De største forskningsområdene

Hva forsker vi mest på i Norge dersom vi summerer FoU-innsatsen på tvers av næringslivet, universitetene og forskningsinstituttene? Svaret er informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Statistisk sentralbyrå (SSB) har presentert nye tall om driftsutgifter til FoU i 2013, og skriver at:

"Tallene for 2023 viser at informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er det aller største området, med nesten 31 milliarder kroner til FoU. Dette utgjør mer enn en tredjedel av de totale driftsutgifter til FoU i Norge. Det er særlig i næringslivet at IKT er et stort teknologiområde, med mer enn 26 milliarder kroner, noe som utgjør 55 prosent av det totale FoU-omfanget for næringslivet."

Så kan man lure på hva et som menes med et "forskningsområde", og hvordan det skiller seg fra inndelinger i sektorer, slik offentlige anvarsområder er inndelt, eller bransjer, slik næringslivet gjerne kategoriserer seg selv.  Svaret er at at denne indelingen i forskningsområder er hentet fra Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og omfatter to typer områder. Det ene er de fire grunnleggende teknologiområdene IKT, bioteknologi, nanoteknologi og nye materialer. Det andre er forskningstemaer som helse og omsorg, energi, miljø, klima, havbruk, marin osv, som delvis ligner på sektor eller bransjeinndelinger, og delvis ikke. I FoU-sammenheng gir det mening å legge vekt på at man forsker på IKT, på klima eller på nye materialer, uavhenig av hvilken sektor forkningsresultatet eller innovasjonen skal anvendes i.

IKT, helse og energi

IKT er det suverent største forskningsområdet i Norge. Med næringslivet som klart største bidragsyter med over 80 prosent av aktiviteten. De to andre FoU-områdene som skiller seg ut som rimelig store, begge med driftsutgifter på over 10 milliarder kroner i året, er helse og energi. Helse utmerker seg ved å ha en helt annen sammensetning når det gjelder utførende aktører, for her er det universitets- og høyskolesektoren, eller mer presist universitetssykehusene, som er den størte bidragsyteren. SSB skriver:

"Blant temaområdene er helse og omsorg det største forskningsområdet, med nesten 16 milliarder kroner i 2023, eller om lag 17 prosent av det totale FoU-omfanget i Norge. Universitets- og høgskolesektoren står for om lag 9 milliarder kroner av FoU-aktiviteten innenfor helse og omsorg, noe som i stor grad skyldes bidrag fra universitetssykehusene. Det nest største temaområdet er energi, med en samlet ressursinnsats på omkring 13,5 milliarder kroner, eller om lag 15 prosent av det totale FoU-volumet i Norge. Det er næringslivet som står for den største andelen av FoU-aktiviteten innenfor energi, med om lag 9,5 milliarder kroner."

De tre områdene IKT, helse og omsorg, og energi, utmerker seg også ved at de har vokst mest i volum i toårsperioden fra 2021 til 2023. IKT hadde en vekst på 4,8 milliarder kroner, mens helse og omsorg og energi vokste med henholdsvis 2,4 og 2,0 milliarder kroner. Størst blant de noe mindre forskningsrområdene er bioteknollogi, miljø, klima, havbruk, maritim og nye materialer, som alle har det felles at næringlsivet er viktigste utførende sektor. 

Kunstig intelligens

En viktig forklaring på at IKT-forskningen vokser, og etter hver også vil vokse innenfor universitets- og instituttsektoren, er den økte FoU-innsatsen rettet mot kunstig intelligens. SSB skriver i sin artikkel at:

"Når vi ser nærmere på veksten innenfor IKT, ser vi at økningen i FoU-utgiftene i stor grad har vært på forskningsområdet kunstig intelligens, som økte med nesten 70 prosent nominelt fra 2,7 milliarder kroner i 2021 til nå å utgjøre 4,5 milliarder kroner. Det største forskningsområdet innen IKT er imidlertid programvare, brukergrensesnitt og tjenester."

De siste SSB-tallene er fra 2023 og det er grun til å tro at en enda større del av IKT-forskningen har handlet om kunstig intelligens i 2024. Og i midten av juni kunngjøres de nye forskningsrådsfinansererte forskningssentrende for KI. Det er nå 19 søknader igjen som deltar i en finalerunde, og som i juni skal bli 4-6 mye forskningssentere med flerårig finansiering pekes ut. Men det er vel grunn til å tro at det helt utenom forskningsrådsfinansierte sentre vil være en rekke næringslivsfinansierte FoU-prosjekter der kunstig intelligens er en sentral del.

 Offentlig innovasjons- og omstillingsbehov

Vi må enda et stykke lenger ned på listen for å finne andre  typiske offentlige tjentetemaer enn helse på listen. Største av disse er utdanning, foran velferd og en sekkepost med navnet "offentlig sektor for øvrig". Men så har ikke offentlige tjenester, verken i stalig eller kommunal regi, vært spesielt forsknings- og innovasjonsintenvise. Universitatssykehusene som unntaket. Med de omstillingsutfordringene vi står foran nå spørs det vel om ikke offentlige velferdstjenestere også trenger et sterkere forsknings og innovasjonsløft.

Trump, US dollar - og Skrik

Kan det være slik at Donald Trump til stross for kaos og selvskading, likevel vil tvinge igjennom sin versjon av hvordan verden bør se ut? Der USA tar igjen for mange tiår med urett MAGA hevder er begått av europeere, canadiere og meksikanere?

Selve fortellingen om at USA blir dårlig behandlet av alle andre i internasjonal handel er er naturligvis komplett absurd, verdens mest verdifulle selskaper er tross alt amerikanske, og produktivitetsveksten der har vært svært god de siste årene. Dessuten er US dollar verdens i særklasse foretrukne reservevaluta. Men det er definitivt slik at Trump går langt når han ønsker å få viljen sin igjennom både på hjemmebane og i bilaterale relasjoner til andre land gjennom høye tollsatser og ved å true med å fjerne militære sikkerhetsgarantier

Kan Trump lykkes? Når helgens The Economist har Edvard Munchs "Skrik" på forsiden, med et dollartegn som munn, og en lederartikkel som heter "How a dollar crisis would unfold - If investors keep selling American assets, a grim fate awaits the world economy", er det fordi sjansen for at kan gå fryktelig galt er stor. The Economist mener at  nedsiden for USA er veldig mye større enn oppsiden ved det Trump har satt igang fordi det kan forstyrre helt grunnleggende tillitsmekanismer i vi baserer internasjonal handel og betaling på, hva si stoler på når vi kjøper og selger varer og tjenester.

Trumps problem er dessuten at det ikke er mulig å tvinge igjennom full lydighet til USAs plan gjennom politiske og militære midler fordi det ikke er nok å overtale eller presse verdens regjeringer og politikere. Det er markedet, det vil de de som kjøper og selger valuta, aksjer, rentepapirer, varer og tjenester, som i siste omgang avgjør om det er tillit til USAs økonomi og dollaren, ikke politikere. The Economist skriver at:

"All this has created a risk premium for American assets. The shocking thing is that a full-blown bond-market crisis is also easy to imagine. Foreigners own $8.5trn of government debt, a bit under a third of the total; more than half of that is held by private investors, who cannot be cajoled by diplomacy or threatened with tariffs. America must refinance $9trn of debt over the next year. If demand for Treasuries weakens, the impact will quickly feed through to the budget, which, owing to high debts and short maturities, is sensitive to interest rates."

Det er med andre ord slik at USA kan tillate seg et større budsjettunderskudd enn andre og litt mer uansvarlighet fordi US dollar er hele verdens reservevaluta og et lavere rentenivå enn det som ville vært tilfellet om det vare var en "vanlig" valuta. Men kan det tenkes at det går så galt at det ikke lenger vil være tilfelle? At dollaren ikke har denne posisjonen som førstevalg?

"A currency is only as good as the government that backs it. The longer America’s political system fails to grapple with its deficits or flirts with chaotic or discriminatory rules, the more likely will be a once-in-a-generation upheaval that pushes the global financial system into the unknown. Wherever things settled, the greenback’s diminished role would be a tragedy for America. True, some exporters would benefit from a weaker currency. But the dollar’s primacy reduces the cost of capital for everyone, from first-time homebuyers to blue-chip firms."

Lederartikkelen er åpen for alle, men for de som vil gå enda mer i dybdenm, og abonnerer på The Economist, er det også en slik artikkel, som heter "How Trump might topple the dollar?".

Norsk mediebarometer 2024

Artikler om Norsk medebaromenter

Det har nettopp kommet en ny utgave av Norsk Mediebarometer. Det er en publikasjon som kommer hvert år fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og måler hva slags innholdsmedier befolkningen bruker og hvor mye tid vi bruker på dem. Den siste heter Norsk Mediebarometer 2024.

Jeg har skrevet om denne fine rapporten fra SSB omtrent hvert år her på bloggen siden jeg begynte i 2009. Det er interessant å se tilbake på hva jeg tenkte og skrev i 2009, eller i 2011 eller 2015, for å ta noen gode eksempler fra tiden der papiravisene stupte, internett- og PC-bruk var litt stort, smartelefonene var på vei opp, mens lineær TV holdt seg godt.  Allerede i 2009 nevnte SSB sosiale medier, spesielt Nettby og Facebook, som av SSB ble omtalt som nettsamfunn". 

I 2009 oppga 7 prosent at de brukte internett på mobilen daglig, mens det i 2015 var 68 prosent, en helt enorm samfunnsendring. Når historikere skal slå fast når i verdenshistorien folk planet nesen i mobiltelefonen, så var det i disse årene det skjedde. Det var også i 2015 tiden vi bruke på internett passerte tiden vi brukte på å se på TV. Men samtidig var det fortsatt slik i 2015 at 42 prosent hadde lest en papiravis og 67 prosent hadde sett på lineær TV. I 2015 brukte vi i gjennomsnitt 127 minutter daglig på internett hver. I 2024 bruker vi 275 minutter på internett. Men hva bruker vi alle disse ekstra minuttene på? Det er særlig dette SSB har blitt bedre til å fortelle om i det siste.

De nye kanalene

Disse årlige barometrene dokumenterer hvor mye som har endret seg og fortsatt endrer seg. Det som slår meg når jeg ser tilbake på egne blogger og på nyhetssakene som har blitt laget, både i SSBS egne nyhetsoppslag og andre mediers nyheter basert på mediebarometer-tallene, er at sakene har handlet mest om mediene som er på vei ned. Papiraviser, ukeblader, tidsskrifter, kino, og etter hvert lineær TV og radio. 

Det som har kommet opp av nye innholdstyper og mediekanaler har i mye mindre grad fått omtale, med blitt kategorisert som "bruk av internett" eller "bruk av sosiale medier". Men hvilke sosiale medieplatformer er de største, og i hvilke aldersgrupper? Hvilke typer innhold hører folk på når de hører en podcast? Hvor finner folk nyheter? Hvilke strømmetjenester for TV-serier, film og musikk er mest populære? Det har statistikkene sagt alt for lite om..

Men dette er i endring nå. Bildet over er tatt fra SSBs nettsider og viser flere av nyhetsoppslagene som er laget basert på Norsk mediebarometer. En av dem kan fortelle om at "Dette er de mest populære sosiale mediene". Ja, for hva er de mest populære kanalene, og er Facebook på vei ned? Grafen til venstre kan fortelle oss at Facebook er størst, med 62 prosent av befolkningen som daglige brukere, men på vei nedover, Snapchat har 56 prosent daglig bruk, Instagram 46 prosent, YouTube har 27 prosent og TikTok har 24 prosent. Med store aldersmessige variasjoner naturligvis. Til sammenlikning var det 15 prosent som leste en papiravis en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent leste en nettavis. Også her er det store aldersforskjeller.

Strømmetjenester

Et annet tema vi får vite veldig mye mer om nå på SSBs nyhetssider er tilgang til og bruk av strømmetjenester. En artikkel heter "9 av 10 nordmenn abonnerer på strømmetjeneter", noe som er utrolig høyt. i 2020 var det slik at 71 prosent av befolkningen hadde tilgang til minist et abonnement, i 2024 hadde det økt til 90 prosent. 42 prosent av befolkningen ser på strømmede filmer eller serier en gjennomsnittsdag, 13 prosent ser på nyheter og 10 prosent på sport.

En annen artikkel heter "Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge". Den siste tar for seg hvor mange i Norge som har tilgang på ulike betalte strømmeabonnementer. Her er Netflix størst med 69 prosent, så kommer TV2 Play med 48 prosent, Viaplay med 36 prosent, MAX med 34 prosent og Disney+ med 23 prosent. Nordmenn bruker mye penger på strømming. En annen interessant statitikk i samme sak trekker inn en sammenligning med de som ikke krever et abonnement, det vil si NRK. Vi får vite at når det gjelder daglig bruk av strømmetjenester så er Netflix størst med 22 prosent, NRK TV har 15 prosent  og TV 2 Play har 14 prosent. 

Videoklipp og podcaster

Selv om kategoriene i Norsk mediebarometer har vært imponerende stabile opp gjennom årene, og også måler medieforbruk på tvers av om det er "gamle" eller "nye" måter å se på TV på, høre musikk på, eller lese nyheter på, er det noen fenomener som rett og slett er nye, Sosiale medier/nettsamfunn var en slik for noen år siden. Digitale spill er en annen som kom i 2015. Og siden 2022 er det en egen statistikk som viser tiden vi bruker på "videoklipp", definert som:

"Videoklipp omfatter alt fra kortfilmformater som for eksempel YouTube Shorts, Instagram Reels og TikTok, til lengre videoer på for eksempel YouTube, Twitch og andre videoklippnettsider. Tallene inkluderer ikke strømming eller nedlasting av filmer, serier eller sport, eller direktesendt nett-TV," 

Og det er ikke uten grunn at dette er blitt en egen kategori, for hele 56 prosent av befolkningen så på videoklipp en gjennomsnittsdag i 2024. Det varierer med alder. 80 prosent av de mellom 9 og 15 år ser videoklipp daglig, og blant personer mellom 16 og 24 år er andelen 85 prosent. Youtube er største med 32 prosent daglige seere, mens Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat alle har mellom 18 og 23 prosent, men med store aldersforskjeller og TikTok som klart størst bland de unge.

Hva så med Podcast, en kategori som dukket opp i statistikken til SSB fra 2016? Har vi tid til det når vi konsumerer som mye annet medieinnhold? Artikkelen "Her hører vi mest på podcast" forteller at 18 prosent hører på podcast en gjennomsnittsdag (I alt 63 prosent hører daglig på lydmedier som ikke er lineær radio, men musikk dominerer). Det er omkring like mange som benytter seg av betalt podcastinnhold som av gratis innhold. Blant de unge er det 7 av 10 som betaler og blant de eldre er det motsatt. Det er Spotify og NRK som brukes av flest podcastlyttere, med en andel blant lytterne på henholdsvis 53 og 33 prosent, men også YouTube, Podme og Apple er aktører med over 10 prosent andel. Grafen over forteller at det er at bra tematisk mangfold i det som høres på.

Men hva blir det neste store? Internett passerte lineær TV i tidsbruk i 2015. I dag bruker vi internett 275 minutter hver daglig, mens vi ser lineær TV 71 minutter. Men så gir ikke disse kategoriene helt samme mening lenger, for også de lineære TV-signalene kan gå over internett og konsumeres i sanntid via NRK-app eller en TV2-app. Nye kategorier oppstår og noen gamle kategorier gir mindre mening å skille. Det mest interessante for de som skaper og distribuerer innhold er å prøve å forstå hva som vil være stort om 5 år eller om 10 år, og posisjonere seg for det. Vil utviklingen gå langsommere? Jeg tviler sterkt på det. Det vil helt sikkert være noen nye kategorier i Norsk mediebarometer 2035 det er vanskelig å forestille seg i dag.

Nok en uke med selvskading fra Donald Trump

Det har vært enda en uke med destruktiv selvskading av amerikansk økononomi, signert Donald Trump. Og nok en helg der Donald Trump er på forsiden av The Economist, heller ikke denne gangen er det på den hyggelige måten.

Forsidetittelen er "The Age of Chaos" og lederartikkelen har overskriften "Trump’s incoherent trade policy will do lasting damage", med en ingress som lyder "Even after his backtracking, the president has done profound harm to the world economy." 

The Economists analyse er at til tross for at Donald Trump i løpet av uken har utsatt innføring av toll mot mange land, og inviterer til å forhandle først, så er dette likevel snakk om det størte selvpåførte sjokket mot USAs økonomi i historien. Tidligere innført toll gjelder fortsatt. Minimumssatsene på 10 prosent gjelder også. Og det er på ingen måte over:

"The scale of the shock to global trade set off by Mr Trump is still, even now, unlike anything seen in history. He has replaced the stable trading relations which America spent over half a century building with whimsical and arbitrary policymaking, in which decisions are posted on social media and not even his advisers know what is coming next. And he is still in an extraordinary trade confrontation with China, the world’s second-biggest economy."

USA vs Kina

The Economist tar også for seg påstanden om at Kina i lang tid har brutt de grunnleggende intensjonene og spillereglene i internasjonal handelspolitikk ved at den kinesiske staten gir støtte til selskaper gjennom kapitaltilførsler, subsidier og lån på andre betingelser enn markedsbaserte. I EU/EØS-regelverket ville dette vært ulovlig statssøtte. Den kritikken har USA rett i, og det er helt riktig også av andre land å reagere mot det, men fremgangsmåten Trump har valgt er skadelig for alle, og særlig for USA selv:

"Both sides’ tariffs are causing deep economic harm; they may also raise the risk of a military showdown. A more promising route for America was to marshal its allies into a free-trade bloc large enough to force China to change its trade practices as the price of admission. This was the strategy behind the Trans-Pacific Partnership, a trade deal that Mr Trump binned in his first term. Scott Bessent, the treasury secretary, talks of doing a trade deal with allies and approaching China “as a group”. But now that it has bullied its allies and reneged on its past deals, America will find they are less willing to co-operate."

USAs tollhistorikk

De som abonnerer på The Economist vil i tillegg til lederartikkelen, som er åpen for alle, også kunne lese en god artikkel om hvordan USA også tidligere i historien har drevet med en del selvskading i form av høy toll på utenlandsk vareimport, riktignok ikke så brått og brutalt som nå. Det skriver de om i artikkelen "Despite the pause, America’s tariffs are the worst ever trade shock". En av Donald Trumsp store helter fra historien er William McKinley som var president 1987-1901, og kjent for å øke tollsatsene mot andre land for å beskytte USAs industri. Men selv McKinley var forsiktig sammenlignet med Trump:

"The Dingley Act of 1897, which McKinley signed into law, gave the president power to cut tariffs if trading partners acquiesced to America’s demands. By comparison with today’s policies, McKinleyism was weak tea. From the start to the end of McKinley’s presidency the effective tariff rate on America’s imports rose from 21% to 29%. Today’s administration is overseeing an increase of twice the size."

Norges største universiteter

Hvilke universiteter og andre høyere utdanningsinstitusjoner er Norges største målt i antall studenter? Og hvordan ser struktur og størrelsesforhold ut sammenlignet med situasjonen for 10 år siden? Det har skjedd flere store forandringer.

Det er Statistisk sentralbyrå (SSB) som offentliggjør disse tallene årlig, og tallene for utgangen av 2024 kom for omkring en uke siden. Totalt var det da 302 000 studenter i høyere utdanning, mot 255 000 i 2014. Forholdet mellom kvinner og menn blant studentene, omkring 60 prosent kvinner og 40 prosent menn, har vært ganske stabilt de siste ti årene.

Går vi tilbake til 2014 var Universitetet i Oslo Norges største universitet, slik det hadde vært helt siden etableringen i 1811. I 2014 hadde UiO 27 000 studenter. På andreplass var NTNU med 23 200 studenter og deretter fulgte Handelshøyskolen BI med 19 900 studenter og Høyskolen i Oslo og Akershus med 18 500 ganske tett på. Deretter fulge universitetene i Bergen, Tromsø, Agder og Stavanger på rekke og rad på plassene fra 5 til 8, med fra 15 000 ned til 10 000 studenter, og deretter høyskolene i Buskerud og Vestfold, Sør-Trøndelag. Bergen, Hedmark og Telemark. Den støste private høyskolen bortsett fra BI var Høyskolen Campus Kristiania med tre fakulteter og omkring med omkring 3 400 studenter i alt.

Største universitet i 2024 er NTNU

Mye er blitt annerledes i 2024 både når det gjelder hvilket universitet som er det største, hvordan strukturen ellers ser ut etter flere fusjoner i sektoren, og også hvordan det private høyskolelandskapet er i endring. For å ta det i tur og orden:

I 2024 er ikke Universitetet i Oslo lenger størst, og har ikke vært det på flere år. Klart størst i dag er NTNU med 42 600 studenter, og undervisningssteder i Trondheim, Ålesund og Gjøvik. UiO er på andreplass på listen med 26 077 studenter, litt færre enn de hadde i 2014. Universitetet OsloMet har rykket opp på en tredjeplass med 22 700 studenter, en god økning fra 2014 da de het Høyskolen i Oslo og Akershus. Og også Handelshøyskolen BI har vokst, men er nå på en fjerdeplass med 21 200 studenter. Universitet i Bergen holder på femteplassen og har økt til 19 600 studenter.

Men deretter er det ganske store forandringer siden 2014, med noen helt nye navn på listen. Sjette størst er Universitetet i Sørøst-Norge med 17 300 studenter. Høgskulen på Vestlandet, også den en sammenslåing, er på 7. plass med 16 500 studenter. Deretter følger UiT - Norges arktiske universitet med 16 100 studenter og Universitetet i Innlandet med 14 300 studenter på 8. og 9. plass. Først som nummer 10 finner vi Universietet i Agder med 13 900 studenter og først som nr 12 finner vi Universitetet i Stavanger med 13 200 studenter. Og mellom disse to, på plass nr 11 har Høyskolen Kristiania kommet inn som en ny og raskt voksende privat høyere utdanningsvirksomhet, med universitetsambisjoner.

Vekst gjennom konsolidering, og spesialisering

En viktig ting som har skjedd siden 2014 er at en rekke relativt brede, men små, høyskoler har slått seg sammen i større miljøer, enten med eksisterende universiteter (NTNU og Tromsø), eller i nye konstellasjoner som sammen har søkt om og blitt universiteter. Universitetet i Sørøst-Norge, Nord Universitet og Universitetet Innlandet er eksempler på dette. Man har de samme undevisningsstedene som før, men fagmiljøene blir styrket. Dessuten er det flere digitale tilbud og kombinasjoner av digitale og samlingsbaserte studieopplegg. Også blant de private har det vært en tilsvarende bølge av sammenslåinger til Høyskolen Kristiania og VID vitenskapelige høyskole. 

Samtidig har noen høyskoler rendyrket rollen som spesialiserte vitenskapelige høyskoler. Det gjelder blant annet Norges handelshøyskole (NHH), Arkitekt- og designhøyskolen (AHO), Norges idrettshøyskole, Politihøyskolen, Norges musikkhøyskole og Kunsthøyskolen i Oslo. Man kanskje si at også NMBU i noen grad har en slik rendyrket rolle, men de har universitet i navnet. BI har så langt latt universitetsambisjonene ligge og kategoriseres som en vitenskapelig høyskole. Kanskje fordi skolene de konkurrerer med hjemme (NHH) og ute i verden gjerne omtales som Business schools, eller handelshøyskoler, enten de er tilknyttet et universitet eller ikke.

De som tilsynelatende taper er de som verken styrker seg gjennom å vokse i størrelse eller gjennom spissing og rendyrking av profilen. Det er fortsatt høyskoler i Østfold, Molde og Volda, mens 16 andre som var med som egne høyskoler i statistikken i 2014 ikke lenger er der i 2024 fordi de er blitt en del av større universiteter eller høyskoler. Jeg vil tro at det samme kan skje med de tre siste.

Neste 10 år

Hva kan ellers skje av endringer de neste 10 årene? Vil vi ha omtrent den samme strukturen som i dag? Vi de som vokser mest vokse videre? Eller kan vi regne med nye strukturendringer og konsolideringer? Jeg gjetter at de mest arbeidslivnære utdanningene, både statlige og private, som har vokst godt de siste årene både gjennom fusjoner og gjennom å tilby fleksible og digitale undervisningstilbud rettet mot voksne som er i arbeiddslivet, vil vokse videre. Både fordi de treffer et stedig større marked for etter- og videreutdanning og de er flike til å følge med på hva et arbeidsliv i endring etterspør, men også fordi de har gode kompetanse på vekst og stukturendringer.

Det vil naturligvis også være en viktig plass for de tradisjonelle "breddeuniversitetene" av typen UiO og UiB, men de må nok i større grad finne ut om de først og fremst skal være "brede", eller i større grad rendyrke en profi som forskningsuniversiteterl. Kanskje skal de ikke være mest opptatt av å være størst, men mest opptatt av å være best? Best i betydningen best på å være forskningsuniversitet med høy produksjon av mastergrader, doktorgrader, publieringspoeng og god uttelling i EUs og Forskningsrådets konkurransebaserte areaner for fremragende forskning, men mindre opptatt av lavere grader og brede profesjonsutdanninger. 

Kanskje kan vi oppleve at et utenlandsk forskningsuniversitet etablerer en fillial i Norge der de trekker på lærekrefter og digitale undervisningstilbud i andre land. Eller kanskje et norsk universitet går i allianse med og inviterer inn en internasjonal samarbeidspartner? Det er neppe slik at det blir mindre endringer de kommende 10 årene enn enn det har vært de siste 10 årene.

Donald Trumps selvskading

Donald Trump er på forsiden på The Economist igjen, og ikke på den bra måten. Selvfølgelig er han det etter den totalt selvdestruktive og temmelig vilkårlige innføringer av høye tollsatser mot alle USAs handelspartnere. "Liberation Day" kalte Trump denne dagen. "Ruination Day" er navnet The Economist har gitt denne markedagen, med en tilhørende lederartikkel de har kalt "President Trump’s mindless tariffs will cause economic havoc." Der skriver de at:

 "It’s hard to know which is more unsettling: that the leader of the free world could spout complete drivel about its most successful and admired economy. Or the fact that on April 2nd, spurred on by his delusions, Donald Trump announced the biggest break in America’s trade policy in over a century—and committed the most profound, harmful and unnecessary economic error in the modern era."

The Economist, som har en lang og stolt historie når det gjelder å argumentere for global frihandel, og mot toll og handelshindringer, er helt opprørt over hvordan Donald Trump ikke forstår at den øknomomiske depresjonen i mellomkrigstiden skydtes datidens ødeleggende høye toll, og ikke fravær av toll. De skriver at:

"Almost everything Mr Trump said this week—on history, economics and the technicalities of trade—was utterly deluded. His reading of history is upside down. He has long glorified the high-tariff, low-income-tax era of the late-19th century. In fact, the best scholarship shows that tariffs impeded the economy back then. He has now added the bizarre claim that lifting tariffs caused the Depression of the 1930s and that the Smoot-Hawley tariffs were too late to rescue the situation. The reality is that tariffs made the Depression much worse, just as they will harm all economies today. It was the painstaking rounds of trade talks in the subsequent 80 years that lowered tariffs and helped increase prosperity."

 

Dommen fra markedet

Hva er så dommen fra markedet når det gjelder det Donald Trump holder på med, og markedsdommen over Donalds Trumps presidentperiode så langt? Grafen til venstre viser at dommen har vært hard. Det har rett og slett ikke gått særlig bra fra janauar og frem til nå. Trump kan true og trakkassere både allierte, venner og mostandere både i USA og internasjonalt, og satse på at han får trunget igjennom viljen sin, men markedet får han ikke gjort noe med. Når markedet oppdager selvskading og inkompetanse, blir man straffet.

Og akkurat det er i ferd med å skje nå. Mens det de siste årene har vært slik at amerikanske aksjeindekser  har prestert langt bedre enn de europeiske, fordi USAs selskaper, blant annet de store tech-selskapene, har gjorte det bra, har det den siste tiden vært slik USAs akjemarked har falt etter hvert som Trump har kunngjort innføringen av nye handelshindringer. Mens er hardt kritisert Tyskland har plutsetselig fremsttått som mer attraktivt for investeringer, også fordi de nå vil trappe opp sine forsvarsinvesteringer.