Maren Morris: Songbird

Maren Morris var nylig på besøk hos Howard Stern og hans Howard Stern Show og brukte anledningen til å hylle Christine McVie, en av de to kvinnelige vokalistene i Fleetwood Mac, som døde i november i år. Sangen er en en av de relativt få Fleetwood Mac-sangene som Christine McVie skrev alene og kom ut som b-side på singelen "Dreams" i 1977.

Robert D. Kaplan: Adriatic

Jeg er begeistret for gode reiseskildringer. Robert D. Kaplans bok "Adriatic", med undertittelen "A Concert of Civilizations at the End of the Modern Age" er en slik bok det er verdt å lese fordi den bidrar med kunnskap og kontekst på flere plan og på områder det er viktig å forstå bedre.

Reiseskildringer er ikke reiseguider, bøkene som hjelper folk finne frem på et nytt sted, for eksempel på ferie. Reiseskildringer er en blanding av reise og opplevelse, historie, litteratur, arkitektur, økonomi, gamle og nye maktkamper og politikk, og gjerne videreformidling av fortellinger fra de man treffer på veien. Og forfatterens egne tanker. Og så er det helt opp til forfatteren å avgjøre hvor reisen går, hva slags tematisk innramming man langer og hvor store eller små doser av hver av de nevnte ingrediensene det skal være.

Derfor er dette en sjanger som ofte blir kritisert for å være for lite akademisk, for lite journalistisk, for lite fokusert om en klar problemstilling, for opptatt av å snakke med vanlige folk, eller for lite opptatt av vanlige folk. Men fordi reiseskildringer har vært skrevet og lest i mange hundre år er det vanskelig å bli kvitt dem. Jeg liker denne sjangeren nettopp fordi den lar forfatterens interesser og engasjement bestemme hva som er viktig. Det blir ofte mer levende og engasjerte tekster da. Jeg liker Erika Fatlands bøker veldig godt og har blogget om og berømmet både "Sovjetistan" og "Grensen". De tilfredsstiller ikke formkravene til en akademisk artikkel, men, det er ikke poenget. Poenget er å viderebringe kunnskap og sammenhenger til langt flere enn et akademisk publikum, også forskningsbasert kunnskap.

Tilbake til Robert Kaplan. Det var hans bok "Balkan Ghosts" fra 1993, som fikk meg til å interessere meg for sjangeren. Jeg syntes dette var en drivende god bok, blant annet fordi den tok opp noen vanskelig spørsmål som ikke passet helt inn i noen av de dominerende politiske forklaringsmodellene i internasjonal politikk. Ikke den demokrati- og markedsoptimistiske liberalismen, men heller ikke den rasjonelle realpolitikken. Og definitivt ikke venstresidens teorier om at konflikt handler om klasse og sosiale forklaringer. Kaplan tilførte en "Clash of civilizations"-lignende analyse av konflikten på Balkan.

Robert Kaplans reiste fra land til land på Balkan, trakk de lange historiske linjene tilbake til skillet mellom det vest-romerske og øst-romerske riket, bruddsonen mellom det katolske, det ortodokse og det muslimske Europa, et oppgjør med fascister i mellomkrigstiden og 2, verdenskrig som mange steder aldri ble tatt og hvordan mange uoppgjorte konflikter fortsatt ligger og verker. Det interessante var at ingen forleggere i utgangspunktet var interessert i en reiseskildring i gammelt grums, men da krigene på Balkan brøt ut ble det klart for mange at vi burde vært mye mer opptatt av å forstå nettopp denne gamle historien. Så har han siden den gang også skrevet bøker om andre deler av verden, blant annet Sentral-Asia, Vest-Afrika, India og Kina, med mye av den samme miksen av geografi, kultur og historie,

"Adriatic" er en slags tilbakevending til problemstillingene i "Balkan Ghosts". Adriaterhavet kan høres ut som et pussig reisemål vinterstid, med regnvær, vind og lavsesong for reiser. Og er ikke Adriaterhavet en litt kjedelig geopolitisk bakevje i dagens verden? Nei, mener Kaplan, for det er nettopp rundt Adriaterhavet mange av de historiske konfliktlinjene fantes som også i dag må forstå og lære av, og også forstå at ikke går bort av seg selv. Mellom øst og vest i Romerriket og mellom øst og vest i Europa, mellom den katolsk og ortodoks kristendom, og islam. mellom Østerrrike-Ungarn og  det osmanske riket, mellom fascisme og kommunisme, mellom NATO og Warszawa-pakten. Og i dag mellom å være i EU og eurosonen, og å være utenfor. 

Kaplans måte å reise og beskrive er slik at gjerne tar med seg et lite lass med bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur om historie, kultur og politikk, og leser seg opp. Han bruker ikke tiden til å snakke med veldige mange folk på veien. Ja, i denne boken snakker han ikke med noen, men lever livet som en eldre boklesende byturist på den italienske delen av reisen, før han kommer til Trieste. Der bestemmer han seg for å snakke med folk, som i Kaplans sammenheng er journalister, akademikere, politikere og forfattere, og mest folk som var disse tingene før. Veldig forskjellig fra for eksempel Erika Fatland som drar til de ytterste utpostene, grenseoverganger og fjellandsbyer, og snakker med sjåfører, guider og alle hun møter på sin vei. Og gjør naturligvis at bøkene blir veldig ulike, Men Kaplan er uansett mest opptatt av noen av de virkelig lange linjene i historien,  Og når man besøker Ravenna er det ikke så mange å snakke med om Ravennas rolle i konflikten mellom det øst-romerske og vest-romerske riket. 

En reiseskildring må ha en reiserute og Robert D. Kaplans reise går fra vest til øst rundt Adriaterhavet. De første fire kapitlene foregår i byer i dagens Italia: Rimini, Ravenna ("How Theodoric and Dante Shaped the west"), Venezia og Trieste. Så er kapittel 5 lokalisert til Slovenia (Lublijana, Rijeka, Koper), kapittel 6 til Kroatia (Zagreb, Split, Korcula, Dubrovnik), kapittel 7 til Montenegro og Albania og til slutt til Korfu i kapittel 8 der det særlig handler om konflikter rundt migrasjon og hvordan de vil kunne øke i årene som kommer.

Selv om boken er rimelig konsentrert geografisk, rundt Adriaterhavet, er den svært sprikende tematisk og i tid. Og så blir det opp til leseren om det likevel sammenheng. Men noen spennende gjennomgående tematikker er det jo. Et av dem handler om rollen tverrnasjonale statsdannelser har hatt for å dempe motsetninger. De gikk jo av moten etter 1. verdenskrig i Europa, men Robert Kaplan er opptatt av hvordan multinasjonale statsdannelser som Bysants og Østerrike-Ungarn bidro til å forebygge nasjonale konflikter og hvordan det i akkurat dette hjørnet av verden av slik at Republikken Venezia organiserte handel og forsvar for byene i store deler av Adriaterhavet i flere hundre år. Venezia var kjent for å ikke være så opptatt av nasjonalitet eller religion, så lenge man kan tjene penger og våre trygg). 

PS 1: New York Times skrev an bra anmeldelse av boken da den kom i 2022 der han er litt kritisk til at den ikke går nok i dybden om Republikken Venezias historiske rolle. Men det tenker jeg man kan løse ved å lese mer om Venezias fascinerende historie andre steder).

PS 2: Robert D. Kaplan har nettopp kommet med en ny bok, "The Loom of Time" som jeg skal lese når jeg får tid. Den handler om det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East", områdene mellom Middelhavet og Kina.

The Pogues: Fairytale of New York

Sangen som fortjener å være på toppen av hitlistene i juleuken hvert får, men spesielt i år (jeg tror den måtte nøye seg med en andreplass i UK i år, men det er jo også en flott plassering). Her i Top of the Pops-versjonen som jeg ikke tror jeg har på bloggen fra før. The Pogues med Kirsty MacColl og "Fairytale of New York" fra desember 1987:

The Who bruker for mye sprengstoff

En takk til det flotte nettstedet Open Culture for denne: De har stadig saker fra kulturhistorien og populærkulturhistorien og har spesialisert seg på å fortelle om hvor man kan finne ting digitalt, enten det er i digitale biblioteker som er gjort tilgjengelige, ofte gratis, eller videoer på YouTube.

Dagens video fra YouTube er en slik populærkulturell historisk perle. Det er et klipp fra da the Who var gjester på det amerikanske TV-programmet "The Smother Brothers Comedy Hour" i 1967. Et TV-show som skulle være ungdommelig kult, i hvert fall etter datidens TV-virkelighet. The Who fant ut at de ikke bare skulle knuse instrumentene sine på vanlig vis etter å ha spilt, men også ha en eksplosjon på scenen. Problemet er at det ble ganske mye mer sprengstoff enn det som var meningen (det står mer om dette på nettsiden Open Culture), Her er "My Generation":

Høyeste og laveste BNP i Europa

Hvilke land er de rikeste og fattigste i Europa? EUs statistikkbyrå har nylig gitt ut sin oversikt over BNP pr innbygger for 2022 der EU-landene og flere andre europeiske land er med, også Norge. Statistisk sentralbyrå har skrevet om denne oversikten i dag.

En viktig ting ved måten BNP måles på i denne undersøkelsen er at den er prisnivåjustert. Det betyr at den ikke sammenligner land bare basert på vekslingskurser, men tar hensyn til prisnivået i de forskjellige landene. Land med lavere BNP har gjerne også lavere priser, noe som gjør at forskjellene ikke blir fullt så store.

Men det er ganske store forskjeller i Europa. I toppen troner Luxemburg, Irland og Norge, som alle har et prisjustert BNP som er også er over det dobbelte av gjennomsnittet for EU 27. Også Sveits ligger et stykke foran resten av listen, der Danmark,  Nederland, Island og Østerrike følger ca 30 prosent over EU-gjennomsnittet.

Et interessant metodisk spørsmål i denne sammenheng er om det virkelig kan stemme at innbyggerne i Luxemburg og Irland er så rike som slike BNP-målinger gir inntrykk av. Besøker man Dublin eller reiser rundt i Irland opplever man et land som har blitt ganske mye rikere de siste par tiårene, men godt over dobbelt så rikt som for eksempel Finland? Og svaret er ja, det er noe med metoden som påvirker. Ikke alle BNP-bidrag slår ut i at innbyggerne i landet blir rikere. SSB skriver:

"BNP-tallene for Luxembourg og Irland må tolkes med forsiktighet. I Luxembourg er en stor andel av landets arbeidsstyrke utenlandske pendlere som er bosatt i nabolandene. De bidrar til økonomien, men er ikke inkludert i befolkningstallet som BNP per innbygger baseres på. Irlands høye BNP er i stor grad drevet av multinasjonale selskapers etablering i landet grunnet gunstige skatteregler. Profitten fra slike bedrifter bidrar til å øke nominelt BNP, men har i mange tilfeller liten innvirkning på velferdsnivået i landet. Det er fordi mye av inntektene som skapes av de multinasjonale selskapene, føres ut av landet igjen."

Her kan jeg jo også minne om at EU-domstolen har dømt noen store internasjonale selskaper til å betale mer skatt til Irland enn de har gjort, en beslutning Irland er uenig i. Og også minne om at Norge også har en litt spesiell økonomi i den forstand at heller ikke alle verdiskapingen i norsk økonomi kommer innbyggerne til gode, i hvert fall ikke på kort sikt. Staten Norge går ed overskudd og dette overskuddet plasseres i petroleumsfondet. Men det er ikke penger som forsvinner, men en formue som kommer fremtidige generasjoner til gode.

Nederst i denne oversikten finner vi ikke-EU-landene Albania, Bosnia-Herzegovina, Nord-Makedonia, Serbia og Montenegro. Albanias prisnivåjusterte BNP er på bare 25 prosent av EU, mens det for Montenegro er på 50 prosent av EU 27-gjennomsnittet.

Lana Del Rey: Unchained Melody

 Christmas at Graceland er en julefilm fra 2018, men selvfølgelig også en stor greie hvert år. Kom til Graceland og opplev hvordan Elvis feiret jul. Og i tillegg er det en "Holiday Special, en livekonsert på NBC med flere store artister og som ble sendt for tre uker siden. 

Her er Lana Del Ray med "Unchained Melody", en sang som først kom ut som soundtrack til en film i 1955 og er spilt inn av flere artister, blant annet Righteous Brothers, men som ofte forbindes med Elvis fordi han spilte den live i 1977, ikke lenge før han døde. Men som vi vet får Lana alle sanger til å høres ut som sine egne:

Nick Cave: A Rainy Night in Soho

Shane MacGowan ble 65 år gammel. Fredag 8 desember var det begravelsesseremoni i Nenagh, County Tipperary, Irland. Og der hans gode venner på plass, Nick Cave, Johnny Depp, Bob Geldorf og mange andre (Bono har forhindret, men var med på video). Og Nick Cave fremførte "A Rainy Night in Soho":

Altinn 20 år

I desember 2003 trykket to statsråder på knappen og åpent Altinn, en digital løsning som satte Norge i fremste rekke når  det gjelder digitalisering av innrapportering av data fra bedrifter til offentlige sektor. På Altinns nettsider kan vi lese at:

"Altinn ble startet som et samarbeid mellom Skatteetaten, Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene i 2002, og skulle være en ALTernativ INNrapporteringskanal for økonomiske data. Altinn ble offisielt åpnet av tidligere finansminister Per-Kristian Foss og nærings- og handelsminister Ansgar Gabrielsen 4. desember 2003. Siden portalen www.altinn.no ble lansert har den vært i stadig vekst. Samarbeidet har blitt utvidet betydelig og består per oktober 2023 av 68 ulike tjenesteeiere, med Skatteetaten som den desidert største. Fra 01.01.2020 er Altinn en del av Digitaliseringsdirektoratet."

Det er nøyaktig 20 år siden Altinn ble lansert og nettsiden til Digitaliseringsdirektoratet og LinkedIn-profilen deres kan tyde på at det har vært litt kake og litt markering. Det er vel fortjent. Det som i begynnelsen var en tjeneste for digital innrapportering av noen, og så stadig flere, skjemaer, er i dag en avansert plattform for offentlig-privat dialog og samarbeid på stadig flere områder og med stadig flere offentlige virksomheter.

Man skulle kanskje tro at det er helt normalt at innrapportering av data fra bedrifter til det offentlige skjer gjennom fellesløsninger, og i hvert fall slik at man slipper å rapportere samme opplysninger flere steder. Men slik er det jo ikke. Da Bjarne Hope i Skattedirektoratet, Erik Fossum i Brønnøysundregistrene og Svein Longva i Statistisk Sentralbyrå videreførte ideen sin til å bli noe konkret som kunne brukes, var det dette å samarbeide digitalt på tvers uvanlig og det var kanskje særlig avhengig av at Skatteetaten ville ha det felles. En felles portal for skatteopplysninger og andre næringslivsdata. Jeg tror det fortsatt er slik dette ikke er vanlig i veldig mange land rundt oss. 

Disse fremsynte statlige lederne viste vei og Altinn i dag er felles portal for veldig mye mer, både innrapportering av data, samhandling på stadig flere områder mellom virksomheter og offentlig sektor, men også mellom privatpersoner og offentlige sektor, for eksempel skattemeldingen og skattedialogen. Denne tanken om at det ikke skal være nødvendig å spørre om ting man vet fra før var også sentral da A-meldingen ble etablert som en tjeneste for å rapportere inn lønns og pensjonsrelaterte data i en felles månedlig innrapportering, og erstattet 5 skjemaer til 3 etater, slik det var før. Da handler det ikke bare om å lage en teknisk plattform, men å bli enige om hvilke begreper og definisjoner man skal bruke. Og de ble enige.

Digitalisering av samspillet mellom offentlige sektor og private virksomheter handler om veldig mye mer enn å sette strøm på tradisjonelle skjemaer, men om å finne nye og mer innovative måter å samhandle på. Slik det er gjort i arbeidet med samtykkebaserte lånesøknader, der AltInn, Brønnøysundregistene, Skatteetaten, Finans Norge og Bits har funnet fram til automatiserte måter å samhandle på. og så jobbet videre også med andre aktører som Kartverket og DiBK med å få til en hel verdikjede av forenklinger og automatiseringer i arbeidet med digital eiendomshandel.

Men digitalisering er ikke noe vi gjør en gang for alle, område for område, og så er vi ferdige. Nye teknologiske muligheter gjør at det stadig er nye muligheter for å effektivisere mer, samhandle bedre og innovere på toppen. Dagens AltInn-plattform er fra 2010 og skal byttes ut med det som kalles Altinn 3, en mer fleksibel og skalerbar plattform som åpner for langt større innovasjonsmulighete og samarbeidskonstellasjoner. Altinn skriver på nettsiden at:

"Altinn II ble lansert i 2010, og har nå utdatert teknologi. Det er nødvendig å modernisere plattformen for å ivareta krav til sikkerhet, regulatoriske rammebetingelser, etterlevelse av personvern og krav til GDPR og tjenesteeiernes funksjonelle behov. Digdir skal etablere en ny plattform med tilsvarende funksjonalitet som på Altinn II slik at tjenester som benytter Altinn i dag kan reetableres på ny plattform innen juni 2026. Ny og modernisert arkitektur sørger for at offentlig virksomheter kan samhandle digitalt, og at de har tilgang til nødvendig fellesfunksjonalitet på en mer fleksibel plattform enn tidligere."

Investeringer i slike digitale fellesløsninger er i praksis vanskelige å få til i en sektorisert offentlig sektor. Vi får håpe at det blir så høyt prioritert at vi når Altinn feirer 25 år i 2028 kan si at Altinn 3 er blitt en suksess og at Norge igjen klatrer på listene over land med de mest innovative og digitale offentlige sektorene i verden, der vi setter brukerne i sentrum, lykkes med gode tjeneste på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og lykkes med offetnlig-privat samarbeid om innovasjon.

Lana Del Rey

Man hører det når det er Lana Del Rey som synger. De skyldes den særegne stemmen, men også den helt særegne stemningen hun utstyrer sangene sine med. Ikke bare sine egne sanger, men også når Lana Del Rey fremfører coverlåter høres de ut som hun må ha skrevet dem selv.

Her er et godt eksempel på det, en helt ny coverlåt. Sangen er "Take Me Home, Country Roads" som John Denver spilte inn i 1971 og som har blitt en kjenningsmelodi for staten West Virginia. Lana Del Reys versjon er ganske forskjellig fra folk-country uttrykket til John Denver og høres rett og slett ut som Lana Del Rey. Som bare kan være Lana Del Rey. Som vanlig.

The Pogues: Boys From The County Hell

 I slutten av november døde Shane MacGowan, vokalist i The Pogues, et band som gjerne omtales som et irisk rockeband på grunn av kombinasjonen av keltisk og punk-inspirert  musikk. Jeg tror de fleste i bandet også kom fra irske familier, men det var i London de møttes og holdt til, og begynte som et slags pubband i London midt på 80-tallet. MacGowan ble 65 år, en prestasjon med tanke på en livsstil som både ødela hans egen helse og bandet. Men kunne aldri stole på at han ville dukke opp, og i hvert fall ikke i tilstrekkelig edru tilstand. Han fikk sparken fra The Pogues av de andre i bandet på en turne i Japan i 1991. 

Høydepunktet i karrieren var sangen Fairytale of New York som ble sluppet i julen 1987 og har vært høyt på hitlistene omtrent hver eneste jul siden. Jeg kommer nok tilbake til den sangen nærmere julaften. Men kanskje var The Pogues på sitt aller beste og mest energiske da de ga ut sine to første album, og et par år før Fairytale of New York. Her er et klipp fra programmet The Tube på BBC i 1985 der de spiller MacGowan-sangen "The Boys From County Hell":

Kartverket 250 år

Kartverket ble etablert som Norges Grændsers Opmaaling i desember 1773 for å få fastsatt presise grenser mot Sverige, og feirer i år 250 år. Det er et jubileum det er verdt å feire, men også en god anledning til å se fremover og på hvilken viktige rolle geodata har i mange sammenhenger.

Det er en viktig og stolt historie Kartverket feirer og som er beskrevet på nettsidene deres. De omtaler seg som Norges eldste tekniske etat som fortsatt er i drift, og de må jo være noe av det mest varige vi har i staten, uansett rolle. 

Kartverkets oppgaver har vokst sammen med det moderne Norges utfordringer der man ikke bare trenger oversikt over ytre grenser, men må ha god oversikt og dokumentasjon av en rekke indre forhold: kart over arealene til lands og til havs, stedsnavn, adresser, veier, administrative grenser og masse annen geografisk informasjon, eller geodata som vi gjerne kaller det i dag. Norges sjøkartverk ble en del av Kartverket i 1986. Etter tinglysingsreformen i 2002 ble også matrikkelen, Norges sentrale eiendomsregister, og grunnboken, et rettighetsregister, en sentral del av Kartverkets virksomhet. Slik at Kartverket også er det sentrale fagmiljøet i Norge for det som har med eierskap og rettigheter knyttet til fast eiendom. 

Kartverket er også en av Norges viktigste digitale etater. Mye av det de har ansvar for å holde oversikt over tilhører den høyst fysiske verden, men det er informasjon som lar seg digitalisere og som i digital form har veldig stor verdi for andre når den kan deles med andre og settes sammen digitalt. Jeg var så heldig å være statssekretær i Kommunal og moderniseringsdepartementet etter at ansvaret for etaten Kartverket flyttet dit fra Miljøverndepartementet i 2014 og fikk være med på mange viktige digitaliseringsløft der Kartverket var helt sentrale. Tinglysning var papirbasert og ble digitalisert, bolighandel ble digitalisert, kart ble gjort tilgjengelig for alle gratis og digitalt. Høydemålinger med laser gjorde at vi fikk nye og korrekte (gamle kart var feil) høyder. Og Kartverket tar seg av en rekke ulike nasjonale og internasjonale samarbeidsarenaer der produsenter og brukere av geodata, på tvers av sektorer, bransjer og fagområder, finner ut av hvordan de skal løse utfordringer sammen. Ja, Norge har også en Nasjonal Geodatastrategi som heter "Alt skjer et sted" og kom i 2018.

De har mye å være stolt av i Kartverket. Samtidig tror jeg noen av de største og viktigste utfordringene der Kartverket skal spille en sentral rolle ligger foran oss. Det sier også Kartverket selv. Da de inviterte partnere og venner til en markering av 250-årsjubileet i forrige uke, til en halvdags konferanse, var det ikke først og fremst historien, men de store utfordringene fremover som fikk mest oppmerksomhet. Utfordringer som går på tvers av sektorer og etater, der det ikke er opplagt hvem som skal ta ledelsen, der det ofte vil være et komplekst økosystem av aktører, sektorer og forvaltningsnivåer involvert og der det kan være et problem få noen til å betale regningen.

Fordi "Alt skjer et sted" er det naturlig at både geodata og Kartverket må ha en rolle, men hvilken rolle? Jeg synes det er både tøft og prisverdig av Kartverket å stikke frem hodet og bruke en jubileumskonferanse for å snakke om utfordringer der det ikke er helt opplagt hvem som har ansvaret for å ta ledelsen og hvem som må være med. Men det skaper naturligvis forventninger om at det skal skje noe. Hva er så disse utfordringene på tvers som Kartverket har funnet grunn til å si fra om på sin egen jubileumskonferanse? Vi fikk blant annet høre om at:

• Vi må bli bedre forberedt på å håndtere klimaendringer, ekstremvær og naturhendelser, både i form av systemene som brukes i nød- og beredskapssituasjoner, men også ha et kunnskapsgrunnlag som bidrar til at vi tar klokere valg når arealer skal bebygges og utvikles. Vi må vite mer om hvor det blir mulig å ha veier og boliger om 30 år og 50 år, og ta hensyn til den kunnskapen i planprosesser. Hvordan utvikler vi bedre verktøy for å håndtere dette i kommunene?
• Vi skal ha smarte kommuner og smarte transportsystemer som skal bruke sanntidsdata til å tilby mer effektive og miljøvennlige tjenester, også av den selvkjørende og autonome typen. Men skal et slikt system fungere på en sikker måte må sanntidsdata fra transportsektoren kobles sammen med korrekt og oppdatert geodata, og på tvers av kommuner, etater, private selskaper og innbyggere. Men hvem eier og koordinerer de digitale tvillingene for fremtidens sikre og miljøvennlige transport? Hvordan sikrer vi at også private aktører må dele data?
• Vi mangler god nok oversikt over hvem som eier hva i Norge. I dag er det slik at det ikke er obligatorisk å tinglyse når eiendommer kjøpes og selges. Det er obligatorisk å ha aksjeeierbok i aksjeselskaper, men det behøver ikke være digitalt eller søkbart. Og Skatteetatens aksjonærregister viser i dag i beste fall hvem som eier hva en gang i året, 31. desember. Med det trusselbildet vi har i dag er dette veldig lite tilfredsstillende. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket samarbeider om å kartlegge hva behovet er for bedre informasjon, og hos hvem. Den beskrivelsen kommer forhåpentligvis før jul. Så blir det spennende å se hva de vil gjøre med denne innsikten.
• Vi trenger bedre beskyttelse av kritisk infrastruktur, både til lands og til vanns, og under vann. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret den siste tiden og vi harr fått flere eksempler på at samfunnskritisk infrastruktur er utsatt, og Norge har som havnasjon og energieksportør infrastruktur som er særlig viktig å beskytte. Men hvilken etat har ansvaret for at vi investerer nok i samfunnssikkerhet og beredskap til sjøs? Det er naturligvis mange som har litt ansvar hver, men hva med helheten. 

Kartverket med sine geodataløsninger er naturligvis en viktig del av alt dette og skal ha ros for å beskrive utfordringene som står foran oss. De har ikke verktøykassen eller mandatet som skal til for å løse utfordringene alene. De må samarbeide med virksomheter i andre sektorer, under andre departementer, på et annet forvaltningsnivå, eller kanskje ikke er offentlig forvaltning i det hele tatt, men private eller i frivillig sektor.

Jeg tror oppfølgingen av flere av de utfordringene Kartverket trakk opp på sin jubileumskonferanse handler om å fortsette å fortelle om samfunnsproblemer som må løses på tvers, jobbe sammen med andre berørte om en felles virkelighetsoppfatning og sammen beskrive målbilder og utvikle felles strategier. Og skal det komme konkret handling ut av dette er det ikke nok med bare fortellinger, målbilder og strategier. Man må fjerne organisatoriske, tekniske og juridiske hindringer og innrette insentivene bedre. Skulle noen lure på hvorfor det er viktig er det bare å lese og lære av Rikrevisjonens rapport om hvor vanskelig det er å lykkes med deling av data på tvers av sektorer. Kartverket beskriver noen delings- og samarbeidsbehov det er enda vanskeligere å få til å fungere. Det skal de ha stor ros for.