2008 - et år vi kommer til å bruke som målestokk

Det er ikke alle år man umiddelbart husker for noe spesielt, Jeg er helt sikker på at vi kommer til å ha et forhold til 2008 ganske lenge. Og ikke bare fordi Obama ble valgt til president i USA. 

Men kanskje mest fordi 2008 i likhet med 1929 og 1987 var et år der en langvarig vekst og optimisme brått snudde og ble til en dyp krise i aksjemarkedet, boligmarkedet og i realøkonomien. Er vi heldige blir de langvarige effektene mindre enn "krisen i 30-årene" eller "slutten på jappetiden". Jeg tilhører nok de som mener dagens globalisering, utdanningsnivå, teknologi og arbeidsmarkeder vil hjelpe oss komme ut av denne krisen med mindre skade.

Men alvorlig er det. Vi nå kan nå slå fast at Oslo Børs falt 54 % og dermed falt 1233 milliarder i verdi i 2008. Det er et beløp som er litt større enn den norske stats samlede inntekter i løpet av et år. Oljeprisen falt 57 % fra starten av året, men mye mer siden toppen i sommer. FTSE 100 indeksen i London falt 30,9 %, Dax-indeksen i Tyskland falt 40 % og S&P 500 i New York falt 39 %. Fallet i USA er det største siden depresjonsåret 1931.

Vi får håpe vi kan lære av det som har skjedd. The Economist har en tankevekkende sak om hvordan "Generasjon Y", de som er født på 80- og 90-tallet og aldri har opplevd en slik nedgang før, forandrer atferd når de ikke lenger opplever at det er kø for å ansette dem.

Og Washington Post har hatt en veldig bra serie de siste dagene om årsakene til finanskrisen. Bra forklaringer om hvordan ompakkingen av boliggjeld foregikk. Og så er det en serie i tre deler om AIGs helt sentrale rolle som forsikrer av disse gjeldspostene. Røttene til denne avdelingen i AIG går helt tilbake til 80-tallet og er omtalt i "The Beautiful Machine".

Porsche Cayenne indeks

Hvor ille er egentlig finanskrisen? Kan vi måle om det går bedre eller dårligere? Hva skal vi egentlig måle?

En litt spesiell måte å måle effektene av finanskrisen på er "Porsche Cayenne-indeksen". Den gir uttrykk for hvor mange bruktbiler av typen Porsche Cayenne som til en hver tid ligger ute til salg på Finn.no. Indeksen i dag viser 56. Noen dager før jul var Cayenne-indeksen 60. En brå oppgang på denne indeksen er et krisesignal, så vi får følge litt med på denne framover.

Men hva med det store flertallet som ikke eier de dyreste bilene og som heller ikke har tapt masse penger i eiendoms- eller aksjemarkedet? Og som ikke er redd for å miste jobben. Er det slik at forbruket stuper fordi folk er redde for å få dårligere råd i tiden som kommer?

En tur på Sandvika Storsenter i dag avslørte at det i hvert fall var helt ubehagelig stappfullt der. Minst like mange mennesker som rett før jul. Poenget er at finanskrisen rammer oss veldig ulikt. De som mister jobben eller har gått på en smell i boligmarkedet taper masse kjøpekraft. Og det samme gjelder selvsagt de som har tapt mye aksjemarkedet eller levd i en eller annen oppblåst boble som har sprukket. Men det store flertallet i Norge vil i 2009 kunne oppleve en av de største forbedringene i kjøpekraft noen gang i følge SSBs prognoser.

De som har gjennomsnittlig inntekt (ca 400 000 i året) og boliggjeld på en million kan i følge DN og SSB glede seg over en kjøpekraftsforbedring på hele 8,5 % i 2009. Og har du 750 000 i inntekt og to millioner i gjeld blir kjøpekraften 9,7 % bedre i 2009. 

Og grunnen er jo ganske enkel: Lønningene økte med rundt seks prosent i 2008, rentene går kraftig ned og energi blir billigere. Så det er ingen grunn til å være overdrevent bekymret for den gjennomsnittlige norske forbruker. Utfordringen er å få til nødvendig omstilling og innovasjon i konkurranseutsatt næringsliv slik at vi kan skape mer og opprettholde vårt høye velstandsnivå også når markedene i USA og andre steder i verden sliter.

Jeg ser for øvrig at min gode kollega Inge Jan har fulgt Kristin Halvorsens vennlige oppfordring om å shoppe Norge tilbake til gode tider og kringkaster dette på bloggen sin. Han har kjøpt en ny espressomaskin i julegave til seg selv, uten å være påfallende hardt rammet av et ønske om å kjøpe noe billig. Det er bra noen tar ansvar i disse vanskelige tider.

Leseliste for julen

Julen er en bra tid å lese bøker man ikke har tid til å lese ellers, innimellom det som er av famileting, sosiale forpliktelser og fotball på TV. Min leseliste ser for tiden omtrent slik ut (og er som alltid alt for optimistisk i forhold til det man realistisk sett rekker å lese):

Michael Lewis: Panic - The Story of Modern Financial Insanity. Jeg er i gang med denne. En artikkelsamling om hvordan pressen skrev om de økonomiske krisene som har vært fra "Black Monday" i 1987 via dot.com i 2000 og fram til dagens finanskrise. Det er interessant å se tilbake på hvordan tidligere kriser ble beskrevet av media før, under og etter.

Nassim Nicholas Taleb: The Black Swan. Bok om sannsynlighet og hvordan de store begivenhetene som former livene våre er er slik at vi ikke kan se dem på forhånd. Og hvordan man må planlegge for usikkerhet når man ikke kan spå om fremtiden.

Malcolm Gladwell: Outliers - The story of Success. Han er på leting etter fellestrekk hos mennesker som gjør det ekstraordinært godt innen vitenskap, sport, kunst og næringsliv.

The Rough Guide to Conspiracy Theories. En bok jeg fikk til jul. Er vel egentlig et slags oppslagsverk om alle de sprø konspirasjonsteoriene som overraskende mange oppegående mennesker tror på. Som at Bush stod bak 9/11.

Johan Nordberg: Da mennesket skapte verden. Et ideologisk kampskrift for de liberale ideene. Kom på svensk i 2006 og er nå oversatt til norsk og gitt ut av Civita rett før jul.

Og så er det et par andre politiske bøker jeg håper jeg får tid til å lese litt i som er skrevet at engelske forfattere som før var et godt stykke ute på venstresiden, men som på grunn av 9/11, fundamentalisme og litt selvransakelse nå definerer seg på den liberale høyresiden: Nick Cohen: What's Left?. Og Andrew Anthony: The Fallout - How a Guilty Liberal Lost His Innocence.

Og så må jeg vel snart gå løst på Thomas Friedmans Hot, Flat and Crowded. Om globalisering og klimautfordringene.

Kunnskapspakke

Abelia la torsdag fram vår "Kunnskapspakke", det vil si de tiltakene Abelia mener regjeringen bør prioritere høyest når den legger fram sine tiltak mot finanskrisen 26. januar. 

Abelia mener Norge trenger en kunnskapspakke mot krise og vi skriver i brevet som er sendt til statsminister, finansminister, næringsminister og opposisjonspartiene at:

"I enhver vanskelig omstilling blir det også skapt nye muligheter for aktører som har en kombinasjon av finansiell handlefrihet, omstillingsevne og kompetanse. Statens krisepakke må derfor ha som mål å øke handlefriheten, omstillingsevnen og kompetansen. Da Sverige og Finland opplevde alvorlige økonomiske kriser tidlig på 90-tallet valgte staten å satse kraftfullt på forskning, utdanning og innovasjonsfremmende tiltak i næringslivet. Dette bidro til en omstilling og modernisering av næringslivet i våre nordiske naboland, der de ble ledende og fortsatt er ledende i verden på mobil kommunikasjonsteknologi. 

En norsk krisepakke må spille på lag med de ytre omstillingskravene vi møter i en global kunnskapsøkonomi og ikke prøve å motvirke dem. Staten må bidra til å bygge den kunnskapsbasen som kreves for å skape fremtidens næringsliv. Derfor må en krisepakke være en kunnskapspakke og ikke bare økt bruk av penger for å holde hjulene i gang. 

Norge skal ha et annet næringsliv når vi kommer ut av krisen enn da vi gikk inn i den. Skal vi styrke vår internasjonale konkurransekraft må næringslivet som kommer ut av krisen være mer kunnskapsbasert, mer internasjonalt, mer effektivt og mer miljøvennlig enn næringslivet som gikk inn i krisen. Ganske enkelt fordi Norges kostnadsnivå og økonomiske åpenhet gjør at det er nødvendig med en slik strukturendring.

I valget av virkemidler er det også viktig å være opptatt av hvordan man kan styrke aktørene som fremmer kunnskapsmobilitet og langsiktig omstillingskompetanse på tvers av bedrifter og bransjer i Norge. De som tar med seg kunnskap og erfaringer fra en omstilling kan bidra til at andre kan lære av dem. Forskningsinstitutter, konsulentvirksomheter og private høyskoler er på litt ulike måter eksempler på slike kunnskapsmeglere. De bidrar til å spre kunnskap og erfaringer mellom bedrifter og bransjer, og spiller en viktig rolle i å snu en krise til nye muligheter."

Brevet går igjennom fire hovedområder der det er viktig å sette inn omstillingstiltak og lister så opp en del konkrete tiltak innenfor disse fire områdene der det vil være klokt å sette inn innsatsen dersom vi skal øke kompetansenivået og innovasjonsevnen.

- The economy's bad, but it's a good time to innovate

Clayton Christensen, professor ved Harvard Business School, har alltid noe spennende å si om innovasjon. Og i Wall Street Journal er han intervjuet om innovasjon og finanskrise. Christensen mener at finanskrisen kan være fordelaktig for innovasjon i næringslivet fordi mindre penger i bedriftene betyr at de ikke har råd til å la strategiprosjektene gå i gal retning like lenge som før. Det blir mye viktigere å gjøre ting riktig fra start.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg veldig til Clayton Christensens kommende bok "The Innovators Prescription". Den er rett rundt hjørnet og handler om hvordan helsesektoren er overmoden for disruptiv innovasjon når det gjelder å finne nye og mer effektive virksomhetsmodeller.

Og apropos interessante dagsaktuelle kommentarer til finanskrisen. Nouriel Roubini (også kjent som Dr. Doom) er intervjuet i US News & World Report. Essensen i det han sier er vel at han tror vi er omtrent halvveis i den amerikanske resesjonen. Både når det gjelder tid (den vil vare ut 2009) og når det gjelder hvor mye råtne lån som er blitt ryddet unna (halvparten av to billioner dollar): 

"The financial shocks are not over, and the credit losses are going to mount because they are spreading from subprime to prime to credit cards to auto loans to student loans to leveraged loans to municipal bonds to industrial and commercial loans to corporate bonds. We have to take about $2 trillion of credit losses and so far nearly half of it has been recognized. So I see another wave of massive credit losses that is going to worsen the credit crunch."

- Virtually zero

The Times formulerer det slik: "Fed cuts rate to vitually zero".

I en historisk beslutning har The Federal Open Market Committee besluttet at styringsrenten i USA skal settes ned til mellom 0 % og 0,25 %. For alle praktiske formål er det nå nullrente. 

Renten i USA har ikke vært så lav noen gang. Og det er på mange måter en dramatisk beslutning fordi den innebærer at myndighetene i USA er i ferd med å slippe opp for virkemidler. Rentenivået kan ikke settes lavere enn null. Og å bruke finanspolitikken (det at regjeringen pumper inn mer penger) er også vanskelig å fortsette med i det uendelige når USA allerede har veldig høy gjeld.

Den umiddelbare effekten nå i kveld ser ut til å være som en kunne håpe og forvente. Børsene og oljeprisen er kraftig opp. Dollaren går ned. Og det er jo bra. Problemet er hva man skal gjøre hvis dette grepet slutter å virke. Kjøpe stadig flere råtne lån ved å trykke flere pengesedler?

Er Detroit klar for "Bil 2.0"?

Amerikanske skattebetalere skal bruke 15 milliarder dollar på å redde de tre store (General Motors, Ford og Chrysler) fra konkurs. Et vanvittig stort beløp. Men vil det hjelpe?

Thomas Friedman har en interessant kommentar i New York Times om bilidustriens utfordringer. Han mener at Detroit er dømt til å mislykkes. Ikke på grunn av kapital eller teknologi, men først og fremst fordi amerikansk bilindustri ikke forstår den fundamentale endringen i forretningsmodell bilindustrien står foran:

"...our bailout of Detroit will be remembered as the equivalent of pouring billions of dollars of taxpayer money into the mail-order-catalogue business on the eve of the birth of eBay. It will be remembered as pouring billions of dollars into the CD music business on the eve of the birth of the iPod and iTunes. It will be remembered as pouring billions of dollars into a book-store chain on the eve of the birth of Amazon.com and the Kindle. It will be remembered as pouring billions of dollars into improving typewriters on the eve of the birth of the PC and the Internet."

Som eksempel på noen som har skjønt hvordan en forretningsmodell i versjon 2.0 ser ut nevner Thomas Friedman Better Place. De bygger ut en komplett infrastruktur for elektriske biler i Israel og Danmark med både ladestasjoner og batteribyttestasjoner for lengre kjøreturer. Wired hadde en artikkel i går om at Japan har bedt Better Place rulle ut infrastruktur for el-biler.

I bilen versjon 1.0 kjøper du et produkt. I bilen versjon 2.0 kjøper du en tjeneste. Og sannsynligvis er det slike innovasjoner i selve forretningsmodellen som må til for å få mer miljøvennlige løsninger til å fungere.

Helt Chicago

Korrupsjonssaken som nå rulles opp i Illinois er så utrolig at det litt vanskelig å forstå at det er mulig. 

Hovedpersonen er Illinois guvernør fra det Demokratiske partiet Rod R. Blagojevitch. Fordi senator Barack Obama fra Illinois er valgt til USAs neste president er senatsplassen ledig fra nyttår. Det er guvernør Blagojevitch sin  jobb å peke ut en ny senator i den ledige plassen etter Obama. Og kortversjonen er at den godeste Blagojevitch fant ut at han ville auksjonere ut den ledige plassen i sentatet til kandidaten som ville betale ham mest penger. 

Han er også mistenkt for å trenere godkjenningen av Tribune Company sitt salg av baseballag og stadionanlegg hvis de ikke sparket noen spaltister fra Chicago Tribune som skrev ufordelaktig om han selv.

Chicago og Illinois er kjent for å ha USAs mest korrupte politikere. (Det var her Al Capone fikk sitt gjennombrudd). Men denne saken overgår i hvert fall alt i nyere tid.

Minus 533 000 jobber i november

Den kanskje aller viktigste indikatoren på hvor dårlig det står til med verdensøkonomien er sysselsettingstallene i USA. Fredag fikk vi vite at 533 000 arbeidsplasser ble borte i USA i november.

Dette er det største fallet i sysselsetting på en måned siden 1974. Siden september i år er 1,3 millioner jobber blitt borte. Det er sannsynligvis galt å kalle dette en finanskrise lenger. Dette er bråstopp i hele økonomien.

En annen god indikator på hvor raskt alt er snudd på hodet er oljeprisen. I sommer kostet et fat råolje 150 dollar. Nå dupper oljeprisen rundt 40 dollar. Prisfallet siste uke er det største siden gulfkrigen i 1991.

Oslo Børs reagerte som en kunne forvente veldig negativt på lav oljepris og tallene fra USA og falt hele 7,7 % fredag. Man regnet vel med at amerikanske børser også ville falle kraftig. Men i USA gikk S&P 500 opp 3,6 %.

Så kan man jo spørre: Er det ikke logisk at markedet i Norge reagerer veldig negativt på katastrofalt dårlige tall og ulogisk at USA reagerer positivt på de samme tallene? Ikke nødvendigvis. For det første er det jo slik at lavere energipriser er dårlig for Norge og OPEC, men bra for nesten alle andre. For det andre har Norge fortsatt en alt for høy rente i forhold til alle andre. Og for det tredje måler sysselsettingstall en nedgang som allerede har skjedd. Og den store oppgangen i USA fredag kan jo være et tegn på at noen tror at det største fallet nå ligger bak oss.

Innovasjon i krisetider

Må gjøre oppmerksom på en bra kronikk i Dagens Næringsliv som Inge Jan Henjesand og Hilde Widerøe Wibe i Abelia har skrevet. Den handler om innovasjon i krisetider og er i mandagens papiravis. Men den kan også leses her på Abelias hjemmeside.

Som jeg har skrevet litt om tidligere tror jeg måten vi forholder oss til den pågående økonomiske nedgangen vil bety mye for hvor godt rustet vi vil være til å skape det næringslivet, den innovasjonsevnen og den kunnskapen som skal få til ny verdiskaping og vekst.

I dag falt børsene i verden kraftig igjen. Oslo Børs falt 7,7 % og S&P 500 falt 8,9 %. Dette er ikke bare papirverdier som svinger litt, men virkelige formuer og jobber som forsvinner. Og når ting er i fritt fall er det ikke lett å tenke langsiktig infrastruktur-, kunnskaps- og konkurransesevnebygging. Men det er nettopp det vi må prøve å få til.

Temaet på NHOs årskonferanse i januar er nettopp "Krise og konkurranse". Og dit kommer selveste Nouriel "Dr. Doom" Roubini. Blir spennende å høre hans vurderinger.

Krisepakke - Michael Porters oppskrift

David Brooks i New York Times har noen bra synspunkter på forskjellen mellom å putte penger inn i et stort svart hull og å investere i noe som faktisk virker. Akkurat nå roper alle på penger fra regjeringer. Brooks er skeptisk: 

" And it leads to some guiding principles for those designing the $500 billion stimulus plan the next administration seems set on: Don’t just throw more money into the sugar rush. Spend money on projects that will enhance the long-term economic health of the country even without a crisis. Do what you would do anyway, just do it faster."

Dette kan nok være et godt råd for tiltak her i Norge også. Utfordringen er ikke å bruke mest mulig penger fortest mulig. Utfordringen er todelt. Dels handler det om å sikre at bedrifter og privatpersoner får tilgang på kreditt igjen slik at økonomien ikke kveles. Og dels handler det om å investere i ting som har varig verdi og som vi ville investert i uansett - men å gjøre det raskere for å få hjulene i gang. Her er utdanning og forskning særlig viktig, siden utdannning og forskning kan bidra til at vi kommer styrket ut av denne krisen og er generelt viktig for næringslivets omstillingsevne.

Brooks har snakket med Michael Porter om hva han mener om innretningen av krisetiltak: 

"I asked Porter how this short-term crisis might serve as an opportunity to address those long-term problems. First, he said, the Obama team will have to avoid a few temptations: Don’t just try to throw out money as fast as possible to stimulate demand. Don’t spread the spending around too thinly. Don’t try to save jobs that are going to disappear anyway.

Then he threw out a bunch of ideas that could be part of a stimulus package: Send federal money to the states, but make sure a lot of it goes to state universities. There’s going to be increased demand for their services at the same time their budgets are cut. We can’t weaken that link in the social mobility chain. Extend unemployment insurance, but also create vouchers and loans so workers can get the skills they need to move on."

Linken til denne kommentaren fikk jeg fra Greg Mankiws utmerkede øknomiblogg. Han har også en artikkel i NY Times om "What would Keynes have done?".