Hvem bør Jan Tore Sanner besøke?

Jan Tore Sanner skal snart reise på teknotur rundt i Norge. Teknotur handler om å besøke virksomheter som gjør noe spennende og kanskje uventet med teknologi. Bedrifter som skaper nye arbeidsplasser ved å bruke teknologi til å lage nye produkter og tjenester. Eller som jobber smartere og mer effektivt ved å automatisere og robotisere. Men dersom turen skal gi maksimal uttelling trenger han innspill om hvem han skal besøke.

Selv om turen handler om teknologi er det ikke bare bedrifter i it-bransjen det er aktuelt å besøke. Det kan like gjerne være bedrifter i helt andre bransjer, som industri, varehandel, byggenæring, reiseliv eller transport, og som bruker teknologi til å gjøre noe helt nytt og annerledes. Eller det kan være virksomheter i offentlig sektor som buker teknologi til å forenkle hverdagen til innbyggerne og gjøre kontakten med stat eller kommune enklere.

Vi er interessert i å lære mer om muligheter og utfordringer når det gjelder det å ta i bruk ny teknologi på ulike områder og i ulike bransjer. Derfor må vi få innspill om hvem det er verdt å lære av. Skal vi legge forholdene til rette for at flere skal lykkes med digitalisering, automatisering og det å lage nye varer og tjenester, må vi vite mer om de som har lykkes, og gjerne også høre mer om hva vi bør gjøre politisk for å fjerne hindringer og legge forholdene til rette for mer innovasjon og mer digitalisering.

Alle som har innspill om hvem kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner bør besøke på sin Teknotur17 kan skrive dem inn her på KMDs nettside om Teknotur17.

Min favorittfigur i Perspektivmeldingen

For oss som er opptatt av helhet, sammenheng og langsiktighet i politikken er det rene julekvelden når regjeringen legger frem Perspektivmeldingen. Den kommer hvert fjerde år og er det politiske dokumentet som særlig er opptatt av alt dette. Og på fredag kom Perspektivmeldingen 2017, full av vurderinger av hvordan det går og hvordan fremtidsutsiktene er.

Og like viktig som selve teksten er alle grafene og figurene som gjennom de litt over 200 sidene illustrerer ulike utviklingstrekk og sammenhenger nasjonalt og internasjonalt. Og det er her min favorittfigur i den nye perspektivmeldingen kommer inn i bildet. På side 113, i underkapitlet 5.4 om Sårbarheten for et varig fall i inntektene fra olje og gass, finner man kakediagrammet til venstre som viser hvordan Norges nasjonalformue er sammensatt. Perspektivmeldingen beskriver det slik i teksten:

"Norges formue består av humankapital, realkapital, finanskapital i form av netto fordringer på utlandet, i all hovedsak SPU, og fremtidig grunnrente fra olje og gass i bakken. Nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats, humankapitalen, er den aller viktigste delen av formuen. Arbeidsinnsatsen anslås å utgjøre om lag 75 pst. Finanskapitalen utgjør om lag 9 pst. og verdien av olje og gass i bakken knapt 3 pst."

Det er med andre ord slik at de fremtidige inntektene fra olje- og gass som ligger under havbunnen fortsatt er betydelige, men ganske små sammenlignet med andre deler av nasjonalformuen. Litt større, med 8,6 prosent er finanskapitalen, i all hovedsak petroleumsfondets plassering av penger i utlandet. Realkapitalen, det vil si eiendom og fysisk infrastruktur av ulike slag, utgjør 13,7 prosent av vår nasjonalformue. Mens innbyggernes kompetanse og arbeid i dag og i fremtiden, det Perspektivmeldingen kaller "nåverdi av fremtidig arbeidsinnsats", utgjør 75 prosent av nasjonalformuen vår.

Det er i hvert fall et par viktige konklusjoner man kan trekke av dette. En er at det ikke er noen god idé å tro at oljefondet vårt er så stort at vi kan leve av bare det. Hvis alle plutselig sluttet å jobbe og heller brukte pengene i fondet, ville pengene ta slutt etter svært kort tid. Både petroleumsfondet og oljen og gassen som fortsatt er igjen i bakken er fantastiske ressurser for Norge, men det er ikke slik at det er mindre nødvendig å jobbe her i Norge enn i andre land.

Det andre denne grafen får frem veldig tydelig er at fordi kompetanse og arbeid er en så stor del av nasjonalformuen vår så er det også endringer i denne delen av nasjonalformuen som har størst betydning for vår fremtidige velstand, Hvis vi øker verdien av arbeidsinnsatsen vår, enten ved at det samlet sett jobbes mer eller ved å øke produktiviteten blant de som er i arbeid, for eksempel ved å investere i økt kompetanse, har det mer å si for fremtidig velstand enn stort sett alt annet. 

I nasjonalbudsjettet for 2015 ble det beregnet at hvis vi fram til 2060 klarer å øke den årlige veksten i arbeidsproduktiviteten med 0,2 prosentenheter, betyr det mer for vår velstand i 2060 enn hva vi kan vente å få i avkastning fra Statens pensjonsfond utland på samme tidspunkt. Nasjonalbudsjettet for 2015 hadde også flere andre gode råd om hvorfor både strukturreformer og konkurransefremmende tiltak også er avgjørende dersom vi skal øke produktiviteten vår:

"Det er mange forhold som påvirker arbeidsproduktiviteten, herunder utdanning, kompetanseutvikling, evnen til å ta i bruk nye produksjonsprosesser og teknologi, samt evnen til å flytte ressurser fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høy produktivitet. På 1990-tallet ble det gjennomført en rekke strukturreformer som bedret konkurransen i næringslivet og produktiviteten i norsk økonomi. Økt konkurranse i tjenesteytende næringer har vært en viktig drivkraft for anvendelse av ny teknologi, for introduksjon av nye produkter og for forbedring av kvalitet og service. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og etablering av nye selskapsstrukturer med større konsern eller kjeder startet i 1980-årene og fikk et bredt gjennomslag i 1990-årene. Mer hensiktsmessige reguleringer med økt vekt på konkurranse og markedsmekanismer i bl.a. finansmarkedene, kraftmarkedet, markedet for flytransport, markedene for elektronisk kommunikasjon, betalingsformidling og i dagligvarehandelen bidro til disse omstillingene. (...) Videre trådte EØS-avtalen i kraft fra 1994, med den betydning den har hatt for å bidra til like konkurransevilkår og begrense statsstøtte til bedrifter og næringer."

Og det er nettopp oppfølgingen av temaer som dette som er noe av hovedpoenget i den nye perspektivmeldingen. Fordi det handler om vår fremtidige levestandard og vårt velferdsnivå i Norge er det vel knapt noe i den politiske debatten som er viktigere enn akkurat dette.

60 prosent av innvandrerne er i arbeid

En ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at over 390 000 innvandrere var sysselsatte i 4. kvartal 2016. De som er i arbeid utgjør 60,2 prosent av bosatte innvandrere i aldersgruppen 15-74 år. I befolkningen ellers var sysselsettingsandelen på 66,7 prosent.

Nå er dette gjennomsnittstall der det finnes veldig store variasjoner mellom ulike grupper innvandrere, og i noen av gruppene er det også svært store kjønnsforskjeller når det gjelder deltagelse i arbeidslivet. 

Mens det blant innvandrere fra Norden (73 prosent), Øst Europa (71 prosent) og Vest Europa (67 prosent) er høyere sysselsettingsgrad enn i flertallsbefolkningen, noe som delvis skyldes at det er en høy andel i de mest yrkesaktive aldergruppene fra disse regionene, er sysselsettingen blant innvadrere fra Asia omtrent 52 prosent. Blant innvandrere fra Afrika er sysselsettingen 42 prosent.

SSBs statistikk viser at sysselsettingen er 68,5 prosent blant menn og 64,9 prosent blant kvinner i befolkningen utenom innvandrere. Blant svensker er samme tall 77,7 prosent og 75,8 prosent, blant polakker 74,8 og 66,3 prosent og blant innvandrere fra Sri Lanka 73,7 og 63,4 prosent. Blant mange andre innvandrergrupper er det relativt høy sysselsettingsgrad og en kjønnsforskjeller som er sammenlignbare med de som er i den øvrige befolkningen i Norge.

Men statistikken viser at det i noen innvandrergrupper er en langt lavere sysselsettingsgrad, ofte i kombinasjon med store kjønnsforskjeller. Pakistanske innvandrere har en sysselsettingsgrad på 62,8 prosent blant menn, men bare 31,8 prosent blant kvinner. Hos afghanske innvandrere er tallene 56 prosent og 34,3 prosent. 

Svært svake sysselsettingstall er det blant irakiske innvandrere med 51,2 prosent blant menn og 38,8 prosent blant kvinner, somaliske innvandrere med henholdsvis 39,8 og 24,1 og eritreiske innvandrere, som riktignok er mer likestilte i arbeidslivet, men der tallene er nede i 37,8 blant menn og 38,2 blant kvinner. Og aller nederst er syriske innvandrere der sysselsettingsgraden blant menn er 17,2 prosent og blant kvinnene bare 10 prosent. Det er nok slik at mange i disse gruppene mangler mye kompetanse som trengs for å fungere i et norsk arbeidsliv, men tallene kan også tyde på at vi har en vei å gå også når det gjelder holdninger til likestilling.

Team Me

Team Me fra Elverum var en noen år blant de aller mest spennende nye bandene innenfor norsk pop og rock. Så vidt jeg vet ble de dessverre oppløst på slutten av 2015. Men etter en travel uke med mye reising, der jeg har tatt mye tog og rukket å besøke Skien, Lillehammer, Drammen og Tønsberg, tenkte jeg at akkurat dette er det fint å høre på en fredags kveld.

Dette er et klipp fra Vevo dscvr, som omtaler seg selv som "...the place to catch live performances, interviews and more from up and coming artists. From pop to indie and dance to urban, dscvr will bring you fresh and hottest new artists."

Milliardgevinster fra 14 nye digitaliseringsprosjekter

Forrige gang jeg blogget om medfinansieringsordningen for statlige IKT-prosjekter var i april i fjor da ordningen var helt ny. Da hadde åtte prosjekter fått 75 millioner kroner i støtte fra ordningen, med en beregnet samfunnsøkonomisk gevinst på 3,8 milliarder kroner for samfunnet.

Nå er prosjekter i medfinansieringsordningen igjen i media. Nå har 14 nye digitaliseringsprosjekter fått tilskudd på til sammen 111 millioner kroner. I følge Difis oversikt over prosjektene som får støtte i 2017 har de en samlet samfunnøkonomisk lønnsomhet (netto nåverdi over 10 år) som er beregnet til 6,5 milliarder kroner. Og minst like interessant: Det er en mulig innsparing over offentlige budsjetter på vel 3 mrd. kroner. De må levere gevinstrealiseringsplaner innen 23. mai får å få endelig tilsagn om penger.

Det er mange interessante prosjekter på listen over de som har fått foreløpig tilsagn. Direktoratet for Byggkvalitet skal tilrettelegge for at kommunale plan- og eiendomsdata lettere kan brukes i selvbetjeningsløsninger. Direktoratet for e-helse har et prosjekt som har som mål å unngå bomturer i hjemmetjenesten ved at brukerne får beskjed om når besøkene kommer. IMDI skal lage et nytt nasjonalt tolkeregister. NAV skal sammen med kommunene digitalisere søknadene om økonomisk sosialhjelp. Politidirektoratet skal lage en ny og moderne nettløsning for politiet.no. Og Brønnøysundsregistrene har søkt om penger til et prosjekt som ytterligere digitaliserer de offentlige innkjøpsprosessene ved at det lagets en nasjonal tjeneste for å håndtere dokumentasjonsbevis. Bare for å nevne noen av de nye prosjektene.

Gjennomgående for mange av prosjektene som nå får støtte i medfinansieringsordningen er at staten tar et større ansvar for digitaliseringen i kommunene. Dette ble omtalt i stortingsmelding 27, Digital Agenda for Norge, som en ny og viktig del av arbeidet med å styrke digitaliseringen i offentlig sektor. I flere av årets prosjekter vil kommunene få de største gevinstene av tiltakene. I KMDs pressemelding om de nye prosjektene sier Jan Tore Sanner at:

"– Jeg er glad for at mange av årets prosjekter vil skape en enklere hverdag for innbyggerne, enten det er raskere byggesaksbehandling eller bedre kontakt med hjemmehjelpen. Digitale løsninger gjør det mulig å gi innbyggerne raskere og bedre tjenester, sier Sanner. Det er et stort potensial for å digitalisere tjenester og jobbe smartere i kommunal sektor. Når staten tar et større ansvar for digitaliseringen kan vi øke tempoet på omstillingen også i kommunene, sier Sanner."

Klimagassutslippene går ned for første gang

Klimagassutslippene i Norge har nådd toppen og vil for første gang i historien gå nedover. Det viser de prognosene som er laget i forbindelse med utarbeidelsen av den nye perspektivmeldingen og som ble vist frem i dag av statsministeren, finansministeren og partilederne i regjeringens to samarbeidspartier.

Vi kan slå fast at politikk virker, også klimapolitikk. Prognosene viser at de ulike tiltakene som allerede er gjennomført, og tiltak som er vedtatt og skal gjennomføres, gjør at vi er på god vei mot målene som er fastsatt i klimaforliket fra 2008. Grafen til høyre viser hvordan prognosen for utslippene i 2020 ser ut nå sammenlignet med Kyoto-avtalens utgangspunkt i 1990 og sammenlignet med utslippene i det siste året med rød-grønn regjering.

Og om man synes denne grafen forenkler det hele litt for mye, og man vil se en mer fullstendig fremstilling, har denne presentasjonen fra Finansdepartementet mange fine grafer med oversikter over de totale klimagassutslippene i Norge og også noen fine oversikter over nedgangen i utslipp i transportsektoren fordi vi fører en politikk som har sørget for at veldig mange bruker utslippsfrie biler. I dagens pressemelding om de nye prognosene er det særlig fire årsaker som fremheves som forklaring på at utslippene går nedover raskere enn vi tidligere har trodd:

"Flere forhold bidrar til at Norge nærmer seg målet:

- Befolkningen tar i bruk nullutslippsbiler i en langt større grad enn tidligere antatt. Det har kommet nye modeller med lengre rekkevidde. Elbilfordelene i avgiftssystemet er videreført og engangsavgiften lagt ytterligere om i miljøvennlig retning. Gjennom Enova har regjeringen bidratt til hurtiglademuligheter mellom de store byene.

- Anslaget for utslipp fra oppvarming av bygg er nedjustert med nesten én million tonn CO2-ekvivalenter på grunn av forbud mot fyring med fossil olje.

- Det har vært en markert nedgang i utslippene fra innenriks sjøfart og fiske. Nedgangen henger blant annet sammen med overgang til mindre utslippsintensive drivstoff og bruk av ny teknologi.

- Utslippene av HFK, blant annet fra kjøleanlegg, ventes å avta raskere som følge av et nytt EU-direktiv. I tillegg har nedleggelsen av gasskraftverket på Mongstad også betydning."

Mange i opposisjonen og i miljøbevegelsen har kritisert regjeringen, senest i forbindelse med statsbudsjettet i fjor høst, fordi prognosene har vist at utslippene ville fortsette å øke i flere år fremover til tross for alle de nye tiltakene. Nå når de nye prognosene viser at tiltakene virker, og at vi er på god vei mot klimamålene, får vi håpe at de er mulig å gi regjeringen og stortingsflertallet noe mer skryt. For som statsminister Erna Solberg sa i dag er dette viktige og svært gode nyheter:

"– Da vi kom i regjering, var avstanden til klimamålet på åtte millioner tonn. Mange mente dette var umulig å nå. Tre år senere er vi nærmere enn noen gang, og avstanden anslås nå til tre millioner tonn. Dersom den vedtatte opptrappingen av biodrivstoff regnes med, anslår vi at avstanden til klimaforlikets ambisjon for 2020 er nede i om lag to millioner tonn. Det er svært gode nyheter og det viser at regjeringens politikk virker, sier statsminister Erna Solberg."

Nye tall for antall ansatte i staten

For noen dager siden kom det oppdaterte tall som viser hvor mange ansatte det er i departementer, direktorater og i øvrig statsforvaltning. Tallene viser at antall ansatte i departementene har gått ned, mens veksten i sentralleddet i direktoratene er lavere enn før.

De nye tallene og kategoriseringene stammer fra en helt fersk analyse Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjort som en oppfølging av analysen som ble lagt frem i august i fjor med tall for perioden 2009-15. Nå foreligger det også nye tall for utviklingen fra 2015 til 2016 og som Difi skriver om her på sine nettsider.

Difi har blant annet sett på tallene for den sentrale delen av statsforvaltningen, det vil si departementene og sentralleddet i direktoratene. De skriver dette om utviklingen fra 2015 til 2016:

"Når vi justerer for omorganiseringer, hadde direktoratene samlet en vekst fra 2015 til 2016 på 444 ansatte, mens departementene reduserte antall ansatte med 17. Dette gir en vekst på 2,7 prosent for direktoratene og -0,4 prosent for departementene. I oktober 2016 var det 17 192 som arbeidet i direktoratene og 4 601 i departementene."

Det er i følge Difis analyser av utviklingen i de enkelte virksomhetene er det endringer i fire av de over 60 direktoratene som forklarer nesten hele veksten på 444 personer fra 2015. UDI har hatt vekst på grunn av flere asylankomster, Direktoratet for e-helse har i forbindelse med opprettelsen fått nye oppgaver, Statens Vegvesen har fått en større arbeidsmengde og Tolldirektoratet har fått et høyere ambisjonsnivå.

Det er i alt i underkant av 170 000 ansatte i staten når vi ikke tar med helseforetakene eller de statseide selskapene. Det store flertallet av disse statsansatte jobber ikke i departementer eller i sentralleddet i direktoratene, men er ansatt i en annen virksomhet som utfører ulike forvaltningsoppgaver eller leverer offentlige tjenester. De er for eksempel politifolk, universitetsforskere, fengselsbetjenter eller ansatte i forsvaret - eller de jobber med en annen oppgave regjering og Storting har bestemt at de skal gjøre.

På noen områder er det slik at at oppgavene kan utføres mer effektivt enn i dag, for eksempel ved å bruke digitale verktøy. Da kan effektivisering føre til at det blir færre ansatte enn før. På andre områder er det en politisk ambisjon om å øke innsatsen gjennom å ha flere folk. Det viktige da er at veksten kommer på områdene som er politisk prioritert og det er meningen at det skal være vekst. I KMDs pressemelding som ble laget da de nye tallene kom slås det fast at det er det som skal vokse som vokser:

"Tallene viser at regjeringens arbeid med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor gir resultater. Vi har modernisert og digitalisert flere tjenester, fjernet tidstyver, forenklet planprosesser, og gjennomført en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform. Dette legger et godt grunnlag for ytterligere effektivisering i årene som kommer, sier Jan Tore Sanner. Ifølge undersøkelsen øker antall ansatte mest på prioriterte områder i ytre etater som politi (+1 482), jernbane (+501), vei (+485), og fengsler (+213) fra 2013 til 2016. Departementene er slanket med 50 ansatte. Veksten i sentraladministrasjonen (departementer og direktorater) er redusert fra 1375 i perioden 2009 til 2013 til 866 i inneværende periode."

Bortgjemte musikalske perler (63)

Vel, ikke helt bortgjemt. Sangen "I Want Your Love" var på toppen av VG-listen i Norge og nummer fem i UK i juni1988, men den er sannsynligvis ganske bortglemt i dag. Bandet er Transvision Vamp, et energisk pop-punk band med Wendy James frontfigur. De hadde sine glansdager i 1988 og 89, før folk mistet interessen og bandet gikk i oppløsning i 1991, etter tre album. Men den mest kjente singelen deres fortjener å bli hentet frem fra det store arkivet på YouTube:

Tillitsbasert ledelse

I uken som gikk har jeg vært med som innleder på to store møteplasser om styring og ledelse i offentlig sektor. Først var det statens egen topplederkonferanse der hovedtema var hvordan vi gjennomfører gode og vellykkede omstillingsprosesser i en tid der behovet for endringer øker. Og torsdag hadde FAFO sin årskonferanse der tillit og tillitsbasert ledelse var hovedtema.

Og dette henger naturligvis sammen. En av styrkene vi har i Norden er at vi i utgangspunktet har stor tillit både til hverandre og til ulike samfunnsinstitusjoner. I arbeidslivet gjør dette at vi ikke trenger å bruke like mye tid og krefter på å kontrollere hverandre som i samfunn der tilliten er svakere.

Eva Grinde skrev svært godt om dette med tillit i forholdet mellom ledelse og ansatte i offentlig sektor i Dagens Næringsliv for et par uker siden da hun tok et lite oppgjør med de som påstår at Norge har innført noe svært få klarer å definere hva er og som omtales som "New public management". Hun skriver:

"I en artikkel i DN mandag skriver Kuvaas sammen med partner i Great Place to Work Norge Tron Kleivane og tidligere divisjonsdirektør for administrasjon i Helsedirektoratet Bård Mossin Olesen, at Norge bør gjøre som Sverige: Forkaste New Public Management som system og gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. Her ligger det innbakt flere tvilsomme premisser. For det første at NPM er et spesifikt styringssystem som Norge har innført. For det andre at «bruk av mål- og resultatstyring, kontroll og rapportering», ikke lar seg kombinere med tillit. For det tredje er det langt fra klart hvordan Sveriges «tillitsreform» skiller seg fra norske politikeres selverkjennelse og arbeid på dette feltet særlig etter 22. juli-rapporten."

Hun har helt rett i alt dette. Vi kan ikke avskaffe noe vi aldri har innført. Men det er fullt mulig å ha både dårlig styring og dårlig ledelse uten at vi behøver å sette på ideologiske merkelapper som tåkelegger mer enn de oppklarer. Eva Grindes artikkel tar opp flere eksempler på det som kan oppfattes som overdreven detaljstyring. Men hvis noen har for mye detaljstyring trenger vi ikke påstå at det skyldes såkalt new public management når det egentlig skyldes den enkelte virksomhet selv, eller den politiske styringen av dem. 

Artikkelen Eva Grinde kritiserer (og som også er bak en betalingsmur hos DN) er et ganske typisk eksempel på en avsporing av gode og viktige debatter om tillitsbasert styring og ledelse. Det er en tilbakevendende påstand om at tillit i arbeidslivet står i et motsetningsforhold til det å være opptatt av mål og resultater. Det kan umulig være tilfelle. Her synes jeg diskusjonen på FAFOs årskonferanse om tilltsbasert ledselse i offentlig sektor ble konstruktiv og god, blant annet fordi den trakk inn erfaringene Danmark har gjort med ulike ledelsesmodeller i offentlig sektor. Det de i dag kaller "tillitsreformen" i offentlig sektor i Danmark bygger på syv prinsipper, der det første er:

"Styring i offentlig sektor skal fokusere på mål og resultater."

Og det er jo også ganske naturlig at det er en klar sammenheng mellom mål, resultater og tillit. Det er er når det er åpenhet om målene og når man leverer det man har lovet at forutsetningene for tillit er best.

Nytt arbeidsgiverråd i staten

Den kanskje aller viktigste forutsetningen for at kunnskapsintensive virksomheter skal levere gode tjenester, ta veloverveide beslutninger og holde et høyt kvalitetsnivå når de leverer det de har lovet, er at de har den nødvendige kompetansen. Man må rekruttere unge, kloke hoder, i konkurranse med andre arbeidsgivere, man må tilby attraktive arbeidsoppgaver og -vilkår og man må tilpasse seg endringer i omgivelsene - og evne å omstille når det er nødvendig.

Slik er det også i statlige virksomheter. Man må være en attraktiv og moderne arbeidsgiver i et mangfold av ulike virksomheter som har litt ulike behov. Det må være en sammenheng mellom den enkelte virksomhets roller og utfordringer, og den arbeidsgiverpolitikken staten har.

For at staten skal bli bedre i stand til å forstå og ta hensyn til virksomhetenes behov og utfordringer som arbeidsgiver, er det nå etablert et nytt arbeidsgiverråd, ledet av direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, med 15 toppledere i ulike statlige virksomheter som medlemmer. Arbeidsgiverrådet skal gi råd til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen i staten. Jan Tore Sanner sier i sakens anledning at:

"– Virksomhetene i staten er ulike og mangfoldige. Opprettelsen av arbeidsgiverrådet i staten skal bidra til at arbeidsgiverpolitikken i større grad er basert på virksomhetenes behov og utfordringer og det skal styrke vårt arbeid med å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere, sier Sanner."

Vedtektene for det nye arbeidsgiverrådet sier at det skal bidra aktivt i utviklingen av den statlige arbeidsgiverpolitikken, blant annet i sentrale forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, i utforming av regelverk og i prioriteringen av ulike arbeidspolitiske tiltak og satsinger. Dessuten skal rådet drøfte viktige problemstillinger ved utøvelse av arbeidsgiverrollen i staten og gi samordnede tilbakemeldinger, Disse vedtektene kan en lese her. Og pressemeldingen fra KMD om det nye arbeidsgiverrådet er her.

Verdens lykkeligste land

Norge har nå inntatt førsteplassen på den FN-støttede World Happiness Report 2017. Dette er en kåring som vi ikke bare er opptatt av her i Norge, men som gjerne får ganske stor internasjonal oppmerksomhet. Som her på BBCs nettsider der de skriver om "Happiness report: Norway is the happiest place on Earth".

BBC skriver dette om kriteriene som brukes når man kårer de mest lykkelige og minst lykkelige blant 150 land:

"It mainly relies on asking a simple, subjective question of more than 1,000 people every year in more than 150 countries. "Imagine a ladder, with steps numbered from 0 at the bottom to 10 at the top," the question asks. "The top of the ladder represents the best possible life for you and the bottom of the ladder represents the worst possible life for you. On which step of the ladder would you say you personally feel you stand at this time?" The average result is the country's score - ranging from Norway's 7.54 to the Central African Republic's 2.69. But the report also tries to analyse statistics to explain why one country is happier than another. It looks at factors including economic strength (measured in GDP per capita), social support, life expectancy, freedom of choice, generosity, and perceived corruption."

I Norge er vi vant til å være på eller nær toppen av mange slik internasjonale kåringer av hvilke land det er best å bo i. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde regnet med at Norge skulle innta toppen på akkurat denne målingen av lykke, ganske enkelt fordi det kunne virke som danskenes særegne kombinasjon av materiell velstand, høy grad av tillit, nordisk velferdsmodell og en noe mer liberal lovgivning og lavere priser på enkelte populære mat- og drikkevarer, er den perfekte kombinasjon for å gå til topps i en lykke-kåring. Men denne gangen ble det Norge som havnet øverst.

På nettsiden til World Happiness Report 2017 kan man lese mer om hvorfor landene er plassert der de er i rangeringen. Norge har rykket opp fra 4. plass i fjor til førsteplass i år, mens Danmark er dyttet fra første ned til andre plass. Deretter følger Island, Sveits, Finland, Nederland, Canada, New Zealand, Australia og Sverige. De nordiske landene gjør det som vanlig veldig godt i slike rangeringer, og rekkefølgen i toppen er så tett at det skal lite til for å endre på rekkefølgen neste gang.

Men hva er det som gjør at Norge klarer å gå til topps akkurat når oljeprisen akkurat nå når oljeprisen har gått ned? Rapporten har en teori om når oljeprisen svinger er det nettopp evnen vi har hatt til å tenke langsiktig om forvaltning av oljeformuen, der vi har vært flinke til å spare penger til dårligere tider, som er en del av svaret:

"Norway has jumped from 4th place in 2016 to 1st place this year, followed by Denmark, Iceland and Switzerland in a tightly packed bunch. All of the top four countries rank highly on all the main factors found to support happiness: caring, freedom, generosity, honesty, health, income and good governance. Their averages are so close that small changes can re-order the rankings from year to year. Norway moves to the top of the ranking despite weaker oil prices. It is sometimes said that Norway achieves and maintains its high happiness not because of its oil wealth, but in spite of it. By choosing to produce its oil slowly, and investing the proceeds for the future rather than spending them in the present, Norway has insulated itself from the boom and bust cycle of many other resource-rich economies. To do this successfully requires high levels of mutual trust, shared purpose, generosity and good governance, all factors that help to keep Norway and other top countries where they are in the happiness rankings."

Beste spill noen gang?

For kort tid siden ble Nintendos nye konsoll Nintendo Switch lansert og samtidig ble det også sluppet noen nye spill. Det mest etterlengtede av disse var det nye Zelda-spillet The Legend of Zelda: Breath Of The Wild.

Jeg blogget om det forrige Zelda-spillet som kom i 2012, The Legend of Zelda: Skyward sword her, et fantastisk bra spill. Men det nye spillet er mye større og mer variert. Jeg har spilt i mange timer, og har på følelsen at jeg bare såvidt har begynt. Det er et spill som alene forsvarer innkjøpet av en ny spillkonsoll. I stedet for å prøve å forklare hva det handler om deler jeg heller spillnettstedet Gamespots video der de anmelder spillet og viser hvordan det foregår: