Duran Duran: Danse Macabre (album)

Duran Duran har alltid hatt en mørk side. Jeg må  innrømme at jeg ikke var så flink til å få øye på den i den første storhetstiden deres tidlig på 80-tallet. Ja, de skrev noen gode poplåter, men kunne virke som litt overfladiske posører i en "new romantics" bevegelse som var full av posører.  Men hørte man på albumene og ikke bare på singlene, var det også andre farger enn pastellfargene 80-tallet ble kjent for hos Diran Duran, og en slags musikalsk forbindelse til helt andre farger og stemninger.

Denne andre siden har blitt litt mer fremtredende opp gjennom årene, og Duran Duran holder det fortsatt gående, og nå har de tatt den helt ut og laget et helt album med mørke sanger,  "Danse Macabre". Noen egne gamle sanger i nyinnspilte og delvis omskrevne versjon, som "Nighttrain" og "Secret October".  To meget fbra nye sanger som også er ute på singel, "Danse Macabre" og "Black Moonlight. 

Men mest oppsiktsvekkende er det noen veldig gode coverversjoner av noen andre bands låter, blant annet Siouxsie and The Banshees "Spellbound", en låt som var med å definere "goth"-sjangeren i overgangen mellom 70-tall og 80-tall, også Talking Heads "Psycho Killer" og Specials "Ghost Town, fra samme tid og med den samme mørke undertone. Også Rolling Stones "Paint it Black" er covret. Sanger man lett vil tenke på som i rak motsetning til Duran Durans pop-musikk, men det er det åpenbart ikke. Og en viktig grunn til at dette går bra er at det nettopp ikke er pompøst og selvhøytidelig som både "new romantics" og "gothere" kunne være, men i stedet fullt av energi, humor og spilleglede.

Her er Duran Durans versjon at "Psycho Killer". Det høres jo ut som en helt smårar kombo med Duran Duran og alternativmusikkens kanskje mest paranoide stykke musikk, men det fungerer helt fantastisk. Jeg tror den er mer funky en originalen også, og de har fått med seg Victoria De Angelis fra Måneskinn på bass:

En annen morsom ting med denne platen er at det opprinnelige Duran Duran fra de første albumene er sammen igjen, det vil si Simon Le Bon, Nick Rhodes, Roger Taylor og John Taylor, som faktisk har holdt sammen og gitt ut musikk sammen siden en gjenforening tidlig på 2000-tallet, Nå har de fått med seg Andy Taylor igjen, som droppet ut omkring 2007 og har vært mye syk, Gode gjesteartister ellers også.

I ulike intervjuer som ligger ute på YouTube og andre nettsteder skjønner man at dette har vært både gøy og viktig å få til. Hyggelige og sympatiske er de også. Og det virker som prosjektet har vært aller viktigtst for keyboardist Nick Rhodes, som nok har hatt et "goth-gen" som har vært litt undertrykket i alle år. Han har holdt fast på den bleke og svartkledde looken også, litt Berlin-Bowie, Bauhaus og Banshees-aktig, som kan være litt malplassert til revival-konserter med 80-tallets pop-klassikere, men er perfekt når det er den mørke siden som skal oppsøkes.