Norges første doktorgrad - og alle de andre

Hva er en doktorgrad? Statistisk sentralbyrå har laget en fin oversiktsside som forteller både om hva en doktorgrad er, hvor mange som avlegger dem, og på hvilke fagområder det er vanligst å avlegge doktorgrader. Interessante saker. 

Når det gjelder hva en doktorgrad er så er det i Norge faktisk to muligheter, men den ene er blitt fullstendig dominerende. Det er doktorgraden i form av om den høyeste akademiske graden som kan oppnås i utdanningssystemet vårt og som tas ved å delta ved et doktorgradsprogram ved en høyere forskning- og utdanningsinstitusjon. SSB skriver:

"En doktorgrad skal kvalifisere til forskningsvirksomhet og annet arbeid der det stilles krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning. Regjeringen fremhever i sin langtidsplan for forskning og høyere utdanning (regjeringen.no) at doktorgradsutdanningen skal bidra til å dekke forskningsmiljøenes og arbeidslivets behov for forskerkompetanse. Årlig avlegges det om lag 1.600 doktorgrader i Norge. Doktorene spesialiserer seg innenfor ulike fagområder. I 2022 ble det avlagt flest doktorgrader innenfor:
Medisin og helsefag (30 prosent)
Samfunnsvitenskap (24 prosent)
Teknologi (18 prosent)
Matematikk og naturvitenskap (17 prosent)."

Stadig flere høyere utdanningsinstitusjoner er blitt universiteter som har slike doktorgradsprogrammer og kan tildele en doktorgrad. I tillegg til universiteter gjelder det også noen vitenskapelige høyskoler. Doktorgrad var historisk noe erfarne og særlig fremragende akademikere satset på, gjerne i ganske voksen alder. I dag, med et langt høyere behov for forskerkompetanse i arbeidslivet, er det blitt et mer strømlinjeformet og standardisert løp, et doktorgradsprogram. I dag er gjennomsnittsalderen for avlagt doktorgrad 38 år, men noe lavere innenfor naturvitenskap og teknologi.

Så skal det nevnes at det også finnes en alternativ rute helt uavhengig av, og uten veiledning og hjelp fra, et universitet, en dr philos-grad, men det tror jeg må være et opplegg for temmelig sta og ensomme helter, som også har tid og råd til å drive helt på egenhånd, og levere inn sitt ferdige produkt til bedømmelse. Retten finnes og er beskrevet på universitetenes nettsider, men jeg tror svært få i dag velger den alternative ruten.

Og en viktig grunn til det at det i hovedløpet er slik at de som tar doktorgrad er tilknyttete et universitet der de har veiledning og et fagmiljø, og er en slags kombinasjon av studenter og forskere. Det vanlige er at de som tar en doktorgrad har søkt og fått en stipendiatstilling og mottar en lønn som er finanserert over universitetets budsjett, eller med ekstern støtte. Det finnes også doktorgradsprogrammer der universitetene samarbeider med offentlige eller private arbeidsgivere, såkalte Nærings ph.d.-er eller offentlig sektor ph.d.er. der arbeidsgiver også betaler lønn. Veldig bra virkemidler i en tid der kravene til forskningsbasert kunnskap og metodikk blir viktigere i mange yrker og virksomheter, og i hele samfunnet.

Og fordi det å ta en doktorgrad i Norge er en betalt jobb, og i de fleste tilfeller dekkes over de offentlige universitetenes budsjetter, er dette også attraktive utdanninger for mange utlendinger. SSB har naturligvis gode tall for dette også. Og utenlandsandelen er svært høy, og økende, men vi sliter med å få flere av de som avlegger doktor grad her til å bli i Norge etter at de er ferdige. SSB skriver:

"Rundt 40 prosent av de som fullfører en doktorgrad i Norge er i dag utenlandske statsborgere. Ved inngangen til 2000-tallet utgjorde utenlandske statsborgere 13 prosent av de som tok doktorgrad i Norge.(...) Om lag halvparten av de utenlandske statsborgerne forlater Norge relativt kort tid etter avlagt grad."

Siden den første i 1817 er det avlagt 39 000 doktorgrader i Norge, veldig få i begynnelsen, men så stadig flere og nå er vi helt oppe i omkring 1600 hvert år. Men hvem var det som avla den aller første norske doktorgraden ved det den gang nokså nye universitet i Christiania? I 2005 ble faktisk denne doktorgradsavhandlingen fra 1817 oversatt, tykket opp og utgitt, og Tidsskiftet for Den norske Legeforeningen anmeldte da denne utgivelsen som en faglig bokanmeldelse. 

Det var medisineren Fredrik Holst som var den første i historien som avla en doktorgrad ved et norsk universitet. Avhandlingen var definitivt ikke folkelesning da den kom. Den ble skrevet på latin og også disputasen i 1817 foregikk på Latin, for slik var akademia på den tiden. Avhandlingens oversatte navn var: "Hva er sykdommen som kalles Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?" Dette skriver Tidsskriftet til legeforeingen om Fredrik Holst som var den første i historien med en doktorgrad fra et norsk universitet, og som også satte betydelige spor i samfunnet senere.

"Det er ikke alle gitt å få doktoravhandlingen sin publisert på nytt nesten 200 år etter disputasen. Når det nå skjer, er det vanskelig å holde begeistringen tilbake. Det dreier seg om den aller første doktorgrad ved det nye universitetet i Christiania 1817. Doktoranden var Frederik Holst (1791 – 1871), en 26 år gammel lege, som hadde avlagt embetseksamen i København et par år tidligere. Han kom til å bli en av de virkelige kjempene i norsk medisin på 1800-tallet.

Avhandlingen var, selvsagt, utgitt på latin, og disputasen foregikk, like selvsagt, også på latin. Nå er teksten oversatt til norsk av historikeren Stig Oppedal. I oversetterens forord får vi vite at Holst skrev en fyldig og tidvis innviklet latin med den romerske statsmannen Cicero som tydelig stilistisk forbilde.