Ny forvaltningslov etter 60 år

Stortinget skal snart vedta en ny "Lov om saksbehandllingen i offentlig forvaltning", bedre kjent som Forvaltningsloven. Det er kanskje den viktigste loven som regulerer forholdet mellom stat og kommune på den ene siden, og innbyggere og virksomheter på den andre siden. Det er denne loven som gir bestemmelser om hvordan offentlig forvatning behandler saker og tar beslutninger, og fastslår rettigheter, plikter, fremgangsmåter og retten til å klage.

Forvaltningsloven har også bestemmelser om habilitet, delegering, taushetsplikt, og veiledningsplikt. Den nye loven har dessuten tatt inn bestemmelser om automatisert saksbehandling og automatiserte avgjørelser og rydder i forholdet mellom informasjon som skal deles og det som ikke skal deles. Det er selvfølgelig ikke slik at forvaltningsloven er den eneste viktige loven som regulerer forholdet mellom myndigheter og private, vi har omfattende bestemmelser i plan- og bygningloven, lov om offentlige anskaffelser og i en rekke sektorlover, men det er forvaltningsloven som gjelder generelt, og der det ikke finnes bestemmelser i andre lover.

Denne nye forvaltningsloven kommer etter at Forvaltningslovutvalget ble nedsatt tilbake i 2015 og  overleverte sin innstilling til Justisdepartementet i 2019. Deretter fulge en høring,  og Justisdepartementets lovproposisjon ble behandlet i statsråd i april 2025. Ting tar tid, men nå ligger lovforslaget i Stortinget, klar til å bli komitébehandlet, diskutert og vedtatt før sommeren. 

En snart 60 år gammel lov

Dagens forvaltningslov ble vedtatt i 1967, i et samfunn som på viktige områder, var veldig forskjellig fra dagens Norge. Ikke minst var offentlig forvalting annerledes både i omfang, i hvor store oppgaver den hadde ansvar for, hvor presist innbyggernes rettigheter var beskrevet, og hvordan forvaltningen er organisert. I innledningen til stortingsproposisjonen beskriver departementet endringene slik:

"Både samfunnet generelt og offentlig forvaltning har gjennomgått betydelige endringer siden gjeldende forvaltningslov ble vedtatt for snart 60 år siden. Fremveksten av velferdsstaten, den tilhørende økningen i rettighetslovgivning og økt regulering av næringsvirksomhet har hatt betydning for forvaltningens oppgaver og hvilke typer saker den behandler. Mens den gjeldende forvaltningsloven hovedsakelig er utformet med tanke på saksbehandling i statlig forvaltning og hierarkiske forvaltningsorganer, er en rekke oppgaver de siste tiårene overført til kommunene. I statsforvaltningen fattes et betydelig antall vedtak i dag av kollegiale organer, særlig  klagenemnder, og av forvaltningsorganer som i større eller mindre grad er uavhengige av departementene og regjeringen. 

Folkerettslige forpliktelser, særlig menneskerettighetene og EØS-regelverket, kan påvirke både forvaltningens oppgaver, organisering og saksbehandling. Endelig gjør utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi det stadig enklere å søke frem, innhente og spre informasjon, og å automatisere saksbehandlingen. Digitaliseringen gir muligheter for en effektivisering av saksbehandlingen til gode både for partene i forvaltningssaken og samfunnet som helhet, samtidig som den medfører spørsmål om det er behov for endringer i eksisterende saksbehandlingsregler eller innføring av nye regler for å ivareta rettssikkerhet og personvern i en digital forvaltning." 

Virkelligheten har løpt foran loven 

Det er derfor gode grunner til å modernisere lovverket som regulerer saksbehandlingen i offentlig sektor, blant annet for å få reglene i tråd med praksis som allerede finnes, som enten er regulert i ulike sektorlover eller ikke er nedtegnet i det hele tatt fordi det bare er bare blitt sånn. Samfunnet offenltig forvaltning opererer i har også andre krav og forventninger om rettsikkerhet og likebehandling knyttet til velferdstjenester, innsyn og klagemuligheter, og veiledning og kommunikasjon, enn det som var situasjonen da dagens lov ble vedtatt i 1967.

Lovproposisjonen har som et viktig premiss at dagens forvaltningslov har fungert godt på mange områder, selv om teknologier og kommunikasjonskanaler stat og kommue bruker har endret seg. Da handler det særlig om at verdier og prinsipper som fungerer, og som ligger til grunn for offentlig forvaltnings oppgaveløsing, skal ligge fast. Det samme gjelder lovens tydeliggjøring av ansvar, roller og krav til forklaringer og til kommunikasjon med innbyggerne. Man skal ikke reparere det som virker. Det er derfor en hel del "forandre for å bevare"-tenking i det nye lovforslaget. 

Mye i den gamle loven blir videreført, noen ganger med moderniserte formuleringer. Noen steder lovfestes praksis som har utviklet seg over tid, og fungerer, men ikke er lovfestet. Så er det noen andre  problemstillinger som er nye i den nye loven. Ting som digitale arbeidsprosesser og automatiserte beslutninger har fått egne nye paragrafer. Og kollegiale og uavhengige forvaltningsorganer som har vokst frem, og som er eller ikke er lovhjemlet i ulik sektorlovgivning, er kommet inn med egne paragrafer i forvaltnignsloven nå. Proposisjonen sier at:

"Lovforslaget bygger også i stor grad på strukturen i gjeldende lov, med egne regler for behandlingen av enkeltvedtak og forskrifter, og generelle regler for all virksomhet som drives av forvaltningsorganer. Det foreslås å regulere flere spørsmål som i dag følger av ulovfestet rett, herunder regler om delegering, ugyldighet, vilkårslæren og myndighetsmisbrukslæren. Det foreslås også nye regler om organiseringen og saksbehandlingen i kollegiale organer og om uavhengige organer i statsforvaltningen."

Lovproposisjonen er lang, på 503 sider totalt, med selve lovteksten helt til slutt. Den nye loven er på 100 paragrafer i alt, og i kapitlet før lovvedtaket er det kommentarer til de enkelte paragrafene. Ellers er det kapitler om forholdet til Grunnloven, om andre lands forvaltningsrett, lovens nedslagsfelt, forvaltningens avtaler og eierrådighet, forvaltningens veiledningsplikt, automatiserte avgjørelser, nedtegningsplikt, prinsippene for delegering av myndighet, regler for habilitet, taushetsplikt og informasjonsdeling, og rammer for forvaltningens skjønnsutøvelse, utredningsplikt, medvirkning, vedtaksform og klagebehandling. Dette er helt sentrale temaer i et åpent og moderne demokratisk samfunn, og slik sett fungerer denne proposisjonen godt både som lærebok og som opplagsverk om hva som gjelder, og hvorfor.

Automatiserte avgjørelser

Området der det er er mest nytt, og der virkeligheten har løpt lengst og fortest uten at forvaltningsloven har fulgt med, gjelder "Automatisert saksbehandling og automatiseringe avgjørelser", som også er navnet på kapittel 8 i lovproposjonen. Om forholdet mellom dagens virkelighet og dagens forvaltningslov skriver regjeringen at:

"De fleste forvaltningsorganer benytter i dag datasystemer i saksbehandlingen. Noen systemer brukes som støtte til saksbehandlingen, for eksempel til å innhente og utveksle informasjon, utføre analyser eller bearbeidelser av informasjonen, eller på andre måter forberede grunnlaget for en avgjørelse. Andre systemer kan brukes til å treffe avgjørelser fullt ut basert på automatisert behandling. Den gjeldende forvaltningsloven inneholder verken generelle regler om automatisert saksbehandling eller regler om forvaltningens bruk av automatiserte avgjørelser, det vil si avgjørelser som forvaltningen treffer basert på automatiserte operasjoner i datasystemer. Forvaltningsloven har heller ingen spesifikke regler som retter seg mot utviklingen, innholdet, bruken eller dokumentasjonen av de datasystemene som forvaltningen benytter ved automatisert saksbehandling."

At det ikke er egne regler i forvaltningsloven er ikke er det samme som at bruk av digitale systemer er helt uregulert i dag. Både forvaltningslovens generelle prinsipper og bestemmelser gjelder uansett og er i prinsippet teknologinøytrale. Dessuten er bruk av digitale systemer regulert i en hel del sektorlovgivning, i personopplysningsloven, i likestillings- og diskrimingsloven og i annet relevant lovverk, og slike bestemmelser kommer inn stadig flere steder. Mye har også kommet til etter at Forvaltningslovutvalget kom med sin lovutredning. 

Lovproposisjonen nevner flere slike lover som hjemler automatisert saksbehandling, blant annet arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4 a, utdanningsstøtteloven § 20, Statens pensjonskasseloven § 45 b, SI-loven § 6 a, skattebetalingsloven § 3-5, bidragsinnkrevingsloven § 22b, skatteforvaltningsloven § 5- 11, tollavgiftsloven § 8-5, vareførselsloven § 7-15, lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs § 21 a, fiskerpensjonsloven § 29 a, folkeregisterloven § 9-4, pasientjournalloven § 11, universitetsog høyskoleloven § 9-8, utdanningsstøtteloven § 20, vegtrafikkloven § 43 b, utlendingsloven § 83 a og integreringsloven § 41.

De nye paragrafene om automatisering

Derfor er det et behov for nye bestemmelser også i forvaltningsloven, og dette foreslås løst gjennom tre nye paragrafer i den nye loven, § 11-13. Paragraf 11 i den nye loven slår ganske enkelt fast at saksbehandling og beslutninger kan gjøres automatisert når nødvnendige lovhjemler og hensyn til forsvarlig saksbehandling er på plass:

§ 11 Automatisering av saksbehandlingen

(1) Et forvaltningsorgan kan automatisere saksbehandlingen, herunder treffe avgjørelser automatisert, såfremt kravene som ellers stilles til saksbehandlingen oppfylles. 

(2) En avgjørelse kan ikke treffes automatisert dersom det rettslige grunnlaget som avgjørelsen bygger på, er til hinder for det.  

(3) Forvaltningsorganet kan ikke uten særlig hjemmel treffe automatiserte avgjørelser som er omfattet av personvernforordningen artikkel 22. 

(4) Kongen kan gi forskrift om utvikling og bruk av systemer til automatisert saksbehandling og om innholdet i slike systemer. Kongen kan også gi forskrift om automatiserte avgjørelser, herunder om adgang til å treffe avgjørelser omfattet av tredje ledd på bestemte saksområder.

Paragraf 12 i den nye loven omhandler offentlig digital saksbehandlings forhold til artikkel 22 i EUs personvernforordning som omhandler avgjørelser som "i betydelig grad påvirker fysiske personer", der det i EU-forordningen i utgangspunktet er et generelt forbud mot automatiserte beslutninger, men samtidig åpner for at man i nasjonal lovgivning kan gi regler som tilltater automatiserte beslutninger når bestemte forutsetninger er oppfylt. Og det er disse vilkårene som er ganske utførlig omtalt i lovens § 12, og også utførlig drøftet i lovproposisjonen, i noe jeg synes er en ganske kronglete og tunglest tekst. Det har nok med at EUs GDPR-forordning heller ikke er verdens mest tilgjengelige tekst.

Paragraf 13 er derimot kort og lettlest, og noe av det viktigste og mest interessante som står i den nye forvaltningsloven. Der slås det fast at det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer skal dokumenteres, og være offentlig tilgjengelige dersom ikke særlige hensyn taler imot. Dette er en bestemmelse som fikk en del motforestillinger i høringen fra etater som mente at dokumentasjon av rettslig innhold i et digitalt system både kan være uklart og utgjøre unødig ekstrarbeid, og kanksje vanskelig å kommunisere i en form som er forståelig for allmenheten. Men departementet har heldigvis ikke hørt på dette og har gått for en prinsippielle åpenhetsline der vi skal få forklart hvordan det som er "i den svarte boksen" viker. 

§ 13 Dokumentasjon av det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer

(1) Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer. Dokumentasjonen skal offentliggjøres, med mindre særlige hensyn taler mot det. 

(2) Kongen kan gi forskrift om dokumentasjon og offentliggjøring etter første ledd. 

Det blir spennende å se hvordan denne paragrafen vil følges opp i praksis. Når blir den første dokumentasjonen publisert? Hvordan vil den se ut? Og, ikke minst. er det mulig å dokumentere hva som egentlig er inne i boksene i noen av de eldste og mest proprietære datasystemene som brukes i forvaltningen? 

Taushetsplikt, personvern og datadeling

En rekke pragrafer i forvaltningsloven handler om å trekke opp grenser for hva som er taushetsbelagt, av personvernhensyn, eller andre grunner. Her er det både spørsmål om hva som kan deles og ikke deles, og hvem man eventuelt kan dele opplysningene med. Informasjon som er samlet inn av det offentlige kan selvfølglig brukes til det formålet det er samlet inn for å brukes til, men hva kan man dele med andre forvaltningsorganer? Hva er sensitive personopplysninger som ikke kan deles? Hva er egentlig forretningshemmeligheter det er knyttet taushetsplikt til? Og hva skal til for at forskere skal få tilgang til persondata det ellers ikke er åpenhet om?

Vel, dette er komplekse grensedragninger. Noen helt nye prinsipper er det ikke snakk om, de er i stor grad videreført, men det er både opprydninger, klargjøringer og erkjennelser av at både samfunnet og bruken av ulike teknologiske verktøy må tas hensyn til. En nyttig bestemmelse i den nye loven slår fast en del ting som ikke er underlagt taushetplikt, i paragraf 31.

§ 31 Taushetsplikt om personlige forhold  

(1) Opplysninger om noens personlige forhold er taushetsbelagte. 

(2) Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om fødselsnummer eller nummer med tilsvarende funksjon, statsborgerskap, bosted, postadresse, e-postadresse, telefonnummer, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted, med mindre opplysningene avslører et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten, opplysninger som er kjent i offentligheten på en slik måte at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort, eller opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for.

I § 32 som omhandler taushetsbelagte forretningshemmeligheter, er det på samme måte slått fast at opplysninger som ellers er offentlig tilgjengelige, eller vedtak som er fattet overfor virksomehten, ikke er forretinghemmeligheter. I § 34 er det en lang opplistning av unntak fra taushetsplikt og deling av personopplysninger, der det første punktet et "opplysninger deles etter samtykke fra den det gjelder". Et annet punkt gir unntak fra taushetsplikt når "opplysninger deles med andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver som er lagt til avgiverorganet". Det er også unntak for "kontroll med forvaltningen" og "statistisk bearbeidning", og det samme gjelder ved informasjon om lovbrudd og ved fare for liv og helse.

For oss som er noe mer enn middels opptatt av hvordan data og datadeling kan bidra til både bedre beslutninger, en mer effektiv forvaltning, og til bedre sammenheng på tvers av sektorer når man skal løse komplekse problemstillinger i folks liv, eller mer generelt, er det også interessant å lese ny § 35 som sier noe om deling av ellers taushetsbeslagte opplysninger "der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvaltningsorganer" og "der det finnes et etablert samarbeid mellom forvaltnigsorganer og selvstendige rettssubjekter", så er ting mulig som ellers ikke er tillat. Så skal ikke jeg prøve meg på å definere hva "etablert samarbeid" er akkurat her.

Enkeltvedtak og forskrifter

Forvaltningsloven, både den gamle og den nye, har etablert et skille mellom enkeltvedtak og andre typer avgjørelser i forvaltningen, som er definert som "forskrifter". Dette skillet er også avgjørende for hvilke deler av forvaltningsloven som gjelder for saksbehandlingen. Begrepet "enkeltvedtak" er definert i § 2 første ledd bokstav b som "et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer". Eksempler på det er tildeling av økonomiske ytelser, tildeling av tjenester, tillatelser eller bruk av tvangsmidler. Det aller meste av forvaltningsloven handler om saksbehandlingen av slike enkeltvedtak.

På den annen side har vi "forskrifter", som har et eget kapitte på slutten, og som i den nye loven er definert som "En avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt er bestemmende for rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av private personer". Dette er med andre ord mer generelle regler og så forskjellig fra enkeltvedtak at det sikkert kunne vært håndtert i en egen lov, men i motsening til de andre nordiske landene har vi i Norge plassert forskrifter i samme lov som enkeltvedtak. Er en forskrift i lovens forstand det samme som det som heter "forskrift"? Nei, ikke helt, sier lovproposisjonen, det kan være en forskrift selv om det ikke heter forskrift. 

Ja faktisk kan et stykke programvare som brukes til å saksbehandler og beslutte ting basert på et juridisk reglverk betraktes som en forskrift:

"Utvalget legger til grunn at det er mest nærliggende å karakterisere programmene og tolkningsanvisningene som instrukser dersom de ikke er ment å være rettslig bindende. Hvis programmene eller tolkningsanvisningene derimot er rettslig bindende, mener utvalget at de må betraktes som forskrifter. Departementet vil her fremheve at forskriftsbegrepet er materielt. Det er innholdet i programmet som er avgjørende for om det er å betrakte som en forskrift."

Forvaltningsloven, andre lover og utredningsinstruksen 

Tiltak som forandrer på noe som får konsekvenser for personer og virksomheter, skal utredes. Det følger av Utredningsinstruksen, som nylig ble oppdatert, og som jeg har skrevet om her på bloggen flere ganger. Det følger også av forvaltningsloven som stiller krav om utredning av ulike tiltak som iverksettes av offentlig forvaltning av typen generelle tiltak, som i loven omtales som forskrifter. Er det da blitt slik at Forvaltningsloven spenner bein på utredningsinstruksen ved å stille andre andre krav eller rett og slett gå i veien og lage forvirring? Nei, tvert imot er det heldigvis slik at lovproposisjonen flere steder understreker behovet for å samordne forvaltningslovens begrepsbruk med kravene som står i utredningsinstruksen, men på et mer overordnet nivå. I § 94 i lovforslaget står det:

"Før et forvaltningsorgan fastsetter en forskrift, skal det sørge for at saken er forsvarlig utredet. Forvaltningsorganet skal blant annet utrede behovet for forskriften, alternativer til forskriftsregulering og hvilke virkninger forskriften vil ha for allmenne og private interesser. Omfanget av utredningen skal tilpasses sakens betydning og behovet for en rask avgjørelse."

Det er en kort og konsis syntese av noe av det viktigste i utredningsinstruksen, der man må vurdere behovet (Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?) og utrede ulike alternative måter å løse problemet på (Hvilke tiltak er relevante?). Man skal også vurdere virkninger på allmenne og private interesser, som stemmer godt med spørsmål 4 i utredningsinstruksen. Kostnader og samfunnsøkonomiske gevinster er ikke nevnt spesielt, men er naturligvis en del av det som må vurderes.

Avslutningsvis er det viktig å minne om at en ny forvalningslov ikke kan fungere alene. Den virker sammen med andre lovverk, ikke minst andre sentrale systemlover for forvaltningens virkemåte, som offentligloven, arkivloven (som også ligger i Stortinget til behandling akkurat nå) og personopplysningsloven. Det er også varslet at regjeringen vil komme med nye lover om deling av data og om offentlige anskaffelser. Vi står også foran en implementering av sentrale EU-regler i norsk lov, som Digital markets act, Digital services act og AI-act, som alle må få en tydelig myndighetsforankring og koordinerende tilsyn på norsk side. Det hele henger sammen, og den nye forvaltningsloven er en sentral del av dette arbeidet

Medlemskap i fagorganisasjoner

Det er høysesong for arbeidslivets partner nå, med lønnsoppgjør på rekke og rad og ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Og selvfølgelig også en mye medieomtalt LO-kongress som startet i dag.

Men hvordan står det egentlig til med arbeidstaker- og arbeisgiverorganisasjonene i Norge? Er fagforeningsmedlemskap blitt litt gammeldags, slik at det organiserte arbeidslivet taper de terreng til ikke-medlemskap? Eller er det sånn at noen vokser, mens andre taper terreng? Og er det sånn at det i realiteten bare er antall pensjonsistmedlemmer som øker, slik at det etter hvert blir flere pensjonister enn yrkesaktive i fagbevegelsen?

SSBs årlige medlemsstatistikk

Alle disse spørsmålene finnes det heldigvis gode svar på. Hvert år på denne tiden kommer Statistisk sentralbyrå (SSB) med statistikk som forteller hvor mange medlemmer arbeidstaker- og arbeisgiverorganisasjonene hadde ved utgangen av året før, i dette tilfellet ved utgangen av 2024. Ferske tall, med andre ord. Og fordi LO-kongressen åpnet i dag skal jeg begynne med arbeidstakersiden, så kommer jeg tilbake til listen over arbeidgiverorganisasjoner senere i uken.

Jeg har laget tabellen oppe til høyre ved å bruke statistikkbanken til SSB, og valgt å bruke kategorien yrkesaktive medlemmer i stedet for totalt medlemstall, som også inkluderer pensjonistene og sikkert også noen studenter. Statistikk fra SSB som skiller ut yrkesaktive medlemmer går såvidt jeg kan se tilbake til 2016, så jeg har valgt å sammenlikne 2016 med 2024 for å finne trender. 

De radene som er markert i gult i tabellen over er hovedorganisasjonene i arbeidslivet, det  vil si LO, Unio, Akademikerne og YS, som er paraplyorganisjoner over andre fagorganisasjoner, samt et par fagforeninger som er utenfor disse hovedsammenslutningene. Alle de øvrige (hvite rader) er fagorganisasjoner som hører inn under de fire hovedsammenslutningene, for eksepel Fagforbundet, Fellesforbundet og Styrke som er en del av LO, mens for eksempel Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund er en del av Unio, og Tekna og Den norske legeforeningen er del av Akademikerne. De to på listen som er utenfor de fire store er Norsk ingeniørorganisasjon (NITO) og Lederne, men det finnes også noen andre mindre, som Norsk Journalistlag og Farmaceutene.

LO er størst, Akademikerne vokser mest

Av de fire hovedorganisasjonene er LO klart størst med 661 000 yrkesaktive medlemmer, en økning fra 589 000 i 2016. De tre andre er mer jevnstore, Unio  har 287 000 yrkesaktive medlemmer, Akademikerne 224 000 og YS har 163 000. Alle har hatt en god økning de siste årene og aller mest Akademikerne som har økt fra 155 000 i 2016. Med pensjonistmedlemmene er tallet naturligvis høyere for alle (LO har da 1 027 000 medlemmer og UNIO har 401 000). Men jeg velger som nevnt å sammenlikne antall yrkesaktive medlemmer, som sannsynligvis betyr mest når det gjelder makt og innflytelse.

Ser vi på organisasjonsnivået under hovedsammenslutningene så er det slik at Fagforbundet er klart størst med 237 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 215 000 i 2016. Fagforbundet er dominerende i kommuesektoren og der er det som kjent vekst i oppgavemengden og flere ansatte. Nest størst i LO er Fellesforbundet som dominerer i industrien, med 119 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 89 000 i 2016. Dette tallet inluderer noen transport- og kabinansatte som har kommet til, med det er god vekst ellers også. I LOs univers følger deretter Handel og Kontor med 59 000, Styrke med 57 000, Norsk Tjenestemannslag (NTL), som organiserer i staten, med 34 000 og El og It-forbundet med 32 000, på de neste plassene.

I Unio er Utdanningsforbundet, og Norsk Sykepleierforbund de klart største foreningene, og de er i vekst, med henholdsvis 127 000 og 94 000 medlemmer i 2024. Utdanningsforbundet er så stort at det bare er Fagforbundet i LO som er større. Så har Forskerforbundet 21 000 og Politiets Fellesforbund 14 000 yrkesaktive medlemmer. Hos Akademikerne er det Tekna som er klart støste forbund med 85 000 medlemmer. Legeforeningen har 31 000, Econa har 19 000 og Norges juristforbund har 18 000 medlemmer. I YS er det Delta, som organiserer i kommunesektoren, som er største fagforbund, med 51 000 medlemmer. Parat har 35 000, Finansforbundet 25 000 og Negotia har 18 000. I YS er det særlig Delta og Parat som har vokst siden 2016.

Her må jeg for ordens skyld også nevne Norgens Ingeniørorganisasjon (NITO), som ikke tilhører noen av hovedorganisjonene, men som har imponerende 81 000 yrkesaktive medlemmer, opp fra 60 000 i 2016. 

Offentlig og privat sektor

Mange av fagforeningene i Norge organiserer medlemmer som tilhører bestemte yrker og bransjer som bare finnes i privat sektor, eller medlemmer i virksomheter som bare, eller i all hovedsak, finnes i offentlig sektor, som lærere, sykepleiere og politifolk. Andre fagforeninger, som Akademikernes foreninger for ingeniører, jurister og økonomer, eller Parat i YS, har medlemmer i både offentlig og privat sektor. Og derfor er det også litt vanskelig å lese ut av disse tallene fra SSB om det først og fremst er i offentlig eller privat sektor veksten i fagforeningsmedlemskap de siste årene er sterkest.

Det vi vet er at organisasjonsgraden i utgangspunktet er svært høy i stat, kommune og helseforetak, slik at når antall ansatte øker så øker også antall fagforeningsmedlemmer mer eller mindre automatisk. Men disse tallene, og spesielt tallene for foreninger som bare finnes i privat sektor, tyder på at det  er en god vekst i antall organiserte ansatte også i privat sektor. En annen indikator på hvordan det organiserte arbeidslivet utvikler seg er hvordan det går med organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden. Men det kommer jeg tilbake til om et par dager.

Et britisk politisk jordskjelv

Daily Telegraph om valget

Er det britiske topartisystemet i ferd med å bryte sammen? Og hva kommer i så fall i stedet, et partisystem med tre, og kanskje flere, mellomstore partier som svinger kraftig i oppslutning og enda mer i mandatuttelling? 

Ved forrige parlamentsvalg vant Labour en suveren valgseier i antall mandater, men uten å gå så veldig mye frem i antall stemmer (de fikk 33,7 prosent). Seieren skyldtes særlig at stemmer på høyresiden ble splittet mellom de konservative og Nigel Farage sitt parti Reform UK, som fikk 14,3 prosent av stemmene, men bare fem mandater, mens Liberaldemokratene fikk 12,2 prosent av stemmene og hele 65 mandater. 

Noe som viser at tilfeldigheter og taktisk stemmegivning kan gi både ganske store og ganske rare utslag, og at det ikke nødvendigvis skal så mye til for at flertallet tipper og blir dramatisk forskjellig. I det engelske lokalvalget i forrige uke så vi effektene av dette, og kanskje et forvarsel på et nytt politisk landskap i Storbritannia.

Gjennombrudd for Nigel Farage

Valgpakken denne gangen, ved valget som ble gjennomført 1. mai, bestod for det meste av regionalvalg i typisk konservative og liberale distrikter i England, noen direkte ordførervalg, samt et suppleringsvalg til parlamentet i en av Labours sikreste valgkretser, Runcorn and Helsby. Og for å ta det siste først. Med historiens knappeste margin, bare seks stemmer, vant Reform dette suppleringsvalget og fikk inn et nytt parlamentsmedlem. Derfor viser Farage seks fingre på bildet på forsiden av The Telegraph. En ordentlig ubehagelig skrell for Labour som hadde et forsprang på 34,8 prosentpoeng ved parlamentsvalget i juli 2024.

Men selv om valgnatten ble ubehagelig for Labour, så ble den helt skrekkelig for det konservative partiet. I de 23 regionalforsamlingene der det var valg hadde Tory-partiet flertall i 16 før valget, Labour hadde flertallet i et distrikt og det var ingen som hadde eget flertall i tre. Toryene tapte alle 16 og Labour sin ene. Etter valget har Reform UK rent flertall i 10, mens Liberaldemokratene har flertall i 3. I de øvrige 10 har ingen flertall. Reform UK vant valget i Derbyshire, Kent, Lancashire, Lincolnshire, Nottinghamshire, Staffordshire, Doncaster, North Norhamptonshire, Durham og West Northamptonshire. Liberaldemokratene vant flertall i Oxfordshire, Cambridgeshire og Shropshire.

Det var også seks direktevalg på ordførere. Reform UK vant også to av disse, i Hull & East Yorkshire og i Greater Lincoldshire der tidligere parlamentsmedlem for toryene Andrea Jenkins vant en klar sier for Reform. Og Reform UK tapte såvidt ordførervalget i Doncaster mot Labours kandidat, men har soom nevnt rent flertall i regionalforsamlingen.

Protestvalg eller varig endring?

Er det gamle topartisystemet dødt? Eller er dette et typisk protestvalg der man stemmer på fløypartier, og mot både nåværende og tidligerre regjeringesparti, når det ikke har like stor betydning som ved et nasjonalt valg? Vi vet jo at i både Skottland og i Nord-Irland, og i noe mindre grad i Wales, er slik at det tradisjonelle topartisystemet ikke virker lenger. Men kan det også skjer i England? Ser man på meningsmålingene så kan det faktisk virke slik. I You Govs siste meningsmåling for Sky News og The Times er Reform UK det største partiet med 26 prosent oppslutning, Labour har 23 pst, Tory har 20 og Liberaldemokratene har 15 pst. Ikke akkurat topartisystem.

Hva skyldes så dette sammenbruddet? Her ligger vel det store paradokset. Misnøye med egen økonomi og landets økonomiske utvikling forklarer mye, i tillegg til at Reform UK vinner stemmer på innvandringsmotstand. Men paradokset er at det økonomiske uføret Storbritannia har opplevd de siste årene skyldes Brexit, utmeldingen av EU. Og det virker som partiet og lederne som stod i spissen for EU-motstanden og lykkes med å melde landete ut av EU, er de samme som vinner velgere på de skadelige effektene av utmeldingen. Og like paradoksalt er det at meningsmålingene viser at et flertall av britene helst vil bli medlem i EU igjen, med omkring 50 prosent ja mot 35 prosent nei. 

Det er ikke lett å bli optimist av dette. Det lille snevet av optimisme må handle om at økt politisk fragmenting kan løfte fram behovet for en ny og mer proposjonal valgordning som kan dempe konkurransen om å være mest mulig provinsiell og polariserende, og åpne for at moderate og internasjonalt orienerte holdninger blir bedre representert.

De største forskningsområdene

Hva forsker vi mest på i Norge dersom vi summerer FoU-innsatsen på tvers av næringslivet, universitetene og forskningsinstituttene? Svaret er informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Statistisk sentralbyrå (SSB) har presentert nye tall om driftsutgifter til FoU i 2013, og skriver at:

"Tallene for 2023 viser at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er det aller største området, med nesten 31 milliarder kroner til FoU. Dette utgjør mer enn en tredjedel av de totale driftsutgifter til FoU i Norge. Det er særlig i næringslivet at IKT er et stort teknologiområde, med mer enn 26 milliarder kroner, noe som utgjør 55 prosent av det totale FoU-omfanget for næringslivet."

Så kan man lure på hva et som menes med et "forskningsområde", og hvordan det skiller seg fra inndelinger i sektorer, slik offentlige anvarsområder er inndelt, eller bransjer, slik næringslivet gjerne kategoriserer seg selv.  Svaret er at at denne indelingen i forskningsområder er hentet fra Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og omfatter to typer områder. Det ene er de fire grunnleggende teknologiområdene IKT, bioteknologi, nanoteknologi og nye materialer. Det andre er forskningstemaer som helse og omsorg, energi, miljø, klima, havbruk, marin osv, som delvis ligner på sektor eller bransjeinndelinger, og delvis ikke. I FoU-sammenheng gir det mening å legge vekt på at man forsker på IKT, på klima eller på nye materialer, uavhenig av hvilken sektor forkningsresultatet eller innovasjonen skal anvendes i.

IKT, helse og energi

IKT er det suverent største forskningsområdet i Norge. Med næringslivet som klart største bidragsyter med over 80 prosent av aktiviteten. De to andre FoU-områdene som skiller seg ut som rimelig store, begge med driftsutgifter på over 10 milliarder kroner i året, er helse og energi. Helse utmerker seg ved å ha en helt annen sammensetning når det gjelder utførende aktører, for her er det universitets- og høyskolesektoren, eller mer presist universitetssykehusene, som er den størte bidragsyteren. SSB skriver:

"Blant temaområdene er helse og omsorg det største forskningsområdet, med nesten 16 milliarder kroner i 2023, eller om lag 17 prosent av det totale FoU-omfanget i Norge. Universitets- og høgskolesektoren står for om lag 9 milliarder kroner av FoU-aktiviteten innenfor helse og omsorg, noe som i stor grad skyldes bidrag fra universitetssykehusene. Det nest største temaområdet er energi, med en samlet ressursinnsats på omkring 13,5 milliarder kroner, eller om lag 15 prosent av det totale FoU-volumet i Norge. Det er næringslivet som står for den største andelen av FoU-aktiviteten innenfor energi, med om lag 9,5 milliarder kroner."

De tre områdene IKT, helse og omsorg, og energi, utmerker seg også ved at de har vokst mest i volum i toårsperioden fra 2021 til 2023. IKT hadde en vekst på 4,8 milliarder kroner, mens helse og omsorg og energi vokste med henholdsvis 2,4 og 2,0 milliarder kroner. Størst blant de noe mindre forskningsrområdene er bioteknollogi, miljø, klima, havbruk, maritim og nye materialer, som alle har det felles at næringlsivet er viktigste utførende sektor. 

Kunstig intelligens

En viktig forklaring på at IKT-forskningen vokser, og etter hver også vil vokse innenfor universitets- og instituttsektoren, er den økte FoU-innsatsen rettet mot kunstig intelligens. SSB skriver i sin artikkel at:

"Når vi ser nærmere på veksten innenfor IKT, ser vi at økningen i FoU-utgiftene i stor grad har vært på forskningsområdet kunstig intelligens, som økte med nesten 70 prosent nominelt fra 2,7 milliarder kroner i 2021 til nå å utgjøre 4,5 milliarder kroner. Det største forskningsområdet innen IKT er imidlertid programvare, brukergrensesnitt og tjenester."

De siste SSB-tallene er fra 2023 og det er grun til å tro at en enda større del av IKT-forskningen har handlet om kunstig intelligens i 2024. Og i midten av juni kunngjøres de nye forskningsrådsfinansererte forskningssentrende for KI. Det er nå 19 søknader igjen som deltar i en finalerunde, og som i juni skal bli 4-6 mye forskningssentere med flerårig finansiering pekes ut. Men det er vel grunn til å tro at det helt utenom forskningsrådsfinansierte sentre vil være en rekke næringslivsfinansierte FoU-prosjekter der kunstig intelligens er en sentral del.

 Offentlig innovasjons- og omstillingsbehov

Vi må enda et stykke lenger ned på listen for å finne andre  typiske offentlige tjentetemaer enn helse på listen. Største av disse er utdanning, foran velferd og en sekkepost med navnet "offentlig sektor for øvrig". Men så har ikke offentlige tjenester, verken i stalig eller kommunal regi, vært spesielt forsknings- og innovasjonsintenvise. Universitatssykehusene som unntaket. Med de omstillingsutfordringene vi står foran nå spørs det vel om ikke offentlige velferdstjenestere også trenger et sterkere forsknings og innovasjonsløft.

Trump, US dollar - og Skrik

Kan det være slik at Donald Trump til stross for kaos og selvskading, likevel vil tvinge igjennom sin versjon av hvordan verden bør se ut? Der USA tar igjen for mange tiår med urett MAGA hevder er begått av europeere, canadiere og meksikanere?

Selve fortellingen om at USA blir dårlig behandlet av alle andre i internasjonal handel er er naturligvis komplett absurd, verdens mest verdifulle selskaper er tross alt amerikanske, og produktivitetsveksten der har vært svært god de siste årene. Dessuten er US dollar verdens i særklasse foretrukne reservevaluta. Men det er definitivt slik at Trump går langt når han ønsker å få viljen sin igjennom både på hjemmebane og i bilaterale relasjoner til andre land gjennom høye tollsatser og ved å true med å fjerne militære sikkerhetsgarantier

Kan Trump lykkes? Når helgens The Economist har Edvard Munchs "Skrik" på forsiden, med et dollartegn som munn, og en lederartikkel som heter "How a dollar crisis would unfold - If investors keep selling American assets, a grim fate awaits the world economy", er det fordi sjansen for at kan gå fryktelig galt er stor. The Economist mener at  nedsiden for USA er veldig mye større enn oppsiden ved det Trump har satt igang fordi det kan forstyrre helt grunnleggende tillitsmekanismer i vi baserer internasjonal handel og betaling på, hva si stoler på når vi kjøper og selger varer og tjenester.

Trumps problem er dessuten at det ikke er mulig å tvinge igjennom full lydighet til USAs plan gjennom politiske og militære midler fordi det ikke er nok å overtale eller presse verdens regjeringer og politikere. Det er markedet, det vil de de som kjøper og selger valuta, aksjer, rentepapirer, varer og tjenester, som i siste omgang avgjør om det er tillit til USAs økonomi og dollaren, ikke politikere. The Economist skriver at:

"All this has created a risk premium for American assets. The shocking thing is that a full-blown bond-market crisis is also easy to imagine. Foreigners own $8.5trn of government debt, a bit under a third of the total; more than half of that is held by private investors, who cannot be cajoled by diplomacy or threatened with tariffs. America must refinance $9trn of debt over the next year. If demand for Treasuries weakens, the impact will quickly feed through to the budget, which, owing to high debts and short maturities, is sensitive to interest rates."

Det er med andre ord slik at USA kan tillate seg et større budsjettunderskudd enn andre og litt mer uansvarlighet fordi US dollar er hele verdens reservevaluta og et lavere rentenivå enn det som ville vært tilfellet om det vare var en "vanlig" valuta. Men kan det tenkes at det går så galt at det ikke lenger vil være tilfelle? At dollaren ikke har denne posisjonen som førstevalg?

"A currency is only as good as the government that backs it. The longer America’s political system fails to grapple with its deficits or flirts with chaotic or discriminatory rules, the more likely will be a once-in-a-generation upheaval that pushes the global financial system into the unknown. Wherever things settled, the greenback’s diminished role would be a tragedy for America. True, some exporters would benefit from a weaker currency. But the dollar’s primacy reduces the cost of capital for everyone, from first-time homebuyers to blue-chip firms."

Lederartikkelen er åpen for alle, men for de som vil gå enda mer i dybdenm, og abonnerer på The Economist, er det også en slik artikkel, som heter "How Trump might topple the dollar?".

Norsk mediebarometer 2024

Artikler om Norsk medebaromenter

Det har nettopp kommet en ny utgave av Norsk Mediebarometer. Det er en publikasjon som kommer hvert år fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og måler hva slags innholdsmedier befolkningen bruker og hvor mye tid vi bruker på dem. Den siste heter Norsk Mediebarometer 2024.

Jeg har skrevet om denne fine rapporten fra SSB omtrent hvert år her på bloggen siden jeg begynte i 2009. Det er interessant å se tilbake på hva jeg tenkte og skrev i 2009, eller i 2011 eller 2015, for å ta noen gode eksempler fra tiden der papiravisene stupte, internett- og PC-bruk var litt stort, smartelefonene var på vei opp, mens lineær TV holdt seg godt.  Allerede i 2009 nevnte SSB sosiale medier, spesielt Nettby og Facebook, som av SSB ble omtalt som nettsamfunn". 

I 2009 oppga 7 prosent at de brukte internett på mobilen daglig, mens det i 2015 var 68 prosent, en helt enorm samfunnsendring. Når historikere skal slå fast når i verdenshistorien folk planet nesen i mobiltelefonen, så var det i disse årene det skjedde. Det var også i 2015 tiden vi bruke på internett passerte tiden vi brukte på å se på TV. Men samtidig var det fortsatt slik i 2015 at 42 prosent hadde lest en papiravis og 67 prosent hadde sett på lineær TV. I 2015 brukte vi i gjennomsnitt 127 minutter daglig på internett hver. I 2024 bruker vi 275 minutter på internett. Men hva bruker vi alle disse ekstra minuttene på? Det er særlig dette SSB har blitt bedre til å fortelle om i det siste.

De nye kanalene

Disse årlige barometrene dokumenterer hvor mye som har endret seg og fortsatt endrer seg. Det som slår meg når jeg ser tilbake på egne blogger og på nyhetssakene som har blitt laget, både i SSBS egne nyhetsoppslag og andre mediers nyheter basert på mediebarometer-tallene, er at sakene har handlet mest om mediene som er på vei ned. Papiraviser, ukeblader, tidsskrifter, kino, og etter hvert lineær TV og radio. 

Det som har kommet opp av nye innholdstyper og mediekanaler har i mye mindre grad fått omtale, med blitt kategorisert som "bruk av internett" eller "bruk av sosiale medier". Men hvilke sosiale medieplatformer er de største, og i hvilke aldersgrupper? Hvilke typer innhold hører folk på når de hører en podcast? Hvor finner folk nyheter? Hvilke strømmetjenester for TV-serier, film og musikk er mest populære? Det har statistikkene sagt alt for lite om..

Men dette er i endring nå. Bildet over er tatt fra SSBs nettsider og viser flere av nyhetsoppslagene som er laget basert på Norsk mediebarometer. En av dem kan fortelle om at "Dette er de mest populære sosiale mediene". Ja, for hva er de mest populære kanalene, og er Facebook på vei ned? Grafen til venstre kan fortelle oss at Facebook er størst, med 62 prosent av befolkningen som daglige brukere, men på vei nedover, Snapchat har 56 prosent daglig bruk, Instagram 46 prosent, YouTube har 27 prosent og TikTok har 24 prosent. Med store aldersmessige variasjoner naturligvis. Til sammenlikning var det 15 prosent som leste en papiravis en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent leste en nettavis. Også her er det store aldersforskjeller.

Strømmetjenester

Et annet tema vi får vite veldig mye mer om nå på SSBs nyhetssider er tilgang til og bruk av strømmetjenester. En artikkel heter "9 av 10 nordmenn abonnerer på strømmetjeneter", noe som er utrolig høyt. i 2020 var det slik at 71 prosent av befolkningen hadde tilgang til minist et abonnement, i 2024 hadde det økt til 90 prosent. 42 prosent av befolkningen ser på strømmede filmer eller serier en gjennomsnittsdag, 13 prosent ser på nyheter og 10 prosent på sport.

En annen artikkel heter "Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge". Den siste tar for seg hvor mange i Norge som har tilgang på ulike betalte strømmeabonnementer. Her er Netflix størst med 69 prosent, så kommer TV2 Play med 48 prosent, Viaplay med 36 prosent, MAX med 34 prosent og Disney+ med 23 prosent. Nordmenn bruker mye penger på strømming. En annen interessant statitikk i samme sak trekker inn en sammenligning med de som ikke krever et abonnement, det vil si NRK. Vi får vite at når det gjelder daglig bruk av strømmetjenester så er Netflix størst med 22 prosent, NRK TV har 15 prosent  og TV 2 Play har 14 prosent. 

Videoklipp og podcaster

Selv om kategoriene i Norsk mediebarometer har vært imponerende stabile opp gjennom årene, og også måler medieforbruk på tvers av om det er "gamle" eller "nye" måter å se på TV på, høre musikk på, eller lese nyheter på, er det noen fenomener som rett og slett er nye, Sosiale medier/nettsamfunn var en slik for noen år siden. Digitale spill er en annen som kom i 2015. Og siden 2022 er det en egen statistikk som viser tiden vi bruker på "videoklipp", definert som:

"Videoklipp omfatter alt fra kortfilmformater som for eksempel YouTube Shorts, Instagram Reels og TikTok, til lengre videoer på for eksempel YouTube, Twitch og andre videoklippnettsider. Tallene inkluderer ikke strømming eller nedlasting av filmer, serier eller sport, eller direktesendt nett-TV," 

Og det er ikke uten grunn at dette er blitt en egen kategori, for hele 56 prosent av befolkningen så på videoklipp en gjennomsnittsdag i 2024. Det varierer med alder. 80 prosent av de mellom 9 og 15 år ser videoklipp daglig, og blant personer mellom 16 og 24 år er andelen 85 prosent. Youtube er største med 32 prosent daglige seere, mens Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat alle har mellom 18 og 23 prosent, men med store aldersforskjeller og TikTok som klart størst bland de unge.

Hva så med Podcast, en kategori som dukket opp i statistikken til SSB fra 2016? Har vi tid til det når vi konsumerer som mye annet medieinnhold? Artikkelen "Her hører vi mest på podcast" forteller at 18 prosent hører på podcast en gjennomsnittsdag (I alt 63 prosent hører daglig på lydmedier som ikke er lineær radio, men musikk dominerer). Det er omkring like mange som benytter seg av betalt podcastinnhold som av gratis innhold. Blant de unge er det 7 av 10 som betaler og blant de eldre er det motsatt. Det er Spotify og NRK som brukes av flest podcastlyttere, med en andel blant lytterne på henholdsvis 53 og 33 prosent, men også YouTube, Podme og Apple er aktører med over 10 prosent andel. Grafen over forteller at det er at bra tematisk mangfold i det som høres på.

Men hva blir det neste store? Internett passerte lineær TV i tidsbruk i 2015. I dag bruker vi internett 275 minutter hver daglig, mens vi ser lineær TV 71 minutter. Men så gir ikke disse kategoriene helt samme mening lenger, for også de lineære TV-signalene kan gå over internett og konsumeres i sanntid via NRK-app eller en TV2-app. Nye kategorier oppstår og noen gamle kategorier gir mindre mening å skille. Det mest interessante for de som skaper og distribuerer innhold er å prøve å forstå hva som vil være stort om 5 år eller om 10 år, og posisjonere seg for det. Vil utviklingen gå langsommere? Jeg tviler sterkt på det. Det vil helt sikkert være noen nye kategorier i Norsk mediebarometer 2035 det er vanskelig å forestille seg i dag.

Nok en uke med selvskading fra Donald Trump

Det har vært enda en uke med destruktiv selvskading av amerikansk økononomi, signert Donald Trump. Og nok en helg der Donald Trump er på forsiden av The Economist, heller ikke denne gangen er det på den hyggelige måten.

Forsidetittelen er "The Age of Chaos" og lederartikkelen har overskriften "Trump’s incoherent trade policy will do lasting damage", med en ingress som lyder "Even after his backtracking, the president has done profound harm to the world economy." 

The Economists analyse er at til tross for at Donald Trump i løpet av uken har utsatt innføring av toll mot mange land, og inviterer til å forhandle først, så er dette likevel snakk om det størte selvpåførte sjokket mot USAs økonomi i historien. Tidligere innført toll gjelder fortsatt. Minimumssatsene på 10 prosent gjelder også. Og det er på ingen måte over:

"The scale of the shock to global trade set off by Mr Trump is still, even now, unlike anything seen in history. He has replaced the stable trading relations which America spent over half a century building with whimsical and arbitrary policymaking, in which decisions are posted on social media and not even his advisers know what is coming next. And he is still in an extraordinary trade confrontation with China, the world’s second-biggest economy."

USA vs Kina

The Economist tar også for seg påstanden om at Kina i lang tid har brutt de grunnleggende intensjonene og spillereglene i internasjonal handelspolitikk ved at den kinesiske staten gir støtte til selskaper gjennom kapitaltilførsler, subsidier og lån på andre betingelser enn markedsbaserte. I EU/EØS-regelverket ville dette vært ulovlig statssøtte. Den kritikken har USA rett i, og det er helt riktig også av andre land å reagere mot det, men fremgangsmåten Trump har valgt er skadelig for alle, og særlig for USA selv:

"Both sides’ tariffs are causing deep economic harm; they may also raise the risk of a military showdown. A more promising route for America was to marshal its allies into a free-trade bloc large enough to force China to change its trade practices as the price of admission. This was the strategy behind the Trans-Pacific Partnership, a trade deal that Mr Trump binned in his first term. Scott Bessent, the treasury secretary, talks of doing a trade deal with allies and approaching China “as a group”. But now that it has bullied its allies and reneged on its past deals, America will find they are less willing to co-operate."

USAs tollhistorikk

De som abonnerer på The Economist vil i tillegg til lederartikkelen, som er åpen for alle, også kunne lese en god artikkel om hvordan USA også tidligere i historien har drevet med en del selvskading i form av høy toll på utenlandsk vareimport, riktignok ikke så brått og brutalt som nå. Det skriver de om i artikkelen "Despite the pause, America’s tariffs are the worst ever trade shock". En av Donald Trumsp store helter fra historien er William McKinley som var president 1987-1901, og kjent for å øke tollsatsene mot andre land for å beskytte USAs industri. Men selv McKinley var forsiktig sammenlignet med Trump:

"The Dingley Act of 1897, which McKinley signed into law, gave the president power to cut tariffs if trading partners acquiesced to America’s demands. By comparison with today’s policies, McKinleyism was weak tea. From the start to the end of McKinley’s presidency the effective tariff rate on America’s imports rose from 21% to 29%. Today’s administration is overseeing an increase of twice the size."

Norges største universiteter

Hvilke universiteter og andre høyere utdanningsinstitusjoner er Norges største målt i antall studenter? Og hvordan ser struktur og størrelsesforhold ut sammenlignet med situasjonen for 10 år siden? Det har skjedd flere store forandringer.

Det er Statistisk sentralbyrå (SSB) som offentliggjør disse tallene årlig, og tallene for utgangen av 2024 kom for omkring en uke siden. Totalt var det da 302 000 studenter i høyere utdanning, mot 255 000 i 2014. Forholdet mellom kvinner og menn blant studentene, omkring 60 prosent kvinner og 40 prosent menn, har vært ganske stabilt de siste ti årene.

Går vi tilbake til 2014 var Universitetet i Oslo Norges største universitet, slik det hadde vært helt siden etableringen i 1811. I 2014 hadde UiO 27 000 studenter. På andreplass var NTNU med 23 200 studenter og deretter fulgte Handelshøyskolen BI med 19 900 studenter og Høyskolen i Oslo og Akershus med 18 500 ganske tett på. Deretter fulge universitetene i Bergen, Tromsø, Agder og Stavanger på rekke og rad på plassene fra 5 til 8, med fra 15 000 ned til 10 000 studenter, og deretter høyskolene i Buskerud og Vestfold, Sør-Trøndelag. Bergen, Hedmark og Telemark. Den støste private høyskolen bortsett fra BI var Høyskolen Campus Kristiania med tre fakulteter og omkring med omkring 3 400 studenter i alt.

Største universitet i 2024 er NTNU

Mye er blitt annerledes i 2024 både når det gjelder hvilket universitet som er det største, hvordan strukturen ellers ser ut etter flere fusjoner i sektoren, og også hvordan det private høyskolelandskapet er i endring. For å ta det i tur og orden:

I 2024 er ikke Universitetet i Oslo lenger størst, og har ikke vært det på flere år. Klart størst i dag er NTNU med 42 600 studenter, og undervisningssteder i Trondheim, Ålesund og Gjøvik. UiO er på andreplass på listen med 26 077 studenter, litt færre enn de hadde i 2014. Universitetet OsloMet har rykket opp på en tredjeplass med 22 700 studenter, en god økning fra 2014 da de het Høyskolen i Oslo og Akershus. Og også Handelshøyskolen BI har vokst, men er nå på en fjerdeplass med 21 200 studenter. Universitet i Bergen holder på femteplassen og har økt til 19 600 studenter.

Men deretter er det ganske store forandringer siden 2014, med noen helt nye navn på listen. Sjette størst er Universitetet i Sørøst-Norge med 17 300 studenter. Høgskulen på Vestlandet, også den en sammenslåing, er på 7. plass med 16 500 studenter. Deretter følger UiT - Norges arktiske universitet med 16 100 studenter og Universitetet i Innlandet med 14 300 studenter på 8. og 9. plass. Først som nummer 10 finner vi Universietet i Agder med 13 900 studenter og først som nr 12 finner vi Universitetet i Stavanger med 13 200 studenter. Og mellom disse to, på plass nr 11 har Høyskolen Kristiania kommet inn som en ny og raskt voksende privat høyere utdanningsvirksomhet, med universitetsambisjoner.

Vekst gjennom konsolidering, og spesialisering

En viktig ting som har skjedd siden 2014 er at en rekke relativt brede, men små, høyskoler har slått seg sammen i større miljøer, enten med eksisterende universiteter (NTNU og Tromsø), eller i nye konstellasjoner som sammen har søkt om og blitt universiteter. Universitetet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og Universitetet Innlandet er eksempler på dette. Man har de samme undevisningsstedene som før, men fagmiljøene blir styrket. Dessuten er det flere digitale tilbud og kombinasjoner av digitale og samlingsbaserte studieopplegg. Også blant de private har det vært en tilsvarende bølge av sammenslåinger til Høyskolen Kristiania og VID vitenskapelige høyskole. 

Samtidig har noen høyskoler rendyrket rollen som spesialiserte vitenskapelige høyskoler. Det gjelder blant annet Norges handelshøyskole (NHH), Arkitekt- og designhøyskolen (AHO), Norges idrettshøyskole, Politihøyskolen, Norges musikkhøyskole og Kunsthøyskolen i Oslo. Man kanskje si at også NMBU i noen grad har en slik rendyrket rolle, men de har universitet i navnet. BI har så langt latt universitetsambisjonene ligge og kategoriseres som en vitenskapelig høyskole. Kanskje fordi skolene de konkurrerer med hjemme (NHH) og ute i verden gjerne omtales som Business schools, eller handelshøyskoler, enten de er tilknyttet et universitet eller ikke.

De som tilsynelatende taper er de som verken styrker seg gjennom å vokse i størrelse eller gjennom spissing og rendyrking av profilen. Det er fortsatt høyskoler i Østfold, Molde og Volda, mens 16 andre som var med som egne høyskoler i statistikken i 2014 ikke lenger er der i 2024 fordi de er blitt en del av større universiteter eller høyskoler. Jeg vil tro at det samme kan skje med de tre siste.

Neste 10 år

Hva kan ellers skje av endringer de neste 10 årene? Vil vi ha omtrent den samme strukturen som i dag? Vi de som vokser mest vokse videre? Eller kan vi regne med nye strukturendringer og konsolideringer? Jeg gjetter at de mest arbeidslivnære utdanningene, både statlige og private, som har vokst godt de siste årene både gjennom fusjoner og gjennom å tilby fleksible og digitale undervisningstilbud rettet mot voksne som er i arbeiddslivet, vil vokse videre. Både fordi de treffer et stedig større marked for etter- og videreutdanning og de er flike til å følge med på hva et arbeidsliv i endring etterspør, men også fordi de har gode kompetanse på vekst og stukturendringer.

Det vil naturligvis også være en viktig plass for de tradisjonelle "breddeuniversitetene" av typen UiO og UiB, men de må nok i større grad finne ut om de først og fremst skal være "brede", eller i større grad rendyrke en profi som forskningsuniversiteterl. Kanskje skal de ikke være mest opptatt av å være størst, men mest opptatt av å være best? Best i betydningen best på å være forskningsuniversitet med høy produksjon av mastergrader, doktorgrader, publieringspoeng og god uttelling i EUs og Forskningsrådets konkurransebaserte areaner for fremragende forskning, men mindre opptatt av lavere grader og brede profesjonsutdanninger. 

Kanskje kan vi oppleve at et utenlandsk forskningsuniversitet etablerer en fillial i Norge der de trekker på lærekrefter og digitale undervisningstilbud i andre land. Eller kanskje et norsk universitet går i allianse med og inviterer inn en internasjonal samarbeidspartner? Det er neppe slik at det blir mindre endringer de kommende 10 årene enn enn det har vært de siste 10 årene.

Donald Trumps selvskading

Donald Trump er på forsiden på The Economist igjen, og ikke på den bra måten. Selvfølgelig er han det etter den totalt selvdestruktive og temmelig vilkårlige innføringer av høye tollsatser mot alle USAs handelspartnere. "Liberation Day" kalte Trump denne dagen. "Ruination Day" er navnet The Economist har gitt denne markedagen, med en tilhørende lederartikkel de har kalt "President Trump’s mindless tariffs will cause economic havoc." Der skriver de at:

 "It’s hard to know which is more unsettling: that the leader of the free world could spout complete drivel about its most successful and admired economy. Or the fact that on April 2nd, spurred on by his delusions, Donald Trump announced the biggest break in America’s trade policy in over a century—and committed the most profound, harmful and unnecessary economic error in the modern era."

The Economist, som har en lang og stolt historie når det gjelder å argumentere for global frihandel, og mot toll og handelshindringer, er helt opprørt over hvordan Donald Trump ikke forstår at den øknomomiske depresjonen i mellomkrigstiden skydtes datidens ødeleggende høye toll, og ikke fravær av toll. De skriver at:

"Almost everything Mr Trump said this week—on history, economics and the technicalities of trade—was utterly deluded. His reading of history is upside down. He has long glorified the high-tariff, low-income-tax era of the late-19th century. In fact, the best scholarship shows that tariffs impeded the economy back then. He has now added the bizarre claim that lifting tariffs caused the Depression of the 1930s and that the Smoot-Hawley tariffs were too late to rescue the situation. The reality is that tariffs made the Depression much worse, just as they will harm all economies today. It was the painstaking rounds of trade talks in the subsequent 80 years that lowered tariffs and helped increase prosperity."

 

Dommen fra markedet

Hva er så dommen fra markedet når det gjelder det Donald Trump holder på med, og markedsdommen over Donalds Trumps presidentperiode så langt? Grafen til venstre viser at dommen har vært hard. Det har rett og slett ikke gått særlig bra fra janauar og frem til nå. Trump kan true og trakkassere både allierte, venner og mostandere både i USA og internasjonalt, og satse på at han får trunget igjennom viljen sin, men markedet får han ikke gjort noe med. Når markedet oppdager selvskading og inkompetanse, blir man straffet.

Og akkurat det er i ferd med å skje nå. Mens det de siste årene har vært slik at amerikanske aksjeindekser  har prestert langt bedre enn de europeiske, fordi USAs selskaper, blant annet de store tech-selskapene, har gjorte det bra, har det den siste tiden vært slik USAs akjemarked har falt etter hvert som Trump har kunngjort innføringen av nye handelshindringer. Mens er hardt kritisert Tyskland har plutsetselig fremsttått som mer attraktivt for investeringer, også fordi de nå vil trappe opp sine forsvarsinvesteringer.

Norges første KI-skandale

Offentlig sektor i Norge har fått sin første store KI-skandale, og den er av det temmelig spektakulære slaget. Det ble Tromsø kommune som klarte å få den posisjonen ved å publisere en rapport om kunnskapsgrunnlaget for en ny skole og barnehagestruktur i kommunen, og hadde med en referanselisten som viste til flere kilder ikke finnes i virkeligheten. De var oppdiktet av kunstig intelligens.

NRK Troms og Finnmark kan fortelle at det av 18 oppgitte kider i dokumentet bare er syv som tar seg oppspore, og skriver videre at:

"I mars publiserte Tromsø kommune et dokument på 120 sider som vurderer konsekvensene av å slå sammen flere skoler og barnehager. Torsdag ble det oppdaget av mange av kildene i dokumentet ikke finnes. Av 18 oppførte kilder i dokumentet, kan bare syv av dem spores opp, skriver avisen iTromsø. En av referansene i dokumentet er en bok med tittelen «Kvalitet i skolen: Læring, trivsel og relasjoner». Thomas Nordahl, professor i pedagogikk, er listet opp som en av forfatterne til boken. Problemet er at denne boken ikke er skrevet, sier Nordahl til iTromsø."

NRK skriver at kommunen vil sette igang en gransking av det som har skjedd med hjelp fra eksterne, og der er jo bra. Rapporten finnes for øvrig på kommunens nettsider og kan leses her. Den er på litt over 100 sider og de nevnte referansene er på side 117 og 118.

Masterstudenter og myndigheter

Hvis det var en student som skrev en masteroppgave, og fant opp flere kilder som ikke finnes i virkeligheten, så tror jeg alle vil være enige om at det er an svært alvorlig form hvor juks. Det ville selvsagt resultert i at oppgaven ble underkjent og helt sikkert en utestengelse fra utdanningsinstitusjonen i en periode. Slik må det nødvendigvis være fordi det handler om et grovt tillitsbrudd.

Hvis et offentlig forvaltningsorgan jukser med kilder for forskningsbasert kunnskap, og dikter opp forskningsrapporter for å understøtte en bestemt konklusjon i sin saksbehandling, ja da er det i hvert fall ikke mindre alvorlig enn om en student gjør det. Et forvaltningsorgans beslutning kan ha store konsekvenser og trenger et godt og korrekt kunnskapsgrunnlag. I dagens polariserte samfunnsdebatt er det sannsynligvis viktigere enn noen gang at vi ikke finner på fakta eller dikter opp kilder til fakta, men baserer oss på gode kilder og anerkjente metoder for å fremskaffe kunskap. Utredningsinstruksen kan si en del viktig og fornuftig om gode måter å skaffe beslutningsgrunnslagen man trenger.

KI er ikke et mål, men et verktøy

Så er det er spørsmålet om det blir annerledes når en teknologi og ikke et mennske gjør slike feil. Er det mindre grovt at KI påstår noe som ikke er sant enn at mennesker gjør det? Slik kan det naturligvis ikke være. Men merkelig nok var digitaliserings og forvaltningsminister Karianne Tung raskt ute og kommenterte Tromsø kommunes rapport i en post på Linkedin som åpner slik:

"Tromsø Kommune brukte kunstig intelligens som hjelpemiddel i en rapport – det gikk ikke helt etter planen. Kommunen skal ha ros både for å ta i bruk teknologien, men også for å være åpne og reagere raskt når det viser seg at feil har blitt gjort."

Den måten å reagere på må jeg innrømme at jeg ikke helt forstår. Med tanke på at rapporten fra Tromsø kommune hadde alvorlige feil virker det ganske malplassert å benytte anledningen til å rose dem for å ta i bruk en bestemt teknologi? Det viktige uansett teknologi og verktøy er å være sannferdig og fremstille fakta riktig. Vi må ikke bli så entusiastiske når det gjelder å ta i bruk KI at vi setter viktige utredningsprinsipper og forvaltningsprinsipper til side, eller ser gjennom fingrene når det gjøres alvorlige feil.

Den nylig fremlagte digitaliseringsstrategien til regjeringen har et litt mystisk mål om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk kunstig intelligens i 2025. Akkurat hvorfor dette så viktig kommer ikke klart frem. Jeg har derfor et forslag om at vi heller har som mål at bruk av kunstig intelligens og andre digitale teknologier i offentlig sektor, også til å skrive rapporter, skal skje for å forbedre utredningskvaliteten og styrke og kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget. Hvis noen verktøy oppnår det motsatte, så lar vi være å bruke dem.

KI-retningslinjer

Jeg åpnet dette blogginlegget ved å skrive at Tromsø kommune har begått Norges første store KI-skandale. Men strengt tatt er ikke dette noen KI-skandale, men en rapport som inneholder alvorlige feil og som ikke burde vært utgitt med disse feilene. Feil som burde bli avdekket helt uavhengig av om rapporten er skrevet en KI, som har diktet opp kilder, eller av et menneske som har funnet på kilder som ikke finnes i virkeligheten. 

Både digitaliseringsministeren og Tromsø kommune som skal granske denne saken, sier nå at de er veldig opptatt av å fortelle om regningslinjer for bruk av KI som det er viktig å følge, og i Tromsø skal de undersøke om de ikke ble fulgt. Ministeren har til og med laget seg syv retningslinjer på en flippover (det er godt å se at de fortsatt har noen sånne i departementet). Jeg er helt enig i at det er viktig å ha gode retningslinjer for bruk av nye teknologier og tjenester. Også retningslinjer som berører prinsippielele og etiske problemstillinger ved teknologibruk. Men i dette tilfellet er det sannsynligvis retningslinjene for den menneskelige innvolveringen og kvalitetssikringen som ikke har vært fulgt.

En stortingsmelding om forskningssystemet

Hva er egentlig en stortingsmelding om "forskningssystemet"? Eller "systemmeldingen" som den kalles blant de mest innvidde i sektoren, virkemiddelapparatet og interesseorganisasjonene. Navnet høres jo spennende ut for oss om er opptatt av sammheng og systemer, ogs særlig når målet er mer kunnskap, innovasjon og omstilling. 

Etter å ha lest stortingsmeldingen som kom for en uke siden om "Sikker kunnskap i en usikker verden" er jeg fortsatt ikke helt sikker på hva en systemmelding er. Uinteressant er den slett ikke, men jeg tror det kunne vært gjort enda mer for å få frem forskningsystemets betydning for resten av samfunnet, hvorfor dette blir stadig viktigere og hva som må gjøres fremover for å at forskningen skal få rammebetingelsene som trengs for å få det til.

Stortingsmeldingen evner ikke helt å beskrive hvordan forskningssystemet skal utvikles og forbedres. Det er synd, for utfordringene vi står i når det gjelder miljø og klima, mangelfull produktivitetsvekst og lav innovasjonstakt i næringslivet, en ny og mer truende sikkerhetspolitisk situasjon, og rask utvikling av nye muliggjørende teknologier, gjør det helt nødvendig å tenke igjennom om både systemet og virkemidlene for forskning og kunnskapsproduksjon er gode nok.

Forkningens utførere og betalere

En ting som er bra i denne meldingen er beskrivselsene av tall og fakta og forskning, slik det alltid er med forskningsfeltet. Det finnes både god statistikk om forskning og god forskning på forskning, som stadig oppdateres. Kapittel 2 som er en slags "fakta om forskningssystemet" åpner slik:

"I Norge jobber om lag 97 000 mennesker med forskning og utviklingsarbeid, fordelt på i hovedsak fire forskningsutførende sektorer: universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, næringslivet og helseforetakene.1 Disse sektorene har vokst frem og utviklet seg over lang tid i et gjensidig vekselforhold med hverandre, med politiske myndigheter og med skiftende samfunnsbehov og i samspill med internasjonale partnere og globale trender."

Det vi blir minnet om er at Norge ligger relativt lavt når det gjelder forskningsinnsats som andel av BNP sammenlignet med våre nordiske og nord-europeiske naboer, mens vi ligger en del høyere når det gjelder forskningsinnsats pr innbygger. Mens offentlig sektors forskningsinnsats ligger omkring samme nivå som i andre sammenlignbare land, så er næringslivets forskningsinnsats lavere enn i landene rundt oss. Det kan henge sammen med at næringsstrukturen vår er mye mer kapitalintensiv og råvarebasert enn nabolandene våre, mens når man sammenligner bransje for bransje, er norsk næringsliv som andre.

Så kan man slå seg til ro med at forskningsinnsatse er så stor som den skal være, eller man kan se på forsknings og innovasjonssystemet som et redskap for å utvikle en mer forsknings- og kunnskpasintensiv næringsstruktur, enten ved å omstille dagens dominerende næringer, eller ved å bruke forskning og innovasjonssatsinger til å vri næringslivet i mer kunnskapsintensiv retning, spesielt ved å skape bedre rammebetinselser for kunnskaps- og forskningsinstensive tjenestenæringer. Men i hvor stor grad vi i Norge skal ha slike ambisjoner, sier denne stortingsmeldingen lite om.

Et mer innovativt og produktivt næringsliv

Et eksempel på at et problem blir erkjent, men der det ikke beskrives noen ny retning, er utviklingen av den anvendte forskningsinstituttsektoren, og spesielt den næringslivsrettede delen. I underkant av 20 prosent av forskningen i Norge utføres av instituttsektoren. Det har de siste årene vært en synkende trend når det gjelder oppdrag fra næringslivet, mens næringslivets egen forskning øker. Historisk har den norske anvendte instituttsektoren spilt en viktig rolle for mange næringer, og vært langt tettere koblet på næringslivet enn universitetene har vært. Instituttene har også lykkes godt med søknar om og mobilisering til EU-forskningsprosjekter. Men særlig nedgangen i olje- og gassnæringens forskning slår ut negativt, mens en del andre industrinæringer som forsker mye i andre land, er små i Norge:

"At de samlede kostnadene til innkjøpt FoU fra forskningsinstituttene har hatt en nedgang skyldes derfor først og fremst endringer i FoUaktiviteten i næringene som er tilknyttet utvinning av olje og gass. Næringslivet ellers kjøper omtrent like mye FoU fra instituttsektoren i 2022 som i 2013. Instituttene har med andre ord ikke klart å hente inn tapte inntekter fra petroleumsnæringer."

Næringslivet utførte selv forskning og utviklingsarbeid (FoU) for omkring 47 mrd. kroner i 2023, noe som utgjør omkring halvparten av Norges samlede FoU-innsatsf. Dette betyr at næringslivet er den største FoU-sektoren i Norge, og på høyde med universitetene, instituttene og helseforetakene til sammen. Men dette nivået som andel av BNP er som sagt lavere enn det som er vanlig i landene rundt oss. Hvorfor ikke bruke denne systemmeldingen som en slags Draghi-rapport som roper opp om at kvalitet og kapasitet innenfor forskning og innovasjon er helt sentralt for den fremtidige konkurransekraften? En rapport som foreslår konkrete systemforbedrende tiltak, og en oppskrift på hvordan Norge skal klare seg i et Europa som skal hevde seg bedre i konkurranse med USA og Kina? Det har vi dessverre ikke fått

Det kanskje aller viktigeste spørsmålet som burde besvares i en stortingsmelding som dette er hva vi skal gjøre for at det skal bli mer lønnsomt for næringslivet for å forske mer? Hva gjør vi for å mobilisere til økt deltagelse i EUs forsknings og innovasjonsprogrammer? Hva gjør vi for å få flere norske bedrifter til å ta ledende roller i EU-forskning og bli bedre ved å samarbeide med de beste? Hva gjør vi for å mobilisere flere bedrifter og flere bransjer til å forske mer? Hva gjør vi for å øke forskningen i kommunesektoren og for å mobilisere kommunenes til å samarbeide tettere med det kunnskaps- og teknologiintensive næringslivet? Her er det nokså stille når det gjelder tiltak i stortingsmeldingen.

Ikke langtidsplan, men systemforbedring

Det finnes en norsk langtidsplan for forskning og høyere utdanning som sier noe om forskningens samfunnsmessige mål og om forskningstemaer som skal prioriteres i årene som kommer. Ulike programmer og prosjekter, både næringsrettede og offentlig-sekorrettede omtales også i andre domumenter og strategier. Det er sånn sett andre ting en systemmelding må handle om, for eksempel systemegenskaper og forbedringsmuligheter i det norske forsknings- og innovasjonssystemet, og hvordan det henger sammen med tilgrensende virkemidler og med de norske omstillings- og innovasjonsbehovene i stort.

Men i denne stortingsmeldingen er det dessverre lite beskrivelser av sammenhengen mellom forskningssystemet og andre næringsrettede innovasjonsvirkemidler, av sammenhengen mellom forskningssystemet og kommunesektorens store utfordringer, med eldreomsorgstjenester eller med å å ta tak i utfordringer knyttet til ungt utenforskap. Det er heller ingen analyse eller drøfting av om viktige sider ved dagens forskningssystem er innrettet for å løse fremtidens utfordringer bedre. Ikke noe om strukturen, innretningen av virkemidlene eller antall aktører i det offentlig finansierte forskningssysemet er riktig. Noen steder blir det riktignok pekt på konkrete utfordringer det må jobbes med, for eksempel hvordan den nevnte anvendte forskningssektoren skal innrettes, hvordan det skal gjøre mer attraktivt å bruke private penger på forskning, eller hvordan næringsrettede forskningsvirkemidler skal innrettes for å oppnå mer, men det er ingen konkrete tiltak på disse områdene.

Forskningens digitalsering

I stedet for å gå dypere i å beskrive forskningssystemets rolle i å løse store samfunnsutfordringer, som helse og omsorg, klima og miljø eller vedvarende utenforskap, har meldingen i stedet to kapitler som løfter frem noen andre temaer som ikke tidligere er blitt tatt inn i brede dokumenter om forskningsstrategier. Det er to viktige temaer som er blitt stadig mer sentrale i det siste, som riktignok ikke helt har funnet sin kobling til systemperspektivene ellers i stortingsmeldingen, men som i hvert fall beskrives og drøftes i hvert sitt kapittel. Så må de rett og slett jobbes videre med når det gjelder konkretisering.

Det ene temaet er digitalisering. Kapittel 3 heter "Et forskningssystem rustet for det digitale skiftet", og er blitt en slags sekkepost for en del ulike ting som har med forskning og digitalising å gjøre. Det handler om forskning kyttet til kunstig intelligens og kvanteteknologi, områder der det er viktig at Norge ikke blir hengende etter. Men det handler også om forskningsmiljøenes tilgang til teknologisk infrastruktur i form av datakraft og prosesseringskapasitet. Og det handler om intrastruktur for tilgang til dataene man trenger for å forske mer og bedre. En del av forskningsinfrastrukturen er også å ha et lovverk som sikrer personvern, sikkerhet og et godt etisk rammeverk, noe som i hvert fall drøftes, i hvertfall i forbindelse med kunstig intelligens.

Sikkerhet og forskning

Det andre temaet som løftes frem, i kapittel 4 i meldingen, er statssikkerhe og samfunnssikkerhet, og hvordan forskningssystemet er en del av et trusselbilde som ser ganske annerledes ut enn for noen år siden. Også i dette kapitlet er det flere temaer som drøftes samtidig, blant annet teknologisk infrastruktur for å skjerme ting som ikke kan deles, håndtering av hvilke forskere som kan og ikke kan ha tilgang til ulike ting, men det er også drøftinger av viktigheten av å hindre at forskningens åpne, demokratiske og kunnskapssøkende metoder, prinsipper og verdier blir satt under press. 

Kapitlet går ganske grunnleggende til verks når det gjelder å beskrive roller, organisering og lovverk når det gjelder sikkerhet i stort. Et slags grunnkurs i samfunnsikkerhet og beredskap, og hvordan dette slår inn hos forskningsaktørene, som det er erkjennes er ganske er ganske umodne når det gjelder ting som sikkerhetslov, samfunnssikkerhetsinstruks, grunnleggende nasjonale funksjoner, eksportkontrollregelverk og håndtering av gradert informasjon. En viktig faktor som bidrar til at utfordringen vil øke er at det er et ønske om at det mobiliseres bredere innenfor forsningsmiljøene når det gjelder forsvarsrelatert forskning. Meldingen sier:

"Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren slår videre fast at flere FoU-midler skal lyses ut på konkurransebaserte arenaer. I dag finnes det ingen etablerte ordninger for konkurranseutsetting av midler til forskning som er skjermet eller gradert. Regjeringen vil utrede hvordan Forskningsrådets virkemidler kan utvikles for å kunne omfatte også utlysning av midler til skjermet og gradert FoU."

Og:

"Flere forskningsinstitutter er imidlertid ikke underlagt sikkerhetsloven. Blant disse er det flere sterke fagmiljøer som er relevante for forsvar, sikkerhet og beredskap, og som har uttrykt ønske om å delta i skjermet og gradert forskning. Det ansvarlige departementet kan fatte vedtak om at disse underlegges sikkerhetsloven. (...) Et annet alternativ for virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven, er å benytte systemet for sikkerhetsgraderte anskaffelser, med sikkerhetsavtaler og eventuell leverandørklarering. Samtlige alternativer stiller strenge krav om et forsvarlig sikkerhetsnivå. 

For virksomhetene som ønsker å ta del i gradert forskning kan det være krevende å vite hvordan man skal gå frem. Dette gjelder enten virksomhetene er underlagt sikkerhetsloven eller ikke. Regjeringen ønsker å gjøre det lettere for sivile virksomheter å delta i skjermet og gradert FoU, og vil se nærmere på mulige mekanismer som kan bistå med dette, inkludert utrede om det behov for å utvikle egne verktøy for rådgivning."

Dette er bare noe av alt det som trekkes frem som ganske utfordrendde for å få til et godt samspill mellom FoU-miljøene og forsvaret. Sikkre kommunikasjonskanaler og sikre måter å håndtere data er et annet. Og naturligvis hvordan man håndterer rekruttering og hvem som skal ha tilgang til hva, i ganske internasjonale forskningsmiljøer, i en ny sikkerhetespolitisk situasjon. Også her har stortingsmeldingen langt flere problemer enn svar, men det er bra temaet blir løftet i en stortingsmelding..