Demokratisk kollaps i USA

At USA nå ledes av en narsisistisk løgner og mobber, er en konsekvens av presidentvalget. Det burde egentlig ikke komme som noen stor overraskelse, selv om enkelte likevel virker veldig overrasket over at Trump faktisk er som han er.

Det som er annerledes denne gangen er at hvor raskt Donald Trump går til verks når skal fornærme og bli uvenner med alle USAs venner og alliert, bli kamerat med USAs største fiender og gå inn i total selvdestruksjonsmodus når det gjelder USAs og amerikanske innbyggeres økonomi. Toll er tross alt penger de som kjøper varene og tjenestene må betale, og da blir mye dyrere enn før for vanlige amerikanere og for USAs bedrifter.

I forrige periode Donald Trump styrte var det ennå ikke helt avklart hvilken fløy i det republikanske partiet som skylle styre: det gamle partiapparatet, de radikale populistene som skulle "drain the swamp", eller familien Trump. Det ble mest det siste etter hvert, men det tok tid og krefter å få dette avklart, noe blant annet "Fire and Fury" og de andre bøkene til Michael Wolff dokumenterte godt. Denne gangen er det annerledes. 

Hvor ble det av motstanden?

Normalt er det slik i en demokratisk rettsstat at en gal eller grovt feilinformert leder ikke kan gjøre helt som han vil. Det finnes institusjoner, rettssikkerhetsgarantier, domstoler, uavhengige medier og organisasjoner, og ja, det finnes også en nasjonalforsamling med både bevilgende, lovgivende og kontrollerende myndighet, som er med på å bestemme ting. Der er det en posisjon og en opposisjon. Opposisjonen er uenig stort sett hver dag, det er jobben deres, men går selvdestruksjonen for langt, eller hvis noen går ut over mandatene sine, må også flertallet tre inn og korrigere kursen.

Men hvordan står det til i USA når det gjelder motkrefter mot Trump i eget parti? Og hvordan står det til i det demokratiske partiet, som man kanskje skulle tro kunne fått tidenes opptur akkturat nå? Vel, motstanden mot Trump i det republikanske partiet er ikke spesielt høylytt for tiden, men kanskje er den merkelige konflikten mellom Steve Bannon og Elon Musk et signal om problemer som kan vokse seg større. Ingen av dem kan sies å være spesielt moderate politisk, tvert imot er de temmelig ekstreme, men på hver sin måte, og Steve Bannon har trappet fornærmelsene ytterligere opp ved å kalle Elon Musk en "parasittisk ulovlig innvandrer til USA". 

Demokratene som ble borte

Hva så med det demokratiske partiet, som fikk valgt og gjenvalgt Barack Obama og styrte USA frem til ganske nylig? Demokratene burde jo vinne stort på å fortelle velgerne at dette ikke bare ble så ille som vi sa før valget, men det ble enda verre. Men Demokratene har tapt oppmerksomhet og oppslutning siden Trump ble president og det er full forvirring om hva de egentlig mener i sentrale saker. Hva har skjedd? Er de en "diet coke version of Republican party populism", eller er partiet noe helt annet?

Dette er tema for en artikkel David Frum har skrevet i The Atlantic nylig om "The tasks of an anti-Trump coallition".  The Atlantic er et tradisjonsrikt, sentrumsorientert tidsskrift på østkysten i USA, liberalt når det gjelder politikk og økonomi, med plass til både sentrumsorienterte demokrater og republikanere, og kjent for profilerte skribenter som Anne Applebaum og David Frum. Mens The Atlantic historisk ikke har pleid å støtte presidentkandidater, har de lenge vært veldig anti-Trump, men uten å tilhøre venstresiden. Og David Frum har i alle år vært en aktiv republikaner og taleskriver for George W. Bush, men han er for frihandel og NATO, og mot Trumps politiske prosjekt. Han meldte seg ut av partiet etter forrige valg.

Det er med dette utgangspunktet David Frum analyserer hvor det har gått galt for demokratene de siste årene.  Han skriver at:

"Trump’s opponents seem dazed, disoriented, and defeated. Despite the GOP’s slender majorities in both chambers of Congress (...), the new White House for the moment carries all before it. There have been no mass protests. The demand for news and information—so voracious in 2017—has diminished, if not vanished. Audiences have dwindled; once-mighty news organizations are dismissing hundreds of journalists and staff. Compared with eight years ago, Trump is winning more and his opponents are resisting less."

Fire forklaringer

Hvorfor er det slik? Det er i følge David Frum fire forklaringer: For det første har Trump denne gangen  en plan i form av et politisk prosjekt som er blitt beskrevet og skal gjennomføres, og som har sterke støttespillere bak seg. Riktignok tok han avstand fra The Heritage Foundations detaljerte Project 2025 under valgkampen, men mye av det han har satt i gang nå kommer derfra, skriver Frum.

For det andre vant Donald Trump valget på en langt mer overbevisende måte enn i 2016. Han vant ikke bare et flertall av valgmennene, men også flest stemmer. Og han vant flertallet både i sentatet og i representantenes hus. For det tredje mener David Frum at demokratenes problemer skyldes at de har beveget seg langt bort fra det politiske sentrum i mange saker og inntatt langt mer radikale og kontroversielle standpunkter, kjemper for særinteresser og driver identitetspolitikk. Frum skriver at:

"Trump owes many of his early successes to previous Democratic mistakes. On issue after issue—immigration enforcement, crime and public order, race and gender—Democratic governments over the past eight years have drifted away from the mainstream of American public opinion.(...) A real quandary arises here. The best-organized Democratic interest groups want to fight Trump on the worst possible issues; the Democrats who want to fight on smarter issues tend to be less organized to fight."

For det fjerde er medielandskapet i USA blitt helt annerledes nå, også sammenlignet med 2016. Ja, det var Facebook og Twitter da også, men de bidro i stor grad til videreformidling av de redaksjonelle medienes nyheter. Nå har nyhetsbegrepet blitt omdefinert og kildene er ofte helt andre enn redaktørstyrte presseorganer. Tillit til demokratiets og rettsstatens institusjoner har ikke den samme plassen i det nye medielandskapet som i det gamle. Heller ikke respekten for forskning, juss, økonomi, medisin eller annen kunnskapsbasert ekspertise formidles på samme måte. David Frums avsluttende råd til koalisjonen USA trenger for å få en slutt på Trump-hegemoniet er at:

"Fight Trump where he’s most vulnerable, not where progressive interest groups are most isolated and most dogmatic. Build unity from the center, rather than indulge the factionalism of the ultra-left. A great many Americans despise Trump for the basic reason that he’s a very nasty person who speaks in demeaning ways and does cruel things. The movement to stop him should look and sound and act nice. If you get reprimanded for “respectability politics,” or caricatured as “cringe,” or scolded for appealing to suburban “wine moms,” that’s when you’ll know you’re doing it right."

Dette arbeidet kommer til å ta tid, og utgangspunktet er dårligere enn det burde være. Det blir helt sikkert verre før det blir bedre. Men det må gjøres og det kommer til å skje, dels fordi det kommer til å være misnøye og fraksjonskamper innad i Trumps egne rekker, og dels fordi næringslivet og samfunnsinstusjonene ikke vil kunne sitte stille og se på en kollaps i all uendelighet. 

Nye trussel- og risikovurderinger fra myndighetene

Tre statlige sikkerhetsmyndigheter har kommet med nye og oppdaterte trussel- og risikovurderinger. Det er nok slik at de blir bedre av å være dagsaktuelle, og med dagens krevende omgivelser og trusselbide er det i hvert fall ikke vanskelig å være konkret og aktuell om hva som truer Norge.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) og justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) innledet på pressekonferansen 5. februar, dagen etter at begge var utnevnt til nye statsråder. På en nyhetssak hos Regjeringen.no kan man lese både innleggende deres og om de tre rapportene som ble presentert. Det er lenker der til alle tre rapporter, som er fra Etteretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

Kanskje kunne de tre rapportene vært gitt ut som en felles rapport. Selv om de tre etatene har tre litt ulike ansvarsområder og roller, er det i stor grad de samme ytre begivenhetene og endringer i risikobildet de omtaler. Når de i senere år de har kommet så langt at de presenterer rapportene sammen, på samme pressearrangement, er det ikke mye som skal til for å gjøre de tre rapportene til en felles. Men det får komme når det kommer, det viktige er at det er sammenheng og konsistens på tvers.

Etteretningstjenesten og PSTs rapporter

Det er uansett grunn til å minne om hva de tre statlige etatene som presenterer trussel- og risikovurderingene har ansvar for. Etteretningstjenesten er en etat underlagt Forsvarsjefen og Forsvaret. E-tjenestens hovedoppgaver er å varsle om ytre trusler mot Norge og prioriterte norske interesser, støtte Forsvaret og forsvarsallianser Norge deltar i, og understøtte politiske beslutningsprosesser med informasjon av spesiell interesse for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Deres ugraderte rapport heter "Fokus 2025".

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, underlagt justis- og beredskapsministeren. PST har som oppgave å forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet mot nasjonens sikkerhet. Som ledd i dette skal tjenesten identifisere og vurdere trusler knyttet til etterretning, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og ekstremisme. Vurderingene skal bidra i utformingen av politikk og støtte politiske beslutningsprosesser. Deres ugraderte rapport heter Nasjonal trusselvurdering 2025.

Disse rapportene er blitt langt mer tydelige om hvor de største truslene mot sikkerhet og trygghet i Norge kommer fra enn de var for noen år siden. I Etteretningstjenestens rapport handler det mest om utviklingen i Russland, i Kina, og forholdet mellom Russland og Kina. Det er interessante analyser av hvordan krigen i Russland tærer på Russlands økonomi over tid og hvor mye viktigere Kina er for Russland, økonomisk og militært, enn Russland er for Kina. Mens Russland er under press ressursmessig, økonomisk og militært, er Kina blitt ledende på noen fremvoksende teknologiområder.

Rapporten beskriver også hvordan sankjoner og eksportkontrollregelverk blir omgått ved hjelp av tredjeland. Det er en omtale av hvordan utfordringsbildet når det gjelder beskyttelse av samfunnskritisk infrastruktur under vann ser ut, riktignok ikke spesielt konkret når det gjelder ansvar og roller. På slutten er det analyser av oppbygging av ny kjernevåpenkapasitet etter hvert som gamle nedrusningsavtaler faller bort, og det er en analyse av hvordan pågående konflikter i Midt Østen og Afrika bygger opp under økt polariering og er i ferd med å legge til rette for voksende terrorisme.

PSTs nasjonale trusselvurdering er også mest opptatt av Russland og Kina, men her er oppmerksomheten særlig rettet mot hva det betyr for statlig etterretningsvirksomhet, påvirkning og sabotasje i Norge. Her er det en gjennomgang av trusselutsatte teknologiområder og av ulike metoder fremmede staters etteretningstjenestesr bruker mot mål i Norge. Rapporten beskriver statlige cyberoperasjoner, gjerne gjennomført ved bruk av andre aktører, rekruttering av menneskelige informanter, etteretning ved bruk av sivile fartøyer, påvirkningsoperasjoner, sikkerhetstruende økonomiske virkemidler og transnasjonal undertrykkelse, det vil si trusler fra andre stater mot enkeltpersoner i Norge. Rapporten har også en oppdatert gjennomgang av terrortrusselen mot Norge fra ulike ekstreme ideologiske bevegelser.

NSMs Risko 2025

Den tredje rapporten er fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) Deres rolle er å være Norges direktorat for forebyggende sikkerhet med ansvar for å bedre Norges evne til å beskytte seg mot spionasje, sabotasje, terror og sammensatte trusler. Gjennom rådgivning, tilsyn, testing, forskning og utvikling bidrar NSM til at virksomheter sikrer sivil og militær informasjon, systemer, objekter og infrastruktur med betydning for nasjonal sikkerhet. I Risiko 2025, NSMs årlige risikovurdering, er målet å gi norske virksomheter bedre forutsetninger for å se eget sikkerhetsarbeid i en større sammenheng. Rapporten beskriver sårbarheter trusselaktørene forsøker å utnytte og tiltak for å redusere risikoen for at de lykkes

Selv om alle tre rappoerter har hevet seg og blitt stadig mer interessante, og dessverre stadig mer dagsaktuelle, de siste årene, tror jeg Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) har hevet seg aller mest. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes å huske at deres rapport tidligere var en litt sytete rapport som klaget over at andre ikke gjorde jobben sin, særlig når det gjaldt digital sikkerhet, og at de ikke hadde nok ressurser til å gjøre jobben, men at de egentlig ikke hadde så mye å komme med av konkrete analyser, innsikt eller råd. Den var rett og slett ikke på høyde med de to andre trusselvurderingene. Det har heldigvis endret seg de siste årene. 

I årets Risko 2025 har NSM valgt å presenterer en viktig og interessant meny av trussel- og risikovurderinger som også får frem bredden og kompleksiteten i utfordringene vi møter, og som NSM må forholde seg til. Rapporten er innom:

• Påvirkning og desinformasjon i forbindelse med valg.
• Tiltak for å redusere risikoen for sabotasje.
• Sikring mot insidevirksomhet i samfunnsviktige virksomehter.
• Sikring mot misbruk av nettverkstilkoblede elektroniske sensorer, blant annet innvendige og utvendige kameraer og mikrofoner i kjøretøy.
• Avhengigheter av satelittbaserte tjenester og hvordan disrupsjon av signaler kan gjøre skade.
• Sikkehet i forbindelse med forsvarets anskaffelsesprosesser
• Utenlandske investeringer i lokalsamfunn og infrastruktur, der Kirkenes havn er nevnt spesielt.

Digitale leverandørkjeder

Siste del av NSMs trussel- og risikovurderinger handler om digital sikkerhet og sårbarhet, det området jeg tror de fleste forbinder med NSM. Her synes jeg at deler av det NSM presenterer er litt mindre treffsikkert når det gjelder innsikt og anvendbarhet enn jeg skulle ønske. Det er fint at NSM beskriver ulike typer digitale angrep vi kan bli utsatt for, som løsepengevirus, nulldagssårbarheter og angriper-i-midten, der angriper kommer seg mellom offer og en tjeneste, og på den måten får lurt til seg informasjon. Det står noen linjer om hvordan kunstig intelligens er en økende  trussel, at mobiltelefoner og mobile enheter utgjør en viktig sårbarhet. Nyttige påminnelser alt sammen.

NSM minner oss om at det er kommet en ny digitalsikkerhetslov som implementerer NIS-1 direktivet fra EU i norsk lov. Når det gjelder behovet for et oppdatert lovverk som kan bidra til å bekjempe digitale trusler og angep er dette litt flokete landskapet med overlappende lovverk også tema i Totalberedskapsmeldingen, Det hadde ikke gjort noe om NSM kom med noen klarere meldninger om at det er blitt et stort problem at Norge henger langt etter EU når det gjelder oppdatert lovverk og gjerne også noen råd om hvordan vi innretter en ryddeprosess når det gjelder forholdet mellom disse lovverkene og anbefalinger om rydding i roller og anvar når det gjelder digital sikkerhet. Eller er det noen andre som skal komme med disse anbefalingene?

En gammel kjepphest jeg har er behovet for å beskrive hvordan et digitalt økosystem, digitale leverandørkjeder og digitale avhengigheter ser ut konkret. Jeg tror NSM kan gjøre mer enn å skrive at virksomheter skal: 

• "Kartlegg egne avhengigheter. Skaff oversikt over hvilke leverandørkjeder virksomheten er en del av, enten som kunde eller leverandør." 
• "Gjennomfør risikoreduserende tiltak for å redusere sikkerhetsrisikoen knyttet til leverandørkjeder."

Det er ingenting galt i dette, eller andre tiltak de anbefaler, tvert imot. Men hvordan ser en digital leverandørkjede egentlig ut? Her kunne det kanskje være en ide å beskrive det visuelt? Hva med å lage noen veiledere og eksempler på hvordan man kan gå frem når man skal lage en slik kartlegging, og hva kan bidra til at den blir forståelig for flere enn teknologene? For eksempel politikere og ledere? Er det flyten av dataene mellom ulike aktører og systemer som er viktig å få frem? Er det eierskapet til selskapene som står bak? Eller er det oversikten over komponenter i systemetne som kan utgjøre kritiske sårbarheter det er viktig å avdekke i en slik overikt? Eller kanskje alt på en gang? 

Jeg tror det blir stadig viktigere å få denne type informasjonen frem i en form som selv styrer og ledelser som ikke er digitale sikkerhetsspesialister kan forstå og handle på bakgrunn av. NSM kan gå foran og vise oss hvordan det kan gjøres.

Om å stjele politiske klær

Det er rart hvordan politiske trender og prognoser, og kommende valgresultater, som har virket helt forutbestemt. plutselig blir satt i spill. I løpet av noen dager er sikre spådommer kastet helt om på. Og man kan i hvert fall ikke påstå at norsk politikk er kjedelig.

Jeg merker effekten best på mine gode Arbeiderparti-venner (og familiemedlemmer), spesielt varianten byboende, svært Europa-vennlige og reformvennlige sosialdemokrater, som på en knapp uke har gått fra å være kronisk desilusjonerte til å være lykkelige optimister. 

Det handler en del om at Jens har kommet hjem. Men det handler selvfølgelig aller mest om at den tunge ryggsekken som heter Senterpartiet plutselig er borte. Nå er det nye tider og helt ny politikk. Effektivisering og strukturreformer er plutselig på dagsorden igjen. Og EU rykker nærmere.

Om å stjele klær

Høyres senere statsminister Jan P. Syse sa på slutten av 1980-tallet om Høyres forhold til Arbeiderpartiet at "De stjal våre klær mens vi badet". Hvor de badet vet jeg ikke, men det han beskrev var hvordan reformer og moderniseringspolitikk, som Høyre hadde stått i spissen for og var alene om på 80-tallet, ble overtatt også av Arbeiderpartiet, slik at det ikke lenger var noen klar forskjell. Kåre Willoch gjentok noe av det samme i en bok fra 2015 om Arbeiderpartiets politiske kurs.

Men da Arbeiderpartiet vant valgt i 2021 var det slett ikke Høyres klær de hadde stjålet, men Senterpartiets. Reformer de tidligere hadde vært for skulle bremses og reverseres, blant annet kommunesammenslåinger. Eiere, gründere og næringsliv skulle skattelegges hardere. Effektivisering og produkttivitetesvekst stod ikke spesielt høyt på dagsorden, men tillitsreform og partssamarbeid, særlig med en av partene. Men, som sagt, mye kan forandre seg i løpet av noen dager, og det virker som det igjen er blitt Høyres klær og ikke Senterpartiets klær som er mest attraktive. 

Onsdag var Jonas Gahr Støre i Stortinget og presenterte den rene Arbeiderpartiregjeringens politiske plattform. Den består av politikk på 10 tematiske områder, og noen av dem er spesielt interessante med tanke på hvem man ligner mest på. Og torsdag morgen hadde Jonas pressekonferanse og presenterte en litt mer utbrodert versjon av de samme 10 punktene, med noen underpunkter under hvert punkt.

Økonomisk vekst og effektivisering

I Stortingsreferatet fra onsdag kan vi lese at det i det første punktet om trygghet for landets og befolkningens økonomi, står at:

"Vi skal arbeide for økt konkurransekraft og produktivitet, styrket omstillingsevne, flere lønnsomme investeringer, mer effektiv ressursbruk med et skatte- og avgiftssystem som fremmer verdiskaping og rettferdig fordeling. Vi skal forenkle, effektivisere og digitalisere offentlig sektor. Det er bra for oss alle som trenger de viktige tjenestene derfra. Vi skal øke produktiviteten og gi næringslivet raskere saksbehandling og reduserte kostnader. Og la meg være helt tydelig: Offentlige ressurser, våre felles ressurser, skal brukes effektivt og gi resultater."

 Denne tonen følges opp i punkt 3 om å sikre vekst i næringslivet, der det i versjonen som ble presentert på pressekonferansen er hele 13 underpunkter De handler om temaer som å:

•  redusere EØS-etterslepet,
•  legge til rette for lønnsomme private investeringer og innovasjon og omstilling i næringslivet,
•  gjøre det enklere å starte, drive og jobbe i norske bedrifter,  
• legge til rette for økt privat finansiering av forskning som styrker samarbeidet mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor, og løfter næringslivs konkurranseevne."

Nå er dette selvfølgelig en type formuleringer som foreløpig er mer paroler enn tiltak, men de angir en retning vi ikke har sett på en stund.

Helsereformer med private og frivillige på lag

Det fjerde punktet i stortingstalen, som handler om helse og omsorg, var helt kjemisk fritt for retorikk rettet mot private aktører som et problem i helsetjenestene. Nå blir private og ideelle fremhevet som en viktig del av løsningen. Det samme er satsing på en digital førstelinje og det beskrives hvordan det skal gjennomføres en ny helsereform med vekt på sammenheng mellom de ulike tjenestetilbyderne:

"For å sikre at folk får helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det, vil regjeringen gjennomføre ventetidsløftet med mål om raskere behandling i sykehusene. Det skal merkes. Det betyr lengre åpningstider, bedre oppgavedeling, bedre ressursbruk, ny teknologi og godt samarbeid med ideelle og private aktører. Vi vil modernisere allmennlegetjenesten, videreutvikle den viktige fastlegeordningen, slik at befolkningen får rask og god helsehjelp gjennom fysiske og digitale allmennlegetilbud. Det skal være tilgjengelig og av høy kvalitet for alle.

Vi vil starte arbeidet med en helsereform for en felles helsetjeneste av høy kvalitet og en sammenhengende behandling. Folk skal ikke oppleve frustrasjonen mellom på den ene dagen å få støtte fra noe som kommunene har ansvaret for og den andre dagen usikkerheten når vi er i noe som staten har ansvaret for. Vi må oppleve at vi får sammenhengende gode tjenester. Uansett om det er staten, kommunen eller private aktør som gir helsehjelp, skal folk oppleve en sammenheng i tjenestene."

Geografisk spredning av tjenestene er ikke nevnt spesielt i noen av punktene, men det er derimot et eget punkt i versjonen som ble lagt fram på pressekonferansen om satsing på bedre tjenester hjemme ved bruk av velferedsteknologi, og hvordan den private helsenæringen kan bidra til dette. Og også EU er spesielt nevnt. Her er de to punktene:

• Legge til rette for økt bruk av helse- og velferdsteknologi og samarbeide med helsenæringen.
• Arbeide aktivt for deltakelse i EUs utvidede helsesamarbeid for å sikre norsk beredskap i fremtidige helsekriser

Det er ikke veldig lenge siden retorikken handlet om "velferdsprofitører" og hvor ødeleggende private tjenester er for det offenlige helsetilbudet. Den NOUen ble heldigvis lagt i en skuff. Men nå tar regjeringen et langt skritt videre ved å si at det sentrale er at offentlige og private samarbeider. Og varsler reformer som skal sørge for at brukerne skal oppleve helhetlige og sammenhengende tjenester. Det kommer ikke til å komme i de få månedene som er igjen før valget, men det betyr kanskje at vi kan få en mer pragmatisk og mindre forgiftet og ideologisk debatt om fremtidens helse og omsorgstjenester.

Mindre reguleringer, flere boliger, mer politi i byene

Jeg må også trekke frem det syvende punktet som handler det om satsing på byene, blant annet i form av tiltak for økt boligbygging, og forenklingstiltak for å sikre raskere utbygging. Det er lenge siden vi har hørt noe særlig om de spesielle utfordringene byene i Norge står i:

"Vi setter et nytt mål om 130 000 nye boliger innen 2030. Vi vil invitere storbyene til et krafttak for boligbygging, bl.a. gjennom mer effektiv saksbehandling, fjerne reguleringer og sørge for gode rammevilkår for student- og eldreboliger i byene,"

I de mer detaljerte punktene er ikke "bygdevekstavtaler" nevnt, så vidt jeg kan se, men byvekstavtalene har kommet på plass igjen:

"Fortsette den sterke satsingen i 14 byområder i Norge gjennom byvekstavtalene og andre ordninger for å gjøre reisehverdagen enklere i og rundt byene."

Det er også interessant å merke seg at punktet om politi og kriminalitetsbekjempelse nå understreker at etterforskningskapasiteten i de store byene skal styrkes: 

"Gjennomføre satsingen på flere ansatte i politiet og økt etterforskningskapasitet i de store byene, og sørge for en langsiktig og helhetlig styring av politiet."

På disse områdene er det ikke mye som minner om den regjeringen vi hadde i forrige uke. Så er det vel slik at det ikke er en helt ny kurs på alle områder, noe er til å kjenne igjen fra Hurdalsplattformen også, men det blir interessant å se hva den nye retorikken leder til av konkrete forslag og tiltak, og hvor raskt det komer noe. Det nye slagordet er blitt "Moderne sosialdemokrati". Minerva harselerer litt over at det er tre herrer på over over 60 år fra Oslos vestkant som er bærere av denne moderniseringen. Og peker på at at et viktigere spørsmål er hvor dypt denne kursendringen egentlig stikker. Det får vi ikke vite før regjeringen legger frem konkrete saker. 

Steve Bannon: Broligarchs vs populists

Hvordan ser den nye høyresiden i USA ut? Er det dukket opp en ny fløy rundt Donald Trump bestående av investorer og toppleder som har blitt milliardærer på grunn av suksessen til USAs teknologiselskaper? 

New York Times kommnentator Ross Douthat har en lang og interessant podcast med Steve Bannon som gjest og går igjennom amerikansk høyresides nyere historie som en populistisk opposisjon til det republikanskje partiet, og hvordan Donald Trump ble fanebærer for denne nye populistiske høyresiden. 

I følge Bannon finnes det ingen tech-milliardærfløy på høyresiden, bare noen rike folk som av taktiske grunn har blitt Trump-tilhengere i forbindelse med valget, men i bunn og brunn er opportunistiske oligarker. Noen høydepunkter:

"Bannon: And most important, the capitalists are always trying to drive down wages. Now they do it two ways. They either allow illegal immigration at the border, which drives down wages of lower-skilled workers, particularly African American and Hispanic. But they also scammed the system with a whole set of visa programs, and they call it kind of fancy names — the H-1B visas.

All they’re trying to do is bring in indentured servants into the country at a third less or 50 percent less and are very compliant about what they have to do, to make sure they don’t have to pay American graduates. And this is why Silicon Valley is an apartheid state. It’s the reason you have no Hispanics or Blacks. There’s no shot to get into Silicon Valley. It’s not because Americans are dumber. It’s not because Americans are lazy. It’s because American citizens are — you have a globalist system."

Bannon går enda lengre i sine angrep på de som driver de store teknologiplattformene:

"Bannon: I don’t believe one [expletive] sentence of that. They don’t believe that. They don’t believe in this country. They believe in this country right now because it protects them and provides some benefits to them. Remember, we bailed out these [expletive] on Silicon Valley Bank. Biden bailed them out when they couldn’t make payroll. They could make payroll if they put more of their own money in, but they wouldn’t. They had the little guy bail them out in the Silicon Valley Bank.

Now, in the last couple of days, what are they talking about? Oh, my gosh, we need a Marshall Plan. We need a space plan. We need a Mercury Plan. We need hundreds of billions of dollars from taxpayers. They want essentially a bailout. If it’s a Sputnik moment, somebody’s got to ask the question: Yo, Andreessen! We made a deal with you guys. Elon, we made a deal with you guys. We made you oligarchs. We made you the richest people in the [expletive] history of the Earth. We stopped any antitrust. This is what pisses me off the most. No antitrust, not breaking these companies up and allowing entrepreneurs to get in there. Marc Andreessen doesn’t believe in the entrepreneurial system in the country. No way!"

Og, helt til slutt, settes forholdet hans til Donald Trump ytterligere på spissen av Steve Bannon:

"I think that the globalist elite thought he was dead, and he’s been resurrected. He resurrected himself. And he has a movement that has his back. The fundamental questions about this republic and the sovereignty of it and about the direction of humankind are all going to play out in the next four or five years. It’s going to be the most intense part, I think, of modern political and social history."

Både videoutgaven av intervjuet og en transkribert utgave er her i New York Times. I tillegg er det å finne på flere podcast-kanaler, som Apple og Spotify, og dessuten på YouTube.