Når en supermakt drar ut kontakten

Jeg skrev for noen dager siden her på bloggen om hvordan USAs regjering har hindret oss i å gå tilgang til Antropics nye kraftige KI-modell Claude Fable 5. De har på en måte nappet ut ledningen vår. Og på den måten gitt hele verden et interessant lynkurs i hva det innebærer å ikke ha digital autonomi.

I utgangspunktet er det eksportkontrollregelverket regjeringen har brukt for å nekte eksport av avansert KI, for USA har ikke noe lovverk for å regulere KI som sådan. Men så er virkeligheten i denne saken enda et hakk mer kompleks fordi USA ikke vil at utlendinger i USA skal ha tilgang til Fable 5 heller, og har tatt det inn i beslutningen. 

Og fordi Anthropic ikke har noen måte å holde oversikt over om deres kunder i USA er utenlandske statsborgere, så har alle i USA også mistet tigang til denne avanserte KI-modellen. Det har også Anthropics utenlandske ansatte, som det er mange av.

Makten over tilgangen til KI

I dette øyeblikket i historien, der konkurransen om å kunne tilby den beste og mest avanserte KI-modellen er knallhard, og verdien for mange bedriftskunder av å kunne tilby tjenester bygget med disse mest avanserte KI-verktøyene kan være avgjørende, så kan slike myndighetsbeslutninger være et vinn-eller-forsvinn. Makten over tilgangen til KI og makten til å nappe vekk muligheten til å utvikle KI-modeller, eller bruke KI-verktøy bygget på disse, er enorm. 

Så er det jo som jeg skrev i det tidligere blogginnlegget slik at det over tid har utviklet seg et veldig betent forhold mellom mellom USAs myndigheter og Anthropic. Denne nye konflikten rundt Claude Fable 5 er også et resultat av det. Men konsekvensene av måten USA har håndtert saken, og de prinsippielle spørsmålene den handler om, har langt videre implikasjoner enn en krangel mellom et selskap og en regjering, også for tilgangen til KI globalt. For hva betyr det i praksis at livsviktige rammebetingelser for teknologibedrifter plutselig nappes vekk? At humørsvingninger hos et lands ledere avgjør om kunder får tilgang til produktet du selger eller ikke? Hva hvis dette blir den nye normalen? Det er ikke bra for USAs teknologibedrifter, men det er minst like skadelig for alle deres kunder verden over.

De globale og maktpolitiske problemstillingene er drøftet i The Economist lederartikkel i helgen. Overskriften på forsiden er "America's AI Power Grab". Lederartikkelen peker på at i en tid der mange er opptatt av at USAs makt i Europa og flere andre steder i verden blir redusert, så er det i hvert fall på et viktig område den ikke blir mindre. Få ting gir mer makt enn å bestemme hvem som får tilgang og hvem som ikke får tilgang til verdens viktigste teknologier. Og, som The Economist skriver, så kommer denne rollen som teknologiens portvokter utstyrt med en rekke problematiske sider, både for USA og for andre land:

"America must decide how to wield this vast new power. The rest of the world must decide what to do about it. Even as it plans for an unreliable America in everything from defence to trade, it now has to cope with a new way of being captive to the world’s biggest economy."

Strategier for løsrivelse 

Nå er naturligvis problemet at andre land ikke vil slå seg til ro med å ikke ha tilgang til de beste og mest avanserte produktene som bare er tilgjengelige i USA. For Europa betyr det at man må finne svarene andre steder, enten ved å utviklke sine egne KI-tjenester til å komme opp på samme nivå, eller ved å bruke kinesisk KI. The Economist skriver om det uholdbare i å være som avhengig av teknologi man ikke vet om man har tilgang til:

"Such a future would be uncomfortable for America’s allies, which are nowhere close to rivalling the likes of Anthropic. They are already vulnerable to Mr Trump’s bargaining on trade, alliances, the dollar system and more. AI could become the most important lever of the lot. True, some of the dependence is two-way: America needs Dutch lithography machines and Taiwanese fabs. And foreigners could always shun Anthropic or OpenAI in favour of good-enough open-weight alternatives.

Yet running models requires computing power, which America has perhaps 15 times more of than Europe, plus much more ongoing investment. If SpaceX, whose share price has surged after listing on June 12th, realises its vision of data centres in space, the gap is unlikely to close.

USA har med andre ord stor makt over andre gjennom sine selsakpers ledende rolle på flere viktige teknologiområder, blant annet KI. Den makten kan brukes klokt eller uklokt. Den kan til og med brukes så uklokt at de i realiteteen dytter selsakper og arbeidsplasser ut, eller åpner døren for at kinesiske språkmodeller tar over plassen, fordi det ikke er tilgang til andre alternativer. 

Internett vs KI

Av og til tenker jeg på likheter og forskjeller mellom dagens KI-utrulling og internett-utullingen i dot.com tiden i årene før 2000, da bedrifer og vanlige innbyggere for første gang kunne få tilgang til innhold, tjenester, nettaviser, nettbanker og nettbutikker, og masse annet fra sin egen PC. Det var veldig stort, og er kanskje blitt enda større og viktigere enn vi kunne forestille oss dengang. Internett var som KI er i dag en muliggjørende infrastruktur for masse annet, også helt nye og innovative tjenester vi ikke vet om i dag. 

Men det er en stor forskjell. Internett er en desentralisert teknologi, utviklet gjennom en slags dugnad, der alle land og selskaper som følger bestemte standarder og spilleregler har tilgang. Det å stenge noen ute er ganske vanskelig og krever at en regjering aktivt hindrer sine innbyggere og bedrifter tilgang. Det det er ikke mulig å stenge andre lands selskaper og innbyggere ute, for da tar dataene en annen vei. Tilgang til skybaserte KI-tjenester som Claude, Chat GPT, Copilot og Gemini er annerledes. Her kan selskapet eller en regjering i landet selskapet holder til bestemme hvem som får og ikke får tilgang. Nå finnes det riktignok noen åpne og nedlastbare KI-modeller som kan kjøres lokalt på egen datamaskin, og denne varianten av KI vil kanksje vokse i omfang, men realiteten i dag er de mest avanserte modellene bor i noen ytterst få selskapers datasentre. 

En enorm konsentrasjon av makt, med andre ord, og en stor sårbarhet i form av fravær av digital autonomi. Den eneste sikre strategien for å møte denne utfordringen er sannsyligvis å sørge for å ha en mest mulig sikker og ikke-avbrytbar tilgang til infrastruktur og tjenester man er helt avhengige av. Men når det ikke er realitisk å utvikle disse på engenhånd er vi avhengig av å samarbeide med noen. Noen andre vi kan stole på at ikke kan komme til å trekke ut kontakten. 

Hvordan gjør man det? Vel, for Europas og Norges del vil den mest realistiske strategien handle om å ikke være for avhengig et bestemt lands mer eller mindre vilkårlige rammebetingelser og humørsvingninger, og heller ikke være avhengig av for få leverandører. Vi trenger Europa. Vi trenger EU. Ikke bare for å sikre europeisk regulering og rettsikkerhet, men vi trenger også noen ledende europeiske KI-modeller i tillegg til de amerikanske.