Antall ansatte i staten

Hvor mange personer jobber i staten? Hvordan har utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen utviklet seg over tid? Eser byråkratiet ut på en uforklarbar måte, og på tross av politiske ønsker? Eller er det slik at antall i staten er et resultat av politikk, der politikere både beskriver oppgaver som skal løses, og vedtar budsjettene som gir noen i staten ansvaret for å løse dem?

Jeg tenker at dette er viktige spørsmål å ha et forhold til, av minst to grunner: For det første er det stadig viktigere å bruke skattebetalernes penger på en så effektivt og målrettet måte som mulig. I en tid der vi blir flere pensjonister, og flere som trenger omsorgstjenester, og færre i yrkesaktiv alder, samtidig som oljeinntektene, og etter hvert oljefondsinntektene, skal ned, så må bruke pengene smartere og prioritere hardere. 

For det andre er bryåkrati- og sløserikritikk nå kommet på bestselgerlistene i bokhandlene. Det er i seg selv positivt at interesssen for statsforvaltningens effektivitet, pengebruk og resultatoppnåelse er stor og økende. Da er det også viktig å ha korrekte og oppdaterte data om tingenes tilstand i statsforvaltningen. 

Faktagrunnlaget

Og i Norge er det heldigvis slik at vi ikke trenger å gå rundt å lure på verken hvor mange som jobber i staten eller hvordan tallene utvikler seg. Rapporten "Utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen" fra DFØ, som kom for noen dager siden, svarer på disse spørsmålene. Det kommer en slik rapport fra DFØ hvert år, og har gjort det i mange år. Tidligere kom den på høsten, gjerne i september. Kanskje har det vært et ønske om å den ikke skulle virke forstyrrende inn i valgkampen denne gangen, i hvert fall var den klar først 16. desember (her er nyhetssaken fra DFØ) denne gangen. Den er på omkring 50 sider inludert vedlegg, og også en egen analyse av antall kommunikasjonsansatte i staten, Den siste skal jeg ikke skrive om her, men den er nyttig å vite om.

Første kapittel i rapporten beskriver metode, og redegjør for hvordan statsforvaltningen er avgrenset, og hva kildene for tallene er. Det som måles er antall arbeidsforhold i statsforvaltningen, det vil si departementene og deres underliggende organer: direktorater, tilsyn, statsforvaltere, styrer, nemder og råd, samt noen forvaltningsbedrifter. Stortinget og dets underliggende organer, Sametinget og domstolene er ikke del av statsforvaltningen, men det er tatt inn tall for antall ansatte i rapporten fra disse. Det som ikke er statsforvaltning er aksjeselskaper og foretak eid av staten, noe som betyr at sykehusene og statlig eide selskaper er utenfor oversikten. Og for ordens skyld: Kommunene er ikke en del av staten.

Når antall arbeidsforhold i staten telles, brukes det tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Helt konkret er det gjennomsnittstall for året 2024 som brukes. Tallene for 2024 sammenlignes så med gjennomsnittstall for 2023 for å fastlå hvor det har vært endringer. Dessuten er det tatt høyde for organisasjonsendringer, for eksempel at en del av en virksomhet i staten flytter til en annen virksomhet i staten, og kanskje bytter departementssektoren den tilhører. Noen ganger organiseres virksomheter ut av statsforvaltnignen eller inn i statsforvaltningen. Disse endringene er listet opp i rapporten, slik at vi ikke skal få inntrykk av at noe "eser ut" eller "krymper" hvis det er andre forklaringer på plutselige endringer i tallene.

I tillegg følger DFØ opp alle de statlige virksomhetene med spørsmål om tallene stemmer, og hva de viktigste forklaringene er på endringene som har skjedd. 164 av 175 statlige virksomheter har svart på spørsmålene, og de som ikke har svart blir hengt ut i rapporten for å ikke bidra. Det gjelder Dagligvaretilsynet, Høgskolen på Vestlandet, Kulturdirektoratet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Nasjonalbiblioteket, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Norsk nukleær dekommisjonering, OsloMet, Statens lånekasse for utdanning, Universitetet i Bergen og Universitetet i Innlandet.

Tallenes tale

Det var 175 847 arbeidsforhold i staten i 2024, opp 1066 fra 2023, men justert for organisasjonsendringer var det en økning på 735 arbeidsforhold. Rapporten beskriver utvikingen slik:

"I 2024 var det 175 847 arbeidsforhold i statsforvaltningen. Det er en økning på 1 066 arbeidsforhold fra 2023, noe som tilsvarer 0,6 prosent. Samlet har 103 statlige virksomheter hatt vekst i antall arbeidsforhold og 74 hatt reduksjon.(...) Fra 2023 til 2024 har det vært flere omorganiseringer i statsforvaltningen. Av økningen på 1 066 arbeidsforhold fra 2023 til 2024, kan 331 arbeidsforhold tilskrives omorganiseringer. Justert for omorganiseringer var det dermed en økning på 735 arbeidsforhold eller 0,4 prosent i statsforvaltningen."

Til sammenligning var veksten i sysselsettingen generelt i Norge på 0,6 prosent mellom 2023 og 2024, så det har sånn sett ikke vært noen eksplosiv vekst i statsforvaltningen. 

Når man skal vurdere hva dette betyr, og lurer på i hvilken ende man skal begynne hvis man skal forberede seg på å kutte eller rekonfigurere det statlige byråkratiet, og kanskje frigjøre milliarder, er det et par ting det kan være nyttig å ha med seg inn i drøftingen: 

• Det er få av statens sektorer som selv er store leverandrer av tjenester. I Norge har vi organisert den operative utførelsen av tjenester gjennom statlig forvaltning på tre store områder: Forsvars-, justis og kunnskapssektoren (Forsvaret, Politiet og universitetene) som til sammen utgjør 63 prosent av hele statsforvaltningen.  I en andre enden av skalaen har 11 av 16 departementsområder har mindre enn 7000 arbeidsforhold hver i underliggende virksomheter.
• En annen ting det er lurt å huske er at det av 175 000 statsansatte bare er omkring 4 558 personer som jobber i departementene. Det tallet har vært utrolig stabilt de siste 10 årene. Utfordringene har neppe blitt mindre krevende og komplekse med tiden, men samtidig er flere mer operative oppgaver blitt flyttet vekk fra departementene og til direktoratene. 

Politi, forsvar og høyere utdanning

Den største sektoren i statsforvaltningen er ansatte i universiteter og høyskoler under Kunnskapsdepartementet (KD). Totalt er det 55 375 arbeidsforhold i underliggende virksomheter under KD. Dette er 963 færre enn for et år siden, en nedgang som har sammenheng med at årskullene blir mindre. Og en nedgang som betyr at antall ansatte i statsforvaltningen nå går ned i mange fyker fordi universiteter og høyskoler er geografisk spredt.

Nest største sektor i statsforvaltningen er virksomheter under Justis- og beredskapsdepartementet (JD), med 29 233 arbeidsforhold, der Politiet utgjør hoveddelen. Her er utviklingen siste året helt flat. Jeg har ikke registrert noe politisk krav om at det bør bli langt færre ansatte i Politiet, heller tvert imot. Men flere ansatte i Politiet enn i dag vil øke antall arbeidsforhold i statsforvaltningen, ikke redusere det.

Den tredje store sektoren i statlig forvaltning er etatene under Forsvarsdepartementet (FD) med Forsvaret som den største. I alt var det 24 609 arbeidsforhold i disse etatene i 2024, en økning på hele 937 arbeidsforhold fra 2023. I den grad flere ansatte i forsvaret er en vekst i statlig byråkrati er det en politisk ønsket og villet byråkrativekst. En vekst som alle partiene på Stortinget har sluttet seg til gjennom langstidsplanen for Forsvaret, og en vekst som kommer til å fortsette i årene som kommer.

Ser man på de ulike partienes alternative budsjetter i høstens budsjettbehandling, tror jeg man vil finne at det til tross for retorikk om å kutte i byråkratiet, er langt flere forslag der som bidrar til å øke antall ansatte i statsforvaltningen, enn forsalg som vil redusere det. Noen partier er i tillegg veldig opptatt av å øke samferdselsbudsjetter og helsebudsjetter, områder som er organisert slik utgiftene ikke primært øker antall ansatte i statsforvaltningen så mye (det reduserer det heller ikke), men et økt aktivitetsnivå øker statens utgifter dersom det blir vedtatt.

Politikk er å prioritere - og gjennomføre

Sånn for ordens skyld, og for sammenligningens skyld, var det i 2024 omkring 500 000 arbeidsforhold i kommunal sektor og omkring 170 000 arbeidsforhold i de statlige helseforetakene (sykehus mm). Mens det i privat sektor i vid forstand er i overkant av 2 millioner arbeidsforhold.

Vi har med andre ord en stor offentlig sektor som utgjør omkring en tredel av antall arbeidsforhold i Norge, noe som har vært relativt stabilt over en lengre periode, Økonomien har vokst og antall arbeidforhold i staten hvar vokst tilsvarende. Nå som produktivitetesveksten avtar og økonomien ikke vokser like mye som før, har vi et problem, Og problemet forsterkes av at statens inntekter fra olje- og gassproduksjon gradvis vil gå nedover, samtidig som oppgavene staten forventes å løse trolig vil fortsette å gå opp.

Flere av de offentlige kjerneoppgavene som helse, omsorg, forsvar og kriminalitetsbekjempelse, kommer definitivt til å kreve enda større innsats i årene som kommer. Dersom antall arbeidsforhold totalt ikke skal øke kraftig, trengs det en diskusjon om noen andre oppgaver som gjøres i dag, som et resultat av nye lover, budsjettvedtak og annnen politikk, skal prioriteres bort, eller i hvert fall prioriteres ned. Og det trenges en diskusjon om hvordan vi både øker effekten av ulike skattefinansierte overføringer og tilskudd, og også legger til rette for et mer produktivt og lønnsomt næringliv som har rygg til å bære disse kostnadene over tid. Men det er temaer som må få plass i noen andre innlegg her på bloggen.

Regjeringens plan for Norge 2025-29

Regjeringen har lagt frem en plan. Og heldigvis har det blitt politisk moteriktig å snakke om omstilling, reformer og avbyråkratisering igjen. Det skal effektiviseres og fanges tidstyver. Detaljstyringen skal bli mindre, og handlingsrom og fleksibilitet skal bli større. 

Problemet er at det er lett å si det og ønske det, men det er vanskelig å få til i praksis. Det krever mye mer enn en formulering av politiske ambisjoner og noen bekrivelser av tiltak. Det skal gjøres også, og utfordringen er å utvikle en ledelse, en kultur og en organisasjon som vil ha omstilling og som skaper nødvendig sammenheng mellom utredning, beslutning og gjennomføring av politikken.

Reverseringen er reversert

Etter nesten fire år med reverseringer, var det tidligere i år ut med Trygve og Senterpartiet, inn med Jens og samfunnsøkonomiske lønnsomhetsberegninger, og plutselig skal det gjennomføres "reformer" og "prosjekter" som er begrunnet med norsk konkurranseevne og offentlig sektors langsktige økonomiske bærekraft. Trontalen var preget av dette nye budskapet. Departementens nye felles strategi "Gode hver for oss, best sammen" er preget av dette. Og denne uken kom det et regjeringsprogram, "Regjeringens plan for Norge 2025-29", som er gjennomsyret av denne forståelsen at at de største utfordringene krever andre måter å jobbe på for å øke gjennomføringsevnen.

Planen er en interessant nyskaping innen sjangeren politiske dokumenter. Flerpartiregjeringer har i over 30 år laget seg omfattende kataloger av tiltak samarbeidspartiene er blitt enige om at de skal gjennomføre i fireårsperioden. Det begynte med "Lysebu-erkæringen" som kom i 1989. I 2001 laget de borgerlige partiene "Sem-plattformen". Den første rødgrønne regjeringen som satt i 8 år fra 2005 hadde "Soria Moria 1 og 2", og Ernas regjering styrte først på "Sundvolden-plattformen" og deretter "Jeløya" og "Granavolden" mens AP/SP-regjeringen fra 2021 hadde "Hurdalsplattformen". 

Mens flerpartiregjeringer har måttet forhandle slike omfattende og komplekse kataloger av flere hundre tiltak for å i det hele tatt komme i gang med jobben, har tradisjonen vært at ettpartiregjeringer ikke har hatt noen slik plattform. De har jo gått til valg på et partiprogram, og sentralstyret og stortingsgruppen har kunnet justere kursen underveis. Mindretallregjeringers utfordring med å få flertall for saker i Stortinget har vært der uansett, men man er mer fleksibel i prioriteringene når man ikke må forhandle i forkant. Ulempen er at man ikke kan bli målt på resultatoppnåelsen når man ikke har noen mål.

Prosjektkatalog i stedet for tiltakskatalog

Den nye "Regjeringens plan for Norge 2025-29" er sånn sett en nyskaping ved at den er en slags mellomting mellom å love ingenting og å ha en katalog med flere hundre løfter om hva man skal gjennmføre. I stedet for å ha en katalog der man detajert beskriver tiltak før man utreder hvilket problem som skal løses, er dette dokumentet mer opptatt av å peke ut retning enn av å beskrive detaljerte løsninger. Den bruker heller ikke begrepet "tiltak", men omtaler politikk som områder, som det er fem av, og som tilhørende "prosjekter", som det er 26 av i dette dokumentet.

"Mens tidligere regjeringsplattformer gjerne inneholder rundt 1000 enkelttiltak, inneholder Regjeringens plan for Norge 26 prosjekter fordelt på fem områder:

• Trygghet for økonomien, der prosjektene blant annet er at folk skal få bedre råd, bygging av 130 000 nye boliger og fornying, forsterking og forbedring av offentlig sektor.
• Trygghet for arbeids- og næringslivet, der prosjektene blant annet er å styrke konkurransekraften, utvikle en skattereform for fremtiden og forberede Norge på vei mot lavutslipp.
• Trygghet for barn og unge, der prosjektene blant annet er mer og bedre læring i skolen, bedre skjermbalanse og bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet.
• Trygghet for helsa, der prosjektene blant annet er raskere helsehjelp, eldreløftet og en helsereform for fremtiden.
• Trygghet for landet, der prosjektene blant annet er rask styrking av forsvarsevnen, et mer motstandsdyktig Norge og en kontrollert, rettferdig bærekraftig innvandringspolitikk."

Hva er nytt?

Jeg har sans for dette grepet der man på en overordnet og kortfattet måte beskriver ambisjoner og hovedretninger i politikken, og særlig dersom man er i stand til å løfte frem og prioritere problemstillinger som både er de største og viktigst i seg selv, og samtidig er slik at de går på tvers av sektorer, nivåer og budsjettansvar, og derfor krever en særlig oppmeksomhet fra toppledelsen i landet. Da gir det også mening å beskrive arbeidet med dem som prosjekter, og ikke bare vanlig styring, ledelse og drift i sektorene.

Gir den nye planen for Norge en slik overordnet sortering? Hva er den nye politikken regjeringen står for, og er den nye retningen merkbart forskjelling fra den revereringspolitikken som preget forrige fireårsperiode? Er det slik at urealitstiske løfter er tatt bort? Og kanskje viktigst: Er det slik at de som må jobbe sammen med de 26 prosjektene får jobbet sammen på en slik måte at rammebetingelsene for gjennomføring blir bedre?

Her synes jeg dokumentet er litt blandet, men det fine med et kort og spisset format er i hvert fall at det er mye lettere å finne fram til og diskutere om retningen er riktig. På noen områder er det helt åpenbart skjedd en forandring i problembeskrivelse og politisk retning siden regjeringen gikk på i 2021:

• Helse er aller mest tydelig når det gjelder nyorientering. Det er ikke et ord om "velferdsprofitører", tvert imot er det nevnt både fritt sykehusvalg for innbyggerne og samarbeid med private tilbydere. Alle de fire "prosjektene" her handler om mer effektiv og målrettet ressursbruk. Rask helsehjelp skal ikke bare hjelpe den enkelte innbygger, men også sørge for at folk kommer raskere tilbake i jobb fordi det er bra for økonomien,. Flere eldre skal bo hjemme lenger, både fordi det er bra for den enkelte, men også bra for økonomien. Det skal utprøves en ordning med "kommunal nettlege" som på sikt vil kunne gjøre at retten til fastlege i praksis blir omgjort til retten til en digital legetjeneste.
• Fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Også her er retorikken snudd på hodet. Punktet er tatt inn under området "trygghet for økonomien" og formuleringene er forbløffende like det Solberg-regjeringen presenterte etter 2013, inkludert "fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver", "mer tillit og mindre detaljstyring" og "færre og tydeligere mål". I stedet for en tillitsreform der tillit er noe man skal reformere seg frem til, er tillit nødvendig av hensynet til økonomien og for å effektivisere offentlig sektor, eller som planen sier :"Regjeringen vi sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser, og legge til rette for produktivitetsvekst, sterkere velferd og økt velstand". 
• Samfunnssikkerhet og kriminalitetsbekjempelse. Mens forsvarssektoren har fått et stort løft i budsjettene i noen år, har det ikke vært en like tydelig prioritering av andre tiltak for å øke sikkerheten. Men nå skal det lages en langtidsplan for sivil beredskap, og arbeidet med å sikre digtal infrastruktur og spesielt kritisk undersjøisk infrastruktur nevnes helt spesielt. Det sies også at investeringer i kvanteknologi, forsvarsteknologi og undervannsteknologi blir sentrale innsatsområder. Når det gjelder politiet er det ikke flere lensmannskontorer og passkontorer som er nevnt, men evnen til å bekjempe organiserte kriminelle nettverk og så slå hardt ned på ungdomskriminalitet. Innvandringspolitikken skal bli strengere.
• Teknologioptimisme. Selv om kunnskapsministeren kjører sin kampanje mot "skjermbruk", og hypen rundt KI er kjølnet noe, ser regjeringen som helhet ut til å ha stor tro på teknologiens rolle på mange områder. Et eget prosjekt handler om å legge til rette for bruk av kunstig intelligens gjennom en god balanse mellom positive insentiver, infrastruktur og regulering. Og, som nevnt, slås det særlig fast at teknologi har en sentral rolle når det gjelder å løse de store utfordringene innenfor helse, forsvar og beredskap. 

Hva er borte?

Så er det selvfølgelig noe som ikke er med i en slik plan, som ville vært med hvis stort og smått skulle omtales, men ikke er like viktig nå. Og så er det noen ting som er med, men der det ikke er et helt tydelig forhold mellom hårete mål og virkemidlene som skal brukes, eller det er litt uklart hva som skal gjøre. 

I kategorien ting som er blitt borte er hele samferdselspolitikken. Regjeringen nøyer seg med å si at "Vi skal ta vare på den transporinfrastrukturen vi har, utbedre den der vi kan, og bygge nytt der vi må". Poetisk, men ikke veldig framoverlent, med andre ord. Og når det gjelder den gamle kampen for en mer "aktiv næringspolitikk" tror jeg den har avgått ved døden. Det er ingen antydning om flere statlige subsidier verken til grønne eller andre næringer som er politisk ønsket, men ikke lønnsomme.

Også den mer generelle klimapolitiken er svært neddempet i planen. Vi skal selvfølgelig samarbeide tett med EU om å nå klimamålene, og også bidra til klimagassreduksjoner i andre land gjennom kjøp av klimakvoter, men det er ingen nye mål eller retningsendringer. Nå er formuleringen at "I 2026 vil vi blant annet legge frem en plan for hvordan Norge skal nå det nye Paris-målet for 2035", altså det nye målet Stortinget med et knapt flertall fastsatte før sommeren, og som det kanskje ikke er flertall for i Stortinget lenger likevel.

Av andre ting som er borte, eller i hvert fall betydelig neddempet, er beskrivelser av kommunesektorens utfordringer med å løse problemer som følger av demografiendringene, med høyere utgifter og lavere inntekter enn før. Det blir spennende å se hvordan regjeringen velger å følge opp Kommunekommisjonens innstilling, der første del er rett rundt hjørnet, og Helsereformutvalget, som begge kommer til å peke på noen smertefulle veivalg og prioriteringer som må gjøres.

Hva er det umulig å få til?

Planen har en litt merkelig holdning til utviklingen i verdiskapingen i næringlivet. Holdningen er at nå går alt veldig mye bedre enn før i næringslivet fordi renten og prisstiningen går ned, og kjøpekraften er på vei opp, og i noen bransjer investeres det mye. Jeg tror dessverre ikke det står så bra til norsk næringliv generelt som denne planen påstår. Det er både knapphet på arbeidkraft og mange som står utenfor arbeislivet, og på noen områder, som i den store og arbeidskraftsintensive byggenæringen, er aktivitetsnivået langt under normalen. 

Målet om  igangsetting av 130 000 boliger innen 2030 er derfor en fantasi. Det forhindrer ikke at tiltak for å forenkle og digitalisere plan- og byggeprosesser, og redusere byggekostnader, er viktige, men i dag ligger igangsetteingstakten for nye boliger på omkring halvparten av det nivået det bør være. Denne nedkjølingen i næringslivet bidrar også til at målet om 150 000 flere i jobb er urealistisk. Arbeidsledigheten vil sannsynligvis gå opp, ikke ned, til tross for at etterspørselen etter arbeidskraft og kompetanse er stor på flere områder, og særlig innen helse og omsorg. Men rammebetingelsene for investorer, gründere og engasjerte fagfolk som vil starte og bygge nytt næringsliv i Norge er, for å si det forsiktig, svært mangelfulle. Planen gjør ingenting for å fortelle at det vil bli bedre på dette området.

En ny måte å jobbe på

Krever denne type tverrsektorielle og komplekse utfordringer noen nye måter å styre, lede, samarbeide og gjennomføre på? Noen nye og bedre verktøy i verktøykassen når man skal utrede og sortere ut hva slags problem man skal løse? Noen bedre verktøy når man skal lage et godt beslutningsgrunnlag for beslutningene. Og noen bedre metoder og verktøy når man ikke er helt sikker på hvilke tiltak som virker, og må teste ut noe først, og når man skal sette sammen organisasjonen som skal gjennomføre omstillingen, på tvers av sektorer og nivåer?

Det står ikke noe om gjennomføring og rigging av samarbeid på tvers i selve strategien, men i talen statsminsteren holdt da han presenterte strategien er det noen veldig interessante, ærlige og gode formuleringer om at vi ikke er rigget godt nok for gjennomføring av denne type "prosjekter" på tvers av statens siloer:

"Når verden skifter så raskt som vi har sett, må politikken også kunne skifte gir. Derfor fornyer vi nå måten regjeringen og departementene arbeider på.(...) Nå blir det større prosjekter – og færre enkelttiltak. Regjeringens plan for Norge har 10 prosent av størrelsen til en vanlig regjeringsplattform.

Vi forlater de omfattende katalogene med hundrevis av punkter som fordeles på sektordepartementene. I stedet går vi over til noen større utviklingsprosjekter, som skal gjennomføres på tvers av departementene. Folk lever ikke livene sine i siloer – og derfor må staten bli enda bedre til å komme seg opp av siloer og sektorer. Det blir lettere å jobbe på tvers – nå som de fleste departementene igjen samles i regjeringskvartalet. Og som dere vil se av prosjektene: De handler ikke om å legge frem flest mulig strategier, handlingsplaner og stortingsmeldinger."

Dette er gode erkjennelser, men hva vil det si i praksis å fornye måten regjeringen og departementene arbeider på? Hvordan organiserer man seg på en måte der man både utreder, beslutter, og ikke minst gjennomfører, på tvers av siloene i staten? Hvordan ser verktøykassen og virkemidlene ut som støtter ledere og medarbeidere som skal jobbe på andre måter enn før? Trenger vi en budsjettprosess som understøtter bedre besluninger på tvers, og en enkere og raskere gjennomføring? Og hordan bygger man nødvendig kompetanse og ledelse i et system som er vant til å jobbe nettopp i siloer, og skal venne seg til en annen endringstakt og en annen måte å forholde seg til hverandre?

Det blir spennende tider i Digdir og i DFØ, etatene som kanskje aller mest må være et kompetent og dyktig støtteapparat for statsforvaltningen og de offentlige tjenesteleverandørene som skal lære å jobbe på nye måter. Men det holder ikke å ha et par tverrgående etater som kan jobbe på nye måter, og hjelpe til med digitalisering, mens andre holder på som før. Dersom vi skal få til det Jonas snakker om må alle direktoratene og offentlige tjenesteorganisasjoner bli flinkere til å tenke og jobbe mer tverrsektorielt, mer brukerorientert og med en høyere endringstakt enn vi er vant til. 

Mens de som sitter på toppen, regjeringen, Stortinget og departementene, må tåle at de ikke kan detaljstyre like mye som før, men må legge til rette for mer samarbeid på tvers og større handlingsrom Kanskje det blir det aller vanseligste.

En rar og skremmende strategi

For noen dager siden lanserte USA et nytt utenrikspolitisk dokument kalt "National Security Strategy - of the United States of America". Skjønt, noen egentlig lansering var det vel ikke, plutselig var dokumentet der, og det har tatt litt tid før det har blitt oppdaget og kommentert.

Innholdet er såpass bisart og potensielt farlig, i hvert fall hvis adminsitrasjonen mener det de sier, at det i normale tider ville utløst umiddelbare og kraftige politiske reaksjoner. Men vi lever ikke i normale tider. Vi lever i en tid der vi ikke lenger blir overrasket over noen ting, og i hvert fall ikke av at USAs øveste ledelse ikke lenger beskriver Russland som en trussel, men tvert imot forteller om et Europa som er i sivilisatorisk forfall.

I følge sikkerhetsstrategien skyldes dette europeiske lederes tilslutning til liberale verdier verdier og et regelstyrt internasjonalt system der de avgir suverenitet til internasjonale organisasjoner, noe som ikke er i tråd med USAs interesser og verdier. Det vi bør lure på nå er om USA vil vende tilbake til utgangspunktet, og at dette er en ulykkelig parentes. USA var tross alt arkitekten bak den gamle verdensordenen der demokratier står opp for hverandre og vi praktiserer regelstyrt frihandel, fordi vi oppnå gevinster sammen på den måten. Frem til ganske nylig mente også USA at Russland er det støste trusselen og at det er i USAs intersse at Europa samarbeider mer, og ikke mindre.

Vi vet ikke om vi kommer tilbake dit. Selv om Trumps retorikk, og ensidige opptatthet av egeninteresse er ekstrem, kan det jo hende at også fremtidige administrasjoner vil vektlegge annerledes enn det vi har vært vant til i både handelspolitikken, sikkerhetspolitikken og investeringer i utvikling i andre land. Det er ikke sikkert USA kommer tilbake dit vi var.

America first

Hva er det så dette dokumentet på 33 luftige og ganske lettleste sider egentlig sier? Spesielt opptatt av tradisjonelle utenrikspolitske virkemidler er det strengt tatt ikke i det hele tatt, det meste handler om hva som gir USA makt og innflytelse. Først i dokumentet er det et forord skrevet av Donal Trump selv, der han slår fast at han personlig har reddet USA fra katastrofe og elendighet ("catastrophy and disaster"), og er godt i gang med å skape fred og stablilitet i verden. Ingen regjering i historien har gjennomført en så stor snuoperasjon på så kort tid, i følge Trump, 

Deretter forklarer strategien hva en strategi er: Den skal etablerer en tydelig forbindelse mellom mål og virkemidler. Den tar utgangspunkt i og beskriver hva som er ønskelig for USA, og forklarer deretter hvilke virkemidler og verktøy som skal brukes av USA for å komme dit. Denne prosessen krever at man besvarer tre spørsmål:

The questions before us now are: 1) What should the United States want? 2) What are our available means to get it? and 3) How can we connect ends and means into a viable National Security Strategy?

Enkelt og logisk. Men hva er det USA vil? I kapitlet om "What should the United States want" kommer det tydelig frem at USAs strategi ikke handler om hva som er bra for verden som helhet, og hvordan USA kan bidra, bare om hva som er bra for USAs egeninteresser. Det er en lang liste over områder der USA må være overlegne alle andre: militær styrke, industri, infrastruktur, grensekontroll, forskning og energi. Så nevnes riktignok også "soft power" som noe USA er utstyrt med, men i strategien handler dette mest om å ha en så sterk kultur at den kan påvirke andre land. USA skal rett og slett dyrke sin egen historie og egen storhet som et virkemiddel for å sikre sin egen fremtid og ha innflytelse over andre:

"Finally, we want the restoration and reinvigoration of American spiritual and cultural health, without which long-term security is impossible. We want an America that cherishes its past glories and its heroes, and that looks forward to a new golden age."

What Do We Want In and From the World?

Deretter følger en kort tekst på side 5 om " What Do We Want In and From the World?" som beskriver hva USA forventer og forlanger fra alle andre land i verden. USA skal forlange samarbeid mot migrasjon til USA og mot kriminalitet som rammer USA, men også hele den vestlige halvkule ellers. De vil motarbeide fientlige utenlandske eierskap på den vestlige halvkule og særlig eiermakt som kan fortstyrre eller true forsyningskjeder. Strategien viser til til "Monroe-doktrinen" fra 1823, og noe den beskriver som "The Trump Corollary", som jeg antar er et trumpiansk tillegg til Monroe. 

Utenfor den vestlige halvkule skal USA bidra til å gjenreise Europas sivilisatorisek selvbevissthet og vestlige identitet. De skal forhindre at noen av USAs fiender får dominere i Midt-Østen. Det vil også sikre at det er USAs teknologi som driver verden framover, særlig innen bioteknologi, kvantedatamaskinger og KI.

Det på følgende kapitlet gjør ingen forsøk på å late som om dette ikke handler om makt, og har fått overskriften:  "What are America's available means to get what we want?" Ingen diplomatiske og verdibaserte formuleringer der, men man går rett på sak og svarer på hvordan man får det man vil ha. Listen over hva USA har for å tvinge igjennom sin vilje inkluderer verdens største og mest innovative økonomi, verdens ledende finanssystem og kapitalmarkeder, verdens mest avanserte teknologisektor, verdens sterkeste militære styrker, et nettverk av alliansepartenere, en fordelaktig geografi, kulturell inflytelse, og mot og patriotisme, for å nevne det viktigste.

Dessuten nevnes det positive i "President Trumps robust domestic agenda", som inkluderer skatteletter, deregulering og satsing på energisektoren. Nå er riktignok et nettverk av allierte nevnt i en enkelt setning som en styrke, men ikke noe sted er det noen erkjennelser om at styrke og resiliens i en farligere verden er avhengig av et godt forhold til andre land der man har tillit til herandre og respekt for hverandre, samhandler økonomisk og om å løse felles utfordringer og står opp for andre når det er kriser. Her er alt binært. Man vinner eller man taper. Det er eiendomsinvestorens nullsumlogikk som gjelder, uten noen erkjennelse av at man skaper merverdi når man samarbeider og samhandler med andre land.

Prinsipper

I et siste kapittel kalt "Strategy" går det helt over styr. Her er det delkapitler om "Priciples", "Priorites" og "The Regions" Det slås fast at Trump er hevet over ideologer og det listes opp land han har oppnådd fred den siste tiden. Det slås tydelig fast at USA er motstander av internasjonale organisasjoner fordi internasjonal politikk og handel skal foregå mellom suverende stater, og ikke via internasjonalt forpliktende samarbeid som fastsetter spilleregler, eller står i veien for noens selvråderett og maktutøvelse. Det argumenteres for toll og mot frihandel, for å beskytte amerikanske arbeidere mot konkurranse fra andre land arbeidere. 

Dokumentet avsluttes med å gå igjennom verdens regioner, og slå fast hva USAs interesser og prioriteringer er der. Det er i omtalen av Europa dokumentet er på sitt aller mest bisarre, for Trump har funnet ut at europeere flest egentlig er enig med han om at Ukraina ikke skal støttes, NATO ikke skal vokse og EU burde oppløses. Dokumentet slår på den ene side fast at den transatlantiske alliansen er helt sentral for USAs fremtid, men på den annen side er det ikke en allianse med dagens europeiske ledere som skal støttes, men en allianse med noen politikere som i fremtiden vil stanse migrasjon, gjenreise nasjonalstatene, legge ned EU, og gjøre som USA sier. 

Jeg har sans for utenrikspolitiske strategier som er realistiske i den forstand at de er opptatt av å beskrive et lands egenintersser og ikke gir inntrykk av at alt handler om idealisme. Stater har naturligvis interesser de skal forvare, både sikkerhetsmessige, økonomiske og verdimessige. Problemet med USAs strategi er todelt. Det ene er at den mangler en erkjennelse av at en rekke viktig mål bare kan oppnås i samarbeid med andre. Ja, det er faktisk bra at man er avhengig av andre hvis det er på den måten at det gir felles gevinster, og når denne anvhengigheten reduserer faren for konflikt og krig. 

Det andre problemet er at i den grad strategier erkjenner at USA har noen venner i det hele tatt, så der det autoritære og illiberale stater som motarbeider demokrati og rettssikkerhet, og mye annet som kreves for å bygge en bedre fremtid for både velferd og verdiskaping.

Reaksjoner i USA og mot USA

Kommentarene fra det liberale, demokratiske og frihanselsvennlige USA er som forventet svært krasse. Thomas Wright i The Atlanic bruker artikkelen "A Strategy That Ignores the Real Threats" til å sammenligne USAs nye sikkerhetsstrategi med den franske Maignot-linjen før andre verdenskrig, i den forstand at de ikke er i stand til å se hvor truslene kommer fra, og bygger forsvarslinene på helt feil steder.

"Contrary to its protestations about reining in America’s ambition after decades of overreach (what Secretary of Defense Pete Hegseth called “utopian idealism”), it does have a grand plan: The NSS is a blueprint for building an illiberal international order, in which the U.S. can assert dominance unilaterally, strike deals with revisionist powers such as China and Russia, and work patiently to support right-wing populist parties in Europe in overthrowing centrist establishments. One might call it dystopian idealism."

New York Times Madrid-utsending Jason Horowitz skrev i artikkelen "Trump Has Long Disdained Europe’s Elites. Now, It’s Official", at:

"A new White House policy document formalizes President Trump’s long-held contempt for Europe’s leaders. It made clear that the continent now stands at a strategic crossroads. The Trump administration has not exactly kept its low regard for Europe secret. President Trump has long portrayed European allies as freeloaders that fail to pay enough for their own security and argued that the European Union was “formed to screw the United States.” Now, that hostility is official White House policy."

A dog's breakfast

Jeg må ta med reaksjonen fra The Economist også, som alltid er stødige i sine analyser av verdier, makt og interesser. De slår fast i artikkelen "Donald Trump’s bleak, incoherent foreign-policy strategy" at strategien er et historsk brudd med det USA har bygget opp etter andre verdenskrig: 

"For the most part, the new NSS rejects the decades-old insight that a common set of values are what cement America’s alliances. It declares that it is “not grounded in traditional, political ideology” but is motivated by “what works for America”. Instead, it embraces what it calls “flexible realism”. That means being “pragmatic without being ‘pragmatist’, realistic without being ‘realist’, principled without being ‘idealistic’, muscular without being ‘hawkish’, and restrained without being ‘dovish’.”

If that sounds like a dog’s breakfast, that is because it is. Shorn of the enlightened values that have long anchored foreign policy, America First becomes a naked assertion of power that owes more to the 19th century than the world that America built after the second world war. And that leads to a document riven by contradictions."

Standpunktene som er formulert i den nye nasjonale sikkerhtsstrategien er, som sagt, ikke veldig overraskende, men det er litt rart og nytt å se denne "dystopiske idealismen", eller kanskje "dystopiske egoismen", så klart formulert og utilslørt som her. Europeiske ledere flest velger å trekke på skuldrene, og fortsetter å hevde at USA er vår viktigste allierte selv om det ikke høres sånn ut. De kan jo ha rett. Forhåpentligvis blir det igjen slik at en normalitet vender tilbake i amerikansk politikk, og verdens største demokrati tar lederrollen. 

Men kan vi regne med at det blir slik? Slik ting utvikler seg nå tror jeg vi må forberede oss på at ingenting er sikkert. Europa er nødt til å ta et større ansvar for egen fremtid og Norge er derfor mer avhengig av våre europeiske allierte enn noen gang.

Hva Kina vil dominere i neste runde

"What China will dominate next" er forsideoverskriften på helgens The Economist. Ikke med spørsmålstegn bak. Ikke en problematisering av om Kina kan klare å å holde de sterke posisjojnene de har før, innen elektriske biler, solenergi og kunstig intelligens (KI). Nei, The Economist er opptatt hva Kina gjør i tillegg. Om de neste teknologiene der Kina ser ut vil å ta ledelsen:

"Those who worry about how to cope with China’s leadership in technology—and there are plenty of them—think hard about electric vehicles (EVs), solar panels and open-source artificial intelligence. For such people, we have some bad news. This week we report how China is rapidly pressing ahead in two other frontier technologies, autonomous vehicles and new drugs. As these industries spread around the world, they will exemplify the power of Chinese innovation."

Selvkjørende drosjer

Forsiden har en tilhørede lederartikkel med samme overskrift, og med undertittelen "The country’s high-speed innovation holds lessons for the world". Inne i nettavisen er det i tillegg en artikkel om hvordan førerløse drosjer endelig tar av i USAs byer, med Waymo i ledelsen, og en artikkel om "Why China is pulling ahead in the robotaxi race", der påstanden er at Kina vil vinne det globale kappløpet om å være ledenede på førerløse drosjer på grunn av en kombiasjon av de utvikler billigere teknologi og også har mer vennligsinnede regulatoriske myndigheter:

"China’s robotaxi industry is “on the cusp of commercial breakout”, reckons HSBC, a bank. Revenues will grow from a little over $50m this year to nearly $50bn by 2035, according to Goldman Sachs, another bank, by which time a fleet of 1.9m robotaxis in China will account for 25% of all ride-hailing vehicles. UBS, one more bank, is even more bullish, forecasting that the market could be worth around $180bn by the late 2030s. By some measures China’s robotaxi industry is already pulling ahead of America’s. Over 50 Chinese cities allow testing of self-driving cars on public roads. In at least ten of them commercial operations are up and running, twice the number in America."

Nå der det ikke bare enkelt å ungå reguleringer og byråkrati i Kina heller, og også der er det mange drosjesjåfører som ikke er så begeistret for den nye konkurransen. Derfor har vi så langt ikke sett noen selvkjørende drosjer som opererer i bykjernen i Beijing eller Shanghai, bare i spesielt utpekte testområder. Men, skriver the Economist,  Kinas suksess når det gjelder selvkjørende drosjer vil bli drevet at vekst helt andre steder, og særlig i andre land, der drosjeselskaper er interessert i å kjøpe og operere førerløse kinesiske biler.

Kinesiske legemindler

Mer overraskende er det kanskje at Kina er i ferd med å ta andreplassen i global legemiddelutvikling, bak USA, og foran Europa. Dette omtales i artikkelen "Chinese pharma is on the cusp of going global", som kan fortelle om hvor raskt Kina erobrer en ledende posisjon innenfor forskning, utvikling og produksjon av legemidler, og der det også for legemidler etter hvert er slik at eksporten vil bli større enn hjemmemarkedet:

"After America, China is the world’s largest developer of new medicines. Its companies ran nearly a third of the planet’s clinical trials last year. That is up from just 5% a decade before. It is also rising to the top in several critical areas of research, including those related to cancer. Investors have taken note. Shares in Chinese biotech companies have surged by 110% this year, which is more than three times as much as their American peers."

En slik transformasjon kommer ikke av seg selv, men er resultatet av en bred satsing på helse- og legemiddelindustri. Elementer i strategien er, i følge The Economist , en kraftig satsing på legemiddelutvikling og klinisk forskning, en styrking av de relevante utdanningene og en systematisk satsing på å få kinesere som har studert og jobber som forskere ved lendende universiteter og i legemiddelindustrien i andre land, til å vende tilbake til Kina. Dessuten er det investert mye i å få de regulatoriske myndighetene til å spille på lag med industrien:

"The workforce at China’s drug regulator quadrupled between 2015 and 2018, and a backlog of 20,000 new drug applications was cleared in just two years. The time taken to secure approval for human trials shrank from 501 days to 87. And the output of new medicines soared. In 2015 China approved only 11 treatments, mostly Western imports. By 2024 the figure had risen to 93, with 42% developed domestically."

Kan Kina lykkes?

Felles for satsingene på selvkjørende drosjer og på utviklingen av nye legemidler, er at det så langt har vært lettere å oppnå vekst enn å lykkes med lønnsomhet. På samme måte som i andre industrier der Kina har tatt lederroller, som solenergi, batteriproduksjon og elektriske biler, virker det som volum er viktigere enn lønnsomhet i fasen der de bygger markedsposisjoner. Det er naturligvis en risikabel strategi, og det er grenser for hvor mange ulønnsomme ting det er mulig å gjøre samtidig, selv om Kina er stort. 

Radikal innovasjoner, både når det gjelder utvikling av nye teknologier og nye forretningsmodeller, er i sin natur slik at ikke alle vil lykkes. Det er vinn eller forsvinn. Det er store gevinster for de som lykkes, og store tap for de som ikke når opp. Og selv om man lykkes i første runde, er teknologiinnovasjonens natur at det alltid kan komme en ny teknologi, eller en ny virksomhetsmodell, rundt neste sving. 

Derfor er det ikke enkeltselskapers suksesser eller nederlag som er avgjørende, men om det større økosystemet forforskning og innovasjon leverer en strøm av nye selskaper, at universitetene leverer tilstrekkelig med gode kandidater, at private invesetorer er villige til å ta risiko og satse penger, og at de offentlige regulatoriske myndighetene gjør sin del av jobben. Da kan det komme en strøm av nye ideer, og nye selskaper, til markedet. Selskaper som kan lykkes globalt, og ikke bare på hjemmemarkedet. 

Når Kina har klart å lykkes med dette globalt innenfor blant annet elbiler, solenergi og kunstig intelligens, er det slett ikke umulig at de vil klare det samme i andre høyteknologiske vekstnæringer. Jeg synes ikke vi skal gi opp Europa når det gjelder teknologisk lederskap innenfor verken legemidler eller biler, men akkurat nå er det Kina som erobrer nye posisjoner. 

De syv dødssyndene som truer markedene

Hvordan ser man om en ny finanskrise er på gang? Om det er bobler i noen sektorer,? Om pengene dras i retning av adferd i markedene og innovasjoner i finanstjenestene som ikke er bærekraftige på sikt? Hva er signalene man skal følge med på? The Economist har noen gode forslag i helgens artikkel om "The seven deadly sins of corporate exuberance".

Mine første innlegg her på bloggen skrev jeg de siste dagene i overgangen august/sepember i 2008 Jeg rakk å skrive om Sarah Palins kanditatur som visepresenent i USA og lanseringen av Google Chrome før jeg 15. september skrev om Lehman Brothers. 21. september skrev et et innlegg om "Finanskrisen - Hva er det som skjer?", og veldig mange innlegg som fulgte her på bloggen handlet om finanskrisen og deretter om den såkalte "Eurokrisen" som særlig rammet Hellas, Spania og Irland.

Krisen da skyldes en økonomisk fremtidsoptimisme som var større enn det var grunnlag for i realøkonomien. Investeringsbanker, låneinstitusjoner, boligbyggere og mange boligkjøpere tok større risko enn de burde, og myndighetene regulerte ikke slik de skulle. Dette skjedde i kombinasjon med en ekstrem finansiell innovasjon der man "pakket" høyrisikolån sammen til nye verdipapirer som ble solgt som om de var risikofrie. Det gikk bra helt det det ikke gikk bra i det hele tatt. Eller for å sitere fra Enest Hemmingways "The Sun Also Rises":

"How did you go bankrupt? Two ways. Gradually, then suddenly".

Får vi en ny finanskrise?

Det har nå gått lang tid siden vi hadde den forrige store finanskrisen og enda flere år siden dot.com-krisen som særlig inntraff våren 2000, og som gikk hardt ut over teknologiaksjekursene. Nasdaq-indeksen kom ikke på samme nivå som våren 2000 igjen før våren 2015. Det kan gå fort ned når stemningen snur, og det kan ta lang tid å komme tilbake opp. 

Akkurat nå er det mye snakk om overinvesteringer i teknologiselskaper som utvikler og selger datasenterkapasitet, hardware og tjenester knyttet til kunstig intelligens, og at mange av selskapene umulig kan oppnå inntekter som er store nok til å forsvare dagens investeringsnivå.

Men står vi i fare for å komme i samme situasjon som dot.com-krisen fra 2000 eller finanskrisen fra 2008? Da boblen sprakk ettertrykkelig og de negative ringvirkningene rammet globalt, og langt utover sektorene der problemene oppstod? Står vi på terskelen av en ny global finanskrise? Og hva er i såfall signalene som varsler at vi risikerer å havne der?

The Economist har en lederartikkel i forrige helgs utgave med overskriften "How Markets Could Topple The Global Economy". Den er mest opptatt av hvordan en kraftig nedjustering av markedsferdien til "the magnificent seven", verdens syv største teknologiselskaper, vil påvirke resten av den amerikanske og globale økonomien.

"The cyclically adjusted price-earnings ratio of the S&P 500 index of stocks, propelled by the “magnificent seven” tech giants, has reached levels last seen during the dotcom boom. Investors are betting that the vast spending on artificial intelligence (ai) will pay off. Yet the numbers are daunting. For companies to achieve a 10% return on the AI capex projected by 2030, they will collectively need $650bn of annual AI revenues."

Kan Nvidia, Apple, Microsoft, Alphabet, Meta, Amazon og Tesla forsvare dagens investeringsnivå på KI? For ikke å snakke om selskapene uten store pengebinger som Open AI, Anthropic, Perplexity, og en rekke leverandører i disse verdikjeden som for tiden kjøper aksjer i hverandres selskaper. Noe som går bra så lenge kursene går opp. The Economist er mer opptatt av hvor store negative effekter vi får hvis aksjekursene faller til et mer normalt nivå.

Syv dødelig synder som truer markedene

Den mest interressante artikkelen om farene for en ny finanskrise har overskriften "The seven deadly sins of corporate exuberance", med undertittelen "A frenzy of financial innovation has ensnared America Inc. What could go wrong?"

Ja, hva kan gå galt? The Economist lister opp syv "dødssynder" de mener har rammet USAs markeder og som både hver for seg, og sammen, truer med å sette igang en ny finanskrise. Øverst på listen er spekulasjon i kryptovaluta, der alt for mange selskaper har vært redd for å gå glipp av store og enkle gevinster, og har finansavdelinger som ikke bare investerer i tradisjonelle verdipapirer, eller i lovende oppstartsselskaper, men også i krypto. I USA er dette for tiden aktivt markedsført av Donald Trump og hans familie.

Andre problem er privatinvestorenes (retail investor) optimisme når alt stiger, og en tilsvarende frykt for å gå glipp av penger på gaten. Det gir en dragning mot noen svært spekulative selskaper og forretningsmodeller, der det er et underskudd i dag som raskt må snus til noen svært store overskudd i årene som kommer for å forsvare prisingen. Tredje problem er de de kaller sirulære investeringer (circular spending) har jeg allerede vært inne på. Det skjer når selskaper i samme økonomske verdikjede, eller industrielle økosystem, kjøper varer og tjenester av hverandre med penger de har fordi de investerer i hverandre. The Economist nevner Nvidia som et aktuelt eksempel:

"Consider Nvidia, the leading supplier of AI chips. It owns stakes in CoreWeave, which buys its chips to rent out to others, and is investing in xAI, which buys Nvidia’s chips to run its models. It will also put up to $100bn into OpenAI, giving the maker of ChatGPT more cash to buy Nvidia’s chips."

Gjeld, oppkjøp og patriotisme

Fjerde symptom på at en ikke-bærekraftig bobletilstand er at oppkjøps- og fusjonsaktiviteten tar seg kraftig opp og blir en slags industri i seg selv som tilbyr større gevinster enn den underliggende aktiviteten i selskapene. Finansiell restrukturering blir mer lønnsomt enn å drive og utvikle bedriften. Handlingsrommet for å gjøre dette har en nær kobling til det femte symptomet, at apetitten på mer gjeld vokser, og er med på å finansiere oppkjøp og fusjoner, eller nye datasentre og KI-fabrikker, med nødvendig tilhørende krafttilgang. The Economist skriver:

"To finance its splurge on data centres and takeovers, America Inc is feasting on debt. Meta, a Silicon Valley giant, recently sold $30bn of bonds to pay for its data-centre investments, the biggest such deal of the year. To power the endless rows of servers AI models require, electricity providers are also borrowing heavily."

En sjette grunn til å være bekymret, i følge The Economist, er hvordan argumenter om patriotisme og nasjonal selvforsyning begynner å trumfe rasjonelle økonomiske argumenter, og i noen tilfeller brukes som begrunnelser for statlige investeringer, anskaffelser, eller i verste fall, subsidier til selskaper. Denne type "industripolitikk" er ikke bare skadelig fordi den fremmer ulønnsomme investeringer, men den gjør også at bedriftsledere og store investorer blir fristet til å bruke mer tid på å påvirke politikere enn på å vinne markedsandeler gjennom innovasjon og kvalitetsforbedringer som gjør at de vinner i en normal konkurranse med andre.

Innovativ svindel

Den syvende og siste dødssynden er ikke like synlig, men kan være rett under overflaten når alt mulig annet er i spill. Det handler om finansiell svindel. Der innovasjonen ikke leder til nye og bedre tjenester og produkter, men til nye måter å lure kunder og partnere, og myndighetene. The Economist minner om hvordan den irrasjonelle, men lovlige, oprimismen, bidrar til å skape bedre vekstvikår for aktører som slett ikke følger lover og regler:

"A final sin could soon rear its ugly head. Every hot market in the past has concealed fraud. Like with the accounting scandals at WorldCom or Enron, it is unlikely to be unearthed until a correction begins. But the conditions for wrongdoing are ripe. Accounting practices for AI, crypto and private credit are all sufficiently flexible and opaque. And guardrails are wobbling."

Det er ikke sikkert at en ny finanskrise er rett rundt hjørnet. Selv om vi rent rasjonelt kan si at noen av selskapene er urealistisk høyt priset, og at det før eller senere må komme en korreksjon, eller et krakk, så er det ikke mulig å vite når det skjer og hvor stor krisen blir. Hemmingway hadde helt rett i at det går langsomt først, før det går veldig fort. 

Noen bedrifter og noen land har dessuten lagt bedre strategier for å komme igjennom en krise enn andre. The Economists viktigste råd er å styre unnda de syv dødssyndene. De som klarer det vil være bedre posisjonert for det som kommer etterpå enn de som slipper opp for drivstoff på tanken før de kommer over til den andre siden.

Om ID-forvaltning, kriminalitet - og tiltakene vi fortsatt venter på

Hvor ble det av reformene som skulle sikre en mer effektiv og brukervennlig identitetsforvaltning for innbyggere, bedrifter og myndigheter? Og samtidig beskytte oss bedre mot blant annet svindlere, arbeidslivskriminalitet og avanserte kriminelle nettverk?

Svaret etter å ha lest DFØs "Etterevaluering av Områdegjennomgangen av ID-forvaltningen fra 2019", som kom tidligere i år, og også tatt et blikk på Finansdepartementets nylige budsjettproposisjon, er at her går det veldig, veldig sakte. DFØs rapport er riktignok ganske snill med departementene, og holder muligheten åpen for at det faktisk skjer noe, men det må være lov å lure på om det stemmer, eller om arbeidet med flere viktige tiltak har stoppet opp. 

Statens svindles for milliarder

Før jeg kommer inn på områdegjennomgangen fra DFØ av ID-forvaltningen, tiltakene som ble foreslått der, og hva som er gjort og ikke gjort i etterkant, må jeg ta en liten avstikker til "hva er problemet? og "hvorfor er det så problematisk at dette ikke er i orden?" 

Dagens Næringsliv har de siste dagene og ukene hatt en serie med artikler om hvordan staten og stalige velferds og refusjonsordninger tappes for millarder av kroner. Ikke fordi noen ønsker at det skal være slik, men fordi en kombinasjon av ulike forhold gjøre det mulig, der det er flere ting som virker sammen.

Vi har: a) svært godt organiserte og digitalt avanserte internasjonale kriminelle som kan mye om norsk forvaltning, b) automatiserte og tillitsbaserte digitale systemer for velferdsytelser og innrapportering av skatt, mva, og selskapshendelser, c) for dårlige systemer og lovhjemler for datadeling mellom myndigheter og mellom myndigheter og private som skal forebygge, forhindre og avsløre økonomisk kriminalitet, og d) stortstilt bruk av falske eller misbrukte person-IDer og fiktive selskaper, fordi det er for lett å utgi seg for å være en annen enn den man egentlig er.

Dagens Næringsliv skrev en lengre magasinsak i fjor om "Slik tapper kriminelle statskassen for milliarder", som gir en slags oppskrift på en tilrettelagt digital "misbruksreise", det vil si vrangsiden av den gode digitale brukerreisen som det lovlydige flertallet ønsker seg. I høst har DN også skrevet enda flere artikler om tapping av statskassen, blant annet om hvordan "Både Skatteetaten og Nav Kontroll ser en kraftig økning i avansert svindel fra kriminelle nettverk mot offentlige systemer." Den saken var en oppfølging av en større magasinsak for litt over en uke siden som slo fast: "Tegner bildet av granatkrigens økonomiske bakteppe: – Staten finansierer kriminelle nettverk". 

Behov for tiltak på systemnivå

Det er med andre ord mye som står på spill. Ikke bare målt i penger, men når det gjelder tilliten til at myndighetene er i stand til å forebygge og avsløre kriminalitet, og troen på at det lønner seg å være lovlydig og følge spillereglene. Med avsløringene kommer også et helt forutsigbart rom om handling fra Stortingets opposisjonspolitikere og fra medias kommentatorer. "- Vi må ha kraftfulle tiltak", er den logiske etterlysnsningen. "- Noe må bli gjort NÅ." 

Problemet er at dette "noe" som må gjøres ikke er så lett å få grep om hva er. Man kan raskt bevilge noen flere penger til politifolk, tilsyn eller skattekontroller, men problemet er at flere av tiltakene som virkelig kan gjøre en forskjell ikke blir løst gjennom å øke volumet på kontroller. Tiltak som mer og mer effektiv deling av kontroll- og tilsynsdata, bedre sanntidsoversikter over eierskskap og selskapshendelser, og, ikke minst, en identitetsforvaltning som gjør at vi vet hvem vi har med å gjøre, har ikke blitt prioritert. Mens den digitale telmpøpgo- og tjenesteutviklingen går i et voldsomt tempo, er den politiske interessen og kunnskapen om hva dette innebærer. temmelig lav.

Men interessen har ikke vært helt fraværende, i hvert fall ikke hele tiden. Solberg-regjeringen utstyrte seg selv med et statssekretærutvalg for ID-forvaltning (ja, jeg var med der), ledet av Justisdepartementet, som skulle ta ting videre til politiske beslutninger. Det skjedde omkring 2013, og viste seg å bli en temmelig seig og flokete prosess der de fleste som deltok var mest opptatt av sin egen sektor, og ID-utfordringer der. Men innsikten og delingen som skjedde bidro nok til å løfte bevissheten noen hakk om at dette er ting man ikke løser raskt gjennom noen møter, men er floker som trenger en grundigere og mer tverrsektoriell prosess. 

Områdegjennomgang av ID-forvaltningen

Staten på øverste nivå behøvde rett og slett bedre innsikt i de ulike sektorenes roller og behov på ID-området, og det ble identifisert et særlig behov for en rydding i hva sektorene kan gjøre hva for seg, og hva som tilhører et "systemnivå" på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Vi kan jo ikke ha egne folkeregistre i hver sektor og i hver kommune, så en infrastruktur og et styringssystem for å hjelpe samfunnet holde bedre orden på hvem som er hvem, er viktig. Og i en digital tid må ID-forvaltningen sørge for at ulike digitale tjenester kan holde orden på hvem som er hvem.

Derfor ble det satt i gang en såkalt "områdegjennomgang", et statlig utredningsvirkemiddel som brukes til litt bredere tematiske gjennomganger av områder der det kan være muligheter for effektiviseringsgevinster og bedre helhetlig måloppnåelse om man ser ulike virkemidler og myndighetersroller i sammhenheng. Kunnskap som gjør at man kan avskaffe dobbeltarbeid, tette hull og utvikle felles teknologi og tjenester dersom flere har lignende utfordringer. Man kan gjøre mer av de som virker og mindre av det som ikke virker. 

Norge ble anbefalt av OECD å gjøre slike områdegjennomganger, og har gjort det siden 2016 (her er en oversikt over alle). Noen har hatt et noe ensidig fokus på adminsitrative besparelser, men på sitt beste er de også opptatt av helhet og resultatoppnåelse langt bredere, og kan være godt egnet til å gå løs på krevende tverrsektorielle forvaltnigsfloker, som har både juridiske, økonomiske og organisatorske elementer, som berører flere sektorer, som berører både offentlige og private virksomheter, og som kan være fulle av målkonflikter, for eksempel hensynet til effektivitet og tillit vs hensynet til sikkerhet og personvern. Dessuten er et fellestrekk ved slike problemer at gevinstene kommer et annet sted enn der det koster penger å lage et bedre system, noe som gjerne bremser interessen for å investere, og gjør det nødvendig å se innsatsen i en større helhet.

ID-forvaltingen var med andre ord et prefekt tema for en ny områdegjennomgang. Capgemini Invent fikk jobben og laget ikke bare en, men, etter litt frem og tilbake, kom det to rapporter på oppdrag fra Finansdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Samferdselsdepartementene og Kommunal- og moderninsringdepattementet, og hele fem andre departementer var med i en referansgruppe: Nærings- og fiskeridepartementet, Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. 

Tiltakene som skulle følges opp

Områdegjennomgangens hovedrapport på 308 sider kom i september 2019, og så ble det gitt et tutvidet mandat som resulterte i en tilleggsrapport i desember 2019. Noen av anbefalingene i tilleggsrapporten var annerledes enn i den opprinnelige rapporten, så alle som skulle følge opp måtte passe på å få med seg begge. Kort oppsummert ble disse åtte tiltakene identifisert som de mest sentrale for å få på plass en nødvendig sikkerhet, effektivitet og brukervennlighet (side 7-8 i etterevalueringen).

1. Visjonen én person, én identitet i Norge som felles strategisk mål for ID-forvaltningen. 
2. Tilslutning til UNIK som strategisk mål.
3. Tilbud om nasjonalt ID-kort til utenlandske borgere. 
4. Avvikling av plan for nasjonal eID.
5. Utstedelse av eID skal i fremtiden i all hovedsak utføres av aktører i det kommersielle markedet.
6. KMD (nå DFD) skal utrede muligheten for kvalitetssikring og styrking av kommersielle aktørers rutiner for utstedelse av eID 
7. Gjennomføring av status UNIK i Folkeregisteret 
8. Vurdere avvikling av EØS-registreringsordningen

Det er denne listen DFØs ettervaluering av områdegjennomgangen bruker når den vurderer hva som er gjort og ikke gjort av oppfølging, og hvilke gevinster som er oppnådd. Hvis jeg ytterligere skal beskrive og forenkle dette ned til noen hovedkategorier av innsatsområder, ser listen omtrent slik ut:

• Realisering av målet om én person, én identitet i Norge, juridisk, teknisk og praktisk. Det vil si en entydig og unik sammheng mellom mellom de registrerte dataene om en person, inkludert biometri, og den fysiske personen. (Punktene 1,2 og 6 over gjelder unik ID).
• Tilgang til og bruk av elektronisk ID (eID) til offentlige tjenester og en teknisk, juridisk og brukervennlig sammenheng mellom en persons fysiske ID og eID. (Punktene 4,5 og 6 gjelder eID).
• Tilbud om nasjonalt ID-kort til alle i Norge, også utenlandske borgere (punkt 3).

Utviklingen i etterkant har løftet fram ytterligere utfordringer, kanksje særlig på eID-området. Og som alltid med tverrsektorielle utfordringer er det også viktig å avklare: Hvem har ansvaret for å løse disse problemene? Og hvem har ansvaret for den helhetlige ID-forvalitngen i Norge som disse problemene er en del av?

Hvor ble det av reformene av ID-forvaltningen? DFØs funn

DFØs etterevaluering som kom tidligere i år, over 5 år etter, har som sagt gått på jakt etter spor av oppfølgning av områdegjennomgangen. Det har av flere grunner ikke vært så lett. DFØ skriver om regjeringens oppfølging av de 8 punktene at:

"Gitt at beslutningspunktene fra regjeringsbehandlingen ikke er offentlig tilgjengelige, har det vært utfordrende for DFØ å kartlegge hvilke tiltak som ble besluttet som følge av områdegjennomgangen. Det ble, så langt vi har erfart, ikke utarbeidet en felles samlet oppfølgingsplan for oppfølging for områdegjennomgangen spesielt. Oversikten over besluttede tiltak i listen (...) er derfor utarbeidet av DFØ, etter beste skjønn og formulert av oss, på bakgrunn av det gjennomførte kartleggingsarbeidet."

Og fordi det ikke finnes noen skriflige spor, i hvert fall ikke i form av noen felles og helhetlig oversikt over hva som har skjedd med tiltakene som ble foreslått av områdegjennomgangen, har DFØ selv gjennomført intervjuer med de involverte departementene, og forsøkt å sette sammen puslespillets biter:

"Etter vurdering av de to rapportene, fremmet de involverte departementene forslag til oppfølgingspunkter for sittende regjering i 2021. Protokollen fra regjeringsbehandlingen er ikke offentlig tilgjengelige. Vi har ikke funnet spor, verken i form av kongelig resolusjon, i statsbudsjettet for 2022 eller senere, eller i andre skriftlige kilder som tyder på at det er tatt formelle beslutninger om tiltak med budsjettmessige gevinster. (...) Områdegjennomgangen resulterte imidlertid i flere prosessbeslutninger med sikte på fremtidige gevinster i form av økt sikkerhet, effektivitet og brukervennlighet. Etterevalueringen har følgelig fokusert på å undersøke om prosessbeslutningene er fulgt opp, og status for pågående arbeid. 

Uten å avsløre noen statshemmeligheter, kan jeg bekrefte fremstillingen DFØ gir av at det var en samlet behandling i regjeringen av en lang liste med oppfølgingspunkter høsten 2021. Ulike konstellasoner av berørte departementer fremmet sakene de var ansvarlige for. Om det har vært noen samlet regjeringsoppfølging etter høsten 2021 vet ikke jeg, og det vet tydeligvis ikke DFØ heller. De har ikke funnet noen spor av det, og har i stedet valgt å jakte etter andre tegn på handling.

eID på et eget spor

Det mest konkrete og synlige som har skjedd etter områdegjennomgangen av ID-forvaltningen gjelder eID. Punkt 4 om å avvikle planen om på utvikle en egen nasjonal eID og i stedet satse på aktørene i det kommersielle markedet, som Bank ID, ble fulgt opp umiddelbart. Planen om å introdusere et eID som del av et nasjonalt ID-kort ble begravet permanent. Da hadde Politidirektoratet jobbet med en slik løsing helt siden 2007. I mellomtiden hadde både smarttelefoner og BankID på mobil kommet til verden, mens PCer med kortlesere definitivt ikke tilhørte fremtiden.

Det er ikke like opplagt at private løsninger kan erstatte behovet for en offentlig eIDpå alle områder. Hva med de som ikke får utstedt et Bank ID? Hva med koblingen mellom fysisk id og eID? Hva med virksomhets-ID, utlendingers eIDer, utviklingshemmede som har verger, og verger som trenger fullmaktsløsninger? I 2021 ble ut utkast til en nasjonal eID-strategi sendt på høring og våren 2023 ble Nasjonal strategi for eID i offentlig sektor vedtatt av regjeringen. De ansvarlige for eID løp avgårde, men hvor er det blitt av resten av ID-forvaltningen? Kan man ha en velfungerende eID-forvaltning uten å ha en velfungerende ID-forvaltning? 

DFØs vurdering av status

Poenget med en slik etterevaluering er å finne ut hva som faktisk har skjedd med oppfølgingen av av tiltakene som skulle gjennomføres. Og som nevnt finner man ikke spor av noen samlet oppfølging etter 2021, men DFØ er diplomatiske og temmelig forsiktige i språkbruken: 

"DFØs kartlegging viser at flere av de besluttede tiltakene er i prosess, men få er foreløpig ferdigstilt. Informantene peker på at gjennomføring av tiltakene må forventes å ta noe tid, gitt den juridiske og/eller tekniske kompleksiteten tiltakene innebærer"

Vel, det kan jo være grunn til å minne om områdegjennomgangens rapporter kom i 2019, regjeringen behandlet listen over prioriterte oppfølgingstiltak i 2021 og eID-strategien fra DFD kom i 2023, så "noe tid" har det vært til å følge opp de andre tiltakene også. Ganske mye tid, faktisk, uten at så mye er gjennonmført. DFØ går gjennom tiltakene og slår fast at:

• Visjonen én person, én identitet er ikke fulgt opp i form av en felles nasjonal ID-strategi, slik områdegjennomgangen anbefalte, men DFØs informater kan fortelle at visjonen finnes som et "felles strategisk mål for ID-forvaltningen". DFØ har også funnet spor av målet i fenkelt andre dokumenter.
• Tiltaket nasjonalt ID-kort til utenlandske borgere er utredet flere ganger og vedtatt som mål flere ganger. Det blir stadig gjentatt at en første implementering er rett rundt hjørnet (DFØs rapport skriver våren 2025). Fra april 2025 kan EØS-borgere som har et norsk fødselsmunner søke om å få et nasjonalt ID-kort, men ikke andre utenlandske borgere.
• Tiltakene som gjelder eID, og bruk av private leverandørers tjenester til tilgang til det offentlige er som nevnt det som er blitt fulgt opp. Samtidig som det er en rekke tilleggsproblemstillinger knyttet til eID som har kommet opp, og som i varierende grad er løst.

Uenighet om gjennomføring av UNIK i Folkeregisteret

Men viktigst av alt for både effektivisering, brukervennlighet, og kriminalitetsbekjempelse er tiltaket "gjennomføring av UNIK i Folkeregisteret". Det er dette som vil sikre at en person bare kan ha et identitetsnummer, og som også er en sentral forutsetning for resten av reformen av ID-forvaltningen:

"DFØs kartlegging viser at arbeidet med etablering av UNIK er godt i gang. UNIK ble regulert i lovverket første gang i 2016, og arbeidet med innføring har pågått siden den gang. Informantene opplyser at det fortsatt gjenstår enkelte tekniske avklaringer før tiltaket kan implementeres, uten å konkretisere nærmere hva som gjenstår.

Denne delen av rapporten er den mest interesante analysen fordi den gir litt innsikt i dårlige prosesser og uenigheter mellom statlige etater som har bidratt til at ting ikke er kommet på plass. Når det gjelder UNIK i Folkeregisteret skriver DFØ at:

"Informasjon i tilleggsrapporten viser imidlertid at det har vært uenighet mellom politiet og utlendingsmyndighetene om registervalg for biometrisøket. Videre tyder informasjon i Skatteetatens årsrapport for 2023 på at Skatteetaten har avventet beslutningen om hvem som skal tildeles det nasjonale ID-kortet."

Når skal det gjennomføres? Vel, det har ikke DFØ funnet noe svar på:

"Informantene angir ikke tidspunkt for innføring av UNIK. Av Skatteetatens årsrapport for 2023 framgår det at tidspunktet avhenger av den politiske beslutningen om utbredelsen av nasjonalt ID-kort til utenlandske statsborgere. Skatteetaten fremholder i nevnte årsrapport at en vellykket innføring vil avhenge av en felles innføringsplan og prioriteringer mellom politiet og Skatteetaten."

Gevinster, læring og videre oppfølging 

Avslutningen på slike evalueringsrapporter skal i teorien beskrive om det har vært realisert gevinster i prosjektet, og hva læringspunktene har vært. Dette er, for å si det forsiktig, ikke denne evalueringens sterkeste side. Noen identifiserbare gevinster har ikke kommet, og ble vel strengt tatt ikke konret beskrevet i områdegjennomgangen heller. I hvert fall ikke på et tallfestet nivå. Sammendraget slår tvert imot fast at:

"Det synes ikke å være oppnådd konkrete gevinster som følge av besluttede tiltak per nå. Noe av forklaringen kan ligge i at det fortsatt er mange oppfølgingsprosesser som ikke er sluttført. En annen årsak kan være at siden det er store avhengigheter mellom tiltak i ulike sektorer, må flere tiltak være på plass før de ønskede virkningene skal kunne oppnås."

5-6 år etter at områdegangen ble igangsatt skulle mankanskje forvente at noe var gjennomført, men evalueringen sier ikke så mye om det. Og selv om evalueringen litt febrilsk prøver å slå fast at det kan ha kommet noe god læring ut av arbeidet, er det ikke helt klart hva man har lært som man ikke kunne lært uansett. Tvert imot virker det som om erkjennelsene av at dette arbeidet bare lykkes hvis det gjøres koordinert og tverrrsektorielt, og at det må tildelses at tydeligere ansvar for ledelse av arbeidet med ID-forvaltningen, nå ser ut til å ha forsvunnet ut av bevissheten. Evalueringsrapporten slår fast at:

"Et overordnet formål med områdegjennomgangen var å gi en tydeligere myndighetsfordeling og en mer koordinert innsats på ID-området. DFØs kartlegging viser at myndighetsfordelingen er uendret. Ingen av departementene har fått tildelt koordineringsansvar på området."

Finansdepartmentets budsjettproposisjon

Hvor er så Finansdepartementet og Skatteetaten blitt av i oppfølgingen av ID-arbeidet? Vel, i Finansdepartements budsjettproposisjon som nettopp kom er i hvert fall problemstillingene nevnt. I omtalen av Skatteetatens mål og prioriteringer for 2026 er det et avsnitt om "Betre identitetsforvaltning", som forteller at det finnes koordineringsorganer på departementsnivå og også mellom deres underliggende etater på identitetsområdet. Der er jo fint. Det mest konkrete som om bedre ID-forvaltning i budsjettet er et kort avsnitt om "Etablering av unik i folkeregisteret". Der står det at:

"Tilliten til Folkeregisteret avheng av at samfunnet kan stole på at ein person berre har eitt fødselsnummer eller d-nummer. Innføring av status unik vil «låse» ein person til ein identitet i Folkeregisteret, og redusera moglegheita for at same person kan ha fleire fødselsnummer eller d-nummer i Noreg. Dette vil redusere risikoen for ID-misbruk og auke kvaliteten på opplysningar i 
Folkeregisteret.

Skattedirektoratet har sendt på høyring forslag om vilkår for registrering av status unik i Folkeregisteret. Det inneber at registrering av unik skal gjerast på grunnlag av melding frå politiet om at biometriske data om personar er sjekka for unikheit gjennom et ein-til-mange søk mot biometri som er lagra i pass- og ID-kortmyndigheita og mot utlendingsmyndigheita sine register. Førebels er det norske statsborgarar og utanlandske statsborgarar med fødselsnummer som kan bli registrert som «unik» i Folkeregisteret, dvs. ikkje personar med d-nummer. Etaten skal i 2026 samarbeide med UDI og politiet om å etablere unik identitet i Folkeregisteret."

Og her er vi tilbake til det jeg startet med. Bekjempelse av avansert økonomisk kriminalitet som utnytter våre automatiserte og tillitsbaserte digitale systemer, krever en mye bedre ID-forvaltning. Vi må at folk er de personene de gir seg ut for å være, og at ingen har flere identiteter eller bruker andres identiteter. Medieoppslagene minner oss på at det haster å få et slikt system på plass. Merkelig nok står det ikke noe sted at det er høyt prioritert å gjennomføres det.

Et rammeverk for strategisk sortering av bruk av KI

Lenke til The Gen AI Playbook for organizations

Hvor og hvordan skal en virksomhet ta i bruk kunstig intelligens, og hvor bør vi være mer varsomme med å gjøre det? Er det mulig å skaffe seg  konkurransefortrinn gjennom bruk av KI? Eller vinner man fordi man kommer raskere i gang enn konkurrentene? Og hvis du ikke rekker å komme raskest i gang, skal målet være å i hvert fall gjøre det samme som andre slik at du klarer å nøytralisere forskjellen?

En diskusjon om mulighetsrom og veivalg som gir en virksomhet konkurransefortrinn ved bruk av KI handler om forretningsstrategi og posisjonering. Både teknologiselskaper og ulike andre konsulentselskaper gir kundene sine gode KI-råd for tiden. Men hvor finner man de beste rådene, og hva går de ut på? Er det et godt råd å løpe så fort om mulig, eller tvert imot vente og se? Hvordan sorterer man ut KI-investeringene som passer for egen virksomhet fra det som ikke passer så godt? 

Jeg tror det er mange som står i denne type veivalg akkurat nå. Teknologi- og tjenesteutviklingen er både rask og ganske dynamisk, og er det ikke veldig lett å orientere seg. Hva slags modeller og rammeverk passer når man skal utforme en virksomhetsstrategi for bruk av KI? Jeg lurer på dette selv, og skal prøve å bruke denne nysgjerrigheten til å videreformidle gode rammeverk for slike strategiske sorteringer her på bloggen, når jeg kommer over dem

Gen AI Playbook i Harvard Business Review

Et sted det i hvert fall er lurt å oppsøke når man ser etter tips om virksomhetsstrategier og metoder for kategorisering, er Harvard Business Review, et ledende tidsskrift for alt som har med forskning og praksis knyttet til strategi, ledelse og organisasjonsutvikling. HBR har en bra nettside, der KI har en sentral plass for tiden, og kommer også ut i tidsskriftversjon 6 ganger i året. I siste utgave har de en artikkel med en fin gjennomgang av hvordan man kan tilnærme seg KI gjennom en strategisk sortering, med overskriften "The Gen AI Playbook for Organizations". 

Hensiken er å hjelpe virksomheter kategoriere hvor det er mest interessant å finne KI-muligheter, og hvordan disse mulighetene krever litt ulike innretninger av menneske-maskin interaksjonen. Hvordan man innretter dette påvirkes av hva slags kontekst KI-bruken skal foregå i, hva slags data som er tilgjengelig og hvor store kostnader og konsekvensene er dersom man gjør feil. Denne sorteringen av "hva slags problemer skal vi løse med KI?" er dessuten utstyrt med en tilhørende matrise til strategisk sortering, som jeg kommer tilbake til om et øyeblikk.

Arikkelforfatterne heter Bharan N. Anand, fra Stern School of Business i New York, og Andy Wu, som holder til ved Harvard Business School. Arkikkelen er bak en betalingsmur, men jeg skal prøve å gjengi noen av hovedpoengene her. Og jeg har til og med prøvd å bruke KI til å gjengi firefeltsmatrisen de foreslår som rammeverk, på norsk.

Hovedbudskapet arikkelforfatterne presenterer er at et ikke er den som har høyest hastighet som vinner, men virksomheten som har den beste strategien, og gjennomfører den:

"We argue that a cautious “wait and see” approach—motivated by gen AI’s flaws, such as hallucinations—is potentially dangerous. But we don’t mean to imply that speed wins. Strategy does. Companies need to apply gen AI differently from their competitors and from others in their value chain.

Gode og dårlige spørsmål

I dag har i praksis alle tilgang på generativ KI, og har vi kan bruke den til veldig mye forskjellig. Chat GPT og de andre leverandørene av generativ KI sørget ikke bare for en intelligent teknologi, som blir stadig bedre, men også for en demokratisering der vi alle kan bruke den til å løse komplekse oppgaver ved ved bruk av helt vanlig skriftlig eller muntlig språk. De sammenligner det med da Windows erstattet MS-Dos som operativsystem på personlige datamaskiner, og introduserte et grafisk brukergrensesnitt som stort sett alle kan bruke. KI er på rekordtid flyttet fra noe som brukes av programmerere og ingeniører til noe alle som bruker en PC eller en mobiltelefon har tilgang til.

Forfatterne nevner innledingsvis noen spørsmål de ofte får fra ledere i næringslivet som skal ta stilling til hvordan de skal ta i bruk KI i virksomheten:

• Hvor lenge må jeg vente før generativ KI er like intelligent som mine beste anstatte?
• Er KI presis nok til å levere forretningsverdi for virksomehten? Når blir den bra nok?
• Beveger IT-sjefen/CIOen vår seg raskt nok til å lede bedriftens ransformasjonen til KI?
• Hvordan bruker konkurrentene våre KI?

Og de slår fast at dette kan være interessante problemstillinger, men det er ikke dette som er de viktigste spørsmålene å finne svaret på. De de handler mest om teknologiens egenskaper og hvordan teknologien vil utvikle seg fremover. De skriver at:

"But those questions are misdirected. They focus on the intelligence of gen AI and its trajectory—how good gen AI is and how fast it’s improving—rather than on its implications for business strategy. What leaders should be asking is this: How can my organization use gen AI effectively today, regardless of its limitations? And how can we use it to create a competitive advantage?

De advarer også mot en tilnærming som går ut på å vente med å ta i bruk KI til den gjør færre feil og blir mer "perfekt". Svakheter håndteres best ved å være varsom med å ta i bruk teknologien der feil har store negative konsekvenser, ikke ved å vente på noe perfekt, slår de fast:

"Waiting for a flawless, all-powerful, agentic AI is a mistake. Despite its flaws, gen AI can save time, reduce costs, and unlock new value. Holding off because the output isn’t perfect misunderstands the opportunity. Gen AI can already deliver meaningful improvements and efficiencies in many areas of your business. The benchmark shouldn’t be perfection; it should be relative efficiency compared with your current ways of working.

Et strategisk rammeverk for KI

For å gjennomføre en sorteringen av hva som er trygt nok, og hva som kan gi gevinster i dag, foreslår de et praktisk rammeverk for å strategisk stortering, for å synliggjøre muligehter, gjøre noen veivalg, og beslutte hvor man skal ta i bruk KI i virksomheten. Litt forbedringer på mange områder kan være fint, og her er de fleste virksomheter i startfasen med å bruke KI til mye forskjellig, uten at det differensierer så mye. 

Det viktigste og vanskeligste er å identifisere områder der KI kan gi varige konkurrensefordrinn, ikke ved å gjøre det samme som det alle andre gjør, men ved å gjøre noe unikt. Og på beskrive hva det i så fall er dette unike kan handle om? Forfatterne peker på at det blant annet handler om samhanling, prosesser og tjenester der ikke alle har de samme verktøyene og bruker dem på samme måte, men om områder der det er innretningen på samspillet mellom menneskelig kompetanse og KIs som er avgjørende. 

Er KI en kreativ støttesspiller for mennsker? Eller er mennesker en støttespiller og kvalitetssikrer av KI? Hvor automatisert og hvor mannskestyrt skal virksomhetsprosessen din være? Det her her sorterngsmatrisen kommer inn

"This means that competitive advantage will hinge on how distinctively you use gen AI: which tasks you delegate to it and reimagine, how you use human expertise to complement it, and what new possibilities you unlock. 

En firefeltstabell for sortering av måter å bruke KI 

For å hjelpe oss med storteringen har artikkelforfatterne har laget en firefeltstabell med en x-akse og en y-akse, som jeg ved hjelp av KI har prøvd å lage en forenklet versjon av på norsk. 

X-aksen i modellen skiller mellom lave kostnader og høye kostnader hvis det oppstår feil som skyldes KI. Typiske feil med lave kostnader kan være unøyaktigheter eller mindre effektivitetsbremsende ting som raskt oppdages, og kan rettes, men der det ikke får store konsekvenser. I helt motsatt ende er feil som kan føre til omdømmeskade, økonomisk erstatning eller skade på personer eller materielle verdier.

Y-aksen i modellen skiller mellom eksplisitte og entydige data på den ene enden (nederst), det vil si data som det er lett å beskrive, formalisere, tolke og trene opp. Man vet hva de beskriver, og det er få tolningsmuligheter. I den andre enden (øverst) finner vi bruk av data som erfaringsbasert og kontekstuell, som kan være vanskelig å kodifisere, og derfor krever noen intuitive egenskaper. Det kan også handle om informasjon som beskriver komplekse relasjoner mellom ulike områder, og der relasjonene samspiller med dataene på komplekse måter.

I sum gir dette fire ruter med ulik kontekst for KI-anvendelse og der relasjonen mellom mennesker og KI vil være forskjellig Jeg tar det fra nede til venstre og går mot klokken, og endre opp til venstre, og bruker HBR-modellens merkelapper.

• "Ingen anger" (No regrets): Dette er feltet der dataene er eksplisitte og formaliserbare, og godt egnet for bruk av KI, samtidig som kostandene hvis det skjer feil er små og håndterbare. I denne kvadranten er det kortest vei til å automatisere prosesser ved hjelp av KI. Sortering av epost og å lage sammendrag av et dokumenter, eller sammenstille innsikt fra flere rapporter, er gode eksempler på ting mange gjør her
• "Kvalitetskontroll" (Quality control): Nede på høyre side er også dataen eksplisitt og formaliserbar, men kostandene ved å gjøre feil er høye. Det gir en annen arbeidsdeling der KI lager utkast, men mennskesker på kontrollere og verifisere. Eksempler som nevnes i HBR er kontraktsutkast, rapportutkast. due dilligence-arbeid og produksjon av programvare. Et mennske må kontrollere kvaliteten.
• "Menneske først" (Human first): Øverst til høyre er er vi i risikofylt territorium. Der er, både høye kostander ved å gjøre feil, og også erfaringsbaserte og kontekstuelle data det er krevende for en maskin å forstå og skape mening ut av. Her må mennesker både bidra med erfaringsbasert kunnskap og ta avgjørende beslutninger, men også her kan KI bidra med avgrensede oppgaver. Eksempler på ting som foregår i denne ruten er arbeid med strategiprosesser og komplekse forhandlinger med flere parter.
• "Kreativ analyse" (Creative catalyst): Den siste ruten oppe til venstre er spennende. Her er kostandene og konsekvensene ved feil mindre, men datene er erfaringsbaserte og kontekstavhengige, og kan være vanskelige å formalisere. En tilstand desgnere kan kome til å kalle "flokete". Det tilsier at det kreves mennsker for å forstå konteksten og skape innsikt, men det er også en tilstand som åpner et stort rom for bruk av KI som kreativ ideutvikler og forsalgsstiller, i sampill med mennesker. KI er ikke fasit, men kreativ katalysator. Eksempler som brukes i artikkene er prosesser for produkt- og tjensteutvikliing, og utforming av ulike kommunikasjonsbudskap, områder der det ikke nødvendigvis finnes svar som er feil eller riktig:

KI som kreativ katalysator

Forfatterne skriver videre om denne siste kvadranten at:

"Because the cost of getting tasks in this quadrant slightly wrong is low, gen AI can meaningfully augment human creativity by speeding up experimentation, generating a greater volume of ideas, and enabling broader participation in the creative process. Gen AI allows everyone—from entry-level staff to team members who may not have thought of themselves as creative to senior creatives—to think and work more like innovators."

Nå yter jeg ikke HBR-artikkelen full rettferdighet i min korte oppsummering her. Den går dypere inn i alle fire kvadrantenes forskjellige mennske-maskin rollefordelinger, og drøfter hvordan man kan sette opp denne interaksjonen. Arikkelen beskriver også enkelt andre forhold og forutserninger for å få til en KI-strategi, blant annet nødvendigheten av å ha en datastrategi for å kunne ha en KI-strategi. Der må man både adressere hvordan virksomehten sentraliserer datatilgangen, slik at de ikke er gjemt i ulike forretningssiloer. 

De peker også på at det kan være "datahull" som krever en analyse av hvilke data man trenger, men som er gjemt bort et annet sted, eller som man ikke ganger i det hele tatt, slik at virksomheten gjør noe med sine hull og mangler. Så i den grad man ikke har prioritert å holde orden i eget hus når det gjelder dataforvaltning, så er KI en god anledning til å prioritere det.