For noen dages siden lanserte USA et nytt utenrikspolitisk dokument kalt "National Security Strategy - of the United States of America". Skjønt, noen egentlig lansering var det vel ikke, plutselig var dokumentet der. Innholdet er såpass bisart og potensielt farlig, i hvert fall hvis adminsitrasjonen mener det de sier, at det i normale tider ville skapt kraftige politiske reaksjoner.
Men vi lever ikke i normale tider, men i en tid der vi ikke lenger blir overrasket over noen ting, og i hvert fall ikke det USAs øveste ledelse mener om Europa, om Russland og om resten av verden. Det vi lurer på er om dette år over. Om det er en parentes i historien, som om noen vi bli fortiet og glemt, eller om Trump er talsperson for den nye normalen, der Europa skal straffes for å arbeide for en liberal, demokratisk og regelstyrt verdensorden der er demokratier står opp for hverandre og der vi praktiserer regelstyrt frihandel fordi vi oppnå gevinster sammen.
America firstHva er det så dette dokumentet fastsetter av ny politikk løpet av 33 ganske lettleste sider? Først er det det forord skrevet av Donal Trump selv, der han slår fast at han personlig har reddet USA fra katastrofe og elendighet (catastrophy and disaster), og er godt i gang med å skape fred og stablilitet i verden. Ingen regjering i historien har gjennomført en så stor snuoperasjon på så kort tid, i følge Trumps forord, Deretter forklarer strategien hva en strategi er: Den skal etablerer en forbindelse mellom mål og virkemidler. Den tar utgangspunkt i og beskriver hva som er ønskelig, og forklarer deretter hvilke verktøy som skal brukes av USA for å komme dit. Det krever at man besvarer tre spørsmål:
The questions before us now are: 1) What should the United States want? 2) What are our available means to get it? and 3) How can we connect ends and means into a viable National Security Strategy?
Enkelt og logisk. Men hva er det USA vil? I kapitlet om "What should the United States want" blir det ettertrykkelig forklart at USAs strategi ikke handler om hva som er bra for verden ellers, bare om hva som er bra for USA. Det er en lang liste over områder der USA må være overlegne alle andre: militær styrke, industri, infrastruktur, grensekontroll, forskning og energi. Så nevnes riktignok også "soft power" som noe USA har, men det handler i all hovedsak om å ha en så sterk kultur at den bidrar til å dominere andre land. USA skal rett og slett dyrke sin egen historie og egen storhet som et virkemiddel for å sikre sin egen fremtid.
"Finally, we want the restoration and reinvigoration of American spiritual and cultural health, without which long-term security is impossible. We want an America that cherishes its past glories and its heroes, and that looks forward to a new golden age."
What Do We Want In and From the World?
Så følger en kort side med tekst om hva USA forventer og forlanger fra alle andre land i verden. De forlanger samarbeid mot migrasjon til USA og mot kriminalitet som rammer USA og den vestlige halvkule ellers. De vil ikke ha fientlige utenlandske eierskap på den vestlige halvkule og særlig ikke det som kan fortstyrre eller true forsyningskjedene. Strategien viser til til "Monroe-doktrinen" fra 1823, og noe den beskriver som "The Trump Corollary", som jeg antar er et trumpiansk tillegg til Monroe.
Utenfor den vestlige halvkulen skal USA bidra til å gjenreise Europas sivilisatorisek selvbevissthet og vestlige identitet. De skal forhindre at noen av USAs fiender får dominere i Midt-Østen. Det vil også sikre at det er USAs teknologi som driver verden framover, særlig innen bioteknologi, kvantedatamaskinger og KI.
Det på følgende kapitlet gjør ingen forsøk på å late som om dette ikke handler om makt, og har fått overskriften: "What are America's available means to get what we want?" Ingen diplomatiske og verdibaserte formuleringer der, men man går rett på sak og svarer på hvordan man får det man vil ha. Listen over hva USA har for å tvinge igjennom sin vilje inkluderer verdens største og mest innovative økonomi, verdens ledende finanssystem og kapitalmarkeder, verdens mest avanserte teknologisektor, verdens sterkeste militære styrker, et nettverk av alliansepartenere, en fordelaktig geografi, kulturell inflytelse, og mot og patriotisme, for å nevne det viktigste.
Dessuten nevnes det positive i "President Trumps robust domestic agenda", som inkluderer skatteletter, deregulering og satsing på energisektoren. Nå er riktignok et nettverk av allierte nevnt i en enkelt setning som en styrke, men ikke noe sted er det noen erkjennelser om at styrke og resiliens i en farligere verden er avhengig av et godt forhold til andre land der man har tillit til herandre og respekt for hverandre, samhandler økonomisk og om å løse felles utfordringer og står opp for andre når det er kriser. Her er alt binært. Man vinner eller man taper. Det er eiendomsinvestorens nullsumlogikk som gjelder, uten noen erkjennelse av at man skaper merverdi når man samarbeider og samhandler med andre land.
Prinsipper
I et siste kapittel kalt "Strategy" går det helt over styr. Her er det delkapitler om "Priciples", "Priorites" og "The Regions" Det slås fast at Trump er hevet over ideologer og det listes opp land han har oppnådd fred den siste tiden. Det slås tydelig fast at USA er motstander av internasjonale organisasjoner fordi internasjonal politikk og handel skal foregå mellom suverende stater, og ikke via internasjonalt forpliktende samarbeid som fastsetter spilleregler, eller står i veien for noens selvråderett og maktutøvelse. Det argumenteres for toll og mot frihandel, for å beskytte amerikanske arbeidere mot konkurranse fra andre land arbeidere.
Dokumentet avsluttes med å gå igjennom verdens regioner, og slå fast hva USAs interesser og prioriteringer er der. Det er i omtalen av Europa dokumentet er på sitt aller mest bisarre, for Trump har funnet ut at europeere flest egentlig er enig med han om at Ukraina ikke skal støttes, NATO ikke skal vokse og EU burde oppløses. Dokumentet slår på den ene side fast at den transatlantiske alliansen er helt sentral for USAs fremtid, men på den annen side er det ikke en allianse med dagens europeiske ledere som skal støttes, men en allianse med noen politikere som i fremtiden vil stanse migrasjon, gjenreise nasjonalstatene, legge ned EU, og gjøre som USA sier.
Jeg har sans for utenrikspolitiske strategier som er realistiske i den forstand at de er opptatt av å beskrive et lands egenintersser og ikke gir inntrykk av at alt handler om idealisme. Stater har naturligvis interesser de skal forvare, både sikkerhetsmessige, økonomiske og verdimessige. Problemet med USAs strategi er tredelt. Det ene er at den fremstiller det som USA bare er opptatt av egeninteresser og hvordan de skal bruke makt for å oppnå disse.
Det andre, og enda større problemet, er at det mangler en erkjennelse av at en rekke viktig mål bare kan oppnås sammen med andre. Det er faktisk bra at man er avhengig av andre hvis det er på den måten at det gir felles gevinster, og anvhengigheten reduserer faren for konflikt og krig. Det tredje problemet er at i den grad strategier erkjenner at USA har noen venner i det hele tatt, så der det autoritære og illiberale stater som motarbeider demokrati og rettssikkerhet, og mye annet som kreves for å bygge en bedre fremtid for både velferd og verdiskaping.
Reaksjoner i USA og mot USA
Kommentarene fra det liberale, demokratiske og frihanselsvennlige USA er som forventet svært krasse. Thomas Wright i The Atlanic bruker artikkelen "A Strategy That Ignores the Real Threats" til å sammenligne USAs nye sikkerhetsstrategi med den franske Maignot-linjen før andre verdenskrig, i den forstand at de ikke er i stand til å se hvor truslene kommer fra, og bygger forsvarslinene på helt feil steder.
"Contrary to its protestations about reining in America’s ambition after decades of overreach (what Secretary of Defense Pete Hegseth called “utopian idealism”), it does have a grand plan: The NSS is a blueprint for building an illiberal international order, in which the U.S. can assert dominance unilaterally, strike deals with revisionist powers such as China and Russia, and work patiently to support right-wing populist parties in Europe in overthrowing centrist establishments. One might call it dystopian idealism."
New York Times Madrid-utsending Jason Horowitz skrev i artikkelen "Trump Has Long Disdained Europe’s Elites. Now, It’s Official", at:
"A new White House policy document formalizes President Trump’s long-held contempt for Europe’s leaders. It made clear that the continent now stands at a strategic crossroads. The Trump administration has not exactly kept its low regard for Europe secret. President Trump has long portrayed European allies as freeloaders that fail to pay enough for their own security and argued that the European Union was “formed to screw the United States.” Now, that hostility is official White House policy."
A dog's breakfast
Jeg må ta med reaksjonen fra The Economist også, som alltid er stødige i sine analyser av verdier, makt og interesser. De slår fast i artikkelen "at strategien er et historsk brudd med det USA har bygget opp etter andre verdenskrig:
"For the most part, the new NSS rejects the decades-old insight that a common set of values are what cement America’s alliances. It declares that it is “not grounded in traditional, political ideology” but is motivated by “what works for America”. Instead, it embraces what it calls “flexible realism”. That means being “pragmatic without being ‘pragmatist’, realistic without being ‘realist’, principled without being ‘idealistic’, muscular without being ‘hawkish’, and restrained without being ‘dovish’.”
If that sounds like a dog’s breakfast, that is because it is. Shorn of the enlightened values that have long anchored foreign policy, America First becomes a naked assertion of power that owes more to the 19th century than the world that America built after the second world war. And that leads to a document riven by contradictions."
Standpunktene som er formulert i den nye nasjonale strategien er, som sagt, ikke veldig overraskende, men det er litt rart og nytt å se denne "dystopiske idealismen", eller kanskje "dystopiske egoismen", så klart formulert og utilslørt som her. Europeiske ledere flest velger å trekke på skuldrene, og fortsetter å hevde at USA er vår viktigste allierte selv om det ikke høres sånn ut. De kan jo ha rett. Forhåpentligvis blir det igjen slik at en normalitet vender tilbake i amerikansk politikk, og verdens største demokrati tar lederrollen.
Men kan vi regne med at det blir slik? Slik ting utvikler seg nå tror jeg vi må forberede oss på at ingenting er sikkert. Europa er helt nødt til å ta et større ansvar for egen fremtid og Norge er mer avhengig av våre europeiske allierte enn noen gang.
