Brems i forenklingene for næringslivet

Hvor ble det av forenklingstiltakene som skulle spare næringslivet for milliarder av kroner i kostnader? Ting kan tyde på at det er mye lettere å love besparelser enn å gjennomføre forenklinger.

Hurdalsplattformen

La oss skru klokken tilbake til høsten 2021. Da la regjeringen frem en politisk plattform, den såkalte Hurdalsplattformen som lovet forenklingstiltak for næringslivet for 11 milliarder kroner innen 2025. Det er lovet flere tiltak som som skal bidra til denne gevinsten. Under delkapittelet om "Innovasjon, forenkling og grunderskap" på side 15 står det blant annet:

"Regjeringen vil:

• Redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer med 11 milliarder kroner innen 2025. Ved nye reguleringer skal det som hovedregel vurderes om små selskaper kan få spesielle tilpasninger eller unntak.
• Samordne offentlige tilsyn og rapportering.
• Gjennomgå det norske lovverket grundig med mål om å identifisere og fjerne hindringer for innovasjon og digitalisering.
• Redusere behandlingstiden for offentlige tillatelser til næringslivet."

Ikke 11 milliarder, men 3,4 milliarder

Nå der det omtrent fem uker igjen til vi skriver 2025. På regjeringens nettsted om forenklinger for næringslivet har de en grafisk fremstilling av hva status er. Den kan fortelle at det totalt er blitt 3,4 milliarder i forenklingsgevinster siden Hurdalsplattformen kom ut, og ikke 11 milliarder. Det er heller ikke satt igjang nye tiltak som gjør at vi kommer dit i løpet av 2025, i følge det som er opplistet på nettsiden. Heller ikke de andre punktene i opplistingen er det gjort noe med. Og i tillegg har det kommet til en hel del nye rapporteringskrav og andre krav siden 2021 som har påført nye kostnader. Det lages ikke oversikter over dette, men høst sannynlig har kostnadene blitt høyere, og ikke lavere.

Det er ganske merkelig at denne nettsiden, omtalt som "Forenklingportalen", ble lansert i april 2024 av daværende næringsminister Vestre, som ved lanseringen la vekt på at dette var en portal som skulle gi næringslivet mulighet til å komme med nye forslag til forenklinger. Litt rart kanskje å lansere et mål om 11 milliarder i besparelser i 2021 og så be om forslag i 2024 til hvordan det skal gjøres, med frist 15, desember 2024, to uker før 2025. Nå er ikke Vestre næringsminister lenger, men helseminister. Og besparelsene lar vente på seg.

Det kan også være verdt å merke seg at andre tiltak på denne listen, som å samordne offentlige tilsyn og rapportering slik at det gir besparelser får både offentlig forvaltning og for virksomheter det drives tilsyn med, ikke ser ut til å ha blitt fulgt opp som forutsatt. Det skrev Riksrevisjonen i en rapport om
"Myndighetenes tilrettelegging for deling og gjenbruk av data i forvaltningen" i november 2023. 

Det kan ha skjed noe senere, men jeg har ikke sett det omtalt. Det er heller ikke satt igang noen systematisk gjennomgang av det norske lovverket med et uttrykt mål om å indentifisere og fjerne hindringer for innovasjon og digitalisering. Og ikke gjort noe overordnet grep for å redusere behandlingstiden for offentlige tillatelser til næringslivet, slik Hurdalsplattformen tok til orde for.

Veien videre for forenklingstiltakene

Helt uavhengig av om disse løftene var alvorlig ment eller ikke, tror jeg det er noen svakheter ved selve måten å liste opp en haug med enkelttiltak for å redusere "kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemer", og så summere tallene etterpå. ser ikke ut til å fungere lenger. Og det er kanskje ikke så rart, for det å digitalisere enkeltskjemaer og enkeltinnrapporteringer er i stor grad allerede gjort. Det som står foran oss er mye vanskeligere. Jeg kan nevne tre ting som krever at det jobbes annerledes, mer tverrsektorielt og mer i inngrep med privat sektors egne digitale systemer for digitalisering og datadeling:

For det første har denne måten å beregne forenklingsgevinster ved "skjemautfylling" et alt for smalt perspektiv. Kanskje fordi det har vært drevet som et slags separat og litt isolert forenklingsprosjekt inne i Nærings- og fiskeridepartementet. Fokus har vært næringslivsrapportinger, av regnskap, skatter og selskapsopplysninger, men uten å ta høyde for det bredere kostnadsbildet for næringlivet i Norge, for eksempel kostnader knyttet til plan. og byggesak, til tilgang mer arbeidskraft, for eksempel innleie og konsulentbruk, eller til kostnader knyttet til forskning, innovasjon og kompetanse.

Det har under tidligere regjeringen vært gjort noen forsøk på å få til enn bredere rapportering av "fornying, forenkling og forebedring" til glede for innbyggere og næringsliv, men denne måten å beskrive politiske resultater har dessverre aldri tatt helt av som arbeidsform. Kanskje fordi det i for liten grad har vært en arbeidsform, men noe det i ettertid har vært et ønske om å fremstille mer samlet og helhetlig enn det faktisk har vært. 

Men jeg kan i hvert fall lenke til tre litt bortgjemte oversikter fra regjeringer i nyere tid, "Offentlig sektor fornyes, forenkles og forbedres" fra 2016, en digital oversikt over tiltak for "En enklere hverdag for innbygger og næringsliv" fra 2018, og et hefte fra 2021 som heter "En bærekraftig og innovativ offentlig sektor". Her kan det kanskje være noe til inspirasjon for fremtidige strategier for alle som er på jakt etter forenklinger, besparelser og produktivitetesøktende tiltak.

Tverrsektoriell digitalisering

For det andre er som nevnt ikke utfordringene i digitaliseringen som før. Vi skal i liten grad erstatte papirbaserte og manuelle innsendinger med digitale versjoner, det er allerede gjort. Utfordringen er heller ikke først og fremst effentivisering av enkeltprosesser og enkeltrapporteringer som skal mates inn i enkeltdatasystemer laget for formålet. Utfordringen nå er å i større grad utvikle et langt mer komplekst økosystem for innsamling, forvaltning og gjenbruk av data, med en rekke avsendere og mottakere, og en rekke ulike formål de skal brukes til. 

Dagens og fremtidens digitale fellesløsninger i det offentlige og mellom det offentlige og næringslivet, skal håndtere fangs av data, forvalting og kvalitetssikring, og sammenstilling og bruk av data til kontroll- og tilsynsvirksomhet, på andre måter. Blant annet ved å hente data der de finnes, for eksempel fra bedrifters fagsystemer, og kombinerer det man trenger til det formålet man trenger dem til. Det krever andre analogier enn overgangen fra papirbasert til ferdigutfyllt til digital selvangivelse.

Poenget  i denne sammenhengen er at det ikke gir samme mening som før å lage lange lister over enkeltforenklingstiltak som man prøver å sette et tall på, og summerer til slutt. Utfordringen er å vite hva man skal gjøre før man begynner å lage lister over enkelttiltak. La oss for eksempel tenke tanken på at en rekke ulike myndigheter trenger bedre og mer oppdatert informasjon om hvem som eier eiendommer og aksjeselskaper i Norge. Skal man da lage et nytt register for hvert formål etter hvert som problemene dukker opp? Hva med innkjøpere i kommunene? Hva med høyere embetsverk og eierinteresser? Hva med stortingsrepresentanter eller ektefellene til statsråder? Skal alle ha sitt eget register? Eller er det mulig å tenke seg at disse dataene bor et sted, enten i et felles offentlig register eller i et fagsystem hos virksomhetene som uansett er kilden til disse dataene, og kan hentes inn og brukes når de trengs?

Nye behov hele tiden

Et tredje og siste problem er at slike tiltakslister som regjeringen jobber med, og prøver å få til å bli 11 milliarder kroner i sparte kostnader, bare beregner gevinstene vi får ved å effektivisere eller fjerne eksisterende krav. De tar ikke hensyn til nye rapporteringskrav, som det stadig kommer flere av. Selskaper er pålagt nye krav til bærekraftsrapportering, krav om å rapportere reelle rettighetshavere i et nytt register og å rapportere i henhold til kravene i Åpenhetsloven, bare for å nevne noe.

Det er mange grunner til at samfunnets behov for korrekt og oppdatert informasjon øker. Sikkerhet, klimakrav og kriminalitets- og korrupsjonsbekjempelse er noen av disse. Jeg tror det er mulig å bruke digitalisering og automatisering til å redusere rapporteringsbyrden til tross for at disse hensynene skal ivaretas, men det krever en annen og mye bredere tilnæring til hvordan det skal jobbes tverrsektorielt for å få til. Men det krever også en tilnærming som inkluderer arbeid med lover og regelvverk, standarder, budsjettprosesser og, ikke minst, styring og organisering. 

En billigere overgang til fornybar energi

Vi trenger noen gode nyheter. The Economist hadde denne helgen en såkalt "breifing", en litt lengre tematisk artikkel, med overskriften "The energy transition will be much cheaper than you think". og med undertittelen  "Most analysts overestimate energy demand and underestimate technological advances". 

The Economist har også tidligere argumentert for at det blir lavere kostnader og høyere vekst i utbyggingen av fornybar energi enn det de mest brukte prognosene tilsier, og det gjelder særlig den gobale veksten i produksjon av solenergi. De skrev også om driverne for dette grønne energiskiftet i en artikkel tidligere i år, og jeg skrev om det på bloggen her.

Denne uken skriver The Economist om hvorfor den globale etterspørselen etter energi kan komme til å bli en del lavere enn prognoser flest tilsier i årene som kommer, fordi BNP-veksten blir lavere. Men også om hvorfor veksten i fornybar energiproduksjon blir enda brattere enn prognosene tilsier, fordi kostnadene faller raskere. Grafen til høyre viser denne bratte veksten slik den faktisk har vært, og hvordan prognosene til IEA gang på gang har vært for pessimistiske. 

Lavere etterspøsel etter energi på grunn av lavere BNP-vekst er strengt tatt ikke ikke noen god nyhet, og særlig ikke for verdens fattigere land, men det er i hvert fall slik at  summen av lavere etterspørsel og et høyere tilbud av fornybar energi fører til at klimautfordringen blir mer løsbar, skriver The Economist.

Fire grunner til til en billigere overgang

The Economist artikkel åpner med å slå fast at de som mener vi må gjøre langt mer for å bekjempe klimaendringer og de som synes vi ska gjøre mindre, ser ut til å være forent om en ting: at det grønne skiftet blir fryktelig dyrt. Derfor er det store summer det blir snakket om på kimatoppmøtet i Baku. Men denne enigheten mellom klimaaktivister og de mest karbonutslippsavhengige om at overgangen til fornybar energi må være så fryktelig dyr er helt feil, mener The Economist. 

The Economist beskriver egentlig en kombinasjon av fire faktorer som vil bidra til at overgangen til lavere utslipp vil både billigere og mindre smertefull enn fryktet:

"First, the scenarios being costed tend to involve absurdly speedy (and therefore expensive) emissions cuts. Second, they assume that the population and economy of the world, and especially of developing countries, will grow implausibly rapidly, spurring pell-mell energy consumption. Third, such models also have a record of severely underestimating how quickly the cost of crucial low-carbon technologies such as solar power will fall. Fourth and finally, the estimates disgorged by such modelling tend not to account for the fact that, no matter what, the world will need to invest heavily to expand energy production, be it clean or sooty. Thus the capital expenditure needed to meet the main goal set by the Paris agreement—to keep global warming “well below” 2°C—should not be considered in isolation, but compared with alternative scenarios in which rising demand for energy is met by dirtier fuels."

Disse faktorene innebærer som sagt ikke bare om gode nyheter. En lavere økonimisk vekst er definitivt ikke bra for de fattigste landene i verden. Og en forsinkelse når det gjelder å oppnå klimamålene for 2030 betyr at temperaturen mest sannynlig øker litt enn Paris-målene før det stabiliserer seg, skriver The Economist, Men som sagt er resultatet at de klimakuttene som kommer vil være både billigere og langt mindre kontroversielt.

Lavere vekst i globalt BNP

En prognose for fremtidige utslipp fra enegisektoren må ikke bare anslå hvor stor andel av energiproduksjonen som kommer fra fornybare kilder, den må også anslå hvor stor den totale enegietterspørselen vil være. Brøken nå ha både teller og nevner. Og hvis befolkningsveksten og BNP-veksten blir lavere, vil også energiforbruket bli lavere. The Economist skriver:

"Even the IEA’s assumption of 2.7% annual average global growth until 2050, although in line with recent experience, may in the end prove optimistic. It is based on projections of population growth from the UN that have consistently failed to foresee drops in birth rates in the developing world. Fewer people means lower economic growth, all other things being equal. And an older planet, with even fewer people of working age, is likely to grow more slowly."

Fornybare prognoser

Men mest interessant i disse beregningene The Econoimist formidler er prognosene om kostnadene knyttet til den store overgangen til at fornybare energikilder skal dominere, og hvordan prognosene for hvor taskt dette vil skje stadig har tatt feil og undervurdert hvor raskt det investeres i økt produksjon. Grafen over viser hvor grovt feil prognosene har vist seg å være de siste 20 årene. Og dette gapet ser ut til å ha økt de siste årene etter hvert som veksten har tiltatt. 

The Economist peker også på at mange av kostnadene ved overgangen til mer fornybar eneegi, spesielt solenergi, er kostnader som som også ville kommet om man investerer mer i fossil energiproduksjon. Gapet mellom mer fornybar og mer fossil energi er ikke så stor. Og det krymper etter hvert som billigere solenergi vinner frem i markedet. The Ecomomist skriver at:

"According to the International Energy Agency (IEA), a think-tank for rich countries, roughly $3trn, or 3% of global GDP, has been invested in energy in 2024. That is a record, fuelled partly by cyclical investment in oil and gas and partly by rising investment in clean power generation, which was level in the 2010s, but has been growing since. Roughly three-quarters came from private sources and a quarter from governments, in line with the recent trend. The recipients of that investment, though, have changed profoundly since the Paris agreement. In 2015 less was being invested in clean technology than in fossil fuels. Today clean technology receives almost twice as much. This year solar power should account for $500bn, more than every other source of generation combined."

Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2024

Digitaliseringsrådet ble oppnenvt for første gang i slutten av 2015 for å gi gode råd til statlige it-prosjekter og -virksomheter med behov en sparringpartner når de står i vanskelige digitale veivalg. Mens de største it-prosjektene (dengang over 750 millioner kroner) må gjennom rigide konseptvalgtsutredinger (KVU) og ekstern kvalitetessikring (KS1 og KS2), var det ikke noe sted å gå for små og mellomstore prosjektene.

Jeg blogget med en viss spent forventning da det første digitaliseringsrådet ble oppnevnt i desember 2015 med tidligere skattedirektør Svein Kristiansen som leder, men skjønte raskt at dette ikke var noe å være nervøs for. Tvert imot. For digitaliseringsrådet har siden den gang ikke bare hatt 124 ulike digitaliseringsprosjekter fra 84 ulike virksomheter til  behandling, de har også produsert årlige erfaringsrapporter, med tilhørende seminarer, hvert år fra 2016 og frem til nå. De har spredd kunnskap og erfaringer, vært en lavterskel samtalepartner for ledere og ledergrupper som trenger hjelp, og bidratt til å øke den digitale modenhenten i mange statige virksomheter.

Om ledelse og om helhet

Erfaringsrapportene fra Digitaliseringsrådet har bidratt til å løfte offentlig sektors digitaliseringsutfordringer opp fra å være et spørsmål om gode og dårlige enkeltprosjekter, til å også handle om forutsetinger for å lykkes med digitalisering mer generelt staten. Om å utvikle organisasjonenes digitale modenhet. om ledelsens rolle og ansvar for drive digital transformasjon, og om  ansvaret for å se egen virksomhet i en større kontekst, på tvers av virksomheter og sektorer. Jeg blogget også om erfaringsrapportene i 2022 og igjen i 2023, og også da har jeg vært veldig fornøyd med rådene som kommer fra digitaliseringsrådet. 

I 2024 ble det oppnevnt et nytt digitaliseringsråd, og det er jo alltid spennende å se hvordan nye folk forvalter en viktig oppgave. Heldigvis har de videreført tradisjonen med en egen erfaringsrapport, og også  denne gangen har gode råd til ledere fått en sentral plass i Erfaringsrapporten 2024. Et eget kapittel heter "Digital modnad krev en annan type leiing". Der reflekterer Digitaliseringsrådet over hva som ligger i begrepet "digital modenhet" og de knytter modenhetsbegrepet til det å gå fra å jobbe med "digitalisering" til å lede med en ambisjon om å få til "digital tranformasjon". De skriver at:

"Vi ser framleis at fleire verksemdsleiarar som kjem til Digitaliseringsrådet, ikkje heilt og fullt eig den digitale transformasjonen. Erfaringa vår er at toppleiarforankring er heilt avgjerande for å få til fornying og levere på samfunnsoppdraget. Vi anbefaler derfor mange som kjem til Digitaliseringsrådet, å fronte den digitale transformasjonen i organisasjonen. Ein måte å gjere det på er å spørje seg kva digital modnad betyr for organisasjonen din. Kvar er de i den digitale modninga, kva ønsker de å oppnå, kva går bra, kva er utfordrande? Det trur vi alle har nytte av å diskutere jamleg i verksemda si. Teikn det store bildet, lag ei historie om transformasjonen som er knytt til samfunnsoppdraget, og gjer det meiningsfullt for dei tilsette, er anbefalingar vi ofte gir."

Jeg synes både rapporten og erfaringsseminaret denne gangen har vært gode til å eksemplifisere hva disse ledelsesutfordringene handler om og hvordan det har blitt håndtert i helt konkrete prosjekter og situasjoner. På erfaringsseminaret fikk vi høre fra direktrøren i Statsforvalternes fellestjenester (STAF) om et Stimulabprosjekt de har stått i for å forbedre klagesaksbehandlingen i saker om økonomisk sosialhelp som har fått avslag fra det kommunale NAV, fra NVEs direktør Kjetil Lund om hans behov for sparring om lederrollen sin i forbindelse med deres digitalisering av konsesjonssaksbehandling og fra Jerbanedirektoratets store digitaliseringsprosjekter for å oppfylle nye EU-krav. 

I selve erfaringsrapporten for 2024 kan vi lese om både NVEs, Havforskingsinstituttets og Lånekassens bruk av Digitaliseringsrådet og på nettsidene deres er det videoer, eksempler og oversikter over virksomheter og prosjekter som har vært innom for å få med seg noen gode råd på veien.

Orkestrering og ledelse av økosystemer 

På erfaringsseminaret bidro både noen av rådets medlemmer og noen av innlederne med noen refleksjoner om hva slags ledelsesmodeller som kreves når det er snakk om store og tverrsektorielle digitaliseringsprosjekter. Det jo ganske opplagt at tverrsektorielle utfordringer krever tiltak som også går på tvers, og må styres, finansieres og ledes på en måte som tar høyde for at det er slik. Derfor er det også mye snakk om samhandling og "orkestrering" av digital økosystemer, som alterneativ til tradisjonell sektorstyring der hver virksomhet tar sine egne beslutninger.

Og det høres jo flott ut å jobbe sammen i et felles økosystemer der man samarbeider om å løse problemer og samskaper nye løsninger, helt uavhengig av sektorenes budsjetter og styringslinjer. Men hvor ofte er det egentlig slik? Og hvem har ansvaret for å ta beslutninger på vegne av helheten og skjære igjennom når det er uenighet? Har noen vetorett, og hva er i så fall spillereglene for hvordan den kan utøves et et departement eller et direktorat? Hvem leder orkesteret når det ikke bare skal dirigeres, men også bestemmes hvilke symfonier som skal spilles eller hvem som skal få nye instrumenter? 

Erfaringsrapporten er innom dette i kapitlet som heter "Tenke nytt om heilskapen", og slår fast at mye fortsatt er uavklart når det gjelder spilleregler og mekanismer for prioriteringer i slike fellesprosjekter: 

"Problemstillingane som blir løfta i Digitaliseringsrådet, handlar ikkje lenger berre om digital støtte og fagsystem som handterer verksemdsprosessane. No handlar diskusjonane også om system som kan samhandle i større økosystem for å løyse sluttbrukarbehov på ein meir heilskapleg måte (...) Samarbeid utover eigen organisasjon er noko mange slit med og ønsker å diskutere med oss. Korleis kan dei ta ei rolle i samarbeid med andre? Kva inneber det å styre saman med andre? Vil rolla til toppleiaren endre seg til å handle i større grad om å styre i samarbeid med andre, ei form for fellesskapsstyring? Kva betyr i så fall det, og kva utfordringar skaper det?"

En invitasjon til alle ledere

Man kan selvfølgelig komme i skade for å tenke at Digitaliseringsrådet stiller flere spørsmål enn de har svar. Jeg mener det er en stor styrke at rådet stiller spørsmål og etterlyse nye og bedre svar på områder der de ikke selv har makt og myndighet til å bestemme, men ser at noen andre må ta det ansvaret. Og da kan det handle om litt ulike ting. Dels handler det om bedre råd og veiledning når det gjelder å samarbeide om tverrektorielle prosjekter. Men det handler også om å finne bedre måter å prioritere budsjettmidler, bestemme rekkefølger og avklare hvilke fellesløsninger som skal brukes, på tvers av sektorer. Det er ikke nytt at dette er vanskelig. Men digitaliseringen gjør det mye mer synlig når det ikke fungerer.

Det er Joakim Lystad som er utnevnt av regjeringen som ny leder i Digitaliseringsrådet. Han har tidligere ledet både Mattilsynet og NAV, og har erfaring med  å bli kalt inn på teppet i kontrollkomiteen i Stortinget for å svare på vanskelige spørsmål om store digitaliseringsprosjekter som ikke gikk slik det skulle. En solid bakgrunn for å gi andre gode råd om hva de bør gjøre, og absolutt ikke gjøre, i digitaliseringsprosekter, med andre ord. Og han skriver i forordet til erfaringsrapporten at han selv savnet å ha et Digitaliseringsråd å gå til den gang han selv stod midt i alle problemene og ikke innså hvor digitalt umodne de egentlig var. 

Han inviterer derfor alle ledere i statlige etater som kjenner seg igjen i utfordringene som beskrives i  erfaringsrapporten til å ta kontakt med Digitaliseringsrådet. Det er en invitasjon man bør takke ja til.

Stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter

Regjeringen har lagt frem en ny stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter, den første av sitt slag. Det høres jo i utgangspunktet fint ut, men den handler i veldig liten grad om det tittelen sier at den handler om. Dette er en ganske merkelig stortingsmelding. En stortingsmelding som på mange måter ikke er en stortingsmelding. Og det kanskje merkeligste av alt er at den er lagt frem i det hele tatt.

Jeg mener at for at noe med troverdighet skal kalles en stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter må to ting være oppfylt. For det første må den handle om gründere og oppstrtsbedrifter, noe dette dokumentet i overraskende liten grad gjør. Den beskriver virkemidler. næringspolitiske og andre, som i stor grad har helt andre begrunnelser og hovednedslagsfelt. Jeg kommer til bake til det. 

Og for det andre skal det være politikk i en stortingsmelding. Noe konkret det er mulig å diskutere og ta stilling til, og helst noe nytt i form av nye tiltak og anbefalinger av veivalg. Den skal tross alt behandles i Stortinget. Men her er det lite politikk, lite oppstartsbedrifter og lite gründere.

Litt statistisk årbok, litt produktkatalog

Sånn sett bekrefter denne stortingsmeldingen den kritikken som har kommet i lengre tid om at regjering ikke gjør noe for å gjøre rammevilkårene for gründere og investorer i oppstartssekskaper bedre. Norge har dårligere rammevvilkår enn land vi liker å sammenligne oss med, og det er særlig skatteøninger og skatteendringer de siste årene som har forsterket denne kritikken kraftig. Dels fordi det helt åpenbart har blitt dårlige rammebetingelser, og dels fordi regjeringen ikke vil erkjenne at det er slik. 

Så har forståelig nok mange blitt ekstra provosert fordi de har blitt invitert til  høringsmøter, blitt bedt om å sende sine innspill, sendt inn mange innspill (jeg blogget om en del av dem her),  og det er skapt forventninger om at en Stortingsmelding er noe man legger frem fordi viktige nye ting skal skje, og fordi man er opptatt å lytte til de mange innspillene som kommer. Men det har ikke skjedd. Regjeringens står fast på sine skatteøkninger de siste årene, som økt formuesskatt og skjerpet exit-skatt, nettopp de skattene som virker svært negativt for gründere og investorer. Skatter som må betales selv om virksomheten ikke går med overskudd, eller det ikke finnes noen realisert gevinst.  Norge skal fortsette å være mindre konkurransedyktig som lokaliseringsland for oppstartsbedrifter og våre nye konkurranseulemper skal beholdes. Å legge frem en stortingsmelding som forteller at ingenting skal skje virker veldig rart, men det er det regjeringen har gjort. 

Hva er det så en 110 sider stortingsmelding handler om når den i nesten ikke handler om politikk, og i hvert fall ikke politikk som gir bedre rammevilkår for gründere og oppstartsbedrifter? Det kjedelige svaret er at den en en slags blanding av statistisk årbok og en produktkatalog som beskriver Næringsdepartmentets ulike ansvarsområder. Først mange sider med tall og statistikk om antall nye bedrifter, selskapsformer, såkornivesteringer, ventureinvesteringer, gründernes alder, bosted, utdanningsnnivå og kjønn osv. Det er også et temakapitall om status for kvinner og gründerskap.

Deretter er det en lang gjenomgang av saksområder Næringsdepartementet har ansvaret for, og som berører norsk næringsliv i stort, men der det meste er generelle og brede ansvarsområder. Kapitlet begynner på side 49 og heter litt misvistende "Rammevilkår for gründere og oppstartsbedriftter", men ligner mer på en slags produktkatalog over ansvarsområder i departementet. Her kan vi lese om offentlige næringslivsregistre, om ambisjoner om forenklinger for næringlivet (der det bare er forenklet for 3,4 milliarder av en ambisjon på 11 milliarder innen 2025), om Standard Norge og standardiseringsarbeid, om næringslivslovgivingen, om konkurransepolitikk, om patenter og andre immaterielle rettigheter og om handelsavtaler med andre land.

Skattepolitikken

Mot slutten av dette kapitlet om rammevilkår for gründere og oppstartsbedrifter er det lurt inn et lite delkapittel om skatter og avgifter også. Ja dette er til og med et delkapitel som beskriver skatter og avgifter som er særlig viktige for gründere. Her står det om selskapsskatt, formuesskatt, utbytteskatt, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, skatt på aksjeopsjoner og den nye innretningen av en exit-skatt. Men felles for alle disse beskrivelsene er at de ikke beskriver behov for noen endringer. Det er ingen erkjennelse av at det er noe problematisk med innretningen av noen av disse skattene, for eksempel at en særnorsk formuesskatt gir utenlandske eiere i norske selskaper et konkurransefortrinn fremfor norske eiere. 

Eller at det er en stor utfordring for investorer i vekstselsskaper når skatten må betales selv om det ikke er noen realisert gevinst, og at dette fører til at gründere må selge aksjer eller ta ut utbytte for å betale skatt, og at det siste utløser enda mer skatt. Selv om regjeingen åpenbart ikke har tenkt å gjøre noe med dette, kunne det kanskje vært nevnt at Norge ikke har spesielt gunstige rammevikår for gründere på dette området. Men det forbigås i stillhet. Jeg synes å huske at det for noen år siden var en ganske bred erkjennelse av at penger som blir i bedriftene, og bidrar til investeringer, vekst og verdiskaping, er bedre penger enn de som tas ut av eierne og brukes på forbruk. Hvor er det blitt av den erkjennelsen? 

Kontrast til Draghi-rapporten

Så fortsetter dette kapitlet om rammebetingelser for gründere sin produktkatalog-lignende reise rundt i hva som finnes av politikkområder og virkemidler som berører næringlsivet, nå også utenfor Næringsdepartementet. Det står noen ord om klimapolitikk og grønn omstilling, om distrikts- og regionalpoliktikk, kommunenes og fylkens rolle overfor næringslivet og om gründeres mulighet til å bruke ulike velferdsordinger, der det skal utredes, men heller ikke der foreslås noen endringer.

Så kommer det omtale av utdanningspolitikk genrelt og  entreprenørskapsutdanning spesielt, forskningspolitikkens rolle (jeg blogget om en næringsrettet forskningsstrategi her tidligere i år), datadeling, digitaliseringspolitik og kunstig intelligens, arbeidsinnvandring og offentlige anskaffelser. I og for seg interessante temaer alt sammen, men litt langdrøyt når det stort sett er oppramsende, men verken utfordrer om vi er gode nok på disse områdene, eller foreslår nye tiltak.

Kontrasten til den nye Draghi-rapporten om EUs konkurransekraft sammenlignet med USA og og Kina, og spesielt når det gjelder vekstbedriftenes rammevilkår, kunne knapt være strørre. Draghi-rapporten er opptatt av nettopp svakheter i forsknings- og innovasjonspoltikken, den private risikokapitaltilgangen, kompetansetilgangen og Europas posisjon i det fremvoksende digitale og grønne teknologinæringslivet. Draghi-rapporten knyttet dette til den svake produktivitetsutviklingen og bærekraften i velferdsløsningene i møte med demografiske endringer. Den mener at det haster å gjøre noe for at Europa ikke skal bli koblet fra viktige teknologidrevne transformasjoner om pågår, og risikerer å bare konsumere, men ikke produsere de viktigste produktene og tjenestene. Den norske stortingsmeldingen om gründere og nye vekstbedrifter virker ikke bekymret i det hele tatt.

Virkemiddelapparatet

Mot slutten av stortingsmeldingen er det et eget kapitel om det næringsrettede virkemiddelapparatet som åpner med å slå fast at gründerbedrifter er private bedrifter som skal hente sine inntekter i markedet, og ikke i form av statstøtte, Derfor er det relativt få av de små bedriftene som har et forhold til virkemiddelapparatet:

"Gründerskap er i all hovedsak private initiativer der enkeltpersoner og enkeltforetak utforsker muligheter i markedet. I utgangspunktet er støtte fra det offentlige virkemiddelapparatet kun aktuelt i tilfeller der det forekommer markedssvikt. Dette er med på å forklare at 98 prosent av alle nystartede foretak ikke mottar støtte fra virkemiddelapparatet."

Dette er en viktig erkjennelse å ha som utgangspunkt når det så kommer en ny produktkatalog-lignende gjennomgang av alle virkemiddelaktørene som har ulike ordninger som støtter næringslivet. Her listes det opp Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Siva, kommuner og fylkeskommuner, Investinor, Nysnø, EUs Horizon og Digital, Leverandørutviklingsprogrammet og flere andre. Selv om de fleste bedriftene ikke mottar noen støtte fra staten, er det ofte viktig for de det gjelder. Skattefunn har for eksempel i mange år vært en viktig ordning for forskningsbasert innovasjon i mange små vekstbedrifter. 

Det kunne vært interessant med en mer grundig drøftig av effekten og viktigheten av de ulike virkemidlene i virkmiddelapparatet, for eksempel overfor gründerbedrifter. Hva treffer dem best, og er det en god sammenheng mellom dem? Men regjeringen virker ikke spesielt interessert i å drøfte systemegenskapene i dette innovasjonssystemet, og fremmer derfor ingen forslag av betydning til endringer heller.

Avvikling av Startoff

Et sted er denne stortingsmeldingen direkte selvmotsigende. Det er når den på den ene siden beskriver problemer små oppstartsbedrifter har med å få tilgang som leverandør til offentlige anskaffelser, men samtidig legger ned det virkemiddelet som  har fungert godt for å gjøre noe med det. Stortingsmeldingen kan fortelle at:

"På leverandørsiden står særlig små bedrifter og oppstartsselskaper overfor betydelige barrierer i markedet for offentlige anskaffelser. Strenge krav til dokumentasjon, tidligere referanseprosjekter og regnskapsdata, detaljerte kravspesifikasjoner og lite dialog er faktorer som kan diskvalifisere eller gi nystartede virksomheter en ulempe i konkurransene."

Stortingsmeldingen understreker også at det er veldig bra for offentlig sektors omstilling og innovasjonsevne at det er god tilgang til produkter og tjenester fra små og mellomstore bedriter:

"Økt deltakelse fra små og mellomstore virksomheter i anskaffelseskonkurranser sikrer økt konkurranse i anskaffelsesprosessene og gir større valgmuligheter blant tilgjengelige og innovative løsninger (OECD, 2019).27 Oppstartsselskaper kan tidlig utnytte ny teknologi, tilby produkter og tjenester i nye eller underutviklede markeder eller bruke innovasjon i konkurranse med etablerte virksomheter."

Da er jo den opplagte konklusjonen at det må mobiliseres for å øke deltagelsen av små og mellomstore bedrifter som leverandører til det offentlige, fordi det lønner seg også for det offentlige å ha flere innovative leverandører å velge mellom. Kanskje gjennom egne mårettede virkemidler som reduserer riskoen og kostnadene for begge parter? Kunne ikke det være en god ide? Vel, her er det  slik at dette virkemiddelet er funnet opp, og heter Startoff, men det er nylig vedtatt avviklet. I stortingsmeldingen står det:

"Direktoratet for forvaltning og økonomistyring administrerte det tidligere programmet StartOff, som effektivt koblet oppstartsbedrifter til behov og utfordringer i offentlig sektor. Regjeringen besluttet å avvikle StartOff i statsbudsjettet for 2024, men fire prosjekter sluttføres i 2024."

Klarere kan det neppe sies at gründere og oppstartsbedrifter ikke er prioritert. Og heller ikke samfunnsgevinsten av å ha et godt økosystem av gründerbedrifter som har ambisjoner om å bli mye større, også internasjonalt.