Færre og bedre statsforvaltere

KDDs nyhetssak om DFØs rapport

Det er sjelden man leser en så klokkeklar anbefaling i en utredning fra en offentlig etat. Særlig ikke i tilfeller der man kan mistenke etaten for å mistenke at statsråden som har bestilt utredningen ønsket seg noe helt annet. Men Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har ikke latt seg påvirke av slike taktiske hensyn og anbefaler det de mener er riktig faglig og forvaltningsmessig.

Hva saken gjelder? I 2019 gikk Norge fra å ha 18 til å ha 10 statsforvalterembeter, som den gang het fylkesmannsembeter. Bare i Nordland, Møre og Romsdal og Rogaland ble embetene videreført som de var, alle andre steder var det sammenslåinger. Disse endringene var de første siden Kristiania og Akerhus fylkesmannsembeter ble slått sammen i 1924, så det er vanskelig hevde at de har vært utsatt for store og krevende geografiske endringer så ofte. 

Samtidig har det vært en stor og kontinuerlig endring i statsforvalterne roller og ansvarsområder, ikke minst når det gjelder å passe på at kommunene, som stadig får flere krav og oppgaver, følger nasjonale lovkrav og retningslinjer når det gjelder at fra skoletilbud, eldreomsorg barnehager og barnevern, til økonomistyring og arealplaner og miljø. I det norske systemet har vi stor tillit til at kommunene, både de store og de små, sørger for lovfestede innbyggertjenester, gjør riktige forvaltningsvedtak og ivaretar likebehandling og rettssikkerhet for alle. De som kontrollerer, driver tilsyn og passer på at det er slik, og tidsvis er støttespiller, rådgiver og innovasjonsigangsetter, er statsforvalterne. Som med en slik stor tematisk bredde har behov for sterke og gode fagmiljøer, som også kan rekruttere nye flinke folk, på mange tematiske områder. Bygging av sterkere fagmiljøer var noe sammenslåingene skulle forsterke.

Men hvordan har det så gått? Det lurte Kommunal- og distriktsdepartementet på da de skrev sitt tildelingsbrev til DFØ for 2022 og ba om en evaluering. Kanskje politisk ledelse der var på jakt etter noen sammenslåinger de kunne reversere? Men om de håpet på det må de være svært skuffet. For i DFØs nye rapport "Færre og bedre - en evaluering av statsforvalterstrukturen" finnes det ikke et fnugg av støtte til noen reversering. Allerede innledningsvis, i sammendraget, slås det fast om fagmiljøene:

"Et hovedfunn i evalueringen er at fagmiljøene i de sammenslåtte embetene er styrket. Både embetene selv og styringsetatene mener fagmiljøene er blitt mer solide og at oppgaveløsningen dermed har fått bedre kvalitet. Kommunene er også fornøyde med statsforvalterens fagkompetanse. Fagmiljøene har fått større kapasitet og er mindre sårbare ved fravær. Større fagmiljøer legger videre til rette for økt kvalitet gjennom bredere sakstilfang og bedre muligheter for sparring og faglige diskusjoner."

Og om statsforvalternes rettssikkerhetsoppgaver skriver DFØ dette om hvordan oppgaveløsingen oppfattes i kommunene og i de sentrale statlige fagetatene statsforvalterne representerer:

"Det er bred enighet om at statsforvalteren løser rettsikkerhetsoppgavene sine på en god måte. Samtidig er det en gjennomgående oppfatning at rettssikkerheten er styrket i de sammenslåtte embetene som følge av styrkede fagmiljøer. Det er særlig de tidligere minste embetene som opplever en styrking av både kompetanse og kapasitet."

Er det likevel slik at reverseringene av noen fylkeskommunesammenslåinger, i Troms og Finnmark, i Viken og i Vestfold og Telemark burde gi en reversering av statsforvaltersammenslåingen, for å få sammenfall igjen? - Nei, definitivt ikke, konkluderer DFØ:

"Kommunene mener at lik inndeling som fylkeskommunen er viktig. Sammenholdt med andre hensyn er det likevel få som mener det bør være det avgjørende for inndelingen av statsforvalterembetene. Kommunene i de tre fylkene som skal deles er mindre opptatt av lik inndeling enn kommunene i de øvrige fylkene. Styringsetatene og embetsledelsene mener lik inndeling er av mindre betydning. Det samme framgår av spørreundersøkelsen til ledere i embetene og intervjuene vi har hatt med medarbeidere i fire av embetene. De uttaler at det er kommunene, sammen med innbyggere, næringsliv og helseforetak, som er statsforvalternes primære målgruppe, ikke fylkeskommunen."

Selv om reversering var spørsmålet i denne bestillingen, og svaret er et klart nei, er det flere andre ting i denne utredningen som det er verdt å merke seg. For eksempel at kommunene er mest fornøyde med statsforvalterne når det gjelder samfunnssikkerhet og beredskapssaker og minst fornøyde med areal- og plansaker. Kanskje fordi det er for mye detaljstyring og innsigelser i arealsakene? Lang saksbehandlingstid trekkes frem som utfordring generelt i alle type saker. Og rapporten trekker også frem utfordringen med at det mange steder ikke er endret på kommunestrukturen slik at statsforvalterne har mange kommuner å forholde seg til og uforholdsmessig mye innsats går med til å støtte de minste kommunenes evne til å levere tjenester. DFØ skriver:

"Noen av kommunene vi har snakket med forteller at statsforvalteren i større grad prioriterer oppfølgingen av deres kommune nå enn tidligere. I intervjuer med embetsledelsen i alle embetene bekreftes dette fordi det har vært en bevisst dreining av oppmerksomhet mot de mest sårbare kommunene der det er størst sannsynlighet for å finne avvik og som har mest behov for veiledning. Det kan gå på bekostning av oppfølgingen av og oppmerksomheten om de øvrige kommunene."

Så det er flere ting i rapporten det er fornuftig å ta tak i og forbedre. Men reversering er ikke blant dem.