Overlappet mellom den personkretsen som leser Morgenbladet regelmessig og den som leser pressemeldinger fra Næringsdepartementet om bedre rammevilkår for norske bedrifter er nok svært liten. Så når Torbjørn fortsetter å skrive sin faste spalte antar jeg at det kan handle om to ting:
For det første er det viktig at noen tar et oppgjør med den intellektuelle latskapen som så ofte preger venstresidens analyser når den skal forholde seg til omstilling og reformer - og ikke gidder å bry seg om hva saken faktisk handler om. Da er det bra at noen bidrar med kunnskap og folkeopplysning. Dessuten er det viktig at noen påpeker at de som kritiserer ofte står helt uten egne alternative modeller. Det er jo mye lettere å si nei til forandringer, og sette en negativ merkelapp på politiske motstandere, enn å prøve å beskrive hva man bør gjøre for å løse et problem. Et godt eksempel på dette perspektivet er Torbjørns spalte om "Ingen vil privatisere universitetene", et kommentar til svulstige opprop fra et venstreorientert akademia mot forslag og argumenter ingen har kommet med.
Men det er andre noen ganger slik at de temaene Morgenbladet skriver om faktisk er viktige og interessante, og som burde bli diskutere av langt flere, gjerne også de som er opptatt av rammebetingelser for næringsliv og verdiskaping. Et eksempel på dette, og det som fikk meg til å begynne å skrive denne bloggposten, er denne ukens kommentarartikkel fra Torbjørn i Morgenbladet om motreaksjonen mot 1968. Den er riktig god, og fortjener å bli lest av langt flere enn de som pleier å lese Morgenbladet. Og i motsetning til en venstreside som pleier å karakterisere andre som "markedsliberalister" eller "velferdsprofitører", så er Torbjørn veldig balansert når han også minner om at det positive som ligger i "arven fra 1968". Problemet er "venstresidens arvesynd", skriver Torbjørn:
"Ingen av dem som sto på barrikadene i 1968, ønsket seg ansvarsløs individualisme, verditomrom relativisme, seksualisering eller materialisme. Snarere tvert imot. I rettferdighetens navn må det også sies at de sosiale bevegelsene ga oss umåtelig verdifulle ting. Vi kan takke 1968 for reell kvinnefrigjøring, for større frihet til å være seg selv og til å elske hvem man vil.
Svakheten til 1968 var den klassiske radikale arvesynden: Alternativet til det etablerte var slagord og utopier. Det etablerte skulle nedkjempes, men alternativet eksisterte bare som en vakker drøm. 1968 er krampemoderne i den forstand at selve ideen om det store fremskrittet overskygget enhver erkjennelse av at vi kanskje også hadde noe som var verdt å ta vare på."
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar