Michael Ignatieff: Fire and Ashes

Politiske selvbiografier flest pleier å være temmelig selvforherligende saker, og kan derfor også være ganske kjedelige. Her er Michael Ignatieffs bok "Fire and Ashes - success and failure in politics" adskillig mer interessant fordi den handler om en politiker som kom inn helt fra utsiden, siktet mot toppen og gikk på det største valgnederlaget i sitt partis historie, og derfor har noen interessante ting å fortelle.

Jeg var i Canada denne uken og fant ut at den lange flyturen ville egne seg godt til å lese en bok om canadisk politikk jeg har fått anbefalt, og har hatt liggende på kindelen en stund, men aldri fått lest. Fire and Ashes er interessant av mange grunner, blant annet fordi Canada i dag styres av de liberale partiet, et sentrumsparti som vant valget sist med et valgskred, mens Michael Ignatieff som prøvde det samme i 2011 vant bare 34 av 308 seter i parlamentet, og forlot politikken. Han ble ikke engang gjenvalgt i sitt eget sete.

Michael Ignatieff var en nokså usannsynlig frontfigur for et politisk parti i Canada. Ikke var han politiker og ikke hadde han bodd i Canada på 30 år. Han var kjent forfatter, journalist og akademiker, hadde undervist på Oxford og London School of Economics, og var professor på Harvard-universitetet i USA med historie og utenrikspolitikk som spesialområder. Men han lot seg overtale til å vende hjem til Canada for å bli politiker, først som parlamentsmedlem og deretter partileder og statsministerkandidat for det liberale partiet, et parti som hadde styrt Canada lenge og var ganske slitne. Det var behov for noe nytt, men det originale var at fornyelsen skulle bli en nesten 60 år gammel professor i historie og statsvitenskap som kom inn fra utsiden og aldri hadde hatt noen planer om å bli politiker. Det gikk ikke spesielt bra.

Men boken er likevel godt skrevet og gir noen veldig interessante refleksjoner over hvordan politikk utøves i virkeligheten. Det handler om reising, dørbank og valgmøter i et enormt land men også om maktkamp og maktbruk, både innad i eget parti og i konkurransen med andre partier. Vi før høre fra innsiden av det som skjedde i løpet av Ignatieffs korte politiske karriere fra 2006-2011, der partiet tapte tre parlamentsvalg, det siste med Ignatieff som partileder, før det var slutt. 1 2006 ble Ignatieff selv valgt inn i parlamentet i en valgkrets i Toronto, men partiet hans mistet regjeringsmakten, statsministeren gikk av og han kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder og statsministerkandidat.

Det lyktes han nesten med men ikke helt. Stephane Dion ble valgt og Ignatieff ble nestleder i stedet. Det varte ikke så lenge for den konservative statsministeren Stephen Harper ville styrke sin maktbase og fikk skrevet ut nyvalg. Det gikk enda dårligere for det liberale partiet enn sist og Ignatieff ble partileder, først midlertidig og deretter landsmøtevalgt partileder i 2009. Sjansen til å bli statsminister kom i 2011 etter at et mistillitsvedtak ble gjort mot Harper, med knapt flertall, og det ble skrevet ut nyvalg. Det forsøket endte i en ren katastrofe, Harper ble gjenvalgt nok en gang, nå med et valgskred som ga rent flertall i parlamentet, mens de liberale tapte tredje valg på rad, mistet nye 43 seter, og endte med bare 34. De ble ikke engang nest størst. Michael Ignatieff selv ble ikke valgt i sin egen krets, og uten et sete i parlamentet kan man ikke være partileder og statsministerkandidat.

Så har det skjedd litt av hvert i canadisk politikk siden dette. De utslåtte liberalerne valgte i 213 Justin Trudeau til partileder og i 2015 var det han som ledet partier til valgskred og seier. De vant 184 seter, en fremgang på utrolige 148. Det går opp og ned i politikken. Fire and Ashes er et eksempel på at det også kan være interessant å høre om nedturen.