Kommuner hvor nyttårsbarnet ikke kom før sankthans

Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer hvert kvartal ny befolkningsstatistikk som forteller  hvor mange vi er i Norge, hvor gamle vi er, hvor mange som har falt fra og hvor mange som har kommet til, gjennom dødsfall, fødsler, innenlandsk flytting, innvandring og utvandring. Her kan vi blant annet lese at vi har passert 5,5 millioner innbyggere i Norge.

Norges befolkning vokser, men den vokser saktere enn før. Det skyldes både færre fødsler og jevnt over lavere innvandring enn det var for omkring 10 år siden, da arbeidsinnvandringen fra andre EU/EØS-land var høyere. 

Så vil faste lesere av denne bloggen vite at jeg er spesielt opptatt av å finne ut mer om antall barnefødsler på kommunenivå i disse undersøkelsene. Den eldre befolkningen er allerede her, den finnes over hele landet og blir eldre, og er ikke så lett å gjøre noe med. Men det vi ofte kaller "eldrebølgen" handler vel så mye om at forholdet mellom antall eldre og antall yrkesaktive endres. Det blir færre yrkesaktive for hver 80- og 90-åring. Og de eldste bor i større grad i de minste kommunene enn den yngre befolkningen.

Før i tiden ble det født veldig mange barn på landet, som flyttet til byene for å få utdanning og jobb. I dag blir barna født i byene. Tallene viser at av 25 988 barnefødsler i første halvår ble det født  4 309 barn i Oslo, 1388 i Bergen, 1080 i Trondheim, 735 i Stavanger og 599 i Bærum. Og også i kommuner som Drammen, Kristiansand, Lillestrøm, Tromsø, Asker og Sandnes blir det i gjennomsnitt født minst et barn om dagen. Det kan være konkurranse om å være første barn 1. januar og bli årets nyttårsbarn.

I mange andre norske kommuner er det ikke slik i det hele tatt. Det er få innbyggere i småbarnsforeldrealder og få barn blir født. Ja, i noen kommuner er ikke det mest spennende hvem som blir årets nyttårsbarn, men om det kommer noe nyttårsbarnet i det hele tatt før første halvår er slutt, før sankthans. Ja i 2022 var det faktisk to kommuner der det ikke kom noe nyttårsbarn før det ble nyttårsdag på nytt. Det var null nye barn i 2022 i Utsira i Rogaland og Røyrvik i Trøndelag. Da slipper kommunestyret i hvert fall å være så bekymret for fremtidige barnehageutbygging og skolebudsjetter. Men uro for fremtidig eldreomsorg kan det være grunn til å ha.

Hvordan ser det så ut første halvår 2023? Er det noen kommuner som fortsatt venter på nyttårsbarnet? Ja, det er det. I Utsira er det heller ikke født noe barn første halvår, så de venter fortsatt. Null barnefødsler er det også i Osen og Røst. Mens det i en hel del kommuner ble født bare et barn første halvår, så der ble det ikke så mye konkurranse. Det gjelder for Ulvik, Modalen, Fedje, Lierne, Røyrvik, Værøy, Ibestad og Loppa. God plass i barnehagen blir det også, men kanskje litt ensomt. Mens det ble født to barn første halvår i Flå, Rendalen, Åseral, Hyllestad, Beiarn, Kvænangen, Flakstad, Hasvik, Måsøy og Gamvik. 

Noen kommuner forsvant fra listen over små kommuner med få barnefødsler for noen år siden fordi de valgte å slå seg sammen med andre og større kommuner. De vurderte det slik at innbyggertjenestene og kompetansen i kommunen ville være tjent med å få større fagmiljøer. Felles for kommunene jeg har nevnt over er at de ikke valgte en slik vei. Og jeg tror de da ga uttrykk for å at de mente det ville gå helt fint å klare seg selv. Det blir spennende å se om de har rett i at det grunn til å se lyst på fremtiden.

Miley Cyrus: Used to be Young

Miley Cyrus er ute med en ny singel og den er ikke fra albumet "Endless Summer Vacation" som kom tidligere i år. En helt ny singel, med andre ord. Sangens tema er reisen fra å være ung og vill til å bli voksen og ansvarlig. Eller som hun synger, og her er det godt med selvinnsikt:

I know I used to be crazy
I know I used to be fun
You say I used to be wild
I say I used to be young

Stor russisk utvandring

Mange mennesker utvandrer fra Russland nå. Nå publiserer ikke Russland noen tall om dette nå, så anslagene har variert  mye, gjerne mellom 0,5 og 1 million, siden fjorårets angrep på Ukraina. Men nå har det i følge the Economist kommet langt mer treffsikre anslag som tallfester utvandringen til mellom 817 000 og 922 000 personer. 

Det har vært to store bølger av reisende, da invasjonen fant sted i februar i fjor, og så nye store runder i forbindelse med mobilisering av nye soldater. De som reiser kan ikke lett komme til vesten, så de største mottakerlandene er Kasakhstan og Serbia, med 150 000 personer hver, men også land som Armenia, Tyrkia, Israel og Georgia er store mottakerland.

Men en svært krevende demografisk utvikling er ikke dette akkurat noen drømmesituasjon for Russland. Og det som gjør situasjon enda verre er at det er de yngre med høyere utdanning som drar. The Economist skriver:

"In general, Russia’s wartime émigrés have relatively high levels of income, social capital and education. That is bad news for Russia, both economically and socially. Re: Russia reckons that the wartime emigrants account for roughly 1% of Russia’s workforce, exacerbating an acute labour shortage. The Gaidar Institute, a think-tank in Moscow, said that 35% of manufacturing businesses did not have enough workers in April, the highest figure since 1996. Shortages of specialists are especially severe: according to one Kremlin official, at least 100,000 IT professionals left the country in 2022."

Tysk stagnasjon

Tyskland har i lang tid vært vekstmotoren i Europa og det er i følge the Economist omkring 25 år siden, like før årtusenskiftet, noen sist bekymret seg for at Tyskland hang etter andre europeiske land. Men nå har det blitt slik. I en artikkel denne uken skriver The Economist om "Is Germany once again the sick man of Europe?"  De skriver:

"Europe’s biggest economy has gone from a growth leader to a laggard. Between 2006 and 2017 it outperformed its large counterparts and kept pace with America. Yet today it has just experienced its third quarter of contraction or stagnation and may end up being the only big economy to shrink in 2023. The problems lie not only in the here and now. According to the imf, Germany will grow more slowly than America, Britain, France and Spain over the next five years, too."

Årsakene til at Tyskland er kommet dit er sammensatte, og på noen områder forskjellige fra for 25 år siden. Da var arbeidsledigheten høy. I dag er den lav, men det er knapphet på arbeidskraft. Fødselstallene er lave og det blir stadig eldre, noe som vil legge beslag på stadig mer arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. 

Noe av Tysklands suksess gjennom flere tiår har vært den sterke eksportindustrien. Biler og produksjonsutstyr til industrien i andre land. Svært ingeniørintensive næringer. Slik er det fortsatt, men når Kina i økende grad konkurrerer i de samme markedene, merkes det i Tyskland. The Economist peker også på at mens tysk grundighet kan være bra, så kan tysk byråkrati være kvelende. Det å frakte deler til vindturbinene som skal sørge for det grønne energiskiftet lands tyske motorveier krever en rekke tillatelser fra myndighetene og kan ta evigheter å få svar på.

Tyskland tar et stort ansvar for global og europeisk klimapolitikk og skal nå svært ambisiøse utslippsmål ved å satse på hydrogen og CO2-fangst og lagring, begge deler satsinger der norske bedrifter ønsker å bidra med løsningene. Men det blir ikke lett å nå  disse målene hvis plan- og byggeprosesser skal gå i sneglefart.

Fremmedspråk i grunnskolen

 Engelsk er naturligvis det første fremmedspråket elevene lærer i norsk skole, og det starter tidlig, men hvor mange tar et andre fremmedspråk? Her er det dessuten valgfrihet slik at det er interessant å se hvilke andre fremmedspråk som er mest populære.

Når det gjelder andelen som tar andre fremmedspråk i ungdomsskolen er den på omkring to tredeler, men litt fallende. I 8. klassetrinn er det 72 prosent, i 9. trinn er det 67 prosent og i 10. trinn 63 prosent. 

Den gang jeg gikk på ungdomsskolen kunne vi velge mellom tysk og fransk, men i dag er det spansk som er det klart mest populære valget, med økende popularitet. 52 prosent av de som tar et andre fremmedspråk har valgt spansk. Tysk er valgt av 31 prosent og spansk av 16 prosent av elevene.

Kent: Då Som Nu För Alltid

Svenske Kent hadde sin storhetstid fra slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet, da de ble virkelig store, i hvert fall i hele Norden. Og så holdt de det gående helt til siste album i 2016. Avskjeden kom med denne utrolige musikkvideoen som gjenskaper albumomslagene fra alle de tidligere albumene (Kent hadde alltid ganske kunstneriske platecovre og omgår motivene til en video. Og sangen er Kent på sitt mest monumentale, og noen vil sikkert si pompøse. En verdig avslutning:

Norges første doktorgrad - og alle de andre

Hva er en doktorgrad? Statistisk sentralbyrå har laget en fin oversiktsside som forteller både om hva en doktorgrad er, hvor mange som avlegger dem, og på hvilke fagområder det er vanligst å avlegge doktorgrader. Interessante saker. 

Når det gjelder hva en doktorgrad er så er det i Norge faktisk to muligheter, men den ene er blitt fullstendig dominerende. Det er doktorgraden i form av om den høyeste akademiske graden som kan oppnås i utdanningssystemet vårt og som tas ved å delta ved et doktorgradsprogram ved en høyere forskning- og utdanningsinstitusjon. SSB skriver:

"En doktorgrad skal kvalifisere til forskningsvirksomhet og annet arbeid der det stilles krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning. Regjeringen fremhever i sin langtidsplan for forskning og høyere utdanning (regjeringen.no) at doktorgradsutdanningen skal bidra til å dekke forskningsmiljøenes og arbeidslivets behov for forskerkompetanse. Årlig avlegges det om lag 1.600 doktorgrader i Norge. Doktorene spesialiserer seg innenfor ulike fagområder. I 2022 ble det avlagt flest doktorgrader innenfor:
Medisin og helsefag (30 prosent)
Samfunnsvitenskap (24 prosent)
Teknologi (18 prosent)
Matematikk og naturvitenskap (17 prosent)."

Stadig flere høyere utdanningsinstitusjoner er blitt universiteter som har slike doktorgradsprogrammer og kan tildele en doktorgrad. I tillegg til universiteter gjelder det også noen vitenskapelige høyskoler. Doktorgrad var historisk noe erfarne og særlig fremragende akademikere satset på, gjerne i ganske voksen alder. I dag, med et langt høyere behov for forskerkompetanse i arbeidslivet, er det blitt et mer strømlinjeformet og standardisert løp, et doktorgradsprogram. I dag er gjennomsnittsalderen for avlagt doktorgrad 38 år, men noe lavere innenfor naturvitenskap og teknologi.

Så skal det nevnes at det også finnes en alternativ rute helt uavhengig av, og uten veiledning og hjelp fra, et universitet, en dr philos-grad, men det tror jeg må være et opplegg for temmelig sta og ensomme helter, som også har tid og råd til å drive helt på egenhånd, og levere inn sitt ferdige produkt til bedømmelse. Retten finnes og er beskrevet på universitetenes nettsider, men jeg tror svært få i dag velger den alternative ruten.

Og en viktig grunn til det at det i hovedløpet er slik at de som tar doktorgrad er tilknyttete et universitet der de har veiledning og et fagmiljø, og er en slags kombinasjon av studenter og forskere. Det vanlige er at de som tar en doktorgrad har søkt og fått en stipendiatstilling og mottar en lønn som er finanserert over universitetets budsjett, eller med ekstern støtte. Det finnes også doktorgradsprogrammer der universitetene samarbeider med offentlige eller private arbeidsgivere, såkalte Nærings ph.d.-er eller offentlig sektor ph.d.er. der arbeidsgiver også betaler lønn. Veldig bra virkemidler i en tid der kravene til forskningsbasert kunnskap og metodikk blir viktigere i mange yrker og virksomheter, og i hele samfunnet.

Og fordi det å ta en doktorgrad i Norge er en betalt jobb, og i de fleste tilfeller dekkes over de offentlige universitetenes budsjetter, er dette også attraktive utdanninger for mange utlendinger. SSB har naturligvis gode tall for dette også. Og utenlandsandelen er svært høy, og økende, men vi sliter med å få flere av de som avlegger doktor grad her til å bli i Norge etter at de er ferdige. SSB skriver:

"Rundt 40 prosent av de som fullfører en doktorgrad i Norge er i dag utenlandske statsborgere. Ved inngangen til 2000-tallet utgjorde utenlandske statsborgere 13 prosent av de som tok doktorgrad i Norge.(...) Om lag halvparten av de utenlandske statsborgerne forlater Norge relativt kort tid etter avlagt grad."

Siden den første i 1817 er det avlagt 39 000 doktorgrader i Norge, veldig få i begynnelsen, men så stadig flere og nå er vi helt oppe i omkring 1600 hvert år. Men hvem var det som avla den aller første norske doktorgraden ved det den gang nokså nye universitet i Christiania? I 2005 ble faktisk denne doktorgradsavhandlingen fra 1817 oversatt, tykket opp og utgitt, og Tidsskiftet for Den norske Legeforeningen anmeldte da denne utgivelsen som en faglig bokanmeldelse. 

Det var medisineren Fredrik Holst som var den første i historien som avla en doktorgrad ved et norsk universitet. Avhandlingen var definitivt ikke folkelesning da den kom. Den ble skrevet på latin og også disputasen i 1817 foregikk på Latin, for slik var akademia på den tiden. Avhandlingens oversatte navn var: "Hva er sykdommen som kalles Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?" Dette skriver Tidsskriftet til legeforeingen om Fredrik Holst som var den første i historien med en doktorgrad fra et norsk universitet, og som også satte betydelige spor i samfunnet senere.

"Det er ikke alle gitt å få doktoravhandlingen sin publisert på nytt nesten 200 år etter disputasen. Når det nå skjer, er det vanskelig å holde begeistringen tilbake. Det dreier seg om den aller første doktorgrad ved det nye universitetet i Christiania 1817. Doktoranden var Frederik Holst (1791 – 1871), en 26 år gammel lege, som hadde avlagt embetseksamen i København et par år tidligere. Han kom til å bli en av de virkelige kjempene i norsk medisin på 1800-tallet.

Avhandlingen var, selvsagt, utgitt på latin, og disputasen foregikk, like selvsagt, også på latin. Nå er teksten oversatt til norsk av historikeren Stig Oppedal. I oversetterens forord får vi vite at Holst skrev en fyldig og tidvis innviklet latin med den romerske statsmannen Cicero som tydelig stilistisk forbilde.

Retningslinjer for statsansattes bruk av kunstig intelligens (i UK)

Hvordan skal offentlige virksomheter og ansatte i det offentlige forholde seg til kunstig intelligens (KI)? Stater er opptatt av å lage regler som regulerer hva andre kan gjøre og ikke gjøre, men hva med statens egen bruk av kunstig intelligens? Og hva skal man mene om statens ansattes bruk av generativ AI, og verktøy som Chat GPT, Google Bard. Microsofts Copilot, Dall-E og Midjourney? Er det slik at vi vil at statsansatte skal holde seg unna, være veldig varsomme eller vil vi at de skal omfavne og utforske mulighetene?

Nå er det ikke lenger uvanlig at ha retningslinjer og veiledere for bruk av KI i offentlige virksomheter. Jeg blogget for litt over en måned siden om at vi i Norge har fått en slik veiledning, laget av Digitaliseringsdirektoratet, om utvikling og bruk av generativ kunstig intelligens i offentlig sektor. Et pedagogisk og godt hjelpemiddel som også andre enn staten vil kunne ha nytte av å bruke. Det samme har flere andre land, blant annet Storbritannia som laget slike retningslinjer i 2019.

Men en ting er hvordan selve virksomheten skal forholde seg til bruk av kunstig intelligens. Hva skal vi mene om de ansattes bruk av KI-verktøy som genererer tekst, tale, video, bilder eller programkode? Er dette noe som bør oppmuntres eller noe som det må advares mot? Bør vi lage retningslinjer for ansattes bruk av kunstig intelligens på samme måte som det for ti år siden raste debatter om det burde være egne retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier? (mange har i dag slike retningslinjer). Og hva med de som jobber i staten, bør de vise en særlig varsomhet i sin omgang med slike verktøy?

Jeg har så langt sett et eksempel på at det er laget en egen veileder for statsansattes bruk av generativ kunstig intelligens. Det er Cabinet Office i Storbritannia, et slags britisk moderniseringsdepartement som støtter opp om statsministerens kontor og regjeringens tversektorielle arbeid og ulike innovasjonstiltak som har utarbeidet "Guidance to civil servants on use of generative AI". Den kom ut nå i slutten av juni og gir råd om bruk av verktøy som Chat GPT, Bard, DALL-E og Bloom (som lager programkode). 

Veilederen har naturligvis mange råd om ting man må tenke på og passe på, og ting man som offentlig ansatt ikke får lov til  gjøre. Slik er det når man er en statsansatt i et nøytralt byråkrat som skal basere beslutninger på lov og regelverk og fagkunnskap. Slike rammer er der enten man har støtte fra kunstig intelligens eller ikke. Så peker dokumentet på og eksemplifiserer hvordan bruk av KI-verktøy gjør at man må være ekstra årvåken og kritisk i en del sammenhenger, og vurdere kritisk om a) hvordan spørsmålet du stiller tas i bruk av verktøyet (Du har vel ikke avslørt intern eller sensitiv informasjon i spørsmålet?), b) om svarene fra KI kan være ufullstendige eller direkte villedende (Er faktaopplysninger kvalitetssikret?) og c) Hvordan virker egentlig KI-verktøyet du bruker (får det med seg hele bildet?). Viktige påminnelser.

Men det mest interessante i denne veilederen er ikke at den minner om rammer og begrensninger som er der på grunn av rettssikkerhet, forklarbarhet, personvern, opphavsrett, rikets sikkerhet og andre rammer som statsansatte opererer innenfor. Det mest interessante er at disse hensynene beskrives innenfor et overordnet handlingsrom der offentlig ansatte ikke bare får lov til å prøve ut nye verktøy, men aktivt oppmuntres til å være innovative og eksperimenterende i utøvelsen av jobben. For allerede i innledningen til denne veilederen skriver Cabinet Office at:

"As part of the Transforming for a Digital Future roadmap, all central government departments made a commitment to systematically identify and capture opportunities arising from emerging technologies. You are encouraged to be curious about this new technology, expand your understanding of how they can be used and how they work, and use them within the parameters set out within this guidance. For all new technologies, we must be both aware of risks, but alive to the opportunities they offer us."

Oppfordringer om å være nysgjerrig på nye verktøy, å identifisere muligheter skapt av nye og fremvoksende teknologier og å utvide egen forståelse for hvordan de kan tas i bruk i egen virksomhet, er ikke formuleringer vi forventer å finne i statlig sentralforvaltnings virksomhetsstrategier. Men det bør bli den nye normalen. Skal vi løse de virkelig store utfordringene i vår tid er det ikke nok at det finnes nye teknologier. Vi trenger virksomheter og ansatte som er nysgjerrige på og opptatt av hvordan de skal tas i bruk for å løse oppgavene. Og sånn sett kan denne britiske veilederen være en inspirasjon for mange andre.

Gwen Stefani: True Babe

Ny sang fra Gwen Stefani har dukket opp på YouTube. Jeg tror den er helt ny, men den minner om det  hun og bandet No Doubt gjorde på 90-tallet. Ja, det minner om noe av det beste No Doubt gjorde den gang. Kan ikke klage da.

Suede - So Young

En helt enorm kilde til gamle pop og rock-klassikere er arkivene til BBCs Top of the Pops dere det her eneste uke var artister i studio som fremførte sine hit-låter. Så vidt jeg vet var det nesten uten unntak playback, men man måtte møte opp for å være med. Her er en stor låt fra mai 1993. Suede er på Top of the Pops med "So Young".

Nye regler for overføring av personopplysninger til USA

En av sommerens gode nyheter, som sikkert gikk litt under radaren for mange i ferietiden, er at et nytt avtaleverk om overføring av personopplysninger mellom EU/EØS og USA kom på plass.

Datatilsynet har en god sak om dette på sine nettsider, der de også forklarer hva som må være på plass for at en slik overføring av personopplysninger kan skje.

Dette er en ganske lang og vanskelig føljetong i forholdet mellom EU og USA der EU med personvernregelverket GDPR fikk etablert noen prinsipper som ikke helt lot seg forene med at USAs lovgivnings adgang til å kreve innsyn i amerikanske selskapers data. Og dessuten en EU Domstol som ikke uten videre aksepterer avtaler EUs utøvende organer gjør, dersom de er i strid med viktige rettssikkerhetsprinsipper. 

Summen av dette gjorde at avtalen mellom EU og USA om prisippene for håndtering av persondata og beskyttelse av personvernet, avtalen Privacy Shield fra 2016, ble utfordret av den østeriske personvernaktivisten Max Schrems, og Schrems vant i domstolen (dommen heter Schrems II fordi det var andre gangen Max Schrems vant en sak om å tilsidesette en avtale om overføring av personopplysninger mellom EU og USA).

For en rekke virksomheter ble dette en svært vanskelig situasjon. Mange bruker amerikanske skytjenesteleverandører til å håndtere ulike registre og tjenester, og kom plutselig i en krevende situasjon med uklarhet om de digitale løsningene de benytter er ulovlige, og i beste fall en stor usikkerhet om problemet noen gang ville bli løst. Helseministeren avviklet prosjektet Helseanalyseplattformen, som skulle gjøre forskningsdata lettere tilgjengelig for medisinske forskere, med begrunnelse i at EU-domstolens dom hindret prosjektet i å gå videre.

Men nå er det igjen lovlig å overføre personopplysninger mellom EU og USA, gitt en del forutsetninger. Datatilsynet skriver at:

"...hvis en amerikansk virksomhet står på lista over godkjente virksomheter (dataprivacyframework.gov), kan det overføres personopplysninger til den som om det var en europeisk virksomhet. Virksomhetene må fortsatt følge de andre reglene i personvernforordningen, for eksempel ha behandlingsgrunnlag eller databehandleravtale for å dele personopplysninger med andre."

Det som har skjedd er at den europeiske personverntenkingen som er nedfelt i GDPR har fått gjennomslag og USA har justert loverket sitt som at det ikke lenger er i konflikt. Det er svært gode nyheter, og et godt eksempel på hvordan EU-samarbeidet kan sette en standard som får gjennomslag også utenfor Europa. Noe som ikke ville være mulig om hvert land hadde sine egne regler. Så skal man slett ikke utelukke at hr Schrems fortsatt vil benytte sin rett til å gå til sak og utfordre den nye avtalen. Men sjansen er nok større for at det denne gangen er en avtale som holder.

Her er Datatilsynets veileder om overføring av personopplysninger utenfor EØS.