Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.

Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter. 

På verdenstoppen i KI-bruk

Hvor i verden er innbyggernes bruk av kunstig intelligens (KI) høyest? Jeg har nylig blogget om tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at omkring halvparten av befolkningen i Norge har brukt KI-verktøy i løpet av de siste tre månedene. Men hvordan er dette sammenliknet med KI-bruk i andre land? 

Utvikling vs. bruk av KI

Til vanlig er det veldig mye oppmerksomhet rundt det at USA og Kina er lendende på utvikling av KI-tjenester, men også produksjon av hardware og massive investeringer i forskning og innovasjon som utvikler KI. De største og høyest verdsatte teknololgiselskapene holder til der. De store forskningsbudsjettene er der. Og det støste investeringene i datasentrene som muliggjør trening er der.

Så skulle man kanskje tro at det er en sammenheng mellom å være ledende på utvikling og salg av KI, og befolkningens bruk av KI, men er det slik at USA og Kina er høyt oppe på listen over land der KI brukes mest av innbyggerne i hverdagen? Slik er det ikke. Her er ikke USA og Kina på den globale topp 20-listen i det hele tatt. The Economist har for et par dager siden publisert artikkelen "Which countries are adopting AI the fastest?". Der refererer de til en ny undersøkesle fra andre halvår 2025 som sammenlikner hvor mye innbyggere i ulike land bruker KI. 

Kilden for The Economists artikkel er en undersøkelse gjort av Microsofts AI Economy Institute, en enhet i Microsoft som forsker på KI-bruk. De beskriver metoden de har brukt for å måle KI-bruk slik:

"To track this trend, we measure AI diffusion as the share of people worldwide who have used a generative AI product during the reported period. This measure is derived from aggregated and anonymized Microsoft telemetry and then adjusted to reflect differences in OS and device-market share, internet penetration, and country population."

Denne metoden gir selvfølgelig ikke helt presise tall, og det er en del bruk av skjønn og derfor noen manuelle justeringer, for eksempel fordi ikke alle KI-brukere er på Microsofts operativsystemer. Men jeg tror det for de fleste land en ganske god estimering. Og for Norges del stemmer i hvert fall tallene godt overens med SSBs tall

Verdenstoppen i KI-bruk

Hvilke land er det som topper listen over bruk av KI. Denne undersøkelsen viser at det er De forenede arabiske emiratene (UAE) og Singapore som topper listen med omkring 60 prosent av innbyggerne som har brukt KI i løpet av siste måned. Et lite stykke bak, og på litt under 50 prosent i følge denne undersøkelsen, ligger Norge, som dermed er nummer tre i verden på bruk av KI. Ikke veldig langt bak Norge følger Irland, Frankrike og Spania. Blant topp 10 er det kanskje ikke så overraskende at vi også finner Storbritannia og Nederland, og blant topp 20 finner vi Sverige, Danmark, Sveits og Sør-Korea. Sør-Korea er landet som har klatret mest fra første halvår, fra 25. plass til 18. plass. Microsofts forskere skriver at:

"Countries that have invested early in digital infrastructure, AI skilling, and government adoption, such as the United Arab Emirates, Singapore, Norway, Ireland, France, and Spain, continue to lead. The UAE extended its lead as the #1 ranked country, with 64.0 percent of the working age population using AI at the end of 2025, compared to 59.4 percent earlier in the year.

Å være ledende på forskning, innovasjon og bedrifters investeringer i KI-produkter betyr ikke at man er ledende på bruk av KI. USA er på 24. plass på den globale rangeringen. 28 prosent bruker KI der. I Kina bruker 16 prosent KI, noe som ikke gir en plass på topp 50-listen. The Economist skriver at:

"The second half of the year in the United States shows that leadership in innovation and infrastructure, while critical, does not by themselves lead to broad AI adoption. The U.S. leads in both AI infrastructure and frontier model development, but it fell from 23rd to 24th place in AI usage among the working age population, with a 28.3 percent usage rate. It lags far behind smaller, more highly digitized and AI-focused economies"

Jeg ser også at Japan har en KI bruk nede på 19 prosent. Finland ligger også overraskende lavt med 27 prosent. Kanskje er det slik at dette er tall som kan skyldes noen metodiske svakheter, eller kanskje at KI-modellene ikke behersker alle språk like godt enda? Microsoft-artikkelen har i hvert fall noen interessante avsnitt som foreklarer hvordan økt KI-bruk blant innbyggerne i Sør-Korea sannsynligivs har sammenheng med store forbedringer i Chat GPTs ferdigheter i koreansk, først i Chat GPT-4 og så ytterlligere i Chat GPT-5.

DeepSeeks markedsandeler

Et helt annet forhold som også fanges opp av denne undersøkelsen er hvor stor utberedelse bruken av DeepSeek og andre kinesiske KI-tjenester i ulike land. I DeepSeek fikk de store amerikansk tjenesteleverandørene en utfordrer med en annen og billigere forretningsmodell, som tilsynelatende presterte på omtrent samme nivå. Det burde kanskje føre til en masseflukt til DeepSeek i mange land? 

Tallene viser at det ikke har skjedd så langt. Selv om det er gratis å bruke DeepSeek for brukerne, skriver Microsoft at det stort sett er i markeder der det ikke er tilgang til de amerikanske selskapenes tjenester at DeepSeek er markedsleder:

"This combination of openness and affordability allowed DeepSeek to gain traction in markets underserved by Western AI platforms. Adoption remained low in North America and Europe, but surged in China, Russia, Iran, Cuba, Belarus, and across Africa, places where U.S. services face restrictions or where foreign tech access is limited. In Africa in particular, DeepSeek usage is estimated to be 2 to 4× higher than in other regions."

DeepSeek har i følge rapporten en markedsandel på 89 prosent i Kina, 56 prosent i Belarus, 49 prosent på Cuba og 43 prosent i Russland. Men det er som nevnt interessant at det særlig i Afrika er foregår en kamp om markedsandeler der kinesisk KI, ofte støttet opp av kinesisk infrastruktur, er i konkurranse med de amerikanske teknologiselskapene.

Den nye kommuneagendaen

Den regjeringsnedssatte kommunekommisjonen har lagt frem sin første delutredning, med gode forslag som jeg tror vil samle relativt bred oppslutning. Det er i all hovedsak tiltak som handler om mindre statlig detajstyring, krav og kontroll, og større kommunal frihet til å bestemme hvordan oppgavene skal løses. Kommisjonen mener at forslagene kan gjennomføres raskt, og ikke krever noen større utredning.

I neste utredning fra kommisjonen kommer det forhåpentligvis flere forslag som trekker i samme retning, og sikker også mer kontroversielle forslag. Kanskje aller viktigst er tiltak som ikke gjør det lønnsomt å la være å bygge sterkere fagmiljøer og finne stordriftsfordeler, og gjøre strukturelle endringer der det trengs. Mye av denne første kommisjonsinnstillingen handler om hvordan dagens kommunale oppgave løsning ikke er bærekraftig på sikt, dels fordi vi vil mangle penger, men først og fremst fordi vi mangler folk til å løse alle oppgavene. 

Det endrede forholdet mellom yrkedaktive og eldre er ikke noe som kommer om mange år, det er i ferd med å skje nå, og rapporten beskriver det godt. Jeg vil skrive mer om innholdet i kommisjonen snart, men jeg synes pressekonferansen der utredningen ble lagt frem var så god at jeg må dele videoen her på bloggen. Signe Vabo presenterte kommunenes utfordringer veldig godt, men den som virkelig stjal showt var Jens Stoltenberg, som kom med en sjeldent god beskrivelse av utfordringene kommunene står i, og at det haster å gjøre kraftfulle tiltak. Å høre Jens nå er omtrent som å høre forrige regjering snakke om behovet for kommunereform for 10 år siden, men det er enda mer kraftfullt. For i mellomtiden har utfordringene i kommunene blitt mye større, og vi har fått dårligere tid (Jens Stoltenberg starter ca 26:20 ut i videoen):

Tre videohøydepunkter fra NHOs årskonferanse 2026

Torbjørn Røe Isaksen kalte det en gang "konferanseutsatt sektor". De som tilhører sektoren som er særlig utsatt for mange konferanseinvitasjoner har sin travleste uke denne uken. Selv var jeg på BI på tirsdag og hørte nobelprisvinner James Robinson forelese for akademikere, forvaltning og næringsliv om "Why Nations fail". Bra foredrag og fin møteplass.

Mange andre brukte tirsdagen til å delte på "Nord i Sør", "Næring i Nordvest" og andre markeringer av regionale fortrinnn der poenget er å besøke Oslo og få fram sin egen regions betydning, særlig utfordringer og kanskje også behov for virkemidler og infrastruktur. Også Trøndelag, Sørlandet og Vestland kan man oppsøke i ulike konferanshoteller i Oslo. Ja, til og med de som ikke er tilreisende, men er er fra før, har sitt lokale arrangement, NHO Viken og Oslos regionale årskonferanse. En drøm for alle som er glade i konferanser, og dessuten fint for hotellnæringen.

Men det store høydepunktet denne første hele uken i januar hvert eneste år er naturligvis NHOs årskonferanse. En konferanse som blir stadig større, og nå er blitt så stor at den for flere år siden flyttet fra Operaen til Oslo Spektrum, og nå har flyttet ut av byden og til det store messeområdet på Lillestrøm.

Selv var jeg ikke der i år. Man kan jo ikke være fysisk til stede på andres konferanser hver dag heller. når man har kunder og prosjekter. Men det fine med NHOs årskonferanse er at den kan oppleves uten å være der. Den strømmes live ,men man kan også se på høydepunktene i etterkant på YouTube. Det er både en egen nyhetsside om innleggene, og en egen side på Youtube med video av de ulike innslagene. Det er en effektiv måte å få med seg det viktigste, og også en fin måte å se innslagene på nytt for de som var så opptatta av mingling at de ikke fikk med seg alt som skjedde på scenen. 

Mine tre på topp

Kvaliteten på innlegg og innledere er særdeles høy på en årskonferanse i NHO, og det er flere spesielt inviterte som ikke er de vanlige innlederne og politkerne som man kan høre på mange andre konferanser. NHO prioriter en herlig blanding av internasjonale ledere og eksperter, og noen norske gründere og ledere man ikke ser på en scene så ofte, som forteller sine unike historier om hva de driver med og hvordan det er å drive bedrift i Norge. 

Jeg skal løfte frem tre jeg la spesielt merke til. Den først er Havguard-grunder Emilie Åsberg som har tatt doktorgrad på NTNU, og var på vei mot en akademisk forskerkarriere, men i stedet har blitt gründer i Lofoten. En teknologiutvikling som skulle beskytte østersproduksjon i havbruksnæringen ble videreutviklet til en en undervanns kommunikasjonsteknologi som kan finne ubåter under isen i Arktis. Nå er bedriften med i et NATO-program som videreutviklikler dennne undervannteknnologien. Hør den fascinerende fortellingen her:

 

Andre høydepunkt for meg var gründeren Avtar Jasser som blir intervjuet av Anne Lindmo. Han kom til Norge fra India som 18 åring og lærte norsk samtidig som han studerte til å bli sivilingeniør på NTNU. Han var i noen år i Hammerfest, men ble etterhver leder i gründerselskapet CatalystOne, som holdet på å gå med i dragsuget etter dot.com-tiden, men som i dat er et HR-teknologiselskap med 250 ansatte i fire land. Han er veldig opptatt å understreke av vi har det veldig bra i Norge, og ikke klage, men kommer med noen klare advarsler om at vi ikke er så attraktive for næringsliv og gründere som vi burde være.

 

Norge i Europa, og Europa i verden

Det tredje videoklippet jeg vil trekke frem løfter blikket til det nordiske og europeiske nivået, er opptatt av hvordan vi skal hevde oss bedre i konkurransen med USA og Kina. Vi må gjøre mer sammen, sier Digital Europes leder Cecilia Bonefeld-Dahl, som kommer fra Danmark, men leder en interesseorganisasjon for 45 000 europeiske bedrifter. Hun er både tydelig og ærlig om Europas utfordringer, og fremhever at digital suverenitet i møte med amerikanske plattformselskaper og kinesisk og russiske trusler, handler om å gjøre mer sammen i Europa, og ikke mer hver for oss. Vi kan ikke vinne på alenegang og vi kan ikke slutte å handle med USA heller, men lykkes ved å være like gode eller bedre enn de vi samarbeider og samhandler med.

 

Så kunne det vært et viktig videoklipp til her. Foredraget til James Robinson om hva som kjennetegner land som lykke, og de som ikke lykkes, og hvordan sammenhengen mellom inkluderende politikk og demokrati, og et inkluderende økonomisk system, var verdt å få med seg live. Inkludert hans analyser av Taiwan-modellen, der man i stedet for å prøve å utkonkurrere alle andre, velger å samarbeidet med alle andre og har fabrikker som setter sammen de avanserte produktene andre designer, og på den måten får en posisjon som den alle andre blir avhengige av.

Jeg antar at når James Robinsons innlegg ikke er på Youtube så er det fordi han har sine egne kanaler som NHO må respektere, og ikke kan legge ut video. Da får jeg i stedet anbefale hans utmerkede bok "Why Nations Fail", som han skrev sammen med Darron Acemoglu for litt over 10 år siden. De ga ut oppfølgeren "The Narrow Corrdor - States, Societies, and the Fate of Liberty" i 2019, og vant Nobels minnepris i økonomi sammen i 2024. Jeg tenker at de bøkene er enda mer aktuelle i dag enn de var da de kom ut.

Lønnsomme visualiseringer

Ved et årsskifte ser man gjerne fremover, og litt bakover. Mediene utstyrer oss med oversikter over hva som skjedde i året som gikk, og kommer med spådommer ting ekperter mener vil skje i året som kommer. 

I den tilbakeskuende kategorien i ulike medier finner man også oppsummeringer av typen "de mest leste artikkelene i året som gikk". For en som abonnerer på litt flere nettaviser og tidsskrifter enn jeg rekker å lese, er dette en fin måte å få hjelp til å finne tilbake til bra ting jeg burde ha lest.

Det var slik jeg i romjula oppdaget en artikkel i Harvard Business Review (HBR) med overskriften   "You Should Be Able to Boil Your Strategy Down to a Single Clear Visualization". Arikkelen er nok bak en betalingsmur, med ukjent porøsitet, men jeg skal prøve å gi et lite innblikk i hva det er som gjør at jeg synes den er spennende. HBR er jo et stort og ledende tidsskrift, med tilhørighet til Harvard Business School, så det er gjerne forskningsbaserte og seriøse saker de presenterer om strategi og ledelse.

Visualisering som forklaring på verdivurdering

Forfatterne av artikkelen, som kom på trykk i tidsskriftet i juli-augustnummeret i 2025, er to forskere, João Cotter Salvado ved Lisboas Católica Lisbon School of Business and Economics og Freek Vermeulen ved London Business School. De har sett på mange ulike fusjoner og oppkjøp, og hvordan makedet verdsatte det strategiske rasjonalet bak transaksjonen og de involverte selskapene, og har undersøkt hva forklaringen kan være på noen svært ulike verdivurderinger. Også ulike vurderinger av strategiske grep som kan se ganske like ut. De har i alt undersøkt 654 slike selskapshendelser i USA i perioden 2012-2017, og fant noen veldig interesssante forklaringer:

"What determines whether investors believe in CEOs’ presentations? To find out we conducted a statistical analysis using event study methodology, in which researchers determine what characteristics of an acquisition (“the event”) explain how the stock market responds to it. And among the acquisitions in our sample one seemingly simple but significant factor emerged: When presentations were accompanied by a slide illustrating the strategic rationale for a deal, investors were more than twice as likely to give it an immediate thumbs-up. The positive impact of strategy visualizations, as we will call them, on postannouncement valuations was four times larger than the impact of other visual tools such as photographs, maps, logos, and even bar charts and line graphs."

Gode presentasjoner og visualiseringer handler med andre ord ikke om fine logoer, grafer eller flotte og fargerike presentasjoner i seg selv, men om evnen til å overbevise investorer, ansatte og andre interessenter om at det strategiske rasjonalet for det man skal gjøre. Og da benytte seg av visualisering for å forklare hvorfor og hvordan det er slik. Ikke som pynt, men som strategisk verktøy.

Seeing is believing

Forfatterne peker på det paradoksale i at selv om mange intuitivt er veldig klar over at visuelle virkemidler kan ha stor gjennomslagskraft, er det bare en fjerdedel av selsakpspresentasjonene de studerte som hadde gjort et førsøk på å lage slike visualiseringer. og de anslår at bare omkring 20 prosent av disse gjorde en god jobb med å få frem budskapet på en effektiv måte:

"...despite the powerful effect that a strategy visualization can have, only a quarter of corporate presentations on deals include one, and when they do, it often isn’t designed to have impact. All told, fewer than 20% of visualizations do an effective job of describing companies’ strategic decisions."

Hva kommer et så nedslående resultat av? Kanskje er det slik at selv om man er klar over denne verdien, så har man ikke fagkompetansen som kreves for å lede et strategiarbeid som ikke bare består at tekstlige analyser, tall og grafer, men også handler om å bygge en strategiprosess rundt visuelle modeller eller å produsee en mer komplett fortelling som også inkluderer strategiske visualiseringer? Eller man vet kanskje ikke hvor man slik kompetanse finnes i markedet? Derfor går virksomheter, i følge de to forskerne, glipp at store verdier som et resultat av at strategien ikke blir tilstrekkelig godt forstått blant ansatte og eiere.

En oppskrift på hvordan

Resten av artikkelen er kombinasjon av gode råd om hva man gjør for å bygge en strategi rundt en slik kategorisering og visualisering, noen gode tips om hvordan man ikke skal gjøre det, og deretter en case-beskrivelse der de går litt mer i dybden på hvordan et helt konkret selskap i Sør-Afrika har gjennomført en slik strategiprosess.

Et viktig poeng de to forfatterne legger vekt på er at hvordan en god strategiprosess består av å etablere en felles forståelse ("sensemaking") av konteksten de er en del av når det gjelder kunder og konkurrenter, trender og utviklingstrekk, og hvilke ressurser og kompetanser virksomheten trenger i møte med ulike utfordringer. Og så bruker man denne ytre og indre innsikten til å kategorisere og beskrive sammenhenger visuelt, i form av noen systemkart:

"A good strategy reflects such a map. In fact, executives usually create a draft of one as they develop their strategy. While discussing and debating what direction the company should go in with colleagues, consultants, board members, and others, they often draw circles, boxes, and arrows that represent important elements of the proposed strategy and the relationships among them on flip charts and slides."

 Det neste trinnet i prosessen er å omdanne de visuelle verktøyene for fremstillingene virksomheten har benyttet seg av for å forstå seg selv og sine omgivelser, til noe som kan kommuniseres til investorer, ansatte, samarbeidspartnere og andre viktige interessenter. I stedet for å lage noen fine illustrasjoner i ettertid, viderebruker man det visuelle grunnlaget man har jobbet frem i selve prosessen, i og med at det er der strategien er produsert.

Caset de trekker frem om en bedrift som har gjort dette i praktis er Capitec, den største retail-banken i Sør-Afrika. og hvordan denne banken laget en ny strategi for å komme inn i et bankmarked dominert av fire store konkurrenter. De kom frem til at inngangen var å komme seg inn markedet ved å skaffe seg bankkunder i den delen av befolkningen som har lav inntekt og enda ikke hadde blitt bankkunder. En slik strategi har mange ulike dimensjoner når deg gjaldt utformingen av selve produktet, salgskanaler og kompetansebehov, men også holdninger og internkultur i banken som må bygge opp under målene.

Hva gjør en god visualisesring god?

Artikkelen avslutter med at forfatterne beskiver hvordan de i forskningsprosjektet testet 60 ulike visualiseringer av strategier på 57 ledere på MBA-programmet ved London Business School for å få innsikt i hvilke de syntes ga innsikt og læring, og hvilke presentasjoner som ikke tilførte verdi. Fordi alle disse presentsjonene var hentet fra reelle forretningscaser kunne de sammenligne disse tilbakemeldingene med hvordan markedet regerte da presentasjonene ble lagt frem. 

Denne innsikten oppsummerer de i fem funn i form av "designregler" som artikkelen går igjennom, og som kort er beskrevet i figuren øverst i dette blogginnlegget. Det handler om prinsipper for kategorisering, om riktig detajeringsnivå i slike visualiseringer, om fargevalg og andre visuelle grep for å gjøre det vennlig for menneskehjernen, om tekninkker for visualisering av sammenhenger mellom ulike områder, og om bruk av tidslinjer. Disse fem rådene er absolutt verdt å lese, men jeg vil samtidig påstå med at det finnes både fagkunnskap og erfaringer innen designfaget som kan tilføre mye mer enn hovedpoengene som ligger i denne artikkelen i HBR. 

Men det er uansett interessant at de er så tydelig på det forretningsmessige verdibidraget en god visualiering og visualiseringsprosess kan tilføre en virksomhet. Ikke minst i den avsluttende konklusjonen i denne artikkelen som kom på top 10 blant lesernes favoritter i 2025:

"Strategies are the key mechanism through which people coordinate and create value. Communicating them well—with the right visualizations—allows everyone to travel the business landscape in tandem rather than work in isolation. A well-designed visualization could easily double the stock market’s reaction to a strategy, immediately adding tens, even hundreds, of millions of dollars to a company’s market value. And it can have a far bigger impact on the long-term performance of the employees tasked with implementing the strategy."

Nå er det selvfølgelig ikke bare for børsnoterte private selskaper at gode visualiseringer av strategiprosesser, tjenestereiser, veikart og målbilder kan tilføre verdi både under prosessen og i kommunikasjonen i etterkant. Det gjelder for alle type private, offentlgie og frivillige virksomhete. Det interessante med børsnoterte selskapers strategiske veivalg er at du får satt et tall på dette verdibidraget. Og, som denne artikkelen beskriver, så kan det bidraget være stort.