Summer Ends

Den danske duoen The Raveonettes har i sommer gitt ut et nytt album som jeg har fått sansen for. Det er et band jeg såvidt hadde hørt om, men ikke hørt noe særlig på, og jeg har en mistanke om at jeg kan ha gått glipp av noe. I hvert fall er sangen "Summer Ends" en fin, men bittersøt markering av at sommeren er ferdig. Ganske passende nå når september begynner. Her er video på YouTube:



The Raveonettes kommer fra København og har holdt det gående i litt over 10 år, så det er en del materiale å lete frem dersom man er interessert. Jeg har foreløpig ikke kommet særlig langt i den jobben, men befinner seg i en interessant sjanger: en slags Everly Brothers møter Velvet Underground møter The Jesus and Mary Chain, med støy, fuzz og skranglete gitarer - og ganske melodiøst samtidig. Og tekstene er naturligvis triste og innadvendte. Når sommeren er slutt slås det fast at:

"You said you come a-running when I need you
I said go fuck yourself I don't believe you
You had it all now you're chasing ugly angels up in Heaven
Your fun is soon over when summer ends"

En ny nummer 7

Selve kampen var ikke mye å skryte av, 0-0 mot nabo Burnley er temmelig dårlig, men vi fikk endelig se en ny spiller som kan løfte laget og leve opp til forventningene som ligger i å bære selveste drakt nummer 7 på Manchester United. Angel di Maria kom fra Real Madrid og spilte en god første kamp. Når resten av de nyinnkjøpte spillerne til van Gaal er på plass, og fristen for spillerkjøp går ut først mandag kveld, blir det forhåpentligvis mye bedre tider for oss hardt prøvede United-fans.

Det at mange er veldig opptatt av drakt nummer 7 krever litt forklaring. Frem til Premier League ble etablert i 1993-94 hadde ingen spillere på noen lag faste draktnummer gjennom hele sesongen, men laget som ble tatt ut til hver kamp fikk drakter med nummer 1-11. I praksis hadde likevel de faste spillerne draktnummer de alltid brukte. Legendarisk nummer 7 på United i de fleste kampene i årene 1964 til 1972 var George Best. Mellom 1975 og flere år fremover, riktignok i sesonger United ikke vant så mange titler, hadde Steve Coppell gjerne nummer 7 der han spilte ute på kanten. Og fra 1981-sesongen og de neste 12 årene var Brian Robson, som også var kaptein på det engelske landslaget, vanligvis nummer 7 på United-laget.

Etableringen av Premier League i 1993-94-sesongen falt sammen med starten på Manchester Uniteds nye storhetstid. De hadde ikke vunnet serien siden 1966-67, men vant fire av de fem første sesongene i Premier League. En nyskaping som kom da var at hver spiller i troppene fikk sitt eget draktnummer som de hadde hele sesongen, og de beholdt gjerne samme drakten gjennom flere år (Ole Gunnar Solskjær hadde for eksempel sin drakt nummer 20 fra han kom i 1996 og til han ga seg i 2007). Her er en oversikt over alle tropper og draktnummer i Premier League fra 1993 frem til i dag.

Det er mye å leve opp til når man har drakt nummer 7 på United. Eric Cantona hadde den fra 1993-1997. David Beckham overtok den fra 1997-2003. Og Christiano Ronaldo hadde den fra 2003-2009. Og Ronaldo har nå forklart Di Maria, sin gamle lagkamperat fra Real Madrid, hvor viktig akkurat denne drakten er. Etter 2009 har drakten imidlertid ikke vært like ofte å se på banen. Michael Owen, som var på slutten av en lang karriere og veldig overraskende kom til United, hadde den fra 2009 til 2012, men spilte ikke så mange kamper. Da han ga seg fikk Antonio Valencia, som tidligere spilte med nummer 25, overta den, men det syntes han gikk så dårlig at han etter bare en sesong (2012-13) i drakt nummer 7 syntes presset ble for stort og valgte å gå tilbake til sitt gamle draktnummer

Derfor har drakt nr 7 vært ledig i over et år. Den skal nå fylles av Angel di Maria, Englands dyreste fotgallspiller gjennom tidende. Jeg tror sjansen er stor for at han vil vise seg å være rett man på rett plass, særlig når han får noen gode forsterkninger rundt seg.

Brev til alle ordførerne

Jan Tore Sanner har sendt brev til alle landets ordførere og invitert dem til å delta i kommunereformen. Nå visste nok ordførerne veldig mye om prosessen allerede, det har blant annet vært arrangert møter i regi av KS og fylkesmennene etter at kommuneproposisjonen ble lagt frem i vår og veldig mange kommuner har allerede satt igang sine egne prosesser, men brevet gir en god oppsummering av hvor vi står etter at Stortinget behandlet saken i juni. Brevet sier det slik innledningsvis:

"Regjeringen presenterte kommunereformen 14. mai 2014 i kommuneproposisjonen 2015. Der ble viktige utviklingstrekk, mål for reformen, en plan for gjennomføringen av reformprosessen og virkemidler i reformen beskrevet. 

Det er om lag 50 år siden Norge sist gjennomførte en kommunereform. Mye har endret seg siden midten av 1960-tallet. Norge er i endring. Det som endres, er befolkningsmønstre, kommunikasjonsmuligheter, næringsstruktur og velferdsbehov. Kommunene har også fått mange nye oppgaver. Nå er tiden inne til å se noen tiår framover. Kommunereformen skal sikre gode og likeverdige tjenester til våre innbyggere der de bor.

Kommunal- og forvaltningskomiteen la 12. juni frem sin innstilling (Innst. 300 S (2013–2014)) om kommuneproposisjonen 2015. Saken ble behandlet i Stortinget 18. juni. Stortingets behandling viser at det er flertall på Stortinget for en reform. Det er også bred politisk tilslutning til at det er behov for endringer i kommunestrukturen, målene for reformen, og at prosessene skal starte opp til høsten."

Et annet viktig poeng som er fremhevet mot slutten av brevet er at et er lagt opp til to løp i denne prosessen, slik at de som allerede er kommet langt og er klare til å ta de nødvendige beslutningene, ikke skal få et unødig opphold i prosessen. Dette beskrives slik i brevet:

"For kommuner som gjør kommunestyrevedtak i løpet av høsten 2015, vil departementet legge til rette for at sammenslåing skal kunne vedtas ved kongelig resolusjon i løpet av våren 2016. Betingelsene for dette er at kommunestyrevedtakene er likelydende, den foreslåtte sammenslåingen er i tråd med målene i reformen, og at sammenslåingen ikke medfører at flere enn én kommune må skifte fylkestilhørighet. Disse sammenslåingene vil kunne tre i kraft fra 1. januar 2018.

Det andre løpet, som vil gjelde de fleste kommunene, krever vedtak senest innen sommeren 2016. Jeg vil her vise til at flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen understreker at ”det er viktig at alle kommunar gjennomfører lokale prosessar knytt til kommunereforma og melder tilbake innan fristen”. Jeg vil våren 2015 legge fram et forslag for Stortinget om nye oppgaver til større og mer robuste kommuner. Hvilke nye oppgaver kommunene får, vil med andre ord være kjent innen kommunestyrene skal fatte vedtak om veien videre. Regjeringen planlegger å fremme en samlet proposisjon til Stortinget om ny kommunestruktur våren 2017. Sammenslåingene som blir vedtatt av Stortinget, vil som hovedregel tre i kraft 1.1.2020, i etterkant av kommunevalget høsten 2019."

Reformarbeidet er nå kommet i gang, slik Stortinget la til grunn i juni. Det som også er gledelig å registrere er at en hel rekke lokal- og regionaviser har kommentert dette i lederartikler og kommentarer de siste dagene, og gir i veldig stor grad støtte til at denne prosessen er både nødvendig og viktig. Hele brevet som ble sendt denne uken kan man lese på nettsidene til KMD. 

Sangers anatomi

Fra bloggen Wrong Hands

Jeg kom nylig, nokså tilfeldig, over bloggen Wrong Hands med humoristiske tegninger og illustrasjoner laget av en canadier som heter John Atkinson. Der er det mye morsomt. Jeg falt for eksempel for illustrasjonen til venstre, som viser hvordan en sang egentlig er bygget opp, innenfor sjangrene indie, country, blues, pop og klassisk rock. Som vi ser har hver sjanger sin distinkte anatomi. På samme måte har han illustrert ulike filmsjangeres anatomi.

Når jeg skriver om denne bloggen med tegninger er det også en fin anledning til å si noe om muligheter og begrensninger i retten til å gjengi ting som er laget av andre. Veldig ofte er det slik at bilder og tegninger man finner på nettet er noen andres eiendom og derfor ikke kan gjengis uten tillatelse fra opphavspersonen, og et eventuelt vederlag. I dette tilfellet er det imidlertid annerledes fordi tegneren har valgt å tillate deling gjennom å utstyre verkene sine med en Creative Commons lisens.

Man kan lese mer om de ulike typene Creative Commons-lisenser her. Her er det brukt en CC BY-NC-ND lisens som gir andre mulighet til å bruke og dele tegningene, men under forutsetning av at det er til ikke-kommersiell bruk, at man ikke endrer på innholdet og at de som bruker tegningene lenker tilbake til Wrong Hands.

Deling av offentlige (vin)data

Faste lesere av denne bloggen vet at jeg er opptatt av å legge til rette for deling og gjenbruk av offentlige data. Både fordi det bidrar til åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, men også fordi det legger grunnlag for mer innovasjon når private virksomheter kan bruke offentlige data til å lage nye og spennende tjenester. Slik yr.no har gjort med meteorologiske data helt siden 2007 og skapt en av Norges største nettsider. Og slik Kartverket nå gjør når de legger ut en rekke data gratis slik at privatpersoner og bedrifter kan benytte seg av dem.

En splitter ny app som benytter seg av offentlige data er Vinrating, en tjeneste som forteller om ulike vintyper. Nå tenker man kanskje ikke umiddelbart på informasjon om vin som offentlige data, men i og med at vi har et offentlig vinmonopol i Norge er det jo nettopp det. Oppdaterte opplysninger om hvilke viner som er i hyllene i hvilke butikker er veldig nyttig offentlig informasjon. Med denne appen kan du søke etter en favorittvin og finne ut hvilke av Vinmonopolets butikker som har den. I tillegg har de også oversikt over vinutvalget i taxfree-butikkene i Norge.

I tillegg til å fortelle hvilke butikker som har den vinen du har lyst på, kan appen også hjelpe til å finne frem til en spennende ny vin hvis du er usikker på hva du skal kjøpe. Når du står foran hyllen på vinmonopolet og ser en vin du ikke har prøvd før, kan denne appen hjelpe deg på to måter. For det første er det laget en rangeringsliste, der alle vinene er tildelt en poengsum basert på vineksperters vurderinger. Og for det andre har appen lagt inn informasjon, fra vinmonopolets egne lister, om hvilke typer mat som passer til ulike viner. Begge deler kan være veldig praktisk når man står i butikken og er i tvil om hva man skal kjøpe, men har med seg en smarttelefon.

Vinrating ble lansert tidlig i sommer, men fordi den foreløpig bare finnes i iPhone-utgave og ikke på Android, har det vært litt sporadisk bruk for min del. Jeg har appen på en iPad, men det er jo ikke like vanlig å gå rundt med en iPad på Vinmonopolet som en smarttelefon. Derfor skal jeg være forsiktig med å slå fast at alle anbefalingene er gode, eller at det ikke er noen feil der, men det jeg har fått sett på virker lovende. Og rundt disse basistjenestene er det jo mulig å bygge på med ulike tips og lenker som kan bedre brukeropplevelsen ytterligere. Dessuten tror jeg den kommer på Android også etter hvert.

I tillegg til å være en nyttig tjeneste, i hvert fall for folk som liker vin, er dette et glimrende eksempel på hvordan innovasjon kan foregå når offentlige data slippes fri og blir tilgjengelige. Og etter at de første gründerne har laget en ny tjeneste på basert på gratis offentlige data er det jo ikke usannsynlig at noen andre vil prøve å lage noe som er enda bedre, til glede for forbrukerne. Vinrating kan lastes ned på iTunes og er gratis i 30 dager. Etter dette koster tjenesten 70 kroner i året.

Bortgjemte musikalske perler (31)

Bruce Springsteen har skrevet så mange bra sanger at det også har blitt en hel del til overs, sanger som aldri fikk plass på noe album, men som likevel er veldig bra. Noen av disse har funnet veien til samleutgivelser med overskuddsmateriall, som Tracks og The Promise (med restmateriale fra Darkness on the edge of town). Men til tross for disse samlingene er det fortsatt bra ting som aldri er gitt ut noe sted. Så mye bra at Rolling Stone Magazine nylig laget listen 15 Insanely Great Bruce Springsteen Songs You've Never Heard. Der kan man for eksempel høre "Janey needs a shooter" fra 1978, som aldri er gitt ut på plate:



Warren Zevon ble så begeistret for sangen at han skrev en egen versjon sammen med Bruce Springsteen, som fikk den litt endrede tittelen "Jeannie needs a shooter" (her på YouTube i live versjon) og ble utgitt i 1980.

Kommunereformen i gang for alvor

Tror man på det enkelte rikssynsere og riksaviser skriver om fremdriften i kommunereformen er det lett å bli litt pessimistisk. Noen få hevder til og med at det er er et unødvendig prosjekt. Flere hevder at det er et helt nødvendig prosjekt, men dessverre politisk umulig å få til fordi kommunene egentlig ikke vil og fordi det ikke er nok tvang fra staten.

Nå er det en kjent sak at hva du ser er litt avhengig av hvor du sitter, og at ekspertkommentarer fra Oslo ikke alltid treffer det som er virkeligheten ute i landet. For få et klarere bilde av det som skjer rundt i landet har Kommunal Rapport undersøkt hvor langt reformprosessen har kommet i samtlige kommuner. De skriver at i alt 199 kommuner allerede er i gang, bare noen uker etter at Stortinget behandlet saken i midten av juni. Det er med andre ord grunn til å være svært optimistisk.

Av de 199 kommunene som er i gang har 124 kommuner satt i gang, vedtatt eller nylig gjennomført en utredning om sammenslåing, i følge Kommunal Rapport. 75 kommuner diskuterer eller forbereder en utredning. Av de øvrige kommunene, de som ennå ikke er kommet i gang, pågår det en diskusjon i 189 kommuner, mens det i bare 38 kommuner ikke har vært noen debatt om sammenslåing. Med tanke på at det fremdeles er tidlig i prosessen og at mye viktig skal skje i året som kommer, blant annet i form av ny rapport fra ekspertutvalget om oppgavefordeling og en stortingsmelding om flere oppgaver til kommunene, er det svært oppmuntrende å se hvor mye som skjer rundt om i landet. Kommunal Rapports nettutgave har også noen fine reformkart som viser status i hver eneste kommune.

Kommunal Rapport har også undersøkt om kommunene som er i gang med prosesser for sammenslåing vil følge hovedsporet, med vedtak i 2016 og ny kommune fra 2020, eller om de har kommet så langt at de ønsker å kjøre en "fast track" med vedtak i 2015 og ny kommune allerede i 2018. Jeg synes det var interessant å lese begrunnelsen for å velge den raske løsningen fra Jon Askeland, ordfører for Senterpartiet i Radøy i Hordaland:

"Min erfaring fra næringslivet er at når man bestemmer seg for en fusjon, så bør prosessen deretter skje ganske fort. En langvarig prosess vil gjøre det vanskeligere å rekruttere"

Norge er mangfoldig og disse diskusjonene om kommunestruktur har naturligvis litt ulike forutsetninger. Noen steder er diskusjonen overmoden, andre tar det litt lenger tid å komme i gang. Men det oppslaget i Kommunal Rapport viser på en utmerket måte er at hovedbildet ikke er en stat som presser kommuner som ikke vil. Kommunene har tatt tak i dette selv, nettopp fordi de vet at utfordringene som ligger foran oss, enten det er arealplanlegging i pressområder eller rekruttering av kritisk fagkompetanse, vil kreve noen bedre svare enn de vi hadde da dagens kommunekart ble laget. Det er denne utfordringen kommunene nå tar tak i.

Ny video fra Fornebu

Et tips til de som lurer på hva som egentlig skjer ute på Fornebu, og ikke har mulighet til ta turen ut for å se selv, er denne fine videoen OBOS har filmet i sommer som gir en flott visuell oversikt over boliger, næringsliv og friluftsområder. Vi ser at mye har blitt bygget ut på kort tid og at mer er underveis. I videoen får vi blant annet glimt fra Statoil, Sjøflyhavna, Hundsund grendesenter, Koksa, Tårnet, Nansenparken, Storøya grendesenter, Storøyodden badeplass, Oksenøya, Holtekilen og Rolfsbukta.



Rent teknisk synes jeg også denne videoen viser noen spennende nye muligheter. Som man ser er bildene tatt fra luften, i litt forskjellige høyder, sannsynligvis ved hjelp av en fjernstyrt drone. Det er en norsk bedrift som heter zOvenfra som har laget videoen for OBOS, og som ellers lager tilsvarende ting for et eiendomsmeglermarked som er stadig mer avhengig av å vise frem gode videoer og bilder av eiendommene de skal selge.

Verdens beste universiteter

Siden 2003 har Shanghais Jiao Tong University publisert en årlig rangering av de beste universitetene i verden, kalt Academic Ranking of World Universities (ARWU). Dette er en av flere slike rangeringer, men er kanskje den som oftest siteres i media. Nå har nettopp 2014-listen over de 500 beste universitetene i verden blitt offentliggjort.

Toppen av listen er veldig stabil og veldig geografisk konsentrert. Det beste universitetet i verden er Harvard University. Rett bak følger Stanford, MIT og UC Berkeley. På femteplass finner vi første universitet som ligger at annet sted enn nær Boston eller San Franciso, University of Cambridge i England, før det fortsetter med flere fra USA. Ja, på de 18 øverste plassene ligger 16 universiteter i USA og 2 i UK, før ETH Zurich kommer inn på 19. plass. Beste asiatiske universitet, University of Tokyo, er på 21. plass.

Hvordan er det så med de norske universitetene? Universitetet i Oslo ligger på 69. plass, noe som er ganske bra (rektor Ole Petter Ottersen har blogget om det her), og en god del bedre enn UiO gjør det i andre rangeringer. Grunnen til forskjellen mellom rangeringene er at kriteriene er litt ulike, og at Shanghai-undersøkelsen blant annet vektlegger Nobelpriser, noe i UiO tjener på. De eneste andre norske universitetene på denne listen over de 500  beste i verden er NTNU og Universitetet i Bergen, som begge er plassert mellom plass nr 200 og 300.

Foran UiO på listen er det 41 universiteter i USA og 8 i UK, men bare 20 øvrige universiteter. Det kan jo være interessant å se på hvilke andre dette er: Det er tre sveitsiske, tre kanadiske, tre franske, tre tyske, to svenske (Karoliska og Uppsala), et australsk, et dansk (København) og et nederlandsk (Utrecht). Bak UiO på listen kommer de beste universitetene i for eksempel Finland, Belgia og Israel. Og de beste universitetene i land som Kina, Korea, Singapore, Italia og Spania kommer først når nr 100 på listen er passert.

Uansett om UiOs 69. plass er riktig, eller om en 185. plass på Times Higher Educations rangering stemmer bedre, er det alltid nødvendig å anstrenge seg for å bli enda bedre. Et spennende tiltak Univeristetet i Oslo har iverksatt er å be et internasjonalt Strategic Advisory Board vurdere måloppnåelsen i dagens strategi og si noe om hva som vil kreves for å nå dette ambisjonsnivået. De har nettopp levert sin rapport og anbefalingene der er såpass spissformulerte og interessante at jeg må komme tilbake til dem i en egen bloggpost om et par dager. Men som en smakebit kan jeg sitere det de innledningsvis sier i rapporten om dagens strategidokument Strategy 2020:

"The ambitious and demanding Strategy 2020 covers a broad range of targets and addresses the relevant challenges for a top university. However, while the targets are important, they cannot all be achieved. As it stands, Strategy 2020 is rather general: it fails to give clear directions and set clear priorities. In addition, the present performance of UiO appears not to be fully in line with the targets and level of ambition."

Det er med andre ord rom for både tydeligere strategier og klarere prioriteringer fremover, og jeg vil som nevnt komme tilbake og skrive litt om hva dette internasjonale panelet sier i en egen bloggpost.

Dette bruker vi til å lese epost

Tross fremveksten av nye kommunikasjons-kanaler, som sosiale medier og chatprogrammer, har god gammeldags epost fortsatt en solid posisjon, både i arbeidslivet og privat. I følge Statistisk Sentralbyrås siste mediebaromenter (som jeg blogget om her) brukte 66 prosent av befolkningen epost en gjennomsnittsdag i Norge. Det er på samme nivå som i 2003. Og bruk av epost er mer jevnt fordelt aldersmessig i befolkningen enn mange andre medier.

Ting er likevel ikke så stillestående innenfor epost som disse brukstallene kan tyde på. I 2003 var epost noe vi leste og skrev på en (vanligvis stasjonær) internetttilkoblet pc, på jobb eller hjemme, og vi brukte vanligvis egen programvare for epost som var lastet ned og installert, som Microsoft Outlook eller Lotus Notes. I 2003 fantes nettbasert epost i form av Yahoo Mail og Hotmail, mens Gmail og AOL Mail kom først året etter. I dag er epost med oss over alt, og det er smarttelefonen som er blitt det aller viktigste verktøyet.

Et selskap som heter Litmus Software gjør et forsøk på å beregne noen utviklingstrekk når det gjelder epost (de selger også analyseprogramvare). I oppsummeringen av 2013 kom de til at 51 prosent av all epost ble åpnet på en mobil enhet, 29 prosent (ned fra 33 prosent året før) i en epostklient på PC og 20 prosent i et webmailprogram. Bryter vi ned den halvparten av eposten som ble åpnet mobilt ytterligere, ble 26 prosent av all epost åpnet på en iPhone, 12 prosent på en iPad og 12 prosent på en Androidenhet.

At iPhone/iPad er så mye større enn Android på bruk av epost er kanskje litt rart med tanke på at Android nå har langt større markedandeler (85 prosent i Q2 i år). Det kan kanskje ha med geografi og brukergrupper å gjøre, men det kan også ha med endringer i hvordan eposten er satt opp. Androidtelefoner legger stort sett ikke lenger opp til bruk av en egen innebygget Android epostklient, men oppmuntrer til bruk av Gmail. Dessuten har nok målemetoden alltid undervurdert Gmail fordi måling krever at eposten ikke har slått av bildevisninger, mens Gmail tidligere har hatt hatt bilder avslått som default. Endringer på dette gjør at Gmail nå klatrer kraftig på statistikkene.

Litmus Software måler hver eneste måned hvilke epostklienter/tjenester som øker og faller. Tallene for juli viser at folk som bruker epostklienten på iPhone åpnet hele 26 prosent av de 755 millioner epostene som ble tracket. På andreplass er Gmail med 13 prosent markedsandel. Tredjeplassen har gode gamle Microsoft Outlook, en langvarig favoritt på mange arbeidsplasser som finnes i flere ulike utgaver, med 13 prosent. På de neste plassene er Apples epostklient for iPad (12 prosent) og Apple Mail som brukes på PC (8 prosent).

Hvor er gode gamle Hotmail og Yahoo Mail blitt av, tjenestene som som startet hele overgangen til mail på web? De er med fortsatt. Hotmail ble lansert i 1996 og ble kjøpt opp av Microsoft i 1997. Fra 2012 har Microsoft lagt opp til at gamle brukere av Hotmail, MSN, Windows Live osv skal bruke den nye webtjesten Outlook.com, som også er gratis i bruk og inkluderer gratis lagringsplass (men ikke må forveksles med Microsofts epostklient Outlook som er installert software og har en lang historie tilbake til Office 97, og til og med versjoner som kunne kjøres i MS-Dos og Windows 3.1). Outlook.com har nå en markedsandel på 5 prosent, godt under det Hotmail en gang hadde. Og gamle Yahoo Mail, som ble lansert som Rocketmail i 1997 og kjøpt av Yahoo samme året, har 5 prosent markedsandel, tross mange prøvelser de siste årene.

Bare i løpet av noen få år har landskapet endret seg enormt. Jeg fant en bloggpost om to ulike undersøkelser fra tidlig 2010, det vil si mindre enn fem år siden. der den ene er fra samme selskap. Da var markedsandelene for epost slik: 1) Microsoft Outlook (ulike versjoner): 43 prosent, 2) Hotmail (i dag outlook.com): 17 prosent, 3) Yahoo Mail: 13 prosent, 4) Gmail: 5 prosent og 5) Apple Mail: 4 prosent. Først på 6. plass kom iPhone Mail den gang, også med 4 prosent.

Et stort bedre bilde på hvor enorme endringene er i våre digitale brukervaner akkurat nå er det vanskelig å tenke seg. På under fem år har mobil mailbruk gått fra nesten ingen ting til over halvparten. Og dette gjelder som nevnt bare god gammeldags epost, for andre tjenester skjer nok utviklingen enda raskere. Det betyr at at man ikke bare må huske på tilrettelegging for mobile brukere når man lager nye digitale løsninger. Man bør ha som utgangspunkt at mobil bruk har blitt det normale.

17 britiske dialekter

Tidligere i år postet jeg en fin video jeg fant på Open Culture med en gjennomgang av 14 britiske dialekter på 84 sekunder. Men nå har Open Culture postet en ny video som er enda bedre, der programleder Siobhan Thompson på imponerende vis snakker seg gjennom 17 britiske dialekter på omtrent 5 minutter. På den tiden rekker hun å vise hvor på kartet vi er og nevner noen kjente personer som snakker den aktuelle dialekten.



Hun starter med "BBC-engelsk" og er etter det innom London, Norfolk, West Country, Cardiff, Gwynedd, Birmingham. Liverpool, Preston, Yorkshire, Newcastle, Edinburgh, Glasgow, Inverness, Belfast og Dublin.

Bortgjemte musikalske perler (30)

På vei inn i helgen fant jeg noen gode tips om flere bortgjemte musikalske perler som kan letes frem på YouTube. De står i artikkelen "20 insanely great David Bowie songs only hardcore fans know" i Rolling Stone Magazine. Det er jo en overskrift som virkelig pirrer nysgjerrigheten, og det mye bra der, selv om ikke alt er helt bortgjemt Jeg har vel i hvert fall hørt sangene på listen som er tatt fra albumene mellom Hunky Dory i 1971 og Let's Dance i 1980, det vil si litt under halvparten av sangene, men før og det etter denne storhetstiden til David Bowie er det noen bra nye bekjentskaper.

Sangen som topper listen er "Hallo Spaceboy" fra albumet "Outside" fra 1995, i et tiår der Bowie var langt unna gammel standard, men denne sangen fortjener å bli løftet frem. Dette er dessuten en bra alternativ versjon han laget sammen med Pet Shop Boys:

Jeg tror Rolling Stone overdriver litt når de hevder at det bare er hardcore fans som kjenner flere av sangene. Jeg vil tro at sanger som "Andy Warhol" fra Hunky Dory, "Stay" fra Station to Station, "Always crashing in the same car" fra Low "Fantastic Voyage" fra Lodger, og "Teenage Wildlife" fra Ashes to Ashes er rimelig godt kjent, men det er fint å bli minnet om at de finnes og hvordan de ble laget. For eksempel skriver Rolling Stone dette om "Stay" fra Station to Station:

"Station to Station is an album that takes three or four listens before its genius truly sinks in, which might explain why the hardcores cling to it so tightly while many casual fans are barely aware the thing exists. Every song is amazing, but the most overlooked track is "Stay," a six-minute soulful number that no doubt was the product of illicit substances and very little sleep."

Skipsbygging som indikator

Nettutgaven til The Economist hadde for noen dager siden en fascinerende graf som viser hvilke land som har dominert verdens skipsbygging fra starten på 1900-tallet og frem til i dag. Som en ser har det skjedd enorme endringer i styrkeforholdet i denne industrien. Men det kan være på sin plass med noen ord om skipsbygging som indikator på suksess:

På den ene siden er det utvilsomt en sammenheng mellom økt økonomisk styrke, politisk makt og verftsindustriens størrelse. Ved inngangen til forrige århundre bygget Storbritannia over halvparten av skipene i verden. Ved utgangen av århundret bygget Japan og Sør Korea til sammen omkring 70 prosent av skipene. I årene som har gått etter 2000 har Japans andel krympet, mens Kina nå står for 35 prosent av byggingen. Underveis har Storbritannia, Europa og USA (først og fremst under verdenskrigene) gått fra store andeler til nesten null.

Det problematiske med skipsbygging som indikator på industriell suksess er at industrien har vært så utsatt for proteksjonisme og subsidier fra statskassene at det ikke nødvendigvis måler hvem som har den mest konkurransedyktige industrien og burde vunnet konkurransen om oppdragene. Skipsbygging er fremdeles ganske arbeidsintensivt og det å ha full fart på verftene kan gi så en politisk gevinst som er såpass stor at det er fristende å oppnå det på andre måter enn å la næringslivet delta i en konkurranse på like vilkår.

Dette er langt fra noe nytt fenomen.. The Economist skriver i en artikkel om temaet at også Adam Smith var bekymret for mye proteksjonisme og manglende konkurranse innenfor skipsbygging:

"Protectionism in shipping is centuries old.(...) a system of subsidies developed under Elizabeth I. Rewards were based on tonnage of ship, and included “bounties” paid to fishing boats heading for the North Sea in search of herring. Adam Smith provided an early economic analysis in “The Wealth of Nations”, lamenting: “It has, I am afraid, been too common for vessels to fit out for the sole purpose of catching, not the fish, but the bounty.” The handouts distorted the shipbuilding industry, resulting in an oversize fishing fleet and a misallocation of resources. Far from avoiding the distortion Smith spotted, governments have been keen to nurture it."

Så selv om grafen sier ganske mye om flytting av økonomisk makt i verden og om en eventyrlig velstandsutvikling i Asia, sier den også noe om at WTO og alle vi andre som er opptatt av en rettverdig verdenshandel, gjennom likere rammebetingelser og mer frihandel, fortsatt har en stor jobb å gjøre.

Bortgjemte musikalske perler (29)

Sangen "Knockin' on heaven's door" ble skrevet og utgitt av Bob Dylan i 1973 til soundtracket til filmen Pat Garrett and Billy the Kid og er med på albumet med samme navn. For de som vokste opp på 90-tallet var det ikke Bob Dylans versjon, men Guns and Roses versjon av sangen som gjaldt. Den ble med på albumet Use Your Illusions II og ble sluppet som en singel som gikk helt til nr 2 på singellisten i UK. Adskillig mer bortgjemt er denne versjonen som Bruce Springssteen fremfører.



Springsteen har så vidt jeg vet aldri spilt inn sangen på plate, men den er å finne i en video på YouTube fra en konsert på Cafe Eckstein i Berlin i 1995, sammen med et tysk band.  Det tyske bandet tror jeg ikke er spesielt kjent, i hvert fall ikke utenfor Tyskland, men de fungerer veldig godt sammen med Bruce Springsteen..

Tidenes 20 mest populære på TED

Nettstedet TED.com og det tilhørende konferansekonseptet har blitt en internasjonal suksess. Det har etter hvert også oppstått lokale filialkonferanser i flere land, blant annet TEDx Oslo. De korte og poengterte innleggene på TED.com får ofte en helt formidabel spredning via sosiale medier og bidrar i noen tilfeller til å sette dagsorden.

Men, som med så mye annet på nettet, kan det bli så mye av det gode at man ikke finner frem. Og hvor skal folk som er nye på dette nettstedet egentlig begynne? Jeg kom over en smart nettside de har laget som kan være til hjelp for både nye og mer erfarne brukere av TED. Det er rett og slett en oversikt over de 20 mest populær foredragene gjennom tidene, målt i antall personer som har sett på dem. Det er et veldig smart sted å begynne.

Ikke overraskende er et av Hans Roslings foredrag (og fantastiske visuelle fremstillinger av statistikk) om utviklingsland og utviklede land med. Det samme er Ken Robinson foredrag om skoler som dreper kreativitet og Simon Sinek om ledere som klarer å inspirere. Et litt mer overraskende bidrag, men som jeg husker var veldig bra, er modellen Cameron Russel som snakker reflektert og klokt om "Looks aren't everything. Believe me. I'm a model".

På et nettsted der innslagene dekker et utrolig mangfold av både akademiske fagområder og bransjer i arbeidslivet, er det interessant å se at topp-20 listen likevel har en konsentrasjon rundt en del psykologiske og relasjonelle temaer, som hva som kan skape mer kreativitet, lykke og ikke minst motivasjon. Fleretallet av videoene på denne topp 20-listen har jeg ikke sett på før og min nysgjerrighet har i hvert fall blit pirrett av foredragstitler som "How to spot a liar". "Your body language shapes who you are" og "The power of introverts" (et viktig og spennende ledelsestema også for oss som tilhører de ekstroverte). Både de og noen til har havnet på listen over ting jeg skal se på når jeg får tid.

Og for de ivrigste som kommer gjennom denne listen raskt, kan jo neste trinn være å studere foredragene i spillelisten som heter "Ten surprisingly viral TED talks". Der ser det ut som både sopp, søvn og blekkspruter er er med blant temaene.

Bortgjemte musikalske perler (28)

Dagens bortgjemte musikalske perle, fisket frem fra YouTube, er Lana Del Reys versjon av klassikeren "Blue Velvet". Den ble opprinnelig skrevet i 1950 og spilt inn på plate første gang av Tony Bennet, som nådde topp 20 på singellisten, men den mest kjente versjonen er Bobby Vintons cover fra 1963 som gikk helt til førsteplass på singellisten. Lana Del Reys versjon var en del av H&Ms reklamekampanje høsten 2012 og musikkvideoen var identisk med H&Ms TV- og kinoreklame.



Om denne reklamefilmen gikk på TV eller kino i Norge i 2012 er jeg ikke sikker på, men den ble i hvert fall brukt i mange land. Lana Del Rey var frontfigur for H&M i flere reklamekanaler. Og som en ser og hører passer jo Lana Del Ray perfekt i denne retro-rollen. Men for oss som er gamle nok til å huske 80-tallet er det nok koblingen til filmen "Blue Velvet" fra 1986, regissert av David Lynch, som er den versjonen vi kommer til å huske best. I følge filmnettstedet IMDb var det litt frem og tilbake om hvilken versjon av sangen "Blue Velvet" som skulle brukes til filmmusikken. Angelo Badelamenti laget en ny versjon som de ønsket at Bobby Vintons skulle synge, men endte til slutt opp med å bruke den originale Bobby Vinton-innspillingen fra 1963. IMDb skriver:

"After Badalamenti delivered, the filmmakers invited Vinton into a studio to re-record vocals for his famous song. It had to be arranged two and a half keys lower because of Bobby's changed vocal range. David Lynch heard the new recording, liked it, but thought that it would not work as well as the original version and finally convinced the producers to shell out the extra money for using it."

En ytterligere kuriositet når det gjelder TV-reklame er at Bobby Vintons versjon av "Blue Velvet" også ble brukt i en TV-reklame, for Nivea i Storbritannia i 1990. Det bidro til at sangen gikk til nr 2 på hitlistene i UK, 27 år etter utgivelsen. Koblingen mellom resirkulerte hitlåter og TV-reklame er i det hele tatt ganske interessant, og noe jeg tidligere har blogget om her (om The Smiths og om Johnny Rottens smørreklame), her (om Blondies "Maria" og bingoreklame) og her (om Annie Lennox "Shining Light").

Bortgjemte musikalske perler (27)

Jeg må innrømme at jeg kom ganske tilfeldig over denne for noen dager siden og at jeg ikke visste at det eksisterte noen duett mellom Morrissey og Siouxsie på plate. Ja, jeg hadde nok holdt det for temmelig usannsynlig at akkurat de to skulle finne hverandre i en romantisk duett, men utgivelsen finnes. Den heter "Interlude" og kom i 1994, og her er det hele dokumentert på YouTube (riktignok med en meget ikke-offisiell video):



Prosjektet kom i stand da Morrissey tok initiativet til at de skulle synge en sang sammen og sendte Siouxsie en kassett med noen aktuelle coverlåter han ville at hun skulle velge fra. Hun var positiv og valgte ut "Interlude". Innspillingen i studio gikk bra, men da singelen så skulle lanseres, og det ble nødvendig å lage en musikkvideo, skar det seg helt mellom de to. De ble ikke enige om innholdet og det endte med at den aldri ble spilt inn noen video. Dette gjorde også at selve markedsføringen av singelen ble ganske begrenset, men til tross for dette klatret sangen til 25. plass på den britiske singellisten .

Høyre- og venstrevridde byer

The Economist har laget en morsom graf i nettutgaven som viser hvordan befolkningen i de største byene i USA plasserer seg på den politiske høyere-venstre skalaen. Materialet er hentet fra en ny forskningsrapport som undersøker i hvor stor grad de lokale folkevalgte myndighetene er i takt med befolkningens politiske preferanser. Rapporten finner at det er et bra samsvar mellom flertallets holdninger og politikken som føres.

Men hvilke byer er så de mest venstrevridde? Og hvilke er de mest høyrevridde av de 68 byene i USA med over 250 000 innbyggere?

Kanskje ikke så veldig overraskende toppes listen over de som plasserer seg lengst til venstre av San Fransisco, foran Washington DC og Seattle. Andre kjente byer med topp 10-plasseringer er Boston, New York, Minneapolis og Detroit. Chicago er nummer 11. Listen over de mest høyreorienterte byene toppes av Mesa, Arizona foran Oklahoma City, Virginia Beach og Colorado Springs.

Dette er vel resultater som stemmer brukbart med det vi på utsiden tror om USA. Men det er en ting som fortjener en kommentar og som har med den politiske geografien i USA å gjøre. Som en ser ligger mange flere store byer til venstre for midtstreken i grafen enn til høyre for midtstreken (bare 11 av 68 byer er til høyre for midten). Dette er ikke kommentert i forskningsrapporten, men det har åpenbart med at midtstreken er det politiske sentrum for hele USA.Fordi konservatismen i USA står sterkere i forstedene enn i byene, og aller sterkest i noen av de mest spredt befolkede områdene, havner mange av de største byene helt ute på venstre side av grafen.

Det kan også være greit å minne om at i forhold til norske politiske forhold er det ikke bare slik at den politiske skalaen er forskjøvet (sentrum er lenger til høyre i USA enn i Norge), men det er også slik at den politiske geografien by-land er omtrent motsatt. I Norge står AP og SP relativt sterkere i mange spredt befolkede områder, mens de aller fleste store byene i Norge har i dag borgerlig styre.

Sandvika, Kolsås og Claude Monet

Claude Monet-maleri med Løkke Bro og Kolsåstoppen

Mine gamle hjemtrakter i vestre Bærum har dessverre havnet i nyhetsbildet i det siste fordi noen lokale ungdommer har blitt radikale islamister og reist til krigen i Syria. At disse unge menneskene ikke er representative for verken de innfødte eller de tilflyttede på steder som Sandvika, Dønski og Kolsås skjønner jo egentlig alle. Men det kan jo for ordens skyld være greit å minne om at dette er flotte bomiljøer som dessuten tilbyr kort reisevei til jobb- og utdanningsmuligheter og kulturtilbud i blant annet Oslo, Fornebu, Asker og Drammen, i tillegg til det som finnes helt lokalt.

Spennende lokalhistorie finnes det også i denne delen av verden, der store ting ofte har vært drevet frem av folk som kom utenfra. Jeg har tidligere blogget om industrigründeren Caspar Donato Brambani som kom til Sandvika i 1870 og etablerte flere industrivirksomheter, blant annet kalkfabrikker, teglverk og takstensfabrikker. I 1892 kjøpte Brambani Brønnøya for å bygge en stor kalkovn og i årene 1896-1905 var han den første formannen i Sandvika Vel. Bærum Bibliotek har en egen nettside der de forteller mer om Brambanis liv og virke. Brambanigården er nyere og ligger sentralt i Sandvika, rett over veien fra rådhuset. I BAKgården på baksiden er det uteservering og et eget kulturprogram fra mai til slutten av august.

En annen som både har satt spor etter seg lokalt og også satt vestre Bærum på kartet internasjonalt er den franske maleren Claude Monet. Han bodde i vestre Bærum vinteren 1895 og laget mange malerier med motiver fra Sandvika-områder. Som man kan se på denne kunstbloggen med oversikt over Monets malerier i denne perioden, dukker Løkke bro i Sandvika opp på mange bilder. Det samme gjør Kolsåstoppen. Og på bildet over er både Løkke Bro og Kolsåstoppen med i samme bilde, et motiv han malte i flere versjoner. I dagens Sandvika finner vi både Claude Monets Allé, som går fra kulturhuset og forbi Sandvika Storsenter og Claude Monets Plass.

Løkke bro er der fortsatt, nesten på samme sted som da Monet malte den. Den ble bygget i 1829 og var Norges første støpejernsbro. Helt frem til 1977 var den en del av hovedveien (først Drammensveien, så Ringeriksveien) gjennom Sandvika. Da ble den erstattet av en mer moderne bro, og flyttet hundre meter høyere opp Sandvikselven der den fungerer som gangbro ved Sandvika videregående skole. Huset helt til høyre i Claud Monets maleri ble bygget i 1894 og står fortsatt. Det heter i dag Monethuset Restaurant og Selskapslokale og huser også den relativt nyåpnede tapasrestauranten La Casa Monet tapas bar. Den har jeg foreløpig ikke hatt mulighet til å teste.

Bortgjemte musikalske perler (26)

Denne bortgjemte perlen er en coverversjon Annie Lennox gjorde i 2009 av "Shining Light", en sang som opprinnelig ble skrevet og fremført i 2001 av det nord-irske indiebandet Ash (og som finnes på YouTube her). Annie Lennox tok sin versjon av "Shining Light" med som en av to nye låter på samlealbumet The Annie Lennox Collection og ga den også ut som en singel som klatret til nr 39 på den britiske hitlisten. Det var den første (og eneste) topp-40 plasseringen hennes på den britiske singellisten som soloartist siden 1995.



Selv om låten er bortgjemt i den forstand at den ikke finnes på noe ordinært album Annie Lennox har gitt ut, har den ikke vært helt usynlig. Våren 2011 dukket den opp i en TV-reklame for Lindex, som jeg synes ofte er flinke til å velge ny musikk til reklamefilmene sine, og i dette tilfellet bidro de kanskje til at flere oppdaget både Annie Lennox og Ash.

Lang musikk til lange feriedager (28)

Vel, det er helg igjen, men hvorvidt den kan tilbringes på en badestrand er nok ganske avhengig av hvor i verden man er. I Oslo-området ser det litt usikkert ut, men uansett er kan det være nyttig med musikktips som er lange nok til å holde en hel dag på en badestrand. Dagens bidrag er Bob Dylans "The Witmark Demos 1962-1964 - Bootleg Series vol 9" med 47 sanger fra Bob Dylans aller tidligste periode.

Jeg har tidligere i sommer blogget om Another Self Portrait, et annet box-set i "bootleg-serien" til Dylan som trekker frem alternative versjoner og ikke-utgitt materiale fra årene 1967-69. Mens den presenterer en Dylan med rockeband er The Whitmark Demos  fra en tidligere tid, uten elektriske instrumenter. Det var først i 1965 han plutselig dukket opp i Newport med elektrisk gitar og vi fikk The Electric Dylan controvesy (i en overgangsperiode spilte Dylan halve konserter akustisk og andre halve elektrisk).

Jeg liker rockeartisten Dylan enda bedre enn folkemusikeren Dylan, men The Witmark Demos er absolutt verdt å høre på, blant annet fordi det er interessant å høre veldig tidlige og nedstrippede versjoner av kjente låter. Denne samlingen er en god blanding av sanger har vært utgitt andre steder, andre versjoner av sanger som allerede har vært utgitt og 15 sanger som aldri har vært utgitt. Blant de nedstrippede låtene vi får høre er Blowin' in the wind, A hard rain's a-gonna fall, Mr Tambourine man, Masters of war og The times they are a-changin, bare for å nevne noen av de mest kjente.

Bakgrunnen er litt spesiell. Da Bob Dylan slo igjennom tidlig på 60 tallet var det ikke vanlig at artister skrev låtene sine selv, man var enten artist eller låtskriver for andre. Det var som låtskriver for andre de største inntektsmulighetene lå, men da var det viktig å få presentert det man hadde skrevet for andre. Det skjedde ved hjelp av demoinnspillinger som ble markedsført for artister av musikkforlagene låtskriverne var tilknyttet. Dylans rettigheter i denne perioden ble ivaretatt først av Leeds Music og deretter av M. Witmark & Sons og det er demoene han spilte inn hos dem som har blitt samlet her.

Fordi Bob Dylan stort sett ikke valgte å overlate sanger til andre, men brukte sine egne sanger, og raskt ble det fremste symbolet for gjennombruddet til singer-songwriters, fikk ikke dette materialet den rollen som var tenkt, Men hva gjør vel det når dette unike materialet dokumenterer den utrolige utviklingen Bob Dylan hadde som både låtskriver og artist i løpet av 2-3 år tidlig på 60-tallet. Og det er dette Allmusic.com løfter frem i sin omtale av The Witmark Demos:

"Nevertheless, the real appeal of this volume of the Bootleg Series is to listen as Dylan develops as a songwriter and artist. The songs spilled forth at an astonishing rate, and the great majority were not only superb, they were different from what came before, with his Woody Guthrie homage quickly replaced by a quick-witted protest singer who then started to delve into the personal in revolutionary ways. At its core, these demos are the sound of Dylan becoming Bob Dylan, and it's an evolution that’s spellbinding."

---

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.