60 år

Tidligere i år feiret NTNU sitt 100-årsjubileum og jeg skrev litt om betydningen NTNU har hatt for Norge her på bloggen. Neste år feirer Universitetet i Oslo 200 år. Men når vi er inne på slike viktige jubileer er det også verdt å merke seg at Sintef fyller 60 år i år, og har markert det i dag med jubileumskonferanse og statsrådsbesøk.

Sintef ble etablert i 1950 av daværende NTH. Målet var at næringslivet og andre samarbeidspartnere skulle få ta del i den forskningen som skjedde ved NTH. Sintef var vel et slags sideprosjekt, et instrument for NTH-professorenes oppdragsfoskning for næringslivet som skulle gjøres i tillegg til deres grunnforskning og undervisning av studenter, som var viktigst. På 1970-tallet ble kompetansebygging og forskningsbasert kunnskap viktigere for næringslivet enn før, blant annet fordi oljealderen kom til Norge. Det måtte bygges opp norsk kompetanse på petroleumsvirksomhet og dette ble en periode med sterk vekst for Sintef.

Og utover 80-tallet ble Sintef-organisasjonen ytterligere profesjonalisert og utviklet til det vi kjenner i dag: et selvstendig forskningskonsern med en viktige nasjonal rolle og med et internasjonalt marked. Med tette samarbeidsrelasjoner med NTNU, men også med samarbeidsavtaler med Universitetet i Oslo. I dag er Sintef Nordens største anvendte forskningsinstitutt med over 2100 ansatte fra 67 land, en omsetning på 2,8 millarder kroner, flere datterselskaper og virksomhet flere steder i og utenfor Norge. Og i følge konsernsjef Unni Steinsmo har de ambisjoner om å være best i Europa. Intet mindre.

Sintefs suksess og vekst er på mange måter også suksesshistorien til en litt spesiell norsk modell for å drive anvendt forskning. I Norge skjer dette i organisasjoner som er uavhengige av både universiteter og departementer, instituttene er gjerne organisert som stiftelser eller aksjeselskap. De norske forskningsinstituttene får litt grunnbevilgning fra staten (Sintef får omtrent fire prosent av omsetningen), det altoverveiende av inntektene kommer fra steder der en må konkurrere med andre i et marked. enten det er forskningsrådsprogrammer, EU-midler eller private bedriftskunder. Instituttene gjør det godt, og langt bedre enn universitetene, når det gjelder å konkurrere om forskningsprosjekter i EU. Og de er viktige forskningspartnere for både næringslivet og offentlige virksomheter.

De tekniske og industrielle instituttene er godt tilpasset en næringsstruktur med mye bedrifter som er ganske små i internasjonal målestokk og en næringsstruktur med mange bedrifter i næringer som olje og gass, shipping, byggenæring og prosessindustri. Bedrifter som ikke driver så mye grunnleggende forskning selv, men er avhengig av gode forskningspartnere med tilknytning til akademiske miljøer for å få til både prosessinnovasjoner og markedsinnovasjoner. For mange bedrifter er samarbeid med Sintef, og andre institutter som IFE, IRIS og Norut, en konkret måte å komme inn i forskningsprosjekter som legger grunnlaget for innovasjon og teknologiutvikling. Og for noen bedrifter er samarbeid med et forskningsinstitutt også en bra inngang til EU-prosjekter som kan bidra til at bedriftene skaffer seg et internasjonalt nettverk.

Den grunnleggende modellen for å fremme utvikling av kompetente samarbeidspartnere for forskning i næringslivet og offentlig sektor er god. Problemet er som Sintef-sjefen sa på jubileet at Norge satser mindre penger på de anvendte instituttene enn land vi konkurrerer med. Vi risikerer å gå glipp av EU-prosjekter vi skattebetalere er med på å finansiere gjennom kontingenten til EU hvis ikke instituttene har tilstrekkelig finansiering . Og vi risikerer at forskningsintensive bedrifter heller velger å samarbeide med partnere med høyere grunnfinansiering fra staten enn det vi har i Norge. Sintef viser at et norsk forskningsmiljø kan ha ambisjoner om å bli best i Europa. Men det går ikke hvis ikke rammebetingelsene gjør det mulig å konkurrere på lik linje.

De største bedriftenes FoU-investeringer

Hvordan gikk det egentlig med det globale næringslivets satsing på forskning under finanskrisen? Hvilke regioner i verden satser mer enn før på FoU, og hvem er det som kutter? Og i hvilke bransjer er det man forsker mest? Noen veldig interessante svar på dette finner vi i EU-kommisjonens rapport The 2010 EU Industrial Investment Scoreboard (hele rapporten i pdf her, pressemelding fra EU her).

Det denne rapporten gjør er å analysere FoU-investeringen i de 1400 bedriftene i verden som forsker mest, 400 bedrifter i EU og 1000 utenfor. Øverst på listen er Toyota, som investerte € 6,77 mrd i forskning i 2009. Deretter følger Roche (Sveits), Microsoft (USA), Volkswagen (Tyskland), Pfizer (USA), Novartis (Sveits) og Nokia (Finland). På listen over de største innenfor hvert land, kan en se at i Kina investerer Huawei mest i FoU, i Russland er det Gazprom, i Brasil Vale og i Sør Korea Samsung (som er nr 10 på listen totalt). I Norge er Statoil størst foran Telenor og DnB NOR.

Hva er så de viktigste trendene? Det første en merker seg er at investeringene i FoU i de største bedriftene gikk litt ned i 2009, med 1,9 prosent. 2009 var et spesielt og vanskelig år for mange og denne nedgangen er lavere enn nedgangen i omsetning på 10 prosent og fortjeneste på 21 prosent. Reduksjonen i FoU er imidlertid ujevnt fordelt geografisk. Størst nedgang er det i USA med en reduksjon på 5,1 prosent, mens EU-bedriftene reduserte med 2,6 prosent. I Japan var FoU-innsatsen stabil tross en kraftig nedgang i omsetning. Og i land som Kina, India og Sør Korea var det kraftig vekst i bedriftenes FoU.

En annen interessant trend er utviklingen i FoU-innsats i de ulike sektorer i næringslivet. Bil- og bildelindustrien opplevde et forferdelig år i 2009, og FoU-innsatsen falt med hele 11,6 prosent. Det var også en kraftig nedgang i forskningen innenfor ikt-hardware. Samtidig var det kraftig vekst i FoU-innsatsen i farmasi og bioteknologi, der FoU-innsatsen i bedriftene gikk opp med 5,6 prosent. Også i energisektoren, både petroleumssektoren og i fornybar energi, økte FoU-innsatsen markant i 2009. I denne sektoren skjedde veksten i FoU til tross for en svak utvikling i omsetning og fortjeneste for bedriftene.

Det tredje og sannsynligvis aller viktigste å vurdere når man skal se på disse trendene er om man som land og region er posisjonert riktig i forhold til fremtidens vekstmuligheter. Har landet en overvekt av gamle bedrifter i lite forskningsintensive bransjer eller har man unge bedrifter i de mest forkningsintensive bransjene? Rapporten ser på ulikhet i FoU-intensitet mellom bedrifter som er etablert før og etter 1975 og konkluderer med at bedrifter etablert etter 1975 har dobbelt så høy FoU-intensitet som de eldre bedriftene. Om man setter skillet ved 1985 blir resultatet omtrent det samme. Og USA har langt flere av disse unge bedriftene enn EU. Dessuten er unge amerikanske bedrifter mer forskningsintensive enn unge bedrifter i EU

Dessuten er noen bransjer i sin natur langt mer forskningsintensive enn andre. Det er for eksempel slik at bilindustrien i absolutte tall bruker mer penger på forskning enn softwareindustrien, men softwareindustrien er  mer forskningsintensiv i forhold til omsetning. De aller mest forskningsintensive sektorene i forhold til omsetningen er bioteknologi (som er i særklasse mest FoU-intensiv), software, ikt-hardware og helseteknologi og -tjenester. Disse blir gjerne klassifisert som "high R&D intensity" og bruker over 5 prosent av omsetningen på FoU (se tabell S4). De som er "medium-high R&D-intensity" er sektorer som bilindustri, elektronikkproduksjon, fly- og forsvarsindustri, industriell engineering og kjemisk industri. De forsker også ganske mye, men ikke mest. Og dette er noe av EUs utfordring, for USA har flere bedrifter i den øverste gruppen, mens EU har flere i den nest øverste. Det oppsummerer rapporten på denne måten:

"As highlighted in previous Scoreboard editions, the difference in industrial structure (i.e. the fact that EU high R&D intensity sectors are relatively much smaller than those of their US counterparts) explains most of the EU's aggregate corporate R&D intensity gap with the US. Increasing the number of large European companies in high R&D intensity sectors would therefore help to reach the overall EU R&D intensity targets. Considering the age of the Scoreboard companies as an additional variable in this comparative analysis provides additional insights concerning the origin of the EU's R&D intensity gap. Younger companies (i.e. those created after 1975 but not acquired by other companies) show a higher R&D intensity than older ones (6.1% vs 3.3%), and are much more numerous in the US than in the EU (54.4% vs 17.8%). Moreover, the younger companies based in the EU are less R&D intensive than their US counterparts (4.4% vs 11.8%)."

For oversiktens skyld kan det være grunn til å nevne at det når man deler opp bransjer i forhold til FoU-intensitet er det to grupper til. De med medium-low R&D-intensity som inkluderer næringsmiddelindustri, media, fastlinjetelefoni, elektrisitetsbransjen og reiseliv. Og så har vi de som bruker under 1 prosent av omsetningen på FoU som kalles low R&D-intensity, som oljeselskaper, metallindustri. byggebransje og varehandel. Tar man en titt på de 11 norske selskapene som er med på listen over de 1400 som forsker mest, er de ganske typiske for sine bransjer. De største olje- og råvarebaserte bedriftene forsker mye i absolutte tall, men relativt lite i forhold til omsetning. De norske bedriftene i denne listen med størst forskningsandel er innen software (Visma), telekom-hardware (Eltek og Tandberg) og bil (Kongsberg Automotive).

Nå må en selvsagt legge til at det er fullt mulig å ha både høy vekst og høy lønnsomhet uten å være i de mest forskningsintensive nisjene i næringlivet. Man kan også være god på innovasjon uten å ha investert en stor del av omsetningen i forskning. EU-kommisjonens poeng er nok heller at det er et tankekors dersom et land eller en region utvikler en for umoderne næringsstruktur og faller for langt bak andre når det gjelder å trekke til seg bedrifter som investerer mest i forskningsbasert innovasjon

Er Solhjell blitt kunnskapsminister igjen?

Interessant sak på E24 om en undersøkelse fra NIFU STEP som viser at det virker som tradisjonelle  klasseroms-baserte undervisnings-former fungerer best i skolen. Det kan jo utløse noen interessante diskusjoner om både hviklen pedagogikk og hva slags læresituasjoner som fungerer best.

Men det mest overraskende i denne saken i E24 er at Bård Vegar Solhjell og ikke Kristin Halvorsen er kunnskapsminister i Norge. Som de fleste vil huske, og sikkert også mange mediefolk, gikk Bård Vegar Solhjell av som kunnskapsminister etter valget i september 2009, og ble i stedet parlamentarisk leder for SV på Stortinget. I følge departementets egne nettsider er Kristin Halvorsen såkalt Kunnskapsminister (på engelsk: Minister of Education), mens Tora Aasland er Forsknings- og høyere utdanningsminister i samme departement.

Det har riktignok vært statsråd på slottet i dag, men verken referatet derfra eller andre medier ser ut til å ha fått med seg dette statsrådsskiftet. Det kan nok derfor være lurt å vente litt med å gratulere Solhjell.

Forskning i statsbudsjettet for 2011

Alle som har lest et statsbudsjett med sikte på å få oversikt over hvor  mye penger som egentlig skal brukes på forskning, vet at det er en ganske krevende øvelse. Forskning foregår på mange ulike fagområder og gjennomføres av en rekke ulike aktører, blant annet universiteter, høyskoler, frittstående institutter og private bedrifter. Og det som gjør det vanskelig å få totaloversikten er at finansieringen av alle disse kommer fra mange ulike departementer, som dels bevilger penger til Forskningsrådet, dels direkte til ulike prosjekter og dels direkte til institusjoner. I tillegg går avkastningen av fondet for forskning og utvikling til forskningsformål, et fond som hvert år blir tilført litt mer kapital.

For å bidra til en samlet oversikt over statens bevilgninger til forskning og høyere utdanning i statsbudsjettet, og hvile deler som går opp og hvilke del er som går ned, har NIFU STEP i dag utgitt rapporten Forskning og høyere utdanning i statsbudsjettet for 2011. Hvis noen krangler om det egentlig er kutt eller egentlig er økninger i innsatsen, er det her man finner svaret. Det er jo veldig nyttig med en konsis og god oversikt som kan bidra til at debatten  kan foregå på et mer informert grunnlag. Og om størrelsen på forskningsbevilgningene i statsbudsjettet for 2011 sier NIFU STEP:

"Budsjettforslaget for 2011 vil gi en samlet bevilgning til forskning og utvikling (FoU) på 23 mrd kr. Det er 550 mill kr høyere enn i 2010, som utgjør en nominell vekst på 2,4 prosent. 1 Veksten er betydelig lavere enn de siste årene, og har lavere nominell vekst enn noe annet år på 2000-tallet." og:

"I Soria Moria II-erklæringen stadfestet Regjeringen at den vil ”fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene framover, i tråd med Forskningsmeldinga”. Med et budsjettforslag for 2011 som innebærer at forskningsbevilgningene målt i faste priser vil ligge på omtrent samme nivå eller kanskje gå litt ned i forhold til 2010, kan dette budsjettet ikke sies å innfri målet om ”fortsatt vekst”."

De to siste forskningmeldingene har hatt som mål at statens samlede forskningsinnsats skal ligge på en prosent av norsk BNP. Fordi budsjettet ikke vokser og BNP er beregnet å vokse, vil statens bevilgninger til forskning over statsbudsjettet synke fra 0,90 prosent av BNP i 2010 til 0,88 prosent av BNP i 2011.

Ser en på hvilke områder som har en svak utvikling i regjeringens budsjettforslag og bidrar til denne nedgangen, er det kutt i bevilgningene til petroleumsforskningsprogrammene, kutt i Samferdselsdepartementets bevilgning til IKT-forskning gjennom VERDIKT-programmet og kutt i ordningen for Nærings-ph.d.  Dessuten er den svake utviklingen for de anvendte forskningsinstituttene gjennom flere år ført videre i dette budsjettet, noe som etter mitt syn er problematisk hvis vi har ambisjoner om at eksisterende norsk næringsliv skal forske mer enn i dag. Da trenger man gode forskningspartnere som driver med anvendt forskning.

Et siste poeng er at det fylles på med mindre penger i forskningsfondet i 2011. Rentenivået i Norge er lavt og forventes å være lavt en god stund fremover, og det er paradoksalt nok slik at lav rente også rammer forskningsinnsatsen i Norge. Det skjer fordi avkastningen fra forskningsfondet synker når renten er lav. En god gjennomgang av hva dette betyr finnes på nettsidene til Norsk Industri. Og de har helt rett i at svaret burde være å fylle på med mer penger i forskningsfondet i 2011, ikke mindre.

To positive ting med Tea Party-bevegelsen

Alt tyder på at det blir et politisk jordskjelv på linje med, eller kanskje større enn seieren i 1994, da republikanerne vant 52 mandater og veltet et demokratisk flertall som hadde vart i 40 år. Republikanerne dominerte deretter kongressen i 12 år, frem til 2006 da demokratene tok begge hus tilbake. Nå kan flertallet snu igjen i begge hus, etter bare fire år med demokratisk flertall.

Vi vet at en av vinnerne i kveld vil bli Tea Party-bevegelsen, en konservativ grasrotbevegelse som har vunnet flere av nominasjonsvalgene i det republikanske partiet. Nå kan man helt klart diskutere hvorvidt Tea Party har gode svar på USAs største utfordringer, men det gir ikke mye mening når norske medier konsekvent omtaler dem som ultrakonservative og til og med høyreekstreme. Som blogger George Gooding skriver i dag er denne bruken av merkelapper ganske pussig. For å få merkelappen venstreekstrem i Norge må man sprenge bomber, det holder ikke å være vanlig kommunist. Høyreekstrem er man derimot når man går inn for lavere skatter, en redusert offentlig sektor, et balansert budsjett og et konservativt syn på moralspørsmål.

For å skape litt balanse er det grunn til å trekke frem to områder der Tea Party-bevelgelsen bidrar positivt inn i det politiske systemet, og står for en revitalisering av det politiske ordskiftet i en situasjon der alternativene kunne blitt langt verre. Det ene poenget er at denne grasrotbevegelsen sannsynligvis har bidratt til å redde det republikanske partiet fra å bli kvalt av konformitet, kjedsomhet og George Bush. For to år siden snakket Obama om de store spørsmålene, trakk de store folkemengdene, brukte sosiale medier og skapte entusiasme. Republikanerne var temmelig irrelevante og uinteressante. Dette har snudd totalt, i stor grad fordi Tea Party valgte å mobilisere innenfor det republikanske partiet og ikke utenfor. Peggy Noonan i Wall Street Journal skriver:

."..the tea party is not a "threat" to the Republican Party, the tea party saved the Republican Party. In a broad sense, the tea party rescued it from being the fat, unhappy, querulous creature it had become, a party that didn't remember anymore why it existed, or what its historical purpose was. The tea party, with its energy and earnestness, restored the GOP to itself. In a practical sense, the tea party saved the Republican Party in this cycle by not going third-party. It could have. (...) Because of this, because they did not go third-party, Nov. 2 is not going to be a disaster for the Republicans, but a triumph. The tea party did something the Republican establishment was incapable of doing: It got the party out from under George W. Bush."

En morsom anekdote i denne kommentaren til Noonan for oss som har et forhold til gamle musikkhelter, er hvordan Mo Tucker, den kvinnelige tidligere trommeslageren i Velvet Underground, er blitt Tea Party-aktivist, og forklarer hvordan en kunstner kan konvertere til en bevegelse som kulturelitene ser på som den laveste av alle livsformer. The Guardian har også fanget opp dette og skriver om "All tomorrow's tea parties". Og Riverfront Times har funnet henne og gjennomført et intervju på e-post.

Det andre poenget jeg vil peke på er at det ikke er opplagt at opprør mot etablerte politikere, i en tid med finanskrise og misnøye, tar fredelige og demokratiske former. I Frankrike har et ikke spesielt radikalt forslag om å heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år slått ut i ville streiker, gateslag og steinkasting mot politiet. Er det et bedre alternativ å trykke penger enn å kreve at budsjettene kuttes og at utgiftene er i bedre samsvar med inntektene? Hvem er egentlig mest ekstreme, de som protesterer mot president Sarkozy i Frankrike eller de som protesterer mot president Obama i USA? Kommentarspalten Lexington i The Economist skriver at det amerikanske opprøret klart er å foretrekke fremfor det franske:

"It is not hard, if you really try, to find good things to say about America’s tea-partiers. They are not French, for a start. France’s new revolutionaries, those who have been raising Cain over Nicolas Sarkozy’s modest proposal to raise the age of retirement by two years, appear to believe that public money is printed in heaven and will rain down for ever like manna to pay for pensions, welfare, medical care and impenetrable avant-gardemovies. America’s tea-partiers are the opposite: they exhale fiscal probity through every pore. In their waking hours, and in bed at night, they are wracked by anxiety. How is a profligate America to cut borrowing, balance the budget and ensure that its billowing deficit will not place an unbearable burden on future generations? The tea-partiers do not just have less selfish motives than the pampered French. They also have better manners. Let the French block roads and set things on fire: among tea-partiers it is a point of pride that their large but orderly rallies leave barely a crumpled candy wrapper behind them."

Så , selv om europeiske liberalere og sosialdemokrater lett vil finne saker å være uenige med Tea Party-kandidater om, og jeg har også vært kritisk her på bloggen,  er det greit å få ting inn i et visst perspektiv. De utgjør neppe noen stor fare for det demokratiske systemet eller for verdensfreden. De som har grunn til å være mest bekymret på kort sikt er sannsynligvis de mer etablerte establishment-republikanerne som håper å bli presidentkandidater i 2012. Tea Party-bevegelsen har ikke et flertall av befolkningen bak seg. Men årets valgprosess har vist at de har avgjørende innflytelse i nominasjonsprosessen i det republikanske partiet. Den kommer de til å bruke den i 2012.