onsdag 5. november 2014

Mer lokaldemokrati i praksis

Poenget med politiske retningsvalg og beslutninger er at de skal bety noe i virkeligheten også. Hvis ikke blir politikere beskyldt for å bare prate om problemene, men ikke gjør noe med dem. Oppslaget i Bergens Tidende for noen dager siden om "Tre grep stanset klagestrømmen" er et godt eksempel på retningsvalg som er gjort og tiltak som er gjennomført, og som ikke bare er blitt prat, men har helt konkrete effekter.

Utgangspunktet er et politisk ønske om mer lokaldemokrati i saker der man kjenner forholdene best lokalt. Kommunene føler at det stadig blir snakket om dette, men at det i praksis er blitt slik at statlige klager, såkalte innsigelser, fra ulike sektorer i staten preger hverdagen. 22 ulike statlige myndigheter kan protestere mot kommuneplaner og arealplaner, og når de gjør det tar beslutninger veldig lang tid å gjennomføre og lokaldemokratiet har også ofte blitt overkjørt.

De tre konkrete grepene som trekkes frem i artikkelen er for det første at en ny politisk retning, med mer vekt på lokaldemokratiet, ble tydeliggjort i et brev fra statsråd Jan Tore Sanner til alle fylkesmennene som vurderer innsigelsesakene, helt i begynnelsen av perioden. Brevet la vekt på at statlige faglige motforestillinger mot et tiltak må ha nasjonal interesse får å nå opp og at det må gjøres en konkret vurdering opp mot at hensynet til lokaldemokratiet. Vi må forutsette at lokalpolitikere er ansvarlige mennesker som kjenner de lokale forholdene og nettopp er valgt av velgerne for å veie ulike hensyn opp mot hverandre og gjøre kloke vurderinger.

Det andre grepet som er nevnt i artikkelen er ny departementstruktur etter regjeringsskiftet, der et nytt Kommunal- og Moderniseringsdepartement samler oppgaver som lå under tre ulike departementer og ikke i stor nok grad ble sett i sammenheng tidligere. Det er lettere å gjennomføre en kursendring når man har en verktøykasse som inneholder flere av de virkemidlene som trengs. Det gjelder blant annet mulighet til å se sammenhengen mellom kommunal og statlig forvaltning, inkludert fylkesmennenes rolle i den regionale statsforvaltningen. Og det gjelder flyttingen av planavdelingen fra det gamle Miljøverndepartementet og inn i det nye KMD, noe som tydeliggjorde at planansvaret ikke tilhører en enkelt statlig sektor, men handler om å se helheten på tvers av sektorinteresser.

Men det tredje innsatsområdet, som også fylkesmann Lars Sponheim fremhever i artikkelen i BT, er det aller viktigste. Det handler om å ha gode diskusjoner og prosesser som løser problemene lokalt slik at ikke alt løftes opp til et departement. Når det kommer inn langt færre saker til departementet nå enn tidligere har det en hovedforklaring i den jobben Sponheim og andre fylkesmenn gjør sammen med kommunene. Han sier:

"- Jeg tror ikke noen saker fra Hordaland er blitt sendt til Kommunaldepartementet så langt i år, sier fylkesmann Lars Sponheim. Alle uoverensstemmelser er blitt løst lokalt, uten å måtte oversende noe til sentrale myndigheter for endelig «dommeravgjørelse» der. Sponheim understreker at Hordaland er et forsøksfylke der fylkesmannen har fått i oppgave å samordne de 22 statlige instansene med innsigelsesrett, og sørge for at tidsfristene i planprosessen overholdes."

Den forsøksordningen Sponheim nevner ble satt i gang i seks fylker under den forrige regjeringen og det har vært så vellykket at regjeringen nå utvider den til flere fylker.

Effekten av dette er mye større enn disse tre "grepene" hver for seg og har ført til en ny og mer tillitsbasert måte å samarbeide på. Når alle vet at terskelen for å nå fram med klager er høyere enn før og lokaldemokratiet veier tyngre, er det færre som velger å klage. Og de klagene som kommer, og som selvfølgelig ofte har gode faglige begrunnelser, prøver man å finne løsninger på ved å snakke sammen og lage tilpasninger i stedet for å bruke departementet som "domstol". Bare 11 slike saker har kommet til departementet frem til 29. oktober i år mot 45 i fjor. Et godt eksempel på at politikk virker.