Hva Kina vil dominere i neste runde

"What China will dominate next" er forsideoverskriften på helgens The Economist. Ikke med spørsmålstegn bak. Ikke en problematisering av om Kina kan klare å å holde de sterke posisjojnene de har før, innen elektriske biler, solenergi og kunstig intelligens (KI). Nei, The Economist er opptatt hva Kina gjør i tillegg. Om de neste teknologiene der Kina ser ut vil å ta ledelsen:

"Those who worry about how to cope with China’s leadership in technology—and there are plenty of them—think hard about electric vehicles (EVs), solar panels and open-source artificial intelligence. For such people, we have some bad news. This week we report how China is rapidly pressing ahead in two other frontier technologies, autonomous vehicles and new drugs. As these industries spread around the world, they will exemplify the power of Chinese innovation."

Selvkjørende drosjer

Forsiden har en tilhørede lederartikkel med samme overskrift, og med undertittelen "The country’s high-speed innovation holds lessons for the world". Inne i nettavisen er det i tillegg en artikkel om hvordan førerløse drosjer endelig tar av i USAs byer, med Waymo i ledelsen, og en artikkel om "Why China is pulling ahead in the robotaxi race", der påstanden er at Kina vil vinne det globale kappløpet om å være ledenede på førerløse drosjer på grunn av en kombiasjon av de utvikler billigere teknologi og også har mer vennligsinnede regulatoriske myndigheter:

"China’s robotaxi industry is “on the cusp of commercial breakout”, reckons HSBC, a bank. Revenues will grow from a little over $50m this year to nearly $50bn by 2035, according to Goldman Sachs, another bank, by which time a fleet of 1.9m robotaxis in China will account for 25% of all ride-hailing vehicles. UBS, one more bank, is even more bullish, forecasting that the market could be worth around $180bn by the late 2030s. By some measures China’s robotaxi industry is already pulling ahead of America’s. Over 50 Chinese cities allow testing of self-driving cars on public roads. In at least ten of them commercial operations are up and running, twice the number in America."

Nå der det ikke bare enkelt å ungå reguleringer og byråkrati i Kina heller, og også der er det mange drosjesjåfører som ikke er så begeistret for den nye konkurransen. Derfor har vi så langt ikke sett noen selvkjørende drosjer som opererer i bykjernen i Beijing eller Shanghai, bare i spesielt utpekte testområder. Men, skriver the Economist,  Kinas suksess når det gjelder selvkjørende drosjer vil bli drevet at vekst helt andre steder, og særlig i andre land, der drosjeselskaper er interessert i å kjøpe og operere førerløse kinesiske biler.

Kinesiske legemindler

Mer overraskende er det kanskje at Kina er i ferd med å ta andreplassen i global legemiddelutvikling, bak USA, og foran Europa. Dette omtales i artikkelen "Chinese pharma is on the cusp of going global", som kan fortelle om hvor raskt Kina erobrer en ledende posisjon innenfor forskning, utvikling og produksjon av legemidler, og der det også for legemidler etter hvert er slik at eksporten vil bli større enn hjemmemarkedet:

"After America, China is the world’s largest developer of new medicines. Its companies ran nearly a third of the planet’s clinical trials last year. That is up from just 5% a decade before. It is also rising to the top in several critical areas of research, including those related to cancer. Investors have taken note. Shares in Chinese biotech companies have surged by 110% this year, which is more than three times as much as their American peers."

En slik transformasjon kommer ikke av seg selv, men er resultatet av en bred satsing på helse- og legemiddelindustri. Elementer i strategien er, i følge The Economist , en kraftig satsing på legemiddelutvikling og klinisk forskning, en styrking av de relevante utdanningene og en systematisk satsing på å få kinesere som har studert og jobber som forskere ved lendende universiteter og i legemiddelindustrien i andre land, til å vende tilbake til Kina. Dessuten er det investert mye i å få de regulatoriske myndighetene til å spille på lag med industrien:

"The workforce at China’s drug regulator quadrupled between 2015 and 2018, and a backlog of 20,000 new drug applications was cleared in just two years. The time taken to secure approval for human trials shrank from 501 days to 87. And the output of new medicines soared. In 2015 China approved only 11 treatments, mostly Western imports. By 2024 the figure had risen to 93, with 42% developed domestically."

Kan Kina lykkes?

Felles for satsingene på selvkjørende drosjer og på utviklingen av nye legemidler, er at det så langt har vært lettere å oppnå vekst enn å lykkes med lønnsomhet. På samme måte som i andre industrier der Kina har tatt lederroller, som solenergi, batteriproduksjon og elektriske biler, virker det som volum er viktigere enn lønnsomhet i fasen der de bygger markedsposisjoner. Det er naturligvis en risikabel strategi, og det er grenser for hvor mange ulønnsomme ting det er mulig å gjøre samtidig, selv om Kina er stort. 

Radikal innovasjoner, både når det gjelder utvikling av nye teknologier og nye forretningsmodeller, er i sin natur slik at ikke alle vil lykkes. Det er vinn eller forsvinn. Det er store gevinster for de som lykkes, og store tap for de som ikke når opp. Og selv om man lykkes i første runde, er teknologiinnovasjonens natur at det alltid kan komme en ny teknologi, eller en ny virksomhetsmodell, rundt neste sving. 

Derfor er det ikke enkeltselskapers suksesser eller nederlag som er avgjørende, men om det større økosystemet forforskning og innovasjon leverer en strøm av nye selskaper, at universitetene leverer tilstrekkelig med gode kandidater, at private invesetorer er villige til å ta risiko og satse penger, og at de offentlige regulatoriske myndighetene gjør sin del av jobben. Da kan det komme en strøm av nye ideer, og nye selskaper, til markedet. Selskaper som kan lykkes globalt, og ikke bare på hjemmemarkedet. 

Når Kina har klart å lykkes med dette globalt innenfor blant annet elbiler, solenergi og kunstig intelligens, er det slett ikke umulig at de vil klare det samme i andre høyteknologiske vekstnæringer. Jeg synes ikke vi skal gi opp Europa når det gjelder teknologisk lederskap innenfor verken legemidler eller biler, men akkurat nå er det Kina som erobrer nye posisjoner. 

De syv dødssyndene som truer markedene

Hvordan ser man om en ny finanskrise er på gang? Om det er bobler i noen sektorer,? Om pengene dras i retning av adferd i markedene og innovasjoner i finanstjenestene som ikke er bærekraftige på sikt? Hva er signalene man skal følge med på? The Economist har noen gode forslag i helgens artikkel om "The seven deadly sins of corporate exuberance".

Mine første innlegg her på bloggen skrev jeg de siste dagene i overgangen august/sepember i 2008 Jeg rakk å skrive om Sarah Palins kanditatur som visepresenent i USA og lanseringen av Google Chrome før jeg 15. september skrev om Lehman Brothers. 21. september skrev et et innlegg om "Finanskrisen - Hva er det som skjer?", og veldig mange innlegg som fulgte her på bloggen handlet om finanskrisen og deretter om den såkalte "Eurokrisen" som særlig rammet Hellas, Spania og Irland.

Krisen da skyldes en økonomisk fremtidsoptimisme som var større enn det var grunnlag for i realøkonomien. Investeringsbanker, låneinstitusjoner, boligbyggere og mange boligkjøpere tok større risko enn de burde, og myndighetene regulerte ikke slik de skulle. Dette skjedde i kombinasjon med en ekstrem finansiell innovasjon der man "pakket" høyrisikolån sammen til nye verdipapirer som ble solgt som om de var risikofrie. Det gikk bra helt det det ikke gikk bra i det hele tatt. Eller for å sitere fra Enest Hemmingways "The Sun Also Rises":

"How did you go bankrupt? Two ways. Gradually, then suddenly".

Får vi en ny finanskrise?

Det har nå gått lang tid siden vi hadde den forrige store finanskrisen og enda flere år siden dot.com-krisen som særlig inntraff våren 2000, og som gikk hardt ut over teknologiaksjekursene. Nasdaq-indeksen kom ikke på samme nivå som våren 2000 igjen før våren 2015. Det kan gå fort ned når stemningen snur, og det kan ta lang tid å komme tilbake opp. 

Akkurat nå er det mye snakk om overinvesteringer i teknologiselskaper som utvikler og selger datasenterkapasitet, hardware og tjenester knyttet til kunstig intelligens, og at mange av selskapene umulig kan oppnå inntekter som er store nok til å forsvare dagens investeringsnivå.

Men står vi i fare for å komme i samme situasjon som dot.com-krisen fra 2000 eller finanskrisen fra 2008? Da boblen sprakk ettertrykkelig og de negative ringvirkningene rammet globalt, og langt utover sektorene der problemene oppstod? Står vi på terskelen av en ny global finanskrise? Og hva er i såfall signalene som varsler at vi risikerer å havne der?

The Economist har en lederartikkel i forrige helgs utgave med overskriften "How Markets Could Topple The Global Economy". Den er mest opptatt av hvordan en kraftig nedjustering av markedsferdien til "the magnificent seven", verdens syv største teknologiselskaper, vil påvirke resten av den amerikanske og globale økonomien.

"The cyclically adjusted price-earnings ratio of the S&P 500 index of stocks, propelled by the “magnificent seven” tech giants, has reached levels last seen during the dotcom boom. Investors are betting that the vast spending on artificial intelligence (ai) will pay off. Yet the numbers are daunting. For companies to achieve a 10% return on the AI capex projected by 2030, they will collectively need $650bn of annual AI revenues."

Kan Nvidia, Apple, Microsoft, Alphabet, Meta, Amazon og Tesla forsvare dagens investeringsnivå på KI? For ikke å snakke om selskapene uten store pengebinger som Open AI, Anthropic, Perplexity, og en rekke leverandører i disse verdikjeden som for tiden kjøper aksjer i hverandres selskaper. Noe som går bra så lenge kursene går opp. The Economist er mer opptatt av hvor store negative effekter vi får hvis aksjekursene faller til et mer normalt nivå.

Syv dødelig synder som truer markedene

Den mest interressante artikkelen om farene for en ny finanskrise har overskriften "The seven deadly sins of corporate exuberance", med undertittelen "A frenzy of financial innovation has ensnared America Inc. What could go wrong?"

Ja, hva kan gå galt? The Economist lister opp syv "dødssynder" de mener har rammet USAs markeder og som både hver for seg, og sammen, truer med å sette igang en ny finanskrise. Øverst på listen er spekulasjon i kryptovaluta, der alt for mange selskaper har vært redd for å gå glipp av store og enkle gevinster, og har finansavdelinger som ikke bare investerer i tradisjonelle verdipapirer, eller i lovende oppstartsselskaper, men også i krypto. I USA er dette for tiden aktivt markedsført av Donald Trump og hans familie.

Andre problem er privatinvestorenes (retail investor) optimisme når alt stiger, og en tilsvarende frykt for å gå glipp av penger på gaten. Det gir en dragning mot noen svært spekulative selskaper og forretningsmodeller, der det er et underskudd i dag som raskt må snus til noen svært store overskudd i årene som kommer for å forsvare prisingen. Tredje problem er de de kaller sirulære investeringer (circular spending) har jeg allerede vært inne på. Det skjer når selskaper i samme økonomske verdikjede, eller industrielle økosystem, kjøper varer og tjenester av hverandre med penger de har fordi de investerer i hverandre. The Economist nevner Nvidia som et aktuelt eksempel:

"Consider Nvidia, the leading supplier of AI chips. It owns stakes in CoreWeave, which buys its chips to rent out to others, and is investing in xAI, which buys Nvidia’s chips to run its models. It will also put up to $100bn into OpenAI, giving the maker of ChatGPT more cash to buy Nvidia’s chips."

Gjeld, oppkjøp og patriotisme

Fjerde symptom på at en ikke-bærekraftig bobletilstand er at oppkjøps- og fusjonsaktiviteten tar seg kraftig opp og blir en slags industri i seg selv som tilbyr større gevinster enn den underliggende aktiviteten i selskapene. Finansiell restrukturering blir mer lønnsomt enn å drive og utvikle bedriften. Handlingsrommet for å gjøre dette har en nær kobling til det femte symptomet, at apetitten på mer gjeld vokser, og er med på å finansiere oppkjøp og fusjoner, eller nye datasentre og KI-fabrikker, med nødvendig tilhørende krafttilgang. The Economist skriver:

"To finance its splurge on data centres and takeovers, America Inc is feasting on debt. Meta, a Silicon Valley giant, recently sold $30bn of bonds to pay for its data-centre investments, the biggest such deal of the year. To power the endless rows of servers AI models require, electricity providers are also borrowing heavily."

En sjette grunn til å være bekymret, i følge The Economist, er hvordan argumenter om patriotisme og nasjonal selvforsyning begynner å trumfe rasjonelle økonomiske argumenter, og i noen tilfeller brukes som begrunnelser for statlige investeringer, anskaffelser, eller i verste fall, subsidier til selskaper. Denne type "industripolitikk" er ikke bare skadelig fordi den fremmer ulønnsomme investeringer, men den gjør også at bedriftsledere og store investorer blir fristet til å bruke mer tid på å påvirke politikere enn på å vinne markedsandeler gjennom innovasjon og kvalitetsforbedringer som gjør at de vinner i en normal konkurranse med andre.

Innovativ svindel

Den syvende og siste dødssynden er ikke like synlig, men kan være rett under overflaten når alt mulig annet er i spill. Det handler om finansiell svindel. Der innovasjonen ikke leder til nye og bedre tjenester og produkter, men til nye måter å lure kunder og partnere, og myndighetene. The Economist minner om hvordan den irrasjonelle, men lovlige, oprimismen, bidrar til å skape bedre vekstvikår for aktører som slett ikke følger lover og regler:

"A final sin could soon rear its ugly head. Every hot market in the past has concealed fraud. Like with the accounting scandals at WorldCom or Enron, it is unlikely to be unearthed until a correction begins. But the conditions for wrongdoing are ripe. Accounting practices for AI, crypto and private credit are all sufficiently flexible and opaque. And guardrails are wobbling."

Det er ikke sikkert at en ny finanskrise er rett rundt hjørnet. Selv om vi rent rasjonelt kan si at noen av selskapene er urealistisk høyt priset, og at det før eller senere må komme en korreksjon, eller et krakk, så er det ikke mulig å vite når det skjer og hvor stor krisen blir. Hemmingway hadde helt rett i at det går langsomt først, før det går veldig fort. 

Noen bedrifter og noen land har dessuten lagt bedre strategier for å komme igjennom en krise enn andre. The Economists viktigste råd er å styre unnda de syv dødssyndene. De som klarer det vil være bedre posisjonert for det som kommer etterpå enn de som slipper opp for drivstoff på tanken før de kommer over til den andre siden.

Om ID-forvaltning, kriminalitet - og tiltakene vi fortsatt venter på

Hvor ble det av reformene som skulle sikre en mer effektiv og brukervennlig identitetsforvaltning for innbyggere, bedrifter og myndigheter? Og samtidig beskytte oss bedre mot blant annet svindlere, arbeidslivskriminalitet og avanserte kriminelle nettverk?

Svaret etter å ha lest DFØs "Etterevaluering av Områdegjennomgangen av ID-forvaltningen fra 2019", som kom tidligere i år, og også tatt et blikk på Finansdepartementets nylige budsjettproposisjon, er at her går det veldig, veldig sakte. DFØs rapport er riktignok ganske snill med departementene, og holder muligheten åpen for at det faktisk skjer noe, men det må være lov å lure på om det stemmer, eller om arbeidet med flere viktige tiltak har stoppet opp. 

Statens svindles for milliarder

Før jeg kommer inn på områdegjennomgangen fra DFØ av ID-forvaltningen, tiltakene som ble foreslått der, og hva som er gjort og ikke gjort i etterkant, må jeg ta en liten avstikker til "hva er problemet? og "hvorfor er det så problematisk at dette ikke er i orden?" 

Dagens Næringsliv har de siste dagene og ukene hatt en serie med artikler om hvordan staten og stalige velferds og refusjonsordninger tappes for millarder av kroner. Ikke fordi noen ønsker at det skal være slik, men fordi en kombinasjon av ulike forhold gjøre det mulig, der det er flere ting som virker sammen.

Vi har: a) svært godt organiserte og digitalt avanserte internasjonale kriminelle som kan mye om norsk forvaltning, b) automatiserte og tillitsbaserte digitale systemer for velferdsytelser og innrapportering av skatt, mva, og selskapshendelser, c) for dårlige systemer og lovhjemler for datadeling mellom myndigheter og mellom myndigheter og private som skal forebygge, forhindre og avsløre økonomisk kriminalitet, og d) stortstilt bruk av falske eller misbrukte person-IDer og fiktive selskaper, fordi det er for lett å utgi seg for å være en annen enn den man egentlig er.

Dagens Næringsliv skrev en lengre magasinsak i fjor om "Slik tapper kriminelle statskassen for milliarder", som gir en slags oppskrift på en tilrettelagt digital "misbruksreise", det vil si vrangsiden av den gode digitale brukerreisen som det lovlydige flertallet ønsker seg. I høst har DN også skrevet enda flere artikler om tapping av statskassen, blant annet om hvordan "Både Skatteetaten og Nav Kontroll ser en kraftig økning i avansert svindel fra kriminelle nettverk mot offentlige systemer." Den saken var en oppfølging av en større magasinsak for litt over en uke siden som slo fast: "Tegner bildet av granatkrigens økonomiske bakteppe: – Staten finansierer kriminelle nettverk". 

Behov for tiltak på systemnivå

Det er med andre ord mye som står på spill. Ikke bare målt i penger, men når det gjelder tilliten til at myndighetene er i stand til å forebygge og avsløre kriminalitet, og troen på at det lønner seg å være lovlydig og følge spillereglene. Med avsløringene kommer også et helt forutsigbart rom om handling fra Stortingets opposisjonspolitikere og fra medias kommentatorer. "- Vi må ha kraftfulle tiltak", er den logiske etterlysnsningen. "- Noe må bli gjort NÅ." 

Problemet er at dette "noe" som må gjøres ikke er så lett å få grep om hva er. Man kan raskt bevilge noen flere penger til politifolk, tilsyn eller skattekontroller, men problemet er at flere av tiltakene som virkelig kan gjøre en forskjell ikke blir løst gjennom å øke volumet på kontroller. Tiltak som mer og mer effektiv deling av kontroll- og tilsynsdata, bedre sanntidsoversikter over eierskskap og selskapshendelser, og, ikke minst, en identitetsforvaltning som gjør at vi vet hvem vi har med å gjøre, har ikke blitt prioritert. Mens den digitale telmpøpgo- og tjenesteutviklingen går i et voldsomt tempo, er den politiske interessen og kunnskapen om hva dette innebærer. temmelig lav.

Men interessen har ikke vært helt fraværende, i hvert fall ikke hele tiden. Solberg-regjeringen utstyrte seg selv med et statssekretærutvalg for ID-forvaltning (ja, jeg var med der), ledet av Justisdepartementet, som skulle ta ting videre til politiske beslutninger. Det skjedde omkring 2013, og viste seg å bli en temmelig seig og flokete prosess der de fleste som deltok var mest opptatt av sin egen sektor, og ID-utfordringer der. Men innsikten og delingen som skjedde bidro nok til å løfte bevissheten noen hakk om at dette er ting man ikke løser raskt gjennom noen møter, men er floker som trenger en grundigere og mer tverrsektoriell prosess. 

Områdegjennomgang av ID-forvaltningen

Staten på øverste nivå behøvde rett og slett bedre innsikt i de ulike sektorenes roller og behov på ID-området, og det ble identifisert et særlig behov for en rydding i hva sektorene kan gjøre hva for seg, og hva som tilhører et "systemnivå" på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Vi kan jo ikke ha egne folkeregistre i hver sektor og i hver kommune, så en infrastruktur og et styringssystem for å hjelpe samfunnet holde bedre orden på hvem som er hvem, er viktig. Og i en digital tid må ID-forvaltningen sørge for at ulike digitale tjenester kan holde orden på hvem som er hvem.

Derfor ble det satt i gang en såkalt "områdegjennomgang", et statlig utredningsvirkemiddel som brukes til litt bredere tematiske gjennomganger av områder der det kan være muligheter for effektiviseringsgevinster og bedre helhetlig måloppnåelse om man ser ulike virkemidler og myndighetersroller i sammhenheng. Kunnskap som gjør at man kan avskaffe dobbeltarbeid, tette hull og utvikle felles teknologi og tjenester dersom flere har lignende utfordringer. Man kan gjøre mer av de som virker og mindre av det som ikke virker. 

Norge ble anbefalt av OECD å gjøre slike områdegjennomganger, og har gjort det siden 2016 (her er en oversikt over alle). Noen har hatt et noe ensidig fokus på adminsitrative besparelser, men på sitt beste er de også opptatt av helhet og resultatoppnåelse langt bredere, og kan være godt egnet til å gå løs på krevende tverrsektorielle forvaltnigsfloker, som har både juridiske, økonomiske og organisatorske elementer, som berører flere sektorer, som berører både offentlige og private virksomheter, og som kan være fulle av målkonflikter, for eksempel hensynet til effektivitet og tillit vs hensynet til sikkerhet og personvern. Dessuten er et fellestrekk ved slike problemer at gevinstene kommer et annet sted enn der det koster penger å lage et bedre system, noe som gjerne bremser interessen for å investere, og gjør det nødvendig å se innsatsen i en større helhet.

ID-forvaltingen var med andre ord et prefekt tema for en ny områdegjennomgang. Capgemini Invent fikk jobben og laget ikke bare en, men, etter litt frem og tilbake, kom det to rapporter på oppdrag fra Finansdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Samferdselsdepartementene og Kommunal- og moderninsringdepattementet, og hele fem andre departementer var med i en referansgruppe: Nærings- og fiskeridepartementet, Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. 

Tiltakene som skulle følges opp

Områdegjennomgangens hovedrapport på 308 sider kom i september 2019, og så ble det gitt et tutvidet mandat som resulterte i en tilleggsrapport i desember 2019. Noen av anbefalingene i tilleggsrapporten var annerledes enn i den opprinnelige rapporten, så alle som skulle følge opp måtte passe på å få med seg begge. Kort oppsummert ble disse åtte tiltakene identifisert som de mest sentrale for å få på plass en nødvendig sikkerhet, effektivitet og brukervennlighet (side 7-8 i etterevalueringen).

1. Visjonen én person, én identitet i Norge som felles strategisk mål for ID-forvaltningen. 
2. Tilslutning til UNIK som strategisk mål.
3. Tilbud om nasjonalt ID-kort til utenlandske borgere. 
4. Avvikling av plan for nasjonal eID.
5. Utstedelse av eID skal i fremtiden i all hovedsak utføres av aktører i det kommersielle markedet.
6. KMD (nå DFD) skal utrede muligheten for kvalitetssikring og styrking av kommersielle aktørers rutiner for utstedelse av eID 
7. Gjennomføring av status UNIK i Folkeregisteret 
8. Vurdere avvikling av EØS-registreringsordningen

Det er denne listen DFØs ettervaluering av områdegjennomgangen bruker når den vurderer hva som er gjort og ikke gjort av oppfølging, og hvilke gevinster som er oppnådd. Hvis jeg ytterligere skal beskrive og forenkle dette ned til noen hovedkategorier av innsatsområder, ser listen omtrent slik ut:

• Realisering av målet om én person, én identitet i Norge, juridisk, teknisk og praktisk. Det vil si en entydig og unik sammheng mellom mellom de registrerte dataene om en person, inkludert biometri, og den fysiske personen. (Punktene 1,2 og 6 over gjelder unik ID).
• Tilgang til og bruk av elektronisk ID (eID) til offentlige tjenester og en teknisk, juridisk og brukervennlig sammenheng mellom en persons fysiske ID og eID. (Punktene 4,5 og 6 gjelder eID).
• Tilbud om nasjonalt ID-kort til alle i Norge, også utenlandske borgere (punkt 3).

Utviklingen i etterkant har løftet fram ytterligere utfordringer, kanksje særlig på eID-området. Og som alltid med tverrsektorielle utfordringer er det også viktig å avklare: Hvem har ansvaret for å løse disse problemene? Og hvem har ansvaret for den helhetlige ID-forvalitngen i Norge som disse problemene er en del av?

Hvor ble det av reformene av ID-forvaltningen? DFØs funn

DFØs etterevaluering som kom tidligere i år, over 5 år etter, har som sagt gått på jakt etter spor av oppfølgning av områdegjennomgangen. Det har av flere grunner ikke vært så lett. DFØ skriver om regjeringens oppfølging av de 8 punktene at:

"Gitt at beslutningspunktene fra regjeringsbehandlingen ikke er offentlig tilgjengelige, har det vært utfordrende for DFØ å kartlegge hvilke tiltak som ble besluttet som følge av områdegjennomgangen. Det ble, så langt vi har erfart, ikke utarbeidet en felles samlet oppfølgingsplan for oppfølging for områdegjennomgangen spesielt. Oversikten over besluttede tiltak i listen (...) er derfor utarbeidet av DFØ, etter beste skjønn og formulert av oss, på bakgrunn av det gjennomførte kartleggingsarbeidet."

Og fordi det ikke finnes noen skriflige spor, i hvert fall ikke i form av noen felles og helhetlig oversikt over hva som har skjedd med tiltakene som ble foreslått av områdegjennomgangen, har DFØ selv gjennomført intervjuer med de involverte departementene, og forsøkt å sette sammen puslespillets biter:

"Etter vurdering av de to rapportene, fremmet de involverte departementene forslag til oppfølgingspunkter for sittende regjering i 2021. Protokollen fra regjeringsbehandlingen er ikke offentlig tilgjengelige. Vi har ikke funnet spor, verken i form av kongelig resolusjon, i statsbudsjettet for 2022 eller senere, eller i andre skriftlige kilder som tyder på at det er tatt formelle beslutninger om tiltak med budsjettmessige gevinster. (...) Områdegjennomgangen resulterte imidlertid i flere prosessbeslutninger med sikte på fremtidige gevinster i form av økt sikkerhet, effektivitet og brukervennlighet. Etterevalueringen har følgelig fokusert på å undersøke om prosessbeslutningene er fulgt opp, og status for pågående arbeid. 

Uten å avsløre noen statshemmeligheter, kan jeg bekrefte fremstillingen DFØ gir av at det var en samlet behandling i regjeringen av en lang liste med oppfølgingspunkter høsten 2021. Ulike konstellasoner av berørte departementer fremmet sakene de var ansvarlige for. Om det har vært noen samlet regjeringsoppfølging etter høsten 2021 vet ikke jeg, og det vet tydeligvis ikke DFØ heller. De har ikke funnet noen spor av det, og har i stedet valgt å jakte etter andre tegn på handling.

eID på et eget spor

Det mest konkrete og synlige som har skjedd etter områdegjennomgangen av ID-forvaltningen gjelder eID. Punkt 4 om å avvikle planen om på utvikle en egen nasjonal eID og i stedet satse på aktørene i det kommersielle markedet, som Bank ID, ble fulgt opp umiddelbart. Planen om å introdusere et eID som del av et nasjonalt ID-kort ble begravet permanent. Da hadde Politidirektoratet jobbet med en slik løsing helt siden 2007. I mellomtiden hadde både smarttelefoner og BankID på mobil kommet til verden, mens PCer med kortlesere definitivt ikke tilhørte fremtiden.

Det er ikke like opplagt at private løsninger kan erstatte behovet for en offentlig eIDpå alle områder. Hva med de som ikke får utstedt et Bank ID? Hva med koblingen mellom fysisk id og eID? Hva med virksomhets-ID, utlendingers eIDer, utviklingshemmede som har verger, og verger som trenger fullmaktsløsninger? I 2021 ble ut utkast til en nasjonal eID-strategi sendt på høring og våren 2023 ble Nasjonal strategi for eID i offentlig sektor vedtatt av regjeringen. De ansvarlige for eID løp avgårde, men hvor er det blitt av resten av ID-forvaltningen? Kan man ha en velfungerende eID-forvaltning uten å ha en velfungerende ID-forvaltning? 

DFØs vurdering av status

Poenget med en slik etterevaluering er å finne ut hva som faktisk har skjedd med oppfølgingen av av tiltakene som skulle gjennomføres. Og som nevnt finner man ikke spor av noen samlet oppfølging etter 2021, men DFØ er diplomatiske og temmelig forsiktige i språkbruken: 

"DFØs kartlegging viser at flere av de besluttede tiltakene er i prosess, men få er foreløpig ferdigstilt. Informantene peker på at gjennomføring av tiltakene må forventes å ta noe tid, gitt den juridiske og/eller tekniske kompleksiteten tiltakene innebærer"

Vel, det kan jo være grunn til å minne om områdegjennomgangens rapporter kom i 2019, regjeringen behandlet listen over prioriterte oppfølgingstiltak i 2021 og eID-strategien fra DFD kom i 2023, så "noe tid" har det vært til å følge opp de andre tiltakene også. Ganske mye tid, faktisk, uten at så mye er gjennonmført. DFØ går gjennom tiltakene og slår fast at:

• Visjonen én person, én identitet er ikke fulgt opp i form av en felles nasjonal ID-strategi, slik områdegjennomgangen anbefalte, men DFØs informater kan fortelle at visjonen finnes som et "felles strategisk mål for ID-forvaltningen". DFØ har også funnet spor av målet i fenkelt andre dokumenter.
• Tiltaket nasjonalt ID-kort til utenlandske borgere er utredet flere ganger og vedtatt som mål flere ganger. Det blir stadig gjentatt at en første implementering er rett rundt hjørnet (DFØs rapport skriver våren 2025). Fra april 2025 kan EØS-borgere som har et norsk fødselsmunner søke om å få et nasjonalt ID-kort, men ikke andre utenlandske borgere.
• Tiltakene som gjelder eID, og bruk av private leverandørers tjenester til tilgang til det offentlige er som nevnt det som er blitt fulgt opp. Samtidig som det er en rekke tilleggsproblemstillinger knyttet til eID som har kommet opp, og som i varierende grad er løst.

Uenighet om gjennomføring av UNIK i Folkeregisteret

Men viktigst av alt for både effektivisering, brukervennlighet, og kriminalitetsbekjempelse er tiltaket "gjennomføring av UNIK i Folkeregisteret". Det er dette som vil sikre at en person bare kan ha et identitetsnummer, og som også er en sentral forutsetning for resten av reformen av ID-forvaltningen:

"DFØs kartlegging viser at arbeidet med etablering av UNIK er godt i gang. UNIK ble regulert i lovverket første gang i 2016, og arbeidet med innføring har pågått siden den gang. Informantene opplyser at det fortsatt gjenstår enkelte tekniske avklaringer før tiltaket kan implementeres, uten å konkretisere nærmere hva som gjenstår.

Denne delen av rapporten er den mest interesante analysen fordi den gir litt innsikt i dårlige prosesser og uenigheter mellom statlige etater som har bidratt til at ting ikke er kommet på plass. Når det gjelder UNIK i Folkeregisteret skriver DFØ at:

"Informasjon i tilleggsrapporten viser imidlertid at det har vært uenighet mellom politiet og utlendingsmyndighetene om registervalg for biometrisøket. Videre tyder informasjon i Skatteetatens årsrapport for 2023 på at Skatteetaten har avventet beslutningen om hvem som skal tildeles det nasjonale ID-kortet."

Når skal det gjennomføres? Vel, det har ikke DFØ funnet noe svar på:

"Informantene angir ikke tidspunkt for innføring av UNIK. Av Skatteetatens årsrapport for 2023 framgår det at tidspunktet avhenger av den politiske beslutningen om utbredelsen av nasjonalt ID-kort til utenlandske statsborgere. Skatteetaten fremholder i nevnte årsrapport at en vellykket innføring vil avhenge av en felles innføringsplan og prioriteringer mellom politiet og Skatteetaten."

Gevinster, læring og videre oppfølging 

Avslutningen på slike evalueringsrapporter skal i teorien beskrive om det har vært realisert gevinster i prosjektet, og hva læringspunktene har vært. Dette er, for å si det forsiktig, ikke denne evalueringens sterkeste side. Noen identifiserbare gevinster har ikke kommet, og ble vel strengt tatt ikke konret beskrevet i områdegjennomgangen heller. I hvert fall ikke på et tallfestet nivå. Sammendraget slår tvert imot fast at:

"Det synes ikke å være oppnådd konkrete gevinster som følge av besluttede tiltak per nå. Noe av forklaringen kan ligge i at det fortsatt er mange oppfølgingsprosesser som ikke er sluttført. En annen årsak kan være at siden det er store avhengigheter mellom tiltak i ulike sektorer, må flere tiltak være på plass før de ønskede virkningene skal kunne oppnås."

5-6 år etter at områdegangen ble igangsatt skulle mankanskje forvente at noe var gjennomført, men evalueringen sier ikke så mye om det. Og selv om evalueringen litt febrilsk prøver å slå fast at det kan ha kommet noe god læring ut av arbeidet, er det ikke helt klart hva man har lært som man ikke kunne lært uansett. Tvert imot virker det som om erkjennelsene av at dette arbeidet bare lykkes hvis det gjøres koordinert og tverrrsektorielt, og at det må tildelses at tydeligere ansvar for ledelse av arbeidet med ID-forvaltningen, nå ser ut til å ha forsvunnet ut av bevissheten. Evalueringsrapporten slår fast at:

"Et overordnet formål med områdegjennomgangen var å gi en tydeligere myndighetsfordeling og en mer koordinert innsats på ID-området. DFØs kartlegging viser at myndighetsfordelingen er uendret. Ingen av departementene har fått tildelt koordineringsansvar på området."

Finansdepartmentets budsjettproposisjon

Hvor er så Finansdepartementet og Skatteetaten blitt av i oppfølgingen av ID-arbeidet? Vel, i Finansdepartements budsjettproposisjon som nettopp kom er i hvert fall problemstillingene nevnt. I omtalen av Skatteetatens mål og prioriteringer for 2026 er det et avsnitt om "Betre identitetsforvaltning", som forteller at det finnes koordineringsorganer på departementsnivå og også mellom deres underliggende etater på identitetsområdet. Der er jo fint. Det mest konkrete som om bedre ID-forvaltning i budsjettet er et kort avsnitt om "Etablering av unik i folkeregisteret". Der står det at:

"Tilliten til Folkeregisteret avheng av at samfunnet kan stole på at ein person berre har eitt fødselsnummer eller d-nummer. Innføring av status unik vil «låse» ein person til ein identitet i Folkeregisteret, og redusera moglegheita for at same person kan ha fleire fødselsnummer eller d-nummer i Noreg. Dette vil redusere risikoen for ID-misbruk og auke kvaliteten på opplysningar i 
Folkeregisteret.

Skattedirektoratet har sendt på høyring forslag om vilkår for registrering av status unik i Folkeregisteret. Det inneber at registrering av unik skal gjerast på grunnlag av melding frå politiet om at biometriske data om personar er sjekka for unikheit gjennom et ein-til-mange søk mot biometri som er lagra i pass- og ID-kortmyndigheita og mot utlendingsmyndigheita sine register. Førebels er det norske statsborgarar og utanlandske statsborgarar med fødselsnummer som kan bli registrert som «unik» i Folkeregisteret, dvs. ikkje personar med d-nummer. Etaten skal i 2026 samarbeide med UDI og politiet om å etablere unik identitet i Folkeregisteret."

Og her er vi tilbake til det jeg startet med. Bekjempelse av avansert økonomisk kriminalitet som utnytter våre automatiserte og tillitsbaserte digitale systemer, krever en mye bedre ID-forvaltning. Vi må at folk er de personene de gir seg ut for å være, og at ingen har flere identiteter eller bruker andres identiteter. Medieoppslagene minner oss på at det haster å få et slikt system på plass. Merkelig nok står det ikke noe sted at det er høyt prioritert å gjennomføres det.

Et rammeverk for strategisk sortering av bruk av KI

Lenke til The Gen AI Playbook for organizations

Hvor og hvordan skal en virksomhet ta i bruk kunstig intelligens, og hvor bør vi være mer varsomme med å gjøre det? Er det mulig å skaffe seg  konkurransefortrinn gjennom bruk av KI? Eller vinner man fordi man kommer raskere i gang enn konkurrentene? Og hvis du ikke rekker å komme raskest i gang, skal målet være å i hvert fall gjøre det samme som andre slik at du klarer å nøytralisere forskjellen?

En diskusjon om mulighetsrom og veivalg som gir en virksomhet konkurransefortrinn ved bruk av KI handler om forretningsstrategi og posisjonering. Både teknologiselskaper og ulike andre konsulentselskaper gir kundene sine gode KI-råd for tiden. Men hvor finner man de beste rådene, og hva går de ut på? Er det et godt råd å løpe så fort om mulig, eller tvert imot vente og se? Hvordan sorterer man ut KI-investeringene som passer for egen virksomhet fra det som ikke passer så godt? 

Jeg tror det er mange som står i denne type veivalg akkurat nå. Teknologi- og tjenesteutviklingen er både rask og ganske dynamisk, og er det ikke veldig lett å orientere seg. Hva slags modeller og rammeverk passer når man skal utforme en virksomhetsstrategi for bruk av KI? Jeg lurer på dette selv, og skal prøve å bruke denne nysgjerrigheten til å videreformidle gode rammeverk for slike strategiske sorteringer her på bloggen, når jeg kommer over dem

Gen AI Playbook i Harvard Business Review

Et sted det i hvert fall er lurt å oppsøke når man ser etter tips om virksomhetsstrategier og metoder for kategorisering, er Harvard Business Review, et ledende tidsskrift for alt som har med forskning og praksis knyttet til strategi, ledelse og organisasjonsutvikling. HBR har en bra nettside, der KI har en sentral plass for tiden, og kommer også ut i tidsskriftversjon 6 ganger i året. I siste utgave har de en artikkel med en fin gjennomgang av hvordan man kan tilnærme seg KI gjennom en strategisk sortering, med overskriften "The Gen AI Playbook for Organizations". 

Hensiken er å hjelpe virksomheter kategoriere hvor det er mest interessant å finne KI-muligheter, og hvordan disse mulighetene krever litt ulike innretninger av menneske-maskin interaksjonen. Hvordan man innretter dette påvirkes av hva slags kontekst KI-bruken skal foregå i, hva slags data som er tilgjengelig og hvor store kostnader og konsekvensene er dersom man gjør feil. Denne sorteringen av "hva slags problemer skal vi løse med KI?" er dessuten utstyrt med en tilhørende matrise til strategisk sortering, som jeg kommer tilbake til om et øyeblikk.

Arikkelforfatterne heter Bharan N. Anand, fra Stern School of Business i New York, og Andy Wu, som holder til ved Harvard Business School. Arkikkelen er bak en betalingsmur, men jeg skal prøve å gjengi noen av hovedpoengene her. Og jeg har til og med prøvd å bruke KI til å gjengi firefeltsmatrisen de foreslår som rammeverk, på norsk.

Hovedbudskapet arikkelforfatterne presenterer er at et ikke er den som har høyest hastighet som vinner, men virksomheten som har den beste strategien, og gjennomfører den:

"We argue that a cautious “wait and see” approach—motivated by gen AI’s flaws, such as hallucinations—is potentially dangerous. But we don’t mean to imply that speed wins. Strategy does. Companies need to apply gen AI differently from their competitors and from others in their value chain.

Gode og dårlige spørsmål

I dag har i praksis alle tilgang på generativ KI, og har vi kan bruke den til veldig mye forskjellig. Chat GPT og de andre leverandørene av generativ KI sørget ikke bare for en intelligent teknologi, som blir stadig bedre, men også for en demokratisering der vi alle kan bruke den til å løse komplekse oppgaver ved ved bruk av helt vanlig skriftlig eller muntlig språk. De sammenligner det med da Windows erstattet MS-Dos som operativsystem på personlige datamaskiner, og introduserte et grafisk brukergrensesnitt som stort sett alle kan bruke. KI er på rekordtid flyttet fra noe som brukes av programmerere og ingeniører til noe alle som bruker en PC eller en mobiltelefon har tilgang til.

Forfatterne nevner innledingsvis noen spørsmål de ofte får fra ledere i næringslivet som skal ta stilling til hvordan de skal ta i bruk KI i virksomheten:

• Hvor lenge må jeg vente før generativ KI er like intelligent som mine beste anstatte?
• Er KI presis nok til å levere forretningsverdi for virksomehten? Når blir den bra nok?
• Beveger IT-sjefen/CIOen vår seg raskt nok til å lede bedriftens ransformasjonen til KI?
• Hvordan bruker konkurrentene våre KI?

Og de slår fast at dette kan være interessante problemstillinger, men det er ikke dette som er de viktigste spørsmålene å finne svaret på. De de handler mest om teknologiens egenskaper og hvordan teknologien vil utvikle seg fremover. De skriver at:

"But those questions are misdirected. They focus on the intelligence of gen AI and its trajectory—how good gen AI is and how fast it’s improving—rather than on its implications for business strategy. What leaders should be asking is this: How can my organization use gen AI effectively today, regardless of its limitations? And how can we use it to create a competitive advantage?

De advarer også mot en tilnærming som går ut på å vente med å ta i bruk KI til den gjør færre feil og blir mer "perfekt". Svakheter håndteres best ved å være varsom med å ta i bruk teknologien der feil har store negative konsekvenser, ikke ved å vente på noe perfekt, slår de fast:

"Waiting for a flawless, all-powerful, agentic AI is a mistake. Despite its flaws, gen AI can save time, reduce costs, and unlock new value. Holding off because the output isn’t perfect misunderstands the opportunity. Gen AI can already deliver meaningful improvements and efficiencies in many areas of your business. The benchmark shouldn’t be perfection; it should be relative efficiency compared with your current ways of working.

Et strategisk rammeverk for KI

For å gjennomføre en sorteringen av hva som er trygt nok, og hva som kan gi gevinster i dag, foreslår de et praktisk rammeverk for å strategisk stortering, for å synliggjøre muligehter, gjøre noen veivalg, og beslutte hvor man skal ta i bruk KI i virksomheten. Litt forbedringer på mange områder kan være fint, og her er de fleste virksomheter i startfasen med å bruke KI til mye forskjellig, uten at det differensierer så mye. 

Det viktigste og vanskeligste er å identifisere områder der KI kan gi varige konkurrensefordrinn, ikke ved å gjøre det samme som det alle andre gjør, men ved å gjøre noe unikt. Og på beskrive hva det i så fall er dette unike kan handle om? Forfatterne peker på at det blant annet handler om samhanling, prosesser og tjenester der ikke alle har de samme verktøyene og bruker dem på samme måte, men om områder der det er innretningen på samspillet mellom menneskelig kompetanse og KIs som er avgjørende. 

Er KI en kreativ støttesspiller for mennsker? Eller er mennesker en støttespiller og kvalitetssikrer av KI? Hvor automatisert og hvor mannskestyrt skal virksomhetsprosessen din være? Det her her sorterngsmatrisen kommer inn

"This means that competitive advantage will hinge on how distinctively you use gen AI: which tasks you delegate to it and reimagine, how you use human expertise to complement it, and what new possibilities you unlock. 

En firefeltstabell for sortering av måter å bruke KI 

For å hjelpe oss med storteringen har artikkelforfatterne har laget en firefeltstabell med en x-akse og en y-akse, som jeg ved hjelp av KI har prøvd å lage en forenklet versjon av på norsk. 

X-aksen i modellen skiller mellom lave kostnader og høye kostnader hvis det oppstår feil som skyldes KI. Typiske feil med lave kostnader kan være unøyaktigheter eller mindre effektivitetsbremsende ting som raskt oppdages, og kan rettes, men der det ikke får store konsekvenser. I helt motsatt ende er feil som kan føre til omdømmeskade, økonomisk erstatning eller skade på personer eller materielle verdier.

Y-aksen i modellen skiller mellom eksplisitte og entydige data på den ene enden (nederst), det vil si data som det er lett å beskrive, formalisere, tolke og trene opp. Man vet hva de beskriver, og det er få tolningsmuligheter. I den andre enden (øverst) finner vi bruk av data som erfaringsbasert og kontekstuell, som kan være vanskelig å kodifisere, og derfor krever noen intuitive egenskaper. Det kan også handle om informasjon som beskriver komplekse relasjoner mellom ulike områder, og der relasjonene samspiller med dataene på komplekse måter.

I sum gir dette fire ruter med ulik kontekst for KI-anvendelse og der relasjonen mellom mennesker og KI vil være forskjellig Jeg tar det fra nede til venstre og går mot klokken, og endre opp til venstre, og bruker HBR-modellens merkelapper.

• "Ingen anger" (No regrets): Dette er feltet der dataene er eksplisitte og formaliserbare, og godt egnet for bruk av KI, samtidig som kostandene hvis det skjer feil er små og håndterbare. I denne kvadranten er det kortest vei til å automatisere prosesser ved hjelp av KI. Sortering av epost og å lage sammendrag av et dokumenter, eller sammenstille innsikt fra flere rapporter, er gode eksempler på ting mange gjør her
• "Kvalitetskontroll" (Quality control): Nede på høyre side er også dataen eksplisitt og formaliserbar, men kostandene ved å gjøre feil er høye. Det gir en annen arbeidsdeling der KI lager utkast, men mennskesker på kontrollere og verifisere. Eksempler som nevnes i HBR er kontraktsutkast, rapportutkast. due dilligence-arbeid og produksjon av programvare. Et mennske må kontrollere kvaliteten.
• "Menneske først" (Human first): Øverst til høyre er er vi i risikofylt territorium. Der er, både høye kostander ved å gjøre feil, og også erfaringsbaserte og kontekstuelle data det er krevende for en maskin å forstå og skape mening ut av. Her må mennesker både bidra med erfaringsbasert kunnskap og ta avgjørende beslutninger, men også her kan KI bidra med avgrensede oppgaver. Eksempler på ting som foregår i denne ruten er arbeid med strategiprosesser og komplekse forhandlinger med flere parter.
• "Kreativ analyse" (Creative catalyst): Den siste ruten oppe til venstre er spennende. Her er kostandene og konsekvensene ved feil mindre, men datene er erfaringsbaserte og kontekstavhengige, og kan være vanskelige å formalisere. En tilstand desgnere kan kome til å kalle "flokete". Det tilsier at det kreves mennsker for å forstå konteksten og skape innsikt, men det er også en tilstand som åpner et stort rom for bruk av KI som kreativ ideutvikler og forsalgsstiller, i sampill med mennesker. KI er ikke fasit, men kreativ katalysator. Eksempler som brukes i artikkene er prosesser for produkt- og tjensteutvikliing, og utforming av ulike kommunikasjonsbudskap, områder der det ikke nødvendigvis finnes svar som er feil eller riktig:

KI som kreativ katalysator

Forfatterne skriver videre om denne siste kvadranten at:

"Because the cost of getting tasks in this quadrant slightly wrong is low, gen AI can meaningfully augment human creativity by speeding up experimentation, generating a greater volume of ideas, and enabling broader participation in the creative process. Gen AI allows everyone—from entry-level staff to team members who may not have thought of themselves as creative to senior creatives—to think and work more like innovators."

Nå yter jeg ikke HBR-artikkelen full rettferdighet i min korte oppsummering her. Den går dypere inn i alle fire kvadrantenes forskjellige mennske-maskin rollefordelinger, og drøfter hvordan man kan sette opp denne interaksjonen. Arikkelen beskriver også enkelt andre forhold og forutserninger for å få til en KI-strategi, blant annet nødvendigheten av å ha en datastrategi for å kunne ha en KI-strategi. Der må man både adressere hvordan virksomehten sentraliserer datatilgangen, slik at de ikke er gjemt i ulike forretningssiloer. 

De peker også på at det kan være "datahull" som krever en analyse av hvilke data man trenger, men som er gjemt bort et annet sted, eller som man ikke ganger i det hele tatt, slik at virksomheten gjør noe med sine hull og mangler. Så i den grad man ikke har prioritert å holde orden i eget hus når det gjelder dataforvaltning, så er KI en god anledning til å prioritere det.

Falske sitater, og en sikkerhetsdirektør som ikke finnes

Journalisten om NTBs artikkel

Noen ganger går det helt galt når man tar i bruk kunstig intelligens på en ukritisk måte, og lar være å sjekke påstander og kontekst opp virkeligheten. Et ganske spektakulært eksempel på det var da NTB for et par uker siden skulle skrive en sak om en ny sikkerhetsraport fra Telenor.

Telenors rapport Digital sikkerhet 2025 virker som et godt produkt som fortjener å leses av flere, og blant annet tar opp hvordan trusselbildet er i endring. Det er mye god analyse og flere gode råd om tiltak der. Det meste av rapporten handler om nettverkssikkherhet og beskyttelse mot digitale angrep, men også bruk av KI til svindel og desinformasjon har fått en sentral plass i rapporten. Både KI som verktøy for de kriminelles angrep på sikkerhet, trygghet og tillit, og KI brukt som verktøy for å forsvare virksomheter og samfunnet mot angrep, er omtalt i rapporten.

KI-havari hos NTB

Så gikk det åpenbart helt i ball for NTB da de skulle skrive pressemelding om rapporten til alle landets medier. Og fordi rapporten handler nettopp om sikkerhet, tillit, trusler og KI, er det derfor ikke bare en liten "glipp" men en alvorlig sak når noen finner på egne fakta. Saken slik den opprinnelig ble sendt ut er selvfølgelig endret på NTBs nettsider (her er en versjon med korrekte fakta). Det skjedde ganske raskt, men noen hos noen av mediene som publiserte den opprinnelige teksten finner man den fortsatt. Hos Finansavisen for eksempel. (Kanskje de har gjort dette som en tjeneste for alle som lurer på hvor galt det kan hvis man ikke har sin kritiske sans i orden) Der er den originale saken fra15. oktober. kreditert NTB, med overskriften "Telenor: Ekstremvær truer mobilnettet".

Er det så farlig om det er litt unøyaktig? Jeg tanker at når redaksjonelle medier publiserer ting som er direkte feil, ja, så er det alvorlig. Nettmediet Journalisten dokumenterer i en arikkel om saken at den opprinnelige saken hadde fem falske sitater, og i tillegg er det en sikkerhetsdirektør Håkon Berg, som er sitert, en person som kke finnes i virkeligheten. Journalisten skriver at NTB ganske raskt fikk trukket  pressemeldingen med falske sitater tilbake, og at de senere skal gransket hva som egntlig gikk galt. Nettavisen Journalisten skriver:

"Tidlig om morgenen 15. oktober gikk det alvorlig galt for NTB; da publiserte nyhetsbyrået en nyhetsmelding om Telenors årlige sikkerhetsrapport som hadde blitt sendt ut samme morgen. Kort tid etter ble hele meldingen trukket og erstattet med en annen tekst.Nå kan Journalisten fortelle nøyaktig hva som var problemet med den opprinnelige meldingen. Den inneholdt nemlig en lang rekke feil om hva Telenor uttalte og mente i rapporten. Ikke minst; av de fem direkte sitatene, som alle oppgis å være hentet fra rapporten, kan ingen gjenfinnes i originalkilden, viser Journalistens egen gjennomgang."

Sikkerhetsdirektøren som ikke finnes 

Noen av de fem sitatene kan med litt velvilje sies å være omskrivinger av setninger som finnes i Telenors rapport, mens i hvert fall et sitat er i direkte motstrid til det Telenor mener er riktig tiltak. Journalisten har referert til alle de fem, og skriver at: 

Ingen av disse direkte formuleringene er å finne i rapporten, og Telenor går for eksempel ikke ut og krever ny nasjonal standard for reservestrøm."

Men det mest spesielle av alt er at noen originale pressemeldingen ikke siterte Telenor Norges leder Birgitte Engebretsen, men sikkerhetsdirektør Håkon Berg. I versjonen av artikkelen som er på Finansavisens nettsted, står det:

"Telenor mener beredskapen står ved et veiskille og etterlyser et nasjonalt løft for å styrke robustheten i mobilnettet. – Kombinasjonen av ekstremvær, aldrende infrastruktur og digital risiko krever en ny tilnærming, skriver selskapet i forordet, signert sikkerhetsdirektør Håkon Berg."

Problemet er at det ikke finnes noen Håkon Berg som er, eller har vært, sikkerhetsdirektør i Telenor.

7 KI-tips fra Digital Norway

Hvilken konklusjon skal man så trekke av dette? At man skal slutte å bruke KI til å sammenfatte og skrive artikler om utredninger, rapporter og andre kilder til kunnskap? Jeg tror ikke det er riktig svar, til det er de positive sidene ved å ta i bruk kunstig intelligens alt for store. Utfordringen er ikke om man skal bruke KI eller ikke, men hvordan man sørger for rutiner og kvalitetssikring som sørger for at man ikke gjør slike feil, og i verste fall sprer falske nyteter.

Et godt tips her er Digital Norways 7 tips for å unngå KI-feilene. De tar utgangspunkt i denne NTB-saken som case, og beskriver noen kjøreregler man kan venne seg til å bruke. Gode råd om hvordan man bør bruke, og ikke bruke, KI, og hva man kan gjøre for å kvalitetssikre og redusere muligheten for feil. He er det gode råd om at man bør bruke KI på områder der man har kunnskap selv, og dermed kan avsløre feil, at man faktisk kan bruke KI til faktasjekk og at man kan lage ulike GPT-er til ulike oppgaver, er gode tips.

Og så har jeg veldig sans for tips nummer 7, som lyder:

"7. Jobb sammen. Ha en KI-venn eller to på jobb! (Da snakker vi om ekte mennesker, ikke om KI-assistenter). Det er fort gjort å se seg blind på egne prosjekter. Derfor kan det være lurt å ha med et par friske øyne som kan se om alt faktisk henger sammen, eller om det har sneket seg inn glipp du ikke legger merke til selv."

Akkurat det er en holdning til kvalitetssikring og faktasjekk som kan være nyttig også i andre sammenhenger i livet, og på jobben, men sannsynligvis er det slik at KI bidrar til både et tempo og en en form for samhandling med teknologien som gjør det ekstra viktig å få hjelp til å ta et skritt tilbake og se det man gjør utenfra.

Et sjeldent og urovekkende fall i forskningsinnsatsen

SSBs oversikt over utgifter til forskning og utvikling (FoU) i 2024 viser noe svært uvanlig. De samlede utgiftene til FoU gikk ned i 2024. Disse tallene viser at FoU i offentlig sektor gikk ned, FoU i næringslivet gikk ned og FoU i instituttsektoren gikk ned. Antallet årsverk som brukes på FoU i Norge gikk ned, og det samme gjorde norsk FoU som andel av BNP.

SSB skriver i nyhetssaken de har laget om de nye forskningstallene at dette er uvanlig:

"Så lenge målingene av FoU i Norge har pågått har vi for nesten alle år hatt realvekst i de samlede FoU-utgiftene. Kun i 2004, under finanskrisen og under koronapandemien har det vært realnedgang. Reduksjonen har imidlertid aldri vært så stor som i 2024 med 5,4 prosent. De foreløpige tallene viser at de forskningsutførende miljøene utførte 52 400 FoU-årsverk i 2024. Dette var 2 200 færre enn i 2023.

– For første gang siden FoU-statistikken ble etablert på 1960-tallet, viser de foreløpige 2024-tallene en nedgang i FoU-aktiviteten ved at antall FoU-årsverk går ned, sier Erik Fjærli, leder av seksjon for FoU, teknologi og næringslivets utvikling. De foreløpige 2024-tallene viser størst nedgang i næringslivet med 1 200 færre FoU-årsverk. I instituttsektoren var det en nedgang i FoU-årsverkene på vel 500, mens universitets- og høgskolesektoren hadde en nedgang på om lag 400 FoU-årsverk."

93 milliarder kroner = 1,8 prosent av BNP 

Litt mer om hva tallene viser: Det ble brukt drøyt 93 milliarder kroner på FoU i 2024, i følge det som fortsatt er foreløpige tall. Nominelt er dette en nedgang på 1 prosent fra 2023, og på 5,4 prosent justert for lønns- og prisvekst. 

På grunn av denne store nedgangen er det også slik at forskningen målt som andel av BNP går nedover, og er enda lenger fra det offisielle målet om at det skal forskes for 3 prosent av Norges BNP. SSB skriver at:

"Det er et mål for norsk forskningspolitikk at FoU-utgiftene skal utgjøre tre prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), se regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (regjeringen.no). I 2024 er FoU-utgiftene beregnet å utgjøre 1,80 prosent av BNP, dette innebærer nedgang fra 1,85 prosent i 2023. Tidligere endringer i FoU-andel av BNP har gjerne hengt sammen med store endringer i BNP-nivået. I 2024 var det imidlertid liten vekst i BNP. Årets nedgang i FoU-andel av BNP har dermed mest å gjøre med nedgangen i FoU-aktiviteten."

Målt som andel av BNP var det i 2024 nedgang, både i offentlige FoU-utgifter, i instituttsektorens FoU-utgifter og i næringslivets FoU-utgifter. For noen år siden frem mot 2020, kunne det, som grafen over viser se ut vi ikke bare hadde passer 2 prosent av BNP til FoU, men hvis trenden fortsatte ville vi være på god vei mot 3 prosent. Alle sektorer viste vekst, og ekstra oppmuntrende var det at næringlivets forskning viste en jevn stigning.

Behov for et FoU-løft

Slik er det ikke lenger. Selv om mange offentlige utgifter vokser i Norge, gjelder ikke dette utgifter til forskning og utvikling. Den positive utviklingen i næringlivets forskning er brutt, som grafen over også viser tydelig. Sett i lys av EUs Draghi-rapport, NHOs "Draghi på norsk" og Abelias omstillingsbaromenter, er dette svært dårlige nyheter. I en tid der vi trenger forskningsbasert og kunnskapsbasert omstilling mer enn noen gang, er det veldig urovekkende at det går nedover.

Europa faller bak USA og Kina i innovasjonshastighet og i satsning på høyteknoloigsk næringsliv, og Norge faller bak vår naboland. Dette er definitivt ikke tidspunktet å redusere innsatsen. Vi trenger mer kraftfulle og bedre systemiske virkemidler for å drive frem en forsterket FoU-innsats, spesielt i næringslivet og i den kunnskaps- og forskningsvirksomheten som er leverandører til næringslivets transformasjon. Den teknologiske utviklingen har ikke akkurat tatt pause, så dette er et veldig dårlig tidspunkt å investere mindre på forsknings og utvikling.

Vold som handelsvare

Kripos, som er en del av Politiet, har publisert en kort (seks sider), men interessant og pedagogisk rapport om fenomenet "Vold som handelsvare". Det er et fenomen Politet beskrev i sin egen brede omtale av trusselvurderingene i Politiets trusselvurdering 2025. De skriver innledningsvis at:

"I Politiets trusselvurdering fra 2025 pekes det på at den digitale utviklingen har gitt økt handlingsrom og effektivisering av den organiserte kriminaliteten. Anonymiseringsteknologi og krypterte meldingstjenester blir brukt for å planlegge, rekruttere, bestille, utføre og betale for kriminelle handlinger. Blant kriminalitetstypene som er muliggjort av teknologi finner man fenomenet omtalt som "vold som handelsvare". Denne rapporten gir en kortfattet beskrivelse av dette fenomenet. Rapporten er basert på informasjon fra politiets registre og andre relevante kilder".

Formålet med rapporten er å øke kunnskapen om dette fenomenet, slik at det lettere å oppdage og sette inn tiltak for å forhindre det når man ser det.

Betaling for vold

Nå er det selvfølgelig ikke helt nytt at noen mottar betaling for å true med vold eller utøve vold mot andre. Pengeinnkrevere som tar i bruk ulovlige metoder, såkalte torpedoer, er et fenomen vi første gang hørte om for mange år siden, og som har fått sin egen oppføring i Store norske leksikon, og har hatt sine egne kjensdiser. 

Det nye er at slik vold på bestilling ikke bare skjer i regi av spesialiserte enkeltpersoner, men har endret forretningsmodellene i retning av å være organiserte digitale markedsplasser for bestilling og koordinering av voldsoppdrag. På samme måte som andre digitale markedsplasser kobler en bestiller som har behov for en tjeneste med en tilbyder som kan leverer tjenesten, for eksempel oppussing av et bad, så vil en digital markedsplass for kriminalitet også koble etterspørsel med tilbud:

"Fenomenet kjennetegnes av at voldsoppdrag formidles gjennom digitale plattformer, ofte til barn og unge. Plattformene fungerer som markedsplasser for bestilling, koordinering og tilrettelegging for voldsoppdrag. Tilbudet har fått en økende grad av profesjonalisering, der kombinasjonen av relativt lav pris, tilgjengelighet og anonymitet gjør vold mer tilgjengelig og kommersialisert enn tidligere. Hittil i 2025 har politiet registrert et tosifret antall voldsoppdrag som er blitt utført i Norge, og et tosifret antall voldsoppdrag er hittil avverget. Bare den siste måneden har antallet voldsoppdrag annonsert på de digitale plattformene økt kraftig. Voldsoppdragene inneholder hele spekteret av voldskriminalitet fra trusler til drap."

Ifølge rapporten er digitale markedsplasser for kjøp og salg av vold blitt svært avanserte og internasjonale i sine nedslagsfelt. Man kan sikkert også hevde at de har kommet betydelig lengre i å ta i bruk moderne teknologi enn politiets egne digitale systemer, som i følge Riksrevisjonen sliter med svært utdatert teknologi på viktige områder. Jeg skal ikke gå videre inn i Politiets behov for moderniserte digitale verktøy eller behov for tilgang til data fra andre kilder her. Det er ikke en del av rapporten, og det får jeg komme tilbake til i en annen sammenheng, for det er viktig det også.

Forretningsmodeller for voldsoppdrag

 Det mest interessante med denne korte rapporten er hvordan det bruker beskrivelser av verdikjeder, forretningsmodeller og roller fra andre typer innovative og digitale næringsvirksomheter, som gjerne er legitime og lovlydige. Da får man frem hvordan dette ikke bare handler om gjerningspersoner og ofre, og om lovbrudd, etterforskning, rettsprosess og straff, men også må vurderes som en avansert og profesjonell digital forretningsvirksomhet. På utsiden av loven, men med mye mer til felles med annen forretningsvirksomhet på innsiden av loven, enn med "gammeldags" volds- og vinningskriminalitet. 

Rapporten beskriver verdikjeden i markedsplasser for kriminalitet gjennom å beskrive en arbeidsdeling mellom fire konkrete roller:

"Rekruttering av barn og unge til voldsoppdrag kan skje på flere måter, men den siste tiden har politiet sett at oppdragene ofte følger en tydelig struktur med faste roller. Rollene fremstår å være uavhengig av oppdragets art. Politiet omtaler de ulike rollene som bestiller, rekrutterer, tilrettelegger og utøver."

Bestiller er den som finansierer og tar initiativet til voldshandlingen. Aktørene tilhører som regel etablerte kriminelle nettverk, har høy operasjonell sikkerhet og befinner seg fysisk langt unna åstedet – ofte i utlandet. 

Rekrutterere administrerer gruppene eller kanalene der oppdrag annonseres. Rekrutterer ønsker ofte å nå ut til flest mulig potensielle voldsutøvere. Derfor legges oppdrag ut på åpne plattformer som for eksempel Instagram og Snapchat, før videre kommunikasjon og planlegging av voldsoppdraget flyttes til krypterte plattformer. 

Utøvere under kriminell lavalder

Tredje rolle er tilretteleggerne som muliggjør selve gjennomføringen. Det kan omfatte alt fra våpen, transport, klær, teknisk utstyr, mat eller midlertidige oppholdssteder. Et oppdrag kan involvere flere tilretteleggere. som gjerne er uavnhengige av hverandre, og ikke har kjenskap til hverandre, men bare til kjenner sin egen del av oppdraget.

Utøverne er ofte veldig unge personer uten tidligere alvorlig straffehistorikk. Den unge utøveren har ofte ingen tilknytning til det kriminelle nettverket og kjenner ikke nødvendigvis hverken offeret eller området hvor voldsoppdraget skal finne sted. Rapporten påpeker at at utøverne og deres familier ofte utsettes for stort press i etterkant ved at det finnes digital dokumentasjon som knytter dem til handlingen. Og at de som oftest ikke har noen annen rolle enn å gjennomføre det de for beskjed om:

"Videre detaljstyres ofte utøveren via mobiltelefonen gjennom hele voldsoppdraget og brukes gjerne til flere oppdrag frem til de pågripes. Dette gjør at utøver ikke behøver å inneha annen egenkapasitet enn tilgang til kryptert kommunikasjon og evnen til å følge instrukser. I mange tilfeller er derfor utøverens viktigste egenskap at de er under kriminell lavalder og dermed ikke strafferettslig ansvarlige."

Pyramidespillets insentiver 

Rapporten beskriver hvordan rekruttering til utøverrollen i disse nettverkene foregår som en sosial prosess, en gradvis overgang fra et tillitsforhold man har konkrete fordeler av, men som utvikles til en gradvis normalisering av kriminalitet og vold, som senker terskelen for hva som er akseptabelt. Rekruttering til plattformene har fellestrekk med rekruttering til andre sosiale plattformer og nettverk, og for eksempel pyramidespill, med insentivsystemer som gir både anerkjenelse og økonimiske fordeler:

"Rekrutteringen til selve plattformene hvor voldsoppdrag formidles har paralleller til rekrutteringen til pyramidespill. Aktører mottar betaling eller andre fordeler for å rekruttere nye personer til lukkede kanaler der oppdragene legges ut. Dette skaper et insentivsystem der hver rekrutterer oppnår gevinst ved å utvide nettverket, samtidig som de øverste leddene styrker sin tilgang på utøvere. Modellen bidrar til rask spredning av både informasjon og rekruttering av deltakere."

Siste delkapittel i rapporten er en nedslående beskrivelse av at de unge personene som blir dratt inn i dette, og begår alvorlige lovbrudd i form av voldskriminalitet, og kanskje drap eller drapsforsøk, i tillegg risikerer å aldri få betalt for jobben de gjør. Det er helt vanlig å love både økonomisk belønning, og exit-strategier for å komme unna politiet, men uten av det egentlig er noen realitet bak. Personene er bare nyttige frem til de blir tatt.

Hva er så verdien av en slik rapport? Jeg tenker at det viktigste den gjør er å realitetsorientere diskusjonen om hva som kreves for å bli kvitt problemet. Dette er profesjonell og internasjonal forretningsvirksomhet med et avansert forhold til å ta i bruk både åpne og lukkede digitale plattformer. Og det er definitiv ikke noe man bekjemper med flere lensmannskontorer eller mer politi i gatene, men som krever en spesialisert innsats, med digitale verktøy som er på høyde med de man skal bekjempe. 

Forebyggende innsats er naturligvis svært viktig. Politiet vil aldri kunne gjøre denne jobben uten å samarbeid med andre, og da kan en rapport som dette bidra til bedre kunnskap om hvordan denne kriminelle verdikjeden og forretningsvirksomheten fungerer, og hva man skal være ekstra oppmerksom på.

Kina vinner handelskrigen

Kina ser ut til å ha erobret overtaket i handelskrigen mot USA, skriver the Economist denne helgen. Merkelig nok vil mange si, fordi det er USA som insisterer på å føre denne krigen, med stadig høyere tollsatser, eksportrestriksjoner og andre handelshindrende tiltak. Men selv om Kina er dratt inn i en krig de egetlig ikke ønsker, er de blitt mer effektive i måten de går frem på. De har fått en plan. The Economist skriver:

"China is winning the trade war. It has learned to escalate and retaliate as effectively as America. And it is experimenting with its own extraterritorial trade rules, thus changing the path of the world economy. The “Liberation Day” tariffs imposed by Mr Trump on China in April were reversed after Wall Street slumped. Recently, after China imposed limits on exports of the rare earths used in high-tech manufacturing, Mr Trump threatened 100% tariffs, only to back down again."

Helgens The Economist har handelskrigen mellom USA og Kina på forsiden (illustrert med to basketballspilleres som prøver å få kontroll på jordkloden). I en lederartikkel med tittelen "Why China is winning the trade war", og undertittelen "It has rebuffed America and rewritten the norms of global commerce" trekker de opp hovedargumentene for hvordan det ser ut til at Kina blir mindre skadet, og kanskje kan komme styrket ut av denne konflikten på noen områder, mens USA stort sett bare taper, og i tillegg blir uvenner med sine venner.

Kina har en plan

Lederartikkelen ligger åpent på nettet, mens et lengre dypdykk i disse problemstillingene ser bak The Economists betalingsmur, og som har tittelen "China is using America’s own trade weapons to beat it". Hovedbudskapet her er at Kina ble både overrasket og veldig skremt av det amerikanske handelspolitiske linjeskiftet som ble igangsatt under forrige Trump-administrasjon, og har brukt de siste syv årene på å gjøre en rekke selvkritiske analyser av sin egen situasjon. De har funnet ut hvor de selv er mest såbare, og bygger motstadskraft, og analysert hvor USA er mest sårbare. Det bidrar til at mens Trump stadig skyter seg selv i foten, har Kina fått en plan. 

Og ikke bare har de fått en plan. Det ser også ut til at de holder seg til planen og gjennomfører den. Etter seks nye måneder med Trump etter at han ble gjenvalgt. mener The Economist at Kina har fått overtaket i handelskrigen. USA hevder at Kina er svake og sårbare, men The Economists lederartikkel penger på tre grunner til at mens begge sider risikerer å tape, er det USA som har mest å tape 

Den første grunnen handler om at Kina er bedre forberedt, og i stor grad klarer å yte motstand mot de amerikanske tiltakene. Samtidig som de har en plan for hvor de skal slå tilbake, for eksempel på områder der Kina kontrollerer ressurstilgangen til ulike kritiske materialer som USAs elektronikkindustrier er avhengige av til sin produksjon.

"After six months China is breathing more easily than America, for three reasons. First, it has proved able to withstand American coercion and deft at retaliating, achieving what is known in the jargon as “escalatory dominance”. Some of Mr Trump’s critics attribute this to TACO (Trump Always Chickens Out). It also reflects China’s underlying power, preparation and skill."

Beijings nye spilleregler 

 Det andre grunnen The Economist trekker frem at Kina er i ferd med å lykkes med, er etablere det de omtaler som "...a new set of global trading norms", som rett og slett handler om et handelssystem der kinesiske interesser spiller hovedrollen på en helt annen måte enn i det systemet vi er vant til. Kina er den største handelspartneren for omkring 70 land i verden, og vet å benytte den posisjonen. De har riktignok ikke kontroll over økosystemet for bank og finans, eller valutaene det handles med, men de er heller ikke i en situasjon der de er helt avhengige av USAs velvilje. The Economist skriver at:

"Already China has shifted the geography of its trade: in the year to September its goods exports grew by over 8%, even as those to America fell by 27%. China’s threats to limit rare-earth exports inspire fear because it dominates the market and could cripple Western manufacturing supply chains."

Tredje grunn til at Kina klarer seg bedre i denne konflikten enn USA er at den ser ut til å konsolidere og styrke den kinesiske ledelsens posisjon i befolkningen. The Economist skriver:

"The final reason why China is winning is that the trade war has made Mr Xi and the Communist Party stronger, not weaker. Outsiders point to China’s huge problems, including its property hellscape, timid consumers, cowed entrepreneurs and the overcapacity and capital misallocation that its industrial policy creates. Yet to many Chinese Mr Trump’s bullying has vindicated Mr Xi’s 12-year project to prepare China for a hostile world by becoming a techno-industrial superpower."

Så er det naturligvis slik at Kina definitivt har noen egne problemer på hjemmebane som er vanskelige å håndtere. Som gjeldskrisen i eiendomsmarkedet, forsiktige forbrukere som ikke bidrar til vekst, kuede entreprenører som jevnlig må vise at de underkaster seg staten, og en statlig industripolitikk som fører til overkapasitet og feilallokering av kapital, og mye annet rart. Det er mye som ikke er i orden der også. Men med USA som en samlende ytre fiende er det slik at Kinas president og kommunistparti styrker sin stilling, og står langt sterker enn de ellers ville gjort. Takket være Donald Trump.

Statsbudsjettet 2026 - en leseveiledning

Hvordan leser man egentlig et statsbudsjett? Hvor skal man begynne? Det kan virke helt uoverkommelig når "pakken" som kommer til Stortinget fra regjeringen er på over 5000 sider, fordelt på i overkant av 20 ulike dokumenter. Det rare er at de første ekspertkommentarene begynner å komme samtidig som det legges frem, og før lunsj har en alle partiene og en rekke organisasjoner både kommentert og klaget. 

Hva er de beste triksene for å finne fram? Jeg har, som i fjor,  laget en liten leseguide som jeg tror kan være til hjelp når man skal finne ut hva som står hvor, av utgifter, inntekter, kapitler, poster, analyser og begrunnelser. Og hvor i alt dette man kan lese om tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Statsbudsjettet er ikke et dokument man leser fra begynnelse til slutt, men er mer som et opplagsverk. Hvor man skal slå opp er avhengig av hva man er på jakt etter.

Nøkkeltall og samleside

Har du noengang lurt på hvorfor samfunnsøkonomene er så lynraske med å kommentere effektene av statsbudsjettet på norsk økonomi i det øyeblikket det blir prsentert? Det er fordi allerede kl 8:00 på morgenen den dagen budsjettet legges fram, så slipper regjeringen en oversikt over nøkkeltall. Før børsen åpner, slik at alle har samtidig tilgang til samme informasjon. Der er det økonomiske prognoser for resten av 2025, og for 2026. Prognoser for BNP-vekst, sysselsetting, arbeidsledighet og prisvekst, samt overordnede tall for oljepengebruk og oljekorrigert budsjettunderskudd, og budsjettets "impuls" på norsk økonomi. Og stort mer trenger ikke makroøkonomene for å fortelle om de synes budsjettet er godt eller dårlig.

Vi andre er gjerne litt opptatt av mikro også, av statens inntekter, kommunesektorens og helsesektorens utgifter, av avgifter, skatter og overføringer, og mye annet, så vi må lese mange flere sider enn bare nøkkeltall. Et godt nettsted å ha som utgangspunkt for denne digitale navigeringen av statsbudsjettet er regjeringens samleside om statsbudsjettet, Den har overskriften Statsbudsjettet 2026. Her finner man alfabetiske stikkordslister og fylkesoversikter, men aller viktigst er siden Statsbudsjettet 2026: Dokumenter og pressemeldinger. Her er samtlige budsjettdokumenter og dessuten alle departementenes pressemeldinger som ble sendt ut på budsjettdagen. 

Jeg tenker at det ikke er så dumt å lese noen av pressemeldingene før man går løs på dokumentene. De er korte og lettleste, og forteller hva regjeringen selv mener er viktigst og mest positivt i neste års statsbudsjett. Pressemeldingsproduksjonen er varierende. Alle departementene har gjerne en oversiktspressemelding, og de leste har egne pressemeldinger om "gladsaker" de mener er særlig viktige å nå ut med. Noen departementer har skrevet opp til 10 pressemeldinger, mens Landbruksdepartmentet nøyer seg med den ene. Men summen av alle departementenes pressemeldinger er høy, og man finner de gladsakene man er mest interessert i. De dårlige nyhetene krever det litt mer arbeid å finne.

Gul bok

For oss som er interessert i helheten i statsbudsjettet og kanskje ønsker en generell og rask innføring i hva staten bruker penger på, hvor de nye satsingene er, og begrunnelsene for disse, er Gul bok det dokumentet vi må lese. Gul bok er på 250 sider. De første 40 sidene er de man skal kaste seg over først. Her er det et kompakt tekstlig sammendrag av alle departementenes budsjettforslag for 2026, både påplusninger og kutt, med vekt på større nye satsninger og endringer fra i år. Kunnskap herfra kan gi plusspoeng både på jobb, i lunsjen og i familieselskaper.

Også resten av teksten i Gul bok, eller Prop. 1S (2025-26) Statsbudsjettet 2025, som den formelt heter, kan også være nyttig å vite om. Her er det omtale av petroleumsøkonomien, av stalige selskaper, av flerårsvirkninger av tidligere års og neste års statsbudsjetter, og man kan lese om gjennomføring av det som er vedtatt før. Også dette er kort og kompakt, for fra side 87 og utover i Gul bok er det stort sett bare tall. Her er samtlige bevilninger i Statstsbudsjettforslaget, og en del andre såkalte "verbalvedtak" regjeringen inviterer Stortinget til å gjøre i høst. Gul bok er på en måte hele statsbudsjettet.

Nasjonalbudsjettet

En helt annet type helhet og kontekst finner man i dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2026, der det også er spandert et bilde på forsiden. Dette dokumentet er en stortingsmelding og ikke en stortingsproposisjon, hvilket vil si at den ikke inneholder forslag til vedtak. Det er derimot her det er beskrivelser av hvordan det står til i internasjonal og norsk økonomi, hva prognosene er for vekst, forbruk og arbeidsmarkedet fremover, og hva regjeringens økonomiske politikk og prioriteringer går ut på, sett i lys av utfordringene rundt oss. Her finner man de interessante grafene og tabellene som viser utviklingstrekk, prognoser og sammenhenger vi bør bry oss om.

Nasjonalbudsjetttet er på den ene siden dagsaktuell, med oppdatert informasjon om hvordan ukrainske flyktninger integreres i arbeidsmarkedet vårt, eller virkninger av USAs nye handelspolitikk på Norge, men dokumentet har også del faste temaer det skal igjennom. Her kan man lese om skatte- og avgiftsopplegget i stort, behovet for økt produktivitet i næringslivet og i offentlig sektor, oversikt over utviklingen i næringsstøtte, både direkte i form av ulike direkte tilskudd, og indirekte, i form av skattesubsidier til enkeltnæringer, og hvordan disse har utviklet seg over tid (de har økt). Det er også en omtale av hvordan vi måler velferd, livskvalitet og levekår, og sammenligner oss med andre land, omtale av økonomisk ulikhet og det er her man finner omtalen av forvaltningen av Statens pensjonsfond.

Nasjonalbudsjettet er stedet man finner de mest interessante grafene. Tvers igjennom dette dokumentet er det interessante visuelle fremstillnger av ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er også tatt inn rammetekster underveis som beskriver og forklarer viktige temaer og sammenenger. Nasjonalbudsjettet er egentlig mer likt perspektivmeldingen enn det er resten av statsbudsjettdokumentene. og man kan vel si at Nasjonalbudsjettet nettopp er broen mellom perspektivmeldingen og Gul bok. Et dokument som forklarer hvordan statsbudsjettet skal bidra til at vi tar tak i de langsiktige utfordringene, og ikke bare er opptatt av å bruke noen penger neste år.

Departementens budsjettproposisjoner

For mange er ikke helheten i nasjonaløkonomien eller helheten i statsbudsjettet det som er viktigst, men hvordan det går med mitt budsjettkapittel og min budsjettpost. Går den opp eller ned til neste år? Er det noen nye føringer for hvordan pengene skal brukes?

Alle departmentene legger frem sin egen budsjettproposisjon. Der finner man alle inntekter og utgifter, innenfor departementets sektorområde, og her finner man en omtale av hovedprioriteringer, resultater og målene fremover. Alle departementets ulike underliggende virksomheter er med i budsjettet, hva de skal gjøre framover og hvor mye penger de skal bruke på det. Når budsjettet er vedtatt i Stortinget skriver departementet tildelingsbrev til hver enkelt underliggende virksomhet der det blir beskrevet litt mer konkret hvordan de skal bruke pengene.

Budsjettproposisjonene fra departementene holder seg ganske strengt til egen sektor, men noen ganger vil man finne noen samleoversikter over tiltak på tvers for oversiktens skyld. Digitaliserings- og forvaltnignsdepartementet (DFD) har for eksempel en tradisjon for å liste opp nye satsinger på digitalisering i sin proposisjon (den finnes også som pressemelding). Klima og miljødepartementet gjør det på en litt annen måte når de årlige legger fram en "Grønn bok" om klimastatus og -plan.

Inntekter 

Stortingets budsjettforhandlinger og -debatter handler normalt nesten bare om utgifter, og når man hører den løpende debatten kan det være lett å glemme at det trengs store inntekter for å dekke alle utgiftene. Men de viktigste inntektene har også sitt eget budsjettdokument. Det heter Skatter og avgifter 2026 og er en murstein av et dokument på 400 sider. De første 70 sidene er en omtale av hvordan det norske skatte- og avgiftssystemet er innrettet, og så er det en gjennomgang av alle skattene og avgiftene, og hvordan de skal være i 2026.

Jeg tror det kan være underkommunisert hvor mye nyttig informasjon som ligger i den store bunken av budsjettdokumenter på over 5000 sider, fordelt på litt over 20 ulike dokumenter. Det norske statsbudsjettet består naturligvis av tall og beslutning om tall. Tall som beskriver hvor mye penger som skal brukes neste år for levere ulike tjenester, penger til pensjoner og andre ytelser til private og penger til å løse ulike samfunnsoppgaver i form av fysisk infastruktur, kunnskapsproduksjon, FoU-penger og andre virkemidler som gjør at næringslivet og frivilligheten kan bidra på ulike områder. 

Men statsbudsjettdokumentene innehoder også mye viktig informasjon og analyser om hvordan Norge og verden utvikler seg ut over budsjettallene når det gjelder mål, virkemidler og resultatoppnåelse. Mye av denne informasjonen om offentlige tjenestester og offentlig forvaltning finner man ikke like lett andre steder.

Stortinget har siste ordet

Så er det viktig å huske på at Regjeringens statsbudsjett er et forslag, og ikke det endelig budsjettet. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet i Norge. Frem mot jul skal partiene i Stortinget først lage sine alternative budsjetter, for å vise at at de har andre prioriteringer, og så skal regjeringen forhandle med det nye tutti-frutti-flertallet der Arbeiderpartiet og fire andre pariter må bli enige om en avtale for å få et flertall et nytt statsbudsjett. Jeg vil tro at de klarer det, men utsiktene til dramatikk rundt forhandlinger om statsbudsjettet er mye større enn på mange år. Og skulle de fem partiene ikke klare å bli enige, er det ikke enkelt å se hvor regjeringen skal hente et alternativt flertall.