Som i forrige bok tar de utgangspunkt i den eksponentielle veksten i datakraft i PCer og smarttelefoner, som i følge "Moores lov" blir dobbelt så raske (eller får samme ytelse til halve prisen) hver 18. måned. Når fordoblingen skjer en gang, to ganger og ti ganger, fra et veldig lavt utgangspunkt, merker vi det kanskje ikke så godt, men etter noen flere doblinger begynner effekten å få store konsekvenser.
Moores Lov ble formulert i 1965 og beskriver et utvikling som startet omkring 1958 da teknologi gjorde det mulig å lage stadig mindre transistorer som ble pakket stadig tettere sammen. 15 år senere var datamaskinene blitt 1000 ganger kraftigere. I 2006, etter 32 doblinger, var PCene blitt 4 milliarder ganger raskere. Det er dette som gjør at en Cray-2 superdatamaskin i 1985 til 35 millioner dollar hadde omtrent samme regnehastighet som en iPad 2 i 2011 til under 1000 dollar. Men mens Cray 2 var døv og blind, hadde iPad 2 mikrofon høyttaler, holdetelefonuttak, to kameraer og internett via WiFi og 3G. Og utviklingen tar ikke slutt. Om 15 år vil ha sett enda en 1000-dobling på toppen av det vi har i dag. Det er disse ytelsesfordoblingene etter de 32 første forfatterne kaller "the second half of the chessboard", og som gjør det interessant å tenke på hva maskinene kommer til å gjøre for oss i fremtiden som de ikke gjør i dag.
The Second Machine Age er på mer enn 300 sider og tar opp i hvert fall tre spennende, men også litt problematiske, diskusjoner som kommer som en konsekvens av de mulighetene mer datakraft skaper. Det gjør denne boken vel verdt å lese for langt flere enn de som er opptatt av teknologien i seg selv. Ut over å reflektere over nye bruksområder for datamaskiner og roboter er det ikke så mye om datateknologi i boken, men desto mer om ulike politiske og samfunnsmessige konsekvenser av at maskiner blir i stand til å løse så mange flere oppgaver enn før.
Første viktige diskusjon handler om produktivitetsutviklingen fremover og om det er mer eller mindre innovasjon enn tidligere, et tema de også skrev en del om i forrige bok. Forfatterne mener at dette i bunn og grunn handler om hvilket syn man har på hva som driver innovasjon. Pessimistene de beskriver legger vekt på at det er utviklingen av helt ny kunnskap og nye teknologier som driver innovasjon og at her er de lavthengende fruktene allerede hentet ned. Det vi nå opplever er at ny forskningsbasert kunnskap og teknologiutvikling krever stadig større investeringer, og at avkastningen er fallende. Derfor vil heller ikke produktiviteten kunne vokse så rakst som før.
Optimistene, og forfatterne er blant disse, mener at innovasjon ikke handler om å forske seg frem til ny kunnskap, men om å kombinere kunnskap som allerede finnes, helst på tvers av fagdisipliner og bransjer. Fordi antall kombinasjonsmuligheter øker kraftig for hver gang det utvikles noe nytt er det omtrent uendelig med innovasjonsmuligheter der ute. Og et av de viktigste verktøyene til å hjelpe oss analysere og sortere alle disse mulige kombinasjonene er dataverktøy som blir stadig kraftigere. Derfor vil det bli mye mer innovasjon i årene som kommer. Boken har flere gode eksempler på problemer som er løst ved å gå ut åpent på nettet og be om forslag til løsninger, og der det ofte har vært bidrag fra andre fagområder som har vært avgjørende for å knekke koden, fordi bedre svar gjerne handler om evnen til å stille nye og bedre spørsmål.
Den andre viktige diskusjonen handler om det blir flere eller færre jobber av at teknologien er i stand til å løse langt flere oppgaver enn før. Historisk er det ingen tvil om at mange jobber som tidligere ble gjort manuelt er automatisert bort, som for eksempel det å koble sammen telefonsamtaler eller det å ta inn bompenger, men samtidig er det skapt minst like mange nye jobber i andre og til dels nye bransjer der det ikke er like lett å automatisere. Forfatterne mener at vi vil oppleve ganske store omveltninger i arbeidsmarkedet fremover også, og flere typer jobber enn før er utsatt, men at det fortsatt er mulig å tenke seg at totalresultatet blir positivt. Men det blir krevende, og ikke minst vil det være mange som vil ha behov for påfyll av mer kompetanse for å klare denne overgangen til å gjøre en annen jobb enn før.
Tredje diskusjon handler om økonomisk ulikhet og om hvorfor forskjellene øker. Mens det er vanlig å skylde på politiske beslutninger (manglende fordelingspolitikk) eller på globalisering (kineserne og inderne overtar jobbene), har Brynjolfsson og McAfee en annen hovedforklaring. De mener at det nettopp er investeringene i automatisering og digitalisering som er skyld i økt ulikhet, dels fordi de ufaglærte jobbene er mest utsatt for å bli automatisert bort, dels fordi investeringer flyttes fra arbeid til kapital og dermed også bidrar til å øke andelen av overskuddet som går til tilbake til eierne og dels fordi digitale forretningsmodeller, der hver nye kopi er gratis og veldig små bedrifter kan vinne hele det globalt markedet, lett kan resultere i at "vinneren tar alt".
Mot slutten av boken gjør forfatterne også et forsøk på å komme med noen politiske anbefalinger om hva det er viktig å investere i og prioritere i møtet med teknologiendringene. Forslagene deres er gode, men forbausende tradisjonelle, og handler om å løfte kvaliteten på skolen, styrke entreprenørskapet, satse på forskning, øke kunnskapsinnvandringen, investere i transportinfrastruktur og lage bedre koblingsarenaer på tvers av sektorer og bransjer. I tillegg er de opptatt av vri på skattesystemet slik at det blir lavere skatt på arbeid og økt skatt på miljøbelastninger og forbruk vi vil ha mindre av. Det er for så vidt betryggende å lese at utfordringer som dette ikke nødvendigvis krever helt andre svar, men at det blir enda vikigere å investere i utdanning, forskning og mer innovasjon.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar