onsdag 8. august 2018

The Economist om krigen mot klimaendringer

Verden er i ferd med å tape krigen mot klimaendringer, advarer The Economist i sin lederartikkel i siste utgave. Overskriften er "In the line of fire - Losing the war against climate change".

Noen blir kanskje overrasket over at tradisjonsrike, frihandelsvennlige og liberale The Economist er opptatt av klimapolitikk, men det er slett ikke nytt. Tvert mot er det jo slik at riktig prising av noe som er skadelig for natur og samfunn, og gode insentiver for nødvendig omstilling og teknologisk innovasjon, henger god sammen med å føre en liberal og ansvarlig økonomisk politikk.

Det The Economist alltid har vært flinke til å peke på er at dette ikke må handle om symboler, men om at en mer samordnet, mer kostnadseffektiv og mer miljøeffektiv klimapolitikk som spiller på lag med markedet er nødvendig. De har stadig vekk advart sterkt mot at land subsidierer kullkraft, drivstoffpriser og andre ting som hindrer overgang til mer fornybar energi.  Men i ukens lederartikkel trapper de opp advarselen om hva som vil kunne skje om verden ikke gjør mer enn nå:

"Scientists have long cautioned that, as the planet warms—it is roughly 1°C hotter today than before the industrial age’s first furnaces were lit—weather patterns will go berserk. An early analysis has found that this sweltering European summer would have been less than half as likely were it not for human-induced global warming. Yet as the impact of climate change becomes more evident, so too does the scale of the challenge ahead. 

Three years after countries vowed in Paris to keep warming “well below” 2°C relative to pre-industrial levels, greenhouse-gas emissions are up again. So are investments in oil and gas. In 2017, for the first time in four years, demand for coal rose. Subsidies for renewables, such as wind and solar power, are dwindling in many places and investment has stalled; climate-friendly nuclear power is expensive and unpopular. It is tempting to think these are temporary setbacks and that mankind, with its instinct for self-preservation, will muddle through to a victory over global warming. In fact, it is losing the war."

Artikkelen peker på at det også er flere positive utviklingstrekk, blant annet det at flertallet i befolkningen i stadig flere land gir uttrykk for at de ser på klimaendringer som en av verdens største trussler. Bare terrortrusselen fra IS skaper like mye frykt. Og selv i USA der nasjonale myndigheter har trukket USA ut av klimaavtalen fra Paris, skjer det mye positivt på delstatsnivå og i de store byene. Men det er i følge The Economist særlig tre store ting som trekker i gal retning for tiden:

Det første globale problemet er at den sterke veksten i energiforbruket i Asia. Det har vært 40 prosent vekst mellom 2006 og 2016 som også består av stor vekst i bruk av sol, vind og kjernekraft, men i for stor grad har vært basert på mer bruk av kull og i for liten grad på bruk av fornybar energi. Mange steder oppleves fossil energi som sikrere og mer fleksibelt når det skal plugges inn i eksisterende infrastruktur. 

For det andre handler dette om politikk og velgere. The Economist bruker India som eksempel, der 80 prosent av strømforsyningen i dag kommer fra kull og der noen av de fattigste delstatene har kullutvinning og -produksjon som ryggrad i økonomien. Og for det tredje handler det om at det trengs krevende teknologiskift også i andre næringer enn energiproduksjon, som i transportnæringen, sementproduksjon og landbruk, der det finnes mer klimavennlige teknologisk alternativer, men der dagens dominerende produksjonsmodeller innebærer store utspill av klimagasser og omstillingskostnadene er høye..

Og så er det all mulig grunn til å minne om at selv om Norge også har en stor jobb å gjøre for å redusere våre utslipp, så er vi på flere områder med på å vise vei når det gjelder tiltak som flere andre land også bør gjennomføre. Flere land må sette en pris på utslippene som skader miljø og klima og ikke subsidiere fossil energibruk. I Norge har allerede CO2-avgifter og vi bruker klimakvoter. Flere land må gjøre det lønnsomt å bruke miljøvennlige biler. I Norge har vi en svært offensiv politikk for elektrifisering av transportsektoren og verdens høyeste andel el-biler. Og ikke minst trenger verden en energisektor som slipper ut mindre klimagasser. I Norge er vi selvforsynt med fornybar vannkraft, vi bygger ut mer vindkraft og vi øker muligheten for å eksportere mer fornybar energi til utlandet.