mandag 14. april 2014

Fem finanskriser som forandret verden

The Economist skuffer ikke sine påskelesere i år heller og har i siste nummer et svært leseverdig essay om fem historiske finanskriser med den megetsigende tittelen "Five slumps that shaped modern finance". Et hovedpoeng i essayet er at vi må se på det som ble gjort for å rette opp tingene som gikk galt for å forstå de mest sentrale mekanismene og strukturene i dagens finanssystem. The Economist skriver:

"Five devastating slumps—starting with America’s first crash, in 1792, and ending with the world’s biggest, in 1929—highlight two big trends in financial evolution. The first is that institutions that enhance people’s economic lives, such as central banks, deposit insurance and stock exchanges, are not the products of careful design in calm times, but are cobbled together at the bottom of financial cliffs. Often what starts out as a post-crisis sticking plaster becomes a permanent feature of the system. If history is any guide, decisions taken now will reverberate for decades."

Det var som en konsekvens av politiske veivalg under disse store krisene, eller like gjerne som en ikke-planlagt sideeffekt av dem, at institusjoner som the New York Stock Exchange og the Federal Reserve i USA og Royal Bank og Scotlands dominans i UK ble skapt.

Fortellingen begynner med den store lånekrisen i USA i 1792 da det var et enormt behov for investeringskapital for å bygge landet, men der spekulasjon og svindel tok overhånd og bankene rett og slett slapp opp for kontanter, Mannen som reddet situasjonen var USAs første finansminister Alexander Hamilton, som gjennomførte historiens første redningsaksjon (big "bailout") som tilførte enorme mengder statlig kapital for å hindre kollaps i det private banksystemet:

"Hamilton’s bail-out worked brilliantly. With confidence restored, finance flowered. Within half a century New York was a financial superpower: the number of banks and markets shot up, as did GDP. But the rescue had done something else too. By bailing out the banking system, Hamilton had set a precedent. Subsequent crises caused the financial system to become steadily more reliant on state support."

Andre krise i fortellingen inntraff i 1825 og var den første store "emerging markets"-krisen, der briter fant ut at de skulle investere sparepengene sine i statsobligasjoner i land i Latin Amerika som nylig var frigjort fra Spania og som kunne tilby høy rente. Problemet var at de nye statene ikke kunne holde garantiene som ble gitt. Dessuten var det langt fra London til Latin Amerika, noe som gjorte at kreative mellommenn brukte mangelen på informasjon til å dikte litt For eksempel skotten Gregor MacGregor som fant opp landet Poyais i Mellom-Amerika og solgte statsobligasjoner fra dette imaginære landet til investorer i UK. 

Da ting gikk helt galt valgte parlamentet og Bank of England å legge hovedskylden for de dumme investeringene på bankene og ikke på investorene, noe som førte til at veldig mange små og mellomstore banker ble kjøpt opp eller lagt ned. Blant vinnerne var de skotske bankene, som Royal Bank of Scotland, som var underlagt en lovgivning som var mer positive til større banker. Krisehåndteringen i 1825 er av grunnene til at UKs fire største banker i dag holder 75 prosent av alle innskuddene og RBS er en av de største bankene i verden.

I 1857 kom den første virkelige globale finanskrisen. Den ble utløst av overinvesteringer i jernbane i USA, som i stor grad ble finansiert av investorer og banker fra Europa. Det var både lønnsomt og smart å bygge jernbane, men en periode var optimismen alt for stor og det var for mange som lokket investorene med urealistisk høy avkastning, ikke ulikt dot.com-krisen i 2000-01. Krisen i 1857 var den første der effektene spredte seg fra by til by, tvers over Atlanteren og til Europa i løpet av dager. Det mest spesielle ved krisen i 1857 var at staten for en gangs skyld ikke gikk inn og plukket opp regningen.

Krisen i 1907 oppstod i et USA som, i motsetning til UK, hadde beholdt et svært desentralisert og fragmentert banksystem (med 22 000 forskjellige banker), noe som likevel ikke var til hinder for at det oppstod nye finansaktører i form av "truster" som tok høyere risiko og hadde langt lavere krav til egenkapitaldekning enn de mange lokale bankene. The Knickerbocker Trust Company, den største av dem, var kjent for å ha et romersk tempel som hovedkontor, dekorert med marmor fra Norge innvendig.

Med høy risiko og så lav egenkapital måtte det gå galt. Og da det gikk galt i oktober 1907 var USA uten et "lender of last resort" som kunne bruke den statlige pengesekken og redde de som hadde rotet bort egne og andres penger. Mellom 1907 og 1908 falt produksjonen i USA med utrolige 11 prosent. Sårene etter denne krisen, der bankene rett og slett gikk tom for penger, var den direkte årsaken til the Federal Reserve Act i 1913, en lov Alexander Hamilton ville vært fornøyd med.

Femte finanskrise var den virkelig store krisen i 1929-33. En mørk periode i mars 1933, da myndighetene påla finansmarkedet en ukes "bank holiday", var det 2000 banker som aldri åpnet igjen. I alt 11 000 banker stengte mellom 1929 og 1933, pengemengden falt med 30 prosent, arbeidsløsheten gikk fra 3,2 prosent i 25 prosent,  og aksjemarkedet falt så mye at det brukte 25 år på å ta igjen det tapte. Og ut av alt dette kom det naturligvis enda flere lover og statlige mekanismer som i krisetider kan brukes vil å redde banker ut av problemer ved å skyte inn skattebetalernes penger.

At staten må ta et slikt samfunnsansvar er naturligvis ikke galt, for konsekvensene av å ikke gripe inn er så store. Spørsmålet The Economist reiser på slutten av essayet er om incentivene likevel er blitt for ujevnt fordelt og om risikoviljen hos enkelte blir for stor når man vet at staten, det vil si skattebetalerne, alltid vil ta regningen når ting går virkelig galt.