#Hack4no 2017

I februar 2014 blogget jeg entusiastisk om Hack4no, der jeg deltok på åpningen sammen med Knut Olav Åmås som da var statssekretær i Kulturdepartementet. Den gang var det åpne data fra Kulturrådet, Kartverket, Riksarkivet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet som innovatørene ble sluppet løs på slik at de kunne lage nye tjenester og apper.

Siden da har arrangementet flyttet til Kartverket på Hønefoss og blitt mye større. Over to dager i slutten av oktober var 700 mennesker innom. Det er laget en flott nettside som forteller om alle aktivitetene i løpet av de to dagene. Og her er en oppsummeringsvideo som viser hvordan det ser ut når 700 mennesker møtes for å lage apper, tjenester, spill, kart og droner:



#hack4no ble arrangert av Kartverket og Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) i samarbeid med en rekke teknologivirksomheter og offentlige etater,, og er blitt årets store hackathon med åpne offentlige data i Norge. De offentlige etatene som deltok i år var: Artsdatabanken, Brønnøysundregistrene, Kulturrådet, Meteorologisk institutt, Riksantikvaren, Riksarkivet, Statistisk sentralbyrå, Norsk Romsenter, Oljedirektoratet, Difi, Statens Vegvesen, NVE, NAV og Kartverket.

Slik brukes skattepengene

Statistisk Sentralbyrå har laget noen fine grafiske fremstillinger av hvordan pengene staten henter inn fra skattebetalerne hvert år brukes på ulike formål av stat og kommune. Der finner vi blant annet bildet til høyre som viser størrelsen på ulike offentlige utgifter. Vi ser at alderspensjoner, uføretrygd, sykelønn og andre sosiale ytelser utgjør 40 prosent av de offentlige utgiftene.

Legger vi til helseutgifter, utgifter til utdanning og næringsøkonomiske formål, der samferdsel er klart størst, kommer vi opp i 80 prosent av de offentlige utgiftene. I oversikten ser vi mye interessant, for eksempel at utgiftene til forsvaret er 3,1 prosent av utgiftene, akkurat det samme som brukes på kultur, fritid og religion.

Til et mer grundig dypdykk i statsregnskapet anbefaler jeg statsregnskapssidene på nettet som ligger på nettsidene til Direktoratet for økonomistyring. Har kan man se utgifter fordelt på ulke departementer og formål, men man kan også dykke ned på et langt mer detaljert nivå og finne ut hva slags utgifter det egentlig er snakk om.

How's Life? 2017

Hvor godt har vi det egentlig? Den mest kjente rangeringen av hvilke land i verden det er best å bo i er nok UNDPs Human Development Report, men det finnes også andre interessante rapporter som drøfter og fastsetter indikatorer og måler hvor bra befolkningen har det i ulike land. Nå nettopp kom OECDs rapport "How's Life? 2017". På nettsiden der man finner lenker til rapporten i ulike digitale formater, sier de dette om hva rapporten inneholder:

"How’s Life? 2017 charts the promises and pitfalls for people’s well-being in 35 OECD countries and 6 partner countries. It presents the latest evidence from 50 indicators, covering both current well-being outcomes and resources for future well-being, and including changes since 2005. During this period there have been signs of progress, but gains in some aspects of life have been offset by losses elsewhere. This fourth edition highlights the many faces of inequality, showing that gaps in people’s achievements and opportunities extend right across the different dimensions of well-being. It exposes divisions according to age, gender, and education, and reveals pockets of inequality in all OECD countries."

I tillegg til å sammenligne land når det gjelder blant annet helse, arbeid, utdanning, boforhold og fysisk miljø, har rapporten interessante dypdykk i innvandreres situasjon i de ulike landene og når det gjelder offentlige institusjoners kvalitet og virkemåte. Hvor godt offentlig sektor er i stand til å løse ulike problemer, og hvor mye innbyggere kan påvirke hvordan offentlig sektor er innrettet, er viktig for livskvaliteten i et land. OECDs rapport beskriver det slik:

"The actions of public institutions affect people’s lives, both directly and indirectly, in a large variety of ways: they provide public services, ensure security, support people in the event of unemployment, disability or retirement, and direct major infrastructure investments. In 2014, OECD governments were spending an annual average of around 40% of GDP on taxpayers’ behalf. Given this level of expenditure, how public institutions function, the outcomes they deliver, and the extent to which people feel they have a say in what their government is doing matter crucially for people’s well-being. At the same time, ordinary people also shape the quality of these institutions through their own actions – for example, through voting, using public services and engaging in political debate."

Dette siste er områder det er vanskelig å lage presise indikatorer for, så det er et spennende arbeid som er gjort i forbindelse med denne rapporten. I motsetning til Human Development Index er det ikke noen rangering av de 35 landene verken samlet eller på de ulike deltemaene. Men for de 50 indikatorene er det både laget rangeringer og metoden er grundig dokumentert. Mange sider av de i alt omkring 450 sidene består av grafer, tabeller og statistikk. Og noen beskrivelser av hvilke land som kommer godt og dårlig ut på et mer aggregert nivå finnes også. På side 46 i rapporten finner man en tabell som grupperer indikatorene i 4 grupper: naturkapital, humankapital, økonomisk kapital og sosial kapital. Rapporten sier dette om hvilke land som kommer best ut på disse:

"Overall, Sweden, Norway, Denmark, Finland and New Zealand have the highest number of strengths across all the indicators of resources for future well-being, with a reasonably balanced spread across the four capitals. By contrast, Greece, Portugal, Hungary, the Slovak Republic and Italy have the lowest number comparative strengths, often with some imbalances between the different types of resources."

Fra side 200 og utover i rapporten er det korte landanalyser, i alfabetisk rekkefølge. På side 280 finner man derfor en oppsummering av hvordan de norske resultatene er, og hvor godt det er å bo i Norge sammenlignet med andre land i denne undersøkelsen:

"Relative to other OECD countries, Norway performs very well across the OECD’s different well-being indicators and dimensions. Job strain and long-term unemployment are among the lowest in the OECD, while average earnings and the employment rate are in the top third of the OECD countries. Only around 3% of employees regularly worked long hours in 2016, well below the OECD average of 13%, and full-time employees report having more time off (i.e. time spent on leisure and personal care) than the OECD average. In 2015, the average household net adjusted disposable income was among the highest in the OECD, but household net wealth stood below the OECD average. Housing conditions and many dimensions of quality of life are good in Norway. For example, the homicide rate is very low, and almost 88% of Norwegians report that they feel safe walking alone at night, one of the highest shares in the OECD. Meanwhile, 49% of Norwegians feel that they have a say in what the government does, well above the OECD average of 33%."

Bortgjemte musikalske perler (74)

Dagens bidrag i serien om bortgjemte sanger, fordi de er nesten umulige å finne igjen, er sære coverlåter eller er sanger som ganske enkelt er gått litt i glemmeboken, er Bauhaus singel "She's in Parties" fra 1983. Nå var aldri Bauhus noen stort singel-band, deres største listesuksess var en cover av David Bowies "Ziggy Stardust" fra 1982 (for øvrig den beste coverversjonen av en Bowie-låt noen gang, noe jeg blogget om her). Den neste største var denne. "She's in Parties", som nådde 27. plass på UK-hitlisten. Den er et godt eksempel på at bandet kunne fortjent enda mer oppmerksomhet



Navnet på bandet er tatt fra den tyske kunsthøyskolen Bauhaus i Weimar på 1920-tallet, men bandet Bauhaus var fra byen Northampton i England. Et band om hadde en relativt kort levetid, man rakk å gi ut fire album mellom 1980 og 1983. Siste album kom ut akkurat da de imploderte og medlemmene heller ville forfølge hver sine solokarrierer og nye bandprosjekter . De hadde større suksess som album-band enn som singel-band. Og i ettertid har de blitt kreditert for å ha funnet opp goth-sjangeren, sammen med blant annet The Cure og Siouxsie and the Banshees, og har inspirert svært mange depressive og svartkledde etterkommere.

NTNU på topp i næringslivsforskning

Forskningsrådet og NIFUs store statistikk- og indikatorrapport feirer 20 år i år. Det er her man finner svarene på alt det man lurte på om norsk forskning. Antall forskere, finansiering, publisering og siteringer, fordelt på fagområder og institusjoner. Om internasjonalt samarbeid og næringslivssamarbeid. Og rapporten finnes fortsatt i en tykk trykt papirutgave, men den er selvsagt også lett å finne på nettet.

Noen ganger blir det debatt om innholdet i rapporten og om den gir et riktig bilde av tilstanden. Som en kanskje kunne forvente er ikke rektoratet ved Universitetet i Oslo fornøyd med hvordan de kommer ut på indikatorene som måler hvor godt de samarbeider med andre, og de kritiserer utvalget av indikatorer i et innlegg i Morgenbladet. Og i et meget fornøyelig svarinnlegg i Khrono svarer Sveinung Skule og noen av hans kolleger ved NIFU, som står bak rapporten, at det UiO kritiserer rapporten for å telle faktisk ikke er med, Og det de etterlyser tall på er allerede med. Også rektorer bør lese det de kritiserer før de kritiserer, er det gode rådet som gis.

Indikatorrapporten 2017 er som sagt full av tabeller, grafer og analyser med mye viktig informasjon og kunnskap. Og det er helt sikkert rom for utvikling og forbedringer i fremtidige utgaver. Jeg skal nøye meg med å trekke frem noen interessante statistikker som forteller om universitetenes næringslivsrelevans, som man finner i rapportens kapittel tre om "Kunnskapsdeling og samarbeid".

Her er det med to indikatorer som måler hvor relevante universitetene er for næringslivet. I den ene blir institusjonene bedt å å skjønnsmessig anslå hvor stor andel av virksomhetens FoU-innsats som har næringsrelevans. Med næringsrelevans menes "FoU-virksomhet der resultatene forventes å ha en umiddelbar bruksverdi for næringslivet". Her er NMBU på Ås på topp, der de svarer at 50 prosent av forskningen er næringslivsrelevant. Deretter følger Universitetet Nord og Universitetet i Stavanger. Men som indikatorrapporten peker på er det litt paradoksalt at den oppgitte næringslivsrelevansen er aller høyest der finansieringen fra næringslivet er svært lav

"I den andre enden av skalaen finner vi NMBU, der under 2 prosent av forskningen er finansiert av næringslivet, mens institusjonen selv oppgir at halvparten av forskningen er næringsrelevant."

Jeg har nok mer sans for den andre indikatoren som brukes for å måle dette og som ikke handler om hva man selv tror er relevant for næringslivet, men måler hvor mye penger næringslivet bruker på forskning ved institusjonen.  Når næringslivet er villig til å betale for forskningen kan vi være helt sikre på at næringslivet også er interessert i den, på kort eller lang sikt. Her ser listen litt annerledes ut:

"De siste tallene for 2015 viser at NTNU og Universitetet i Stavanger (UiS) skiller seg ut med en merkbart høyere andel næringslivsfinansiering enn de andre universitetene, dette til tross for at andelen finansiering fra næringslivet har gått noe ned de siste årene. Det reflekterer at både UiS og NTNU har nære relasjoner til forskningskompetente næringer innenfor blant annet industri og olje og gass."

Ved disse to universitetene er over 5 prosent av forskningen finansiert av næringslivet, mens det ved de andre er en lavere andel. Og så må vi også huske på at en medvirkende årsak til at samarbeidet med universitetene om forskning ikke er enda mer omfattende er at vi har en sterk anvendt forskningssektor i Norge som samarbeider tett med kunder både i privat og offentlig sektor. Instituttsektoren har mye lavere offentlig basisfinansiering enn universitetene og høyskolene har, og må derfor skaffe seg kunder som betaler for forskningen. Det ser ut vil å være ganske vellykket. Forskningsinstituttene både oppgir en høy andel næringslivsrelevant forskning og har i følge den nye indikatorrapporten også langt høyere finansiering fra næringslivet:

"Ikke overraskende er andelen næringsrelevant forskning klart størst blant forskningsinstituttene. Her anses nærmere 60 prosent av forskningen som næringsrelevant i 2015. En hovedforklaring er at de teknisk-industrielle instituttene står for mye av forskningen i sektoren, og deres hovedoppgave er å betjene norsk næringsliv med anvendt forskning. Blant instituttene er også næringslivsfinansieringen vesentlig høyere, rundt 20 prosent totalt og hele 37 prosent for de teknisk-industrielle."

Klassetilhørighet og parti

Klassekampen om klassetilhørighet og parti

Jeg har allerede blogget om noen interessante velgerundersøkelser fra valget i september. I dag skriver Klassekampen om en ny og veldig interessant undersøkelse gjort av Ipsos og Tor Bjørklund for Universitetet i Oslo. Den handler om klassetilhørighet og parti.

For noen lesere kan kanskje dette med klassetilhørighet og partipreferanser kreve litt forklaring. Frem til og med valget i 2001 var velgerundersøkelsene opptatt av sammenhengen mellom klassetilhørighet og partivalg. Ikke i "objektiv" forstand slik marxister er opptatt av å definere folk inn i klasser, men ved å spørre om velgerne selv identifiserte seg med en bestemt klasse. Spørsmålet var:

Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene? Hvis ja, hvilken?"

Og historisk har det alltid vært slik at nesten alle velgere som mente at de tilhørte arbeiderklassen har stemt på partier til venstre, særlig på Arbeiderpartiet. I 1965 oppga hele 40 prosent av befolkningen at de tilhørte arbeiderklassen. 64 prosent av både Ap og SF sine velgere svarte at de var del av arbeiderklassen. Bare 5 prosent av Høyres velgere sa det samme. 

Når dette spørsmålet om klassetilhørighet forsvant ut av velgerundersøkelsene etter 2001 var det sannsynligvis fordi det ble oppfattet som litt umoderne og noe som var på vei ut. Andelen som svarte at de mente de tilhørte arbeiderklassen hadde falt til omkring 20 prosent av velgerne, og man spurte jo uansett om utdanningnivå og inntekt. Men etter 16 års pause er det interessant å se hva som har skjedd når dette spørsmålet dukker opp igjen. 

Nå i 2017 har nedgangen i de som mener de tilhører arbeiderklassen flatet ut. Det er fortsatt slik at 20 prosent oppgir at de tilhører arbeiderklassen. Like interessant er det at de som oppgir at de tilhører arbeiderklassen har  en jevnere alderfordeling enn før der det ikke lenger er slik at det nesten bare er eldre velgere som mener dette. Men mest interessant av alt er det at partipreferansene hos disse velgerne er blitt helt annerledes enn før. Klassekampen skriver:

" I 2017 sier nå 32 prosent av Aps, og 19 prosent av SVs velgere at de tilhører arbeiderklassen. Blant Høyre-velgerne er det 14 prosent, og blant Frps velgere 20 prosent."

Dette er en enorm forandring. Fra at klasseidentifikasjon var helt avgjørende for hva man stemte på til at det er blitt en nokså jevn partifordeling. I 1965, da 40 prosent svarte at de tilhørte arbeiderklassen, gjaldt det 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere. men bare 5 prosent av Høyres velgere. I 12017, da 20 prosent svarte, at de tilhører arbeiderklassen gjelder det 32 prosent av Arbeiderpartiets velgere, 20 prosent av FrPs velgere og 14 prosent av Høyres velgere.

Det betyr at regjeringspartiene til sammen har omkring samme antall velgere som sier de tilhører arbeiderklassen som det Arbeiderpartiet har. Og for Høyre betyr det at andelen velgere som sier at de tilhører arbeiderklassen er mer en tredoblet sammenlignet med situasjonen i 1965. I den grad noen påstår at regjeringen står på kapitalens og arbeidsgivernes side mot arbeiderklassen, forteller tallene at velgerne ikke er enige.

Churchills darkest hour

En ny film om Storbritannias traumatiske vei inn i og etter hvert heroiske innsats i 2. verdenskrig under Winston Churchills ledelse er rett rundt hjørnet. Anmeldelsene av "Darkest Hour" i forbindelse med premieren i USA denne uken forteller at vi har noe å se frem til når den kommer på kino i Norge i midten av januar. Rolling Stone skriver under overskriften: "Gary Oldman Gives Us a Fearsome, Oscar-Worthy Churchill" at:

"Gary Oldman is one of the greatest actors on the planet – and he proves it again as Winston Churchill in Darkest Hour, director Joe Wright's rip-roaring take on the celebrated Prime Minister's first tumultuous month in office in May, 1940, when France and Belgium are a whisper away from surrendering to Hitler and Great Britain may be next."

Både Rolling Stone, The Guardian og mange andre anmeldelser er av det positive slaget. Traileren bidrar også til at forventningene er behagelig høye:

Digitaliseringsprosjekter og gordiske knuter

Lenke til Erfaringsrapport 2017 her

Hvordan går det egentlig med digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor? For noen år siden var vel inntrykket mange hadde at statlige ikt-prosjekter vanligvis endte opp hos Riksrevisjonen og hos kontrollkomiteen i Stortinget. Ja, noen foreslo i fullt alvor at det Norge trengte mest av alt var en egen havarikommisjon for offentlige ikt-prosjekter.

En slik havarikommisjon ville ikke hatt så mye å gjøre de siste årene. Prosjektene har gått etter plan. Mange store prosjekter er delt opp i mindre og mer håndterbare deler, der man lettere kan justere kursen og gjøre endringer hvis noe går galt. Innovasjonsgraden er ikke lavere enn før, men hvis man feiler er det bedre å feile raskt og billig. Vi har også brukt tid på å styrke ikt-kompetansen hos toppledere. Og finansieringsmekanismer som medfinansieringsordningen favoriserer i større grad små og mellomstore prosjekter.

Og i stedet for å studere havarier i etterkant har vi vært opptatt av å etablere et Digitaliseringsråd med eksterne medlemmer som kan gi gode råd til virksomhetene som skal gjennomføre digitaliseringsprosjekter før de setter igang for fullt, slik at vi kan stille nødvendige spørsmål og lære av andres erfaringer, og gjøre endringer i tide.

Digitaliseringsrådet ble etablert i januar 2016 og har vurdert statlige digitaliseringsprosjekter  i snart to år. Derfor er deres Erfaringsrapport 2017 svært interessant lesing. Den bekrefter at mye er blitt bedre, blant annet på grunn av Digitaliseringsrådet selv. Men de har synspunkter på flere ting som kan og bør gjøres enda bedre enn i dag. De innleder rapporten med å si dette om arbeidet sitt:

"Digitaliseringsrådet gir støtte til ledere når de skal gjøre strategiske veivalg i sitt digitaliseringsarbeid. Vi har behandlet 26 prosjekter og programmer siden oppstarten i januar 2016. Til sammen har vi gitt 199 konkrete anbefalinger. Ordningen er frivillig, så de som tar kontakt med oss, gjør det fordi de er nysgjerrige på andres erfaringer og åpne for våre innspill. Alle ønsker å lykkes, og vi har møtt veldig mange kompetente og engasjerte virksomhetsledere, IT-ledere og prosjektledere med et sterkt eierskap til prosjektene sine. Samarbeidet med dem har lært oss mye som vi gjerne vil dele med flere, blant annet gjennom denne rapporten."

Prosjektstørrelsen varierer fra ca. 10 millioner til over 600 millioner kroner. Mens den gjennomsnittlige kostnaden for prosjektene er 114 millioner kroner er den gjennomsnittlige gevinsten 394 millioner. De 26 prosjektene er fra 12 departementer, men halvparten av dem kommer fra Næringsdepartementet (NHD) og Justisdepartementet (JD). Rapporten gir noen veldig interessante beskrivelser av hvilke problemstillinger virksomhetene i utgangspunktet ønsker å diskutere med Digitaliseringsrådet, og hvordan rådets anbefalinger ofte kommer på litt andre områder:

"Digitaliseringsrådet har til sammen gitt 199 konkrete anbefalinger til virksomhetene. Behov, mål og løsning er det temaet vi gir flest råd om, slik det også var da vi kom med den første erfaringsrapporten vår. Mer konkret dreier temaet seg om virksomhetene har en klar forståelse av hvem brukerne er, og hvilke behov de har, om de har formulert konkrete mål, og om den nye løsningen bidrar til å oppfylle målene. Nest flest anbefalinger gir vi om prosjektorganisering og -styring. Dette temaet handler blant annet om å organisere prosjektet med klare styringslinjer, roller og ansvar."

Basert på erfaringene så langt gir Digitaliseringsrådet oss også noen mer generelle råd om hvor utfordringene ser ut til å være størst i statlige ikt-prosjekter. De kaller slutten av rapporten "Gordiske knuter i digitaliseringsprosjekter", og beskriver tre slike knuter som de med nødvendig makt og innflytelse må hugge over, slik Alexander den store gjorde det med knuten i Zevs tempel i Gordion i år 334 f.kr.

De tre gordiske knutene Digitaliseringsrådet peker på er for det første vanskeligheter med godt samarbeid på tvers av virksomheter i staten, spesielt når samarbeidet må foregå på tvers av sektorer. Det andre problemet er systematisk arbeid med gevinstrealisering i og mellom virksomhetene som digitaliserer. Og den tredje knuten er hvordan man oppnå reell fornyelse av tjenester og arbeidsprosesser, i stedet for at digitaliseringen opprettholder dagens organisering, forretningsmodeller og prosesser. 

På alle disse områdene kommer Digitaliseringsådet med både gode råd og noen gode eksempler på prosjekter og virksomheter som fått til det som er vanskelig. Men de har også noen klart formulerte synspunkter på hva både virksomhetene og ikke minst departementene må gjøre fremover for å lykkes bedre. Derfor er dette en rapport det er verdt å lese, viktig å diskutere  og nødvendig å følge opp. Det arbeidet begynte allerede da erfaringsrapporten ble lagt frem på et seminar i begynnelsen av oktober.

Her er videoer fra presentasjonene og diskusjonene på seminaret om erfaringsrapporten.

Åttitallet vender tilbake (10)

Det er få ting som er mer 80-tall enn the Pet Shop Boys, som oppstod Londons West End. Men det er urettferdig å sette på retro-merkelappen. Ikke bare har de holdt det gående helt siden første halvdel av 80-tallet, og gjennombruddet med "West End Girls" i 1986, de har stadig vekk vært høyt på listene siden Alle de 13 ordinære albumene de har gitt ut har vært inne på topp 10 i UK, senest i 2016 med albumet Super.

Jeg synes likevel dette klippet fra 2009, da de mottok Brit Awards pris for Outstanding Contribution to Music, måtte være med i denne serien med helter fra 80-tallet som vender  tilbake. Dette er et 10-minutter klipp med kortversjoner av gode gamle hitlåter i rask rekkefølge, der også Lady Gaga og Brandon Flowers fra The Killers bidrar, men først og fremst viser det at Pet Shop Boys fortsatt kan levere:

Bortgjemte musikalske perler (73)

I 1992 ga Shakespeares Sister ut singelen "Stay", med en musikkvideo som ble årets musikkvideo i UK. Den viser to bandmedlemmer som spiller livet og døden og slåss om en mann som er i koma. Dramatiske saker. Dette er ikke musikkvideoen, men en opptreden på BBCs Top of the Pops fra da singelen herjet hitlistene, og vi ser jo at også her er det skjønnheten mot udyret. - livet mot døden:



Shakespears Sisters periode som duo varte bare en kort periode, mellom 1989 og 1993. Både før og etter var dette avhoppet Bananarama-medlem Siobhan Faheys soloprosjekt, men i disse fire årene var Marcella Detroit, som egentlig het Marcy Levy, med. Det ble noen veldig produktive år der de laget to album som ble topp 10 i UK og 6-7 singler, der "Stay" ble listetopp i mange land. Men det at Detroit var hovedvokalist i et band der Fahey skulle være hovedperson ble så problematisk at det endte med at Marcella Detroit fikk sparken like etter. Og flere listetopper ble det aldri.

Ernas tale på Watson Summit

Torsdag ble digitaliseringskonferansen Watson Summit arrangert av IBM, med statsminister Erna Solberg som hovedinnleder. Hun brukte anledningen til å beskrive noen store utfordringer vi møter som et resultat av teknologiske endringer, noen fantastiske nye muligheter vi får til å løse problemer og noen politiske svar som blir viktige.

Hvorfor Watson? Det har ingen ting med Sherlock Holms venn og medarbeider Dr Watson å gjøre, men er en datamaskin i nettskyen som mates med stadig mer data og kan svare på stadig mer avanserte spørsmål, blant annet om medisinske diagnoser. Maskinen er oppkalt etter IBMs første sjef Thomas J. Watson og er mest kjent for å vinne den amerikanske mesteren i Jeopardy i 2011.

Men i denne sammenhengen er det sentrale at fordi datamaskiner som Watson, og tilsvarende fra andre leverandører, som tar i bruk kunstig intelligens, er i nettskyen og kan brukes av helt vanlige bedrifter og av virksomheter i offentlig sektor. Det at man ikke må eie store, avanserte og ekstremt dyre datamaskiner selv, men kan abonnere på datakraft som en tjeneste, er blant de tingene som vil øke omstillingstempoet i omtrent alle bransjer.

Erna Solbergs åpningstale ligger her på regjeringens nettsider. Hun sa blant annet dette om hvor mye som står på spill i møte med de teknologiske endringene:

"Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv. Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet. Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt. Da nytter det ikke å være middels gode. Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre."

Hun pekte på at strategien for å klare denne omstillingen må bygge videre på noe vi allerede er veldig gode til i Norge - å samarbeide:

"En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på. For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge."

Så pekte hun på fire områder der vi må lykkes dersom vi skal klare de teknologiske omveltningene som ligger foran oss. Områder der vi er ganske gode fra før og derfor må bygge videre på det vi gjør i dag fordi vi må bli enda bedre. Det første området er utdanning og kompetanse. Det andre området er rammevilkår for næringslivet. Det tredje området er digitalisering av offentlig sektor. Og det fjerde området er forvaltning og deling av offentlige data. Og for så vidt også private data i den forstand at det også er data om hver enkelt av oss og må håndteres innenfor rammen av god sikkerhet og strenge personvernregler.

Statsministeren avsluttet med å igjen slå fast at digitalisering ikke er målet, men et viktig virkemiddel for å nå de virkelig viktige målene for samfunnet vårt:

"For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet."

Velgerundersøkelsene 2017

Helt siden 1977 har Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning gjennomført valgundersøkelser i forbindelse med stortingsvalg.Omkring to år etter valget har resultatene kommet ut i bokform. I år er det derimot slik at det allerede nå, to måneder etter valget, er presentert noen svært interessante funn om velgerforflytninger mellom partiene siden forrige stortingsvalg, om hvilke saker som var viktigst for velgerne ved valget og om hvilke partier som har størst tillit på ulike saksområder.

Her skal jeg konsentrere meg om tallene som forteller noe om partienes sakseierskap til ulike viktige saker. Sakseierskap handler om hva velgerne svarer når de blir spurt om "hvilket parti mener du har best politikk?" på ulike saksområder. Dette er endrer seg gjerne mellom valg, og disse endringene er ofte en viktig forklaring på hvorfor noen partier går frem og andre partier går tilbake. Har man høyere tillit hos velgerne i saker som betyr mye er sjansen stor for fremgang. For de største partiene er det viktig at denne tilliten er til stede i flere viktige saker samtidig. Da vinner man valg.

Lørdagen før valget skrev Dagbladet om en annen velgerundersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS. Jeg blogget om den her. De nye tallene som nå er presentert av SSB og ISF er ganske like de tallene Dagbladet skrev om i september, så det er grunn til å tro at dette til sammen gir et ganske presist bilde av hvilket parti velgerne mente hadde de beste svarene i ulike saker da de stemte ved stortingsvalget. Et notat fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning sier dette om hovedtrekkene i endringene i sakseierskap ved dette valget:

"Høyre har særlig mye tillit i skole-, helse- og skattepolitikk. Partiet klarte i all hovedsak å holde på tilliten i disse sakene, men andelen som mente at partiet hadde best skattepolitikk sank med åtte prosentpoeng fra 2013 til 2017. Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap i innvandringspolitikken, og andelen som mente at partiet hadde best politikk økte fra 27 prosent i 2013 til 35 prosent i 2017. Arbeiderpartiet tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet, helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk. Selv om over 30 prosent pekte på Ap som partiet med best sysselsettingspolitikk i 2017, er nedgangen fra 2009 dramatisk. Da mente over seks av ti at Ap var best."

Den mest interessante endringen ser vi når det gjelder hvilket parti som har best politikk for økt sysselsetting. Nå ble dette temaet av en eller annen grunn ikke målt i 2013. men i 2009 var det slik at over 60 prosent mente Arbeiderpartiet hadde den beste politikken for flere arbeidsplasser. Nå er tallet 28 prosent, mens Høyre har økt fra 14 prosent til 30 prosent, og har passert Arbeiderpartiet. Jeg tror dette må være en viktig forklaring på valgresultatet.

Skattepolitikken er et annet interessant spørsmål fordi det nødvendigvis må handle om et ideologisk skille der de som svarer at Arbeiderpartiet har den beste politikken vil ha høyere skatter, mens de som svarer Høyre vil ha lavere skatter. Her er utviklingen den at Arbeiderpartiet har falt fra 33 prosent i 2013 til 25 prosent nå, mens Høyre, som også her er størst, har falt fra 34 prosent til 26 prosent. Men her er det også viktig å merke seg at Fremskrittspartiet, finansministerens parti, har økt fra 9 til 14 prosent.

Det resultatet som kanskje har overrasket mest i denne undersøkelsen er synet på hvilket parti som har best miljøpolitikk. Det er her vi finner den eneste store forskjellen mellom denne undersøkelsen og den i Dagbladet. I SSB og ISFs velgerundersøkelse er det flest som svarer at de mener Høyre har den beste miljøpolitikken, opp fra 8 prosent i 2013 til 19 prosent nå. MDG er på andreplass med 14 prosent. Både Venstre og SV har falt, til henholdsvis 9 og 10 prosent, mens Arbeiderpartiet har 11 prosent. 

Når det gjelder andre saksområder kan vi slå fast at i helsepolitikken har Arbeiderpartiet falt fra 35 prosent i 2013 til 27 prosent nå, mens Høyre har økt fra 27 prosent til 28 prosent. I skolepolitikken har Høyre falt fra 35 prosent til 33 prosent, men er likevel klart størst. Arbeiderpartiet har økt fra 23 til 25 prosent. På eldreomsorg er Arbeiderpartiet størst, men har falt fra 28 prosent til 25 prosent. Høyre har økt fra 17 til 20 prosent. I familiepolitikken er det jevnt mellom tre partier, Arbeiderpartiet 21 prosent (tilbake fra 27), Høyre 19 prosent (frem fra 11) og Kristelig Folkeparti 18 prosent (tilbake fra 28). 

Fremskrittspartiet har i følge denne undersøkelsen en spesielt sterk posisjon blant velgerne på to områder. Særlig i innvandringspolitikken der 35 prosent av FrP har den beste politikken, noe som en klar oppgang fra 2013. Og i samferdselspolitikken har FrP høyest tillit med 25 prosent, opp fra 18 i 2013. Høyre har likevel hele 20 prosent mens AP har 17 prosent. Bare på et område er det et annet parti enn Høyre, Arbeiderpartiet eller Frp som skårer høyest på sakseierskap. Det er i distriktspolitikken der 39 prosent svarer at Senterpartiet har den beste politikken, opp fra 35 prosent i 2013. Men det er interessant at Høyre er på en god andreplass på distriktspolitikk med en oppgang fra 11 til 17 prosent, mens Arbeiderpartiet faller fra 16 til 9 prosent.