På tide med sommerens andre innslag i denne spalten, etter noen gode lange dager på badestranden. Og som nevnt tidligere gir dette god anledning til både dypdykk i rariteter, b-sider og tidligerre uutgitte ting, men også muligheter til å høre på gode oppsummeringer av høydepunktene i artisters karrierer. Og da kan man samtidig få et overblikk over artister man ikke kjenner så godt fra før, eller kanskje bare kjenner deler av det de har gjort, men trenger å tette noen hull.
Slik er det med meg og The Who. Jeg har alt for ung da de hadde storhetstiden på 60- og tidlig på 70-tallet, men kjenner de mest kjente sangene. Samtidig tenker jeg at The Who er en del av den musikkhistoriske allmenndannelsen man bør ha. Og da er en samleutgivelse som dekker hele karrieren en bra måte å få denne innsikten i kompakt form, og perfekt som avkobling en lang dag på en badestrand.
Samlingen heter "The Who Hits 50", kom da de fylte 50 år i 2014, og består av alle singlene de har gitt ut, mer eller mindre. Jeg tror det er et par fratrekk, en også et par tillegg på deluxe-utgaven av denne samlingen. I hvert fall er det 42 sanger på den utmerkede versjonen jeg lytter til på Spotify. Den begynner i 1964 med R&B-sangen "Zoot Suit" og avslutter i 2014 med "Be Lucky", og mellom der er det 40 sanger der mange er pop- og rockehistorie på det aller ypperste. En kronologisk gjennomgang av The Whos a-sider på singlene, men med et par små overraskelsesinnslag underveis.
The Who startet som en slags frontfigurer for mod-subkulturen og debutalbumet "My Generation" ble en viktig markør for en ungdomskultur. De første singlene på samlingen kommer enten derfra, eller er albumløse, kjente sanger som "My Generation", "Substitute" og "The Kids Are Allright". I 1967 måtte Mick Jagger og Keith Richards en tur i domstolene og i fengsel for besittelse av narkotika, og The Who ga ut Stones "The Last Time" som singel for å vise støtte.
The Who utviklet seg etter hvert vekk fra å være et typisk singel-band og over til å skrive sanger til mer eller mindre gennomførte konseptalbum som "Tommy", "Who's Next" og "Quadrophenia", med gitarist Pete Townsend som den ledende kunsteriske kraften. Men singler ble det likevel, som "Pinball Wizard", "Behind Blue Eyes" og "Won't Get Fooled Again". Så kommer det en rekke mindre kjente sanger fra utover 70-, 80-, 90- og 2000-tallet da the Who fortsatte å både gi ut plater og turnere, men etter hvert i et mye lavere tempo enn før. Og skjelden med de helt høye listeplasseringene. Stort sett ganske ukjent terreng for meg, men noe veldig bra, noe mer middels, men absolutt verdt å høre seg gjennom.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar