Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2024

Digitaliseringsrådet ble oppnenvt for første gang i slutten av 2015 for å gi gode råd til statlige it-prosjekter og -virksomheter med behov en sparringpartner når de står i vanskelige digitale veivalg. Mens de største it-prosjektene (dengang over 750 millioner kroner) må gjennom rigide konseptvalgtsutredinger (KVU) og ekstern kvalitetessikring (KS1 og KS2), var det ikke noe sted å gå for små og mellomstore prosjektene.

Jeg blogget med en viss spent forventning da det første digitaliseringsrådet ble oppnevnt i desember 2015 med tidligere skattedirektør Svein Kristiansen som leder, men skjønte raskt at dette ikke var noe å være nervøs for. Tvert imot. For digitaliseringsrådet har siden den gang ikke bare hatt 124 ulike digitaliseringsprosjekter fra 84 ulike virksomheter til  behandling, de har også produsert årlige erfaringsrapporter, med tilhørende seminarer, hvert år fra 2016 og frem til nå. De har spredd kunnskap og erfaringer, vært en lavterskel samtalepartner for ledere og ledergrupper som trenger hjelp, og bidratt til å øke den digitale modenhenten i mange statige virksomheter.

Om ledelse og om helhet

Erfaringsrapportene fra Digitaliseringsrådet har bidratt til å løfte offentlig sektors digitaliseringsutfordringer opp fra å være et spørsmål om gode og dårlige enkeltprosjekter, til å også handle om forutsetinger for å lykkes med digitalisering mer generelt staten. Om å utvikle organisasjonenes digitale modenhet. om ledelsens rolle og ansvar for drive digital transformasjon, og om  ansvaret for å se egen virksomhet i en større kontekst, på tvers av virksomheter og sektorer. Jeg blogget også om erfaringsrapportene i 2022 og igjen i 2023, og også da har jeg vært veldig fornøyd med rådene som kommer fra digitaliseringsrådet. 

I 2024 ble det oppnevnt et nytt digitaliseringsråd, og det er jo alltid spennende å se hvordan nye folk forvalter en viktig oppgave. Heldigvis har de videreført tradisjonen med en egen erfaringsrapport, og også  denne gangen har gode råd til ledere fått en sentral plass i Erfaringsrapporten 2024. Et eget kapittel heter "Digital modnad krev en annan type leiing". Der reflekterer Digitaliseringsrådet over hva som ligger i begrepet "digital modenhet" og de knytter modenhetsbegrepet til det å gå fra å jobbe med "digitalisering" til å lede med en ambisjon om å få til "digital tranformasjon". De skriver at:

"Vi ser framleis at fleire verksemdsleiarar som kjem til Digitaliseringsrådet, ikkje heilt og fullt eig den digitale transformasjonen. Erfaringa vår er at toppleiarforankring er heilt avgjerande for å få til fornying og levere på samfunnsoppdraget. Vi anbefaler derfor mange som kjem til Digitaliseringsrådet, å fronte den digitale transformasjonen i organisasjonen. Ein måte å gjere det på er å spørje seg kva digital modnad betyr for organisasjonen din. Kvar er de i den digitale modninga, kva ønsker de å oppnå, kva går bra, kva er utfordrande? Det trur vi alle har nytte av å diskutere jamleg i verksemda si. Teikn det store bildet, lag ei historie om transformasjonen som er knytt til samfunnsoppdraget, og gjer det meiningsfullt for dei tilsette, er anbefalingar vi ofte gir."

Jeg synes både rapporten og erfaringsseminaret denne gangen har vært gode til å eksemplifisere hva disse ledelsesutfordringene handler om og hvordan det har blitt håndtert i helt konkrete prosjekter og situasjoner. På erfaringsseminaret fikk vi høre fra direktrøren i Statsforvalternes fellestjenester (STAF) om et Stimulabprosjekt de har stått i for å forbedre klagesaksbehandlingen i saker om økonomisk sosialhelp som har fått avslag fra det kommunale NAV, fra NVEs direktør Kjetil Lund om hans behov for sparring om lederrollen sin i forbindelse med deres digitalisering av konsesjonssaksbehandling og fra Jerbanedirektoratets store digitaliseringsprosjekter for å oppfylle nye EU-krav. 

I selve erfaringsrapporten for 2024 kan vi lese om både NVEs, Havforskingsinstituttets og Lånekassens bruk av Digitaliseringsrådet og på nettsidene deres er det videoer, eksempler og oversikter over virksomheter og prosjekter som har vært innom for å få med seg noen gode råd på veien.

Orkestrering og ledelse av økosystemer 

På erfaringsseminaret bidro både noen av rådets medlemmer og noen av innlederne med noen refleksjoner om hva slags ledelsesmodeller som kreves når det er snakk om store og tverrsektorielle digitaliseringsprosjekter. Det jo ganske opplagt at tverrsektorielle utfordringer krever tiltak som også går på tvers, og må styres, finansieres og ledes på en måte som tar høyde for at det er slik. Derfor er det også mye snakk om samhandling og "orkestrering" av digital økosystemer, som alterneativ til tradisjonell sektorstyring der hver virksomhet tar sine egne beslutninger.

Og det høres jo flott ut å jobbe sammen i et felles økosystemer der man samarbeider om å løse problemer og samskaper nye løsninger, helt uavhengig av sektorenes budsjetter og styringslinjer. Men hvor ofte er det egentlig slik? Og hvem har ansvaret for å ta beslutninger på vegne av helheten og skjære igjennom når det er uenighet? Har noen vetorett, og hva er i så fall spillereglene for hvordan den kan utøves et et departement eller et direktorat? Hvem leder orkesteret når det ikke bare skal dirigeres, men også bestemmes hvilke symfonier som skal spilles eller hvem som skal få nye instrumenter? 

Erfaringsrapporten er innom dette i kapitlet som heter "Tenke nytt om heilskapen", og slår fast at mye fortsatt er uavklart når det gjelder spilleregler og mekanismer for prioriteringer i slike fellesprosjekter: 

"Problemstillingane som blir løfta i Digitaliseringsrådet, handlar ikkje lenger berre om digital støtte og fagsystem som handterer verksemdsprosessane. No handlar diskusjonane også om system som kan samhandle i større økosystem for å løyse sluttbrukarbehov på ein meir heilskapleg måte (...) Samarbeid utover eigen organisasjon er noko mange slit med og ønsker å diskutere med oss. Korleis kan dei ta ei rolle i samarbeid med andre? Kva inneber det å styre saman med andre? Vil rolla til toppleiaren endre seg til å handle i større grad om å styre i samarbeid med andre, ei form for fellesskapsstyring? Kva betyr i så fall det, og kva utfordringar skaper det?"

En invitasjon til alle ledere

Man kan selvfølgelig komme i skade for å tenke at Digitaliseringsrådet stiller flere spørsmål enn de har svar. Jeg mener det er en stor styrke at rådet stiller spørsmål og etterlyse nye og bedre svar på områder der de ikke selv har makt og myndighet til å bestemme, men ser at noen andre må ta det ansvaret. Og da kan det handle om litt ulike ting. Dels handler det om bedre råd og veiledning når det gjelder å samarbeide om tverrektorielle prosjekter. Men det handler også om å finne bedre måter å prioritere budsjettmidler, bestemme rekkefølger og avklare hvilke fellesløsninger som skal brukes, på tvers av sektorer. Det er ikke nytt at dette er vanskelig. Men digitaliseringen gjør det mye mer synlig når det ikke fungerer.

Det er Joakim Lystad som er utnevnt av regjeringen som ny leder i Digitaliseringsrådet. Han har tidligere ledet både Mattilsynet og NAV, og har erfaring med  å bli kalt inn på teppet i kontrollkomiteen i Stortinget for å svare på vanskelige spørsmål om store digitaliseringsprosjekter som ikke gikk slik det skulle. En solid bakgrunn for å gi andre gode råd om hva de bør gjøre, og absolutt ikke gjøre, i digitaliseringsprosekter, med andre ord. Og han skriver i forordet til erfaringsrapporten at han selv savnet å ha et Digitaliseringsråd å gå til den gang han selv stod midt i alle problemene og ikke innså hvor digitalt umodne de egentlig var. 

Han inviterer derfor alle ledere i statlige etater som kjenner seg igjen i utfordringene som beskrives i  erfaringsrapporten til å ta kontakt med Digitaliseringsrådet. Det er en invitasjon man bør takke ja til.

Stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter

Regjeringen har lagt frem en ny stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter, den første av sitt slag. Det høres jo i utgangspunktet fint ut, men den handler i veldig liten grad om det tittelen sier at den handler om. Dette er en ganske merkelig stortingsmelding. En stortingsmelding som på mange måter ikke er en stortingsmelding. Og det kanskje merkeligste av alt er at den er lagt frem i det hele tatt.

Jeg mener at for at noe med troverdighet skal kalles en stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter må to ting være oppfylt. For det første må den handle om gründere og oppstrtsbedrifter, noe dette dokumentet i overraskende liten grad gjør. Den beskriver virkemidler. næringspolitiske og andre, som i stor grad har helt andre begrunnelser og hovednedslagsfelt. Jeg kommer til bake til det. 

Og for det andre skal det være politikk i en stortingsmelding. Noe konkret det er mulig å diskutere og ta stilling til, og helst noe nytt i form av nye tiltak og anbefalinger av veivalg. Den skal tross alt behandles i Stortinget. Men her er det lite politikk, lite oppstartsbedrifter og lite gründere.

Litt statistisk årbok, litt produktkatalog

Sånn sett bekrefter denne stortingsmeldingen den kritikken som har kommet i lengre tid om at regjering ikke gjør noe for å gjøre rammevilkårene for gründere og investorer i oppstartssekskaper bedre. Norge har dårligere rammevvilkår enn land vi liker å sammenligne oss med, og det er særlig skatteøninger og skatteendringer de siste årene som har forsterket denne kritikken kraftig. Dels fordi det helt åpenbart har blitt dårlige rammebetingelser, og dels fordi regjeringen ikke vil erkjenne at det er slik. 

Så har forståelig nok mange blitt ekstra provosert fordi de har blitt invitert til  høringsmøter, blitt bedt om å sende sine innspill, sendt inn mange innspill (jeg blogget om en del av dem her),  og det er skapt forventninger om at en Stortingsmelding er noe man legger frem fordi viktige nye ting skal skje, og fordi man er opptatt å lytte til de mange innspillene som kommer. Men det har ikke skjedd. Regjeringens står fast på sine skatteøkninger de siste årene, som økt formuesskatt og skjerpet exit-skatt, nettopp de skattene som virker svært negativt for gründere og investorer. Skatter som må betales selv om virksomheten ikke går med overskudd, eller det ikke finnes noen realisert gevinst.  Norge skal fortsette å være mindre konkurransedyktig som lokaliseringsland for oppstartsbedrifter og våre nye konkurranseulemper skal beholdes. Å legge frem en stortingsmelding som forteller at ingenting skal skje virker veldig rart, men det er det regjeringen har gjort. 

Hva er det så en 110 sider stortingsmelding handler om når den i nesten ikke handler om politikk, og i hvert fall ikke politikk som gir bedre rammevilkår for gründere og oppstartsbedrifter? Det kjedelige svaret er at den en en slags blanding av statistisk årbok og en produktkatalog som beskriver Næringsdepartmentets ulike ansvarsområder. Først mange sider med tall og statistikk om antall nye bedrifter, selskapsformer, såkornivesteringer, ventureinvesteringer, gründernes alder, bosted, utdanningsnnivå og kjønn osv. Det er også et temakapitall om status for kvinner og gründerskap.

Deretter er det en lang gjenomgang av saksområder Næringsdepartementet har ansvaret for, og som berører norsk næringsliv i stort, men der det meste er generelle og brede ansvarsområder. Kapitlet begynner på side 49 og heter litt misvistende "Rammevilkår for gründere og oppstartsbedriftter", men ligner mer på en slags produktkatalog over ansvarsområder i departementet. Her kan vi lese om offentlige næringslivsregistre, om ambisjoner om forenklinger for næringlivet (der det bare er forenklet for 3,4 milliarder av en ambisjon på 11 milliarder innen 2025), om Standard Norge og standardiseringsarbeid, om næringslivslovgivingen, om konkurransepolitikk, om patenter og andre immaterielle rettigheter og om handelsavtaler med andre land.

Skattepolitikken

Mot slutten av dette kapitlet om rammevilkår for gründere og oppstartsbedrifter er det lurt inn et lite delkapittel om skatter og avgifter også. Ja dette er til og med et delkapitel som beskriver skatter og avgifter som er særlig viktige for gründere. Her står det om selskapsskatt, formuesskatt, utbytteskatt, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, skatt på aksjeopsjoner og den nye innretningen av en exit-skatt. Men felles for alle disse beskrivelsene er at de ikke beskriver behov for noen endringer. Det er ingen erkjennelse av at det er noe problematisk med innretningen av noen av disse skattene, for eksempel at en særnorsk formuesskatt gir utenlandske eiere i norske selskaper et konkurransefortrinn fremfor norske eiere. 

Eller at det er en stor utfordring for investorer i vekstselsskaper når skatten må betales selv om det ikke er noen realisert gevinst, og at dette fører til at gründere må selge aksjer eller ta ut utbytte for å betale skatt, og at det siste utløser enda mer skatt. Selv om regjeingen åpenbart ikke har tenkt å gjøre noe med dette, kunne det kanskje vært nevnt at Norge ikke har spesielt gunstige rammevikår for gründere på dette området. Men det forbigås i stillhet. Jeg synes å huske at det for noen år siden var en ganske bred erkjennelse av at penger som blir i bedriftene, og bidrar til investeringer, vekst og verdiskaping, er bedre penger enn de som tas ut av eierne og brukes på forbruk. Hvor er det blitt av den erkjennelsen? 

Kontrast til Draghi-rapporten

Så fortsetter dette kapitlet om rammebetingelser for gründere sin produktkatalog-lignende reise rundt i hva som finnes av politikkområder og virkemidler som berører næringlsivet, nå også utenfor Næringsdepartementet. Det står noen ord om klimapolitikk og grønn omstilling, om distrikts- og regionalpoliktikk, kommunenes og fylkens rolle overfor næringslivet og om gründeres mulighet til å bruke ulike velferdsordinger, der det skal utredes, men heller ikke der foreslås noen endringer.

Så kommer det omtale av utdanningspolitikk genrelt og  entreprenørskapsutdanning spesielt, forskningspolitikkens rolle (jeg blogget om en næringsrettet forskningsstrategi her tidligere i år), datadeling, digitaliseringspolitik og kunstig intelligens, arbeidsinnvandring og offentlige anskaffelser. I og for seg interessante temaer alt sammen, men litt langdrøyt når det stort sett er oppramsende, men verken utfordrer om vi er gode nok på disse områdene, eller foreslår nye tiltak.

Kontrasten til den nye Draghi-rapporten om EUs konkurransekraft sammenlignet med USA og og Kina, og spesielt når det gjelder vekstbedriftenes rammevilkår, kunne knapt være strørre. Draghi-rapporten er opptatt av nettopp svakheter i forsknings- og innovasjonspoltikken, den private risikokapitaltilgangen, kompetansetilgangen og Europas posisjon i det fremvoksende digitale og grønne teknologinæringslivet. Draghi-rapporten knyttet dette til den svake produktivitetsutviklingen og bærekraften i velferdsløsningene i møte med demografiske endringer. Den mener at det haster å gjøre noe for at Europa ikke skal bli koblet fra viktige teknologidrevne transformasjoner om pågår, og risikerer å bare konsumere, men ikke produsere de viktigste produktene og tjenestene. Den norske stortingsmeldingen om gründere og nye vekstbedrifter virker ikke bekymret i det hele tatt.

Virkemiddelapparatet

Mot slutten av stortingsmeldingen er det et eget kapitel om det næringsrettede virkemiddelapparatet som åpner med å slå fast at gründerbedrifter er private bedrifter som skal hente sine inntekter i markedet, og ikke i form av statstøtte, Derfor er det relativt få av de små bedriftene som har et forhold til virkemiddelapparatet:

"Gründerskap er i all hovedsak private initiativer der enkeltpersoner og enkeltforetak utforsker muligheter i markedet. I utgangspunktet er støtte fra det offentlige virkemiddelapparatet kun aktuelt i tilfeller der det forekommer markedssvikt. Dette er med på å forklare at 98 prosent av alle nystartede foretak ikke mottar støtte fra virkemiddelapparatet."

Dette er en viktig erkjennelse å ha som utgangspunkt når det så kommer en ny produktkatalog-lignende gjennomgang av alle virkemiddelaktørene som har ulike ordninger som støtter næringslivet. Her listes det opp Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Siva, kommuner og fylkeskommuner, Investinor, Nysnø, EUs Horizon og Digital, Leverandørutviklingsprogrammet og flere andre. Selv om de fleste bedriftene ikke mottar noen støtte fra staten, er det ofte viktig for de det gjelder. Skattefunn har for eksempel i mange år vært en viktig ordning for forskningsbasert innovasjon i mange små vekstbedrifter. 

Det kunne vært interessant med en mer grundig drøftig av effekten og viktigheten av de ulike virkemidlene i virkmiddelapparatet, for eksempel overfor gründerbedrifter. Hva treffer dem best, og er det en god sammenheng mellom dem? Men regjeringen virker ikke spesielt interessert i å drøfte systemegenskapene i dette innovasjonssystemet, og fremmer derfor ingen forslag av betydning til endringer heller.

Avvikling av Startoff

Et sted er denne stortingsmeldingen direkte selvmotsigende. Det er når den på den ene siden beskriver problemer små oppstartsbedrifter har med å få tilgang som leverandør til offentlige anskaffelser, men samtidig legger ned det virkemiddelet som  har fungert godt for å gjøre noe med det. Stortingsmeldingen kan fortelle at:

"På leverandørsiden står særlig små bedrifter og oppstartsselskaper overfor betydelige barrierer i markedet for offentlige anskaffelser. Strenge krav til dokumentasjon, tidligere referanseprosjekter og regnskapsdata, detaljerte kravspesifikasjoner og lite dialog er faktorer som kan diskvalifisere eller gi nystartede virksomheter en ulempe i konkurransene."

Stortingsmeldingen understreker også at det er veldig bra for offentlig sektors omstilling og innovasjonsevne at det er god tilgang til produkter og tjenester fra små og mellomstore bedriter:

"Økt deltakelse fra små og mellomstore virksomheter i anskaffelseskonkurranser sikrer økt konkurranse i anskaffelsesprosessene og gir større valgmuligheter blant tilgjengelige og innovative løsninger (OECD, 2019).27 Oppstartsselskaper kan tidlig utnytte ny teknologi, tilby produkter og tjenester i nye eller underutviklede markeder eller bruke innovasjon i konkurranse med etablerte virksomheter."

Da er jo den opplagte konklusjonen at det må mobiliseres for å øke deltagelsen av små og mellomstore bedrifter som leverandører til det offentlige, fordi det lønner seg også for det offentlige å ha flere innovative leverandører å velge mellom. Kanskje gjennom egne mårettede virkemidler som reduserer riskoen og kostnadene for begge parter? Kunne ikke det være en god ide? Vel, her er det  slik at dette virkemiddelet er funnet opp, og heter Startoff, men det er nylig vedtatt avviklet. I stortingsmeldingen står det:

"Direktoratet for forvaltning og økonomistyring administrerte det tidligere programmet StartOff, som effektivt koblet oppstartsbedrifter til behov og utfordringer i offentlig sektor. Regjeringen besluttet å avvikle StartOff i statsbudsjettet for 2024, men fire prosjekter sluttføres i 2024."

Klarere kan det neppe sies at gründere og oppstartsbedrifter ikke er prioritert. Og heller ikke samfunnsgevinsten av å ha et godt økosystem av gründerbedrifter som har ambisjoner om å bli mye større, også internasjonalt.