Verdens største offshore vindkrakftfelt

Norge ligger i startgropen når det gjelder tildeling av felt og utbygging av store anlegg for vindkraft til havs. Et forslag om lovverk for å regulere hvordan konsesjoner for utbygging drift ligger til behandling i Stortinget. Og tidligere i år kunngjorde regjeringen at Norges ambisjon er å innen 2040 ha like mye produksjon av vindkraft til havs som det produseres vannkraft på land i dag, omring 155 TW/h. Det vil kreve inn innstallert vindraftkapasitet på 30 000 MW.

Men hvor mye er egentlig det? Og hvor i verden er det man allerede i dag har en høy vindkraftproduksjon offshore? Tabellen over er hentet fra Wikipedia og viser de 20 største vindraftfeltene i verden. Det største ble åpnet tidligere i år, heter Hornsey Project 2 og har en installert kapasitet på 1386 MW. Det nest største er er Hornsey 1 og har en kapasitet på 1220 MW. Disse to anleggene produserer nesten 10 prosent av det Norge skal bygge ut frem mot 2040. 

Faktisk er 7 av de støste 10 offshore vindrakftfeltene i verden på britisk sokkel. De tre øvrige er to i Nederland og en i Danmark. Også på resten av topp 20 listen dominerer Nord Europa totalt, med fire britiske, tre tyske og en nederlandsk, og så er det to kinesiske utbygginger.

Og det stopper ikke der. De tre største pågående utbyggingsprosjektene av offshore vind i verden er også britiske, to av dem på Dogger Bank med en kapasitet på 1200 MW hver som åpner i 2023 og 2024. I alt har britene allerede utbygget en offshore vindkraftkapasitet på 11 000 MW, i tillegg til 14 000 MW onshore, og mye mer under utbygging. Dette betyr på ingen måte at det er galt å satse på offshore vind i Norge, i hvert fall ikke hvis det er mulig å gjøre det lønnsomt. Men det ville være dumt å fremstille de norske planene som originale eller spesielt ambisiøse.

Den norske bredbåndssuksessen

I midten av oktober presenterte Nasjonal kommunikasjons-myndighet nye tall om den norske bredbåndsdekningen. Som grafen til høyre viser har dette vært en formidabel suksesshistorie de siste årene. 

Ikke bare ble den forrige regjeringens mål (fra Digital Agenda for Norge del IV, ekom-planen) om at 90 prosent av husstandene har tilgang til en nedstrøms båndbredde på minst 100 mbit/s innen utgangen av 2020 overoppfylt, men som vi ser på grafen er det mest oppsiktsvekkende nå hvordan langt flere har fått tilgang til langt høyere hastigheter. Første halvår 2022 hadde 92,5 prosent av husstandene tilgang til over 1000 mbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent to år tidligere.

Forrige stortingsperiode var til tider preget av at både opposisjon og en del næringslivsorganisasjoner mente at den offentlige støtten til å bygge ut bredbånd generelt og "gigabit"-bredbånd (1000 mbit/s) spesielt, burde få ekstra generøse statlige subsidier . Ja, noen næringslivsorganisasjoner etterlyste til og med milliardbeløp årlig for å bygge ut noe som nå ser ut til å ha skjedd nesten helt av seg selv, det vil si uten statlige milliarder. Den nye regjeringen hadde neppe tenkt å bruke så mye penger på dette uansett,  og har heller ikke satt noe mål for gigabit-bredbånd i regjeringserklæringen. Men hvorfor ber næringslivsorganisasjoner om tilskudd til noe markedet, dvs næringslivet, dvs deres egne medlemmer, ser ut til å klare helt på egenhånd?

Hva er det som har skjedd og som har skapt denne eksplosive veksten i tilgangen til bredbånd med så høy hastighet? Generelt er det slik at etterspørsel etter innhold som krever bredbånd gir investeringer, og særlig i husholdningsmarkedet har det vært sterk interesse for et TV-tilbud via internett, både i form av pakker med lineære TV-kanaler og, ikke minst, streaming av fotball, filmer og serier via Netflix, Viaplay, TV2 Play, Disney, HBO og alle de andre. Tele- og bredbåndsselskapene investerer minst 15 milliarder kroner i året i dette hvert år. Det er markedet, det vil si kunder og leverandører, som gjør jobben. Og så har staten bidratt til å fylle noen hull der det er spesielt langt mellom folk og bedrifter, noe som er lurt.

Når det gjelder de aller høyeste hastighetene, over 1000 mbit/s er det et par tilleggsforklaringer på den voldsomme veksten i tilbudet. Dette er hastigheter som ble tilgjengelige da fiberselskapene begynte å rulle ut sine fiberkabler, men som de knapt markedsførte, for hvem trenger egentlig så mye interenett? Vel, fibertilknytningen kan levere disse høye hastighetene enten kundene trenger dem eller heller velger et abonnement med lavere hastighet, for eksempel 100 mbit/s, noe mange kunder gjør. Og noen ønsker det jo fordi de bor i familier med høy internettbruk, jobber mye hjemmefra, spiller mye online-spill, eller gjør andre båndbreddekrevende ting på en gang. Samtidig er det mange, for eksempel eldre som bor alene, som slett ikke vil betale mer for å ha flere høykvalitets videosendinger samtidig og i tillegg spille spill. Men skulle de en dag trenge det har de muligheten på grunn av fiberutrullingen som har gått i høyt tempo. 

Og i tillegg har leverandørene av kabel-TV forstått at de må oppgradere sine kabelnett til raskere bredbåndshastigheter dersom de skal henge med i konkurransen med fiber. Og etter hvert også i konkurransen med høyhastighets-internett via 5G, som nå seiler opp som et reelt alternativ for mange. Dette store spranget opp i hastigheter de siste to årene handler i følge Nkom aller mest om oppgradering av kabel-TV. Mens mye av det som står igjen for å nå tilnærmet 100 prosent dekning vil sannsynligvis 5G kunne ta seg av. Og da får vi håpe at også næringslivsorganisasjoner og andre som heier på bredbånd ser at det meste av dette vil faktisk markedet ta seg av. Og det ser ut til å gå veldig fort.

Hva skal vi diskutere i stedet? Hvis vi kunne vri oppmerksomheten litt, fra infrastruktur i seg selv, og mer over på hvordan vi skaper mer innovasjon, bedre forretningsmodeller, nye tjenester og mer automatisering og robotisering, blant annet gjennom rammebetingelser for forskning og innovasjon, så ville det være bra, tror jeg. Og særlig dersom vi er opptatt av hvordan dette skal skje i en tid der sikkerhetstrusler og digitale sårbarheter trenger enda mer oppmerksomhet enn tidligere.

Norsk FoU flater ut

Etter flere år med sterk vekst i kostnadene til forskning og utvikling i Norge, er trenden i ferd med å flate ut igjen. Statistisk sentralbyrå skriver om de foreløpige tallene for 2021 og slår fast at:

Foreløpige tall for norske FoU-utgifter i 2021 viser at næringslivet og universitets- og høgskolesektoren hadde tilnærmet nullvekst fra 2020, mens instituttsektoren hadde en realvekst på 5 prosent. FoU-andelen av BNP var for første gang siden 2015 under 2 prosent. Totalt brukte norske foretak, forskningsinstitutter, læresteder og helseforetak 81,6 milliarder kroner på FoU i 2021. Det tilsvarer en vekst på 3,9 milliarder kroner fra 2020. Justert for lønns- og prisvekst gir dette en realvekst i FoU-utgiftene på 1,3 prosent. Sett bort fra realnedgangen i 2020 er dette den svakeste utviklingen siden nedgangen etter finanskrisen i 2008."

God rapport fra FFI om valgpåvirkning

Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har skrevet en god rapport om uønsket og illegitim påvirkning av valg i Norge. En fornærmet kommunalminister har gitt uttrykk for at han ikke liker et av eksemplene FFI bruker i rapporten og ikke vil bidra til at den blir kjent. Kanskje han ikke helt forstår hva den handler om? Men han har sannsynligvis bidratt til at langt flere leser rapporten enn de som normalt ville gjort det. 

Så vil sikkert noen spørre: Er det ikke veldig politisk vridd av FFI å bruke EØS-motstand eller ungdommelig klimaopprør som eksempler på uønsket og illegitim påvirkning av norske valg? Men hele poenget er imidlertid at FFI ikke tar stilling til slike enkeltsaker. FFI er naturligvis heller ikke mot normale, men kanskje litt opphetede og polariserte, politiske debatter. Tvert imot. Poenget med rapporten er å vise gjennom fem scenarier hvordan en polarisert politisk debatt, med høy temperatur og sterke følelser, kan bli utnyttet av fremmede stater eller anti-demokratiske grupper til å påvirke resultatet av valg.

Scenariene til FFI er gode fordi de er lette å kjenne seg igjen i. Dette er ikke situasjoner der ekstreme demonstranter kaster maling på malerier i museer eller statuer, eller limer seg fast i veikryss ute i trafikken for å markere en eller annen obskur sak, og får stort sett alle mot seg. Scenariene her er tvert imot gjenkjennbare fra dagens politiske virkelighet der det beskrives hvordan en illegitim påvirkning kan vokse frem inne i en legitim politisk diskusjon, blant annet ved hjelp av falske nyheter og falske profiler i sosiale medier som sterkt overdriver oppslutningen om et bestemt syn. De er også realistiske i den forstand at man kan forestille seg at noen av aktørene i debatten mener at saken de kjemper for er så viktig å vinne at det ikke er så farlig om man samarbeider med noen som ikke spiller med åpne kort, blir finansiert fra utlandet eller spiller på konspirasjonsteorier. 

De fem scenariene FFI har valgt beskriver litt ulike typer mål med påvirkningen, og litt ulike sammensetninger av virkemidler. Det første handler om at en fremmed stat har et ønske om at Norge isolerer seg fra det europeiske fellesskapet og prøver å koble høyere priser på energi, mat og drivstoff, flere flykninger og kutt i velferdstilbud, til EU og EØS-avtalen. Og de infiltrerer norske miljøer som arbeider for å fjerne Norge politisk fra EU-sfæren. Ved hjelp av blant annet forfalskede meningsmålinger, falske nyheter,  hacking av valgomater og falske sosiale medieprofiler som bidrar til å skape inntrykk av at flertallet i Norge mener noe annet enn det de gjør, og påvirker på den måten flere til å skifte mening.

I et annet scenario er det den ytterliggående klimabevegelsen "Guardians of Earth" som tar i bruk anti-demokratiske virkemidler for å endre norske klimapolitikk, blant annet en bot-farm på Filippinene. De hacker også de store partienes epostservere som sender falske eposter med et budskap om at de store partiene ikke bryr seg om klimaendringer. Et tredje scenario handler om en fremmed stat som vil styrke sin geopolitiske posisjon i Arktis og nordområdene, og undergrave statlig norsk utenrikspolitikk, ved å samarbeide direkte med kommuner i Troms og Finnmark om konkrete investerings. og utviklingsprosjekter. De etablerer også ulike samarbeid inn i akademia, forskning, idrett og kultur for å få velvilje. Når norske utenriks og sikkerhetsmiljøer advarer om at her er det andre og svært uheldige motiver bak samarbeidet, blir de møtt av kritikk fra lokale organisasjoner, finansiert av den fremmede staten som sier at dette er noe "eliten i Oslo" ikke forstår seg på.

De to siste scenariene handler om strategier for å undergrave tilliten til institusjoner i samfunnet vårt, til politikere og til selve valgene. I scenario 4 er det en fremmed stat som prøver å utnytte at det er økende misnøye med norske politikere på grunn av pendlerboligskatt. juks med reiseregninger og metoo.saker. I retorikken heter det at det har vokst frem en sentral politisk elite som bryr seg om folk og ikke lytter til lokale interesser, for eksempel når det gjelder vindkraft på land. LO-lederens twitterkonto blir hacket og sprer falske meldinger med kritikk av Arbeiderpartiet. Et nytt radikalt parti etableres og finansieres fra utlandet og ved valget spres det falske nyheter om at det bevisst ikke er trykket nok stemmesedler til at dette partiets enormt mange velgere får uttrykt sin mening. 

I det siste scenariet spres det påstander om at den tekniske valginfrastrukturen i Norge er kompromittert ved at valgsystemet EVA er hacket, kanskje gjennom bruken av antivirusprogrammet Kaspersky som er utviklet av russere. Ulike alternative medier sprer falske nyheter om at vi derfor ikke bør stole på valresultatet fordi utstyret er blitt manipulert, og deler av disse fortellingene om usikkerhet og mulige sårbarheter videreformidles i tradisjonelle medier. Til og med det at sikkerhetsmyndighetene har advart mot at fremmede stater kan prøve å påvirke norske valg, blir plutselig et slags bevis på at valget faktisk er blitt manipulert og at man ikke kan stole på valgresultatet.

Mulige og realistiske situasjoner? Det bra med disse scenariene er at vi kjenner dem igjen. Det er gjenkjennelige problemstillinger og noe av det som beskrives her har allerede skjedd. Og derfor er disse eksemplene godt egnet til å løfte årvåkenheten og advare mot naivitet i møte med anti-demokratiske aktører. Det at noen føler seg tråkket på tærne er egentlig ikke så rart. Jeg synes FFI skal ta det som en bekreftelse på at de har truffet godt med rapporten.

Statsminister i 45 dager

Liz Truss klarte i hvert fall å sette en ny rekord det kan bli vanskelig å slå. Nå kjennes det kanskje ut som de siste konservative statsministrene har vært i en svingdør og har sittet kort og blitt skiftet ut ofte, men det er ikke helt slik. Både Theresa May og Boris Johnson var statsministre i over tre år hver og David Cameron satt i over seks. Alle vant valg også.

Liz Truss er i en helt annet divisjon. Hun var statsminister i bare 45 dager, bare litt over en tredel av George Cannings periode som statsminister i 1827 og under en fjerdedel av de to tidligere konservative rekordholderne, Andrew Bonar Law og hans etterfølger Stanley Baldwin, som begge satt noe i overkant av 200 dager tidlig på 1920-tallet. The Economist skriver.

"Ms Truss barely managed one-third of the time of the next briefest prime minister, George Canning. His premiership ended after 118 days in 1827, when he succumbed to a bout of pneumonia. Aside from Ms Truss, only four other prime ministers since the turn of the 20th century have lasted less than a year in the job. Andrew Bonar Law, a Conservative born in Canada, took office in 1922 but left it after 211 days. He had lost his ability to speak during a battle with throat cancer."

I Stanley Baldwins tilfelle var det imidlertid slik at han kom tilbake som statsminister to ganger til etter den første korte perioden, og satt i over 7 år totalt. Baldwins hovedkonkurrent fra Labour på 1920- og 30-tallet var Ramsay MacDonald, satt som statsminister i 288 dager i sin første stasministerperiode i 1924, men kom tilbak en gang til og satt til sammen i nesten 7 år. Noen sjanse for at Liz Truss kommer tilbake er det ikke. Hun har  derfor klart å sette en rekord som kan vare svært lenge.

Gassmangel og sårbarhet

The Economist har sett på hvilke land som er mest sårbare når hvis gassforsyningene strupes ytterligere. Artikkelen "The countries most at risk from Europe’s energy crunch" ser først på de direkte effektene av at gassen slås av og der blant annet industri må stenge slik at det er nok gass til at folk ikke fryser i hjel. Som kartet til venstre viser er det i tillegg til Tyskland særlig landene i Sentral-Europa uten kystline, som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike som er sårbare.

Men så ser de også på de sekundere effektene, det som skjer som en konsekvens av at andre må redusere aktiviteten. Og da er det en langt bredere krets av land som blir hardt rammet: 

"The secondary effect of tight energy supplies will spread the pain further. Global gas supplies will be constrained well into 2024, pushing prices higher. That will hit household incomes, lowering demand in the economy. Businesses may choose to reduce output to cut energy costs, which would then spread along supply chains to other sectors and countries."

Den totale ydmykelse

Først dukket ikke statsministeren opp i underhuset for å svare på spørsmål fra opposisjonen. Noe som visstnok ikke er helt uvanlig, men som  Labours ledere selvsagt gjorde et stort nummer ut av. Og til høylytt latter gjorde Keir Starmer en vri på Margaret Thatchers "The lady's not for turning" og erklærte at "The lady's not for turning up".

Men Liz Truss kom, og det gjorde dessverre ikke saken bedre. Hun satt seg ned ved siden av den nye finansministeren Jeremy Hunt, som tilsynelatende er blitt den nye sjefen i landet, og sa ikke et ord. Mens han redegjorde for den totale snuoperasjonen, alle reverseringene som nå er gjort i mini-budsjettet fra noen dager siden som skapte så stor uro i markedet. Og det er ingenting igjen av det Liz Truss hadde i plattformen hun ble valgt på. 

Dette var en forestilling jeg tror vi knapt har sett maken til i noen nasjonalforsamling, der en statsminister har satt seg selv på innbytterbenken og må la finansministeren ordne opp i det problemene hun har skapt av problemer. The Sun skriver:

"Jeremy Hunt has today spectacularly junked almost all of Liz Truss' chaotic mini-Budget in an urgent bid to reassure rattled markets. In a TV statement, new Chancellor Jeremy Hunt ripped to shreds most of the £45billion worth of tax cuts that sent the economy into a tailspin."

The Guardian skriver:

"Jeremy Hunt has shredded Liz Truss’s economic plans in one of the most astonishing U-turns in modern political history, including slashing the energy price freeze which the prime minister had repeatedly championed. The new chancellor dismantled almost all of the platform that Truss’s leadership victory had been built on, including the majority of her tax cuts, and hinted a new windfall tax was in his sights – a move the PM had previously said she would not countenance. Hunt also refused to rule out cuts to totemic Conservative pledges, including defence spending and the pensions triple lock. Truss declined to appear at the dispatch box in parliament on Monday despite calls from Labour, leading one cabinet minister to clarify she was not “hiding under a desk”.

Kan man som partileder og statsminister overleve en slik bisarr forestilling og total ydmykelse? Normalt kan man jo ikke det, og det er vel et tidsspørsmål for det åpenbare må skje. Men akkurat nå kan det paradoksalt nok være slik at hun blir sittende i mangel på enighet om en alternativ kandidat. Rishi Sunak og hans støttespillere er ikke tilgitt av de som mener han dolket Boris Johnson i ryggen. Sunaks hardeste kritikere sørget for at Liz Truss ble statsminister, og har fått et lite forklaringsproblem, Og fortsatt virker det som behovet for å stoppe en kandidat man ikke liker er langt sterkere enn innsatsen som bli lagt inn i få valgt en kompetent leder. 

Bruce Springsteen: Nightshift

Bruce Springsteen har tydeligvis ikke tenkt å gi seg. Og han har tydeligvis ikke tenkt å slutte å gjøre nye og overraskende ting heller. Så nå kommer han med et soul coveralbum 11. november om heter "Only The Strong Survive". En hyllest til Motown-musikken og et album som bare inneholder sanger skrevet av andre. Nå har han sluppet singel nummer to og tilhørende musikkvideo. Det er The Commodores store hit "Nightshift" fra 1985, en sang som ble skrevet som var en hyllet til Marvin Gaye og Jackie Wilson som døde året før: 

Slutten på Liz Truss

Spørsmålet nå er om Liz Truss er i ferd med å slå rekorden for hvor kort det er mulig å være statsminister i Storbritannia før man blir kastet. Og på spørsmålet om det er mulig å være en mer inkompetent statsminister enn Boris Johnson var, er svaret tydeligvis et ja, selv om akkurat det virket nokså usannsynlig da Boris holdt på med pandemihåndtering og EU-forhandlinger om tollgrenser. 

Siden juni 2016, da britene stemte for å forlate EU,  har det vært fem statsministre. Nå tyder alt på at det kommer enda en. Finansminister Kwasi Kwarteng er nettopp sparket, etter noen av tidens mest uansvarlige skatte- og budsjettiltak. Tiltak Liz Truss gikk til valg på da hun vant ledervalget i det konservative partiet, men som markedet mener er det motsatte av ansvarlig økonomisk politikk. Da er det plutselig opportunt å kvitte seg med budbringeren, men det kommer neppe til å gjøre at folk glemmer hvem som kom med løftene. Eller som Martina Hyde i The Guardian skriver i sin overskrift: "So farewell, Kwasi. Your career died so Liz Truss’s might live for at least 15 more minutes"

Det som har skjedd i UK de siste dagene har også besvart noen andre spørsmål:  Er det mulig å falle i popularitet raskere enn Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum gjorde etter valget i Norge for et år siden? Hvor raskt kan egentlig en ny regjering bli upopulær? Liz Truss ser ut til å slå alle tidligere rekorder. 

Så er jo spørsmålet nå: Kan et parti kaste en partileder og statsminister som nettopp er valgt i en lengre prosess der partimedlemmene avgjorde i siste runde og der det egentlig er en regel om at man ikke kan utfordre en nyvalgt leder før det har gått et år? Og ja, dette er tydeligvis mulig dersom pressekonferanser og opptredener i spørretimen i parlamentet er tilstrekkelig katastrofale og markedets tilbakemelding er av økonomien er på vei utfor et stup.

Så blir det viktige og mest interessante på lang sikt om det er mulig å finne en ny partileder og statsminister som kan gjenvinne tilliten til den økonomiske politikken og til at landet har en ansvarlig ledelse, og kanskje også vinne neste valg for de konservative? Det blir ikke spesielt lett sånn situasjonen er nå. Men helt umulig er det sannsynligvis ikke. Labour har de siste 12 årene hatt en helt egen evne til å ødelegge for seg selv. Det er ikke sikkert den evnen til selvskading er helt borte.

Kutt i studieplasser

Jeg har allerede skrevet litt her på bloggen om hvordan regjeringens i sitt forslag til statsbudsjett ikke virker særlig opptatt av å gjøre klare prioriteringer. Med den konsekvens at det det ikke er rom igjen for satsinger på det som skal gi verdiskaping og inntekter i fremtiden. Som jernbane, veier og annen infrastruktur.

Men forskning og høyere utdanning er tydeligvis det store unntaket fra hovedregelen om at alt videreføres flatt. Her er det snakk om reelle nedprioriteringer. Ikke bare er det realnedgang i offentlig finansiert forskning, det er også reduksjon i studieplassene i høyere utdanning, noe nettavvisen Khrono har beskrevet godt. 

Det spesielle her er at det ble opprettet 4000 nye studieplasser ved 27 universiteter og høyskoler under covid da flere søkte seg til høyere utdanning. Studieplassfinansieringen hadde virkning fra høsten 2020 og de ble opprettet på fagområder der arbeidslivet har et særlig stort behov for mer kompetanse. En god og fornuftig prioritering av kunnskapsarbeidskraft det blir større behov for i fremtiden, med andre ord. Det var den forrige regjeringen som foreslo dette, men jeg tror hele Stortinget var med på å vedta denne satsningen.

Nå fases disse studieplassene ut igjen, et år før det som tidligere var varslet. Så begrunner dagens regjering dette kuttet med at økningen var covid-relatert og var ment å være midlertidig. Og at arbeidsmarkedet har bedret seg enda raskere enn ventet, og at det derfor kan kuttes et år før tiden. Tilsynelatende logisk? Nei, ikke helt. 

For det var jo slik at denne økningen i studieplasser ikke kom flatt over hele linjen av fag og studiesteder, men det var en satsing på utdanninger det er spesielt stor etterspørsel etter i arbeidsmarkedet. Mange av disse er utdanninger som har langt flere søkere enn det finnes studieplasser og der det derfor er fornuftige grunner til å øke kapasiteten videre, som på informatikk og teknologiske fag, som fikk en økning på 1500 studieplasser og på helse og sosialfag som fikk 1100 nye studieplasser. 

Hvis man er opptatt av å redusere antall studieplasser igjen til et antall som er mer likt slik det var før pandemien, burde reduksjonen komme der det er lavere etterspørsel både i arbeidsmarkedet og blant studenter, ikke der behovene er størst. Da ville det vært en form for strategi bak det hele, men nå virker det bare som regjeringen har abdisert og forfølger et slags prinsipp om at alt er best om det er slikt ting var før. At Ola Borten Moe ikke er spesielt begeistret for forskning og høyere utdanning har han vært helt tydelig på lange. Men er det ingen andre til stede i regjeringen som er interessert i dette? Og kanskje bittelitt bekymret for at det kuttes der behovene for kompetanse i samfunnet er størst?

Khronos oppslag har flere eksempler på hvordan dette rammer utdanningssatsinger som bygges opp på universitetene, og NTNU og Universitetet i Stavanger er blant de som trekkes frem som temmelig sjokkerte. Men også noen mindre og ekstremt etterspurte utdanninger, rammes hardt. For eksempel den halveringen av studieplassene i design som skjer ved Arkitekt- og designhøyskolen (AHO). Her er jo situasjonen at man ikke så lett kan omfordele studieplasser mellom fagområder, fordi det liten høyskole med en spisset fagportefølje som opplever kraftig sterk etterspørsel over hele linjen. Khrono skriver:

"Ved Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo (AHO) trekker de fram at da det ble tildelt nye studieplasser som en følge av koronakrisen ble det lagt til grunn at det skulle brukes på fagområder der arbeidslivet hadde stort behov for kompetanse. — Studieplassene på AHO medvirker i høy grad til arbeidslivets behov for kompetanse. Våre designstudenter kommer ut med kompetanse som skaper forandring, nye og konkrete løsninger både i den private og offentlige sektor i Norge. AHO har høy søkning til studieplassene og studentene er svært etterspurte straks de er ferdig utdannet, sier Irene Lønne, som tiltrådte som rektor ved AHO i august.

Hun legger til at det derfor er skuffende at statsbudsjettet legger opp til innsparinger og kutt som departementet overlater til institusjonene å kompensere for. — Nå mister vi også finansieringen av halvparten av våre fremtidige designstudenter. Da AHO ble tildelt 30 nye studieplasser i Master i design var det med stor glede at vi fikk mulighet til å utdanne disse studenter som samfunnet trenger, sier Lønne."

At det er stort behov for denne kompetansen i arbeidslivet og i samfunnet er det lett å skrive under på. Og på samme måte som med helsekompetase og teknologikompetanse er det ting ved samfunnsutviklingen som tilsier at behovet vil gå opp og ikke ned i årene som kommer. Å kutte studieplasser som allerede finnes på akkurat disse områdene virker derfor helt merkverdig.

Fortsatt høy prisstigning

Prisene steg 6,9 prosent fra september 2021 til september 2022. Prisveksten uten avgifter og energi, den såkalte KPI-JAE, steg 5,3 prosent samme periode. Det viser Statistisk sentralbyrås (SSB) siste oversikt, en statistikk som følges nøye for tiden. Vi må tilbake helt til 1988 for å finne en høyere prisvekst i Norge. SSB skriver:

"Oppgangen i tolvmånedersveksten fra august til september kommer av en sterkere vekst i prisene på blant annet matvarer, klær og bøker den siste måneden sammenlignet med veksten i samme periode i fjor. Matprisene pleier å gå litt ned fra august til september, men i år var de uendret. Det gjør at tolvmånedersveksten i matprisene gikk opp fra 10,1 prosent i august til 11,9 prosent i september. Vi må tilbake til starten av 1980-tallet for å finne tilsvarende prisvekst på mat."

Kudos til Kudos

I følge Store Norske Leksikon betyr ordet kudos, som har gresk opprinnelse, "anerkjennelse eller berømmelse for en handling eller noe en har oppnådd". Nå har det statlige Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) laget et nytt nettsted som heter Kudos, og som fortjener kudos i tråd med den første definisjonen.

Det nye nettstedet Kudos har en litt annen definisjon og er en forkortelse for Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor. I det ligger det at dette er et samlende nettsted som har tatt mål av seg til å være dokumentsamling og søkeløsning for offentlige kunnskaps- og styringsdokumenter. Det første stedet man leter. 

Og allerede er det 18 620 dokumenter der. Proposisjoner og meldinger til Stortinget naturligvis, som man også finner på regjeringens nettsider. men her er de lettere å finne og man slipper pressemeldinger og slikt. Men enda viktigere er det at man finner 4223 evalueringer, 2590 tildelingsbrev, 1203 årsrapporter, 689 NOUer og 364 riksrevisjonsrapporter.  Og ikke minst er det samlet konseptvalgsutredinger (KVU) og kvalitetssikringer (KS1 og KS2) her, formelle dokumenter som utgjør beslutningsgrunnlaget for virkelig store statlige prosjekter og anskaffelser, dokumenter det ikke alltid har vært så lett å finne. Også 14 områdegjennomganger, en tematisk og overordnet kunnskapsinnhenting Finansdepartementet bruker inn i statsbudsjettprosessen, for eksempel for å sortere i hva som virker og hva som ikke virker når man skal nå noen overordnede mål i en sektor. 

I tillegg er det diverse andre dokumenter som er blitt kategorisert av DFØ som forhåndsutredning, statusrapport, studie, kunnskapsoppsummering og strategi/plan. Dette er ikke betegnelser på formelle dokumenttyper, slik en proposisjon, en NOU, en KVU eller et tildelingbrev er det, og det kan derfor være litt kategorioverlapp og gråsoner, men desto nyttigere at DFØ gjør en slik sorteringsjobb.

Det brukes en del ressurser på utredning, kunnskapsinnhenting og evaluering i offentlig sektor. Noen ganger av den offentlige virksomheten selv, men oftere i form av et ekspertutvalg eller et bestilt oppdrag fra eksterne konsulenter. I noen tilfeller pålegger styringsmodellen i staten at det må gjennomføres eksterne utredninger før det besluttes og bevilges. Men mens det ikke er mangel på utredninger kan det være mangel på bruk av kunnskapen som ligger der. Staten kritiseres jevnlig for å ikke være særlig god til å dele og bruke kunnskap den allerede har innhentet og noen ganger også for å ikke følge opp råd og anbefalinger om tiltak som ligger i de utredningene som er laget. 

Kudos vil ikke alene endre dette, men nettstedet gjør det i hvert lettere å finne frem til alle de utredningene, evalueringene og anbefalingene som finnes.

Beatles covere (13): Echo and the Bunnymen - Twist and Shout

Og for å virkelig bekrefte hvor glade de var i The Beatles stilte Echo and the Bunnymen opp på taket til den store HMV-platebutikken i London i 1987 og spilte "Twist and Shout". Stort mer Beatles enn dette blir det ikke.

Nå skal det nevnes at dette ikke er en sang The Beatles skrev selv, men var en sang fra den tiden låtskrivere og artister var to ulike yrkesgrupper. Så "Twist and Shout" ble skrevet i 1961 av Phil Medley and Bert Berns og først utgitt av the Top Notes og deretter av Isley Brothers i 1962, og ble deres første topp 20-hit i USA. The Beatles ga den ikke ut som singel i UK, men i USA kom den ut i 1963 og gikk til nummer 2, bak the Beatles "Please, Please Me" som hadde førsteplassen samtidig.

Beatles covere (12): Echo and the Bunnymen - All You Need is Love

Et band som aldri la skjul på sin musikalske beundring for The Beatles, og som dessuten også kom fra Liverpool, var Echo and The Bunnymen. De covret The Beatles stadig live, men også noen ganger på b-siden på singler, eller som en av flere b-sider på såkalte 12-tommere, eller "maxi-singler" som var et populært vinyl-format midt på 80-tallet. 

Som en av b-sidene til  "Seven Seas" i 1984 hadde Echo and the Bunnymen med en herlig live-versjon av "All You Need is Love", her mer det jeg tror er en annen live-versjon av samme sang. Eller kanskje det er den: samme:

Tre problemer med Statsbudsjettet for 2023

Reklamen på forhånd viste seg å være ganske feil når det gjaldt neste års statsbudsjett. I følge alle utspillene i forkant så skulle det komme store og upopulære kutt i offentlige tjenester over hele linjen for å redusere utgiftene i Statsbudsjettet. Det har ikke skjedd. Riktignok er uttaket fra oljefondet litt lavere enn i 2022, men den forskjellen er mye lavere enn de skatteøkningene regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2023. 

Og statens utgifter går derfor opp. Nominelt går utgiftene opp fra i fjor (etter ulike korrigeringer for å få sammenlignbare tall) med 4,9 prosent. Og reelt med 1,3 prosent når man tar hensyn til prisveksten. Det betyr at offentlig forvaltnings andel av BNP for fastlands-Norge nå er på 60.2 prosent. Litt lavere andel enn under pandemi-toppen, men svært høyt i historisk målestokk.

Budsjettet legges frem på et tidspunkt der det er et etterspørselspress i økonomien som vil gir en sterk pris- og kostnadsvekst, og sannsynligvis en påfølgende økonomisk nedgang. Jo sterkere etterspørsel etter ting det er for lite av, som energi og arbeidskraft, jo brattere nedtur om litt. Så behovet for en innstramming og nedkjøling er åpenbart. Men akkurat hva slags innstramming og nedkjøling som gjennomføres er ikke helt likegyldig. For det litt større bakteppet i Norge er en demografisk utvikling der det blir stadig flere eldre og spesielt mange flere eldre eldre som ikke bare vil øke pensjonskostnadene, men også helse- og omsorgsutgiftene i årene som kommer. I Regjeringens perspektivmelding fra 2021 står akkurat dette regnestykket svært sentralt. Der står det

"Utgiftene til folketrygden anslås å øke med vel 11 mrd. kroner per år i gjennomsnitt frem mot 2030, etter å ha økt med knapt 9 mrd. kroner per år foregående tiår. De demografidrevne utgiftene i kommuner og helseforetak har de siste ti årene økt med vel 4 mrd. kroner årlig. Økningen i disse utgiftene vil tilta i takt med at andelen av befolkningen over 80 år stiger, og økningen vil bli nær 5 mrd. kroner årlig de siste årene frem mot 2030."

Det setningene over forteller er at statsbudsjettets utgifter øker med 16 milliarder kroner hvert eneste år i mange år fremover uten en eneste ny eller forbedret tjeneste. Hvis alt fortsetter som nå blir det likevel 16 milliarder dyrere neste år og 160 milliarder kroner dyrere i løpet av 10 år. Da er ikke handlingsrommet for å gjøre nye og spennende ting så stort som det var før, tvert imot må du finne inndekning lenge før du har funnet på nye ting å gjøre.

Og skal vi klare det trenger vi i hvert fall en større og mer lønnsom privat sektor som kan bidra til at vi har inntekter til å bære denne langsiktige kostnadsøkningen i det offentlige. Har Statsbudsjettet for 2023 gode svare på denne vekst- og lønnsomhetsutviklingen i privat sektor? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. Og jeg tror det er tre store problemer i statsbudsjettet dersom man er opptatt av at en innstrammende budsjett ikke bør stramme inn på næringslivets mulighet til å ansette, investere, vokse og tjene penger:

Det første problemet er de store skatteøkningene, på omkring 46 milliarder kroner, som i all hovedsak består av skatteøkninger i næringslivet. Det burde egentlig være ganske opplagt både på kort og lang sikt at det å øke skattene for næringslivet, når mer lønnsomt næringsliv er det vi trenger mer av, er ganske dumt. Nå skal det sies at noen av de skattetypene det er foreslått å øke, det at samfunnet tar del i en verdiøkning basert på areal og naturressurser, ikke er prinsipielt feil. Men det må gjøres innenfor en ramme der skattene på næringslivet totalt sett ikke økes, men heller går ned.

Det andre problemet er at det nå blir dyrere å ansette folk, og spesielt folk med utdanning og kompetanse og som tjener over 750 000 kroner i året. Det gjelder både privat og offentlig sektor. Hva er poenget med å introduser nye insentiver som gjør det lønnsomt skattemessig å senke kompetansenivået i norsk arbeidsliv? Å jobbe for at utdanning ikke skal lønne seg? Dette er neppe noen bærekraftig strategi for et høykostland som Norge å bli et lavkostland og ikke først og fremst konkurrere på kompetanse, innovasjonsevne og kvalitet. Vi, av alle land, burde være opptatt av at det må være attraktivt å ansette flere med spisskompetanse i norske kunnskapsbedrifter. Å gjøre det lettere å hente inn spisskompetanse utenfra Norge der vi selv har for få mennesker til å drive frem teknologiutvikling, tjenesteutvikling, nye forretningsmodeller og mer forskningsbasert innovasjon. Å gjøre det motsatte er å skyte seg selv i foten, er jeg redd.

Det tredje problemet er at det er en økende ubalanse mellom drift i offentlig sektor og vekstfremmende investeringer. Driftskostnadene fortsetter å øke mens det er store kutt i vekstfremmende investeringer, i infrastruktur, forskning og innovasjon. Det skal ikke settes i gang noen nye større vei- eller jernbaneprosjekter i 2023, selv om Nasjonal transportplan er full av prosjekter som venter, som Ringeriksbane og ny Oslofjordtunell. Forskningsbudsjettene er redusert, universitetetsbudjettene er flate, flere nye bygg i denne sektoren er lagt på is eller nedskalert og Forskningsrådet må si opp ansatte. Dette er et merkelige svar på den omstillingsutfordringen vi står i.

Og like merkelig er det at virkemidlene for offentlige sektors egen omstilling og innovasjon er kraftig kuttet i. Hvis det offentlige skal ha bedre varige svar på demografiutfordringen er ikke ostehøvelkutt noen god løsning. Det må skje nytekning og innovasjon, tjenester må bygges på tvers og automatiseres, slik at den menneskelige spisskompetansen konsentreres der den trengs aller mest. Men statsbudsjettet legger ikke til rette for dette. Medfinansieringsordningen for å få frem flere lønnsomme digitaliseringsprosjekter som kan kutte andre kostnader er kuttet. 

Stimulab-ordningen som er viktig i arbeidet for å tilby sammenhengende offentlige tjenester, bygge ned siloene i staten, fremme sammenheng mellom stat og kommune, og løse noen av de store samfunnsflokene som koster både mye tid og penger, er kuttet fra 21 til 4 millioner kroner. 21 millioner er ikke spesielt mye penger hvis man kan spare det mangedobbelte på forenkling og forbedring i neste runde. Med 4 millioner til et viktig nasjonalt strategisk virkemiddel for radikal innovasjon blir det er en parodi.

Gatebelysning og BNP-tall

Er diktaturer mer effektive når det gjelder å levere økonomisk vekst enn demokratier? Offisiell statistikk kan faktisk tyde på det. I følge slike tall har veksten i autoritære stater fra 2002 gjennomsnittlige vært dobbelt så høy som i demokratier. Noe av dette skyldes nok at demokratiske land gjerne er rikere i utgangspunktet, men likevel en markant og litt urovekkende forskjell.

Så dukker jo spørsmålet opp: Kan vi stole på tallene? Eller er det slik at diktatorer er med tilbøylige til å være uærlige med økonomiske data? At de rett og slett jukser for å stille seg selv i et bedre lys? Og hvordan finner man i så fall ut at det er juks?

Her har The Economist funnet frem til noen spennende forskingsresultater som er gjengitt i artikkelen "A study of lights at night suggests dictators lie about economic growth". Forskerne har sammenlignet offisielle BNP-data med satellittdata som måler hvor mye mer opplyst de samme landene er om natten. Dette er en relativt kjent økonomisk indikator som måler økonomisk fremgang. Når innbyggere og virksomheter i privat og offentlig sektor blir rikere så bruker de mer lys.

"In a peer-reviewed article that will be published this month, Luis Martinez, an economist, investigated dictators’ gdp-growth figures. To do so, he first obtained data on the brightness of countries’ lights at night, as measured by satellites, a well-known proxy for GDP. He combined it with data from Freedom House, a think-tank, on countries’ political systems.(...) The data showed that dictators’ reported gdp tended to grow much faster than satellite images of their countries would suggest. This could not be explained by their economies being based on different industries from other countries, or that people there had lower average incomes. Curious patterns in the data suggest manipulation as the cause."

Færre og bedre statsforvaltere

KDDs nyhetssak om DFØs rapport

Det er sjelden man leser en så klokkeklar anbefaling i en utredning fra en offentlig etat. Særlig ikke i tilfeller der man kan mistenke etaten for å mistenke at statsråden som har bestilt utredningen ønsket seg noe helt annet. Men Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har ikke latt seg påvirke av slike taktiske hensyn og anbefaler det de mener er riktig faglig og forvaltningsmessig.

Hva saken gjelder? I 2019 gikk Norge fra å ha 18 til å ha 10 statsforvalterembeter, som den gang het fylkesmannsembeter. Bare i Nordland, Møre og Romsdal og Rogaland ble embetene videreført som de var, alle andre steder var det sammenslåinger. Disse endringene var de første siden Kristiania og Akerhus fylkesmannsembeter ble slått sammen i 1924, så det er vanskelig hevde at de har vært utsatt for store og krevende geografiske endringer så ofte. 

Samtidig har det vært en stor og kontinuerlig endring i statsforvalterne roller og ansvarsområder, ikke minst når det gjelder å passe på at kommunene, som stadig får flere krav og oppgaver, følger nasjonale lovkrav og retningslinjer når det gjelder at fra skoletilbud, eldreomsorg barnehager og barnevern, til økonomistyring og arealplaner og miljø. I det norske systemet har vi stor tillit til at kommunene, både de store og de små, sørger for lovfestede innbyggertjenester, gjør riktige forvaltningsvedtak og ivaretar likebehandling og rettssikkerhet for alle. De som kontrollerer, driver tilsyn og passer på at det er slik, og tidsvis er støttespiller, rådgiver og innovasjonsigangsetter, er statsforvalterne. Som med en slik stor tematisk bredde har behov for sterke og gode fagmiljøer, som også kan rekruttere nye flinke folk, på mange tematiske områder. Bygging av sterkere fagmiljøer var noe sammenslåingene skulle forsterke.

Men hvordan har det så gått? Det lurte Kommunal- og distriktsdepartementet på da de skrev sitt tildelingsbrev til DFØ for 2022 og ba om en evaluering. Kanskje politisk ledelse der var på jakt etter noen sammenslåinger de kunne reversere? Men om de håpet på det må de være svært skuffet. For i DFØs nye rapport "Færre og bedre - en evaluering av statsforvalterstrukturen" finnes det ikke et fnugg av støtte til noen reversering. Allerede innledningsvis, i sammendraget, slås det fast om fagmiljøene:

"Et hovedfunn i evalueringen er at fagmiljøene i de sammenslåtte embetene er styrket. Både embetene selv og styringsetatene mener fagmiljøene er blitt mer solide og at oppgaveløsningen dermed har fått bedre kvalitet. Kommunene er også fornøyde med statsforvalterens fagkompetanse. Fagmiljøene har fått større kapasitet og er mindre sårbare ved fravær. Større fagmiljøer legger videre til rette for økt kvalitet gjennom bredere sakstilfang og bedre muligheter for sparring og faglige diskusjoner."

Og om statsforvalternes rettssikkerhetsoppgaver skriver DFØ dette om hvordan oppgaveløsingen oppfattes i kommunene og i de sentrale statlige fagetatene statsforvalterne representerer:

"Det er bred enighet om at statsforvalteren løser rettsikkerhetsoppgavene sine på en god måte. Samtidig er det en gjennomgående oppfatning at rettssikkerheten er styrket i de sammenslåtte embetene som følge av styrkede fagmiljøer. Det er særlig de tidligere minste embetene som opplever en styrking av både kompetanse og kapasitet."

Er det likevel slik at reverseringene av noen fylkeskommunesammenslåinger, i Troms og Finnmark, i Viken og i Vestfold og Telemark burde gi en reversering av statsforvaltersammenslåingen, for å få sammenfall igjen? - Nei, definitivt ikke, konkluderer DFØ:

"Kommunene mener at lik inndeling som fylkeskommunen er viktig. Sammenholdt med andre hensyn er det likevel få som mener det bør være det avgjørende for inndelingen av statsforvalterembetene. Kommunene i de tre fylkene som skal deles er mindre opptatt av lik inndeling enn kommunene i de øvrige fylkene. Styringsetatene og embetsledelsene mener lik inndeling er av mindre betydning. Det samme framgår av spørreundersøkelsen til ledere i embetene og intervjuene vi har hatt med medarbeidere i fire av embetene. De uttaler at det er kommunene, sammen med innbyggere, næringsliv og helseforetak, som er statsforvalternes primære målgruppe, ikke fylkeskommunen."

Selv om reversering var spørsmålet i denne bestillingen, og svaret er et klart nei, er det flere andre ting i denne utredningen som det er verdt å merke seg. For eksempel at kommunene er mest fornøyde med statsforvalterne når det gjelder samfunnssikkerhet og beredskapssaker og minst fornøyde med areal- og plansaker. Kanskje fordi det er for mye detaljstyring og innsigelser i arealsakene? Lang saksbehandlingstid trekkes frem som utfordring generelt i alle type saker. Og rapporten trekker også frem utfordringen med at det mange steder ikke er endret på kommunestrukturen slik at statsforvalterne har mange kommuner å forholde seg til og uforholdsmessig mye innsats går med til å støtte de minste kommunenes evne til å levere tjenester. DFØ skriver:

"Noen av kommunene vi har snakket med forteller at statsforvalteren i større grad prioriterer oppfølgingen av deres kommune nå enn tidligere. I intervjuer med embetsledelsen i alle embetene bekreftes dette fordi det har vært en bevisst dreining av oppmerksomhet mot de mest sårbare kommunene der det er størst sannsynlighet for å finne avvik og som har mest behov for veiledning. Det kan gå på bekostning av oppfølgingen av og oppmerksomheten om de øvrige kommunene."

Så det er flere ting i rapporten det er fornuftig å ta tak i og forbedre. Men reversering er ikke blant dem.

Beatles covere (11): Eurythmics - Fool on the Hill

The Beatles "The Fool on the Hill" er også en sang som er covret av flere.  Originalt ble det spilt inn i 1967 og er med på albumet "Magical Mystery Tour". Shirley Bassey er blant dem som har spilt den inn senere. Versjonen her er fra 2014 og en konsert i regi av Grammy-prisen for å hylle The Beatles. Da var det ni år siden Eurythmics ble oppløst, men Annie Lennox og Dave Stewart fant sammen denne kvelden for å fremføre "The Fool on the Hill"