torsdag 25. februar 2010

Ikke så modig fra handlingsromutvalget

Forskningsminister Tora Aasland nedsatte i høst et utvalg for å se på universitetenes og høyskolenes handlingsrom for å selv ta beslutninger, gjøre prioriteringer og gjennomføre strategier. Eller for å si det på en litt annen måte: Et utvalg som skulle finne en god forklaring på hvorfor universitetene har stadig mer penger men likevel klager på at de har stadig mindre handlingsrom.

Da utvalget, der jeg selv har vært med, la fram sin rapport i dag sendte Tora Aasland ut følgende kommentar i en pressemelding med overskriften "Modig om handlingsrom, men ikke modig nok":

"-De har gjort en modig jobb. Men de har ikke vært modige nok når det gjelder hva de selv kan gjøre. Det er nødvendig med enda mer mot for å vurdere prioriteringene universitetene og høyskolene selv har ansvaret for. Jeg savner for eksempel en diskusjon om forholdet mellom overordnet styring og faglig frihet og om hva det er som gjør det vanskelige å foreta prioriteringer."

Rent bortsett fra at jeg ikke synes rapporten er spesielt modig, er Tora Aaslands kommentar en ganske presis oppsummering av en alt for lang rapport. Men det er kanskje ikke annet å vente når man setter ned et utvalg som i all hovedsak har bestått av rektorer og fagforeninger innenfor sektoren selv. I en kultur som sliter med å vende blikket ut mot verden og forstå sin egen konkurransesituasjon, er det behov for nye impulser, ikke for å sende flere hilsener hjem til egne institusjoner.

Jeg tror at det i en hver annen sektor som skulle vurdere sitt eget handlingsrom i omskiftelige tider, ville vært fokusert særlig på to forhold: Dels egen kompetanse og ledelseskapasitet til å gjennomføre kraftfulle nok endringer. Og dels hvilken posisjon egen institusjon har i den internasjonale konkurransen om å tak i den kompetansen man trenger, i universitetens tilfelle de beste forskerne og studentene. Disse temaene er nevnt i rapporten, men det er fordelingen av kroner på statsbudsjettet som er hovedtema, ikke institusjonenes egen evne til å rydde seg mer handlingsrom.

Men når det sagt så er det noen viktige problemstillinger som er tatt opp i denne rapporten, som drukner litt i helheten, men som det er viktig å følge opp politisk og som har med måten staten styrer og bruker penger. Jeg vil nevne tre ting jeg synes det er positivt at blir løftet fram og som det er viktig at departementet følger opp:

For det første kritiserer rapporten at universitetene og høyskolene får mer penger dersom alle universitetene og høyskolene produserer flere studenter som fullfører, men ikke får mer penger dersom de publiserer mer forskning. Mens den resultatbaserte utdanningskomponenten ikke har noe øvre tak, er forskning er et nullsumspill mellom institusjonene. Det gir ikke den type satsing på forskning vi ønsker. Derfor burde de resultatbaserte pengene til forskning økes. Man kunne for eksempel flytte penger fra den frie grunnbevilgningen og over til den resultatbaserte forskningsfinansieringen.

For det andre tar rapporten opp det etter hvert store gapet mellom studenttallet myndighetene sier de finansierer i grunnbevilgningen til universitetene og det faktiske studenttallet som i dag er langt høyere. Det er jo i utgangspunktet billig å presse noen flere lavere grads studenter inn i auditoriene hvis det er ledige plasser. Men dette er ikke bærekraftig når kravene til oppfølging av den enkelte student blir større. Og det er i hvert fall ikke bærekraftig når det er flere tusen studenter for mye, da må man investere i nye bygg. Hvis ikke departementet og universitetene sammen gjør noe med dette vil det ende med at man reduserer antall studieplasser i en tid hvor vi trenger enda flere.

Og for det tredjeKunnskapsdepartementet slutte å detaljstyre gjennom sine tildelingsbrev på alt for mange sider, brev som tar opp alle mulige store og små spørsmål de mener institusjonene skal gjøre. Nå er det sikkert gode grunner til at departementet ikke stoler på at institusjonene gjør ting slik departementet vil. Byråkratier har lange tradisjoner når det gjelder å styre gjennom direktiver. Men skal man utvikle en ledelseskultur som tar ansvar for egne prioriteringer og strategier må departementet la styrene og ledelsen ved institusjonene selv ta ansvar. Departementets overordnede mål, insentivene i finansieringssystemet og kvalitetssikringen fra Nokut skal sikre hovedretningen. Hvordan man innretter seg for å nå målene må institusjonene ta et større ansvar for selv.

Hele rapporten kan leses her. Den er som sagt litt lang, men gir en grei innføring i hvilke økonomiske , juridiske, kulturelle og historiske rammer som finnes og som denne sektoren må forholde seg til. Og som man sannsynligvis ikke utnytter så godt som man egentlig kunne. Og for de som er interessert i å diskutere rapporten videre med utvalgsleder Marianne Harg og statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet er det mulig å gjøre det på frokostmøte 2. mars hos Akademikerne.

5 kommentarer :

  1. Hei,
    Det er interessant det du skriver, men som en av rektorkandidatene ved ett av våre universiteter, UMB, er jeg veldig nysgjerrig på hva du som ekstern kan se av ting vi på universitetene kan gjøre selv for å øke handlingsrommet? Jeg er blant annet opptatt av å øke handlingsrommet gjennom eksterne finansieringer; å ta i bruk fundrasing som ett virkemiddel for å få det til. Dette er veldig unorsk, men noe jeg mener tiden er moden for. I Sverige har de gjort dette med stort hell ved Chalmers i Göteborg. Hvordan ser du på en slik mulighet fra ditt ståsted i NHO og i utvalget?
    Alle de tingene du tok opp er politikk fra øverste myndighet, som jeg er enig i at det er nødvendig å jobbe for å endre. Men som ikke en rektor i sekstoren kan annet enn å fortsette å jobbe for. Vi har ingen myndighet til selv å endre disse rammebetingelsene.

    Det vi derimot kan gjøre selv, er en klarere prioritering av egne midler; der vi bl.a. er nødt til å forenkle våre egne rutiner, og også se konsekvensene av å opprette sentra og forskergrupper. Universitetene kan aldri bli like omstillingsdyktige som en bedrift, siden kompetansen på universitetene bygges opp gjennom mange år, for deretter å bli relativt "ubrukelig" til annet enn det man er spesialisert innenfor. Se hvilke kvaler UiStavanger er utsatt for etter en periode med sterk ekspansjon av noen fag, og med utarming av andre. Nå sitter de med forslag om nedleggelse av hele fag. Men hva kan man gjøre med de 6 ansatte som i tilfelle ikke lenger har sitt fag å undervise i? Det er en stor utfordring å se hvilke fornuftige ting de kan settes til. Heri ligger universitetenes dilemma; skiftende tider lar seg ikke lett kombinere med langsiktig kompetanseoppbygging.
    Det hadde vært spennende, som sagt, å høre dine perspektiver på dette, som ser oss utenfra.
    mvh
    Trine Hvoslef-Eide
    Rektorkandidat UMB

    SvarSlett
  2. Hei og takk for sist.

    Jeg deler nok ikke din pessimisme på vegne av rapporten, men det er kanskje ikke så overraskende. Jeg mener vi har levert en ganske god rapport, tatt i betraktning hvor lite tid vi har hatt til rådighet.

    Når det er sagt, så er jeg langt på vei enig i at de anbefalingene du trekker frem er blant de viktigste i rapporten. Jeg er imidlertid veldig uenig i forslaget ditt om å flytte midler fra den frie grunnbevilgningen til den resultatbaserte forskningsbevilgningen, og det opplever jeg at flertallet i arbeidsgruppen er også. Jeg mener vi kommer med sterke argumenter, særlig i kap. 5.3, for hvorfor det tvert i mot er viktig å styrke den frie grunnbevilgningen.

    SvarSlett
  3. Trine: Jeg synes du gjør helt rett i å være opptatt av hva dere kan gjøre selv når det gjelder prioritering av egne midler. Jeg er enig i at det er forskjell på universiteter og bedrifter, men når det gjelder krav om omstilling tror jeg forskjellene ofte blir overdrevet. Kunnskapsbedrifter må som universiteter investere i å bygge kompetanse langsiktig. Og universitetene må i likhet med bedriftene ha evne til å prioritere noe ned når noe annet skal prioriteres opp.

    Når det gjelder mulighet for ekstern finansiering fra næringslivet er dette av flere grunner vanskeligere å få til i Norge enn i Sverige, blant annet har det med næringsstruktur å gjøre. Men det kan være verdt å se på hva den maritime næringsklyngen har gjort i forhold til å finansiere professorater på NTNU og Høyskolen i Ålesund.

    Anne Karine: Hva flertallet i arbeidsgruppen mener tror jeg ikke betyr så mye når politisk ledelse i kunnskapsdepartementet slakter rapporten på grunn av faktafeil og udokumenterte påstander. Kyrre Lekves blogg gir en god oppsummering av problemet: http://lettelse.blogspot.com/2010/02/modig-men-ikke-modig-nok-om.html
    Tror ikke det er noen grunn til å være optimist, i hvert fall ikke på vegne av den frie grunnbevilgningen.

    SvarSlett
  4. Fra bloggen til Kyrre Lekve: "Handlingsromgruppa la i dag fram sin rapport "Handlingsrom for kvalitet". Det er ingen tvil om at gruppa har gjort en virkelig bra innsats, og at dette dokumentet kan bli et viktig referansedokument i framtidens debatter om forskning og høyere utdanning.

    Alt i alt er de positive bidragene fra Arbeidsgruppa flere enn svakhetene"

    Er det dette du kaller å slakte rapporten?

    Jeg er ikke uenig i at rapporten sikkert har sine feil og mangler, eller at det er mye vi kunne gått dypere inn i dersom vi hadde hatt tid. Tatt i betraktning de rammebetingelsene vi hadde å jobbe med, mener jeg likevel at resultatet er bra og gir et godt grunnlag for videre arbeid og diskusjon.

    Så jeg er fortsatt optimist på vegne av frie grunnbevilgninger...

    SvarSlett
  5. Hei Paul

    Jeg synes dere har gjort et godt stykke arbeid i rapporten. Spesielt er jeg fornøyd med den første anbefalingen i kapittel 5.2: ”Det er nødvendig med en gjennomgang av kategoriene for finansiering av studieplasser” samt den første anbefalingen i kapittel 5.4.2: ”Kostnadene for stipendiater bør gjennomgås med sikte på finansiering som er mer i samsvar med reelle kostnader.”

    Da Harg, Lekve og du presenterte rapporten på frokostmøtet hos Akademikerne tirsdag 02.03.10 ble det kommentert fra en som representerte økonomiutdanningene at han så på det som et stort problem at det opprettes mange nye studieplasser innen økonomifagene. Han var bekymret for kvaliteten på studietilbudet. Inntil vi får et finansieringssystem som tar høyde for at kostnadene ved eksperimentelle fag er vesentlig høyere enn ikke-eksperimentelle fag vil fagområder som økonomi fortsette å øke på bekostning av naturvitenskapelige fagområder. Det er nettopp naturvitenskapelige kandidater Norge har underskudd av. Arbeidsgruppen anbefaler at det tas en gjennomgang av kategoriene for finansiering av studieplasser. Per i dag får universitetene 30000 for en bachelor i økonomi og 38000 for en bachelor i eksperimentelle fag. Undervisning i eksperimentelle fag krever tilgang på instrumentering og teknisk assistanse som langt overskrider differansen på 8000 kr!
    Jeg håper virkelig at det blir foretatt en solid gjennomgang av finansieringen av studieplassene og stipendiatmidlene.

    Jeg er overbevist om at handlingsrommet der det trangest vil bli bedre når denne skjevfordelingen rettes opp☺

    VH Anne Gravdahl
    Nestleder NITOs etatsgruppe for universitet- og høyskoleansatte

    SvarSlett