Skogvolumet i Norge øker

Statisktisk sentralbyrå har statistikk for det meste, også statistikk som forteller hvor mye skog vi har i Norge. Både hvor mye av arealet som er dekket av skog, og hvor mye kubikkmasse produktiv skog det er. Det er jo nyttig å vite om det blir mer eller mindre, for eksempel, hvis man havner i en diskusjon om nedbygging av natur.

Omkring 38 prosent av Norges areal er dekket av skog. Det er omkring tre ganger så mye areal som  det var for 100 år siden, Til sammenligning er 3,5 prosent jordbruksareal og 1,7 prosent av  arealet som er bebygd. i Norge. Resten er ferskvann, fjell, myr og det som i statistikken heter "åpen fastmark", som det er mye av i Norge (36 prosent).

Når det gjelder den produktive skogen, og hvor mye det utgjør målt i kubikkmeter så viser grafen over at det stadig øker. Vi har i følge SSB passert en milliard kubikkmeter. De skriver:

"Tall fra Landsskogtakseringen for perioden 2019-2023 viser at den stående kubikkmassen, som er stammevolumet av de stående trærne i skogen, ugjør 1,005 milliarder kubikkmeter. I løpet av de siste ti årene har samlet stående volum økt med 10 prosent. Stående volum på produktiv skogbruksmark utgjør 880 millioner kubikkmeter."

Av det produktive skogarealet er 3 500 kvadratkilometer vernet. Det er 4,1 prosent av arealet. En annen interessant opplysning i SSBs artikkel er at skogen tar opp 38 prosent av Norges samlede karbonutlipp, men at dette har gått litt ned de siste årene, SSB skriver at:

"Norske skoger hadde et opptak av CO2-ekvivalenter på 17,9 millioner tonn i 2022, viser tall fra Miljødirektoratet. Til sammenlikning ble det i 2023 i alt sluppet ut 46,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge, viser statistikken Utslipp til luft. Opptaket av klimagasser i skog har gått ned de siste årene. Det skyldes i hovedsak at det har blitt mer gammel skog, økt hogst og større forekomst av tørre og døde trær."

Gamle og nye tilsynsfloker

Hvor mange tilsynsorganer trenger vi i Norge? Har de en fornuftig arbeidsdeling seg imellom, eller er det mangelfull koordinering og overlappende nedslagsfelt, og dermed unødige administrative byder for virksomhetene det drives tilsyn med? Som i først og fremst er private bedrifter og kommuner.

Spørsmålet blir jevnlig aktualisert når man finner nye områder det skal drives tilsyn med. I forrige uke i form av en ny rapport fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som drøfter hvor ansvaret for tilsyn etter EUs forordning for kunstig intelligens skal plasseres i staten, og det drøftes fire ulike alternativer i rapporten. Spørsmålet i dette tilfellet er ikke om det være tilsyn, det er vi forplitktet til av EUs AI-act, men om det må etableres et nytt tilsyn, eller om vi kan bruke noe vi allerede har, som Datatilsynet, Digitaliseringdirektoratet eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

For noen år siden var det en liknende runde om hvor ansvaret for tilsyn med universell utforming av publikumsrettede digitale tjenester skulle plasseres, som endte opp som et nytt UU-tilsyn inne i Digitaliseringsdirektoratet. Og da det for noen år siden var enighet om at noen burde føre tilyn med skolene og kommunene som eier dem, for å påse at de gjør jobben sin når det gjelder å reagere på mobbing, så ble ansvaret lagt til Utdanningsdirektoratets regionale ledd, som er Statsforvalterne.

Hvor mange tilsyn er det egentig i Norge? Den eneste Stortingsmeldingen jeg vet om som har drøftet hva som er en hensiktmessig tilsynsstruktur heter "Om statlige tilsyn" og kom i 2003, ble lagt fram av Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman. Den gikk igjennom prinsipper, avgrensninger, anvar og roller, og foreslo også flere organisatoriske endringer. Stortingsmeldingen åpner med å slå fast at det da var nær 40 statlige tilsynsorganer i Norge. Meldingen tok for seg hele listen av statlige tilsyn og statlige etater med tilsynsfunksjoner som en del oppgavene, på tvers av alle sektorer, og førte til noen sammenslåinger, endringer av mandater og, ikke minst, relokaliseringer. Noen forsvant inn i andre tilsyn på den tiden (f.eks Taubanetilsynet, Edemetallkontrollen og Park- og tivolitilsynet) og noen nye tilsyn kom til som et resultat av sammenslåinger (f. eks Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) og Nokut). 

80 statlige etater med tilsynsoppgaver

I 2021 var jeg med på å lansere en felles datadelingsplattfrom, Tilda, for samordning og effektivisering av tilsyn. Da ble det slått fast at vi var kommet opp i 80 statlige etater som utfører tilsynsvirksomhet. Nå er det ikke sikkert at det innebærer en fordobling fra 2003, for noe av dette er nok avgrensede tilsynoppgaver innenfor en større etat, men det er ingen tvil om at det har vært en vekst både i antal organer og i volumet på tilsynsaktivieten. Bare for restaurantvirksomheter var det snakk om 16 ulike tilsynsorganer man må forholde seg til, i følge dette oppslaget i Finansavisen der Nikolai Astrup og Thorbjørn Røe Isaksen skrøt av hvordan datadeling i Tilda skal bidra til å effektivisere og forenkle kraftig for næringslivet. 

Dessverre ble ikke Tilda den suksessen som ble forespeilet dengang. Statlige etater er gjerne positive til å bruke andres data når det kan efffektivisere egen virksomhet, men de er ikke like begeistret for å dele sine egne data med andre, og på den måten forenkle hverdagen for næringsliv og kommuner. Riksrevisjonen har beskrevet dette i en leseverdig rapport om deling av data i staten som kom i november 2023.

Dette er en god illustrasjon på samordnings- og effektiviseringsutfordringer i statlig tilsynsvirksomehet som ser ut til å vokse i omfang, men som ikke helt får til å hente ut gevinster fra samarbeid, samordning og datadeling. Jeg tror de færreste av oss vil fjerne statlige tilsyn helt. Vi skjønner at det må drives tilsyn med om biler og russebusser er sikre, legemidler er trygge, sykehjemmene drives forvarlig, byggeplasser er sikre, flyene er trygge å fly med, offentlige bygg er brannsikret eller skoler driver forsvarlig undervisning. 

Selv de som roper opp om at det er for mye tilsyn kan plutselig finne ut at forbrukere må beskyttes enda bedre mot farlige produkter eller bakterier i næringsmiddelindustri eller på restaurantkjøkken. Desuten liker vi at de kriminelle i arbeidslivet blir tatt, slik at det lønner seg å være lovlydig og seriøs. Det vi ikke liker er at det er de lovlydige og seriøse som rammes av en strie strøm av kontroller og rapporteringskrav, som de kriminelle ikke bryr seg om.

Derfor er det behov for å utnytte digitaliserings muligheter til å ikke kontrollere og rapportere det samme flere ganger, koordinere kalendere, slik at man ikke får besøk av et nytt tilsyn hver dag med mange av de samme spørsmålene, og en prioritering av hva som er viktigst på tvers av sektorer og tilsynsorganer. Og vi må sørge for at det ikke blir opprettet et nytt tilsyn for hver nye utfordring som nye teknologier eller nye tjenester skaper, men prøve å plassere likeartede oppgaver sammen, slik stortingsmeldingen i 2003 la opp til.

Digitaliseringen gir nye tilsynsfloker

En del av utfordringene med tilsynsoverlapp skyldes at de fleste tilsynsorganer skal håndtere en sektorlovgivning, som handler om legemidler, matkvalitet, byggkvalitet, telekom, medier, luftfart eller finans, mens det samtidig er noen tilsynsorganer som håndterer mer tverrgående samfunnsverdier og regelverk, som personvern, likestilling og forbrukerbeskyttelse. Digitaliseringen kan i mange tilfeller virke forenklende, men bidrar også på sin måte til å øke utfordringen fordi de digitale systemene som brukes tar med seg sitt eget sett med utfordringer inn i dette, i form av blant annet sikkerhetsutfordringer, personvernutfordringer, markeds- og konkurransehensyn knyttet til plattformselskaper, og nå også hvordan kunstig intelligens skal kunne brukes på en sikker måte.

Hvor mange ulike tilsynsorganer skal for eksempel få slippe inn og sjekke at alt er i orden i et stort datasenter som håndterer sikkerhetskritiske og personsensitive data innenfor sikkerhets-, helse- og finanssektorene? Blir det sikrere jo flere tilsyn som kommer på besøk? Er svaret at man i stedet burde dele data og samordne bedre mellom de ulike tilsynsorganene? Eller burde man ta enda et skritt lenger og gjøre organisatorsiske endringer i tråd med at teknologi og tjenestemodeller er i endring?

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på dette. Vi må helt sikkert basere oss på at hovedstrukturen vil være både horisontale hensyn, som sikkerhet og personvern, kombinert med en sektorinndeling av både lovverk og tilsynsroller som ivaretar det at behovene er ulike. Vi regulerer ikke helsedata på samme måte som vi regulerer en sosial medietjeneste. Men det er heller ikke nødvendigvis slik at alle nye behov som oppstår kan løses ved å putte oppgaver inn i eksisterende strukturer og etater. 

Noen ganger må grensene mellom hva som hører hjemme i sektorene og hva som er tverrgående også utfordres. Er for eksempel Bank ID-tjenesten en del av finanssektoren, og bør reguleres som det, eller er det en tverrgående teknologi som brukes på tvers av veldig mange tjenestesektorer, og må betraktes som det? Ja, noen politikere har til og med foreslått et nytt lovkrav om å bruke Bank ID for å logge seg på sosiale medier for å bevise at man er gammel nok. Men hvordan lar et slikt krav seg kombinere med at det regulatorisk tilhører finanssektoren? Ganske dårlig, tror jeg. Og teknologiutviklingen gjør at det stadig vil kunne være slike migreringer der teknologier "bytter sektor".

En annen trend er at EU går for full fart i retning av av å utforme nye digitale lovverk som gjelder på tvers av sektorer, men som vil slå ned på ulike måte og medføre ulike krav til reguleringer og tilsyn i hver enkelt sektor. Det har EU naturligvis forstått at kan skape tilsynskaos, og stiller derfor krav om, at det må utpekes noen koordinerende tilsynsroller, nettopp slik DFØ nå har utredet for EUs KI-lovgivning, der de foreslår Nkom som koordinerende tilsyn i Norge.

Jeg har også inntrykk av at det i norske tilsynsorganer for tiden pågår både posisjonering og drøfting av hvor ansvaret for koordinering av tilsyn etter en hel rekke EU-direktiver og -forordninger skal plasseres, blant annet Digital Markets Act (DMA), Digital Sevices Act (DSA), Data Governance Act og Data Act. Hvem skal sitte i førersetet på disse områdene av de norske tilsynsorganene? Er regulering av digitale tjenester noe Medietilsynet skal koordinere? Eller Finanstilsynet eller Forbrukertilsynet skal koordinere? Og er det egentlig lurt å peke ut en sektormyndighet til en slik rolle, slik DFØ peker på Nkom når det gjelder kunstig intelligens? Har ikke Nkom bedre greie på bredbånd- og mobilkonkurranse, og frekvensforvaltning, enn på algoritmer?

En gjennomgang av roller og ansvar

En alternativ tilnærming til dette, i hvert fall på litt sikt, er netopp blitt foreslått av et utvalg som har levert en NOU om viderebruk av data, om implementering av ny EU-lovgivning om datadeling i norsk lovverk. Dette utvalget foreslår at vi i stedet for å putte nye oppgaver inn i gamle tilsyn, heller tar et skritt tilbake og går igjennom hele den digitale tilsynsstrukturen. Utvalget skriver at.

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennomfører en mer helhetlig gjennomgang av den nasjonale tilsynsorganiseringen på det digitale området i lys av endrede og nye krav fra EU. Formålet med gjennomgangen bør være å vurdere alternative modeller for organisering, der ett av alternativene er etableringen av et nasjonalt tilsyn på det digitale området."

Jeg tenker at dette er et godt innspill til hvordan en modernisert ansvars- og rollefordeling kan se ut, og som forhåpentligvis ikke bare sikrer at rett kompetanse er på rett sted, men også kan bidra til å forenkle og effektivisere tilsynsvirksomheten. Og i en drøfting om hvordan det nye lovverket skal tilpasses tilsynsmessig med andre tverrgående lover om innbyggerrettigheter og innsyn, skriver dette viderebruksutlvaget at:

Arkivlovutvalget foreslo i "NOU 2019: 9 Fra kalveskinn til datasjø – Ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver" å utrede et eget statlig organ til å føre tilsyn med offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, omtalt som Digitaliseringstilsynet. Begrunnelsen for deres forslag er at et Digitaliseringstilsyn kan gi et nødvendig forvaltningspolitisk, digitaliseringspolitisk og arkivpolitisk løft. Etter deres vurdering bør dokumentasjonsforvaltning og arkiver ses i sammenheng med pliktene etter offentleglova og forvaltningsloven og omvendt. Med unntak for de avgrensede klagerettene i forvaltningsloven og offentleglova og kontrollen som utføres av Stortingets organer Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen, er det i dag ingen statlig kontroll med etterlevelsen av disse regelsettene, ifølge arkivlovutvalget. Utvalgets forslag til ny lov om datadeling bygger på de samme alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene i offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, og må ses i sammenheng med disse lovene.

Det er litt å ta tak i, med andre ord, og sannsynligvis ikke tilstrekkelig å putte nye oppgaver inn der de passer minst dårlig. 

Kommuner og nyttårsbarn

Folketallet i Norge vokser litt, men langsommere enn før, og en større del av den gjenværende veksten skyldes innvandring. Statistisk sentralbyrå (SSB) kan i sin siste befolkningsstatistikk fortelle at vi nå er 5 571 634 personer i Norge, en økning i andre kvartal på bare 9271 personer. Det ble født 14 282 personer i 2. kvartal, og det var et fødelsoverskudd på 3857 personer. Nettovinnvandringen var på bare 5414 personer i forrige kvartal.

For noen dager siden skrev jeg om regjeringens nylig fremlagte perspektivmelding og hvordan den beskriver våre demografiske utfordringer fremover. Vi blir flere eldre og færre i arbeidsalder. Perspektivmeldingen har en "referansebane", en fremskriving av trender, som forteller at flere eldre vil gi behov for 180 000 flere helsearbeidere i 2060, men den samme aldringen gjør at det bare vil være 75 000 flere sysselsatte personer i 2060. Helsesektoren må ned andre ord ta arbeidskraft fra andre for å kunne levere tjenester på omkring dagens nivå. 

Jeg skal la dette omstillingsbehovet ligge nå, og heller se litt på en annen side av demografien: Den såkalte "eldrebølgen" er jo strengt tatt ikke fenomen der det plutselig dukker opp mange nye eldre mennesker, hverken i distriktene eller andre steder. Det er de samme personene som har vært der hele tiden, med de blir gradvis eldre. Og mens de unge i større grad har flyttet ut av de minste kommunene, blir de eldste igjen. Utfordringen blir å ha nok folk i arbeidsfør alder og nok nye barn til å fyllke barnehager og skoleklasser. Problemet er egentlig ikke for mange pensjonister, men for få barnefamilier. Når byene vokser mest er det ikke på grunn av fraflytting fra distriktene, men fordi det er i byene og i de store kommunene rundt byene det blir født flest barn.

Av omkring 28 300 barnefødsler første halvår i år, ble det født mer enn 4600 i Oslo, mer enn 1500 barn i Bergen, 1100 i Trondheim, 730 i Stavanger og 640 i Bærum. Dette er tall som er litt over fjorårets fødselstall, selv om de er ganske lave historisk sett. Og også i Drammen, Lillestrøm og Kristiansand ble det født over 500 barn første halvår, slik at totalen i alle disse kommunene kan bli over 1000 barnefødsler i 2024. Da kan vi glede oss over at det er konkurranse om å være barnet som blir født tidligs på første nyttårsdag, årets nyttårsbarn, med tilhørende oppslag i lokalavisen.

Nyttårsbarn før sankthans?

I mange norske kommuner er det ingen spenning knyttet til hvem som blir årets nyttårsbarn. Det er mer mer spenende om nyttårsbarnet kommer før januar er slutt. I noen kommuner er spørsmålet om det kommer et eneste barn før påske, eller kanskje ikke før sankthans. Med under 5 barn i løpet av hele første halvår, hvordan er driftsgrunnlaget for skoler og barnehanger i fremtiden? Hvordan er kvaliteten? Og hvor der de som skal jobbe i eldreomorgen i årene som kommer?

Første halvår 2024 ble det født null barn i seks kommuner, Folldal, Utsira, Modalen, Vevelstad, Træna og Berlevåg. Det ble ingen nyttårsbarn før sankthans der, og vi venter fortsatt i spenning på om det kommer et nyttårsbarn før jul.

Det ble født ett barn første halvår i Engerdal, Samnanger, Tydal, Namsskogan. Bindal, Dyrøy, Kvænangen, Loppa. I fire av disse kommunene måtte de vente til over påske før nyttårbarnet endelig kom. Men et barn i året i hele kommunen høres litt ensomt ut. Vi får følge med på statistikken for andre halvår og håpe det kommer noen lekekamerater snart.

Befolningsstatitiskken viser at det i første halvår ble født to barn i Kvitsøy, Sollund, Røyrvik, Leka, Beiarn, Lavangen, Hasvik, og Gamvik, tre barn ble født i Bokn, Flatanger, Dønna, Gildeskål, Moskenes, Kåfjord, Måsøy og Nesseby, mens hele fire barn ble født i Aremark, Etnedal, Fyresdal, Åmli, Bygland, Valle, Ulvik, Fedje, Hyllestad, Osen, Vega, Leirfjord, Hatfjelldal, Ibestad, Gratangen og Lebesby. 

Mange av disse kommunene er gjengangere på slike lister. I Utsira kommune for eksempel forteller SSBs statistikk at det bare er født et barn så langt på hele 2020-tallet. Men Utsira er en spesiell liten øy-kommune som ser ut til å ha stabisert folketallet på litt over 200 innbyggere. Da er det nok værre for en dal andre kommuner der folketallet faller og de er i en region der flere kommuner sliter med lave fødselstall, knapphet på fagfolk og dårlig med tilflytting. Vi har pleid å kalle det "fraflytting" det de små kommunene i distriktene opplever, men for disse kommunene er det egentlig ikke det som er problemet lenger. De som får barn har allererede har flyttet, mens de som er pensjonister, eller snart blir det, blir igjen.

Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.

Norsk mediebarometer 2023

Man bør være opptatt av å finne sine favorittstatistikker. I mange år har en av mine favorittstatistikker vært Norsk mediebarometer fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Jeg har blogget om den mange ganger før. Den kommer på våren hvert år og er en liten bok på 150 sider med statistikk om befolkningens daglige mediebruk og hvor mye tid vi bruker på det (lenke til pdf her).

Det er i hvert fall to grunner til at jeg synes denne undersøkelsen er vedlig interessant. For det første er mediebruk, det vil si hvordan vi bruker tid på nyheter, film og serier, musikk, sosiale medier og spill, interssant i seg selv når vi bruker så enormt mye tid på det. Det har skjedd enorme endringer i måtene vi konsumerer medieinnhold på, muliggjort av teknologi, innovasjon og kreative og skapende mennesker. Flere av årets funn er så interessante at de har fått sine egne nyhetssaker på SSBs nettsider, blant annet om at:

• Stadig færre leser parpiraviser
• Her hører vi mest på podcast
• Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge (svar: Netflix er i dag klart størst, mange kjemper om andreplassen)

Og for de som lurer på slike ting, som meg, så er den sosiale medieplattformen med flest daglige brukere fortsatt Facebook med 63 prosent daglige brukere, men det blir jevnere. Snapchat har 56 prosent, Instagram 46 prosent og Tiktok 22 prosent. Og det er altså i Norsk mediebarometer man finner denne kunnskapen.

Fort og sakte samtidig, og i rykk og napp

Den andre grunnen til at dette er interssant, også utover det å måle mediebruk i seg selv, er at den forteller mye om måten teknolgidrevne endringer i samfunnet skjer. Og spesielt den type endringer som skjer i skjæringspunktet mellom hva som er teknologisk mulig, hva innovative virksomheter får frem av nye tjenester og hva brukerne faktisk gidder å bruke tid på. Det er jo ikke sånn at bare fordi noen lager en ny tjeneste så blir den en suksess. selv om den er aldri så digital og moderne. Det er sjelden vi går rundt og venter på at en helt ny teknologi skal komme. 

Mediebruk er et område der folk velger selv hva de vil bruke tid og penger på, ikke arbeidgiver eller myndigheter, slik det kan være med en del annen teknologibruk i samfunnet. Fordi kunden er sjef kan man si "nei takk", og la være å omfavne nye digitale tjenester. Men det har jo ikke skjedd, tvert imot har kundene omfavnet de nye medietilbudene. Noe av det Norsk mediebaromenter også forteller oss er at endring ofte skjer i rykk og napp, ikke som en rett linje fra A til B, elle som et stort sprang. Og den fortaller at endrede brukervaner ikke handler om å bytte ut en totalpakke med tjenester med en helt ny pakke med tjenester. For brukerne er det ikke bare analog vs digital eller lineær og tilbyderstyrt vs flesibelt og brukerstyrt, men styrt av hva passer best for meg her jeg er akkurat nå. Da kan jeg velge å kombinere noe av det nye og spennende med noe av det gamle og kjente.

Internett er kommet for å bli

Disse mediebruksundersøkelse fra SSB har vært laget en stund og dekker hele perioden fra før vi brukte internett, via perioden da det kom, men vi ikke var sikre på hva vi kunne bruke det til, til dagens situasjon der internett er over alt og hos alle. Bruk av internett en gjennomsnittsdag er derfor et av spørsmålene, som kanskje er blitt litt meningsløst nå når biler, komfyrer, varmepumper og støvsugere også er på nett. Men tallene viser i hvert fall at det i 1997, første gangen det ble målt, var 7 prosent på internett daglig. Så gikk det veldig fort og passerte 35 prosent i 2002, 60 prosent i 2006 og 80 prosent i 2012, i hele befolkningen. Alle aldergrupper. Daglig. Og i dag er dette tallet 94 prosent. Blant de over 80 år, der SSB først nylig har begynt å måle, er det 60 prosent daglig. 

Betyr det at folk i alle aldergrupper sitter foran hjemme-pcene sine og "surfer" nettet? Nei, daglig privat pc-bruk er bare 36 prosent, mens daglig bruk av mobiltelefon er 97 prosent. Det er smarttelefonen som er den foretrukne medie- og internetterminalen i de flestes liv. Daglig bruker 85 prosent telefonen til meldinger, 73 prosent til samtaler, 62 prosent til epost, 57 prosent til nyheter, 45 prosent til videoklipp og 72 prosent til sosiale medier. Det er alderforskjeller naturligvis, men de er overraskende små. Så selv om alle er på nett, og de fleste har vært der i årevis, går den dagelige tidsbruken stadig oppover, både privat og på jobb. 153 minutter privat og 90 minutter på jobb eller skole, hver dag. Det er tjenester på telefonene våre som driver denne oppgangen videre. 

En viktig lærdom for andre næringer er naturligvis at alt som kan gjøre enklere og bedre på en smarttelefon før eller senere havner på en smarttelefon. Men samtidig viser mediebruksundersøkelsen at det også er ting vi brukere foretrekker å gjøre som før, enten det skjer ved hjelp av en telefon eller ikke. Mens noen måter å levere tjenester på er blitt totalt endret på under 20 år (f,eks lese papiraviser) så er andre medievaner forbausende uendret (f.eks. lytte til radio og lese bøker). Hvorfor? Det har i hvert fall ikke bare med teknologi å gjøre. Noen ganger muliggjør teknologien tjenester vi ikke vil ha, eller venter med å ta i bruk til noen lager en tjeneste som er brukervennlig og verdt prisen (f.eks videostrømming).I andre tilfeller er det slik at nye teknologiplattformer muliggjør nye tjenester som er påfallende like det de erstatter (f.eks bøker på lesebrett vs bøker på papir, eller radioprogammer på nettradio eller som podcast). Vi beholder det vi liker ved det gamle, men får tilført en fleksibilitet og et større innholdsmangfold.

Teknologiutvikingen skaper gjerne nye muligheter raskerer enn virksomheter og brukere har lyst og evne til å ta den i bruk. Plutselig får en ny måte å gjøre ting på likel raskt fotfeste, og forandrer på tjenestetilbud og brukervaner, mens det på andre områder ikke er slik at nye og innovative digitale tjenester lykkes.  Det gjør at ulike næringer og ulike sektorer i samfunnet endres i ulik hastighet. Ja, også innenfor innenfor samme sektor, enten det er helse, bolig, handel eller transport, kan det være slik at deler av prosessene blir helt forandret fordi vi omfavner nye teknologi (hvor ble et av minibankene og telefonkioskene?), mens andre ledd i kjeden fortsetter akkurat som før, år etter år. 

Papiraviser, TV, videomaskin...

Litt mer om medievaner, som tross alt er hovedpoenget med undersøkelsen, og dette med utvikling skjer i rykk og napp, og ofte litt etter at nye teknologier og tjenester finnes. Det er ganske intrerssant å se tallene som beskriver oppslutningen om blant annet papiaviser, TV, radio og bøker fra årtusenskiftet, da internett inntok hjemmene båre, og frem til i dag, 

I 2000 var papiraviser som VG og Dagbladet veldig stort og fortsatte å være det i mange år framover. I 2000 bruke gjennomsnittsinnbyggeren 34 minutter på papiraviser og så sent som i 2013 brukte vi 21 minutter. En betydelig nedgang, men fortsatt var det slik at over halvparten leste en papiravis daglig. Skulle mediebedriftene anta t nedgangen ville flate ut, eller øke i hastighet? Vel, nå vet vi svaret på det. Bare 17 prosent leser papiravis(er) daglig og det går fort ned. 

TV er et annet eksempel på dette med utvkling i rykk og napp. I 2000 var TV største og viktigste mediakanal. Over 80 prosent så på TV hver dag, og vi brukte 140 minutter daglig på det. Spol frem til 2013 og 75 prosent av oss så TV hver dag og vi bruke 133 minutter. Tross internett, sosiale medier og smarttelefonner som forlengst var tatt i bruk. I 2023 er det plutselig bare er 47 prosent som ser TV daglig og vi bruker 74 minutter på det.

Så er det selvfølgelig noe annet som har kommet og tatt denne plassen, og når skiftet først skjer kan det skje veldidg fort. Mediebarometeret til SSB måler en kategori som heter "videomedier". I 2000 ble det målt til 10 prosent daglig bruk, og 7 minutter i gjennomsnitt. Dette var i VHS-alderen, og i tiden der DVD var på vei inn, og det var stor optimisme i bransjen. I 2013 var det fortsatt DVD og etterfølgeren Blu-ray. Youtube og strømmetjenester via internett var på vei opp. Men fortsatt bare 15 prosent daglige brukere og 14 minutter tidsbruk i gjennomsnitt. I 2023 ser verden helt annerledes ut. 50 prosent av oss bruker "videomedier" en gjennomsnittsdag og vi bruker 81 minutter på det. Men "videomedier" er blitt noe annet. Det er videostrømmetjenester via internett som de siste 3-4 årene brått er blitt større enn tradisjonell TV, både målt i daglige brukere og målt i tidsbruk.

Radio og bøker holder stand

Men, så er det likvel ikke slik at denne aksellererende teknologifyrte endringen slår like hardt inn på alle områder. Lineær radio holder for eksempel stillingen mye bedre enn TV. I 2000 hørte 57 prosent på radio daglig og tiden som ble brukt var 83 minutter. I 2023 hører 48 prosent radio daglig og gjennomsnittstiden er 52 minutter. Og det til tross for at det i SSBs statitsikk er en kategori som heter "lydmedier" som både er gamle og nyere måter å høre på lyd, både "stereoanlegg" og Spotify via telefonen, som i alt har 60 prosent daglige lyttere og brukes i 76 minutter. Vi har på noen år gått fra LP-plater og CD, via nedlastbare mp3-filer til strømming via mobilen eller den smarte høyttaleren. Konseptet platespiller og stereoanlegg hjemme ser ut til å overleve.

Også bøker hoder stand, og de holder stand i samme format som Johann Gutenberg lanserte for 600 år siden, men med et visst supplement fra nettbrett og litt mer fra lydbøker. 25 prosent leser bøker daglig, litt flere enn i 2000, og gjennomsnittlig tidsbruk er 17 minutter, litt høyere enn i 2000. Jeg gleder meg over det mangfoldet og den fleksibiliteten som er blitt muliggjort av av internett, smarttelefoner og annen teknologi, og virksomhetenes innovasjonsevne. Men jeg gleder meg minst like mye over at klassiske medieformater fra lenge før internett, som bøker og radio, holder stand. Fordi det er brukerne som bestemmer.

Nei, alt var ikke bedre før

Det er sannsynligvis ganske mange av oss som savner Hans Rosling, den svenske legen og professoren som spesialiserte seg på analyser og visualiseringer av data om hvordan det går i verden. Fordi kunnskap om hvordan det faktisk går er en mye bedre rettesnor enn både svartmaling og dommedagsscenarier, men også til fornektelse eller ubegrunnet teknologioptimisme.

Jeg så Hans Rosling live en gang, på NHOs årskonferanse for omkring 20 år siden, da han var i ferd med bli verdensstjerne og hadde noen enorme skjermer i begge endene av den digre konferansesalen som han løp imellom. Og hadde stige, en lang pekestokk og en enorm energi som han brukte til å spre et mye mer optimistisk budskap om helse, ernæring, barnedødelighet og befolkningsvekst enn vi var vant til å høre. 

Det går ikke stadig dårligere i verden, var budskapet, de fleste steder går det stadig bedre, og spesielt mange land som tidligere var svært fattige. Dataene ble samlet i database og visualiseringsverktøy utviklet av stiftelsen Gapminder og forklaringene på hvorfor det er slik, og hva det betyr, kom i bøker som "Factfullness - Ten Reasons We're Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think", som ble utgitt i 2018, etter at Rosing døde året før, og ble en internasjonal bestselger.

Er det noen som tar denne verdifulle arven videre når det gjelder datagrunnlag, pedagogiske verktøy og fortellerevne som hjelper oss forstå hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og hvordan et egentlig går i verden? Og som kanskje også er opptatt av den grønne bærekraften. Klimaendringer og bevaring av natur, for eksempel. Det virker som Roslings familie har tatt opp tråden når det gjelder Gapminder. 

Men en annen stigende stjerne når det gjelder denne type dataformidling er Hannah Ritchie (egen hjemmeside her), som er seniorforsker på Oxford Universitys Martin School der hun er tilknyttet the Oxford Martin Programme on Global Development. Men viktigst i denne sammenheng er at hun er sjefsforsker ved den enorge datadelingstjenesten Our World in Data, som har tatt mål av seg til å samle og dele alle disse datane om de viktigste utviklingstrekkene i verden:

"Poverty, disease, hunger, climate change, war, existential risks, and inequality: The world faces many great and terrifying problems. It is these large problems that our work at Our World in Data focuses on. Thanks to the work of thousands of researchers around the world who dedicate their lives to it, we often have a good understanding of how it is possible to make progress against the large problems we are facing. The world has the resources to do much better and reduce the suffering in the world."

Hannah Richie har også skrevet en god bok om dette som heter "Not the End of the World - How We Can Be the First Generation to Build a Sustainable Planet", som kom i januar i år. Den må jeg lese ferdig først, før jeg etter planen skal om den her på bloggen. Hun skriver også sammen med flere andre på bloggen "Sustainability by numbers"

Det er lett å være pessimist om dagen, både når det gjelder sikkerhetspolitikk, økonomi, demokratiets tilstand, tap av natur og klimaendringer. Men det betyr ikke at alt var bedre før eller at alt som er viktig har utviklet seg i negativ retning. Ja, på de aller fleste områder er det slik at ting er langt bedre i dag enn for både 200, 100 og 50 år siden. Og som Hannah Richies boktittel slår fast kan dagens bederasjon bli det første som gjør planeten bærekraftig.

Et eksempel på dette, ogs om man kan finne på Our World in Data, er en graf som viser utviklingen i barnedødelighet i ulike land. Jeg har klippet inn et skjerbilde derfra øverst i denne posten. Her er en lenke til kilden. Grafen viser barnedødelighet målt ved andelen barn i ulike land som dør før de fyller fem år, før og nå. I India og Kina døde 25-30 prosent av barne før de fylte fem år i 1950, i Norge 3,3 prosent. I dag ligger på ikke bare Kina, men også India under nivået Norge var på i 1950. Mens Kina og USA er på omtrent samme nivå i dag, omkring 0,6 prosent.