Rikets digitale tilstand

Rett i forkant av den årlige statlige Digitaliseringskonferansen, der både tre statsråder, riksrevisor og en rekke statlige toppledere har meldt sin ankomst, har Digitaliseringsdirektoratets sjef Frode Danielsen stilt det gode spørsmålet "Hvordan står det egentlig til med digitaliseringen her til lands?"

Svaret på spørsmålet kommer nok i innlegget hans på åpningen av konferansen 18. juni, men viktige deler av svaret er presentert i rapporten "Rikets digitale tilstand 2023", som allerede er offentliggjort på Digdirs nettsider. Svaret på spørsmålet er at det står ganske dårlig til og at det går feil vei. I en pressemelding om rapporten sier Frode Danielsen at:

"Både stat og kommune strever med å hente ut gevinster fra digitaliseringsarbeidet sitt. For 2023 gir Digdir strykkarakter til to av de seks målene i den nasjonale strategien. – Mange kommuner og offentlige virksomheter deler ikke data seg imellom, og et økende antall utvikler digitale tjenester uten å tenke på hvordan disse skal passe i det store bildet. Dette er stikk i strid med målene i regjeringens digitaliseringsstrategi, konstaterer Frode Danielsen, direktør i Digitaliseringsdirektoratet (Digdir)."

Han sier også at:

"Dette er en årlig vurdering av digitaliseringsinnsatsen i offentlig sektor. Resultatet er svært blandet. Bare ett av de seks målene i digitaliseringsstrategien får toppkarakter. Tre av målene vurderes bare som delvis oppnådd. De to siste får stryk. – Det er rett og slett ikke godt nok. Fem år etter at vi fikk strategien ser vi at utviklingen går i feil retning på flere områder. Statistikken viser at deling og gjenbruk av data faktisk går ned, at flere digitale løsninger lages uten tanke på helheten og at bare et fåtalls prosjekter oppnår gevinster etter planen, sier Danielsen."

Dette er en kraftig og alvorlig kritikk, og jeg tenker at det er ganske modig av Digdir å gjøre dette når de tross alt har en viktig del av ansvaret for digitaliseringen i offentlig sektor, spesielt samarbeid og fellesløsninger som går på tvers. Det ligger liksom i navnet "Digitaliseringsdirektoratet" at man har ansvar. Men det er prisverdig at kritikken, og selvkritikken, bygger på innsikt og på analyser av seks målområder, med bruksstatistikk, svar på spørreundersøkelser og flere internasjonale sammenligninger Det er godt dokumenterte konklusjoner. 

Det som er litt rart er at en så kritisk rapport om måloppnåelsen, og at utviklingen til og med har gått i feil retning på områder som er viktige for samfunn og innbyggere, ikke får større oppmerksomhet i offentligheten. Ikt-mediene Digi og Computerworld har laget oppslag som kan leses av deres abonnenter, men ellers er det forbigått i stillhet, i hvert fall så langt. Kanskje laber interesse også en viktig indikator på at den digitale tilstanden i riket ikke er helt på topp?

Hva er målt og analysert?

Litt mer om hva som er vurdert og målt i denne rapporten. Den handler ikke om digitalisering generelt i husholdningene eller i næringslivet, ikke om digital sikkerhet, men om digitalisering av offentlig forvaltning og offentlige tjenester. Hva staten og kommunene har fått til når det gjelder oppfølging av målene i den forrige digitaliseringsstrategien. Og det er seks mål de har vurdert, der to har fått stryk, tre bare er delvis oppnådd, og bare et av seks mål er oppnådd. Nå kan man jo alltids problematisere slike trafikklyskonklusjoner, og mene de er for strenge eller for snille, men det gir i hvert fall et godt utgangspunkt for å mene noe om tilstanden og diskutere hva vi må gjøre langt bedre fremover.

Målområde 1 handler om at "Offentlig sektor digitaliseres på en åpen, inkluderende og tillitvekkende måte". Her får resultatet strykkarakter. Begrunnelsen er at tilliten til offentlige forvaltning har falt og at andelen som synes det er lett å bruke digitale tjenester har gått ned. Norge ligger lavt på både europeiske og globale rangeringer av åpenhet om databruk og deling. Men Norge ligger høyt på undersøkelser om universell utforming av digitale tjenester, i følge rapporten.

Målområde 2 handler om at "Flere oppgaver løses digitalt, og som sammenhengende tjenester." Her er konklusjonen av vi bare delvis har lyktes. Andelen virksomheten som sier de arbeider med sammenhengende tjenester for brukerne går opp, men andelen brukere som mener det er sammenheng når de må ha kontakt med flere myndigheter er lav, og har gått ned. Norge faller på internasjonale rangeringer. I denne delen av rapporten er det også en interessant oversikt over hva offentlige virksomheter selv opplever som hindringer for å få til mer sammenhengende digitalisering. Funnene der kan, for å si det forsiktig, tyde på at det mangler sammenheng helt på toppen.

Målområde 3 er at "Alle innbyggere, næringsdrivende og frivillige organisasjoner som har evne til det, kommuniserer digitalt med offentlig sektor". Dette er det eneste målet rapporten mener er oppnådd, og det tenker jeg er en riktig vurdering. Her er det særlig den enorme veksten i bruken av digitale tjenester som er blitt en suksesshistorien,  mens brukeropplevelsen er betydelig mer variabel, kanskje også fordi forventingene til hvordan gode brukervennlige tjenester skal være stadig går opp. Under dette målet er det også interessante tall om den store veksten i bruken av offentlig sektors digitale løsninger, både til innrapportering og ulike søknader.

Målområde 4 er at "Offentlig sektor utnytter potensialet i deling og bruk av data til å lage brukervennlige tjenester, og for å bidra til verdiskapning for næringslivet". Her er vi tilbake til middels bra, med den begrunnelsen at innsatsen som gjøres for datadeling i offentlige etater har flatet ut. Bare 21 prosent av offentlige virksomheter gjenbruker data fra andre i stor eller svært stor grad. Virksomheter som sjelden eller aldri deler data med andre er økende. Og det er ikke nok kraft i arbeidet med å tilgjengeliggjøre og dele data på tvers, sier rapporten.  

Målområde 5 handler om at "Kommunale og statlige virksomheter bygger sine tjenester med utgangspunkt i et felles digitalt økosystem for samhandling". Nok et område som rangeres som delvis bra. Her trekker bruken av felles innlogging til offentlige tjenester og bruken av andre fellesløsninger opp. Men det er målt en lav bevissthet om at man tilhører et digitalt økosystem og vi kan lese om en nedgang bruken av veiledere og standarder som staten utgir nettopp for å få ting til å henge mer sammen digitalt.

Målområde 6 er at "Kommunale og statlige virksomheter henter gevinster fra digitalisering på en systematisert måte". Her er resultatet fryktelig dårlig. Andelen offentlige virksomheter som i stor grad har lykkes med å realisere forventede gevinster fra digitaliseringsprosjekt er på 10 prosent, ned fra 30 prosent i 2022. Tallene tyder også på at det arbeides alt for lite systematisk med å hente ut gevinster av digitaliseringsprosjektene, noe man skulle tro var et av hovedpoengene med å digitalisere tjenester og arbeidssprosesser i det offentlige.

Behov for enda mer konkret diagnose - og oppfølging

Det rapporten beskriver er at det jobbes for lite og for dårlig med følge opp dagens planer og strategier for digitalisering i offentlig sektor. Det mangler gjennomføringskraft og kanskje mangler også den ledelsesmessige ryddingen og prioriteringen som må til for å lykkes med krevende tverrgående satsinger. Kanskje er det ikke enda en ny digitaliseringsstrategi det nå er mest behov for? En bedre ide kunne være å øke innsatsen for å gjennomføre ting som er beskrevet i planer, kanskje vedtatt, men ikke gjennomført. Rapporter som dette har sin verdi i at de gir et slags aggregert bilde av nåsituasjoner på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og offentlig-private økosystemer for digitalt samarbeid. Svakheten er at det kan bli litt abstrakt og luftig når man ikke snakker om konkrete ting som skal løses, eller konkrete digitale samarbeid og prosjekter for å svare på noen behov. 

Hva må gjøres for å få konkretisert denne type innsikt til noe beslutningstagerne i departementer og direktorater kan reagere på, og bruke? En mulighet er å dra innholdet i denne analysen av "rikets digitale tilstand" ned til mer konkrete behov der det digitale samarbeidet og/eller datatilgangen ikke fungerer. Hva er for eksempel status og resultater for de syv livshendelsene? Hva er det som eventuelt svikter? Et svært godt eksempel på et arbeid som beskriver et konkret udekkede behov er det Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket gjorde i rapporten "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom.". Jeg tror flere burde lage slike konkrete rapporter om samfunnsproblemer som lar seg løse langt bedre gjennom tilgang til og samarbeid om data, men der man også tar seg bryet med å ikke bare omtale digitalt samarbeid overordnet og abstrakt, men finner ut hvem som trenger hvilke data, til hvilke formål og hva som må gjøres for å få det til.

Jeg tror også vi må få en tettere kobling mellom denne type diagnoser av offentlig sektors digitale tilstand som Digdir og Digitaliseringsrådet utgir, og det arbeidet Riksrevisjonen i økende grad gjør for å avdekke om digitaliseringsarbeidet i staten er bra nok. For de som måtte ha glemt dem kan jeg jo minne om disse fire svært gode rapportene (det finnes noen flere på helse-, utdannings og forskningsområdet også) om statens utfordringer i sitt arbeid med digitaliserirng;

• Myndighetenes tilrettelegging for deling og gjenbruk av data i forvaltningen. Rapporten handler om tilrettelegging for deling og gjenbruk generelt, men ser særskilt på to caser, deling av tilsynsdata og deling av data for å forbygge og avdekke arbeidslivskriminalitet. Riksrevisjonen slår fast at samarbeidet har gått feil vei.
• Digitalisering i politiet. Handler om styring, ledelse og rammebetingelser for digitalisering i politiet generelt, og ikke minst Justisdepartementets rolle, men tar et veldig interessant dypdykk i to veldig gamle it-systemer, for straffesakskjeden og for arbeidstidsplanlegging i politiet, og beskriver hvorfor det alltid kommer ting i veien for at de blir byttet ut. Her blir enorme potensielle gevinster borte.
• Myndighetenes samordning av arbeidet med digital sikkerhet i sivil sektor. God og svært kritisk rapport om mangelfull sammenheng i det forebyggende digitale sikkerhetsarbeidet i sivil sektor, blant annet når det gjelder oppfølging av sikkerhetsloven. Tar for seg både lovmessige, organisatoriske, budsjettmessige og ledelsesmessige mangler.
• Forsvarets informasjonssystemer til bruk i operasjoner. Kritikk på dette mest alvorlige nivået. Denne er litt på siden av det Digdirs koordinerende og muliggjørende rolle handler om, men den er relevant fordi den inneholder den samme type analyse og påpeker samme type mangler i riggingen av statlig digitaliseringsarbeid som de øvrige rapportene, og som Digdir rapport om Rikets digitale tilstand gjør.

Så får vi se om Digitaliseringskonferansen 18-19. juni, eller en ny digitaliseringsstragi som er varslet der, har noen bedre svar på hvordan vi kommer ut av den negative trenden Digdir beskriver at vi er i nå.