Norges første KI-skandale

Offentlig sektor i Norge har fått sin første store KI-skandale, og den er av det temmelig spektakulære slaget. Det ble Tromsø kommune som klarte å få den posisjonen ved å publisere en rapport om kunnskapsgrunnlaget for en ny skole og barnehagestruktur i kommunen, og hadde med en referanselisten som viste til flere kilder ikke finnes i virkeligheten. De var oppdiktet av kunstig intelligens.

NRK Troms og Finnmark kan fortelle at det av 18 oppgitte kider i dokumentet bare er syv som tar seg oppspore, og skriver videre at:

"I mars publiserte Tromsø kommune et dokument på 120 sider som vurderer konsekvensene av å slå sammen flere skoler og barnehager. Torsdag ble det oppdaget av mange av kildene i dokumentet ikke finnes. Av 18 oppførte kilder i dokumentet, kan bare syv av dem spores opp, skriver avisen iTromsø. En av referansene i dokumentet er en bok med tittelen «Kvalitet i skolen: Læring, trivsel og relasjoner». Thomas Nordahl, professor i pedagogikk, er listet opp som en av forfatterne til boken. Problemet er at denne boken ikke er skrevet, sier Nordahl til iTromsø."

NRK skriver at kommunen vil sette igang en gransking av det som har skjedd med hjelp fra eksterne, og der er jo bra. Rapporten finnes for øvrig på kommunens nettsider og kan leses her. Den er på litt over 100 sider og de nevnte referansene er på side 117 og 118.

Masterstudenter og myndigheter

Hvis det var en student som skrev en masteroppgave, og fant opp flere kilder som ikke finnes i virkeligheten, så tror jeg alle vil være enige om at det er an svært alvorlig form hvor juks. Det ville selvsagt resultert i at oppgaven ble underkjent og helt sikkert en utestengelse fra utdanningsinstitusjonen i en periode. Slik må det nødvendigvis være fordi det handler om et grovt tillitsbrudd.

Hvis et offentlig forvaltningsorgan jukser med kilder for forskningsbasert kunnskap, og dikter opp forskningsrapporter for å understøtte en bestemt konklusjon i sin saksbehandling, ja da er det i hvert fall ikke mindre alvorlig enn om en student gjør det. Et forvaltningsorgans beslutning kan ha store konsekvenser og trenger et godt og korrekt kunnskapsgrunnlag. I dagens polariserte samfunnsdebatt er det sannsynligvis viktigere enn noen gang at vi ikke finner på fakta eller dikter opp kilder til fakta, men baserer oss på gode kilder og anerkjente metoder for å fremskaffe kunskap. Utredningsinstruksen kan si en del viktig og fornuftig om gode måter å skaffe beslutningsgrunnslagen man trenger.

KI er ikke et mål, men et verktøy

Så er det er spørsmålet om det blir annerledes når en teknologi og ikke et mennske gjør slike feil. Er det mindre grovt at KI påstår noe som ikke er sant enn at mennesker gjør det? Slik kan det naturligvis ikke være. Men merkelig nok var digitaliserings og forvaltningsminister Karianne Tung raskt ute og kommenterte Tromsø kommunes rapport i en post på Linkedin som åpner slik:

"Tromsø Kommune brukte kunstig intelligens som hjelpemiddel i en rapport – det gikk ikke helt etter planen. Kommunen skal ha ros både for å ta i bruk teknologien, men også for å være åpne og reagere raskt når det viser seg at feil har blitt gjort."

Den måten å reagere på må jeg innrømme at jeg ikke helt forstår. Med tanke på at rapporten fra Tromsø kommune hadde alvorlige feil virker det ganske malplassert å benytte anledningen til å rose dem for å ta i bruk en bestemt teknologi? Det viktige uansett teknologi og verktøy er å være sannferdig og fremstille fakta riktig. Vi må ikke bli så entusiastiske når det gjelder å ta i bruk KI at vi setter viktige utredningsprinsipper og forvaltningsprinsipper til side, eller ser gjennom fingrene når det gjøres alvorlige feil.

Den nylig fremlagte digitaliseringsstrategien til regjeringen har et litt mystisk mål om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens i 2025. Akkurat hvorfor dette så viktig kommer ikke klart frem. Jeg har derfor et forslag om at vi heller har som mål at bruk av kunstig intelligens og andre digitale teknologier i offentlig sektor, også til å skrive rapporter, skal skje for å forbedre utredningskvaliteten og styrke og kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget. Hvis noen verktøy oppnår det motsatte, så lar vi være å bruke dem.

KI-retningslinjer

Jeg åpnet dette blogginlegget ved å skrive at Tromsø kommune har begått Norges første store KI-skandale. Men strengt tatt er ikke dette noen KI-skandale, men en rapport som inneholder alvorlige feil og som ikke burde vært utgitt med disse feilene. Feil som burde bli avdekket helt uavhengig av om rapporten er skrevet en KI, som har diktet opp kilder, eller av et menneske som har funnet på kilder som ikke finnes i virkeligheten. 

Både digitaliseringsministeren og Tromsø kommune som skal granske denne saken, sier nå at de er veldig opptatt av å fortelle om regningslinjer for bruk av KI som det er viktig å følge, og i Tromsø skal de undersøke om de ikke ble fulgt. Ministeren har til og med laget seg syv retningslinjer på en flippover (det er godt å se at de fortsatt har noen sånne i departementet). Jeg er helt enig i at det er viktig å ha gode retningslinjer for bruk av nye teknologier og tjenester. Også retningslinjer som berører prinsippielele og etiske problemstillinger ved teknologibruk. Men i dette tilfellet er det sannsynligvis retningslinjene for den menneskelige innvolveringen og kvalitetssikringen som ikke har vært fulgt.

En stortingsmelding om forskningssystemet

Hva er egentlig en stortingsmelding om "forskningssystemet"? Eller "systemmeldingen" som den kalles blant de mest innvidde i sektoren, virkemiddelapparatet og interesseorganisasjonene. Navnet høres jo spennende ut for oss om er opptatt av sammheng og systemer, ogs særlig når målet er mer kunnskap, innovasjon og omstilling. 

Etter å ha lest stortingsmeldingen som kom for en uke siden om "Sikker kunnskap i en usikker verden" er jeg fortsatt ikke helt sikker på hva en systemmelding er. Uinteressant er den slett ikke, men jeg tror det kunne vært gjort enda mer for å få frem forskningsystemets betydning for resten av samfunnet, hvorfor dette blir stadig viktigere og hva som må gjøres fremover for å at forskningen skal få rammebetingelsene som trengs for å få det til.

Stortingsmeldingen evner ikke helt å beskrive hvordan forskningssystemet skal utvikles og forbedres. Det er synd, for utfordringene vi står i når det gjelder miljø og klima, mangelfull produktivitetsvekst og lav innovasjonstakt i næringslivet, en ny og mer truende sikkerhetspolitisk situasjon, og rask utvikling av nye muliggjørende teknologier, gjør det helt nødvendig å tenke igjennom om både systemet og virkemidlene for forskning og kunnskapsproduksjon er gode nok.

Forkningens utførere og betalere

En ting som er bra i denne meldingen er beskrivselsene av tall og fakta og forskning, slik det alltid er med forskningsfeltet. Det finnes både god statistikk om forskning og god forskning på forskning, som stadig oppdateres. Kapittel 2 som er en slags "fakta om forskningssystemet" åpner slik:

"I Norge jobber om lag 97 000 mennesker med forskning og utviklingsarbeid, fordelt på i hovedsak fire forskningsutførende sektorer: universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, næringslivet og helseforetakene.1 Disse sektorene har vokst frem og utviklet seg over lang tid i et gjensidig vekselforhold med hverandre, med politiske myndigheter og med skiftende samfunnsbehov og i samspill med internasjonale partnere og globale trender."

Det vi blir minnet om er at Norge ligger relativt lavt når det gjelder forskningsinnsats som andel av BNP sammenlignet med våre nordiske og nord-europeiske naboer, mens vi ligger en del høyere når det gjelder forskningsinnsats pr innbygger. Mens offentlig sektors forskningsinnsats ligger omkring samme nivå som i andre sammenlignbare land, så er næringslivets forskningsinnsats lavere enn i landene rundt oss. Det kan henge sammen med at næringsstrukturen vår er mye mer kapitalintensiv og råvarebasert enn nabolandene våre, mens når man sammenligner bransje for bransje, er norsk næringsliv som andre.

Så kan man slå seg til ro med at forskningsinnsatse er så stor som den skal være, eller man kan se på forsknings og innovasjonssystemet som et redskap for å utvikle en mer forsknings- og kunnskpasintensiv næringsstruktur, enten ved å omstille dagens dominerende næringer, eller ved å bruke forskning og innovasjonssatsinger til å vri næringslivet i mer kunnskapsintensiv retning, spesielt ved å skape bedre rammebetinselser for kunnskaps- og forskningsinstensive tjenestenæringer. Men i hvor stor grad vi i Norge skal ha slike ambisjoner, sier denne stortingsmeldingen lite om.

Et mer innovativt og produktivt næringsliv

Et eksempel på at et problem blir erkjent, men der det ikke beskrives noen ny retning, er utviklingen av den anvendte forskningsinstituttsektoren, og spesielt den næringslivsrettede delen. I underkant av 20 prosent av forskningen i Norge utføres av instituttsektoren. Det har de siste årene vært en synkende trend når det gjelder oppdrag fra næringslivet, mens næringslivets egen forskning øker. Historisk har den norske anvendte instituttsektoren spilt en viktig rolle for mange næringer, og vært langt tettere koblet på næringslivet enn universitetene har vært. Instituttene har også lykkes godt med søknar om og mobilisering til EU-forskningsprosjekter. Men særlig nedgangen i olje- og gassnæringens forskning slår ut negativt, mens en del andre industrinæringer som forsker mye i andre land, er små i Norge:

"At de samlede kostnadene til innkjøpt FoU fra forskningsinstituttene har hatt en nedgang skyldes derfor først og fremst endringer i FoUaktiviteten i næringene som er tilknyttet utvinning av olje og gass. Næringslivet ellers kjøper omtrent like mye FoU fra instituttsektoren i 2022 som i 2013. Instituttene har med andre ord ikke klart å hente inn tapte inntekter fra petroleumsnæringer."

Næringslivet utførte selv forskning og utviklingsarbeid (FoU) for omkring 47 mrd. kroner i 2023, noe som utgjør omkring halvparten av Norges samlede FoU-innsatsf. Dette betyr at næringslivet er den største FoU-sektoren i Norge, og på høyde med universitetene, instituttene og helseforetakene til sammen. Men dette nivået som andel av BNP er som sagt lavere enn det som er vanlig i landene rundt oss. Hvorfor ikke bruke denne systemmeldingen som en slags Draghi-rapport som roper opp om at kvalitet og kapasitet innenfor forskning og innovasjon er helt sentralt for den fremtidige konkurransekraften? En rapport som foreslår konkrete systemforbedrende tiltak, og en oppskrift på hvordan Norge skal klare seg i et Europa som skal hevde seg bedre i konkurranse med USA og Kina? Det har vi dessverre ikke fått

Det kanskje aller viktigeste spørsmålet som burde besvares i en stortingsmelding som dette er hva vi skal gjøre for at det skal bli mer lønnsomt for næringslivet for å forske mer? Hva gjør vi for å mobilisere til økt deltagelse i EUs forsknings og innovasjonsprogrammer? Hva gjør vi for å få flere norske bedrifter til å ta ledende roller i EU-forskning og bli bedre ved å samarbeide med de beste? Hva gjør vi for å mobilisere flere bedrifter og flere bransjer til å forske mer? Hva gjør vi for å øke forskningen i kommunesektoren og for å mobilisere kommunenes til å samarbeide tettere med det kunnskaps- og teknologiintensive næringslivet? Her er det nokså stille når det gjelder tiltak i stortingsmeldingen.

Ikke langtidsplan, men systemforbedring

Det finnes en norsk langtidsplan for forskning og høyere utdanning som sier noe om forskningens samfunnsmessige mål og om forskningstemaer som skal prioriteres i årene som kommer. Ulike programmer og prosjekter, både næringsrettede og offentlig-sekorrettede omtales også i andre domumenter og strategier. Det er sånn sett andre ting en systemmelding må handle om, for eksempel systemegenskaper og forbedringsmuligheter i det norske forsknings- og innovasjonssystemet, og hvordan det henger sammen med tilgrensende virkemidler og med de norske omstillings- og innovasjonsbehovene i stort.

Men i denne stortingsmeldingen er det dessverre lite beskrivelser av sammenhengen mellom forskningssystemet og andre næringsrettede innovasjonsvirkemidler, av sammenhengen mellom forskningssystemet og kommunesektorens store utfordringer, med eldreomsorgstjenester eller med å å ta tak i utfordringer knyttet til ungt utenforskap. Det er heller ingen analyse eller drøfting av om viktige sider ved dagens forskningssystem er innrettet for å løse fremtidens utfordringer bedre. Ikke noe om strukturen, innretningen av virkemidlene eller antall aktører i det offentlig finansierte forskningssysemet er riktig. Noen steder blir det riktignok pekt på konkrete utfordringer det må jobbes med, for eksempel hvordan den nevnte anvendte forskningssektoren skal innrettes, hvordan det skal gjøre mer attraktivt å bruke private penger på forskning, eller hvordan næringsrettede forskningsvirkemidler skal innrettes for å oppnå mer, men det er ingen konkrete tiltak på disse områdene.

Forskningens digitalsering

I stedet for å gå dypere i å beskrive forskningssystemets rolle i å løse store samfunnsutfordringer, som helse og omsorg, klima og miljø eller vedvarende utenforskap, har meldingen i stedet to kapitler som løfter frem noen andre temaer som ikke tidligere er blitt tatt inn i brede dokumenter om forskningsstrategier. Det er to viktige temaer som er blitt stadig mer sentrale i det siste, som riktignok ikke helt har funnet sin kobling til systemperspektivene ellers i stortingsmeldingen, men som i hvert fall beskrives og drøftes i hvert sitt kapittel. Så må de rett og slett jobbes videre med når det gjelder konkretisering.

Det ene temaet er digitalisering. Kapittel 3 heter "Et forskningssystem rustet for det digitale skiftet", og er blitt en slags sekkepost for en del ulike ting som har med forskning og digitalising å gjøre. Det handler om forskning kyttet til kunstig intelligens og kvanteteknologi, områder der det er viktig at Norge ikke blir hengende etter. Men det handler også om forskningsmiljøenes tilgang til teknologisk infrastruktur i form av datakraft og prosesseringskapasitet. Og det handler om intrastruktur for tilgang til dataene man trenger for å forske mer og bedre. En del av forskningsinfrastrukturen er også å ha et lovverk som sikrer personvern, sikkerhet og et godt etisk rammeverk, noe som i hvert fall drøftes, i hvertfall i forbindelse med kunstig intelligens.

Sikkerhet og forskning

Det andre temaet som løftes frem, i kapittel 4 i meldingen, er statssikkerhe og samfunnssikkerhet, og hvordan forskningssystemet er en del av et trusselbilde som ser ganske annerledes ut enn for noen år siden. Også i dette kapitlet er det flere temaer som drøftes samtidig, blant annet teknologisk infrastruktur for å skjerme ting som ikke kan deles, håndtering av hvilke forskere som kan og ikke kan ha tilgang til ulike ting, men det er også drøftinger av viktigheten av å hindre at forskningens åpne, demokratiske og kunnskapssøkende metoder, prinsipper og verdier blir satt under press. 

Kapitlet går ganske grunnleggende til verks når det gjelder å beskrive roller, organisering og lovverk når det gjelder sikkerhet i stort. Et slags grunnkurs i samfunnsikkerhet og beredskap, og hvordan dette slår inn hos forskningsaktørene, som det er erkjennes er ganske er ganske umodne når det gjelder ting som sikkerhetslov, samfunnssikkerhetsinstruks, grunnleggende nasjonale funksjoner, eksportkontrollregelverk og håndtering av gradert informasjon. En viktig faktor som bidrar til at utfordringen vil øke er at det er et ønske om at det mobiliseres bredere innenfor forsningsmiljøene når det gjelder forsvarsrelatert forskning. Meldingen sier:

"Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren slår videre fast at flere FoU-midler skal lyses ut på konkurransebaserte arenaer. I dag finnes det ingen etablerte ordninger for konkurranseutsetting av midler til forskning som er skjermet eller gradert. Regjeringen vil utrede hvordan Forskningsrådets virkemidler kan utvikles for å kunne omfatte også utlysning av midler til skjermet og gradert FoU."

Og:

"Flere forskningsinstitutter er imidlertid ikke underlagt sikkerhetsloven. Blant disse er det flere sterke fagmiljøer som er relevante for forsvar, sikkerhet og beredskap, og som har uttrykt ønske om å delta i skjermet og gradert forskning. Det ansvarlige departementet kan fatte vedtak om at disse underlegges sikkerhetsloven. (...) Et annet alternativ for virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven, er å benytte systemet for sikkerhetsgraderte anskaffelser, med sikkerhetsavtaler og eventuell leverandørklarering. Samtlige alternativer stiller strenge krav om et forsvarlig sikkerhetsnivå. 

For virksomhetene som ønsker å ta del i gradert forskning kan det være krevende å vite hvordan man skal gå frem. Dette gjelder enten virksomhetene er underlagt sikkerhetsloven eller ikke. Regjeringen ønsker å gjøre det lettere for sivile virksomheter å delta i skjermet og gradert FoU, og vil se nærmere på mulige mekanismer som kan bistå med dette, inkludert utrede om det behov for å utvikle egne verktøy for rådgivning."

Dette er bare noe av alt det som trekkes frem som ganske utfordrendde for å få til et godt samspill mellom FoU-miljøene og forsvaret. Sikkre kommunikasjonskanaler og sikre måter å håndtere data er et annet. Og naturligvis hvordan man håndterer rekruttering og hvem som skal ha tilgang til hva, i ganske internasjonale forskningsmiljøer, i en ny sikkerhetespolitisk situasjon. Også her har stortingsmeldingen langt flere problemer enn svar, men det er bra temaet blir løftet i en stortingsmelding..

Høyere yrkesfaglig utdanning

Hvilken del av det norske utdanningssystemet har forandret seg mest de de siste 15-20 årene? Mens både grunnskolen, videregående utdanning og høyere utdanning gikk gjennom store reformer i tiårene før årtuseskiftet, er jeg nokså sikker på at det er fagskolene, den høyere yrkesfaglige utdanningen, som har endret seg mest i både størrelse, status og betyning de siste årene. 

To stortingsmeldinger

En ny Stortingsmelding med tittelen "Fagfolk for en ny tid - med høyere yrkesfaglig utdanning" kom nylig, og bekrefter denne reisen fra å være en liten og stort sett anonym del av utdanningssystemet, til å bli løftet frem som en sentral del av løsningen på samfunnets økende behov for kvalifisert arbeidskraft. Det store gjennombruddet politisk kom i 2017 med historiens første stortingsmelding om fagskolene som het "Fagfolk for fremtiden - Fagskoleutdanning". 

Men også mellom 2017 og 2025 har det skjedd riktig mye. Den nye stortingsmeldingen setter noen tall på dette:

"Høyere yrkesfaglig utdanning har utviklet seg mye de siste ti årene. Antallet fagskolestudenter er doblet fra 2017 til nesten 31 400 høsten 2023, og antallet utdanningstilbud har økt med 80 prosent.1 Dette er omtalt nærmere i kapittel 4. Fagskolene har i det vesentlige blitt større som resultat av både vekst og fusjoner. Fra 2017 til 2023 har antall studiesteder økt med 25 prosent, til totalt 175, samtidig som antall fagskoler har blitt redusert til fra 80 til 60.2 Nedgangen i antall fagskoler skyldes sammenslåinger av både offentlige og private fagskoler, samt at enkelte fagskoler er lagt ned.

 Samarbeidet med arbeidslivet står sterkt, og både studenter og arbeidslivet virker fornøyd med kvaliteten på utdanningene. Høyere yrkesfaglig utdanning har spisset seg enda mer inn mot å dekke arbeidslivets behov. Fagskoleutdanningene har fått flere læresteder, samarbeider med studiesentre og har mange fleksible utdanningstilbud. Det bidrar til at de når ut til studenter bosatt i hele landet."

Stortingsmeldingen understreker også noen andre viktige særtrekk ved fagsskoleutdanningen. Flertallet av fagskolestudentene er nå over 30 år, de studerer på deltid ved siden av jobb og har en yrkesfaglig kompetanse i bunn. Men bildet er sammensatt og blant heltidsstudentene ved fagskolene er to tredeler under 30 år og de fleste av disse har generell studiekompetanse som vanligste grunnlag for opptak. 

Forum for fagskoler - og andre gode krefter

For å komme dit vi er nå måtte en del ting komme på plass og noen gode krefter måtte samarbeide om å bygge troverdighet rundt fagskolene, steg for steg. De måtte også gjøre mer kjent både i arbeiedslivet, hos utdanningspolitikerne og blant potensielle studenter. Skrur vi klokken tilbake 20 år var fagskolene  en liten og ganske oversett del av utdanningssystemet. Det fantes noen fylkeskommunale fagskoler, som underviste i ulike tekniske fag, men som stort sett scoret lavt på omdømmeundersøkelser. Og så var det en fremvoksende og mangfoldig privat fagskolesektor som, helt uten offentlig støtte, som fylte behov i arbeidsmarkedet for tilgang på yrkesrettet fagkompetanse innenfor blant annet merkantile og kreative fag. 

Verken de offetnlige eller private fagskolene hadde spesielt høy prestisje, og de egnet seg dessuten dårlig som byggeklosser i et lengre poenggivende utdanningsløp. Det disse skolene tilbød var ett- og toårige arbeislivsrettede utdaninger som traff viktige behov i et arbeidsliv i endring, og som det tradisjonelle utdanningssyssystemet ikke var opptatt av. Det var private utdanningsaktører som NKS (senere Kristiania), NKI og Noroff som tok ledelsen i dekke denne etterspørselen etter kompetanse i arbeidslivet, og også bidro til å konsolidere skolestrukturen og profesjonalisere tilbudet. Det var ikke tilfeldig at noen disse hadde en lang tradisjon som leverandører av kurs og utdanning gjennom brevskoler til folk som ellers ikke ville hatt tilgang til ny kompetanse, og nå kunne de igjen ta rollen som disruptive og arbeidslivsnære utdanningsaktører.  

Da jeg var leder i Abelia fra 2001 organiserte disse private aktørene seg der og etablerte Forum for Fagskoler, med et aktivt styre, og arbeidet systematisk for et bedre samarbeid med myndigehtene for å sikre anerkjennelse og likebehandling med andre deler av utdanningsystemet. Det var viktig å godkjenninger som ga rett til studielån og et rammeverk for å offentlige godkjenninger av det faglige tilbudet og få luket vekk de userøse . Partene i arbeidslivet, og særlig LO og NHO, ble viktige pådrivere for å løfte frem fagskolenes betydning for arbeidslivet og samarbeide om å få politikerne til å bli interessert.

To løp som gir høyere utdanning

Norge er på ingen måte først ute med å definere høyere yrkesfalig utdanning som et parallelt løp til høyere akademisk utdanning, med grader som tilsvarer bachelor- og mastergrader. Stortingsmeldingen har et vedlegg som beskriver hvordan Danmark, Sverige og Tyskland har organiserert sine utdanningssystemer, og særlig Tyskland er et foregangsland når det gjelder å gjøre den høyere yrkesutdanningen til et konkurransefortrinn.

Nå er en etterlengtet formallisering av det høyere yrkesutdanningens betydning i ferd med å komme på plass. Det er bra av mange grunner, også fordi det nå er slik at de yrkesfaglige programmetne i videregådende skole har passert de studieforberedende programmene i antall studenter, og et stadig mer spesialisert arbeidsliv har behov for stadig mer spesialiserte utdanningstilbud, på toppen av videregående skole. 

Samtidig bærer fagskolesektoren fortsatt preg av at den kommet opp "nedenfra" og ikke som et resultat av en stor statlig politisk plan. Det er arbeidslivets etterspørsel etter masse forskjellig kompetanse og studenenes behov for å få denne kompetansen som har skapt sektoren. Noen fagskoler er fylkeskommunale og gratis å gå på, men med åpning for å kreve skolepenger. De fleste private skolene er uten offentlig støtte, men finansiert av skolepenger, men unntak for noen fagskoler innenfor dans og kunnstfag betalt at staten. Og helsesektoren valgt sin egen vei og betaler for studieplasser i både offentlige og private fagskole. Og på toppen har staten omgjort noen "etatsskoler" der de tildligere utdannet egne ansatte til en ny kategori statlige fagskoler.

Burde det vært mer likebehandling og mer konsistens på tvers av fagdisipliner og eierskap? Ideelt sett burde det helt sikkert være det, og kanskje blir det tatt noen skritt i den retningen etter hvert som kompetanseknappheten brer om seg i arbeidslivet, men det blir neppe enkelt å få til. Dessuten er det jo en fare for at når ting blir for strømlinjeformet og offfentlig regulert, så dukker det opp noen nye disruptive utdanningsaktører som er mer opptatt av å dekke en etterspørsel etter kompetanse i arbeidslivet, og gjøre det fleksibelt og brukervennlig, enn av å kopiere de som allerede er der.

Kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur

Hva består den kritiske digitale kommunikasjonsinfrastrukturen i Norge av? Hvem står bak selskapene som eier og driver denne infrastrunkturen, og som leverer tilknyttede tjenester? Og hvilken statlig myndighet har egentlig ansvaret for ha en oppdatert oversikt over kontroll og eierskap? Hvor er målbildet for hvordan nasjonal sikkherhet oppnås i praksis på et område i kontinuerlig utvikling?

En ny rapport fra et ekspertutvalg ledet av professor Olav Lysne går igjennom alt dette. Rapporten er på 230 sider, hele 350 sider med vedlegg, og heter "Nasjonal kontroll med kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur - målbilde og virkemidler" og ble presentert for noen dager siden. Den lister opp følgende områder som en del av den samfunnskritiske digitale infrastrukturen: Mobilnett, bredbåndsnett, transportnett, fiberkabler som forbinder Norge til sokkelen og til utlandet, datasentre, satellittkommunikasjonssystemer, fortifikatoriske anlegg og infrastruktur knyttet kritiske basalfunksjoner som DNS  og samtrafikkpunkter.

Rapporten gjør en solid jobb som aldri er blitt gjort før med å kartlegge hvilken infrastruktur som er samfunnskritisk, og hvorfor, og hvor sårbare vi er i ulike deler av den digitale leverandørkjeden. Nesten alt i samfunnet er i dag avhengig av digital kommunikasjonsinfrastruktur for å fungere. Utvalget har avgrenset seg mot å ta med infrastukturer som dekker mindre geografiske områder og omtaler heller ikke ulike sektortjenester, som digitale bank og finanstjenester, transporttjenester eller helsetjenester, men holder seg til den digitale infrastrukturen som brukes på tvers av sektorene og har nasjonal betydning.

Etterlengtet oversikt over aktørbildet

Jeg har flere ganger etterlyst bedre oversikter over sårbarheter i digitale leverandørkjeder her på bloggen, spesielt fra myndighetesorganer som selv sier hvor viktig det er å ha bedre oversiktiger oversikter over digitale leverandørkjeder. Jeg synes Lysne-utvalget gjør en prisverdig innsats når det gjelder å beskrive hvordan ekomsektoren er satt sammen og er i rivende utvikling (kapittel 3) og hva nasjonal kontroll egentlig innebærer (kapittel 4). I kapittel 5 identifiseres de viktigste selskapene som forvalter digital kommunikasjonsinfrastruktur i Norge og i kapittel 6 presenteres en oversikt over hvilke eiere som står bak selskapene.

Jeg regner med at mange har en viss ide om hvem som eier selskaper som Telenor, Lyse, Starlink og Eidsiva. Men hvem er eierne bak selskaper som Bulk, Global Connect, Green Mountain, Tampnett, Exa Infrastructure, Arelion, Lumen, Lefdal Mine Datacenter, Space Norway, One Web og Telia Towers? Eierskapene har en sentral plass i drøftingen av hvor sårbare vi er og det er forklaringer på ulike måter eierskap kan påvirke, gjennom kjøp, salg, joint ventures, og hvordan et eierskap kan brukes til å skade norske interesser eller samfunnssikkerheten.

Utvalget har brukt Menon til å skaffe detaljert oversikt over eierskapet i de viktigste selsakpene, også bakenforliggende utenlandske eiere, og det er i lten grad avdekket noen spesielt problematiske eierforhold,. Riktignok er Huawei og Starlink nevnt spesielt, av ganske ulike grunner. I noen  tilfeller kan det være vanskelig å få oversikt over bakenforliggende eierskap. Men eierskap endre, og det vil uansett vil det være et stort behov for å følge med på endringer fortløpende, og klargjøre hva slags virkemidler som kan og bør brukes for å gripe inn. Mye av rapporten handler om dette.

Styringsevne og handlefrihet

Utvalget faller ikke for fristelsen til å si at statlig eierskap eller lokalisering på norsk jord automatisk løser alle utfordringer, men foretar en god helhetlig drøfting av hvilke elementer som må være på plass. I noen typer kriser kan det jo også være en fordel om data lagres et annet sted enn i Norge, eller kan flyttes raskt. Og utvalget fremhever også at markedskonkurranse og privat sektors innovasjonsevne i mange tilfeller taler for at nasjonal kontroll sikres på annen måte enn gjennom statlig eierskap. Utvalget beskriver nasjonal kontroll som en funksjon av det de omtaler om styringsevne og handlefrihet:

"Slik utvalget vurderer det, omhandler nasjonal kontroll på sin side to sentrale aspekter; statens styringsevne, og statens handlefrihet. Styringsevne kan sees på som den myndigheten og det mandatet staten har til å fatte effektive beslutninger om digital infrastruktur gjennom for eksempel eierskap, regulering eller avtaler. Handlefrihet beskriver den fleksibiliteten og det handlingsrommet som staten har til å få implementert og gjennomført disse beslutningene uten å bli begrenset av utenlandske aktører eller andre eksterne faktorer.

Rapporten beskriver også viktige utviklingtrekk fremover. Det handler blant annet om viktige teknologiske trender som kunstig intelligens, overgang til stadig mer skybaserte tjenester, tingenes internett, sterk vekst i antall datasentre, og energiforbruk, og det at stadig større verdier bæres av de kommersielle kommunikasjonsnettene. Neste generasjons nød- og beredskapsnett er et godt eksempel på denne overgangen fra en statlig operatørorganisasjon og -infrastruktur til det kommersielle 5G-nettet.

Kritiske funksjoner utenfor norsk jurisdiksjon

Et eget veldig interessant kapittel mot slutten av rapporten handler om ulike funkjoner vi er avhengige av, og som vi i dag ikke har kontroll over, men, enten vi liker det eller ikke, er avhengige av aktører og infrastrukturer utenfor Norge. Det gjelder det globale adressesystemet for internett, sertifikatutstedere av rotsertifikater, en nasjonal infrastruktur  for tidstjenester, globale skytjenesteløsninger, internettsamtrafikk over landegrensene, skybaserte meldings- og taletjenester, og lavbanesatelitter. Utvalget kommer med en anbefaling om hvordan dette bør følges opp:

"Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet bør vedlikeholde et faktagrunnlag knyttet til nasjonal avhengighet av utenlandske innsatsfaktorer, herunder mikrotjenester, DNS-tjenere, sertifikattjenester, og internettsamtrafikk. Dette faktagrunnlaget bør danne basis for utvikling og vedlikehold av målbilde og virkemidler for nasjonal kontroll, og i den sammenheng vår avhengighet til infrastruktur som ligger utenfor norsk jurisdiksjon."

Mye i denne rapporten handler om oversikt over aktører og eierskap, måter å holde oversikt over investeringer og eierskapsendringer, hvilke lovverk som skal gi hjemler for å gripe inn, og hvordan det skal organiseres. Men det viktigste kapitlet om alle handler om hvordan vi best setter opp det som kalles "En strukturert tilnæring til nasjonal kontroll", og er tema for rapportens kapittel 11. Her slås det fast at det trengs bådde en reaktiv strategi for å kunne fange opp saker som dukker opp, og screene utenlanske investeringer, men det må i tillegg være en proaktiv strategi som etablerer et målbilde og tilhørende veikart og tiltak for å oppnå en nasjonal kontroll som er robust i møte med ulike scenarioer. 

Målbilder, veikart og tiltak som metode

Dette er så sentralt at jeg våger meg på et litt lengre sistat:

"Det proaktive nivået innebærer at myndighetene etablerer et langsiktig mål på hvilke styringsevner og handlefriheter staten skal ha på ulike deler av den digitale infrastrukturen. Dette målbildet bør fastsettes etter føre-var-prinsippet, og være dimensjonert for scenarioer øverst i krisespekteret – krig og konflikt. Den proaktive tilnærmingen er viktig for å sikre at nødvendig styringsevne og handlefrihet over kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur allerede er etablert når det oppstår alvorlige situasjoner som utfordrer våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

Målbildet må veies opp mot andre viktige samfunnshensyn. Dette presiseres også i Meld. St. 9 (2022–2023): «Nasjonal kontroll som virkemiddel må brukes på en slik måte at det bidrar til forutsigbarhet og tillit, og at det ikke fører til unødvendige begrensninger for verdiskapning og utenlandske investeringer i Norge, eller for norsk markedsadgang i utenlandske markeder.» Når målbildet er definert, må gapet mellom dagens situasjon og målbildet identifiseres. En viktig forutsetning for dette er at myndighetene er i stand til å etablere en god oversikt over infrastrukturen, og løpende opprettholde oversikten gjennom teknologiske, markedsmessige og selskapsmessige endringer."

Utvalget mener at det trengs slike proaktive målbilder for ulike kritiske infrastrukturer og lister opp de viktigste: Passiv infrastruktur (f.eks. fiberinfrastruktur, herunder sjøfiber), støtteinfrastruktur (f.eks. datasentre, fortifikatoriske anlegg, mobiltårn, jordstasjoner, klokkeinfrastruktur, nummerportering og opprinnelsesmarkering) og tjenesteproduksjonsinfrastruktur (f.eks. transportnett, bredbåndsnett, internettinfrastruktur, mobilnett og satellittkommunikasjonsinfrastruktur). I tillegg bør det etableres målbilder for kontroll med personellressurser og kompetanse som vil kreves. 

Utvalget sier at rasjonalet for en slik helhetlig tilnærmingen er å unngå blindsoner som kan oppstå ved å rette for mye oppmerksomhet mot å sikre nasjonal kontroll med én eller noen typer infrastrukturer og funksjoner, mens man glemmer andre. Utvalget har ikke hatt tid og mulighet til å lage slike målbilder for alle infrastrukturene, det må uansett myndighetene selv ta ansvaret for å fastsette og arbeidere videre med, men de gir et eksempel på hvordan en slik måbildetilnærming kan se ut for fiberinfrastruktur når det gjelder mål for styringsevner og mål for handlefriheter

Å tette gapene

Med utgangspunkt i slike målbilder vil det være mulig å identifisere gapene mellom nåsituasjonen og det fastsatte målbildet, og finne ut hva slags tiltak som vil kreves for å tette gapet. Dette er naturligvis en omfattende jobb, men den er fullt mulig å gjøre:

"En komplett gapanalyse for kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur vil kunne være omfattende, men samtidig gjennomførbar når arbeidet brytes ned i delmålbilder for konkrete infrastrukturkategorier med tilhørende definerte styringsevner og handlefriheter. Gapanalysen av én infrastrukturkategori kan da også aggregeres og analyseres sammen med gapanalysene til de andre infrastrukturkategoriene. Dette vil gjøre det mulig for myndighetene å trekke ut overordnede observasjoner."

Utvalget peker også på hvilke ulike strategier og planer som allerede finnes og som de nye målbildene kan intereres i, for eksempel regjeringens digitaliseringsstrategi, statens eierskapsstrategi, sivilt beredskapssystem, en ny datasenterstrategi, strategien for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse, langtidsplanen for forsvaret, en oppfølgning av totalberedskapsmeldingen og en ny nasjonal sikkerhetsstrategi. 

Et første steg før man kommer til utarbeidelsen av målbildene må være å skaffe oversikt over hvilken kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur det er viktig å sikre ønsket nasjonal kontroll med, og hvilke virksomheter som eier og drifter denne. Slike oversikter er noe departementene uansett har ansvaret for å gjøre i henhold til sikkerhetsloven, men utvalget finner likevel grunn til å minne om at noen må ta et helhetsansvar, og peker på Digitaliserings. og forvaltningsdepartmenetet:

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet identifiserer og holder ved like en dokumentert oversikt over virksomheter i henhold til sikkerhetsloven § 2-1, samt øvrige virksomheter som forvalter digital kommunikasjonsinfrastruktur og funksjoner som anses samfunnskritiske."

Når disse målbildene er formulert, og tiltakene identifisert, forelslår utvalget at det lages en gapanalyse, som beskriver gavet mellom nåsituasjonen og en ønsket fremtid, og at dette blir et dynamisk dokument som tilpasses endrede behov, og vedlikeholdes av departmenet:

"Utvalget anbefaler at når et målbilde for nasjonal kontroll er etablert bør Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet utvikle og vedlikeholde en gapanalyse av målbildet som beskriver de aktuelle virkemidlene staten rår over, og eventuelle svakheter, begrensninger og hindre for å bruke disse for å sikre de nødvendig styringsevner og handlefriheter."

Hvor ble det av "nasjonal sky"?

Jeg synes anbefalingene Lysne-utvalget har kommet med er et solid skritt i riktig retning når det gjelder å komme i gang med å kartlegge sårbarheter i digitale verdikjeder og eierforhold, etablere målbilder, og finne tiltakene som tetter gapene. Men jeg sitter igjen med et par store spørsmål. At de ikke besvares av utvalget er ikke utvalgets feil, men ligger hos dem som har gitt utvalget dette oppdraget.

Det første jeg lurer på er hvor det ble av ambisjonen om en nasjonal og sikker skyløsning. Lysne-utvalget beskriver prosessen med å utrede behovet og løsningsalternativer, og hvordan ambisjonen om en "statlig sky" i KVU/KS1-prosessen ledet av Justisdepartementet ble endret til en ambisjon om en lukket skytjeneste hvor det gjennom sikkerhetsgraderte anskaffelser inngås en avtale med en eller noen få private leverandører som skal utvikle, drifte og forvalte en nasjonal skytjeneste for staten. 

Den modellen tenker jeg er et klokt valg, men hvor er denne skyløsningen blitt av? Hvem har ansvaret for å få den på plass? I tildelingsbrevet for 2025 til Forsvarsdepartementets nye underliggende etat Statens graderte plattformtjenester kan vi lese at:

"Virksomhetene som i dag benytter SGPs ugraderte plattform skal på sikt, og tidligst mulig, overføres til ugraderte tjenester fra Departementenes digitaliseringsorganisasjon/Nasjonal Sky."

 Men når jeg leser tildelingsbrevet for 2025 til Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets nye underliggende etat Departementens digitaliseringsorganisasjon (DIO) klarer jeg ikke finne noe om Nasjonal sky. Har den havnet i et annet department, for eksempel i en underliggende virksomhet til Justisdepartmentet, som tross alt skrev konseptvalgsutredningen? Skal deres underliggende etat Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) ha dette ansvaret? Noe tildelingsbrev til NSM for 2025 klarer jeg ikke å finne, men penger til denne type datasenter er nok ikke der. 

Og da er det kanskje en ytterligere mulighet, og det er at ambisjonene om en nasjonal sky på en eller annen måte blir tatt inn i Forsvarets modernisering av sine IKT-systemer, som starter med tre forprosjekter, og der skyløsning for Forsvaret er et av disse prosjektene. Jeg har ikke sett beskrivelser av hvordan forholdet til sivil sektors behov for sikre skyløsninger ivaretas i disse planene, og kanskje er det ikke helt avklart heller.

Hva er riktig departement?

Den andre uklarheten for meg er om Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet er rett adressse for flertallet av tiltake som foreslås i rapporten. Og hvorfor var egentlig DFD oppdragsgiver for dette ekspertutvalget? Noen tenker kanskje at DFD som et  koordinerende digitaliseringsdepartmentet, også har det tverrgående og koordinerende ansvaret for forebyggende IKT-sikkerhet. Men det har de ikke. Våren 2013 ble dette ansvaret plassert i Justisdepartementet gjennom en kongelig resolusjon. Det er også JD og ikke DFD som har lagt fram stortingsmeldinger og strategier om IKT-sikkerhet siden da. JD har ansvaret for den helhetlige sivile samfunnssikkerheten og beredskapen, de har DSB og NSM som underliggende etater og da er det naturlig at også den digitale sikkerheten, som inngår i stort sett all annen sikkerhet og bededskap, også er plassert her.

Hvorfor er DFD oppdragsgiver for Lysne-utvalget når de ikke har det tverrsektorielle ansvaret for IKT-sikkerhet i samfunnet? Det er fordi DFD er sektoransvarlig departement for elektronisk kommunikasjon, det vil si Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven), mobil og bredbåndspolitikk, og har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) som underliggende etat. Definisjonen av hva som er med i ekomsektoren her naturligvis blitt utvidet de senere årene, og omfatter i dag både internett og datasentre, men det er fortsatt sektorpolitikk som er begrunnelsen for DFDs og Nkoms rolle på dette feltet, der det allerede finnes lovverk og sektoransvar som overlapper hverandre. Sikkerhetsloven, NSM og DSB ligger under Justisdepartementet. Kringskasting er under Kulturdepartementet. Eierskapspolitikk er under Næringsdepartementet. Statens graderte plattformtjeneste er underlagt Forsvarsdepartementet. 

Så uansett er dette en salat av ulike sektoransvar, lovverk og roller, og mye som må koordineres på tvers, dersom ambisjonen om et helhetlig målbilde skal kunne realiseres. Noen roller og ansvarsområder vil kunne flyttes, for eksempel fordi teknologiutviklingen gjør gamle sektorinndelinger meningsløse, eller fordi trusselbildet er endret. Men det vil uansett være viktig å finne ut hvem som er best plassert til å ivareta den koordinerende rollen som et slikt helhetsansvar for digital samfunnsikkerhet vil kreve.

Trump som pyroman, mafiaboss og diktator-venn

Donald Trump har klart noe han tidvis også gjorde i sin forrige presidentperiode, å være toppsak i nyhetene kontinuerlig. Hver uke, og noen ganger hver dag, er det noe nytt. Og ikke akkurat på den positive måten. 

Et godt eksempel på dette er The Economists forsider som i tre uker på rad har hatt Donalt Trump på forsiden, og definitivt ikke på den positive måten. Siden både forsidene til The Economist og lederartiklene som følger med, både holder et høyt nivå og gir uttrykk for fornuftige økonomomiske og politiske synspunkter, tenkte jeg at bloggen er et bra sted å reklamere litt for The Economists forsider og ledere.

Trump med bensinkanne

Jeg begynner med denne helgens utgave av the Economist, der Donald Trump er på forsiden omgitt av dollarsedler, har en besinkanne i den ene hånden og en brennende dollarseddel i den andre hånden. Overskriften på lederartikkelen er "Donald Trump’s economic delusions are already hurting America - The president and reality are drifting apart".  Lederartikkelen slår fast at:

"By imposing 25% tariffs on goods from Canada and Mexico, also on March 4th, Mr Trump is setting light to one of the world’s most integrated supply chains. Although he belatedly delayed duties on cars by one month, plenty of other industries will suffer. He has also raised tariffs on China and has threatened the European Union, Japan and South Korea. Some of these duties may also be deferred; others may never materialise. Yet in economics as in foreign relations, it is becoming clear that policy is being set on the president’s whim. That will cause lasting damage at home and abroad."

Mens lederartiklene er åpne for alle, kan de som har et abonnement gå ytterligere i dybden og lese artikler om "How Trump’s tariffs could crush American carmakers", "It is not the economic impact of tariffs that is most worrying" og "Trump’s tariff turbulence is worse than anyone imagined. Spesielt oppmuntrende er det ikke når det gjelder beskrivelsene av verdensøkonomiens utvikling fremover, men det er godt skrevet. Og viktig.

Trump som mafiaboss

Forrige helg var det gangsteren Donald Trump som var på forsiden av The Economist og lederartikkelen het "Donald Trump has begun a mafia-like struggle for global power - But the new rules do not suit America".  I det nye statssystemet, skriver The Economist, at USA selvsagt nr 1, mens det neste laget består av land som truer andre, har ressurser USA ønsker seg, og generelt er av den svært autoritære og udemokratiske typen. 

På tredjeplass kommer USAs allierte, fordi de i Trumps øyne er avhengige og derfor svake, og kan trues. Regelbaserte systemer er ut, nå skal det handle om "dealmaking". Problemet er at det er USA selv som har mest å tape på at dagens verdensorden bryter sammen, skriver The Economist:

"What Mr Trump does not realise is that America will suffer, too. Its global role has imposed a military burden and an openness to trade that has hurt some American industries. Yet the gains have been much greater. Trade benefits consumers and importing industries. Being the heart of the dollar financial system saves America over $100bn a year in interest bills and allows it to run a high fiscal deficit. The foreign business of American firms is worth $16trn. Those firms thrive abroad because of reasonably predictable and impartial global rules on commerce, rather than graft and transient special favours—an ethos that suits Chinese and Russian firms far better."

Også her er det mer lesestoff bak betalingsmur for de som ønsker å gå i dybden på hvorfor Donald Trums mafiatilnærming ikke kommer til å virke: "The transactional world Donald Trump seeks would harm not help America" og "America’s self-isolating president".

Trump som diktatorenes venn

Går vi tilbake to uker var forsiden en illustrasjon av Putin og Trump alene på enden av et langt bord, og tittelen var "Europe's Worst Nightmare". Lederartikkene har overskriften "How Europe must respond as Trump and Putin smash the post-war order", og åpnet med å slå fast at uken før hadde vært den mørkeste i Europa etter at Berlinmuren falt i 1989. The Economist slår fast at Europa må ruste opp, og bare kan stole på Europa:

"The nightmare that Mr Putin and now Mr Trump have conjured up may ultimately force Europe to change how it organises itself. Its pedantic obsession with process and groupings, including the euro zone, the EU and many others, slows decision-making, omits key actors like Britain and gives weight to countries such as Hungary, which want to sabotage European defence, or Spain that is hesitant to rearm. All this sounds outlandish. NATO has been the world’s most successful alliance: its disappearance is hard to imagine. But the old things have passed away; all things have become new. Europe needs to face up to that before it is too late."

Også her er det artikler inne i magasinet som går dypere inn i både analyser og fakta, blant annet kommentaren "Can Europe withstand four years of Trumpian assault?". Ja, det er vel kanskje det som blir det store spørsmålet i tiden som kommer. Og flere forsider i The Economist vil helt garantert handle om dette. Ikke på den positive måten. Men så kan man kanskje håpe at noen i Trumps nærhet etter hvert tør å si at det ikke er lurt å true og mobbe sine venner og allierte. Og at det heller ikke er ikke er lurt å skyte seg selv i foten økonomisk.

Problemet med samfunnskritiske kartdata

Ofte kommer sektorisering i veien for effektivising og digitalisering, og noen ganger kommer det i veien for samfunnssikkerhet og verdiskaping. Et ikke helt uvanlig fenomen i offentlig sektor er at det underinvesteres i digitalisering fordi gevinstene kommer mange andre steder enn hos den som betaler for den digitale løsningen. Selv om alle egentlig er enige om at digitale fellesløsninger er en bra ting, prioriterer man sin egen sektor når det virkelig gjelder, for eksempel i budsjettprosesser.

En annen viktig grunn til at sektorene kommer i veien for digitalisering er at det ikke er sterke nok styrings- og samordningsorganer på tvers av sektorene, og selv om alle er enige om at det ville være en god ide, er det morsomst med samarbeid der man setter seg selv i sentrum. Og nå flere prøver å lage samarbeids- og koordineringsorganer med seg selv i sentrum, blir det fryktelig mange møter, men lite konkrete resultater.

Konsekvensene av å skyve problemene foran seg

Hva er konsekvensene av en å skyve slike problemer foran oss?  Jeg var til stede i Marmorhallen på fredag i forrige uke da Kartverket presenterte rapporten"Kartdata for sikkerhet og samfunnsutvikling - Veien mot en bedre styrt og finansiert infrastruktur" for Kommunal- og distriktsministeren. I rapporten som er på omkring 30 sider har Kartverket på en prisverdig forståelig måte konkretisert hva dette betyr for både samfunnssikkerhet og tapte verdiskapingingsmuligheter. 

Det var et fint arrangement som også belyste et par konkrete caser: Sikkerhet for Luftambulansens helikoptervirksomhet, som trenger oppdatert informasjon om hvor det er hindringer, og NVEs behov for data for å forebygge tap av liv, helse og materielle verdier når det gjelder flom og skred. Her kom de negative sidene ved å ikke ha oppdaterte data og en modernisert infrastruktur for deling av data veldig tydelig fram. Her er regjeringens nettsiders omtale og videoopptak av arrangementet.

Rapporten beskriver konkret og forståelig hvorfor og hvordan kartdata er avgjørende på en rekke samfunnsområder. Det forklarer hvordan dataene er viktige for å beskytte samfunnskritisk infrastruktur, at de trengs når det der store hendelser som Gjerdrum-skredet og uværet Hans, men også er avgjørende for langsiktig og bærekraftig samfunnsutvikling ved at vi trenger kartdata for effektiv arealplanlegging, bygge trygge boliger og veier, hjelpe nødetatene å finne frem raskt, beskytte natur og til å forutsi fremtidig havnivåstigning. Kartdata er også viktig for verdiskaping i næringslivet. Mange bedrifter trenger dataene for å få gjort jobben sin mer presist og mer effektivt, og andre bygger nye tjenester og innovative forretningsmodeller ved å ta i bruk og koble sammen offentlige data.

Flere sårbarheter

I Norge har vi en bred enighet om at gode digitale fellesløsninger er viktige for effektivisering, brukervennlighet og datadeling på tvers av sektorer, og mellom offentlige og private virksomheter, og det også enighet om at tilgang på data er avgjørende for å løse viktige samfunnsoppaver. Samtidig kan det virke som det er en for svak erkjennelse av at noen må styre, koordinere og bidra med finansiering dersom vi skal i langt større grad skal kunne hente ut alle disse gevenstene. Hvis alle i praksis er mest  opptatt av sektoren sin, og ingen er tilstrekkelig opptatt av helheten, eller tar ansvaret for å sørge for at det nødvendige vedlikeholdet og de nødvendige nye satsingene kommer på plass, så forviterer de digigitale systemene og gevinstene blir borte. For å sitere Kartverket:

Norge har et av verdens mest kostnadseffektive systemer for innsamling, forvaltning og deling av kartdata. Likevel henger vi etter i internasjonale vurderinger, blant annet fordi dagens løsninger er utdaterte, ustabile og ikke tilpasset moderne behov. Grunnleggende kartdata finnes, men det trengs bedre informasjon om naturressurser, miljø, arealbruk, samfunnskritisk infrastruktur og befolkning."

Og videre slås det fast at:

Dersom Norge ikke tar grep, risikerer vi forsinkelser i boligbygging, svakere beredskap, tregere respons i kriser og tapte muligheter for næringsutvikling. Vi trenger et løft for å sikre gode kart og kartdata. Det handler om å verne om infrastruktur, legge til rette for klima- og naturtilpasning, god arealforvaltning og en mer digitalisert offentlig sektor.

Sammenligning med Tyskland

En veldig interessant del av rapporten er en sammenligning med mellom Norge og Tyskland når det gjelder systemene for å fange inn, forvalte og dele kartdata. Det blir gjort under tematiske overskrifter som: Styring, lover og regler, finansiering, data, innovasjon, standarder, samarbeid, kompetanse og kommunikasjon. Resultatet er ganske nedslående for Norges del. Vi har tidligere vært langt fremme, men det er flere grunner til at Norge taper terreng. Blant disse er at vi henger etter når det gjelder å modernisere regelverket slik at vi holder følge med andre land i Europa i koblingen mellom det regulatoriske og det teknologiske den teknologiske utviklingen:

"Teknologiske fremskritt har også endret kartdatafeltet dramatisk. Kartdata brukes i dag i roboter, sensorer, droner, selvkjørende biler, mobilapper og kunstig intelligens. Uten et oppdatert regelverk kan nye teknologier møte juridiske hindringer og skape uforutsette risikoer. (...) For å styrke både innovasjon og samfunnssikkerhet bør regelverket for kartdata moderniseres, samordnes og oppdateres, slik at det gir tydelige rammer for både offentlig og privat sektor"

Rapporten peker også på at den dugnadsbaserte norske samarbeidsmodellen, som på mange måter har fungert godt og gjort at vi har vært langt fremme på geodata, ikke fungerer så godt i møte med nye utfordringer og nye behov. Når stadig flere aktører har behov for geodata, men behovene blir mer sammensatte, er det en fare for at flere tenker at de ikke bruke ressurser på de tingene de ikke har direkte bruk for, eller at dette er noe noen andre vil betale for uansett. Og hvorfor skal man delta i en dugnad er stadig flere er gratispassasjerer? Kartverket skriver i sin rapport at:

"Norge scorer lavt på styring av kartdata, hovedsakelig fordi dagens styringsmodell er svakere forankret enn i andre land. Modellen, som har vært uendret siden 2003, bygger på frivillig samarbeid uten juridisk bindende avtaler. Dette betyr at det er opp til hver enkelt aktør hvor mye ressurser de bruker og hvilke tiltak de gjennomfører. Resultatet er at kartdata ikke utnyttes godt nok på tvers av sektorer, og samfunnsnytten blir mindre enn den kunne vært. Et konkret eksempel er felles situasjonsforståelse i krise og beredskap. Helt siden 2018 har kartdata-samarbeidet jobbet for å etablere et felles kartgrunnlag for å sikre rask og koordinert innsats. Det mangler fortsatt på tross av at Gjerdrum-rapporten og evalueringen av ekstremværet Hans dokumenterer et sterkt behov".

Tre hovedutfordringer 

I tillegg til å kartlegge og sammenligne de ulike temaene som til sammen forteller hvor godt vi er rustet for å møte dagens og fremtidens utfordringer, gjør kartverket en sortering der de beskriver tre hovedutfordringer, og noen abvefalte tiltak knyttet til disse. De tre problemene beskrives slik:

1. Manglende styring og samordning: Den nasjonale styringsmodellen for kartdata-infrastrukturen er basert på frivillig samarbeid. Det gjør det vanskelig å gjennomføre løft på tvers av sektorer, noe som svekker beredskap og forsinker krisehåndtering. 
2. Utdatert teknologi og regelverk: Fellesløsningene for kartdata er gamle og ustabile med stadig mer feil og nedetid. Regelverket er ikke tilpasset endret sikkerhetssituasjon og dagens teknologiske behov. Dette reduserer verdien av kartdata fordi det blir vanskelig å bruke dataene effektivt. 
3. For lite ressurser: Behovet for kartdata øker, men finansieringen henger ikke med. Viktige tjenester risikerer redusert funksjonalitet eller nedleggelse. Dette vil ramme beredskap, Forsvaret, nødetater, kommunal planlegging og næringslivet. 

Og svarene Kartverket anbefaler er rett og slett å gjøre noe med disse tre problemene. Det vil si finansiering for å oppgradere og vedlikeholde felles kartløsninger, slik at samfunnet får sikker tilgang til stabile og pålitelige kartdata, å sikre en sterkere styringsmodell der kartdata prioriteres på tvers av sektorer og departementer og å modernisere teknologi og regelverk slik at kartdata kan deles, brukes og utnyttes mer effektivt, både i offentlig og privat sektor.

Kommunikasjon og engasjement 

Hvordan har vi vi havnet i en så trist situasjon der vi risikerer å sette viktige samfunnsverdier på spill fordi, vi i følge rapporten, ikke er flinke nok til å forvalte og utvikle den digitale infrastrukturen?  Kartverket peker på at sammenhengen mellom samfunnsutfordringene og den digitale infrastrukturen ikke er kommunisert godt nok, og i hvert fall ikke på en slik måte at politikere og andre ikke-eksperter forstår hva de burde gjøre:

"Den lave scoren på kommunikasjon og engasjement, henger sammen med at verdien av kart og kartdata er kjent blant fagfolk, men ikke blant beslutningstakerne og folk flest. Fordi infrastrukturen bak er lite synlig, er det utfordrende å forklare betydningen av dataene. Når beslutningstakere ikke forstår verdien av dataene, settes det ikke av tilstrekkelig ressurser til utvikling av kartdata-infrastrukturen."

Dårlig oversettelse av hva samfunnsmessige behov krever av tekniske og organisatorsiske løsninger er opplagt en del av problemet. Det er vanskelig å prioritere noe du ikke forstår hva er eller hvilket problem det løser. Men jeg er redd dette også stikker litt dypere og ikke bare er et kommunikasjonsproblem. Vi har ogs ået slags systemproblem knyttet til finansiering av digitale fellesløsninger mer generelt i Norge. Sektoriseringen gjør at departementene prioriterer sin egen sektor fremfor å bidra til fellesløsninger. 

Hvis det ikke er en direkte gevinst for en etat, eller for en sektor, økonomisk eller politisk, er det vanskelig å finne noen som sier at dette må vi prioritere likevel. Spørsmålet er derfor om den sektoriserte budsjettprosessen må ta en stor del av skylden for at fellesløsninger ikke når opp, selv om behovet er forstått, og at vi trenger noen supplerende mekanismer for å realisere samfunnsgevinster, sikkerhet og verdiskaping som går på tvers.

Brems i sysselsettingsveksten

Statistisk sentralbyrå (SSB) skrev i forrige uke en nyhetssak på sine nettsider med overskriften "Sysselsettingsveksten flatet ut i 2024". Akkurat det kan jo høres litt rart ut med tanke på all reklamen som har kommet fra regjeringshold det siste året om at økonomien har nådd et vendepunkt, og at alt peker oppover. Går det ikke oppover likevel?

Og svaret er at det gjør dessverre ikke det. I følge SSBs sysselsettingstall for 2024 går sysselsettingsveksten ned for tredje året på rad. Og det er i staten det er sterkets vekst i antall ansatte. SSB skriver at:

"Fra 2023 til 2024 har økningen i antall sysselsatte flatet ut. Sterkest vekst er det i statsforvaltningen, mens privat sektor har den svakeste. I 4. kvartal 2024 var det 2 863 300 sysselsatte i Norge. Det er 18 000 flere sammenlignet med samme kvartal året før, og tilsvarer en økning på 0,6 prosent.(...) Fra 2020 til 2021 var økningen i antall sysselsatte på hele 3,0 prosent. Men denne veksten må sees i lys av den sterke nedgangen fra 2019 til 2020 på grunn av pandemien. Deretter har veksten fra år til år gått ned, før den fra 2023 til 2024 var på 0,6 prosent."

Vekst i statlig sysselsetting

Hvordan er så denne labre sysselsettingsveksten fordelt mellom ulike sektorer og regioner? SSBs statistikker kan fortelle oss litt om begge deler. Veksten i privat sektor ligger lavere enn den generelle sysselsettingsveksten og var i 2024 på bare 0,5 prosent. I kommunesektoren var veksten på 0,8 prosent fra 2023 til 2024, mens den store vinneren er statsforvaltningen med en vekst på 1,2 prosent. SSB skriver:

"Statsforvaltningen hadde den sterkeste sysselsettingsveksten fra 4. kvartal 2023 til 4. kvartal 2024. Der økte antall sysselsatte med 1,2 prosent, noe som tilsvarte en økning på 4 000 sysselsatte. – Vi ser at det er en stor økning i antall sysselsatte i forsvaret, men helse- og sosialtjenester bidrar også til veksten i statlig forvaltning, sier seniorrådgiver Christoffer Berge."

Nå er det viktig å minne om at vekst i staten ikke nødvendigvis betyr at det blir mange flere statlige byråkrater. De mer detaljerte oversiktene over utviklingen i statens størrelse pleier å komme fra DFØ først på høsten. Men det SSB forteller her er at det som ventet er sterk vekst i antall ansatte i Forsvaret, men også i helse- og sosialtjenester. I årets statsbudsjett er det også vekst i politiets budsjett. Og i den grad det er politisk debatt om akkurat disse områdene, pleier kritikken å handle om at det ikke blir ansatt enda flere politifolk og helsearbeidere.

Det er mange viktige behov i samfunnet som skal dekkes. Det som ikke er bærekraftig over tid er om utviklingen i privat sektor er vedvarende svakere enn veksten i den offetnlige sysselsettingen. Da går ikke regnestykket opp. Det er bare en lønnsom og konkurransekraftig privat sektor som kan sikre det fundamentet som trengs for å utvikle det offentlig finansierte tjenestetilbudet videre.

Demokratisk kollaps i USA

At USA nå ledes av en narsisistisk løgner og mobber, er en konsekvens av presidentvalget. Det burde egentlig ikke komme som noen stor overraskelse, selv om enkelte likevel virker veldig overrasket over at Trump faktisk er som han er.

Det som er annerledes denne gangen er at hvor raskt Donald Trump går til verks når skal fornærme og bli uvenner med alle USAs venner og alliert, bli kamerat med USAs største fiender og gå inn i total selvdestruksjonsmodus når det gjelder USAs og amerikanske innbyggeres økonomi. Toll er tross alt penger de som kjøper varene og tjenestene må betale, og da blir mye dyrere enn før for vanlige amerikanere og for USAs bedrifter.

I forrige periode Donald Trump styrte var det ennå ikke helt avklart hvilken fløy i det republikanske partiet som skylle styre: det gamle partiapparatet, de radikale populistene som skulle "drain the swamp", eller familien Trump. Det ble mest det siste etter hvert, men det tok tid og krefter å få dette avklart, noe blant annet "Fire and Fury" og de andre bøkene til Michael Wolff dokumenterte godt. Denne gangen er det annerledes. 

Hvor ble det av motstanden?

Normalt er det slik i en demokratisk rettsstat at en gal eller grovt feilinformert leder ikke kan gjøre helt som han vil. Det finnes institusjoner, rettssikkerhetsgarantier, domstoler, uavhengige medier og organisasjoner, og ja, det finnes også en nasjonalforsamling med både bevilgende, lovgivende og kontrollerende myndighet, som er med på å bestemme ting. Der er det en posisjon og en opposisjon. Opposisjonen er uenig stort sett hver dag, det er jobben deres, men går selvdestruksjonen for langt, eller hvis noen går ut over mandatene sine, må også flertallet tre inn og korrigere kursen.

Men hvordan står det til i USA når det gjelder motkrefter mot Trump i eget parti? Og hvordan står det til i det demokratiske partiet, som man kanskje skulle tro kunne fått tidenes opptur akkturat nå? Vel, motstanden mot Trump i det republikanske partiet er ikke spesielt høylytt for tiden, men kanskje er den merkelige konflikten mellom Steve Bannon og Elon Musk et signal om problemer som kan vokse seg større. Ingen av dem kan sies å være spesielt moderate politisk, tvert imot er de temmelig ekstreme, men på hver sin måte, og Steve Bannon har trappet fornærmelsene ytterligere opp ved å kalle Elon Musk en "parasittisk ulovlig innvandrer til USA". 

Demokratene som ble borte

Hva så med det demokratiske partiet, som fikk valgt og gjenvalgt Barack Obama og styrte USA frem til ganske nylig? Demokratene burde jo vinne stort på å fortelle velgerne at dette ikke bare ble så ille som vi sa før valget, men det ble enda verre. Men Demokratene har tapt oppmerksomhet og oppslutning siden Trump ble president og det er full forvirring om hva de egentlig mener i sentrale saker. Hva har skjedd? Er de en "diet coke version of Republican party populism", eller er partiet noe helt annet?

Dette er tema for en artikkel David Frum har skrevet i The Atlantic nylig om "The tasks of an anti-Trump coallition".  The Atlantic er et tradisjonsrikt, sentrumsorientert tidsskrift på østkysten i USA, liberalt når det gjelder politikk og økonomi, med plass til både sentrumsorienterte demokrater og republikanere, og kjent for profilerte skribenter som Anne Applebaum og David Frum. Mens The Atlantic historisk ikke har pleid å støtte presidentkandidater, har de lenge vært veldig anti-Trump, men uten å tilhøre venstresiden. Og David Frum har i alle år vært en aktiv republikaner og taleskriver for George W. Bush, men han er for frihandel og NATO, og mot Trumps politiske prosjekt. Han meldte seg ut av partiet etter forrige valg.

Det er med dette utgangspunktet David Frum analyserer hvor det har gått galt for demokratene de siste årene.  Han skriver at:

"Trump’s opponents seem dazed, disoriented, and defeated. Despite the GOP’s slender majorities in both chambers of Congress (...), the new White House for the moment carries all before it. There have been no mass protests. The demand for news and information—so voracious in 2017—has diminished, if not vanished. Audiences have dwindled; once-mighty news organizations are dismissing hundreds of journalists and staff. Compared with eight years ago, Trump is winning more and his opponents are resisting less."

Fire forklaringer

Hvorfor er det slik? Det er i følge David Frum fire forklaringer: For det første har Trump denne gangen  en plan i form av et politisk prosjekt som er blitt beskrevet og skal gjennomføres, og som har sterke støttespillere bak seg. Riktignok tok han avstand fra The Heritage Foundations detaljerte Project 2025 under valgkampen, men mye av det han har satt i gang nå kommer derfra, skriver Frum.

For det andre vant Donald Trump valget på en langt mer overbevisende måte enn i 2016. Han vant ikke bare et flertall av valgmennene, men også flest stemmer. Og han vant flertallet både i sentatet og i representantenes hus. For det tredje mener David Frum at demokratenes problemer skyldes at de har beveget seg langt bort fra det politiske sentrum i mange saker og inntatt langt mer radikale og kontroversielle standpunkter, kjemper for særinteresser og driver identitetspolitikk. Frum skriver at:

"Trump owes many of his early successes to previous Democratic mistakes. On issue after issue—immigration enforcement, crime and public order, race and gender—Democratic governments over the past eight years have drifted away from the mainstream of American public opinion.(...) A real quandary arises here. The best-organized Democratic interest groups want to fight Trump on the worst possible issues; the Democrats who want to fight on smarter issues tend to be less organized to fight."

For det fjerde er medielandskapet i USA blitt helt annerledes nå, også sammenlignet med 2016. Ja, det var Facebook og Twitter da også, men de bidro i stor grad til videreformidling av de redaksjonelle medienes nyheter. Nå har nyhetsbegrepet blitt omdefinert og kildene er ofte helt andre enn redaktørstyrte presseorganer. Tillit til demokratiets og rettsstatens institusjoner har ikke den samme plassen i det nye medielandskapet som i det gamle. Heller ikke respekten for forskning, juss, økonomi, medisin eller annen kunnskapsbasert ekspertise formidles på samme måte. David Frums avsluttende råd til koalisjonen USA trenger for å få en slutt på Trump-hegemoniet er at:

"Fight Trump where he’s most vulnerable, not where progressive interest groups are most isolated and most dogmatic. Build unity from the center, rather than indulge the factionalism of the ultra-left. A great many Americans despise Trump for the basic reason that he’s a very nasty person who speaks in demeaning ways and does cruel things. The movement to stop him should look and sound and act nice. If you get reprimanded for “respectability politics,” or caricatured as “cringe,” or scolded for appealing to suburban “wine moms,” that’s when you’ll know you’re doing it right."

Dette arbeidet kommer til å ta tid, og utgangspunktet er dårligere enn det burde være. Det blir helt sikkert verre før det blir bedre. Men det må gjøres og det kommer til å skje, dels fordi det kommer til å være misnøye og fraksjonskamper innad i Trumps egne rekker, og dels fordi næringslivet og samfunnsinstusjonene ikke vil kunne sitte stille og se på en kollaps i all uendelighet. 

Nye trussel- og risikovurderinger fra myndighetene

Tre statlige sikkerhetsmyndigheter har kommet med nye og oppdaterte trussel- og risikovurderinger. Det er nok slik at de blir bedre av å være dagsaktuelle, og med dagens krevende omgivelser og trusselbide er det i hvert fall ikke vanskelig å være konkret og aktuell om hva som truer Norge.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) og justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) innledet på pressekonferansen 5. februar, dagen etter at begge var utnevnt til nye statsråder. På en nyhetssak hos Regjeringen.no kan man lese både innleggende deres og om de tre rapportene som ble presentert. Det er lenker der til alle tre rapporter, som er fra Etteretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

Kanskje kunne de tre rapportene vært gitt ut som en felles rapport. Selv om de tre etatene har tre litt ulike ansvarsområder og roller, er det i stor grad de samme ytre begivenhetene og endringer i risikobildet de omtaler. Når de i senere år de har kommet så langt at de presenterer rapportene sammen, på samme pressearrangement, er det ikke mye som skal til for å gjøre de tre rapportene til en felles. Men det får komme når det kommer, det viktige er at det er sammenheng og konsistens på tvers.

Etteretningstjenesten og PSTs rapporter

Det er uansett grunn til å minne om hva de tre statlige etatene som presenterer trussel- og risikovurderingene har ansvar for. Etteretningstjenesten er en etat underlagt Forsvarsjefen og Forsvaret. E-tjenestens hovedoppgaver er å varsle om ytre trusler mot Norge og prioriterte norske interesser, støtte Forsvaret og forsvarsallianser Norge deltar i, og understøtte politiske beslutningsprosesser med informasjon av spesiell interesse for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Deres ugraderte rapport heter "Fokus 2025".

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, underlagt justis- og beredskapsministeren. PST har som oppgave å forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet mot nasjonens sikkerhet. Som ledd i dette skal tjenesten identifisere og vurdere trusler knyttet til etterretning, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og ekstremisme. Vurderingene skal bidra i utformingen av politikk og støtte politiske beslutningsprosesser. Deres ugraderte rapport heter Nasjonal trusselvurdering 2025.

Disse rapportene er blitt langt mer tydelige om hvor de største truslene mot sikkerhet og trygghet i Norge kommer fra enn de var for noen år siden. I Etteretningstjenestens rapport handler det mest om utviklingen i Russland, i Kina, og forholdet mellom Russland og Kina. Det er interessante analyser av hvordan krigen i Russland tærer på Russlands økonomi over tid og hvor mye viktigere Kina er for Russland, økonomisk og militært, enn Russland er for Kina. Mens Russland er under press ressursmessig, økonomisk og militært, er Kina blitt ledende på noen fremvoksende teknologiområder.

Rapporten beskriver også hvordan sankjoner og eksportkontrollregelverk blir omgått ved hjelp av tredjeland. Det er en omtale av hvordan utfordringsbildet når det gjelder beskyttelse av samfunnskritisk infrastruktur under vann ser ut, riktignok ikke spesielt konkret når det gjelder ansvar og roller. På slutten er det analyser av oppbygging av ny kjernevåpenkapasitet etter hvert som gamle nedrusningsavtaler faller bort, og det er en analyse av hvordan pågående konflikter i Midt Østen og Afrika bygger opp under økt polariering og er i ferd med å legge til rette for voksende terrorisme.

PSTs nasjonale trusselvurdering er også mest opptatt av Russland og Kina, men her er oppmerksomheten særlig rettet mot hva det betyr for statlig etterretningsvirksomhet, påvirkning og sabotasje i Norge. Her er det en gjennomgang av trusselutsatte teknologiområder og av ulike metoder fremmede staters etteretningstjenestesr bruker mot mål i Norge. Rapporten beskriver statlige cyberoperasjoner, gjerne gjennomført ved bruk av andre aktører, rekruttering av menneskelige informanter, etteretning ved bruk av sivile fartøyer, påvirkningsoperasjoner, sikkerhetstruende økonomiske virkemidler og transnasjonal undertrykkelse, det vil si trusler fra andre stater mot enkeltpersoner i Norge. Rapporten har også en oppdatert gjennomgang av terrortrusselen mot Norge fra ulike ekstreme ideologiske bevegelser.

NSMs Risko 2025

Den tredje rapporten er fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) Deres rolle er å være Norges direktorat for forebyggende sikkerhet med ansvar for å bedre Norges evne til å beskytte seg mot spionasje, sabotasje, terror og sammensatte trusler. Gjennom rådgivning, tilsyn, testing, forskning og utvikling bidrar NSM til at virksomheter sikrer sivil og militær informasjon, systemer, objekter og infrastruktur med betydning for nasjonal sikkerhet. I Risiko 2025, NSMs årlige risikovurdering, er målet å gi norske virksomheter bedre forutsetninger for å se eget sikkerhetsarbeid i en større sammenheng. Rapporten beskriver sårbarheter trusselaktørene forsøker å utnytte og tiltak for å redusere risikoen for at de lykkes

Selv om alle tre rappoerter har hevet seg og blitt stadig mer interessante, og dessverre stadig mer dagsaktuelle, de siste årene, tror jeg Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) har hevet seg aller mest. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes å huske at deres rapport tidligere var en litt sytete rapport som klaget over at andre ikke gjorde jobben sin, særlig når det gjaldt digital sikkerhet, og at de ikke hadde nok ressurser til å gjøre jobben, men at de egentlig ikke hadde så mye å komme med av konkrete analyser, innsikt eller råd. Den var rett og slett ikke på høyde med de to andre trusselvurderingene. Det har heldigvis endret seg de siste årene. 

I årets Risko 2025 har NSM valgt å presenterer en viktig og interessant meny av trussel- og risikovurderinger som også får frem bredden og kompleksiteten i utfordringene vi møter, og som NSM må forholde seg til. Rapporten er innom:

• Påvirkning og desinformasjon i forbindelse med valg.
• Tiltak for å redusere risikoen for sabotasje.
• Sikring mot insidevirksomhet i samfunnsviktige virksomehter.
• Sikring mot misbruk av nettverkstilkoblede elektroniske sensorer, blant annet innvendige og utvendige kameraer og mikrofoner i kjøretøy.
• Avhengigheter av satelittbaserte tjenester og hvordan disrupsjon av signaler kan gjøre skade.
• Sikkehet i forbindelse med forsvarets anskaffelsesprosesser
• Utenlandske investeringer i lokalsamfunn og infrastruktur, der Kirkenes havn er nevnt spesielt.

Digitale leverandørkjeder

Siste del av NSMs trussel- og risikovurderinger handler om digital sikkerhet og sårbarhet, det området jeg tror de fleste forbinder med NSM. Her synes jeg at deler av det NSM presenterer er litt mindre treffsikkert når det gjelder innsikt og anvendbarhet enn jeg skulle ønske. Det er fint at NSM beskriver ulike typer digitale angrep vi kan bli utsatt for, som løsepengevirus, nulldagssårbarheter og angriper-i-midten, der angriper kommer seg mellom offer og en tjeneste, og på den måten får lurt til seg informasjon. Det står noen linjer om hvordan kunstig intelligens er en økende  trussel, at mobiltelefoner og mobile enheter utgjør en viktig sårbarhet. Nyttige påminnelser alt sammen.

NSM minner oss om at det er kommet en ny digitalsikkerhetslov som implementerer NIS-1 direktivet fra EU i norsk lov. Når det gjelder behovet for et oppdatert lovverk som kan bidra til å bekjempe digitale trusler og angep er dette litt flokete landskapet med overlappende lovverk også tema i Totalberedskapsmeldingen, Det hadde ikke gjort noe om NSM kom med noen klarere meldninger om at det er blitt et stort problem at Norge henger langt etter EU når det gjelder oppdatert lovverk og gjerne også noen råd om hvordan vi innretter en ryddeprosess når det gjelder forholdet mellom disse lovverkene og anbefalinger om rydding i roller og anvar når det gjelder digital sikkerhet. Eller er det noen andre som skal komme med disse anbefalingene?

En gammel kjepphest jeg har er behovet for å beskrive hvordan et digitalt økosystem, digitale leverandørkjeder og digitale avhengigheter ser ut konkret. Jeg tror NSM kan gjøre mer enn å skrive at virksomheter skal: 

• "Kartlegg egne avhengigheter. Skaff oversikt over hvilke leverandørkjeder virksomheten er en del av, enten som kunde eller leverandør." 
• "Gjennomfør risikoreduserende tiltak for å redusere sikkerhetsrisikoen knyttet til leverandørkjeder."

Det er ingenting galt i dette, eller andre tiltak de anbefaler, tvert imot. Men hvordan ser en digital leverandørkjede egentlig ut? Her kunne det kanskje være en ide å beskrive det visuelt? Hva med å lage noen veiledere og eksempler på hvordan man kan gå frem når man skal lage en slik kartlegging, og hva kan bidra til at den blir forståelig for flere enn teknologene? For eksempel politikere og ledere? Er det flyten av dataene mellom ulike aktører og systemer som er viktig å få frem? Er det eierskapet til selskapene som står bak? Eller er det oversikten over komponenter i systemetne som kan utgjøre kritiske sårbarheter det er viktig å avdekke i en slik overikt? Eller kanskje alt på en gang? 

Jeg tror det blir stadig viktigere å få denne type informasjonen frem i en form som selv styrer og ledelser som ikke er digitale sikkerhetsspesialister kan forstå og handle på bakgrunn av. NSM kan gå foran og vise oss hvordan det kan gjøres.

Om å stjele politiske klær

Det er rart hvordan politiske trender og prognoser, og kommende valgresultater, som har virket helt forutbestemt. plutselig blir satt i spill. I løpet av noen dager er sikre spådommer kastet helt om på. Og man kan i hvert fall ikke påstå at norsk politikk er kjedelig.

Jeg merker effekten best på mine gode Arbeiderparti-venner (og familiemedlemmer), spesielt varianten byboende, svært Europa-vennlige og reformvennlige sosialdemokrater, som på en knapp uke har gått fra å være kronisk desilusjonerte til å være lykkelige optimister. 

Det handler en del om at Jens har kommet hjem. Men det handler selvfølgelig aller mest om at den tunge ryggsekken som heter Senterpartiet plutselig er borte. Nå er det nye tider og helt ny politikk. Effektivisering og strukturreformer er plutselig på dagsorden igjen. Og EU rykker nærmere.

Om å stjele klær

Høyres senere statsminister Jan P. Syse sa på slutten av 1980-tallet om Høyres forhold til Arbeiderpartiet at "De stjal våre klær mens vi badet". Hvor de badet vet jeg ikke, men det han beskrev var hvordan reformer og moderniseringspolitikk, som Høyre hadde stått i spissen for og var alene om på 80-tallet, ble overtatt også av Arbeiderpartiet, slik at det ikke lenger var noen klar forskjell. Kåre Willoch gjentok noe av det samme i en bok fra 2015 om Arbeiderpartiets politiske kurs.

Men da Arbeiderpartiet vant valgt i 2021 var det slett ikke Høyres klær de hadde stjålet, men Senterpartiets. Reformer de tidligere hadde vært for skulle bremses og reverseres, blant annet kommunesammenslåinger. Eiere, gründere og næringsliv skulle skattelegges hardere. Effektivisering og produkttivitetesvekst stod ikke spesielt høyt på dagsorden, men tillitsreform og partssamarbeid, særlig med en av partene. Men, som sagt, mye kan forandre seg i løpet av noen dager, og det virker som det igjen er blitt Høyres klær og ikke Senterpartiets klær som er mest attraktive. 

Onsdag var Jonas Gahr Støre i Stortinget og presenterte den rene Arbeiderpartiregjeringens politiske plattform. Den består av politikk på 10 tematiske områder, og noen av dem er spesielt interessante med tanke på hvem man ligner mest på. Og torsdag morgen hadde Jonas pressekonferanse og presenterte en litt mer utbrodert versjon av de samme 10 punktene, med noen underpunkter under hvert punkt.

Økonomisk vekst og effektivisering

I Stortingsreferatet fra onsdag kan vi lese at det i det første punktet om trygghet for landets og befolkningens økonomi, står at:

"Vi skal arbeide for økt konkurransekraft og produktivitet, styrket omstillingsevne, flere lønnsomme investeringer, mer effektiv ressursbruk med et skatte- og avgiftssystem som fremmer verdiskaping og rettferdig fordeling. Vi skal forenkle, effektivisere og digitalisere offentlig sektor. Det er bra for oss alle som trenger de viktige tjenestene derfra. Vi skal øke produktiviteten og gi næringslivet raskere saksbehandling og reduserte kostnader. Og la meg være helt tydelig: Offentlige ressurser, våre felles ressurser, skal brukes effektivt og gi resultater."

 Denne tonen følges opp i punkt 3 om å sikre vekst i næringslivet, der det i versjonen som ble presentert på pressekonferansen er hele 13 underpunkter De handler om temaer som å:

•  redusere EØS-etterslepet,
•  legge til rette for lønnsomme private investeringer og innovasjon og omstilling i næringslivet,
•  gjøre det enklere å starte, drive og jobbe i norske bedrifter,  
• legge til rette for økt privat finansiering av forskning som styrker samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor, og løfter næringslivs konkurranseevne."

Nå er dette selvfølgelig en type formuleringer som foreløpig er mer paroler enn tiltak, men de angir en retning vi ikke har sett på en stund.

Helsereformer med private og frivillige på lag

Det fjerde punktet i stortingstalen, som handler om helse og omsorg, var helt kjemisk fritt for retorikk rettet mot private aktører som et problem i helsetjenestene. Nå blir private og ideelle fremhevet som en viktig del av løsningen. Det samme er satsing på en digital førstelinje og det beskrives hvordan det skal gjennomføres en ny helsereform med vekt på sammenheng mellom de ulike tjenestetilbyderne:

"For å sikre at folk får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det, vil regjeringen gjennomføre ventetidsløftet med mål om raskere behandling i sykehusene. Det skal merkes. Det betyr lengre åpningstider, bedre oppgavedeling, bedre ressursbruk, ny teknologi og godt samarbeid med ideelle og private aktører. Vi vil modernisere allmennlegetjenesten, videreutvikle den viktige fastlegeordningen, slik at befolkningen får rask og god helsehjelp gjennom fysiske og digitale allmennlegetilbud. Det skal være tilgjengelig og av høy kvalitet for alle.

Vi vil starte arbeidet med en helsereform for en felles helsetjeneste av høy kvalitet og en sammenhengende behandling. Folk skal ikke oppleve frustrasjonen mellom på den ene dagen å få støtte fra noe som kommunene har ansvaret for og den andre dagen usikkerheten når vi er i noe som staten har ansvaret for. Vi må oppleve at vi får sammenhengende gode tjenester. Uansett om det er staten, kommunen eller private aktør som gir helsehjelp, skal folk oppleve en sammenheng i tjenestene."

Geografisk spredning av tjenestene er ikke nevnt spesielt i noen av punktene, men det er derimot et eget punkt i versjonen som ble lagt fram på pressekonferansen om satsing på bedre tjenester hjemme ved bruk av velferedsteknologi, og hvordan den private helsenæringen kan bidra til dette. Og også EU er spesielt nevnt. Her er de to punktene:

• Legge til rette for økt bruk av helse- og velferdsteknologi og samarbeide med helsenæringen.
• Arbeide aktivt for deltakelse i EUs utvidede helsesamarbeid for å sikre norsk beredskap i fremtidige helsekriser

Det er ikke veldig lenge siden retorikken handlet om "velferdsprofitører" og hvor ødeleggende private tjenester er for det offenlige helsetilbudet. Den NOUen ble heldigvis lagt i en skuff. Men nå tar regjeringen et langt skritt videre ved å si at det sentrale er at offentlige og private samarbeider. Og varsler reformer som skal sørge for at brukerne skal oppleve helhetlige og sammenhengende tjenester. Det kommer ikke til å komme i de få månedene som er igjen før valget, men det betyr kanskje at vi kan få en mer pragmatisk og mindre forgiftet og ideologisk debatt om fremtidens helse og omsorgstjenester.

Mindre reguleringer, flere boliger, mer politi i byene

Jeg må også trekke frem det syvende punktet som handler det om satsing på byene, blant annet i form av tiltak for økt boligbygging, og forenklingstiltak for å sikre raskere utbygging. Det er lenge siden vi har hørt noe særlig om de spesielle utfordringene byene i Norge står i:

"Vi setter et nytt mål om 130 000 nye boliger innen 2030. Vi vil invitere storbyene til et krafttak for boligbygging, bl.a. gjennom mer effektiv saksbehandling, fjerne reguleringer og sørge for gode rammevilkår for student- og eldreboliger i byene,"

I de mer detaljerte punktene er ikke "bygdevekstavtaler" nevnt, så vidt jeg kan se, men byvekstavtalene har kommet på plass igjen:

"Fortsette den sterke satsingen i 14 byområder i Norge gjennom byvekstavtalene og andre ordninger for å gjøre reisehverdagen enklere i og rundt byene."

Det er også interessant å merke seg at punktet om politi og kriminalitetsbekjempelse nå understreker at etterforskningskapasiteten i de store byene skal styrkes: 

"Gjennomføre satsingen på flere ansatte i politiet og økt etterforskningskapasitet i de store byene, og sørge for en langsiktig og helhetlig styring av politiet."

På disse områdene er det ikke mye som minner om den regjeringen vi hadde i forrige uke. Så er det vel slik at det ikke er en helt ny kurs på alle områder, noe er til å kjenne igjen fra Hurdalsplattformen også, men det blir interessant å se hva den nye retorikken leder til av konkrete forslag og tiltak, og hvor raskt det komer noe. Det nye slagordet er blitt "Moderne sosialdemokrati". Minerva harselerer litt over at det er tre herrer på over over 60 år fra Oslos vestkant som er bærere av denne moderniseringen. Og peker på at at et viktigere spørsmål er hvor dypt denne kursendringen egentlig stikker. Det får vi ikke vite før regjeringen legger frem konkrete saker.