Maren Morris: Songbird

Maren Morris var nylig på besøk hos Howard Stern og hans Howard Stern Show og brukte anledningen til å hylle Christine McVie, en av de to kvinnelige vokalistene i Fleetwood Mac, som døde i november i år. Sangen er en en av de relativt få Fleetwood Mac-sangene som Christine McVie skrev alene og kom ut som b-side på singelen "Dreams" i 1977.

Robert D. Kaplan: Adriatic

Jeg er begeistret for gode reiseskildringer. Robert D. Kaplans bok "Adriatic", med undertittelen "A Concert of Civilizations at the End of the Modern Age" er en slik bok det er verdt å lese fordi den bidrar med kunnskap og kontekst på flere plan og på områder det er viktig å forstå bedre.

Reiseskildringer er ikke reiseguider, bøkene som hjelper folk finne frem på et nytt sted, for eksempel på ferie. Reiseskildringer er en blanding av reise og opplevelse, historie, litteratur, arkitektur, økonomi, gamle og nye maktkamper og politikk, og gjerne videreformidling av fortellinger fra de man treffer på veien. Og forfatterens egne tanker. Og så er det helt opp til forfatteren å avgjøre hvor reisen går, hva slags tematisk innramming man langer og hvor store eller små doser av hver av de nevnte ingrediensene det skal være.

Derfor er dette en sjanger som ofte blir kritisert for å være for lite akademisk, for lite journalistisk, for lite fokusert om en klar problemstilling, for opptatt av å snakke med vanlige folk, eller for lite opptatt av vanlige folk. Men fordi reiseskildringer har vært skrevet og lest i mange hundre år er det vanskelig å bli kvitt dem. Jeg liker denne sjangeren nettopp fordi den lar forfatterens interesser og engasjement bestemme hva som er viktig. Det blir ofte mer levende og engasjerte tekster da. Jeg liker Erika Fatlands bøker veldig godt og har blogget om og berømmet både "Sovjetistan" og "Grensen". De tilfredsstiller ikke formkravene til en akademisk artikkel, men, det er ikke poenget. Poenget er å viderebringe kunnskap og sammenhenger til langt flere enn et akademisk publikum, også forskningsbasert kunnskap.

Tilbake til Robert Kaplan. Det var hans bok "Balkan Ghosts" fra 1993, som fikk meg til å interessere meg for sjangeren. Jeg syntes dette var en drivende god bok, blant annet fordi den tok opp noen vanskelig spørsmål som ikke passet helt inn i noen av de dominerende politiske forklaringsmodellene i internasjonal politikk. Ikke den demokrati- og markedsoptimistiske liberalismen, men heller ikke den rasjonelle realpolitikken. Og definitivt ikke venstresidens teorier om at konflikt handler om klasse og sosiale forklaringer. Kaplan tilførte en "Clash of civilizations"-lignende analyse av konflikten på Balkan.

Robert Kaplans reiste fra land til land på Balkan, trakk de lange historiske linjene tilbake til skillet mellom det vest-romerske og øst-romerske riket, bruddsonen mellom det katolske, det ortodokse og det muslimske Europa, et oppgjør med fascister i mellomkrigstiden og 2, verdenskrig som mange steder aldri ble tatt og hvordan mange uoppgjorte konflikter fortsatt ligger og verker. Det interessante var at ingen forleggere i utgangspunktet var interessert i en reiseskildring i gammelt grums, men da krigene på Balkan brøt ut ble det klart for mange at vi burde vært mye mer opptatt av å forstå nettopp denne gamle historien. Så har han siden den gang også skrevet bøker om andre deler av verden, blant annet Sentral-Asia, Vest-Afrika, India og Kina, med mye av den samme miksen av geografi, kultur og historie,

"Adriatic" er en slags tilbakevending til problemstillingene i "Balkan Ghosts". Adriaterhavet kan høres ut som et pussig reisemål vinterstid, med regnvær, vind og lavsesong for reiser. Og er ikke Adriaterhavet en litt kjedelig geopolitisk bakevje i dagens verden? Nei, mener Kaplan, for det er nettopp rundt Adriaterhavet mange av de historiske konfliktlinjene fantes som også i dag må forstå og lære av, og også forstå at ikke går bort av seg selv. Mellom øst og vest i Romerriket og mellom øst og vest i Europa, mellom den katolsk og ortodoks kristendom, og islam. mellom Østerrrike-Ungarn og  det osmanske riket, mellom fascisme og kommunisme, mellom NATO og Warszawa-pakten. Og i dag mellom å være i EU og eurosonen, og å være utenfor. 

Kaplans måte å reise og beskrive er slik at gjerne tar med seg et lite lass med bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur om historie, kultur og politikk, og leser seg opp. Han bruker ikke tiden til å snakke med veldige mange folk på veien. Ja, i denne boken snakker han ikke med noen, men lever livet som en eldre boklesende byturist på den italienske delen av reisen, før han kommer til Trieste. Der bestemmer han seg for å snakke med folk, som i Kaplans sammenheng er journalister, akademikere, politikere og forfattere, og mest folk som var disse tingene før. Veldig forskjellig fra for eksempel Erika Fatland som drar til de ytterste utpostene, grenseoverganger og fjellandsbyer, og snakker med sjåfører, guider og alle hun møter på sin vei. Og gjør naturligvis at bøkene blir veldig ulike, Men Kaplan er uansett mest opptatt av noen av de virkelig lange linjene i historien,  Og når man besøker Ravenna er det ikke så mange å snakke med om Ravennas rolle i konflikten mellom det øst-romerske og vest-romerske riket. 

En reiseskildring må ha en reiserute og Robert D. Kaplans reise går fra vest til øst rundt Adriaterhavet. De første fire kapitlene foregår i byer i dagens Italia: Rimini, Ravenna ("How Theodoric and Dante Shaped the west"), Venezia og Trieste. Så er kapittel 5 lokalisert til Slovenia (Lublijana, Rijeka, Koper), kapittel 6 til Kroatia (Zagreb, Split, Korcula, Dubrovnik), kapittel 7 til Montenegro og Albania og til slutt til Korfu i kapittel 8 der det særlig handler om konflikter rundt migrasjon og hvordan de vil kunne øke i årene som kommer.

Selv om boken er rimelig konsentrert geografisk, rundt Adriaterhavet, er den svært sprikende tematisk og i tid. Og så blir det opp til leseren om det likevel sammenheng. Men noen spennende gjennomgående tematikker er det jo. Et av dem handler om rollen tverrnasjonale statsdannelser har hatt for å dempe motsetninger. De gikk jo av moten etter 1. verdenskrig i Europa, men Robert Kaplan er opptatt av hvordan multinasjonale statsdannelser som Bysants og Østerrike-Ungarn bidro til å forebygge nasjonale konflikter og hvordan det i akkurat dette hjørnet av verden av slik at Republikken Venezia organiserte handel og forsvar for byene i store deler av Adriaterhavet i flere hundre år. Venezia var kjent for å ikke være så opptatt av nasjonalitet eller religion, så lenge man kan tjene penger og våre trygg). 

PS 1: New York Times skrev an bra anmeldelse av boken da den kom i 2022 der han er litt kritisk til at den ikke går nok i dybden om Republikken Venezias historiske rolle. Men det tenker jeg man kan løse ved å lese mer om Venezias fascinerende historie andre steder).

PS 2: Robert D. Kaplan har nettopp kommet med en ny bok, "The Loom of Time" som jeg skal lese når jeg får tid. Den handler om det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East", områdene mellom Middelhavet og Kina.

The Pogues: Fairytale of New York

Sangen som fortjener å være på toppen av hitlistene i juleuken hvert får, men spesielt i år (jeg tror den måtte nøye seg med en andreplass i UK i år, men det er jo også en flott plassering). Her i Top of the Pops-versjonen som jeg ikke tror jeg har på bloggen fra før. The Pogues med Kirsty MacColl og "Fairytale of New York" fra desember 1987:

The Who bruker for mye sprengstoff

En takk til det flotte nettstedet Open Culture for denne: De har stadig saker fra kulturhistorien og populærkulturhistorien og har spesialisert seg på å fortelle om hvor man kan finne ting digitalt, enten det er i digitale biblioteker som er gjort tilgjengelige, ofte gratis, eller videoer på YouTube.

Dagens video fra YouTube er en slik populærkulturell historisk perle. Det er et klipp fra da the Who var gjester på det amerikanske TV-programmet "The Smother Brothers Comedy Hour" i 1967. Et TV-show som skulle være ungdommelig kult, i hvert fall etter datidens TV-virkelighet. The Who fant ut at de ikke bare skulle knuse instrumentene sine på vanlig vis etter å ha spilt, men også ha en eksplosjon på scenen. Problemet er at det ble ganske mye mer sprengstoff enn det som var meningen (det står mer om dette på nettsiden Open Culture), Her er "My Generation":

Høyeste og laveste BNP i Europa

Hvilke land er de rikeste og fattigste i Europa? EUs statistikkbyrå har nylig gitt ut sin oversikt over BNP pr innbygger for 2022 der EU-landene og flere andre europeiske land er med, også Norge. Statistisk sentralbyrå har skrevet om denne oversikten i dag.

En viktig ting ved måten BNP måles på i denne undersøkelsen er at den er prisnivåjustert. Det betyr at den ikke sammenligner land bare basert på vekslingskurser, men tar hensyn til prisnivået i de forskjellige landene. Land med lavere BNP har gjerne også lavere priser, noe som gjør at forskjellene ikke blir fullt så store.

Men det er ganske store forskjeller i Europa. I toppen troner Luxemburg, Irland og Norge, som alle har et prisjustert BNP som er også er over det dobbelte av gjennomsnittet for EU 27. Også Sveits ligger et stykke foran resten av listen, der Danmark,  Nederland, Island og Østerrike følger ca 30 prosent over EU-gjennomsnittet.

Et interessant metodisk spørsmål i denne sammenheng er om det virkelig kan stemme at innbyggerne i Luxemburg og Irland er så rike som slike BNP-målinger gir inntrykk av. Besøker man Dublin eller reiser rundt i Irland opplever man et land som har blitt ganske mye rikere de siste par tiårene, men godt over dobbelt så rikt som for eksempel Finland? Og svaret er ja, det er noe med metoden som påvirker. Ikke alle BNP-bidrag slår ut i at innbyggerne i landet blir rikere. SSB skriver:

"BNP-tallene for Luxembourg og Irland må tolkes med forsiktighet. I Luxembourg er en stor andel av landets arbeidsstyrke utenlandske pendlere som er bosatt i nabolandene. De bidrar til økonomien, men er ikke inkludert i befolkningstallet som BNP per innbygger baseres på. Irlands høye BNP er i stor grad drevet av multinasjonale selskapers etablering i landet grunnet gunstige skatteregler. Profitten fra slike bedrifter bidrar til å øke nominelt BNP, men har i mange tilfeller liten innvirkning på velferdsnivået i landet. Det er fordi mye av inntektene som skapes av de multinasjonale selskapene, føres ut av landet igjen."

Her kan jeg jo også minne om at EU-domstolen har dømt noen store internasjonale selskaper til å betale mer skatt til Irland enn de har gjort, en beslutning Irland er uenig i. Og også minne om at Norge også har en litt spesiell økonomi i den forstand at heller ikke alle verdiskapingen i norsk økonomi kommer innbyggerne til gode, i hvert fall ikke på kort sikt. Staten Norge går ed overskudd og dette overskuddet plasseres i petroleumsfondet. Men det er ikke penger som forsvinner, men en formue som kommer fremtidige generasjoner til gode.

Nederst i denne oversikten finner vi ikke-EU-landene Albania, Bosnia-Herzegovina, Nord-Makedonia, Serbia og Montenegro. Albanias prisnivåjusterte BNP er på bare 25 prosent av EU, mens det for Montenegro er på 50 prosent av EU 27-gjennomsnittet.

Lana Del Rey: Unchained Melody

 Christmas at Graceland er en julefilm fra 2018, men selvfølgelig også en stor greie hvert år. Kom til Graceland og opplev hvordan Elvis feiret jul. Og i tillegg er det en "Holiday Special, en livekonsert på NBC med flere store artister og som ble sendt for tre uker siden. 

Her er Lana Del Ray med "Unchained Melody", en sang som først kom ut som soundtrack til en film i 1955 og er spilt inn av flere artister, blant annet Righteous Brothers, men som ofte forbindes med Elvis fordi han spilte den live i 1977, ikke lenge før han døde. Men som vi vet får Lana alle sanger til å høres ut som sine egne:

Nick Cave: A Rainy Night in Soho

Shane MacGowan ble 65 år gammel. Fredag 8 desember var det begravelsesseremoni i Nenagh, County Tipperary, Irland. Og der hans gode venner på plass, Nick Cave, Johnny Depp, Bob Geldorf og mange andre (Bono har forhindret, men var med på video). Og Nick Cave fremførte "A Rainy Night in Soho":

Altinn 20 år

I desember 2003 trykket to statsråder på knappen og åpent Altinn, en digital løsning som satte Norge i fremste rekke når  det gjelder digitalisering av innrapportering av data fra bedrifter til offentlige sektor. På Altinns nettsider kan vi lese at:

"Altinn ble startet som et samarbeid mellom Skatteetaten, Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene i 2002, og skulle være en ALTernativ INNrapporteringskanal for økonomiske data. Altinn ble offisielt åpnet av tidligere finansminister Per-Kristian Foss og nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen 4. desember 2003. Siden portalen www.altinn.no ble lansert har den vært i stadig vekst. Samarbeidet har blitt utvidet betydelig og består per oktober 2023 av 68 ulike tjenesteeiere, med Skatteetaten som den desidert største. Fra 01.01.2020 er Altinn en del av Digitaliseringsdirektoratet."

Det er nøyaktig 20 år siden Altinn ble lansert og nettsiden til Digitaliseringsdirektoratet og LinkedIn-profilen deres kan tyde på at det har vært litt kake og litt markering. Det er vel fortjent. Det som i begynnelsen var en tjeneste for digital innrapportering av noen, og så stadig flere, skjemaer, er i dag en avansert plattform for offentlig-privat dialog og samarbeid på stadig flere områder og med stadig flere offentlige virksomheter.

Man skulle kanskje tro at det er helt normalt at innrapportering av data fra bedrifter til det offentlige skjer gjennom fellesløsninger, og i hvert fall slik at man slipper å rapportere samme opplysninger flere steder. Men slik er det jo ikke. Da Bjarne Hope i Skattedirektoratet, Erik Fossum i Brønnøysundregistrene og Svein Longva i Statistisk Sentralbyrå videreførte ideen sin til å bli noe konkret som kunne brukes, var det dette å samarbeide digitalt på tvers uvanlig og det var kanskje særlig avhengig av at Skatteetaten ville ha det felles. En felles portal for skatteopplysninger og andre næringslivsdata. Jeg tror det fortsatt er slik dette ikke er vanlig i veldig mange land rundt oss. 

Disse fremsynte statlige lederne viste vei og Altinn i dag er felles portal for veldig mye mer, både innrapportering av data, samhandling på stadig flere områder mellom virksomheter og offentlig sektor, men også mellom privatpersoner og offentlige sektor, for eksempel skattemeldingen og skattedialogen. Denne tanken om at det ikke skal være nødvendig å spørre om ting man vet fra før var også sentral da A-meldingen ble etablert som en tjeneste for å rapportere inn lønns og pensjonsrelaterte data i en felles månedlig innrapportering, og erstattet 5 skjemaer til 3 etater, slik det var før. Da handler det ikke bare om å lage en teknisk plattform, men å bli enige om hvilke begreper og definisjoner man skal bruke. Og de ble enige.

Digitalisering av samspillet mellom offentlige sektor og private virksomheter handler om veldig mye mer enn å sette strøm på tradisjonelle skjemaer, men om å finne nye og mer innovative måter å samhandle på. Slik det er gjort i arbeidet med samtykkebaserte lånesøknader, der AltInn, Brønnøysundregistene, Skatteetaten, Finans Norge og Bits har funnet fram til automatiserte måter å samhandle på. og så jobbet videre også med andre aktører som Kartverket og DiBK med å få til en hel verdikjede av forenklinger og automatiseringer i arbeidet med digital eiendomshandel.

Men digitalisering er ikke noe vi gjør en gang for alle, område for område, og så er vi ferdige. Nye teknologiske muligheter gjør at det stadig er nye muligheter for å effektivisere mer, samhandle bedre og innovere på toppen. Dagens AltInn-plattform er fra 2010 og skal byttes ut med det som kalles Altinn 3, en mer fleksibel og skalerbar plattform som åpner for langt større innovasjonsmulighete og samarbeidskonstellasjoner. Altinn skriver på nettsiden at:

"Altinn II ble lansert i 2010, og har nå utdatert teknologi. Det er nødvendig å modernisere plattformen for å ivareta krav til sikkerhet, regulatoriske rammebetingelser, etterlevelse av personvern og krav til GDPR og tjenesteeiernes funksjonelle behov. Digdir skal etablere en ny plattform med tilsvarende funksjonalitet som på Altinn II slik at tjenester som benytter Altinn i dag kan reetableres på ny plattform innen juni 2026. Ny og modernisert arkitektur sørger for at offentlig virksomheter kan samhandle digitalt, og at de har tilgang til nødvendig fellesfunksjonalitet på en mer fleksibel plattform enn tidligere."

Investeringer i slike digitale fellesløsninger er i praksis vanskelige å få til i en sektorisert offentlig sektor. Vi får håpe at det blir så høyt prioritert at vi når Altinn feirer 25 år i 2028 kan si at Altinn 3 er blitt en suksess og at Norge igjen klatrer på listene over land med de mest innovative og digitale offentlige sektorene i verden, der vi setter brukerne i sentrum, lykkes med gode tjeneste på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og lykkes med offetnlig-privat samarbeid om innovasjon.

Lana Del Rey

Man hører det når det er Lana Del Rey som synger. De skyldes den særegne stemmen, men også den helt særegne stemningen hun utstyrer sangene sine med. Ikke bare sine egne sanger, men også når Lana Del Rey fremfører coverlåter høres de ut som hun må ha skrevet dem selv.

Her er et godt eksempel på det, en helt ny coverlåt. Sangen er "Take Me Home, Country Roads" som John Denver spilte inn i 1971 og som har blitt en kjenningsmelodi for staten West Virginia. Lana Del Reys versjon er ganske forskjellig fra folk-country uttrykket til John Denver og høres rett og slett ut som Lana Del Rey. Som bare kan være Lana Del Rey. Som vanlig.

The Pogues: Boys From The County Hell

 I slutten av november døde Shane MacGowan, vokalist i The Pogues, et band som gjerne omtales som et irisk rockeband på grunn av kombinasjonen av keltisk og punk-inspirert  musikk. Jeg tror de fleste i bandet også kom fra irske familier, men det var i London de møttes og holdt til, og begynte som et slags pubband i London midt på 80-tallet. MacGowan ble 65 år, en prestasjon med tanke på en livsstil som både ødela hans egen helse og bandet. Men kunne aldri stole på at han ville dukke opp, og i hvert fall ikke i tilstrekkelig edru tilstand. Han fikk sparken fra The Pogues av de andre i bandet på en turne i Japan i 1991. 

Høydepunktet i karrieren var sangen Fairytale of New York som ble sluppet i julen 1987 og har vært høyt på hitlistene omtrent hver eneste jul siden. Jeg kommer nok tilbake til den sangen nærmere julaften. Men kanskje var The Pogues på sitt aller beste og mest energiske da de ga ut sine to første album, og et par år før Fairytale of New York. Her er et klipp fra programmet The Tube på BBC i 1985 der de spiller MacGowan-sangen "The Boys From County Hell":

Kartverket 250 år

Kartverket ble etablert som Norges Grændsers Opmaaling i desember 1773 for å få fastsatt presise grenser mot Sverige, og feirer i år 250 år. Det er et jubileum det er verdt å feire, men også en god anledning til å se fremover og på hvilken viktige rolle geodata har i mange sammenhenger.

Det er en viktig og stolt historie Kartverket feirer og som er beskrevet på nettsidene deres. De omtaler seg som Norges eldste tekniske etat som fortsatt er i drift, og de må jo være noe av det mest varige vi har i staten, uansett rolle. 

Kartverkets oppgaver har vokst sammen med det moderne Norges utfordringer der man ikke bare trenger oversikt over ytre grenser, men må ha god oversikt og dokumentasjon av en rekke indre forhold: kart over arealene til lands og til havs, stedsnavn, adresser, veier, administrative grenser og masse annen geografisk informasjon, eller geodata som vi gjerne kaller det i dag. Norges sjøkartverk ble en del av Kartverket i 1986. Etter tinglysingsreformen i 2002 ble også matrikkelen, Norges sentrale eiendomsregister, og grunnboken, et rettighetsregister, en sentral del av Kartverkets virksomhet. Slik at Kartverket også er det sentrale fagmiljøet i Norge for det som har med eierskap og rettigheter knyttet til fast eiendom. 

Kartverket er også en av Norges viktigste digitale etater. Mye av det de har ansvar for å holde oversikt over tilhører den høyst fysiske verden, men det er informasjon som lar seg digitalisere og som i digital form har veldig stor verdi for andre når den kan deles med andre og settes sammen digitalt. Jeg var så heldig å være statssekretær i Kommunal og moderniseringsdepartementet etter at ansvaret for etaten Kartverket flyttet dit fra Miljøverndepartementet i 2014 og fikk være med på mange viktige digitaliseringsløft der Kartverket var helt sentrale. Tinglysning var papirbasert og ble digitalisert, bolighandel ble digitalisert, kart ble gjort tilgjengelig for alle gratis og digitalt. Høydemålinger med laser gjorde at vi fikk nye og korrekte (gamle kart var feil) høyder. Og Kartverket tar seg av en rekke ulike nasjonale og internasjonale samarbeidsarenaer der produsenter og brukere av geodata, på tvers av sektorer, bransjer og fagområder, finner ut av hvordan de skal løse utfordringer sammen. Ja, Norge har også en Nasjonal Geodatastrategi som heter "Alt skjer et sted" og kom i 2018.

De har mye å være stolt av i Kartverket. Samtidig tror jeg noen av de største og viktigste utfordringene der Kartverket skal spille en sentral rolle ligger foran oss. Det sier også Kartverket selv. Da de inviterte partnere og venner til en markering av 250-årsjubileet i forrige uke, til en halvdags konferanse, var det ikke først og fremst historien, men de store utfordringene fremover som fikk mest oppmerksomhet. Utfordringer som går på tvers av sektorer og etater, der det ikke er opplagt hvem som skal ta ledelsen, der det ofte vil være et komplekst økosystem av aktører, sektorer og forvaltningsnivåer involvert og der det kan være et problem få noen til å betale regningen.

Fordi "Alt skjer et sted" er det naturlig at både geodata og Kartverket må ha en rolle, men hvilken rolle? Jeg synes det er både tøft og prisverdig av Kartverket å stikke frem hodet og bruke en jubileumskonferanse for å snakke om utfordringer der det ikke er helt opplagt hvem som har ansvaret for å ta ledelsen og hvem som må være med. Men det skaper naturligvis forventninger om at det skal skje noe. Hva er så disse utfordringene på tvers som Kartverket har funnet grunn til å si fra om på sin egen jubileumskonferanse? Vi fikk blant annet høre om at:

• Vi må bli bedre forberedt på å håndtere klimaendringer, ekstremvær og naturhendelser, både i form av systemene som brukes i nød- og beredskapssituasjoner, men også ha et kunnskapsgrunnlag som bidrar til at vi tar klokere valg når arealer skal bebygges og utvikles. Vi må vite mer om hvor det blir mulig å ha veier og boliger om 30 år og 50 år, og ta hensyn til den kunnskapen i planprosesser. Hvordan utvikler vi bedre verktøy for å håndtere dette i kommunene?
• Vi skal ha smarte kommuner og smarte transportsystemer som skal bruke sanntidsdata til å tilby mer effektive og miljøvennlige tjenester, også av den selvkjørende og autonome typen. Men skal et slikt system fungere på en sikker måte må sanntidsdata fra transportsektoren kobles sammen med korrekt og oppdatert geodata, og på tvers av kommuner, etater, private selskaper og innbyggere. Men hvem eier og koordinerer de digitale tvillingene for fremtidens sikre og miljøvennlige transport? Hvordan sikrer vi at også private aktører må dele data?
• Vi mangler god nok oversikt over hvem som eier hva i Norge. I dag er det slik at det ikke er obligatorisk å tinglyse når eiendommer kjøpes og selges. Det er obligatorisk å ha aksjeeierbok i aksjeselskaper, men det behøver ikke være digitalt eller søkbart. Og Skatteetatens aksjonærregister viser i dag i beste fall hvem som eier hva en gang i året, 31. desember. Med det trusselbildet vi har i dag er dette veldig lite tilfredsstillende. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket samarbeider om å kartlegge hva behovet er for bedre informasjon, og hos hvem. Den beskrivelsen kommer forhåpentligvis før jul. Så blir det spennende å se hva de vil gjøre med denne innsikten.
• Vi trenger bedre beskyttelse av kritisk infrastruktur, både til lands og til vanns, og under vann. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret den siste tiden og vi harr fått flere eksempler på at samfunnskritisk infrastruktur er utsatt, og Norge har som havnasjon og energieksportør infrastruktur som er særlig viktig å beskytte. Men hvilken etat har ansvaret for at vi investerer nok i samfunnssikkerhet og beredskap til sjøs? Det er naturligvis mange som har litt ansvar hver, men hva med helheten. 

Kartverket med sine geodataløsninger er naturligvis en viktig del av alt dette og skal ha ros for å beskrive utfordringene som står foran oss. De har ikke verktøykassen eller mandatet som skal til for å løse utfordringene alene. De må samarbeide med virksomheter i andre sektorer, under andre departementer, på et annet forvaltningsnivå, eller kanskje ikke er offentlig forvaltning i det hele tatt, men private eller i frivillig sektor.

Jeg tror oppfølgingen av flere av de utfordringene Kartverket trakk opp på sin jubileumskonferanse handler om å fortsette å fortelle om samfunnsproblemer som må løses på tvers, jobbe sammen med andre berørte om en felles virkelighetsoppfatning og sammen beskrive målbilder og utvikle felles strategier. Og skal det komme konkret handling ut av dette er det ikke nok med bare fortellinger, målbilder og strategier. Man må fjerne organisatoriske, tekniske og juridiske hindringer og innrette insentivene bedre. Skulle noen lure på hvorfor det er viktig er det bare å lese og lære av Rikrevisjonens rapport om hvor vanskelig det er å lykkes med deling av data på tvers av sektorer. Kartverket beskriver noen delings- og samarbeidsbehov det er enda vanskeligere å få til å fungere. Det skal de ha stor ros for.

Riksrevisjonen: Mangelfull deling og gjenbruk av data i offentlig sektor

Riksrevisjonen: Dok 3;8 (2023-24)

Riksrevisjonen har studert offentlig sektors satsing på å dele og gjenbruke data for å skape bedre og mer treffsikre tjenester, forbedre kunnskapsgrunnlaget forut for viktige myndighetsbeslutninger, avsløre juks og kriminalitet og dele data for å løse oppgaver raskere og mer effektivt. Det handler om å få mer for mindre, ved å bruke data smart. Resultatet er nedslående.

Det var en slags digital "super Tuesday" hos Riksrevisjonen i forrige uke, med rapporter om digitalisering i sykehusene, digitalisering i politiet og om deling og gjenbruk av data i offentlig sektor mer generelt. Alle tre er kritiske og kunne være verdt en kommentar, men jeg skal konsentrere meg om den om datadeling her, som kanskje den mest alvorlige fordi den handler om alle mulighetene som går tapt.

Den gode nyheten i denne nye riksrevisjonsrapporten om deling og gjenbruk av data er at det er tenkt veldig riktig i beskrivelsen av utfordringene, det er fastsatt gode mål og strategier på tvers av sektorene og det finnes gode beskrivelser av hvordan man jobber med digitalisering og datadeling. Den dårlige nyheten er at gjennomføringen på viktige områder står til stryk. Fjerning av juridiske, økonomiske, tekniske og styringsmessige hindringer for deling av data er lavt prioritert. Gjennomføringskraften mangler og på noen områder går utviklingen feil vei.

Hva er bra?

Riksrevisjonen peker på betydningen av å ha tydelig formulerte mål, gode beskrivelser av hvordan krevende tverrsektorielle utfordringer skal jobbes med, ha klare tanker om hva som skal prioriteres og i hvilken rekkefølge ting skal gjøres. Og Riksrevisjonen skryter av og siterer friskt fra de stortingsmeldingene og strategiene som har ligget til grunn for arbeidet, og de virkemidlene som er kommet på plass de siste årene for å støtte opp om mer deling og gjenbruk.

Riksrevisjonen viser til at Stortingsmelding. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet ble fulgt opp av Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor 2019−2025 som definerer felles mål og innsatsområder for digitaliseringsarbeidet fram mot 2025. Den siste beskriver også syv "livshendelser", på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer der samarbeid om å dele og bruke data er noe av nøkkelen til å lage sammenhengende tjenester. De viser til at Digitaliseringsrundskrivet som sendes til alle statens  etater i dag legger føringer for etatenes deling og gjenbruk av data og at tilskuddsordninger som Stimulab og Medfinansieringsordingen for statlige it-prosjekter  er virkemidler som støtter opp om arbeidet med deling og gjenbruk av data.

Ansvaret for å hjelpe og støtte virksomheter som ønsker å dele egne data eller gjenbruke andres data er lagt til Digtaliseringsdirektoratet. Riksrevisjonen gir en god beskrivelse av den verktøykassen de har utviklet og som ble prioritert i statsbudsjettene frem til nylig. I Felles datakatalog, finner man beskrivelser av datasettene som er publisert, det er laget oversikter over ulike verktøy og veiledere som kan brukes. Hos Nasjonalt ressurssenter for deling og bruk av data kan man hente rådgivning og hjelp, og redusere risiko, Datafabrikken (avviklet av dagens regjering) bidro med hjelp til både bedrifter og offentlige etater med å få verdiskaping og gevinstrealisering ut av datadeling og Datalandsbyen er et digitalt forum for erfaringsutveksling, samarbeid og støtte til datadeling.

Det er forholdsvis beskjedne ressurser som er brukt både når det gjelder folk og penger, og langt mindre enn det som brukes i de store etatenes it-drift og digitaliseringsprosjekter, men tanken er at også en relativt beskjeden innsats for å oppmuntre samarbeid og deling på tvers kan gi en stor gevinst. Det gir Riksrevisjonens rapport også et klart inntrykk av at brukerne mener. Mange etterlyser enda sterkere virkemidler.

Hva har gått galt?

Til tross for gode mål og virkemidler som stimulerer til mer deling og gjenbruk, står ikke resultatene i forhold til målene. Det er mye deling av data mellom etater i offentlig sektor, men det er også mange og til dels spektakulære eksempler på at man ikke deler data der det er helt åpenbare gevinster. Tempoet er for lavt og på noen områder har det faktisk også vært en reversering den siste tiden. Norge faller derfor på internasjonale rangeringer over hvilke land som er flinkest til å dele og gjenbruke data. 

Hva er det som går galt når offentlige etater lar være å arbeide for å hente ut åpenbare gevinster for innbyggere og næringsliv, og også for offentlig sektors samlede ressursbruk? Den barrieren som trekkes frem av flest er det juridiske. Det mangler lovhjemler for å dele data med andre. Eller så er man usikre på om eksistende lover tillater det, og man lar være å dele for sikkerhets skyld, eller setter i gang enda en utredning. Avklaringer kan ta mange år, og systemene som er utviklet for å dele data mangler både data og deltagere. Man kan få inntrykk av at det er veldig tidkrevende og vanskelig å endre lover i Norge. Det er det jo egentlig ikke, men de som har ansvaret for å gjøre det er ofte noen andre enn de som får gevinsten av at prosjekter kan gjennomføres. 

Manglende prioritering og manglende finansiering er en annen viktig grunn som trekkes frem. Dette handler ofte om at gevinstene ved tiltakene kommer et annet sted enn der det må investeres i datafangst og tilrettelegging. eller i tekniske systemer for å håndtere delingen. Sektorprinsippet har ofte den negative bivirkningen at man er mer opptatt av kostnader og konsekvenser i egen sektor enn av offentlig sektors ressursbruk i stort, og da lar man være å investere i tiltak med stor gevinst hvis man ikke får denne gevinsten selv. Dette er Riksrevisjonen svært tydelige på at ikke er tilfredsstillende og at KDD (Digitaliserings- og forvaltningsdepartmententet fra nyttår) må ta ansvaret for å gjøre noe med. 

En tredje grunn til alt for dårlig oppfølgning av målene om utstrakt deling og gjenbruk av data er tekniske barrierer. Dette er mindre fremtredende enn det juridiske men oppe på samme nivå som det økonomiske og handler ofte om områder der man er avhengig av eldre fagsystemer, for eksempel fagsystemer bruk i tilsyn, som må oppgraderes for å i det hele tatt kunne benytte data fra felles registre. Også styrings- og ledelsesmessige faktorer blir pekt på. Selv om etater på tvers av sektorer klarer å samarbeide er det ikke sikkert at departementene som eier dem klarer det samme. Og hvis de har hver sine mål, hver sin resultatoppfølging og hver sine styringssystemer som er det ikke så lett å samarbeide. Ja, i noen tilfeller lager de også hver sine strategier for å løse samme problem, i følge Riksrevisjonen.

To konkrete eksempler: Tilda og a-krim

I sin analyse av hva det er som ikke fungerer har Riksrevisjonen sett på to konkrete eksempler på prosjekter som skal bruke deling av data for å oppnå viktige samfunnsmål og redusere kostnader. To prosjekter der gevinstene er enorme dersom man lykkes, men der man så langt ikke har fått det til. Fordi det er så åpenbart at det er store gevinster knyttet til deling av data er dette to svært gode eksempler som bidrar til forklaringer på hvorfor det er vanskelig å lykkes også på andre områder, med mindre oppmerksomhet.

Det ene eksemplet er Tilda-prosjektet (jeg deltok på lanseringen i 2021), en datadelingstjeneste for alle tilsyn i Norge. Delingstjenesten skulle gi tilsynsmyndighetene bedre muligheter til å koordinere sine tilsyn, blant annet slik at informasjon fra andre virksomheters tilsyn kan brukes i egne risikovurderinger. Det ble identifisert 87 tilsynsmyndigheter som kan inngå i tjenesten. I tillegg finnes 203 brannvesen og 111 el-tilsyn, som også utøver en tilsynsfunksjon. Bedre samordning av tilsyn er en fantastisk ide som gir gevinster både for tilsynene og virksomhetene det drives tilsyn med. 

Men dette arbeidet har åpenbart blitt en stor skuffelse for de involverte og noen tilsyn har trukket seg helt fra samarbeide fordi de ikke får tilgang til det som var forespeilet. Riksrevisjonen skriver:

Styringsgruppen til Tilda mener at grunnen til at flere etater ennå ikke bruker tjenesten, er at juridiske spørsmål om deling av data knyttet til enkeltpersonforetak ikke har blitt avklart. Arbeidstilsynet peker på at dataene derfor vanskelig kan brukes i risikoarbeid. I enkelte næringer, som landbruk, er det en svært høy andel enkeltpersonforetak. Når informasjon om disse ikke kan deles, blir tjenesten mindre relevant for de aktuelle tilsynsmyndighetene. Det er ønskelig å dele konklusjoner fra etatenes tilstands- eller risikovurderinger. Per april 2023 er det ikke avklart hvorvidt etatenes risikovurderinger kan deles. Fiskeridirektoratet, Arbeidstilsynet og Statsforvalternes fellestjenester uttrykker at det ville vært svært verdifullt for dem om risikovurderinger kunne deles. Arbeidsgruppen fra prosjektet «Samordning av tilsyn» anbefaler at tilstands- og risikovurderinger ikke deles i en løsning for automatisk deling av tilsynsdata. Likevel deler tilsyn risikovurderinger gjennom andre plattformer, for eksempel BarentsWatch, der blant annet Fiskeridirektoratet deltar.

Det kan virke som arbeidet med å få dette avklart har vært svært lavt prioritert. Med den konsekvens at store gevinstmuligheter går tapt. Men også på det tekniske området har det vært problemer:

"Statsforvalternes fellestjenester og Arbeidstilsynet viser til at mange tilsynsetater har utdaterte fagsystemer som må oppdateres før de kan integreres med Tilda. Arbeidstilsynet vises også til at det er stor forskjell på størrelsen på tilsynsetatene. Noen saksbehandler for eksempel i regnearket Excel."

Slik jeg forstår Riksrevisjonens beskrivelse er det pr i dag bare fem tilsyn som bruker muligheten til å dele data gjennom Tilda. Noen av disse er store tilsyn, men uansett er fem av 87 tilsyn som kunne koblet seg på et ekstremt dårlig resultat. Og særlig med tanken på alle ressursene som er brukt på å planlegge og utvikle denne løsningen. Flere etater gir uttrykk for at de er interessert i å være med i fremtiden, men ikke nå når det er så få som deltar. Men da burde jo de ansvarlige departementene pålegge disse tilsynene å bli med. Gjerne i tildelingsbrevene for neste år, slik at vi endelig kan begynne å få hentet ut gevinstene, og forhåpentligvis også forenklet hverdagen for kommuner og bedrifter det drives tilsyn med.

Det andre eksemplet er om mulig enda mer åpenbart når det gjelder store samfunnsmessige gevinster, samarbeidet for å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Dette gjøres gjennom et samarbeid mellom Arbeidstilsynet, Nav, Skatteetaten, tolletaten og politiet. Informasjonsdeling er et av de viktigste premissene for å få til et systematisk og effektivt tverretatlig samarbeid mellom kontrolletatene når det gjelder å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Virksomhetene har sammen opprettet åtte a-krimsentere i de største byene. I 2016 etablerte etatene et felles IT-system, akrim.no, for lagring og deling av informasjon.

På et så viktig og høyt prioritert område må det vel i hvert fall være slik at barrierer ryddes vekk for å få til deling og gjenbruk av data? Nei, slik er det dessverre ikke, i følge Riksrevisjonen. Og ting man trodde var ryddet av veien er ikke blitt avklart likevel, spesielt på det juridiske området. Riksrevisjonen skriver:

"Skatteetaten opplyser at det i forbindelse med opprettelsen av a‑krimsamarbeidet i 2015 ble kommunisert at det var et handlingsrom som ikke ble benyttet for å dele data med formål om å bekjempe arbeidslivskriminalitet. De uttaler videre at det viste seg å være behov for juridiske avklaringer, og at det handlingsrommet som en mente fantes, ikke var så stort likevel. En av utfordringene for a‑krimsamarbeidet har vært at juridiske hensyn ved deling av data ikke har blitt avklart, og etatene har derfor ikke hatt mulighet til å dele data i fellesapplikasjonen akrim.no. Økokrim mener at viljen til å dele data har vært, og er, til stede hos alle etatene, men at den til dels har vært større enn det omforente rammeverket har gitt mulighet for. Økokrim etterlyser også en mer helthetlig tenkning rundt hva de samarbeidene etatene kan løse i fellesskap, og hvilke hjemler man trenger for å gjøre dette."

Det virker kanskje litt rart at en statlig fagmyndighet "etterlyser en mer helhetlig tenking" på sitt eget fagområde, men slik er det overraskende ofte. Tanken er nok at "noen" skal finne ut av det. Riksrevisjonen skriver at en ny a-krimforskrift som kom på plass i 2022 er et viktig skritt i riktig retning. Og kanskje et godt eksempel på at det faktisk er mulig å endre lover og regler for å oppnå det man ønsker av samfunnsgevinster, selv om det har tatt tid. Men selv etter dette virker det ikke som aktørene tør være veldig optimistiske når det gjelder tempoet:

"Skatteetaten viser til at det fortsatt er usikkerhet knyttet til hvilke data som kan hentes inn og behandles, og hvordan personopplysninger skal lagres og behandles med tanke på offentlig innsyn. Økokrim uttaler at en nå begynner å se mer konturene av hva akrim.no kan bli. Når de siste juridiske avklaringene er på plass, kan det bli vurdert om akrim.no inneholder den informasjonen som er hensiktsmessig til formålet, og deretter kan det arbeides videre med å utvikle systemet og hvilke data som kan deles."

Den god nyhet om a-krimsamarbeidet er at de ikke har opplevd like store finansielle eller tekniske utfordringer som Tilda. Til gjengjeld har det vært en stor utfordring med styring og koordinering når det er flere departementer involvert, med hver sine tildelingsbrev, resultatmål og etatsstyringsprosesser som ikke er godt nok koordinert. Økokrim sier til Riksrevisjonen at: 

"Dagens system er innrettet slik at strategiske føringer i mål og resultatstyringen og krav til resultatrapportering knyttet til a‑krimsamarbeidet foretas i de tre ulike departementer. Dette er utfordrende i en kontekst hvor departementene i stor grad mangler nødvendig styringsinformasjon. Det framkommer også av rapporten at etatssamarbeidet ikke har etablert en plan for hvordan en kan nyttiggjøre seg av teknologi og bruk av registerdata på tvers av samarbeidet. En av anbefalingene er å utvikle metoder for effektiv bruk av tilgjengelige data i a‑krimsamarbeidet. Økokrim påpeker at det er utfordrende når flere departementer skal samarbeide og det kommer stortingsmeldinger og handlingsplaner fra flere departementer om samme tema til omtrent samme tid, for eksempel om sosial dumping. Økokrim mener det gir grunn til en viss bekymring for at arbeidet blir for fragmentert og ikke målrettet nok."

Som sagt er a-krimsamarbeidet og Tilda bare to eksempler Riksrevisjonen har valgt ut. Situasjonen er sannsynligvis den samme for en rekke andre prosjekter der deling av data er nødvendig for å skape bedre tjenester og hente ut gevinster. Og når så høyprofilerte og åpenbart lønnsomme satsinger som disse ikke prioriteres høyt nok, hvordan er det da med andre satsinger på tvers av etater og sektorer? Kanskje Digitaliseringsdirektoratet kunne gjøre en liten kartlegging av tilstanden i ulike prosjekter for å finne ut mer om alle gevinstene samfunnet går glipp av?

Vi er Stabæk fra Bærum

Etter et straffedrama på overtid vant Stabæk 2-1 over Sandefjord på Nadderud i kveld, og håpet om fortsatt spill i eliteserien lever videre. Fire lag kjemper om posisjonene, Stabæk, Haugesund, Sandefjord og Vålerenga,  og det er bare en kamp igjen. To lag vil overleve i eliteserien, et lag skal rett ned og et lag får en ny sjanse i en ekstra kvalifiseringskamp.

Den endelige avgjørelsen om rekkefølgen kommer neste helt. Stabæk møter Haugesund borte, og begge lag kjemper for videre liv i eliteserien. Men den helt utrolige seieren mot Sandefjord på overtid gjør at håpet lever. Og på Nadderud ble det feiret med "Vi er Stabæk fra Bærum", en stolt hyllest til den beste klubben i kommunen:

Talking Heads hos Stephen Colbert

 Talking Heads var i studio på besøk hos Stephen Colbert på Late Night Show for noen uker siden. Ikke for å spille sammen, det tror jeg bare de har gjort en gang siden 1991 og det var over 20 år siden, men for å snakke om at filmen "Stop Making Sense" fra en konsertfilm med Talking Heads i 1984 er blitt restaurert og remikset og kommet på kino igjen. Kanskje den beste konsertfilmen noen gang.

Men dette intervjuet med alle fire de originale medlemmene som var med hele veien fra 1977 til 1991 er fint og interessant av flere grunner enn at filmen har fått dem sammen igjen. De forteller om hvordan Talking Heads ble til og om det utrolig musikkmiljøet de var en del av i New York sammen med blant annet Ramones, Patti Smith og Blondie. Med tanke på hvor giftig forholdet mellom David Byrne og de øvrige har vært siden de gikk fra hverandre i 1991er det påfallende senkede skuldre. Men noen konsert sammen blir det nok ikke. Så god stemning er det ikke.

Her er første del av intervjuet, og så sukker det opp et par til hvis man ser det på YouTube:

En plan for kunstig intelligens

Hvordan bør vi som samfunn ta imot og ta i bruk nye teknologier vi ikke helt overskuer konsekvensene av? Hvordan legger vi bedre til rette for å bruke teknologi til å løse viktige samfunnsutfordringer? Hvilke problemer kan oppstå? Hvordan balanserer vi et ønske om mer utforsking og innovasjon med et behov for sikkerhet og tillit?

Politikere og myndighetsorganer har som jobb å håndtere nettopp denne type balansegang ved å skape virkemidler og insentiver for mer aktivitet og kreativitet der det er ønskelig, men også lovregulere, begrense og drive tilsyn der det er nødvendig for å redusere risiko. Og det området som i særlig grad blir gjenstand for denne diskusjonen nå er naturligvis kunstig intelligens (KI). Det forventes at politikere skal gjøre noe, men hva skal man ikke vet nøyaktig hva som kommer av utfordringer og når avstanden mellom teknologipessimister og teknologioptimister er så stor?

Heldigvis er vi ikke helt på bar bakke når det gjelder politikk for kunstig intelligens. I 2020 la den daværende regjeringen frem en nasjonal strategi for kunstig intelligens, som dagens regjering også sier den legger til grunn. Den ble fulgt opp med en Stortingsmelding om datadrevet økonomi og innovasjon i 2021. Utfordringen er at den teknologiske utviklingen ikke tar pause og når det gjelder KI har ChatGPT, Midjourney, Dall-E, Copilot, Bard og andre KI-verktøy rykket inn i hverdagen vår både på jobb og privat. Da den norske KI-strategien kom og da EU startet arbeidet med AI-Act fantes det ingen omtale av generativ KI.

Samtidig har virksomheter i både offentlig og privat sektor kastet seg over KI-teknologi for  å løse en rekke ulike oppgaver og utfordringer. I Digitaliseringsdirektoratets liste over KI-prosjekter i offentlig sektor er det over 150 prosjekter. Det finnes sikkert enda flere enn dette, og det blir garantert mange flere i årene som kommer. Alt dette har skapt et behov for  å videreutvikle strategier og planer etter hvert som teknologien åpner nye muligheter og skaper problemer.

Dette var bakteppet da jeg tidligere i år ble spurt av Høyres stortingsgruppe om å lede et ekspertutvalg som skulle komme med anbefalinger om en oppdatert politikk på området, blant annet råd om hvordan vi håndterer spørsmålet om lovregulering, tilsyn, åpenhet og etiske avveininger knyttet til bruk av kunstig intelligens. Det ble et fantastisk flott utvalg, med flere kjente teknologinavn, men også folk med ekspertise på alt fra internasjonal folkerett, EU-prosesser og sikkerhetskultur til rekrutteringsprosesser, energibransjen og kommunal teknikk. Ingen som ble spurt om å være med sa nei, noe som gjorde at det ble et stort utvalg. Fire stortingsrepresentanter var med også. Vi hadde flere spennende møter,  tre dager med høringer og fikk mange skriftlige innspill. Resultatet ble en rapport som ble overlevert Høyres stortingsgruppe for et par uker siden.

Og nå har Linda og Erna presentert resultatet, en politisk plan for kunstig intelligens. Med et bilde generert av kunstig intelligens på forsiden. Her er en lenke til Høyres omtale av dokumentet på nettsidene og her er selve rapporten. Som er blitt et lekkert og fargerikt dokument med tittelen "Neste steg for kunstig intelligens - Høyres løsninger for trygg og verdifull kunstig intelligens i Norge". 

Jeg skal ikke gjenta alt som står der, men vil trekke frem noen av punktene som har med nettopp dette jeg innledet med, å tilnærme seg hvordan vi som samfunn skal ta imot og ta i bruk nye teknologier vi ikke kan overskue alle konsekvensene av. Nå er jo ikke det helt nytt i et moderne samfunn at det kommer nye teknologier som skaper muligheter og utfordringer. Det har for eksempel kommet både biler, fly, elektrisitet, spritproduksjon og legemidler, med tilhørende lovverk, aldersgrenser, omsetningsregler, produktkrav, godkjenningsregimer, støtteordninger og avgifter.

Ja, til og med elektriske sparkesykler er regulert. Men forskjellen på disse nevnte teknologiene og KI er at biler, fly, alkohol og legemidler har funnet sin plass i ulike sektorlovverk, mens KI og annen digital teknologi gjerne går på tvers av sektorer og bransjer, og utfordrer oss på måter som både krever oppdatert regulering i mange sektorer,. Det er gjerne slik at en datamaskin eller et KI-system i seg selv ikke behøver å lovreguleres, men hvis datamaskinen er inne i en bil, i en teknisk innretning som behandler pasienter eller hvis den håndterer sikkerhetskritisk informasjon, så trenger den et regelverk og kanskje et tilsyn tilpasset konteksten. 

 For å være best mulig forberedt på å håndtere slike komplekse utfordringer har derfor rapporten en del forslag om hvordan vi skal gå fram. Blant annet at vi bør:

• Etablere et nytt rådgivende organ for kunstig intelligens, etter modell av Bioteknologirådet, som rådgir i prinsipielle spørsmål om teknologien og gir veiledning om ansvarlig bruk.
• Gjennomføre en digital lovvask av sektorlovgivningen på ulike områder for å sikre åpenhet og innsyn, rettssikkerhet, personvern og forbrukerrettigheter.
• Etablere nasjonale retningslinjer for kunstig intelligens i skolen, som sikrer konstruktiv og kritisk bruk av kunstig intelligens med fokus på læringsgevinster, samtidig som det er tydelige rammer for når teknologien kan brukes og ikke.
• Utarbeide en NOU om generativ KIs virkning på kunst, kultur og mediefeltet, for å kartlegge behovet for lovendringer på området.
• Effektivt implementere EUs AI Act, og sikre at Norges forberedelser starter allerede nå, slik at vi ikke blir hengende etter landene rundt oss.
• Legge til rette for flere regulatoriske sandkasser for uttesting av ny teknologi i offentlig sektor, for eksempel innenfor kunstig intelligens som helseteknologi.
• Utrede godkjenningsmetode tilsvarende legemidler ved bruk av KI-systemer med så høy risiko at det er fare for alvorlige skader, tap av liv eller alvorlige samfunnsinnvirkninger

Det er viktig å understreke at dette innebærer en tilnærming til KI der vi ikke skal kaste ut eksisterende lovverk og tilsynsordninger som sikrer rettssikkerhet, personvern, likestilling, sikkerhet eller forbrukerbeskyttelse og erstatte det med et eget KI-lovverk og et eget KI-tilsyn, som om kunstig intelligens var noe separat og avgrensbart fra andre ting. Det utelukkes ikke at det kan vokse frem et behov for et "algoritmetilsyn" eller et "datakvalitetstilsyn" dersom det er et regulatorisk tomrom som må fylles for å sikre at avanserte datasystemer som  bruker KI ikke gjør skade på måte som ikke fanges opp av andre lover og reguleringer. Men dette er i så fall noe et råd for kunstig intelligens kan komme med anbefalinger om når det har blitt etablert.

Anbefalingen nå er  å bygge videre på etablerte og fungerende lovverk og kontrollmekanismer, men sørge for at disse blir modernisert slik at de både sørger for nødvendig regulering og beskyttelse der KI gir oss nye utfordringer, men også slik at vi fjerner utilsiktede hindringer for innovasjon og effektivisering der lovverket trenger oppdatering. I arbeidet med dette har mange virksomheter, både i offentlig og privat sektor, spilt inn at de er bekymret for at lovgivning og formkrav knyttet til compliance, og som  ikke henger med, kan stå i veien for innovasjonsmuligheter. 

Et siste poeng om offentlig sektor og kunstig intelligens: Bruk av KI i offentlig sektors saksbehandling og beslutningsprosesser stiller selvfølgelig strenge krav til åpenhet, dokumenterbarhet og forklarbarnet. Det må være mulig for innbyggere og virksomheter å få forklart hvorfor beslutningen ble som den ble og det må være mulig å klage fordi man mener en beslutning er feil. Det påvirker også hvordan systemer som bruker kunstig intelligens må innrettes og hvordan de som utvikler og bruker slike systemer må ha kompetanse og ferdigheter langt ut over det rent teknologiske. Ja, vi har behov for  mye teknologi- og realfagskompetanse for å være langt fremme på kunstig intelligens. Men skal vi være ledende på anvendelser av kunstig intelligens som opprettholder tillit, så kan det være vel så viktig å bygge tverrsektoriell kompetanse rundt etikk, psykologi, juss og samfunnsfag.

Pixies: Here Comes Your Man

Pixies medlemmer kom fra Boston i USA, ble etablert i 1986 og holdt ut med hverandre til 1993. Siden ble det soloprosjekter og andre band, før noen av dem fant sammen igjen på 2000-tallet og laget mer musikk, Men det var i den første perioden, og særlig rundt 88-89 Pixies var verdens viktigste alternativband, som satte standarden for mange andre som kom etter.  Her er et livklipp fra en konsert i Brixton (ja, de var større i UK enn i USA) i 1991. Sangen er "Here Comes Your Man".

Åttitallet vender tilbake (17)

For noen år siden hadde jeg en liten serie med videoer her på bloggen under overskriften "Åttitallet vender tilbake". Der var det enten noen av dagens artister som spilte coverlåter fra 80-tallet og fikk med seg en gjesteartist fra selveste 80-tallet med på scenen. Eller noen fra 80-tallet som har dukket opp igjen et halvt liv senere, av typen Simple Minds, Pet Shop Boys, Blondie, Kim Wilde, Nena (men ikke Bruce Springsteen, Bob Dylan, U2, Depeche Mode, Dolly Parton, The Cure eller Rolling Stones som bare holder det gående). 

Det er noen ikke helt enkle gråsoner i dette også. Er Duran Duran kontinuitet eller revival? Echo and the Bunnymen? Og hva med Orchestral Manoeuvres in the Dark. Helt klassisk 80-talls  synth-pop, men de kom tilbake i 2006 og har vært her siden det. Spille og synge kan de fortsatt uansett. Her er selveste "Enola Gay"

Virkelighetens "Makta": 5. oktober 1979

Dagsrevyen 5. oktober 1979

Mange av oss har latt oss underholde av TV-serien "Makta"s fremstilling av hvordan norsk politikk foregikk på 70-tallet. Sist søndag var regjeringsslitasje og partislitasje etter braknederlaget ved kommunevalget i 1979 tema, og en ommøblering av regjeringen som gjorde at Gro Harlem Brundtland gikk ut av regjeringen. Men hvordan så det egentlig ut på TV den kvelden i oktober da store deler av regjeringen ble byttet ut? Dagsrevyen for 5. oktober 1979 ligger faktisk tilgjengelig i NRKs arkiv på nett, og kan sees her.

Jeg er begeistret for "Makta" og synes den treffer godt på både tidsånd og personer. Ikke alt er helt presist naturligvis, noen ting er overdrevet og ikke alt som skjedde kan være med, men både høydepunkter og vinklinger er godt håndtert. I 1979 gikk jeg på ungdomsskolen og fulgte litt med, men mye er litt tåkete og jeg blir nysgjerrig på hva som skjedde og hvordan mediene dekket ting den gang, og begynner å lete i nyhetsarkiver, blant annet hos NRK. Det gjelder særlig noen hendelser jeg helt hadde glemt. 

En av disse glemte hendelsene for meg er den store ommøbleringen Odvar Nordli gjorde i sin regjering underveis i perioden. Nordli var statsminister i 5 år, fra januar 1976 til februar 1981. I oktober 1979 var det en større ommøblering i Nordlis regjering. der flere ministre byttet jobb, noen helt nye kom inn, og noen måtte ut. NRKs Dagsrevyarkiv er komplett fra 1982, og veldig tynt før dette, men noen få sendinger finnes fra 70-tallet, blant annet denne fra 5. oktober 1979, dagen Nordli ommøblerte regjeringen og faktisk også dagen statsbudsjettet for 1980 ble lagt frem, av Per Kleppe, litt før han gikk av som finansminister og ble utnevnt til planleggingsminister. Med i det politiske kommentatorteamet til NRK er Geir Helljesen, Tom Berntzen og Herbjørn Sørebø. 

I TV-serien Makta er det naturligvis det at Gro Harlem Brundtland, som var med i Nordlis regjeringen fra starten, som miljøvernminister, og den største oppadgående stjernen i et ellers temmelig slitent team, som må forlate regjeringen, som er hovedsaken. Hun vandrer foran høyblokka i frustrasjon (for anledningen omringet av et byggegjerde anno ca 2022 da det bygges nytt regjeringskvartal her). Men Gros skjebne den dagen blir det ikke gjort noe hovedpoeng ut av i Dagsrevyen den dagen. Kanskje fordi mange da var enige i at hun trengte erfaring fra Stortinget for å klatre videre i partiet. Og det gjorde hun jo, for allerede litt over et halvt år før Stortingsvalget, i januar 1981 ble Odvar Nordli sykemeldt, gikk av som statsminister, og ble erstattet av Gro.

Det som derimot fikk mye oppmerksomhet var at både Einar Førde og Ronald Bye kom inn i regjeringen, som kirke- og undervisningsminister og som samferdselsminister. De ble oppfattet som å komme fra motsatte fløyer i partiet, Førde langt til venstre og Bye langt til høyre i partiet, og skulle balansere hverandre. For begge var det første statsrådspost, men også den siste. Partileder Reiulf Steen ble tatt inn i regjeringen som handelsminister, også dette fremstilt som en måte å skape balanse, mellom regjeringen og partiet. Eller mellom Nordli og Steen. Dette ble også Steens siste ministerpost.

Ulf Sand ble ny finansminister den dagen. Per Kleppe gikk av, men ble etter noen uker utnevnt til sjef for langtidsplanlegging og samordning (planleggingsminister)  i en helt ny og udefinert ministerpost i Finansdepartmentet. Kanskje ikke helt ulikt noe tilsvarende Terje Rød Larsen og deretter Bendik Rugaas fikk ansvaret for i regjeringen Jagland, og som i en kort periode (1997) het Planlegging- og samordningsdepartementet.

To nye stjerner kom inn i Regjeringen for første gang, Thorvald Stoltenberg som Forsvarsminister og Sissel Rønbeck som forbruker- og administrasjonsminister. Rønbeck som den yngste statsråden noen gang. LO fikk inn Lars Skytøen, den mektige lederen i Jern- og Metallarbeiderforbundet som ny industriminister. Andre statsråder byttet jobb denne dagen. Inge Louise Valle byttet fra justisminister til kommunalminister. Partiveteranen Rolf Hansen byttet fra å være forsvarsminister til å bli miljøvernminister. 

De rødeste i AP opplevde nok at både justis- og miljøpolitikken ble mindre reformorientert. Så hadde det neppe hjulpet å bli rødere. Perioden mellom kommunevalget i 1979 og stortingsvalget i 1981 gikk det en høyrebølge over landet. For et Arbeiderparti jeg først og fremst forbinder med "grått" ble det fortsettelsen på en lang nedtur frem til og forbi stortingsvalget i 1981.

NOU om bærekraftsrapportering

Fra regnskapsåret 2024 vil det være nye krav til bedrifter om rapportering av bærekraftsresultater. -planer og -aktiviteter. Regnskapsloven skal få et nytt kapittel om hva en bedrifts årsberetning må inneholde av redegjørelser,  data og informasjon og en revisor må attestere rapporteringen. Allerede i årsberetningen for regnskapsåret 2024 må noterte bedrifter og konserner med over 500 ansatte rapportere om bærekraft. I årene som kommer vil kravene utvides til å gjelde flere bedrifter.

Jeg skrev nylig på bloggen om hvordan Norge har forpliktet seg til ambisiøse klimamål for 2030 og 2050 og at store deler av denne oppfølgingen skjer gjennom felles mekanismer for klimakvoter i EU, som Norge er blitt en del av gjennom EØS-avtalen. Men det er ikke bare for nasjonale klimamål Norge er tilsluttet EUs felles poltikk. Ny lovgivning om bedrifters bærekraftsrapportering kommer også som en konsekvens av et nytt EU-direktiv, som Norge blir tilsluttet.

Og i juni i år kom det en offentlig utredning (NOU) som beskriver hva dette betyr i praksis for norske bedrifter fremover, og hvordan de nye EU-reglene skal innføres som en del av norsk lov. NOUen heter "Bærekraftsrapportering - Gjennomføring av direktivet om bærekraftsrapportering (GSRD)".Og kanskje er denne NOUen også et slags symbol på hvordan de grønne ambisjonene nå tas over av blårussen, av finansdirektører, regnskapsfolk og revisorer. Bærekraftsindikatorer og fremtidsutsikter i møte med strengere klima- og miljøkrav sidestilles med rapportering av finansiell informasjon som belyser økonomiske fremtidsutsikter. Og det er jo helt riktig. Dersom samfunnet og virksomhetene skal nå krevende klima- og miljømål må det bevege seg fra å være noe som er drevet frem av idealister og miljøvernere til å være en sentral del av det av det styrer og ledelser redegjør for i markedet. 

Utvalget som har levert denne NOUen er nedsatt av Finansdepartementet i 2015, Verdipapirlovutvalget. Det er omtrent så tørt og finansielt som det høres ut. De har levert 8 tidligere utredninger, men i 2021 fikk de som nytt mandat å utrede innføringen av EU-direktivet om bærekraftsrapportering. i norsk lov. De norske lovene det er snakk om er regnskapsloven, som vil få et helt nytt kapittel, revisorloven, verdipapirhandelloven, finanstilsynsloven, aksjeloven, allmennaksjeloven, finansforetaksloven, åpenhetsloven og noen flere lover. 

Hensikten er at bærekraftsresultater og -ambisjoner skal måles og redegjøres for, i de samme dokumentene og med krav til standardisering for å sikre åpenhet, sammenlignbarhet og etterrettelighet, på samme måte som annen vesentlig selskapsinformason. Og da handler det både om hvordan bedriftens virksomhet påvirker bærekraftsforhold, men også motsatt: Hvordan bærekraftsforhold. for eksempel ny lovgivning eller nye kostnader, endrer bedriftens fremtidige lønnsomhet og fremtidsutsikter. Utvalget beskriver det slik:

"For å kunne vurdere og sammenligne selskaper, trenger finansmarkedsaktører og andre interessenter både informasjon om hvilken påvirkning selskapers virksomhet har på bærekraftsforhold, og hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapers mulighet til langsiktig verdiskapning. Rapporteringskrav som dekker begge disse perspektivene kalles gjerne rapporteringskrav etter prinsippet om dobbel vesentlighet. CSRD bygger på dette prinsippet. Mens eldre regler trakk et skille mellom finansiell og ikke-finansiell rapportering, erstattes begrepet ikke-finansiell rapportering med bærekraftsrapportering i CSRD. I fortalen til direktivet understrekes det at all informasjon må sees i sammenheng og at opplysninger om bærekraft også har økonomisk relevans."

Hva er det bedriftene så blir pålagt å rapportere, og som de første allerede fra regnskapsåret 2024, som begynner ganske snart. må ha inn i årsberetningen. Det er ganske mye. Sammendraget i NOU beskriver det slik (litt langt sitat, men det er dette rapporteringen vil handle om fremover):

"Bærekraftsrapporteringen skal være tydelig identifiserbar og plasseres i en egen del av årsberetningen. Utvalget foreslår også en ny definisjon av bærekraftsforhold. Kravene til innholdet i bærekraftsrapporteringen blir mer detaljerte. Den regnskapspliktige skal gi informasjon i årsberetningen som er nødvendig for å forstå foretakets innvirkning på bærekraftsforhold, og informasjon som er nødvendig for å forstå hvordan bærekraftsforhold påvirker foretakets utvikling, stilling og resultat. 

Overordnet skal det gis beskrivelser av: 

– foretakets forretningsmodell og strategi 

– foretakets egne tidsbestemte mål knyttet til bærekraftsforhold 

– rollen til foretakets styrende organer når det gjelder bærekraftsforhold og kompetanse for å ivareta denne rollen 

– foretakets retningslinjer knyttet til bærekraftsforhold 

– insentivordninger for medlemmer av styrende organer knyttet til bærekraftsforhold 

– aktsomhetsvurderinger knyttet til bærekraftsforhold 

– de viktigste risikoene for foretaket knyttet til bærekraftsforhold 

– indikatorer som er relevante for ovennevnte opplysninger. 

Beskrivelsen av forretningsmodell og strategi skal inkludere informasjon om både muligheter knyttet til bærekraftsforhold og motstandsdyktighet mot bærekraftsrisiko. Det skal også informeres om foretakets planer for å sikre at forretningsmodellen og strategien er forenlig med overgangen til en bærekraftig økonomi, med begrensning av global oppvarming til 1,5°C i tråd med Parisavtalen og målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. Videre skal foretakene gi informasjon om hvordan forretningsmodellen og strategien tar hensyn til foretakets interessenter, innvirkningen foretaket har på bærekraftsforhold og hvordan strategien har blitt implementert når det gjelder bærekraftsforhold. 

Reglene legger opp til at foretakene bør inkludere kvalitative og kvantitative opplysninger, fremadrettete og retrospektive opplysninger, samt opplysninger som dekker korte, mellomlange og langsiktige tidshorisonter."

Det sies helt eksplisitt at rapporteringen bør inneholde både kvantitativ og kvalitativ informasjon, at det både skal rappores data om det som har vært, men også redegjøres for fremadrettede forhold, både på kort og lang sikt når det gjelder virksomhetens virksomhetens strategier, planer og forretningsmodeller, og hvor godt disse lar seg forene med konsekvensene av Pariavtalens klimakrav eller med andre myndighetskrav som kan slå inn, for eksempel den nye  konvensjonen om naturmangfold.

Mange bedrifter har gitt ut CSR-rapporter eller ESG-rapporter lenge, som en del av eller parallelt med årsrapporten, og burde være godt rigget for å håndtere de nye EU-rapporteringskravene. Men for mange er det dette sannsynligvis nytt og noe man ikke er så godt forberedt på å gjøre. Og kanskje en del av de som har laget miljørapporter eller CSR-rapporter tidligere må legge om måten man gjør det på. Det er jo ikke reklamebrosjyrer om klima og miljø som etterspørres i regnskapsloven. Revisorer skal godkjenne dette og de vil være opptatt av om informasjon og data bidrar til å belyse  og dokumentere bedriftens tilstand og fremtidsutsikter, og risikobildet er godt opplyst, på samme måte som økonomiske data skal opplyse om det økonomiske risikobildet.

Dette innebærer utvilsomt en ny kostnad for virksomhetene. Mange vil trenge hjelp til å sortere, prioritere og formulere på en slik måte at de oppfyller de nye rapporteringskravet. På den annen side vil investorer, kunder og myndigheter kunne ha stor nytte, også økonomisk, av å bli bedre opplyst. Derfor blir det viktig for virksomheten å spørre seg: Hva er det som er viktig og vesentlig å få frem av informasjon i en slik sammenheng? Hvordan redegjør man for fremtidsutsikter på kort, mellomlang og lang sikt? Hvor langt kan man gå i å beskrive pågående arbeid med å utforske nye strategier og forretningsmodeller? Det blir spennende å se hvordan dette blir gjort og hvordan arbeid med nye rapporteringskrav i realiteten blir arbeid med nødvendig omstilling og reposisjonering som må skje uansett i møte med nye rammebetingelser og omstillingsbehov.

Hvem er det så disse nye kravene skal gjelde  for, og når? Fra og med regnskapsåret 2024 (rapportering i 2025) innføres det for store foretak av allmenn interesse med flere enn 500 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2025 for alle store foretak, både noterte og unoterte, Store foretak har en sammensatt definisjon, men en av dem er over 250 ansatte. Fra og med regnskapsåret 2026 gjelder det for små og mellomstore noterte foretak, men noen unntak. Her blir det også viktig at de norske kategoriene og fristene er de samme som i EU, bedrifter skal fungere på tvers av landegrenser, og at disse bærekraftsrapporeringskravene så langt som mulig følger de samme inndelingene som andre rapporeringskrav bedriftene er pålagt, slik at det ikke blir et unødvendig komplekst lappeteppe av ulike kategorier og krav.

Rolling Stones og Lady Gaga: Sweet Sounds Of Heaven

Mick Jagger er 80, Keith Richards blir 80 i  desember, mens Ronnie Wood er bare 76 år gammel. Men så har jo han bare vært fast medlem i Rolling Stones siden 1976, i 47 år. Når så gamle folk stiller til valg blir vi litt bekymret, og når de tror de er et av verdens beste rockeband skulle man tro det var helt latterlig. Men det er det ikke. De holder koken. De skriver sanger, gir ut album og spiller live, som de har gjort i hvert eneste tiår siden 1960-tallet. Nå er vi i det syvende tiåret. 

Her får Rolling Stones besøk på scenen av Lady Gaga. Sangen er den nye singelen "Sweet Sounds of Heaven":

Michael Lewis: Going Infinite

Michael Lewis bok om Sam Bankman-Fried, den eksentriske eieren av kryptobørsen FTX,  kom ut 3. oktober, samme dag som rettssaken mot han startet i New York. En sak Bankman-Fried tapte og ble dømt på alle sju tiltalepunktene. Nå har det enda ikke vært straffeutmåling, men alt tyder på at SBF, som han er kjent som, vil tilbringe veldig lang tid i fengsel.

Nedturen fra å ha vært en av verdens 100 rikeste, med et stort hovedkvarter på Bahamas, og medarbeidere fra hele verden, til å gå konkurs og havne i fengsel, var ekstremt bratt. SBF ble av mange omtalt som "den seriøse" av kryptoaktørene, fikk superkjendiser til å spille inn TV-reklame for seg mot enorme honorarer og sponset både idrett, moteshow og politikere. Helst fremtredende demokrater, men også republikanere som er mot Donald Trump. Og boken hevder også at tilbød penger til Trump for at han ikke skulle stille som kandidat igjen ved neste presidentvalg.

Bokens fulle tittel er "Going Infinite -The rise and fall of a new tycoon". Den beskriver den merkelige reisen oppover bedre enn nedturen. Den har blitt kritisert for å ikke ta klar nok stilling mot SBFs kriminelle handlinger og for å holde det litt åpent om det egentlig var lovbrudd eller ekstremt mye rot som var hovedproblemet og om pengene egentlig ble borte i det hele tatt, eller om de bare glemte hvor de var og ikke fant dem igjen (det hadde skjedd tidligere). På den annen side skriver ikke Michael Lewis bøker om skurker. Hans spesialitet er ukjente helter og antihelter, fagnerder som gjør en ekstraordinær innsats,  endringsagenter og mellomledere som ser ting andre ikke ser. Og leser man boken skjønner man at Sam Bankman-Fried har fellestrekk med motstrøms- investorene i "The Big Short" som insiterte på at det var en gigantisk boliglånskrise på gang, og fikk rett. 

Når det gjelder både de spesielle personlighetestrekkene, det totale fraværet av noe som lignet på ledelse og av systemer for oversikt og rapportering selv om det ble forvaltet hinsides mye penger. og den helt spesielle virksomhetskulturen, synes jeg boken treffer godt. Michael Lewis er som alltid en god forteller. Det som virkelig er interessant her er fortellingen om hvordan investeringsselskapet Alameda Research og den senere kryptomarkedsplassen FTX hadde sitt opphav i tre ganske særegne kulturer: effektiv altruisme, algoritmisk high frequency trading og kryptovalutahandel.

De fleste i denne kretsen var dypt inne i "effektiv altruisme" som strategi for å skape en bedre verden, en bevegelse som er opptatt av å finne ut hvilke handlinger som gir størst effekt og derfor også positive til at penger kunne investeres i noe som skapte enda mer penger, fremfor å bruke dem direkte på veldedige formål. De skulle ikke bli rike selv, de skulle tjene ekstremt mye penger slik at de kunne redde verden. Mange var derfor også inne i ulike investeringsselskaper som drev med ulike varianter av algoritmisk og datadrevet trading, for eksempel Jane Street Capital der SBF, Caroline Ellison og flere andre i denne kretsen jobbet. Og så var det mange med bakgrunn fra kryptovaluta-virksomhetet, gjerne i krypto-firmaer i Hong Kong og Singapore. FTX etablerte seg først i Asia, blant annet fordi det var ulovlig å drive kryptobørs i USA, og da de mot slutten flyttet til Bahamas var det svært mange asiatiske ansatte i selskapet som ble med. De hadde formuene sine i FTX og i ulike ting selskapet drev med, og mange mistet alt de eide i konkursen.

Jeg synes boken er god til å innvie leserne i særegenheter ved effektiv altruisme-bevegelsen og "high frequency-trading", og ulike faser i de mer spekulative og innovative delene av finansnæringen er noe  Michael Lewis har skrevet mye om i tidligere faser av denne industrien. Den er ikke like opptatt av å opplyse oss om krypto-verdenens forretningsmodeller, kulturer, subkulturer og kriminelle forbindelser. Det gjør at det hele blir litt uforløst. Boken gir en god og til dels spennende fortelling, i typisk Michael Lewis stil om folkene, om oppturen og om kaos, men noe av den større konteksten mangler. Der har jeg hørt at en bok av Zeke Fauk som heter "Number Go Up: Inside Crypto's Wild Rise and Staggering Fall" er bedre. Kanskje kommer jeg tilbake med en omtale av den også.

De lange norske klimamålene

Klimautvalget 2050 i NOU-versjon

Hvor mye klimagasser slipper vi ut i Norge i dag, og hvor kommer disse utslippene fra? Men enda viktigere: Når Norge har forpliktet seg i globale avtaler og i EU-avtaler til utslippsreduksjoner på over 50 prosent før 2030 og på omkring 95 prosent kutt frem mot 2050, hva slags begrensninger setter disse forpliktelsene for hva vi kan gjøre fremover? Hva må vi sette i gang av endringer nå for å ha noen mulighet til å komme i mål?

Det er disse store spørsmålene Klimautvalget 2050 har jobbet med og kommer med anbefalinger om, i det som er blitt en slags "perspektivmelding" for norsk klimapolitikk. I likhet med perspektivmeldingen som kommer fra Finansdepartementet hvert fjerde år, og forklarer hvor galt det vil gå over tid hvis de offentlige utgiftene stadig øker og inntektene faller, så forklarer denne klimautredningen hvorfor og hvordan vi må handle nå for at ikke gapet mellom utslippsmål og faktiske utslipp frem mot 2050 skal bli så stort at det blir umulig å tette det.

Utvalget har en egen nettside, Klimautvalget2050.no, der man finner mandat, oversikt over utvalgsmedlemmer og også noen ekspertrapporter utvalget har bestilt underveis. Resultatet er et solid stykke arbeid som munnet ut i overrekkelsen av hovedrapporten til regjeringen for omkring to uker siden. Rapporten heter "Omstilling til lavutslipp - Veivalg for klimapolitikken mot 2050". 

Klimapolitikk handler om tall og data. Infografikk er en utmerket måte å presentere data på en visuelt pedagogisk måte, Her har et designbyrå som heter Melkeveien designkontor, og som spesialiserer seg på ulike typer visuell design, blant annet infografikk, gjort en god jobb. Og det er til og med slik at denne NOUen finnes i to ulike versjoner, med samme tekst. En tradisjonell NOU i det formatet er slik dokumenter som bestilles av kongen i statsråd skal ha, for eksempel to spalter på hver trykte side, men også en annen versjon som kalles "digitalt særtrykk" der infografikken og visualiseringene har fått mye  større plass. Den er blitt flere sider lengre, omkring 350 sider mot 250 sider. men har større skrift og større figurer som gjør den mye lettere å lese på skjerm.

Jeg gjetter på at denne rapporten raskt blir et foretrukket oppslagsverk for alle som trenger å bli minnet om akkurat hva de norske klimamålene er, forskjellen på kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, på hvilke sektorer vi er og ikke er en del av EUs felles klimapolitikk, hvilke veier som finnes (og ikke finnes) for å nå målene, og hva slags konsekvenser det vil få for ulike sektorer og næringer om vi ikke starter tidlig nok med å gjøre ulike veivalg. Og kanskje viktigst av alt: Når det bare blir mulig å slippe ut mellom 2,5 og 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2050, 5-10 prosent av dagens utslipp, hvem er det som skal få lov til å slippe ut noe? Og hva innebærer dette for alle de andre som ikke får slippe ut noen verdens ting?

Rapportens pedagogiske fremstilling av 2050-målet og hvor krevende det faktisk vil være å bli et lavutslippssamfunn, er i seg selv en god grunn til å lese denne rapporten. Den gjennomgangen er i første del, del A, som omhandler de store størrelsene. Del B handler om de store systemene som står for de norske utslippene og hvordan disse må omstilles. Rapporten går igjennom det norske energisystemet, hva areal og natur betyr i klimasammenheng, matsystemet, transport og mobilitets betydning, hvordan økonomisk vekst og velferdsnivå påvirker utslippene, og betydningen av innovasjon og omstilling i industriproduksjon og næringsliv som faktor i det å redusere utslippene. 

Og så er det et i denne delen av rapporten også en gjennomgang av petroleumssektorens store bidrag til klimautslippene. Her har vi i Norge opprettholdt en produksjon som gjør at vi ikke har fått den samme nedgangen i utslipp siden 1990 som land rundt oss. Utvalgets anbefaling er at det allerede nå må jobbes frem en utredning av det de kaller "sluttfasen" av norsk petroleumsproduksjon". De anbefaler at det ikke gis noen nye tillatelser til leting og utvinning eller til anlegg og drift av installasjoner på norsk sokkel før en slik strategi er ferdigstilt. Der må man blant annet ta stilling til om vi skal åpne for produksjon av hydrogen fra naturgass, tilrettelegge for fortsett oljeproduksjon gjennom fangst og lagring av CO2 eller om ytterligere elektrifisering av innretninger på sokkelen er en fornuftig strategi for å forlenge olje og gassproduksjonen forbi 2050. Når det gjelder elektrifisering er utvalget tydelige på at den norske kraftproduksjonen må økes mye uansett,  av flere grunner, men slår fast at elektrifisering av sokkelen kan stå i veien for disse fordi det er en rekke andre formål der det blir viktigere å bruke elektrisitet enn på den norske sokkelen.

Også på andre områder er det forslag i rapporten som vil få store konsekvenser for både næringsliv, infrastruktur og innbyggere, i noen tilfeller helt eller delvis i strid med dagens politikk. Generelt er det slik at utvalget maner til nøkternhet når det gjelder teknologioptimisme og mener at det er riktigere og mer realistisk å ha som hovedstrategi å kutte aktivitet for å kutte utslipp enn å bruke teknologi til å redusere dem noe. Teknologi er også helt nødvendig for at vi skal komme i mål, men rapporten har flere gode drøftinger av teknologiske veivalg, for eksempel om fremstilling av blått hydrogen (fra naturgass) eller langtidsdeponering av CO2 fra oljevirksomhet er teknologi som vil fremskynde eller forsinke overgangen til lavutslippssamfunnet.

Av andre viktige og ganske radikale tiltak som delvis avviker fra dagens politikk er blant annet at:

• Lave energipriser må ikke settes som hovedmål for energipolitikken.
• Biomasse, som er en knapp ressurs, må prioriteres til andre formål enn energi.
• Kraft fra land som utslippsreduserende tiltak i petroleumssektoren må som hovedregel unngås.
• Opptak av klimagasser i skog og gjennom arealbruk regnes ikke med i oppnåelsen av målet for utslipp 2050. Det lages et eget separat regnskap for opptak og utslipp av klimagasser fra skog og arealer.
• Jordbrukssektoren må omstilles ut over dagens ambisjoner.
• Det utvikles bindende, helhetlige planer for arealene til havs
• Lovverket må prioritere klimahensyn, blant annet gjennom krav om å vurdere klimaeffekt eller vektlegge klimahensyn ved ulike tiltak.

Troen på lover, reguleringer, stortingsmeldinger og politiske behandling av ulike planer, årlig eller annenhvert år, ja, rett også slett politisk detaljstyring, er ganske stor i dette utvalget. Heldigvis er de realistiske nok til å se at denne type omstilling ikke kan gjøres av Norge alene, men vi må gjøre det sammen resten av verden og i hver fall i samarbeid med resten av Europa. Om Norges forhold til EUs klimapolitikk brukes det formuleringer som at:

"Norge fortsetter klimasamarbeidet med EU, og deltar i EUs klimaregelverk frem mot 2050. EUs regelverk for omstilling gjennomføres i et høyere tempo".

Dette er både nødvendig og fornuftig hvis det skal være noen realisme i å nå så ambisiøse klimamål. Som nevnt gjør norske utslipp fra petroleumssektoren at vi ikke har hatt en like stor nedgang i utslippene som landene rundt oss. På den annen side er norsk elektrisitetsproduksjon allerede mer eller mindre 100 prosent fornybar, mens mange andre land i Europa må legge ned og omstille en hel stor energisektor, fra kullkraft og gasskraft, til fornybar energiproduksjon.

Som sagt har utvalget levert en stor og pedagogisk god gjennomgang av handlingsrommet fremover. Jeg må peke på noen områder der jeg er litt tvilende til om utvalgets anbefalte strategier og virkemidler er den mest realistiske veien til kraftige utslippskutt. Og da handler det ikke om hvilke mål som skal nås, de er allerede slått fast i innmeldte internasjonale avtaleforpliktelser og i den norske loven om klimamål (klimaloven). Det er veien dit det garantert vil bli uenighet om. Og for min del synes jeg utvalget har en for stor tro på statlige forbud, direktiver, reguleringer og detaljstyring. Og en for liten tro på tiltak som utløser nyskaping, samarbeid, innovasjon og nye forretningsmodeller. Dette preger i hvert fall tre områder:

Det første problemet er en veldig svak tro på kommunalt selvstyre. Det slås helt riktig fast at kommunene er viktige fordi de har ansvaret for noen av de viktigste områdene der det finnes virkemidler, for eksempel i arealpolitikken og i bolig- og byggpolitikken. Men tilliten til at et kommunalt selvstyre og innovative kommuner kan bidra positivt til omstilling nedenfra virker veldig liten. Utvalget understreker tvert imot hvor viktig det er å styrke lovgivning, regulering og statssektorenenes innsigelsesmuligheter for begrense kommunenes handlingsrom.

Min andre innvendig er at den veldig restriktive holdningen til å bruke arealer til for eksempel grønne og elektriske industrier, eller til ny fornybar kraftproduksjon, virker merkelig streng. Det er jo ikke slik at Norge ikke har plass til noe nytt, eller at alle nye tiltak som tar plass går ut over naturmangfoldsmål eller virker kontraproduktivt i klimapolitikken. Og selvfølgelig er det slik at naturen skal ta opp og lagre CO2, men det er jo ikke slik at vi er i ferd med å slippe opp for skog, eller plass generelt i Norge? Tvert imot opplever store deler av landet fraflytting og omstilling bort fra en del plasskrevende næringsvirksomhet. Den utviklingen vil nok fortsette. Da blir det ganske tomt hvis det ikke er lov med nye bygninger, infrastruktur eller ny aktivitet der ting som var der før er blitt borte.

Min siste lille kritikk er at rapporten ikke fremstår som spesielt opptatt av å legge til rette for at næringslivets innovasjoner, nye forretningsmodeller og investeringsvilje skal være en sentral bidragsyter til å realisere lavutslippssamfunnet.  Og det er litt rart. En ting er at mange av utslippene som skal fjernes kommer et næringsliv som må omstille seg. men det er jo også slik at å flytte aktiviteter fra en måte å drive på som innebærer høye utslipp og til en annen måte å drive på, som gir null utslipp, krever et næringsliv som gjør denne jobben. Politikere skaper jo ikke nytt næringsliv. Det er ikke politikere som utvikler teknologi eller nye  bærekraftige forretningsmodeller. Det gjør bedrifter. Insentiver, reguleringer og rammebetingelser er viktige. Men uten bedrifter virkemidlene kan virke på, har de ingen effekt.

Så kan man si at disse tre etterlysningene mine av mer samskapende prosesser for å få frem kultur, kapasitet og kompetanse for denne type omstilling ikke er så lette å beskrive i en NOU, et klassisk ekspertdrevet ovenfra og ned-produkt. Derfor bør det komme en oppfølgingen av denne rapporten, ikke i form av enda flere rapporter, men i form av konkret samarbeid om å realisere 2050-målene på nettopp disse tre områdene: 1) Kommunale roller og virkemidler for å nå de nasjonale målene, 2) Arealbruk og klimapolitikk, og hvordan vi håndterer at vi både skal beskytte naturmangfold og et behov for å skape arbeidsplasser og utvikling i hele landet, blant annet ved å legge til rette for ny grønn industri. 

Og for det tredje må det legges til rette for at privat sektor kan få frem den nye produktene, tjenestene og forretningsmodellene. Ikke gjennom massive skattesubsidier til ting som aldri blir lønnsomme, men ved å finne den riktige balansen mellom regulering og innovasjon. Det  må lønne seg økonomisk å gjøre de riktige valgene. Vi trenger enda bedre tilrettelegging for offentlig-privat samarbeid som strategi, flere innovative anskaffelser, bruk av virkemidler som StimuLab og StartOff, bedre leverandørutviklingsprogrammer og et generelt godt klima for å drive næringsliv i Norge og investere i fremtidens grønne løsninger.