Sveriges digitaliseringsstrategi 2025-30

I slutten av mai la den svenske regjeringen fram sin nye digitaliseringsstraregi. Den heter ganske enkelt Sveriges digitaliseringsstrategi 2025-30, er på 56 sider, og sorterer innsatsen inn i fem tematiske områder: Digital kompetanse, digitalisering av næringslivet, digitalisering av den offentlige forvaltningen, digitaliseringen av velferden og konnektivitet.

I tillegg har den svenske digitaliseringsstrategien tre områder som beskrives som "Strategiske horisontale mål". Der nevnes at Sverige skal anvende KI og ny teknologi aktivt for å løse samfunnsutfordringer og øke konkurransekraften, at Sverige skal ha en robust og sikker infrastruktur for bruk og deling av data, og at den digitale mostandskraften og beredskapen må være på plass.

Svenske og norske digtaliseringsmål

Mens den svenske strategien som nevnt har fem strategiske målområder, og tre horisontale målområder, med i alt 8 hovdmål, har den norske digitaliseringsstrategien som kom for mindre enn et år siden 10 temaer, med tilhørende mål. Den norske strategien har en litt annen logisk oppdeling der fem temaer er beskrevet som "forutsetninger" og fem temaer er "prioriterte innsatsområder". Akkurat hva som gjør noe til en forutsetning og noe annet til et innsatsområde i den norske strategien er ikke helt innlysende. Men det er ikke så viktig her. 

Realiteten er at temaene i den svenske og norske strategien er temmelig sammenfallende. Og det er jo ikke så veldig ovverraskende gitt at både Norge og Sverige har mye felles og begge land er langt fremme når det gjelder både digital infrastruktur, digitalisering i offentlig sektor og i næringslivet, og har innbyggere som digitalt kompetente og liker å ta i bruk nye digitale muligeheter. Begge strategiene har kapitler om digital kompetanse, om omstilling og innovasjon i næringslivet, om digitalisering i offentlig forvaltning, om digital infrastruktur/konnektivitet, om datadeling og datadrevet innovasjon, om kunstig intelligens og om digital sikkerhet og beredskap. 

Så har den svenske strategien et eget tematisk kapittel om digitalisering av velferden, mens den norske har temakapitler om personvern, om grønn digital omstilling og om digital deltagelse. Men langt mer er likt enn ulikt når det gjelder temavalg i de to strategiene og jeg tror ikke det er påfallende uteglemmelser i noen av dem. De klareste forskjellene gjelder andre ting i disse strategiene enn hvilke temaer de omhandler, for eksempel hvor tydelig koblingen er til annen politikk.

Fra mål til gjennomføring

Det som for meg fremstår som veldig tydelig når jeg sammenligner en svensk og en norsk regjeringsstrategi er at mens overordnede samfunnsmål godt kan være formulert relativt likt, er beskrivelsen av hvor dokumentet passer inn, det vil si hva som allerede er besluttet og under gjennomføring og hva som er planlagt gjennomført på grunn av strategien, ganske ulik. 

Mens en norsk regjeringsstrategi egentlig ikke har noen fastsatt form ut over at det gjerne er noen hovedmål, noen delmål og noen "Regjeringen vil.."- punkter, som i prinsippet er handlingsrettet, men som i praksis er å vurdere eller utrede, så har en svensk regjeringsstrategi en rekke henvisninger til tidligere vedtatte mål og pågående arbeid. I hvert temakapittel er det et delkapittel som heter "Urval av beslutade åtgärder". Der er et punktlister med henvisninger til oppdrag som er relevante som er gitt til ulike myndighter. De har henvisninger til dokumentet der oppraget er gitt, slik at det er lett for oss lesere å finne det.

I tillegg er det et tilsvarende delkapittel som heter "Planerade åtgärder" som beskriver nye ting som enda ikke er igangsatt, men som kommer på grunn av strategien. Disse har et litt varierende presisjonsnivå, som i Norge, men i flere av kapitlene er de helt konkrete. Denne måten å dele opp temaene i mål, delmål, pågående aktiviteter og nye tiltak, gjør det også lettere å holde oversikt både over tidslinjer og få litt hjelp med å håndtere digitaliseringens tverrekstorielle natur. 

Et godt eksempel på som slik kombinasjon av digital satsing, som fortjener å bli nevnt i denne strategien, men som også inngår i andre sektorers satsninger, er at Sverige nylig behandlet en proposisjon fra regjeringen til riksdagen om forskning og innovasjon. Her ble blant annet ambisjonsnivå og konkrete stategier for forskning og innovasjon innenfor kunstig intelligens og andre fremvoksende teknologier behandlet. Den omtales slik:

"Regeringen har tagit initiativ till en successiv ökning av anslagen för forskning och utveckling fr.o.m. 2025 t.o.m. 2028 (prop. 2024/25:1 utg.omr. 16 avsnitt 6.7.1 m.fl.). Satsningarna beskrivs närmare i forsknings- och innovationspropositionen och inkluderar flera större insatser som syftar till att stärka digitalisering, AI och andra framväxande tekniker i Sverige (prop. 2024/25:60)."

Kompetanse, næringsliv og forskning

En annen forskjell på den svenske og den norske digitaliseringsstategien er at den svenske er påfallende mer næringslivsorientert, ikke bare i temakapitlet om næringsliv, men også i flere av de andre kapitlene. Så skal man også huske at den svenske forskningsinnsatsen er betydelig høyere enn den norske som andel av BNP og at det er stor forskningsinnsats i næringslivet som er hovedårsak til dette. Uten at regjeringen i Sverige slår seg til ro med det. Strategien slår fast at de må satse langt mer:

"Under 2023 investerade Sverige 3,6 procent av BNP i forskning och utveckling, vilket väl möter EU:s mål på 3 procent. Företagen stod för 74 procent av investeringarna. Trots dessa betydande satsningar bedömer regeringen i forsknings- och innovationspropositionen att de nationella investeringarna i forskning och innovation måste öka markant under kommande år (prop. 2024/25:60)."

I Sverige utgjør 3,6 prosent av BNP over 200 milliarder kroner i året. Jeg minner om at vi i Norge har slitt med å nå 2 prosent av BNP og at næringslivet her står for omtrent halvparten av forskningen. Det er derfor imponerende når den svenske regjerigen vil øke inveseringene i forskning innovasjon markant.

Det er også interessant å se hvordan temakapitlet om kompetanse, som kommer først i den svenske digitaliseringsstrategien, er svært orientert mot utfordringer i arbeidsliv og næringsliv. Et delkapittel heter "Digital kompetens på arbetsmarknaden" og tar opp ulike innsatser som må til for at Sverige får fylt behovet for mer digital kompetanse dersom bedriftene kan være innovative og konkurransedyktige. De nevner også flere igangsatte tiltak, og har med disse gode henvisningene til andre dokumenter, som nevnt. For eksempel om etter- og videreutdanning:

"Sedan den 1 januari 2023 finns ett nytt omställningsstudiestöd som syftar till att vuxna som är etablerade på arbetsmarknaden ska kunna finansiera studier som kan stärka deras framtida ställning på arbetsmarknaden med beaktande av arbetsmarknadens behov (prop. 2021/22:176, bet. 2021/22:AU12, rskr. 2021/22:365). Omställnings-studiestödet administreras av Centrala studiestödsnämnden och för 2025 finns nästan 4,9 miljarder kronor avsatta för stödet (prop. 2024:25:1 utg.omr. 15, bet. 2024/25:UbU2, rskr. 2024/25:103)."

En viktig del av denne kompetanseutfordringen er i følge den svenske digitaliseringsstrategien tilgang på digital ekspertkompetanse, ikke bare fra Sverige selv, men fra utlandet. Sverige må trekke til seg utenlandsk spisskompetanse, og det har vært et eget utredningsarbeid som har sett på ekspertskattereglene og på skatteinsentiver for forsknings og utvikling.

Digitalisering av forvaltningen

De svenske beskrivelsene av utfordningene med digitalisering av offentlig forvaltning er veldig gjenkjennelige for oss i Norge. Det er selvfølgelig noen forskjeller på måter vi har innrettet og organisert ulike oppgaver og tjenester, med så mye er likt at nettopp disse ulikhetene kan være spesielt interessante å se på. Kanskje våre naboland er bedre enn oss på noe? Kanskje de har satt igang noe vi kan lære av? Og fordi Sverige er medlem i EU er de tettere koblet på beslutningsprosesser på områder som også får virkning i Norge.

Sverige har samlet mange av sine offentlige digitale løsninger i tjenesteplattformen ENA som er bredt omtalt i strategien. I tillegg til å være en felles inngang til ulike digitale tjenester er det også meningen av den skal være en inngang for private som vil bygge tjenester på toppen, men utgangspunkt i offentlige data:

"Den nationella digitala infrastrukturen Ena kopplar samman olika system och utgör en gemensam teknisk grund för en gemensam digital ingång där medborgare och företag kan nå de viktigaste digitala tjänsterna på ett och samma ställe. Ingången kan möjliggöra för de olika delarna av den offentliga förvaltningen som helhet att erbjuda en sömlös upplevelse för användarna. Genom att öppna upp för tredjepartsleverantörer att utveckla tjänster baserade på offentliga data, t.ex. med hjälp av tydliga riktlinjer och öppna API:er, dvs. tekniska gränssnitt som gör att system kan kommunicera på ett standardiserat sätt, kan ett ekosystem av innovativa lösningar skapas. Exempelvis kan applikationer utvecklas för att hjälpa företagare att planera och rapportera utgifter, eller för att ge medborgare tillgång till skräddarsydda myndighetskontakter."

Designprinsipper, åpenhet og teknisk gjeld 

Kapitlet om digitaliseringen av forvaltningen har også med noen interessante formuleringer om prinsippille valg som skal gjelde på tvers av forvaltningen når man digitaliserer. For eksempel når det gjelder brukerorientering og bruk av åpne standarder:

"Regeringen avser att öka användarcentreringen av e-tjänster genom att ge Myndigheten för digital förvaltning i uppdrag att ta fram designprinciper som bl.a. innefattar hur användaren ska inkluderas i varje fas av utvecklingen."

"Regeringen avser att ge Myndigheten för digital förvaltning i uppdrag att uppdatera riktlinjerna för öppna programvaror och standarder, i syfte att främja innovation, samverkan och en bredare användning av öppna lösningar inom offentlig förvaltning."

Temakapitlet om digital forvaltning har også andre tiltak med ambisjoner om å fornye og forbedre den digitale forvaltningen, gjøre det mulig å dele mer data og samtidig være opptatt av sikkerhet og personvern. Mange av dem er som nevnt helt gjenkjennelige i en norsk kontekst, men kanskje er noen av de svenske tiltakene tydeligere på at gjennomganger og redesign av digitale systemer også må ha en effektiviseringsambisjon der man både skal spare penger, både for myndighetene selv og for brukerne.

Og så er det helt til slutt i den svenske strategien et konkret punkt om å foreta en nasjonal kartlegging for å rydde i og sanere it-systemer som har gått ut på dato og der det vil kunne spare samfunnet for mye ressurser om man skifter dem ut:

"Regeringen avser att genomföra en nationell kartläggning av kritiska äldre system inom offentlig förvaltning som inkluderar en riskbedömning och kalkyl över besparingspotential för att modernisera och effektivisera it-miljön."

Dette tror jeg kunne være en fornufrig tilnærming også i en norsk kontekst. I stedet for at hver etat skal ha ansvar for sine digitale løsninger helt alene, og kjempe en tapper kamp for å få penger og oppmerksomhet til nødvendig modernisering i den årlige budsjettprosessen, burde vi bli flinkere til å se denne moderniseringen i sammenheng og på tvers og sektorene. Da er det lettere å sette inn innsatsen der den trengs mest, der den gir mest gevinst og der den bidrar til å forebygge enda større kostnader i fremtiden. 

Lang musikk til lange feriedager (72)

Jeg innleder sommersesongen med samme ord som i fjor og i forfjor, og ikke helt ulikt tidligere somre heller:

"Det er blitt sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Det vil si musikkutgivelser som er lange og passer til utforskning når man har litt god tid, som på en lang dag, i fint vær, på badestranden."

Denne spaltens toppår var i 2019 med 6 bidrag. Det kom omtrent ingenting i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie med mer biltur enn badestrand, men hele 6 bidrag igjen i 2022, 7 i 2023 og nye 5 i 2024. Her er hele listen. Og i år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er i Estepona, på solkysten i Spania, ligger godt til rette for det.

Fjoråretes fem bidrag var Echo and the Bunnymen, The Who, Bob Dylan, The Beach Boys og Florence and the Machine. Godt og variert, med andre ord, og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år.

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format. Det bør være det som i tilsvarende fysisk format gjerne kalles "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Fordi dette handler om ferie og strandliv, begynner jeg passende nok med The Beach Boys. Jeg vet det kan bli litt gjentakelse her fordi jeg var innom Beach Boys også i fjor og deres "50 Big Ones". Den kom til 50-årsjubileet i 2012, og hadde 50 låter. I år har jeg funnet frem til "Sounds of Summer - The Very Best of The Beach Boys", som først kom i 2002 med 30 sanger, men så kom ut på nytt i 2022, til 60-årsjubileet, i en ny utgave med hele 50 flere sanger i tillegg til de opprinnelige, det vil si 80 i alt. Likevel er det ikke mer enn 3 timer og 15 minutter spilletid totalt, for The Beach Boys hadde korte poplåter, ofte ikke stort mer enn to minutter lange.

Mange av de opprinnelige 30 sangene og de 50 sangene som er lagt til er blitt remikset og remastret for 2022-utgaven, og det i så stor grad for noen av sangene, at dette i seg selv er en viktig grunn til å høre på akkurat denne samlingen. En annen god anledning til å høre mer på The Beach Boys nå er at Brian Wilson nettopp gikk bort, den siste gjenlevende av brødrene Wilson og den fremste låtskriveren i bandet. Da nyheten ble kjent var det dette samlealbumet som gikk oppover hitlistene igjen. Tilgjengelig på Spotify er den også.

Hva er det så man får høre på denne samlingen? Selv om den er på 80 sanger, spredd på 3 CD-plater i boks-utgaven, er de første 30 sangene de samme sangene som utgjorde det opprinnelige best of-albumet i 2002. Det er her de aller største hitlåtene er samlet, men ikke i helt kronologisk rekkefølge. Det åpner sterkt med California Girls, I Get Around, Surfin' Safari og Surfin' USA, alle fra årene 1962-65. Særlig i de første årene handlet sangene om surfing, damer eller biler, og ofte kombinasjoner av de tre. Men med er også singelversjonen av "Be True to Your School", versjonen der gruppen The Honeys er cheerleader-kor mellom versjene. Sangen er en hyllest til Wilson-brødrenes skole.

The Beach Boys ble gradvis mer modne og Brian Wilson ble en låtskriver som ville konkurrere med The Beatles beste album, og ikke bare singler om surfing, og I 1966 kom Pet Souds ut, et av historiens viktigste og beste album. Herfra er "God Only Knows", "Sloop John B" og "Wouldn't It Be Nice" med på første (virtuelle) CD på samlingen. Også coverlåtene "Barbara Ann" og "Do You Wanna Dance" er tidlige klassikere. 

"Good Vibrations" er naturligvis også med bland de første 30, en albumløs singel. da den kom i 1966. De skulle opprinnelig være med på albumet "Smile", rett etter Pet Sounds, men det albumet kom ikke ut,  Også noen senere låter som "Kokomo" har fått plass her, men hele 25 av de 30 sangene er fra 60-tallet, noe jeg også tror gir et helt riktig bilde av når Beach Boys var på sitt aller beste

De to nye platene som kom til i 2022, med til sammen 50 ytterligere sanger, gir imidlertid noen andre muligheter til å utvide perspektivet og gjør samlingen mer komplett på flere måter. Disk 2 og 3 gir mer plass til mange sanger fra 70-tallet og litt fra 80-tall, mens det er tynt fra 90-tallet og ingenting fra 2000-tallet. Og naturligivs flere sanger fra 60-tallet også, som "Farmers Daughter", "All Summer Long", "You're So Good to Me", Wendy," og "The Warmth of the Sun,". 

Men for mange ligger kanskje det viktigste i å ha en stor samling som dette i utforske de senere og mindre kjente utgivelsene fra Beach Boys, med sanger som "It's O.K",  "Sail On, Sailor," This Whole World", "Long Promised Road" og "Forever." som noen eksempler. Ikke alt var muntre sommerlåter fra Beach Boys heller. På samlingen finner vi sanger som "'Til I Die,", "Do You Like Worms (Roll Plymouth Rock),""I Just Wasn't Made for These Times," og "(Wouldn't It Be Nice to) Live Again" som gode eksempler på nettopp dette.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

130 000 nye boliger før 2030?

Regjeringen fastsatte i februar i år et mål om at det skal være 130 000 ny boliger innen 2030. Målet ble kunngjort i redegjørelsen for Stortinget om regjeringens politiske prioriteringer, etter at Senterpartiet gikk ut. Men boligbyggingen i Norge er på vei ned og tiden som brukes på byggesaksbehandling i de store kommunene er på vei opp. Er det i det hele tatt mulig å nå et slikt mål innen 2030?

Boligstatistikk

Noen ganger kan det være fare for at slike politiske mål er upresise og det oppstår  uenighet om hva som skal måles, og når. Det tror jeg ikke er tilfelle her. Vi har god boligstatistikk i Norge og vet hva en bolig er og hvordan det skal telles. Ved inngangen til 2025 var det i alt 2,74 millioner boliger i Norge. Av disse er 47 prosent eneboliger, 26 prosent i boligblokker, 12 prosent i rekkehus, 9 prosent i tomannsboliger, samt noen i bofellesskap og andre bygningstyper. Det er store variasjoner utover landet, og en langt høyere andel av nye boliger er i dag leiligheter i større boligbygg.

Målet skal nås innen 2030. Boligstatistikkene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) opererer med kategoriene "igangsettingstillatelser" for nye boliger, boliger som under arbeid og nye boliger som er fullført. Regjeringens mål er formulert slik at vi må legge til grunn at det er 130 000 fullførte boliger innen 2030 som er målet. De må fullføres i løpet av de fem årene fra 2025-2029. Det betyr i gjennomsnitt 26 000 nye boliger i året dersom regjeringensn mål skal nås.

Hvordan ser statistikken ut så langt? Peker tallene for 2024 i riktig regning? De gjør dessverre ikke det. NRK hadde nylig et stort oppslag med overskriften "– Fullstendig urealistisk med 130.000 nye boliger" fordi det utviklingen i 2024 fikk feil vei. Det bygges ikke nok boliger til å nå målet. For å kunne få det til må det både gis flere igangssettingstillatelser, og de må behandles raskere enn nå hvis det skal være et slags håp om å få det til.

"Med unntak av Trondheim, øker saksbehandlingstiden i samtlige storbyer fra 2023 til 2024. I Tromsø er tiden det tar å gjøre tomter byggeklare nær doblet det siste året. Sammen med Bergen og Oslo har nå Tromsø den tvilsomme æren av å ligge på topp på lista over lang saksbehandlingstid i byggesaker. I alle disse byene tar det nå det nå nær 6 år fra første møte med kommunen til spaden kan stikkes i jorda."

Færre igangsettingstillatelser 

Som grafen fra SSB øverst viser, har boligbyggingen avtatt de siste par årene. Antall fullførte boliger har falt, men antall nye igangsettingstillatelser har falt mer. I de tre årene 2020 til 2022 lå antallet fullførte boliger på mellom 28 000 og 29 600 i året. I de samme årene lå antall igangssettingstillatelser tett på 30 000  i året. Antall fullførte nye boliger holdt seg oppe på 28 000 i 2023 også, men falt til 24 000 i 2024. Mens antall igangsettingstillatelser er nå blitt mye lavere: 22 778 i 2023 og bare 18 679 i 2024. Det blir ikke 130 000 nye boliger innen 2030 med slike tall.

Et blikk på den geografiske fordelingen av nye boliger kan også være nyttig. De er, for å si det forsiktig, ikke spesielt jevnt fordelt. I mange kommuner i Norge bygges det ikke nye boliger i det hele tatt, eller kanskje bare en håndfull. I noen kommuner er avgangen av boliger høyere enn nyggingen. Hvis vi ser på den fylkesvise fordelingen av nye igangsettingstillatesler, var det bare 153 i hele Finnmark fylke, 212 i Telemark, 586 i Nordland og 672 i Møre og Romsdal. Og i disse fylkene er det gjerne 2-3 kommuner som står for det aller meste av aktiviteten. For eksemåel i Finnmark der 118 av 153 igangsettingstillatelser kom i bare to kommuner, Alta og Sør-Varanger. I fem kommuner var tallet null.

Det er i de store kommunene det må bygges mange flere boligiger for å nå målet. Men der er det stort sett slik at det ble ferdigstilt flere nye boliger enn det kom igangsettingstillatelser. Det betyr at trenden peker nedover. I Oslo i 2024 var det 3076 ferdigstilte boliger, men bare nye 2121 igangsettingstillatelser. I Akershus var det 4885 nye boliger, men bare 2989 igangssettingstilllateler. I Trøndelag var det 2844 nye boliger, men 2196 igangssettingstillatelser. Det samme bildet ser vi i Rogaland med 2265 boliger og 1981 igangsettinstillatelser. For Vestland er begge tallene enda lavere og i Troms var det 1024 nye boliger, men bare 793 igangssettingstillatelser. Det er heller ikke sikkert at alle igangsettingstillatelser blir til boliger med det første i et svakt marked.

Roper etter raskere prosesser

Hvorfor er det blitt en så bratt nedgang i boligbyggingen? Den mest åpenbare forklaringen er naturligvis at vi har gått fra en lang persiode med svært lav rente, til en høy rente. Kostnadene knyttet til å bygge nye boliger ble brått langt høyere også da trevarer, stål og betong ble mye dyrere. Men det hjelper ikke at planprosesser og byggesaksbehandling tar lengre tid enn før og at tekniske krav blir mer innfløkte, eller et kommuner stiller egne krav i tillegg til de som er i nasjonale regelverk. Det er en kompleks serie av ulike faktorer som til sammen gjør det for dyrt å kjøpe ny bolig. I de store byene er det behov for flere boliger på grunn av vekst i folketallet og et arbeidsliv som trenger flere ansatte, men for mange har ikke råd til å kjøpe de nye boligene som bygges.

Hva er det da som trengs? Hva kan man gjøre? En arbeidsgruppe i og omkring næringen og kommunene har foreslått 72 nye tiltak for raskere boligbygging, tiltak som er overlevert til regjeringe. De 72 tiltakene er kategoriert i tiltak som gjelder planprosesser, tiltak som gjelder byggesaksprosesser, tiltak som gjelder tekniske regelverk og noen andre tiltak. I følge regjeringen selv er dette en "bruttoliste", altså ikke en liste over tiltak de lover å gjennomføre, men en liste man kan plukke tiltak fra. Faren er at listen bidrar til å skape noen forventninger som det ikke er planer om å innfri, men det er kanskje en fare for at noen mer grunnleggende grep ikke står på listen og derfor ikke blir vurdert i det hele tatt.

Fra bruttoliste til veikart

Jeg tror at det blant de 72 forslagene til tiltak kan være flere ting det er fornuftig å gå videre med. Men det vil kreve at man innretter arbeidet på en annen måte enn å behandle det som en slags innspills- og ønskeliste, som riktignok er katekorisert på plan, bygg, teknisk og annet, og også i noen grad vurderer tidshorisont for å få dem gjennomført, men et arbeid som dette krever en helt annet type prosess dersom man skal kunne lykkes. 

Slike ting kan ta tid, og da er det viktig å sette det som kan gjøres raskt og enkelt på et annet spor enn det som vil kreve et mer omfattende endringsarbeid, som for eksempel lovendringer eller organisatoriske endringer i myndighetsopparatet. Man må blant annet se på sammenhenger og rekkefølge mellom ulike tiltak, hvilke aktører som må være involvert for å lykkes, og hvilke prosesser som kreves når det gjelder ansvar, roller og regelverk.

Flere gode råd fra OECD til Norge

OECD kommer jevnlig med analyser og rapporter om hvordan det står til i verdensøkonomien. Hva utsiktene er for den fremtidige utviklingen i global økonomi og handel, og hvordan det står til i OECDs medlemsland, blant annet Norge, når det gjelder næringslivsvekst, sysselsetting og forbruk.

En landrapport fra OECD om utsiktene i norsk økonomi kom i juni i fjor og fikk ganske mye oppmerksomhet, blant annet fordi OECD hadde ganske kritiske kommentarer til norsk økonomisk politikk i rapporten "OECD Economic Surveys Norway", mens pressemeldingen fra daværende finansminister Vedum ga inntrykk av at Norge inntrykk av at OECD mente at det meste var helt i orden. Jeg skrev om denne tydelige kontrasten her på bloggen i fjor. 

Usikker verdensøkonomi

Nå har OECD kommet med en ny interessant rapport om utsiktene for økonomien. Den heter "OECD Economic Outlook - Tacling Uncertainty, Reviving Growth". Det er ikke en rapport om Norge spesielt, men en rapport som beskriver utsiktene i verdensøkonoomien. OECD er en medlemsorganisasjon med 38 medlemmer. I tillegg er det en del kandidatland til medlemsskap, som Argentina, Brasil og Indonesia, og det er noen store land som er med i statistikken selv om de ikke er i OECD, som Kina, India og Vietnam. Og OECD-medlemmet Norge er naturligvis også et av disse landene som får noen gode råd på veien.

De første 100 første sidene i rapporten gir en analyse av den globale økonomien og beskriver hvorran all utsikkerheten vi står i når det gjelder toll og handel, gjør det ganske vanskelig å beskrive fremtiden, men det som er sikkert er at usikkerhet i seg selv demper investeringer og aktivitet. Så gir de neste 150 sidene mer inngående analyser og noen anbefalinger til de litt over 50 enkeltlandene som blir vurdert i rapporten. 

OECDs sjefsøkonom Alvaro Periera understreker i sin innledende lederartikkel i rapporten hvordan nye handelshindreinger og toll, i kombinasjon med usikkerhet, preger prognosene. Alle land rammes negativt av dette. Samtidig er prisstigningen vanskelig å bli kvitt:

"In the past few months, we have seen a significant increase in trade barriers as well as in economic and trade policy uncertainty. This sharp rise in uncertainty has negatively impacted business and consumer confidence and is set to hold back trade and investment. In this challenging and uncertain environment, we have downgraded our growth projections. We are now forecasting that global growth will decline from 3.3% in 2024 to a modest 2.9% in 2025 and in 2026. Weakened economic prospects will be felt around the world, with almost no exception. Lower growth and less trade will hit incomes and slow job growth.

Although inflation has recently declined in most countries, service price inflation remains stubbornly sticky and goods price inflation has increased slightly in many countries due to rising food prices. Protectionism is adding to these inflationary pressures, and inflation expectations have risen substantially in several countries. And even though we are still forecasting that inflation will come down to central bank targets by 2026 in most countries, it will now take longer to reach those targets. In the countries more affected by tariffs, inflation might even rise first before coming down.

Risks have risen significantly too. There is the risk that protectionism and trade policy uncertainty will increase even further and that additional trade barriers might be introduced. According to our simulations, additional tariffs would further reduce global growth prospects and fuel inflation, dampening global growth even more."

Råd til Norge

Norge er naturligvis i likhet med alle andre land påvirket av uroen og usikkerheten i verden, men vår store olje- og gasseksport påvirker oss litt annerledes. Mens vi er sterkt påvirket av endringer i oljeprisen, er vi i litt mindre grad enn mange andre påvirket av høyere toll i USA, ganske enkelt fordi Norge ikke eksporterer så mye til USA. Til gjengjeld er Norge med vår åpne og eksportrettede økonomi svært utsatt for en nedtur i verdensøkonomien.

"The United States imposed a 10% tariff on goods imported from Norway in April, which could be raised to 15% by July. The United States accounts for around 3% of Norway's total exports, so the direct impact of the increased US tariff will be relatively modest. In this projection, Norway is assumed not to introduce a retaliatory tariff and the possible rise in July is assumed not to take place. Nonetheless, Norway will be affected by increased uncertainty in the global economy and a contraction in demand, including for oil and gas. Both oil and gas prices have declined markedly since early April, reducing export and government revenue."

Og rådene Norge får fra OECD er også denne gangen svært tydelige. Vi må slutte å subsidiere kapitalintensive og gjerne ulønnsomme enkeltprosjekter, og i stedet redusere administrative byrder, forenkle og legge bedre til rette for private investeringer i næringslivet. Vi må rett og slett satse mer på markedet, sier OECD:

"While the Norwegian economy has been bolstered by offshore activity and government spending for some time, spurring private investment and productivity is key to making growth more sustainable. Industrial subsidies have increased substantially in recent years, with too much focus on specific industries such as battery factories and offshore wind projects. The government should stop support to these, and focus instead on further reforming market regulations, notably by reducing administrative burdens and licence requirements for firm entry and alleviating penalties for business failure. This would help ensure fiscal sustainability while boosting private investment, particularly innovative ventures, via market forces."

Jentene forsvinner ikke lenger

Her er det to forsider fra The Economist som viser at store forbedringer i verden kan skje på overraskende kort tid. Det er  bare 15 år mellom den øverste forsiden, som er fra mars 2010, og den nederste som er fra juni 2025

Temaet er familiers ønske om å få guttebarn fremfor jentebarn, noe vi kan fristes til å tenke at ligger dypt forankret i mange konservative kulturer. Og at denne favoriseringen av gutter, i kombinasjon færre barn, billig ultralyd og enklere tilgang til abort, ville utløse en demgrafisk katastrofe på sikt.

Tallenes tale i 2010

Da The Economist skrev en lederartikkel og satte denne saken på forsiden i mars 2010 virket det temmelig dystert. De skriv under overskriften "Gendercide", at:

"Most people know China and northern India have unnaturally large numbers of boys. But few appreciate how bad the problem is, or that it is rising. In China the imbalance between the sexes was 108 boys to 100 girls for the generation born in the late 1980s; for the generation of the early 2000s, it was 124 to 100. In some Chinese provinces the ratio is an unprecedented 130 to 100. The destruction is worst in China but has spread far beyond. Other East Asian countries, including Taiwan and Singapore, former communist states in the western Balkans and the Caucasus, (...) Gendercide exists on almost every continent."

Analysen i 2010 var svært pessimistisk og konkluderte med at verken mer rikdom, høyere utdanning eller mindre familier ville stoppe denne utviklingen. Tvert imot gjorde mindre familier det anda viktigere å få gutter. Og på toppen av det hele kom det billige og tilgjenelige teknologier som raskt bidro til å aksellerere en kjønnsskjevhet som allerede var der:

"Wealth does not stop it. Taiwan and Singapore have open, rich economies. Within China and India the areas with the worst sex ratios are the richest, best-educated ones. And China's one-child policy can only be part of the problem, given that so many other countries are affected. In fact the destruction of baby girls is a product of three forces: the ancient preference for sons; a modern desire for smaller families; and ultrasound scanning and other technologies that identify the sex of a fetus."

Tallenes tale i 2025

I juni 2025, bare 15 år detter, er igjen denne problemstillingen på forsiden av The Economist, men noe dramatisk har skjedd. Overskriften er "Phew it's a girl! - The stunning decline of boy preference". Fordi det ikke er teknologien som har gått i revers, eller lovgivningen som er endret, så må det ha skjedde en helt bemerkelsesverddig global endring i holdninger. The Economist reflekterer over dette i lederartikkelen, og skriver at: 

"Without fanfare, something remarkable has happened. The noxious practice of aborting girls simply for being girls has become dramatically less common. It first became widespread in the late 1980s, as cheap ultrasound machines made it easy to determine the sex of a fetus. Parents who were desperate for a boy but did not want a large family—or, in China, were not allowed one—started routinely terminating females. Globally, among babies born in 2000, a staggering 1.6m girls were missing from the number you would expect, given the natural sex ratio at birth. This year that number is likely to be 200,000—and it is still falling."

Lederartikkelen går igjennom tallene. I Kina falt ubalansen fra en topp på 117,8 gutter per 100 jenter i 2006 til 109,8 i fjor, og i India fra 109,6 i 2010 til 106,8. I Sør-Korea er det nå helt tilbake til normalen, etter å ha vært sjokkerende 115,7 i 1990. Og nettopp i Sør-Korea har denne endringer kommet litt tidligere. De virket som et litt spesielt unntak i 2010, mens det nå er slik at alle land går i samme retning. The Economist er inne på et par interssante forklaringer og effekster denne nye endringen kan få.

Positive effekter av flere jenter

The Economist peker for det første på det ganske opplagte, som både er en årsak og en mulig virkning, at selve samfunnssystemet og verdigrunnlaget som første til et ønske om gutterbarn framfor jentebarn, må være svekket. At sønnene tjener pengene og sørger for familienes gamle, og at kvinnene skal tjene mannnen, er ideer som åpenbart finnes fortsatt, men de stemmer ikke så godt med virkeligheten.

En annen effekt er at det samfunnsskadelige overskuddet av menn ikke lenger vil være et stort problem. The Economist skriver at verden blir sikrere:

"Second, it heralds an easing of the harms caused by surplus men. Sex-selective abortion doomed millions of males to lifelong bachelorhood. Many of these “bare branches”, as they are known in China, resented it intensely. And their fury was socially destabilising, since young, frustrated bachelors are more prone to violence. One study of six Asian countries found that warped sex ratios led to an increase of rape in all of them. Others linked the imbalance to a rise in violent crime in China, along with authoritarian policing to quell it, and to a heightened risk of civil strife or even war in other countries. The fading of boy preference will make much of the world safer."

 Men kan det være at dette bare er begynnelsen, og at denne reverseringen av et overskudd av gutter ikke stopper når det blir likt, men fortsetter i favør av jentene? Hvis flere jenter tar høyere utdanning, jobber i de sikreste jobbene, tar jeg av sine foreldre, ikke er de som kommer i fengsel eller er voldelige i samme grad som menn, hvorfor ikke prioritere å få jentebarn? Og i følge The Economist er dette i ferd med å skje, i hvert fall i noen regioner i verden:

"In some regions, meanwhile, a new preference is emerging: for girls. It is far milder. Parents are not aborting boys for being boys. No big country yet has a noticeable surplus of girls. Rather, girl preference can be seen in other measures, such as polls and fertility patterns. Among Japanese couples who want only one child, girls are strongly preferred. Across the world, parents typically want a mix. But in America and Scandinavia couples are likelier to have more children if their early ones are male, suggesting that more keep trying for a girl than do so for a boy. When seeking to adopt, couples pay extra for a girl. When undergoing in vitro fertilisation (IVF) and other sex-selection methods in countries where it is legal to choose the sex of the embryo, women increasingly opt for daughters".

For mye kjønnsubalanse den ene eller andre veien er naturligvis ikke bra, og det er svært gledelig at det som kunne se ut som en fremvoksende demografisk katastrofe, ikke ser ut til å bli det likvel. Jeg er litt overrasket selv over hvor raskt en svært negativ utvikling har snudd og hvor mye det har utviklet seg i positiv retning. Det er mer enn nok andre store problemer i verden som krever tid og oppmerksomheten, så dette er en viktig fremgang det er grunn til å glede seg over. 

Lederutdanning som virker

Mange ting må forbedres dersom vi skal klare å løse helse- og omsorgssektorens utfordringer i årene som kommer. Noe av det viktigste blir å utdanne, utvikle og gi støtte til flere gode ledere i helsetjenestene, særlig i kommunene der de største utfordringene kommer. 

Men hvor gode er helselederutdanningene våre? Gir de faglig påfyll, inspirasjon og konkrete verktøy som kan brukes til ta tak i utfordringene når man kommer hjem til arbeidsplassen? Vet vi vilke satsinger på ledelse som virker, og hvorfor de virker? KPMG har skrevet en interessant evalueringsrapport av en helselederutdanning som virker.

Bakteppe

Både Perspektivmeldingen og Helsepersonellkommisjonen har beskrevet hvordan andelen eldre personer øker i Norge, og særlig antallet eldre over 80 og 90 år. Norge har allerede mange sykepleiere og leger pr innbygger sammenlignet med andre land, og fremover må vi anta at det grenser for hvor mye mer det kan øke. Vi vil ha flere pasienter for hver helseansatt. Kommunene opplever allerede at der er krevende å få ansatt nok sykepleiere. Og skal vi tro Perspektivmeldingens framskrivinger vil det være behov for 180 000 flere helsetjensteansatte i 2060.

Disse utfordringene med tiltrekke seg flere medarbeidere, ha fagmiljøer og arbeidsmiljøer som gjør at ansatte trives, og ikke slutter, og det å ha kompetanse og vilje til å drive omstilling og innovasjon har veldig mye med god ledelse å gjøre. Man driver ikke omstilling og innovasjon hver for seg, man gjør det sammen. Gode ledere evner å ivareta medarbeidere, pasienter og pårørende, sørger for at tjenestene oppfyller lovkrav, og de leder en utvikling som sørger for at tjenestene er tilpasset de økonomiske rammebetingelsene man har.

Helselederutdanning

For å møte disse utfordringene i kommunene er det etablert en nasjonal lederutdanning forprimærhelsetjenesten, i form av et masterprogram i regi av Handelshøyskolen BI, på oppdrag fra Helsedirektoratet. Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten består i dag av to kurs – Helseledelse, som er gjennomført siden 2015 og ledelse av tjenesteutvikling som er kommet senere. Begge kursene gir 30 studiepoeng på masternivå. Totalt 11 kull har fullført utdanningen,  9 i Helseledelse og 2 i Ledelse av tjenesteutvikling.

Rapporten fra KPMG beskriver at en typisk deltager på Nasjonal lederutdanning er en kvinnelig sykepleier i alderen 40-49 år med tilleggsutdanning. 85% av deltakerne er kvinner. Deltagerne er ledere for mange ansatte, Og evalueringen viser at deltagerne er svært forøyde med lederutdanningen:

"Fra alle samtalene med deltakerne i Nasjonal lederutdanning kommer det klart fram at utdanningen treffer et sterkt følt behov. Deltakerne forteller at de kommer fra helse- og omsorgstjenester med sterk faglig kompetanse, men at ledelseskompetanse ikke har blitt vektlagt i samme grad. De opplever alle aspektene av utdanningen som positiv. Dette inkluderer temaene som dekkes, kvaliteten på forelesningene og ikke minst formatet av undervisningen med fysiske samlinger og nettverksbygging."

Et sentralt element i denne helselederutdanningen er at prosjektoppgaver detagerne får i løpet av utdanningen skal være forankret hos arbeidsgiver og kunne brukes direkte på utfordninger kommunene har i helsetjenestene. KPMG skriver at:

"De aller fleste deltakerne opplever at prosjektoppgaven har gitt merverdi for sin arbeidsgiver. I spørreundersøkelsen svarer 49% av deltakerne i Helseledelse at prosjektoppgaven har gitt merverdi for arbeidsgiver «i stor grad». (...) Hvis vi inkluderer de som har svart at oppgaven har gitt merverdi «i noen grad» er totalen for begge kursene godt over 90% (...) I tilfeller hvor arbeidsgiver har hatt et sterkt eierskap til prosjektoppgaven, har de langt oftere brukt den aktivt i det videre forbedringsarbeidet."

Andre ting som fremheves i denne rapporten som særlig verdifulle er nettverkene som etableres med andre deltakere. Dette framheves av deltakerne som like verdifullt som det faglige innholdet. Dessuten gir deltakelsen tilgang til jevnlige alumninettverkssamlinger, der deltakere fra tidligere fullførte kull blir invitert. På denne måten blir det over tid bygget opp ledernettverk og relasjoner som får verdi langt ut over selve lederprogrammets innhold.

Step Up

Et interessant og gledelig funn i rapporten er at innovasjonsverktøyet Step Up blir særlig trukket frem som em spesielt verdifull del av programmet av mange deltakere. Evaluteringen sier at:

"Flere deltakere forteller om å ha tatt i bruk verktøy fra utdanningene. En av de oftest nevnte er "Step Up"-metoden til Kari Kværner. En deltaker fra Ledelse av tjenesteutvikling forteller at metoden har blitt brukt «for å undersøke og iverksette innovasjonsarbeid, kartlegging av treffpunkter for å øke forståelsen av prioriteringer og verdier, samt gjennomføring av ulike aktiviteter og diskusjoner for å forbedre arbeidsmiljøet». En deltaker fra kurs Helseledelse har likeledes brukt metoden for «økonomiske beregninger, kartlegging av behov for forbedring og økt medarbeidermedvirkning»."

Step Up er en innføring i metoder og verktøy for innovasjon i helsetjenestene som i dag inngår i nasjonal lederutdanning, men som det også er mulig å bruke i kurs og opplæring i andre sammenhenger. På BIs nettsider kan kan lese om Step Up, og her er det også lenker til metodehåndbok og undervisningsmateriell. Jeg blogget om Step Up for litt over et år siden i forbindelse med at Halogen bidro til å utvikle dette undervisningsmatriellet og en metodehåndbok sammen med Kari Kværner, som ledet det daværende C3 - Senter for fremtidig helse, et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) støttet av Forskingsrådet. 

Det er naturligvis synd om læring og erfaringer som kommer frem gjennom store satsinger på forskning og innovasjon ikke bringes videre på en bedre måte. Det som er litt underlig i dette tilfellet er at det ikke er mer tilrettelegging fra for eksempel Helsedirektoratet og KS for å få flere til å ta i bruk Step Up i opplæring og kurs for å styrke innovasjonsarbeidet i helsetjenestene. Det er laget, det finnes der ute og er tilgjengelig for alle. Og det har som nevnt i evalueringen fått strålende tilbakemeldinger fra de som har brukt det, blant annet fra deltagerne i nasjonal lederutdanning på BI. Da skulle man jo tro at det er godt nok til å brukes av andre også, og at man ikke trenger nye utredninger og utviklingsprosesser for å finne egnede vektøy.

For de som måtte interesseres seg for Step Up vil jeg anbefale å se på Metodehåndboken, som også er lagt ut på Kudos. 

Notat om forvaltningsutfordringer

I tildelingsbrevet for 2025 fikk DFØ i oppdrag fra sine styrende departementer å utarbeide et notat om store utfordringer i forvaltningen. Bestillingen i tildelingsbrevet var slik:

"Notat om utfordringsbildet for forvaltningen. 

Behovet for arbeidskraft, klimautfordringer og finansering av offentlig sektor fremover er satt på agendaen i sentrale utredninger og dokumenter. Dette danner et viktig kunnskapsgrunnlag for utvikling av forvaltningspolitikken fremover. Det kan være behov for en større forvaltningsutredning. Før et slik arbeid evt. settes i gang ber vi DFØ utarbeide et oversiktsnotat som kan danne grunnlag for videre utvikling av forvaltningspolitikken."

Dette er en interessant bestilling som kunne vært løst på veldig ulike måter. DFØ kunne tatt utgangspunkt i de store spørsmålene som er nevnt, arbeidskraftsbehov, klima og finansiering av velferden. Eller de kunne grepet fatt i formuleringen om at det "kan være behov for en større forvaltningsutredning", og latt denne bestillingen bli en oppfordring om å skrive lange lister over utredningsbehov om krevende teamer i en kommende større forvaltningsgjennomgang. DFØ kunne pekt på kunnskapshull og behov for oppdaterte analyser av departementer, direktorater, tilsyn, sektorer, lover, forskrifter, statlig styring og kommunal styring, og ville hatt ting å gjøre i mange år fremover. 

DFØ har heldigvis valgt å ikke løse det på denne måten nå, selv om flere slike behov er der. I stedet har DFØ laget et kort og spisset notat som heter "Utfordringsbildet i forvaltningen", med undertittelen "Utviklingstrekk og gjennomgående utfordringer innen organisering, styring og ledelse i norsk forvaltning, på bare litt over 20 sider. Der løfter de frem det viktigste vi allerede vet. Ting vi vet fordi DFØ har utredet det selv, eller fordi andre har gjort det. Ting vi vet det fordi det er nevnt i riksrevisjonsrapporter, i stortingsmeldinger, i NOUer, i områdegjennomganger eller andre steder, uten at problemet er løst. 

Dette notatet handler sånn sett om noen av elefantene i rommet. Det vi vet at ikke er i orden, men som det av ulike grunner ikke passer å prøve å gjøre noe med, eller som det ikke er mulig å få et politisk flertall til å gjøre noe med. På 20 sider er det mye viktig som blir hentet frem og minnet om. Jeg skal ikke gå igjennom alle her, men nevne tre av disse "elefantene i rommet", som er mitt begrep, ikke DFØs forumulering. Men uavhengig av hva man kaller dem så skal DFØ skal ros for å være så tydelige som de er og for at når noe er utredet flere ganger før så er det ikke nødvnedigvis enda en utredning som trengs..

For mange oppgaver og for svake forutsetninger for å løse dem

Den første av disse "elefantene" jeg vil trekke frem handler om at politikeres ambisjoner om å løse stadig flere oppgaver gjennom nye tiltak i offentlig sektor stadig vokser, men tilgangen på folk og fagmiljøer som skal løse alle de nye oppgavene ikke står i forhold. Ja, trangen til reguleringer, normer, detaljstyring går faktisk ut over evnen til å løse oppgaver fleksibelt og effektivt, i følge flere utredninger.

 Dette er aller mest tydelig når det gjelder kommunene. Der er det stortinget som vedtar stadig nye lover, forskrifter, føringer og retningslinjer om hva kommunene skal levere av tjenester, og detaljerte bestemmelser om blant annet bemanning og kompetanse, men det samme Stortinget vil ikke ta noen av dagens oppgaver bort. Og flertallet vil heller ikke at kommunene skal organisere seg slik at de lettere kan nå de ambisjonene som er satt. DFØs rapporten sier at:

"Selv om kommunereformen resulterte i færre kommuner, konstaterte Generalistkommuneutvalget at reduksjonen ikke var tilstrekkelig til å oppnå målene i kommunereformen. Fremdeles har om lag halvparten av de 357 kommunene under 5 000 innbyggere. Forskjellene i kommunenes forutsetninger for å ivareta oppgavene øker. Ingen kommuner klarer å oppfylle alle krav som følger med de lovpålagte oppgavene fullt ut. En hovedutfordring er at særlig små, usentrale kommuner strever med å oppfylle lovfestede krav. Utviklingen i mange kommuner med befolkningsnedgang, økende andel eldre, færre i yrkesaktiv alder og mangel på kapasitet og kompetanse, gjør det særlig vanskelig når oppgavene krever spesialiserte og tverrfaglige fagmiljø for å kunne løses."

Men det er ikke bare i de minste kommunene at uhensiktsmessige kommunegrenser skaper problemer for en mer hehetllig og sammenhengende tjenesteproduksjon. Også i by- og tettstedsområder, med helt andre arbeidsplasser, boligområder og innbyggertjenester enn da kommunegrensenene ble fastfastsatt for flere tiår siden, sliter med effektiviviteten. DFØ skriver at:

"I de tilfeller der eksisterende kommunegrenser gir oppsplitting av sammenhengende by- og tettstedsområder, kan dette bidra til svekket effektivitet i kommunal administrasjon og tjenesteproduksjon. De fleste kommuner har tatt i bruk interkommunalt samarbeid for å kompensere for manglende kapasitet og kompetanse i egen kommune. En ulempe som Generalistkommuneutvalget påpeker, er at dette gir en alternativ styringsform på siden av kommunens egen organisasjon, som kan komplisere tverrfaglig samarbeid internt i kommunen."

Nå er det selvfølgelig ikke bare i kommunesektoren at man opplever at spriket mellom politisk vedtatte ambisjoner, og kapasitet og kompetanse til å å svare dem ut, er økende. Det skjer også i statlig tjenesteproduksjon og i spesialisthelsetjenesten. Man trenger ikke være synsk for se at dette gapet mellom politisk skapte forventninger, og kompetansemessig og organisatorisk evne til å løse dem, blir den store utfordringen fremover.

Manglende helhet og for lite utviklede mekanismer for prioritering

Andre elefant DFØ trekker frem handler om at de gode prosessene for å prioritere noe fremfor noe annet innenfor en helhet er for svake i offentlig forvaltning. En av overskriftene i rapporten er "Styring på innsatsfaktorer og aktiviteter, samt tilsyn og kontroll, gir mindre handlefrihet og binder ressurser." Rapporten nevner flere rapporter som har kommet de siste årene som bekrefter inntrykket av detaljstyring og kortsiktighet, til tross for politiske erkæringer om at styringen skal være mer tillitsbasert og mindre opptatt av detaljer. Ja, det er til og med vedtatt en "tillitsreform". DFØ-rapporten slår fast at:

"Nordlandsforsknings statusrapport om tillitsreformen, viser at svært få opplever redusert omfang av prosess- og dokumentasjonskrav som et ledd i arbeidet med tillitsreformen. I rapporten spørres det om tillitsarbeidet i større grad bør handle om å rydde i omfanget av regler, prosess- og dokumentasjonskrav, heller enn å utforme strategier for å mestre kompleksiteten i de mange kravene som stilles. Selv om kontroll- og regelstyring på ett område isolert sett er hensiktsmessig, peker rapporten på at summen av flere, kanskje motstridende krav, ofte forsterker seg utover i styringslinjen."

Et forhold som forsterker denne fragmentering og sektoriseringen som DFØ trekker fram i rapporten, er statsbudsjettproessen. Dette er noe DFØ har omtalt mer utførlig i en annen rapport tidligere (og som jeg også har blogget om). I notatet nå minner DFØ om hvordan budsjettprosessen bidrar til mer fragmentering enn ønskelig:

"Ifølge en evaluering av statsbudsjettprosessen er budsjettarbeidet i Norge preget av forutsigbarhet og god budsjettkontroll. Samtidig oppleves prosessen å være innrettet mot satsingsforslag og kutt, uten å legge til rette for de store helhetlige og strategiske diskusjonene. Det utarbeides en rekke satsingsforslag som i for liten grad blir silt bort underveis. Arbeidet med innsparinger oppleves som spill og for lite målrettet. Mengden av saker som løftes til regjeringens bord, reduserer også muligheten til å prioritere helhetlig og langsiktig. Dermed fungerer budsjettprosessen ikke godt nok som verktøy for nødvendig prioritering og samordning."

For små gevinser av digitaliseringen

Den tredje "elefanten" jeg vi trekke frem her er at den omfattende satsingen på digitalisering i offentlig sektor i for liten grad har resultert i effektivisering og kostnadsbesparelser. Mye er selvfølgelig bra i Norge når det gjelder digitale tjenester, og vi har digitalisert viktige prosesser som tidligere var manuelle, men det er mye ugjort på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og mellom offentlig og privat sektor. Dette skyldes i følge DFØ flere forhold. Gamle og utdaterte it-systemer som fortsatt er i bruk er en årssak til at gevinster ikke kan hentes ut. Her viser DFØs notat blant annet til Riksrevisjonens rapport om politiets it-utfordringer.

Et annet problem når det gjelder samfunnsgevinster og virksomhetsgevinsgter gjennom digitalisering er at vi ikke får realisert potensialet når når det gjelder å skape verdier basert på gjenbruk og deling av data. Det finnes mye verdifullt i offentlige datasystemer, som har verdi for flere enn den virksomheten som har dataene, men som at ulike grunner ikke deles og gjenbrukes slik de kunne: 

"Offentlig sektor sitter på store datamengder som kan bidra til å identifisere samfunnsutfordringer, analysere trender, finne innovative løsninger og utvikle mer effektive offentlige tjenester. Deling av data mellom offentlige virksomheter, og mellom offentlig og privat sektor, har vært et satsningsområde for å få til mer sammenhengende og effektive tjenester. Riksrevisjonen peker i en forvaltningsrevisjon på at mangelfull styring og samordning gjør at gjenbruk og deling av data ikke blir gjennomført. Det skyldes blant annet at arbeid i én sektor ikke prioriteres, selv om andre sektorer er avhengig av dette. I arbeidet med sammenhengende tjenester er det avgjørende at alle aktørene prioriterer sin del av ansvaret som skal til for mer effektive og brukervennlige tjenester. Utvikling av datadelingstjenesten Tilda, som skulle gi bedre koordinering av statlige tilsyn, er et annet eksempel. Flere tilsynsmyndigheter viser til manglende prioritering og finansiering i egen virksomhet, som forklaring på hvorfor de ikke har mulighet til å dele data gjennom løsningen."

Rapporten nevner helt spesifikt mangelfull oppmerksomhet om og samordning knyttet til juridiske problemstillinger som en hindring for å få mer effekt ut av digitaliseringen. Selv om regelverksutfordringene ofte er ganske like på tvers av sektorer og organisasjoner, klarer man ikke å utrede, veilede og koordinere på en mer tverrgående og helhetlig måte. Rapporten slår fast at:

"Behov for avklaringer av juridiske problemstillinger om blant annet personvern og gjeldende lov- og regelverk, er pekt på som en av flere hindringer for å få dette til. En kartlegging Skatteforsk har gjennomført, viser at ulike etater står overfor mange av de samme juridiske og organisatoriske utfordringene når de skal digitalisere. Manglende koordinering og føringer gjør imidlertid at utfordringene blir forsøkt løst hver for seg. Ifølge kartleggingen bør nasjonale myndigheter tydeliggjøre retningslinjer for databruk, testing av KI og deling av data på tvers av sektorer, samtidig som offentlige virksomheter bør utforske handlingsrommet mer aktivt og unngå overdreven forsiktighet.

Omstilling vil tvinge seg frem

DFØ er også opptatt av å få frem at det ikke er mulig å la være å omstille stat og kommune. Vi har ikke verken penger eller arbeidskraft nok til å bare la ting fortsette som før. Kampen om å så tak i kompetanse og arbeidskraft, behovet for å bygge opp gode og og attraktive fagmiljøer, og behovet for å utvikle en kultur og ledelse for innovasjon, vil tvinge frem endringer

"Knapphet på arbeidskraft vil kreve strukturelle grep i forvaltningen, med nye måter å organisere arbeidet og tjenestene på. I tillegg til omstilling på virksomhetsnivå, vil behov for omdisponering av arbeidskraftsressursene også bety økt mobilitet, kompetanseutvikling og omskolering. Oppgaver og tjenester vil i større grad bli gjenstand for prioritering. Det må vurderes hva som er kjernevirksomhet og hva som er nødvendige tjenesteleveranser. Det vil handle om kvalitet, omfang og hva som er godt nok. Det innebærer også å vurdere hva forvaltningen kan slutte å gjøre. For eksempel peker Helsepersonellkommisjonen på at behovet for effektivisering og omstilling krever sterkere prioritering. Omfanget av overbehandling og unødvendige tjenester med liten eller ingen dokumentert helseeffekt må reduseres, til fordel for tjenester som er viktige for folks liv og helse."

Omstillingen tvinger seg frem på grunn av endret befolkningssammensetning, endringer i arbeidsmarkedet, knapphet på fagfolk og for lite ressurser til å prioritere alt på en gang. Spørsmålet er om omstillingen vil komme på en ubehagelig måte, ved at vi slipper opp for folk og penger til å løse oppgavene, noe som åpenbart vil ramme de svakeste hardest. Eller om det er slik at vi tar til oss analysene i blant annet denne rapporte fra DFØ, og innfører styrings- og prioriteringsmekanismer som er bedre tilpasset utfordrignene vi står i.