Sjeldendagen 2017

I Norge og rundt 90 andre land markeres "Sjeldendagen" hvert år den siste dagen i februar. Sjelden i dette tilfellet handler om små grupper i samfunnet med lite kjente diagnoser. Og som derfor er opptatt av forskning og kunnskapsutvikling på dette feltet og hvordan den kunnskapen vi allerede har bør deles slik at at ulike fagfolk i helsesektoren og i kommunene får tilgang til denne kunnskapen. Jeg var så heldig å få lov til å holde åpningsinnlegget på årets norske konferanse "Sjeldendagen 2017" som hadde hovedtema "Sjelden kunnskap". Da konferansen åpnet viste de denne korte og informative videoen som er laget for å markere årets dag internasjonalt på Rare Disease Day 2017.



I Norge har det skjedd ganske mye på dette området de siste årene og vi har fått etablert et nasjonalt kompetansesenter for sjeldne diagnoser - NKSD. De har også fått utarbeidet et strategidokument for 2017-21 og er også med på å arrangere Sjeldendagen sammen med FFO og Unge Funksjonshemmede. Selv om det ikke er så mange som har hver diagnose, det handler om mindre enn 500, så er det så mange ulike diagnoser at det er omkring 30 000 personer i Norge som er i denne gruppen totalt.

Åsne Seierstad: To søstre

To Søstre er Åsne Seierstads fortelling om den somaliske familiefaren Sadiq Juma (her intervjuet i Aftenposten) som opplevde at hans to døtre ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til IS. Han har reist ned et par ganger for å hente dem tilbake, men det viser seg at de slett ikke har noe ønske om å komme tilbake til Norge. Jentene bor sannsynligvis fortsatt i Raqqa  i Syria, har giftet seg med hver sin IS-kriger og har begge fått barn.

Boken, som kom i fjor høst, har fått terningkast 6 i VG og vunnet Bragepris, så den har fått mye og fortjent positiv oppmerksomhet. Jeg har likevel lyst til å trekke frem et par ting ved boken. Det ene er at jeg for egen del synes det er særlig interessant å lese den fordi handlingen i Norge foregår i området rundt Dønski i vestre Bærum, der jeg vokste opp. De to søstrene gikk på de samme skolene som meg, Evje barneskole og Gjettum ungdomsskole. Nå er det riktignok 30 år siden og mye har skjedd i mellomtiden, men det er samme sted.

Det andre, og som er enda mer interessant, er beskrivelsen Åsne Seierstad gir av holdningene og verdiene som preger den somalisiske fembarnsfamilien og deres forhold til det norske samfunnet og til sin egen identitet og tilhørighet. Den offentlige debatten i Norge preges ofte av en overforenklet "oss og dem"-virkelighet, der man må velge side, for eksempel mellom vesten og islam. Der innvandrere til Norge enten blir norske eller forkaster det norske og forblir i kulturen og religionen fra der de kommer. Åsne Seierstad viser i boken at virkeligheten kan være langt mer komplisert og nyansert, selv i en liten innvandrerfamilie.

Men kan kanskje si at denne lille familien med far, mor og fem barn representerer fire forskjellige måter å være innvandrer i Norge: Faren, som er den eneste av hovedpersonene som har stått fram offentlig, var politisk aktiv i Somalia, deltok i krigshandlinger på Afrikas horn, er muslim og tilhører naturligvis en somalisk kultur, men han mener likevel at fremtiden hans er i Norge og ikke noe annet sted. Han vil at barna skal ta utdanning, arbeide og bli en del av det norske samfunnet.

Moren har derimot ikke slått seg til ro i Norge. I følge boken ønsker hun seg tilbake til Somalia, og på et tidspunkt, mens faren er opptatt med å finne døtrene, tar hun med seg de to yngste barna og flytter dit. Hun drømmer om å kunne flytte tilbake med hele familien. Men selv om hun ikke finner seg til rette som integrert i Norge har hun absolutt ingen sympati med fundamentalisme eller hellig krig og kan ikke begripe hvordan døtrene har latt seg forføre av radikale islamister.

Den eldste sønnen i familien representerer et tredje alternativ, og har et ønske om å bli langt mer integrert i Norge, og drømmer verken om det tradisjonelle somaliske klanssamfunnet eller om å bli en hellig kriger. Han stiller tvert imot spørsmål ved om islam lar seg forene med vitenskap, demokrati, menneskerettigheter og andre sentrale verdier og prinsipper i et moderne samfunn, og ender vel med å mer eller mindre ta avstand fra religion. I perioder har denne sønnen diskusjoner via sosiale medier med søstrene sine i Syria om ulike religiøse og politiske spørsmål. Det er en avgrunn mellom det de står for.

Og så er det for det fjerde de to søstrenes veivalg som innebærer en slags ekstrem konsekvens av å både forkaste alt som har med norske og vestlige verdier, men samtidig også forkaste de tradisjonelle verdiene i kulturen familien kommer fra, i dette tilfellet Somalia. De forkaster til og med familiens rett til å kunne være med å ha en mening om å påvirke livet deres. Sånn sett er det å slutte seg til IS et enda mye mer dramatisk brudd med kultur og tradisjonelle verdier blant innvandrerne det gjelder enn det å bli en del av det norske samfunnet.

Lana Del Rey: Love

Det er et par år siden sist Lana Del Rey ga ut musikk, men for noen dager siden kom "Love", en ny singel. Den er også sluppet som offisiell video på YouTube, en video som er sett 15 millioner ganger i løpet av fem dager:

Ber om å bli slått sammen

Det er en interessant artikkel i Aftenposten i dag der ordførere fra flere partier uttaler seg om ønsker og forventninger til Stortingets videre behandling av ulike kommunesammenslåinger. Hittil har vi hørt mest i media fra de få kommunene som stortingsflertallet vil slå sammen, men som har vedtatt noen annet lokalt. Noen er derfor skuffet. Men det at et flertall i Stortinget vil bruke kommunereformen til å slå sammen enkelte kommuner som ikke har bedt om det, og som hindrer en fornuftig regional løsning med flere kommuner, kan neppe overraske noen som har fulgt med i prosessen.

Artikkelen i Aftenposten handler ikke om disse. Den handler om ordførere og andre kommunepolitikere som ber Stortinget gå lenger i å gjennomføre sammenslåinger, også der kommuner er uenige. Det kan være kommuner der de har vedtatt at de ønsker en sammenslåing, men der en av naboene ikke vil. Eller der man ikke kom i mål med den lokale prosessen, men ser at den situasjonen man har i dag ikke er bærekraftig når det andelen yrkesaktive går ned, når antall innbyggere over 80 år snart vil øke betydelig og utgiftene til helse og eldreomsorg vil gå kraftig opp - og når man skal rekruttere nye fagpersoner til viktige velferdstjenester .

Jeg tror at det i tiden som kommer vil vise seg at det er ganske mange som egentlig skulle ønske at Stortinget gikk lenger i å vedta sammenslåinger. Noen av disse lokalpolitikerne er som sagt intervjuet i Aftenposten i dag. De tilhører ulike politiske partier og de ber om flere sammenslåinger. Jeg er særlig fascinert av varaordfører i Narvik Geir-Ketil Hansen fra SV, som åpenbart har hatt lite gjennomslag i eget parti så langt. For han har dette å si om kommunereformen sett fra Narvik:

"– Jeg er meget opprørt. Og provosert. I mine 35 år som politiker, også på Stortinget, har jeg ikke sett noe verre enn dette, sier han til avisen Fremover. – Jeg hadde trodd at når regjeringen satte i gang prosjektet med en kommunereform, så var også dens utgangspunkt den ville ta steget helt ut og samle Ofoten. Ofoten er den mest næringssvake regionen i hele Nordland, påpeker han. – Med utgangspunkt i det fylkesmannen hadde skissert; en samling av Evenes, Narvik, Ballangen og Tysfjord, var vi godt i gang med flere prosjekt for å få vekst for en samlet region. Vi skal ta vårt ansvar for regionen, men da må vi ikke bli møtt av et regelrett slag i ansiktet, sier han."

I Loppa kommune i Finnmark er det Høyres ordfører Steinar Halvorsen som mener det er uansvarlig å ikke slå sammen kommunen, selv om han vet det er et upopulært standpunkt. Han sier til Aftenposten:

– Det er rett og slett galskap for Loppa å stå alene. Jeg er utrolig skuffet på vegne av Loppa-samfunnet, sier ordfører Steinar Halvorsen (H). Han er ikke redd for å legge seg ut med sine egne. Til tross for et stort nei-flertall blant egne innbyggere mot sammenslåing med Alta, ba han Stortinget om å tvangssammenslå Loppa med Alta. – Jeg blir nok ikke gjenvalgt, sier han lakonisk. – Men slik kan jeg kan ikke tenke. Det enkleste hadde vært å være populist og følge folkemeningen. Som ordfører har jeg god innsikt. Og jeg vet at Loppa om kort tid ikke er i stand til å greie seg alene, sier han og ramser opp: – Vi har én person ansatt i barnevernet. Når vedkommende har ferie, så er barnevernet i realiteten nedlagt. Og Loppa er en kommune som trenger et godt barnevern, sier han. – Vi har et samarbeid med Hasvik om barnevern. Men når det er akutt behov hos oss, så er ikke alltid at Hasvik kan hjelpe. Også Hasvik har én person i barnevernet. – Det samme gjelder plan- og næringsetaten. Også der har vi én ansatt. Kommunen stopper nesten opp når det er ferie eller sykdom. Saksbehandlingen kan ta evigheter.

Det er nok mange av de som sitter med ansvaret som tenker på samme måte. Hvis man ser på befolkningsutviklingen framover, de neste 10-20 årene, så er det mange av disse små kommunene som har en krevende situasjon i dag med små fagmiljøer, som vil få det enda mer krevende. 

Nå er det heldigvis slik at prosessen ikke er over. Hvis kommunen har vært sent ute er det fullt mulig å gjøre lokale vedtak og også mulig å be Stortinget om å beslutte sammenslåing i vår. Og uansett må kommunereformen fortsette også i neste periode.

Sterkere vekst i norsk FoU enn i EU

Enda en gladnyhet om veksten i næringsrettet forskning og utvikling de siste årene. På Statistisk Sentralbyrås (SSB) nettsider skriver de dette om hvordan veksten FoU-innsatsen i Norge i 2015 var større enn i de nordiske landene og i EU:

"Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for 27,8 milliarder kroner i 2015, en økning på 12 prosent fra 2014. Målt i faste priser er veksten på 9 prosent. Dette er klart større vekst enn i EU28 og de andre nordiske landene. Veksten i næringslivets FoU-aktivitet i Norge har også vært sterk i internasjonal sammenheng de siste to årene. Utførte FoU-årsverk i det norske næringslivet, inkludert næringsrettede forskningsinstitutter, økte med 7-8 prosent for hvert av de to siste årene. For EU28 er den tilsvarende veksten på 2-3 prosent. Også i de andre nordiske landene har utviklingen vært svakere."

Næringslivet bruke 27,8 milliarder kroner på FoU i 2015. Det var nær halvparten av de 60,3 milliardene som ble brukt på FoU i Norge i 2015. Dette utgjør 1,9 prosent av BNP. Utover næringslivets FoU-innsats ble det utført FoU for 18,7 milliarder kroner i universitets- og høgskolesektoren og for 13,7 milliarder kroner i instituttsektoren.  SSB trekker igjen frem Skattefunns store betydning for FoU i næringslivet.

"Foretakene finansierer i stor grad FoU-aktiviteten med egne midler, vel 75 prosent. Inkluderes finansiering fra utenlandske foretak i samme konsern er andelen 86 prosent. Offentlig finansiering, inkl. SkatteFUNN, utgjør 9 prosent. Det har vært en sterk vekst i bruk av SkatteFUNN som finansieringskilde de siste to årene. Samlet skattefradrag for FoU er dobbelt så høyt i 2015 som i 2013. Økningen må ses i sammenheng med det høyere grunnlaget for maksimalt skattefradrag; fra totalt 11 millioner kroner i FoU-utgifter i 2013 til 33 millioner kroner i 2015. (...) FoU-statistikkens tall viser for øvrig at finansiering via SkatteFUNN i 2015 var mer omfattende enn annen offentlig finansiering – ordningen utgjorde 12 prosent mer enn annen offentlig finansiering av FoU for næringslivet til sammen."

Flere blå jobber

Norges havareal er seks ganger større enn landarealet. Hver dag drar omkring 250 000 nordmenn til en arbeidsplass i de havbaserte næringene, som til sammen står for om lag 70 prosent av eksportinntektene. Norge er en av verdens største produsenter av olje og gass, en av verdens største og mest avanserte skipsfartsnasjoner og verdens nest største eksportør av fisk og sjømat. Og vi har kunnskapsklynger rundt disse næringene der også leverandørindustri, tjenesteprodusenter og forskningsmiljøer i verdensklasse bidrar til at næringene har suksess globalt.

Havet vil også i fremtiden være en viktig kilde vil vekst og velstand i Norge, men vi vet ikke nøyaktig hvordan. Teknologier, markeder og næringer endrer seg over tid, noen virksomheter vil få mindre betydning enn før, men det vi vet er at det i havet er mange muligheter som foreløpig ikke er utnyttet. Skal vi lykkes må vi legge forholdene til rette, investere i kunnskap og høste ressursene på en bærekraftig måte, der vi er opptatt av at kommende generasjoner skal ha minst like gode muligheter som oss.

Det gjør at det ikke bare er fisken og oljen og de andre ressursene i havet rundt Norge som kan eksporteres, men også kompetanse og forskning på havet og havnæringene er blitt viktige norsk eksportartikler. Med dette som utgangspunkt la statsministeren, fiskeriministeren, olje- og energiministeren og næringsministeren mandag frem en ny havstrategi med navnet "Ny vekst, stolt historie". På slutten av innledningen, under overskriften "Blå vekst gjennom grønn omstilling" står dette om utfordringen vil skal løse:

"Verden er i rask endring. Ny teknologi, mer digitalisering og nye måter å produsere på krever at vi hele tiden er i forkant av utviklingen. Det er det gode tradisjoner for i Norge. Men vi må bli flinkere til å tiltrekke oss de smarteste hodene. Derfor vil vi sørge for at Norge blir en mer attraktiv destinasjon for investeringer i havnæringene, og legge til rette for mer forskningssamarbeid på tvers av landegrenser. Vi skal også hjelpe flere norske selskaper fra havnæringene ut i verdensmarkedene gjennom satsing på internasjonalisering, eksportfinansiering og bedre markedsadgang. De havbaserte næringene har gjennom generasjoner vist en fantastisk evne til omstilling, nyskaping og teknologiutvikling. Dette skal vi bygge videre på. Denne strategien er den første helhetlige strategien som ser på havnæringene i sammenheng. Regjeringens målsetting er at Norge i fremtiden skal bli verdens fremste havnasjon. Det skal vi oppnå ved å legge til rette for blå vekst, gjennom grønn omstilling."

Selve strategien går, etter et innledende sammendragskapittel, igjennom de norske havnæringenes posisjon og bidrag til sysselsetting og verdiskaping i Norge. Her er det blant annet gode oversikter over den regionale betydningen disse næringene har i store deler av landet. Andelen av verdiskapingen varierer fra 1 prosent i Oppland og Hedmark til 81 prosent i Rogaland og 47 prosent i Møre og Romsdal.

Tredje kapittel handler om havnæringenes fremtidsutsikter og handler både om verdens etterspørsel etter energi, mat og andre ressurser som finnes i havet, og om hvordan ressursgrunnlaget og fremtidsmulighetene er i norske havområder. Det understrekes hvordan utnyttelse av disse ressursene må være bærekraftig og må skje innenfor rammer som miljø og klima setter.

Så handler kapittel 4 om forvaltningen av havet og rammebetingelsene for havbasert næringsliv, Kapittel 5 beskriver sentrale virkemidler og satsingsområder innen kunnskap og kompetanse, mens kapittel 6 omhandler regjeringens innsats for markedsadgang, internasjonalisering og profilering av de norske havnæringene. Alle tre kapitlene avsluttes med en opplisting av tiltak regjeringens vil gjennomføre innenfor hvert område for å lykkes med å gi fremtidens havbaserte næringer en minst like stor plass i verdiskapingen som dagens havnæringer har.

Rekordmange nye byggetillatelser

Både boligtallene for 2015 og de tallene vi har sett for nye igangsettingstillatelser i løpet av året i 2016 antydet at vi var på vei mot rekordmange nye byggetillatelser. Men nå er det også offisielt, Statistisk Sentralbyrå (SSB) skriver på sine nettsider at:

"I 2016 ble det gitt igangsettingstillatelse til bygging av 36 200 boliger. Dette utgjør 16 prosent flere boliger enn i 2015. Ikke siden statistikken begynte å måle igangsettingstillatelser i 2000 har det vært registrert høyere tall."

Det er i Akershus og Oslo det er gitt igangsettingstillatelse til flest boliger. I Akershus ble det gitt igangsettingstillatelse til 5 540 boliger, mens tallet for Oslo var 4 829. Deretter følger Hordaland med 3 773 og Sør Trøndelag med 3 133 boliger. Det som naturligvis er minst like interessant er å se hvordan nivået på igangstillatelser for nye boliger var sammenlignet med befolkningsveksten. Her har det vært et problem, særlig i 2010, 2011 og 2012, at folketallet har vokst raskere enn tilgangen på boliger. I 2015 og 2016 har dette i følge SSB snudd og vi bygger nå nok boliger til å holde følge med befolkningsveksten. SSB skriver:

"Befolkningsveksten har vært høy de siste årene, spesielt i 2011 og 2012. Etter dette har veksten avtatt noe, og i 2016 var befolkningsveksten på 43 400 personer, det svakeste siden 2006.Antallet fullførte boliger var på et relativt lavt nivå i årene etter finanskrisen, for så å ta seg opp igjen. I 2016 var antall fullførte boliger tilbake på nivåene før finanskrisen med 29 400 fullførte boliger. Når boligbyggingen ikke holder tritt med befolkningsveksten vil dette bidra til et økt press i boligmarkedet, noe vi har sett de siste årene. I 2015 og 2016 har det imidlertid blitt bygget flere boliger enn det har kommet til nye husholdninger, hvis vi ser landet under ett."

Regjeringens strategi for boligmarkedet fra 2015 blogget jeg om her. Den består av flere ulike tiltak, Det helt grunnleggende har vært å få til bedre og enklere planprosesser, gjennomføre tiltak som reduserer byggekostnadene, fortette rundt kollektivknutepunkter og få ned saksbehandlingstiden. Det kan se ut som denne politikken har virket.

EUs nye personvernforordning

I en artikkel i Dagens Næringsliv lørdag, "Ledere uvitende om ny personvernlov", omtales en undersøkelse it-selskapet Atea har gjort blant over 600 ledere i privat og offentlig sektor. Et av funnene der er at 4 av 5 ledere ikke har satt seg inn i den nye personvernlovgivningen som gjelder fra 2018.

Jeg tenker vel at det ikke er helt uvanlig at ledere ikke har full oversikt over lover og regler et år før de trer i kraft. men dette er en viktig påminnelse om at mange har en jobb å gjøre for å oppfylle kravene som kommer. Da er det viktig at man starter jobben i tide.

Dette er også en god anledning til å reklamere for den utmerkede informasjonen og de gode rådene som finnes på Datatilsynets nettsider om hva EUs nye personvernforordning betyr. Det finnes en ensides oversikt med 10 punkter om hva som er nytt og 4 punkter om hva alle virksomheter må ha på plass, her i pdf-utgave. Og så finnes det en klikkbar nettside med overskriften "Hva betyr de nye personvernreglene for din virksomhet?". Her kan man under de 12 punktene lese om ulike plikter virksomheter må oppfylle, blant annet at alle må ha en forståelig personvernerklæring, at alle må vurdere personvernrisiko, at man må bygge personvern inn i nye løsninger og at virksomheter som behandler sensitive personopplysninger i et større omfang må ha et personvernombud.

Det stilles også krav til at virksomheter kan oppfylle en del viktige personvernrettigheter når de registrerer personopplysninger. Disse borgerrettighetene inkluderer "retten til å bli glemt", "retten til å kreve begrensning", "retten til dataportabilitet" og noen særskilte rettigheter for bruk av barns personoppysninger. Hva de ulike rettighetene innebærer har Datatilsynet beskrevet under punktet "Alle må kunne oppfylle borgernes nye rettigheter".

Det nye lovverket heter General Data Protection Regulation på engelsk og er en EU-forordning. I motsetning til et EU-direktiv som må vedtas i hvert enkelt lands lovverk før den blir gyldig, har en forordning lovs kraft direkte. EØS-avtalen gjør at dette også er tilfelle i Norge.

Så kan man jo spørre om hvorfor det er slik at det er nødvendig at personvernregler må være felles og like over hele EØS-området og ikke kan ha lokale variasjoner? Jeg mener at det er to svært viktige grunner til at felles EU-regler er bra. For det første bidrar det til en enklere hverdag for både innbyggere og næringsliv at man må forholde seg til de samme reglene. Da unngår man også at noen i næringslivet får et uheldig konkurransefortrinn fordi landet de er i har valgt å være mindre opptatt av personvern.

Og minst like viktig er det å sørge for at Europa kan stå sammen om å kreve at selskaper fra utenfor Europa, enten de er fra USA eller Kina, skal tilpasse seg en strengere europeisk personverntradisjon og europeisk lovgivning når de tilbyr tjenester i europeiske land. Et lite land som Norge har mindre å stille opp med mot utenlandske teknologigiganter, som har et ønske om å benytte persondata i sine tjenester og i sine annonser, hvis vi krever at de må forholde seg til vårt lovverk i tillegg til 30 andre nasjonale regler. Med felles europeiske rettigheter for innbyggerne og spilleregler for næringlivet er det mye lettere å sette en standard.

Med det nye personvernregelverket tar EU et viktig skritt fremover. Det styrker personvernet i en tid der vi opplever en rivende teknologisk utvikling der personopplysninger brukes til stadig flere ting. Derfor er det på noen områder strengere enn før. Det er viktig at lovverket moderniseres i tråd med de utfordringene personvernet møter slik at det både sikrer våre liberale borgerrettigheter, men samtidig skaper like og forutsigbare rammebetingelser slik at næringslivet kan tilby nye og innovative tjenester på tvers av geografiske grenser.

Fire Emblem Heroes

Mange bra spill er omfattende og tidkrevende, og krever konsentrasjon i lange perioder av gangen, Andre er akkurat passe til å ta fram på bussturen og togturen, eller når du venter på å gå på flyet. I denne siste kategorien finner vi Fire Emblem Heroes, et morsomt mobilspill som finnes til både Android og iPhone.

Spillet er et turbasert rollespill der man samler inn ulike karakterer, med ulike egenskaper og våpen, som kan settes sammen slik at man får et lag på fire figurer som skal slå motstanderen. Det er litt stein-saks-papir over de grunnleggende egenskapene, men med en god del variasjoner. Og etter hvert som man samler spillere og vinner slag blir spillerne sterkere. Men motstanderne blir også veldig mye bedre etterhvert som man spiller seg oppover i nivå.

Fire Emblem er det siste i en lang serie spill fra Nintendo der det første kom ut i 1990. Det var fem spill på 90-tallet som bare kom ut i Japan. Plutselig i 2001 dukket et par karakterer fra Fire Emblem opp i resten av verden i spillet Super Smash Brothers Melee, til Nintendo Gamecube, og de viste seg å være så populære at senere Fire Emblem spill også er gitt ut utenfor Japan. Men bare til spill på Nintendos egne plattformer, som Gameboy, DS og Wii

Når et Fire Emblem spill nå er kommet på iPhone og Android er det første gang det gis ut som et mobilspill, på samme måte som Super Mario Run (som jeg blogget om her) som kom rett før jul er det første Super Mario spillet i historien som på en annen plattform enn Nintentos egne. Fire Emblem har en litt annen betalingsmodell. Det er gratis og laste ned og spille. Og man kan i grunnen la være å betale for noe underveis også. Det er i grunnen bare hvis man synes figurene man er utstyrt med er litt for svake, og gjerne vil bytte med noen nye fortere enn spillet gir mulighet til, at man kan velge å bruke litt penger for å spare tid.

Så dette er billig moro, en fin introduksjon til Fire Emblem-universet (det kommer snart et nytt Fire Emblem-spill til spillkonsollen Nintendo Switch som er rett rundt hjørnet) og en fin måte å få tiden til å gå når du er på reise eller har noen pauser der man har behov for å ha noe å underholde seg med.

Bortgjemte musikalske perler (62)

Jeg har ved et par anledninger blogget om sangen "Because the Night" som Bruce Springsteen og Patti Smith må ta på seg et delt foreldreansvar for. Den ble opprinnelig skrevet av Bruce Springsteen, men han ville ikke bruke den på "Darkness on the edge of town", så han overlot den til Patti Smith som skrev den om og fikk sin største hit noen gang i 1978. Springsteen spilte den noen ganger live, men den dukket først opp på et av hans studioalbum på "The Promise" i 2010 (som jeg blogget om her). Og året før fikk U2 med seg både Bruce Springsteen og Patti Smith på scenen under Rock'n'roll hall of fame og spilte "Because the Night" sammen (det videoklippet blogget jeg om her).

Men her er det en helt annen og ganske kul versjon av sangen fra 2013. Det er veteranene i alternativ-rockebandet Garbage, med Shirley Manson som frontfigur, som har slått seg sammen med Screaming Females, frontet av gitarist og vokalist Marissa Paternoster. Innspillingen ble gjort til en 10-tommers vinylplate, utgitt for å støtte uavhengige fysiske platebutikker. Her er musikkvideoen som ble laget:

Forsterket innsats mot arbeidslivskriminalitet

Tidligere denne uken la regjeringen fram et nytt strategidokument som beskriver en ny og forsterket strategi for å bekjempe arbeidslivs-kriminalitet. Og som en ser på bildet var det et toppet, og ikke minst kvinnesterkt, lag som hadde hovedrollene da tiltakene ble presentert.

Arbeidslivskriminalitet handler gjerne om flere ulike lovbrudd, ofte i kombinasjon. Det kan handle om å drive i strid med arbeidsmiljøloven, ikke betaler skatter og avgifter, ikke følge spillereglene når det gjelder lønn og pensjon, bryte HMS-regelverk og mye annet. I noen tilfeller handler det også om å kombinere dette med annen organisert kriminalitet, som hvitvasking av penger, menneskehandel og korrupsjon. Arbeidslivskriminalitet går ut over bedrifter og ansatte som følger lover og regler og oppfører seg seriøst. De som bryter loven koster resten av samfunnet milliarder av kroner og rammer det store flertallet av bedrifter som driver innenfor loven, behandler sine ansatte godt og betaler skatter og avgifter til fellessakapet.

Den nye strategien (her i PDF-versjon) er en oppfølging av en tidligere strategi som ble laget i 2015, men som nå er forsterket med flere tiltak, slik at det blitt 25 tiltak. De er utarbeidet i dialog med NHO og LO, og det er seks departementer som har tatt på seg ansvaret for å følge opp på sine ansvarsområder. Tiltakene er derfor en kombinasjon av videreføring av tiltak i den forrige planen og noen helt nye tiltak. Det handler om ganske mye forskjellig, blant annet bedre samarbeid mellom partene og myndighetene, om bedre samarbeid om tilsyn og kontroller, om tiltak som sikrer at de som kommer inn som utenlandsk arbeidskraft til Norge har den rette kompetansen og kan få godkjent relevant utdanning fra hjemlandet, om bedre samarbeid for å avdekke ulovlige forhold i transportnæringen og om å videreutvikle ordningen med sentral godkjenning for foretak i bygg- og anleggsnæringen.

Et viktig tiltak som allerede er i ferd med å bli iverksatt er egne næringslivskontakter i politiet. Seks poliltidistrikt har fått de, og de andre seks vil få det i 2017. I strategien står det:

"I løpet av 2016 er det blitt etablert egne næringslivskontakter i seks politidistrikt. Næringslivskontaktene skal sørge for et godt lokalt samarbeid mellom politiet, næringslivet, sikkerhetsmyndigheter, relevante organisasjoner og andre aktører i det sivile samfunnet."

Flere av tiltakene som skal styrke samarbeidet mellom kontrollaktørene handler om bedre tilgang til data som trengs for å oppdage kriminalitet. Det kan være opplysninger som det er vanskelig å få tilgang for en statlig etat fordi de tilhører en annen etat. Det kan også være begrensninger på utveksling av informasjon fordi det er taushetsbelagte opplysninger. Det kan derfor på noen områder kreve endringer i lov og regelverk for å komme videre. I strategien står det:

"En etatssammensatt arbeidsgruppe ledet av Økokrim har vurdert aktuelle endringer i regelverket for å legge til rette for at det nasjonale tverretatlige analyse- og etterretningssenteret kan dele taushetsbelagte person- og foretaksopplysninger i sitt analysearbeid. Forslagene er nå til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet og Finansdepartementet. For det andre er det behov for å vurdere regelverksendringer for å legge bedre til rette for deling av informasjon i det operative samarbeidet mellom kontrolletatene og mellom kontrolletatene og politiet. Justis- og beredskapsdepartementet har derfor særlig bedt Forvaltningslovutvalget om å vurdere forvaltningslovens regler om taushetsplikt opp mot etatenes behov for informasjon fra andre myndigheter for å bekjempe kriminalitet. Forvaltningslovutvalget skal avgi sin innstilling i november 2018."

Jeg vil også nevne de tre siste tiltakene som er med i strategien og som handler om ulike tiltak for å styrke den helhetlige identitetsforvaltningen slik at vi han være trygge på hvem vi har med å gjøre og kan avsløre bruk av falske identiteter. Et tiltak (nmummer 23) handler om å gjennomgå hvilke sikkerhetsnivåer som skal kreves av identitetsbevis i ulike sammenhenger. Tiltak 24 handler om å se på organisering og ansvar for ulike deler av verdikjeden i ID-forvaltningen. Og tiltak 25 i strategien handler om hvordan vi kan heve kvaliteten på dataene i Folkeregisteret og hindre at folk har flere identiteter eller utgir seg for å være noen andre enn de er gjennom en mulig knytning mellom Folkeregisteret og biometri. I strategien står det om dette siste tiltaket at:

"Det er viktig at brukerne av folkeregisteret kan få bekreftet hvilke ID-nummer som har pass, ID-kort eller er registrert i utlendingsregisteret. Politidirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Skattedirektoratet har fått i oppdrag å utrede om det er mulig å etablere en knytning mellom biometriregistrene i justissektoren og folkeregisteret for å kunne øke kvaliteten på opplysningene i Folkeregisteret."

The ghosts of tariffs past

The Guardian hadde en interessant artikkel for et par uker siden, "Smoot and Hawley, the ghosts of tariffs past, haunt the White House", som minner om at tidligere erfaringene med proteksjonisme og høyere tollsatser var såpass negative at det ikke akkurat er ukontroversielt å vekke gamle toll-spøkelser til live igjen. 

Vel har det vært presidentkandidater før som har snakket negativt om handelsavtaler, med Bill Clinton og Barack Obama som de beste eksemplene, men det er lenge siden noen mente det så alvorlig at de gjennomførte en mer proteksjonistisk politikk.

Forrige gang det ble gjennomført var det Reed Smoot i senatet og Wilis Hawley i regpresentantenes hus som fremmet et lovforslag som ville øke tollsatsen på 20 000 ulike varer. Det kom i en situasjon der stadig mer frihandel på 20-tallet hadde økt de amerikanske eksportinntektene kraftig og ført med seg mye velstand, men det at noen grupper hang etter i velstandsutviklingen gjorde at det plutselig kom sterke krav om tiltak som begrenset importen.

"Hawley started the bill but with Smoot behind him it metastasized as lobby groups shoehorned their products into the bill, eventually proposing higher tariffs on more than 20,000 imported goods. Siren voices warned of dire consequences. Henry Ford reportedly told Hoover the bill was “an economic stupidity”.  Critics of the tariffs were being aided and abetted by “internationalists” willing to “betray American interests”, said Smoot. Reports claiming the bill would harm the US economy were decried as fake news. Republican Frank Crowther, dismissed press criticism as “demagoguery and untruth, scandalous untruth”."

I oktober 1929, samtidig som senatet diskuterte lovforslaget til Smoot og Hawley, kom det store børskrakket. I hvor stor grad denne nye proteksjonismen var skyld i den store depresjonen på 30-tallet er selvfølgelig gjenstand for debatt, og var åpenbart flere grunner til nedgangstidene, men Smoot og Hawley må nok ta sin del av ansvaret. De de undervurderte, og det har også andre land som her prøvd samme type tiltak gjort, var at de store handelspartnerne ville reagere med kraftige mottiltak, og dermed utløse en kjedereaksjon av beslutninger som fjernet etterspørsel etter varer og tjenster og førte til en rask nedkjøling av økonomien, med påfølgende massearbeidsløshet.

What is apparent is that the bill sparked international outrage and a backlash. Canada and Europe reacted with a wave of protectionist tariffs that deepened a global depression that presaged the rise of Hitler and the second world war. A myriad other factors contributed to the Depression, and to the second world war, but inarguably one consequence of Smoot-Hawley in the US was that never again would a sitting US president be so avowedly anti-trade. Until today.

Dansk digitalisering rammer Postnord

I en serie artikler den siste tiden har den svenske avisen Dagens Nyheter beskrevet krisen i det svensk-danske postselskapet Postnord. Postverket i Sverige og Danmark rammes som postverkene i mange andre land av vi kommuniserer digitalt i stedet for å sende brev. Det som er litt spesielt i denne saken er at den offensive danske digitaliseringspolitikken, med satsing på sikker digital post for innbyggerne, får mye av skylden.

Da de svenske og danske postverkene fusjonerte i 2009 og  ble til Postnord var det nok tenkt som et offensivt grep, blant annet for å kunne vokse internasjonalt. Men på det tidspunktet var det også blitt en etablert sannhet at digitaliseringen var i ferd med å ta vekk mye av brevpostmarkedet og kom til å ta enda mer, for eksempel innenfor distribusjon av aviser og reklame.

Denne utviklingen var i gang for fullt i 2009 og jeg blogget om papirpostens kollaps i 2010. Og så blogget jeg igjen i 2012 om hvordan man for å spare penger og gjøre hverdagen enklere for innbyggerne burde ta i bruk løsninger for sikker digital post på områder der vanlig epost ikke egner seg. For eksempel når stat og kommune sender ut brev og dokumenter med sensitive personlige opplysninger.

Nå er det akkurat dette som har skjedd. I Norge er det nå 368 offentlige virksomheter som sender sikker digital post og 1,5 millioner innbyggere som har sikker digital postkasse. Det er nesten en million flere enn det var ved inngangen til 2016. Og i Danmark, der de har hatt en sikker digital postkasse for innbyggerne enda litt lenger enn i Norge, begynner digitaliseringsgevinstene å få merkbare effekter. Det merkes som en gevinst på offentlige budsjetter, penger som kan brukes på andre og viktigere formål.

Men for Postnord som tidligere fraktet brev fra det offentlige ut til innbyggerne merkes det også i form av lavere inntekter. Og fordi det særlig er Danmark som har en offensiv digitalisering på dette området, mens Postnord er eid 60 prosent av den svenske staten, er det økende bekymring blant svenske politikere over danskenes suksess med digital post. Dagens Nyheter skriver:

"Danmark bedriver en ”aggressiv digitaliseringspolitik” anser svenska politiker och pekar på att danska staten tvingat alla invånare att skaffa e-post. Svenska hushåll kan välja om de vill ha utskick från till exempel myndigheter digitalt eller med vanligt brev. I Danmark är resultatet att brevvolymerna flera år i rad sjunkit kraftigt och därmed intäkterna till Postnord. De första nio månaderna 2016 gick danska verksamheten med förlust, minus 481 miljoner kronor. Svenska verksamheten, där brevvolymerna sjunker i långsammare takt, redovisade en vinst på 337 miljoner kronor."

Og på fredag la Postnord frem sitt årsregnskap for 2016. Det viste et samlet tap i Danmark, inkludert store nedskrivninger, på hele 1,9 milliarder kroner. Brevvolumet falt siste året 10 prosent i Sverige og 23 prosent i Danmark. Og når Dagens Nyheter omtaler denne utviklingen er det igjen danskenes offensive digitaliseringspolitikk som får mye av skylden:

"Den medvetna politiken i Danmark har gjort landet till sannolikt världens mest digitaliserade. Det betyder att vanliga brev minskar kraftigt i antal. Enligt Postnord har mängden brev i Danmark minskat med 90 procent sedan år 2000."

De fleste svenske avisartiklene jeg har sett om saken virker mer opptatt av hvordan posten skal reddes enn av at Sverige henger etter danskene når det gjelder bruk av digital post. Jeg tror for så vidt at begge temaer er viktige, men det vil være lurt å bli enda mer opptatt av hvordan offentlig kommunikasjon kan digitaliseres ytterligere, og samtidig erkjenne at dette også betyr at det blir sendt færre brev og kommer lavere portoinntekter fremover.

Bortgjemte musikalske perler (61)

Denne sangen er så bortgjemt at den, selv om den ble gitt ut som singel i 2010, ikke ble utstyrt med noen offisiell musikkvideo. Det som bidro til at det canadiske elektropunk-bandet Crystal Castles singel "Not In Love" likevel dukket opp på hitlistene i 2010 er at Robert Smith fra the Cure er med som gjestevokalist. Dessuten er sangen bra:



Noen stor ekspert på Crystal Castles er jeg dessverre ikke. Det kan se ut som de har holdt på siden 2003, først med flere singelutgivelser og så med en trilogi av album mellom 2008 og 2012, og et nytt album med en ny vokalist i august i 2016.

Verdens største gamblere

Mange tror sikkert at USA, med Las Vegas og Atlantic City, er der det spilles bort mest penger i verden pr innbygger. Men det er steder der folk bruker enda mer på pengespill. I følge en graf hos The Economist  er det Australia som er suverent i toppen, etter å ha liberalisert lovverket. Der spiller gjennomsnittsinnbyggeren bort 990 USD hvert år. Elektroniske pokermaskiner der man kan tape over 1000 dollar i timen er særlig populære.

Singapore er på andre plass. mens det er verdt å merke seg at både Irland og Finland har passert USA i pengespill etter å ha åpnet opp for nye online spill. USA er med sitt høye innbyggertall det klart største markedet for pengespill målt absolutte tall, men år innbygger er det nok slik at de puritanske strømningene bidrar til å holde igjen politikerne. The Economist skriver:

"The biggest prize by far is the United States, where bettors’ total losses reached $117bn last year. The untapped potential is enormous: Americans wagered $150bn illegally on sports alone last year, by one estimate. However, the country’s Puritan tendencies have kept the industry’s growth in check, and spending per person has remained static for a decade. Online gaming, which accounts for a third of spending in some countries, is legal in just three states after a federal clampdown in 2011, while sports betting is fully legal in just one."

Hva så med Norge. Er det slik at vårt spillemonopol bidrar til å holde nede spillaktiviteten? På ingen måte. Norge er ikke blant de landene der det spilles bort minst penger på pengespill. Med i underkant av 400 USD  som spilles bort årlig pr innbygger er vi mer glade i pengespill og ligger en god del høyere enn både Storbritannia, Sverige og Danmark.

Eksportens betydning for arbeidsplassene

Vi opplever økende kritikk mot globalisering og til og med rop om mer proteksjonisme for å beskytte næringlivet mot konkurranse. Selv i Norge, som helt åpenbart nyter svært store fordeler av internasjonal handel, er det blitt mer vanlig å snakke om ulempene ved å importere fra utlandet og bagatellisere fordelene. I noen versjoner av denne fortellingen er det bare noen få store konsern som tjener på sin vareeksport til utlandet, mens små bedrifter og tjenesteproduserende bedrifter taper.

En ny nordisk utredning der Statistisk Sentralbyrå (SSB) har deltatt i arbeidet tilbakeviser disse mytene på det kraftigste. Rapporten heter "Nordic Countries in Global Value Chains" og viser blant annet at en svært stor del av sysselsettingen i små og mellomstore bedrifter er knyttet til eksport til utlandet. Det er mange arbeidsplasser som står på spill om vi velger å gjøre handel av varer og tjenester over landegrensene vanskeligere enn det er i dag, eller om vi lar være å utnytte de mulighetene som ligger i fjerne ytterligere handelshindringer.

Mens de store bedriftene har flest årsverk knyttet til egen eksport til utlandet, er svart mange små og mellom store bedrifter leverandører til eksportbedrifter og har derfor en stor del av sin sysselsetting knyttet til eksport på en indirekte måte. Det gjelder ikke bare vareproduserende bedrifter, men også mange små bedrifter som selger tjenester til eksportbedrifter. På sin nettside oppsummerer SSB noen av disse funnene under overskriften "Flere enn eksportørene avhengige av eksportmarkedene". Der skriver de at:

"Etterspørsel fra utenlandske markeder er viktigere for norsk sysselsetting og næringsliv enn man får inntrykk av ved å se kun på eksportørene, viser en ny nordisk rapport. Spesielt for små og mellomstore foretak er dette tydelig (...) Den nye rapporten ser nærmere på hvordan foretak som ikke selv eksporterer også kan være avhengige av eksport, i kraft av å være leverandører av innsatsvarer og tjenester til eksportørene. Spesielt for små og mellomstore foretak som ikke har eierskapsknytninger til andre foretak er dette viktig. Målt i bearbeidingsverdi nær femdobler disse sin eksport når man inkluderer det indirekte bidraget de leverer via andre foretak. For alle foretak som ikke selv eksporterte, uavhengig av størrelse, var i 2013 over 20 prosent av samlet bearbeidingsverdi i form av indirekte bidrag til eksport."

Rapporten gjør også en beregning av hvor mye av sysselsettingen i næringslivet som er knyttet til eksport, når vi også regner med de indirekte bidragene til eksport til utlandet. SSB skriver:

"Også når det gjelder sysselsetting, er indirekte tilknytning til eksport viktig. Små og mellomstore foretak sto i 2013 for 64 prosent av samlet sysselsetting i Norge. Selv om foretakene i mindre grad produserer varer eller tjenester som eksporteres direkte, er over 30 prosent av sysselsettingen i disse foretakene likevel knyttet til eksport når man inkluderer den indirekte eksporten. Heller ikke alle store foretak eksporterer selv, og rollen som leverandør til eksportører har en viss betydning også for denne gruppen. Tar man med deres indirekte bidrag til andres eksport, går over halvparten av årsverkene i store foretak med til å produsere varer og tjenester som til slutt ender i utlandet,"

Og så er det heller ikke slik at det bare er de vareproduserende bedriftene som nyter godt av eksport til utlandet, direkte eller indirekte. Bedrifter som selger tjenester er mer avhengige av eksportmarkeder enn vi kanskje tenker på umiddelbart fordi en stor del av tjenestesalget er salg av tjenester til eksportbedrifter og er knyttet til produkter som selges til utlandet. Det vi ofte omtaler som "ringvirkninger" av eksportbedriftenes virksomhet. SSB skriver:

"Rapporten ser også nærmere på rollen lokale tjenesteleverandører har i norsk eksport og anslår at i viktige norske eksportnæringer som kjemisk industri og matvareindustrien utgjør innenlandske tjenester levert til eksportører mellom 20 og 30 prosent av den samlede eksportverdien."

Det fremstår med andre ord som en veldig dårlig ide å si opp EØS-avtalen eller skape andre hindringer for frihandel som vil gjør at vi får dårligere eksportmuligheter for norsk næringsliv på kjøpet. Når over halvparten av sysselsettingen i de store bedriftene og 30 prosent av sysselsettingen i de små bedriftene er knyttet - direkte eller indirekte - til varer og tjenester som til slutt ender i utlandet, ville en slik proteksjonisme ha alvorlige konsekvenser for antall arbeidsplasser i næringslivet.

Skattefunn øker - igjen

Jeg er veldig tilhenger av Skattefunn. Helt siden før ordningen ble innført for omtrent 15 år siden har jeg ment at risikoavlastning gjennom skattefradrag er en god måte å stimulere forskning og innovasjon.

En grunn til at Skattefunn er bra er at det en ordning for som er enkel å bruke for små bedrifter og som er relativt ubyråkratisk for det offentlige. Men den viktigste grunnen til at jeg mener Skattefunn er bra er at det ikke er politikere som plukker vinnere, men bedriftene selv. De satser sine private penger og bestemmer hvilke bransjer, teknologier og prosjekter de har mest tro på. Og fordi bedriftene har tro på litt ulike ting blir det en bra bredde i både bransjer og geografi.

Det å investere i nye teknologier eller forretningsmodeller er svært risikofylt. Skattefunn bidrar til å redusere denne risikoen for de som skal satse, gjennom et skattefradrag. Det innebærer at staten gjør det lønnsomt å investere litt mer i FoU-prosjekter enn man ellers ville gjort. Men det er likevel bedriftens styrer og ledelser som bestemmer hva det skal satses på og bedriftens penger som blir satset. Dette er er en smart arbeidsdeling.

Skattefunn tar også høyde for at det noen ganger er slik at prosjekter som viser seg å bli mislykkede for en bedrift likevel kan lykkes i den forstand at teknologien og kunnskapen som er opparbeidet tas med videre inn nye bedrifter og prosjekter. Den samfunnsøkonomiske avkastningen kan være høyere enn den rent bedriftsøkonomiske. Derfor har Skattefunn lenge vært det største og viktigste offentlige virkemiddelet for stimulere og øke næringrettet forskning og utvikling i Norge.

Jeg har tidligere blogget om hvordan omfanget av Skattefunn-prosjekter har økt under denne regjeringen. En gang tidligere siterte jeg fra SSBs beskrivelse av veksten som startet allerede i 2014:

"Det var en sterk vekst i bruk av SkatteFUNN som finansieringskilde i 2014. Tall fra likningsmyndighetene viser at det var i alt 3067 unike foretak som har fått skattefradrag for FoU for regnskapsåret 2014. Samlet faktisk skattefradrag var på 2 112 millioner kroner. Dette er langt mer enn for skatteåret 2013 da skattefradraget utgjorde 1 595 millioner kroner fordelt på 2761 foretak.

I 2015 kom det 3662 nye søknader, en økning på 25 prosent fra året før. 84 prosent av prosjektene ble godkjent. Men veksten fortsatte også i 2016. Det har i følge en pressemelding fra Næringsdepartementet vært en ytterligere kraftig vekst i bruken av Skattefunn i næringslivet. Under overskriften "Ny Skattefunn-rekord" skriver NFD:

"Bedriftene søker på Skattefunn som aldri før. Ordningen hadde rekordmange søknader og aktive forskningsprosjekter i 2016, viser nye tall. Bruken av Skattefunn har økt blant norske bedrifter hvert år siden 2013. I 2016 var det nesten 3000 flere aktive prosjekter i ordningen enn i 2013, viser nye tall fra Forskningsrådet. I 2016 var det totalt ca 6900 aktive forskning- og utviklingsprosjekter i Skattefunn-ordningen. Det er en økning på 1100 fra året før. Ordningen har økt i alle fylker siden 2013, og økningen er størst i Rogaland og Aust-Agder."

Også Dagens Næringsliv har merket seg denne gledelige veksten i Skattefunn, og skriver:

"Antallet søkere steg med 19 prosent fra 2015 til 2016, viser ferske tall. Det kom inn 4570 nye søknader i fjor. Med avslagsprosent på 17 ble 3656 søknader dermed godkjent, mot 3081 året før. Antall søknader har økt med hele 74 prosent fra 2013 til 2016."

I 2013 brukte staten 1 595 millioner kroner på Skattefunn for å stimulere forskning i næringlivet. I statsbudsjettet for 2017 er det beregnet at dette vil komme opp i 3 200 millioner. Det er en betydelig satsing på næringsrettet forskning. Og de fine med den er at den bidrar til å finansiere forsknings- og innovasjonsprosjekter for et betydelig høyere beløp.

Teknologibedrifter og politikk

Det skjer mye rart i internasjonal politikk for tiden, og mye av det er egnet til å skape bekymring. Det gjør at det ikke akkurat er kjedelig å lese internasjonale nettaviser og tidsskrifter om politikk og økonomi. Som The Economist, som har en tankevekkende leder denne helgen om "An insurgent in the White House", og dessuten en litt lengre briefing med overskriften "America first and last". Begge er vel verdt å lese.

Men det var en annen og kortere artikkel i kommentarspalten Schumpeter i helgens The Economist som trigget meg til å blogge om dette. Den heter "Silicon Valleys criticism of Donald Trump" og handler om at teknologibedriftenes tradisjonelle berøringsangst når det gjelder alt som handler om politikk kan være i ferd med å bli endret. Tradisjonelt har nemlig it-bedrifter og denslags vært lite opptatt av, og derfor også nokså kunnskapsløse om, politiske spørsmål. De har sluppet unna saker som annet næringsliv må forholde seg til og ha meninger om. The Economist skriver:

"Early in 2016 Schumpeter went to a dinner with one of Silicon Valley’s luminaries, a man of towering intelligence and negligible humility. Asked about the upcoming election, he scoffed: it didn’t matter who America’s president was. Politics had become irrelevant, he said. Technology firms, and their leaders, would carry on fashioning brilliant products and generally carrying out God’s work on Earth, regardless of who occupied the White House. Cue smirks and more Hawaiian Kampachi all round."

Nå er det for så vidt ikke noe mål at folk som driver bedrifter skal bli tvunget til å være veldig opptatt av politikk. Det mest praktiske er at det er minst mulig byråkrati, liten politisk innblanding og at skattenivå og reguleringer er langsiktige, forutsigbare og så lite inngripende som mulig. Sik at bedriftene får holde på med det de kan og slipper å bruke tid og penger på lobbyvirksomhet. Men akkurat nå kan det virke som om en gode del it-næringslivsfolk, etter først å ha fulgt litt dårlig med på hva USA var i ferd med å gjøre, plutselig har våknet og begynt å si ting høyt (97 bedrifter står sammen om et nytt opprop i følge New York Times) om innvandring, et tema de er opptatt av:

"Attracting hyper-brainy people from around the world is at the heart of the tech business model. Mr Brin was born in Moscow, Mr Pichai in Tamil Nadu and Satya Nadella, the head of Microsoft, in Hyderabad. The biological father of the late Steve Jobs was a Syrian who moved to America, a journey that as of this week would be impossible. Half of all the American startups that are worth more than $1bn were founded by migrants. Many of the engineers at tech firms were born abroad, too. In Cupertino, a posh suburb in Silicon Valley, half the population is foreign-born. The industry has long supported immigration, therefore. But taking a vocal stand on political subjects has not been its habit, and by entering the fray it will draw attention to its own hypocrisies."

Problemet her er naturligvis at ved å trekke oppmerksomheten mot et politisk spørsmål som påvirker teknologinæringens rammebetingelser, så trekkes også oppmerksomheten mot flere av industriens egne etiske dilemmaer og veivalg. Da blir det tydeligere at dette ikke bare handler om å fjerne noen hindringer for en lykkelig og harmonisk teknologisk utvikling, men også om beslutninger som blir tatt av bedriftene selv, med politiske og økonomiske konsekvenser når det gjelder utflagging av arbeidsplasser, hvor man betaler skatt, hensyn til personvern, aksept av sensur, spredning av "fake news" og mye annet vanskelig. 

The Economist skriver at den nye debatten om arbeidsinnvandring gjør at flere  av teknologiselskapene toner flagg i en sak de mener er viktig, men slår samtidig fast at de har en ganske lang vei å gå når det gjelder forholde seg til andre sider av sin samfunnsmessige rolle:

"Yet tech firms still have an awfully long way to go. Often they define virtue as what they judge to be in their business interests. Last year, Mr Cook dismissed a demand by the European Union to pay more tax as “political crap”. In December Apple agreed to a state request to ban the New York Times’s app in China, where the firm makes just over a fifth of its sales. Mr Zuckerberg fits the same pattern: he says he wants to give away 99% of his fortune and that he believes in the ideal of free expression, but his firm paid a tax rate of just 6% over the past half-decade, and he has toadied up to China’s censors, too. Oligopolistic, hubristic and ruthless to its core, Silicon Valley is no beacon of moral leadership."

Jeg tenker at det er bra om bedriftene må bli tydeligere på hvilke dilemmaer de møter og hvilke valg de tar. Og ikke bare om hva de mener at myndighetene skal gjøre. Dette er tross alt de største bedriften i verden. Fem av de syv mest verdifulle børsnoterte selskapene i verden, Apple, Google, Microsoft, Amazon og Facebook, er teknolologiselskaper. De er  større enn de største oljeselskapene, bankene, industrigigantene, legemiddelselskapene og butikkjedene - og alle andre. Da slipper man ikke unna å opplyse om hvordan det bedriften gjør påvirker samfunnet.

Bortgjemte musikalske perler (60)

Sangen "I Shall Be Released" er skrevet av Bob Dylan og finnes i mange versjoner, flere av dem sammen med The Band, Den aller første versjonen som ble utgitt var uten Bob Dylan og kom på albumet "Music from Big Pink" . The Band ga det ut i 1968 og det var Richard Manuel som sang. Men allerede i 1967 hadde det blitt spilt inn en annen versjon av sangen med Bob Dylan and The Band i forbindelse med "The Basement Tapes"-albumet. I Shall Be Released ble ikke med på albumet som ble gitt ut og innspillingen fra 1967 ble først utgitt i 1991 som en del av The Bootleg Series vol 1-3, og så på nytt, i en remikset versjon i 2014 på "The Bootleg Series vol 11: The Basement Tapes Complete".

Versjonen under er fra en livekonsert i 1976. Den er fra The Bands avskjedskonsert i 1976 som det også ble laget en spillefilm av: "The Last Waltz". Her er både the Band og Bob Dylan med, i tillegg til en scene full av andre kjente artister, blant annet Neil Young, Ron Wood, Ringo Starr, Joni Mitchell, Emmylou Harris og Eric Clapton.



Selve det filmtekniske her er litt mangelfullt, dessverre. Vi kan høre Richard Manuel synge sin del av sangen, slik han gjorde det i 1968 også, men vi ser ikke at han synger.

Bortgjemte musikalske perler (59)

Musikalen "Verdiløse menn", der handlingen og hovedpersonene var hentet fra sangene til Joachim Nilsen fra Jokke og Valentinerne, og som gikk på Nationaltheatret i to omganger, blogget jeg om i 2014. Men det er også grunn til å løfte frem selve sangen "Verdiløse menn". Den er ikke er helt bortgjemt, men kom ut noen år etter at Jokke og Valentinerne var oppløst. Sangen er fra albumet "Billig Lykke" fra 1999, det andre av to album utgitt av oppfølgerbandet Jokke med Tourettes:



Som jeg har blogget om før da jeg blogget om samlealbumet "Prisen for popen", som omfatter hele Joachim Nilsens karriere, kom noen av de aller sterkeste, mørkeste og beste låtene hans helt mot slutten, på album som var ganske ujevne og preget av et hardt liv. Albumet "Billig Lykke" kom ut i 1999, året før Joachim Nilsen døde. TV-programmet dette klippet er hentet fra er XLTV på NRK2, et program som bare gikk i 1998 og 1999 og som ganske få så på, selv om Espen Thoresen, Kristoffer Schau, Atle Antonsen og Johan Golden var programledere.

Brockmann 2-utvalget

Helt i slutten av 2015 nedsatte regjeringen et bredt sammensatt ekspertutvalg, ledet av professor Grete Brockmann, for å utrede hvilke langsiktige konsekvenser høy innvandring har for samfunnet, og hvilke tiltak som kan bidra til raskere integrering og høyere yrkesdeltakelse blant innvandrere og flyktninger.

Grete Brockmann har tidligere ledet utvalget som i 2011 presenterte NOUen "Migrasjon og velferd - den norske modellens fremtid", så dette nye utvalget hun har ledet vil nok i media og i den politiske debatten bli omtalt som Brockmann 2-utvalget. Men det helt korrekte navnet på utredningen som ble levert til regjeringen mandag er "Integrasjon og tillit - Langsiktige konsekvenser av høy innvandring".

Det er en murstein av en utredning, på i alt 250 sider, med mye analyser og statistikk, og jeg må innrømme at jeg ikke har rukket å lese så veldig mye enda. Jeg ser at utvalget peker på flere viktige forhold når det gjelder samfunnets evne til å ta i mot et stort antall innvandrere i årene som kommer. Dels sier utvalget at det særlig er evnen vår til å integrere de som kommer til Norge i arbeidsliv og samfunnsliv som vil avgjøre hvor store belastningene blir. Og så sier utvalget at det i et høykostland som Norge, med relativt få jobber for ufaglærte, vil ha stor betydning hva slags kvalifikasjoner de som kommer til Norge har. Utredningen siker det allerede i innledningskapitlet slik:

"Den norske velferdsmodellen er både en ressurs og et problem når det gjelder integrasjon av innvandrere og etterkommere. Modellen er sårbar overfor høy innvandring av voksne mennesker med lave kvalifikasjoner. Samtidig bidrar liten økonomisk ulikhet og solide utdanningsinstitusjoner til høy mobilitet blant etterkommere av innvandrere. Norge har så langt ikke lyktes godt nok med å innlemme flyktninger i arbeidslivet. Utvalgets analyser viser at det er et forbedringspotensial i den eksisterende integreringspolitikken, men skisserer også alternative tilpasningsstrategier hvis resultatene uteblir, eller de økonomiske rammebetingelsene blir vesentlig forverret. Hvis det norske samfunnet ikke lykkes bedre med integreringen av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa, er det risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhørighet, tillit og samfunnsmodellens legitimitet."

Utvalgets innstilling vil forhåpentligvis bidra til en mer kunnskapsbasert debatt om hvordan politikken skal innrettes fremover og hvilke tiltak som har best effekt for å øke innvandreres deltagelse i arbeidsliv og samfunnsliv. I første omgang vil det bli gjennomført en høringsrunde om rapporten fra utvalget, slik at alle som ønsker det kan komme med synspunkter og innspill.