Rekord i antall flyktninger

Russlands overfall på Ukraina har påført menneskelig lidelse i en skala vi ikke har sett i Europa på veldig lang tid. Og ført til at omkring 4 millioner flykninger har forlatt hjemlandet sitt i løpet av bare fem uker. Men hvor stor er denne flyktningkrisen sammenlignet med andre flyktningkriser i verden ? Svaret er at den er svært stor.

The Economist har sett på tall og sammenlignet i artikkelen "How the war in Ukraine compares to other refugee crises". Antallet flyktninger under både første og særlig andre verdenskrig var høyere. Og antall flykninger fra India etter delingen i 1947 og fra Bangladesh på 1970-tallet var høyere. Det samme var nok også antall flyktninger fra Afghanistan etter den sovjetiske invasjonen, men det var over en mye lengre periode. 

Etter den kalde krigens slutt er det uansett ingenting som er i nærheten. Hverken Balkan-krigene fra 1991 eller de to Irak-krigene er i nærheten, selv om de varte i mange år. The Economist skriver:

"These refined comparisons suggest that the rate at which people are leaving Ukraine has been far higher than anywhere in the world since 1990, the first year for which such data are reliably available. More people have left the country than the 1.4m who fled Iraq in 1991, during the first Gulf war. Around 2.2m people left Syria in 2013. And in 2018, as Nicolás Maduro claimed victory in rigged elections in Venezuela, nearly 2m people fled that country."

Uomstridt midlertidighet

Mens det er bred politisk enighet om at hovedmodellen i norsk arbeidsliv bør være faste ansettelser og at det også bør være heltidsansettelser, i hvert fall for alle som ønsker det, er det noen former for midlertidighet og oppdragsjobber som er helt uomstridte. Det gjelder noen områder der det er snakk om roller som i sin natur ikke er fulltidsjobber, blant annet ting vi i dagligtale omtaler som "verv".

I Statistisk sentralbyrås statistikk over frilansere, oppdragstakere og personer som mottar honorar finner vi mer informasjon om hvor mange personer som av ulike grunner er med i disse kategoriene. Den største kategorien er av SSB omtalt som "andre administrative ledere", som i all hovedsak handler om styremedlemmer som mottar honorar (lønn) for jobben. Det er i alt over 95 000 slike. Mange av disse har en fulltidsjobb ved siden av.

Nest største kategori omtales som "barnehage- og skolefritidsassistenter mv" der dette "med videre" i følge SSB også omfatter fosterforeldre og støttekontakter. I alt er dette ca 34 000 personer der jeg antar at mange kombinerer dette med annet arbeid, eller er studenter. Nesten like mange, omkring 33 500 er kategorien politikere. Jeg antar dette ikke inkluderer de som har politikk som heltidsjobb (regjeringsapparat, stortingsrepresentanter og ordførere, tross alt ganske få i Norge), men handler om folkevalgte som har godtgjørelser for møter, komiteverv osv, først og fremst i kommunepolitikken og folk som har honorar for å være valgfunksjonærer i valgår.

Så er det i tillegg 12 500 kategorisert som organisasjonsrådgiver, som jeg tror først og fremst er lokale tillitsvalgte fra fagforeninger og omkring 11  000 helsefagarbeidere, en liten kategori som inkluderer avlastere og personer med omsorgslønn. Mer om forskjellen på denne kategorien lønnsmottakere og ordinære arbeidsforhold kan man få informasjon om hos skatteetaten.

To av tre nye personbiler er elbiler

I 2021 ble det førstegangsregistrert 176 000 personbiler i Norge. 65 prosent av disse hadde kun elektrisk motor. Men fordi det tar noen år å bytte ut en hel bilpark i et land er det til langt fra en så stor andel elbiler totalt i bilparken. Til sammen er 16 prosent av alle personbiler i Norge elbiler, en andel som vil øke raskt fremover.

Det er Statistisk sentralbyrås årlige kjøretøystatistikk som har presentert disse tallene. Vi ser at andelen elbilser solgt utenfor de fire største byene er på vei opp. Brutt ned på fylkesnivå ser vi at det er Vestland som ligger i tat når det gjelder elbilandel:

"82 prosent av alle nyregistrerte personbiler i Vestland hadde kun elektrisk motor i 2021. Dette var den største andelen på fylkesnivå etterfulgt av Vestfold og Telemark og Møre og Romsdal med henholdsvis 78 og 77 prosent. Sett bort ifra Svalbard var det Troms og Finnmark og Viken som hadde lavest andel med 56 prosent. I Oslo hadde 57 prosent av alle nyregistrerte personbiler kun elektrisk motor."

Nå er det imidlertid en viktig feilkilde i denne geografiske forelingen og som handler om at det er langt flere bensin og dieselbiler blant leasingbiler. Og mange av disse fossile leasingbilene er ofte registrert et annet sted i landet enn der de brukes, og da særlig i Oslo-området.

Veien til lønnsom og grønn hydrogenproduksjon

Det virker som det ganske bred enighet om at hydrogen vil spille en viktig rolle som en energibærer som kan erstatte hydrokarboner. Ikke nødvendigvis i biler, og på andre områder der batterier som lades ved hjelp av fornybare energikilder er et mulig og lønnsomt alternativ, men hydrogen vil være viktig på mange andre områder.

Ikke all hydrogenbruk er miljøvennlig. Det er avhengig av hvordan hydrogenet produseres, Den vanligste måten, å skille ut hydrogen fra naturgass (såkalt grått hydrogen) innebærer fortsatte utspill av CO2. Skiller man ut og lagrer CO2 fra naturgassen har man såkalt blått hydrogen, et langt bedre alternativ. og fremvoksende industri der Norge har muligheten til å spille en viktig rolle. Denne utslippsfrie hydrogengassen kan også brukes til å produsere utslippsfri ammoniakk som kan være mer egnet som drivstoff i skip enn ren hydrogen.

Men en viktig utslippsfri konkurrent til blå hydrogen er hydrogen produsert gjennom elektrolyse av vann, såkalt grønn hydrogen. Den er riktignok bare utslippsfri hvis den produseres med elektrisitet fra fornybar elektrisitetsproduksjon, for eksempel, vann-, vind- eller solkraft. Og her har jo også Norge noen interessante muligheter. Utfordringen er pris, som blant annet er en konsekvens av virkningsgrad. Hvis for mye energi går tapt i omdanningsprosessen blir det vanskelig å konkurrerer. 

Derfor var det interessant å lese i The Guardian om forskning som bidrar til et enormt sprang i effektiviteten i elektolyseprosessen, og løfte energikonverteringen fra dagens 75 prosent til hele 95 prosent. Et Australsk forskningsprosjekt kan være et bidrag til forskjellen på ulønnsom og konkurransedyktig hydrogenproduksjon på den grønne måten. De skriver:

"Australian researchers claim to have made a “giant leap” in lifting the efficiency of electrolysers, bringing forward the time when green hydrogen will be competitive with fossil fuels as an energy source. Hysata, a company using technology developed at the University of Wollongong, said its patented capillary-fed electrolysis cells achieve 95% efficiency, meaning little wastage, beating by about one-quarter the levels of current technology."

Rosalia: Candy

 Musikkanmelderne er helt over seg av begeistring for spanske Rosalia, som tidligere har modernisert flamencosangen, men nå har kastet seg over en mer moderne pop-utrykk. Men ikke pop i kommersiell og forflatet utgave, tvert i mot en nye platen "Motomami" et fyrverkeri av sjangeroverskridende musikk. Rosalia Vila Tobella heter damen som har fått med seg The Weeknd på å synge spansk på "La Fama" og nå er ute med den nye musikkvideoen "Candy":

Soft Cell & Pet Shop Boys: Purple Zone

Back to the eighties! Men her er det ikke snakk om å hente en gammel sang frem fra glemselen, men en helt ny sang på et nytt album utgitt av Soft Cell (de som sang "Tainted Love") i disse dager. Og til å synge sammen med seg har de fått Pet Shop Boys, som set ut som seg selv men er nesten 40 år eldre enn midt på 80-tallet. Jeg er litt usikker på hva sangen og videoen handler om, men det kan se ut som temaet er å bli eldre, og det har jo definitivt både bandet og fansen blitt. Kul sang, som høres ut som den kunne vært gitt ut på 80-tallet, gode stemmer, og en usminket sminket video:

Økende støtte til NATO

Det er blitt veldig vanskelige tider for NATO-motstandere nå. Det er både naturlig og gledelig.

NATO-motstand i europeiske land har gjerne handlet om å bagatellisere trusselen fra Russland, både under kommunismen og nå, og underslå og latterliggjøre at Russland har offensive ambisjoner. Og i samme åndedrag gjerne også påstå at det er USA og vestens offensive hensikter og handlinger som er problemet og som utfordrer freden og sikkerheten i Europa.

Russlands overfall på Ukraina har avklart dette spørsmålet. Det er Russland som helt uprovosert har gått til angrep, slik noen hevdet ikke var mulig. Og denne nye og avklarte virkeligheten har hatt umiddelbar effekt på målinger av folk mener om NATO og NATO-medlemsskap. The Economist har sett på målinger og oppsummert funnene i artikkelen. "Putin’s aggression has bolstered support for NATO":

"As NATO’s leaders make their way to an emergency summit in Brussels on March 24th, support for the alliance is rising across Europe. Surveys by YouGov, a pollster, have been tracking Europeans’ attitudes towards NATO since the start of the war. In five countries YouGov has found respondents ever keener on staying in the security alliance. In a sixth, Sweden (a non-member, for now) there’s been a sharp uptick in support for joining. Nowhere has the shift in the perception of NATO’s value been more marked than in France. In 2019 Emanuel Macron, the country’s president, told The Economist NATO was experiencing “brain death”. Now Mr Macron’s tune has changed. He says that Russia has given NATO “an electroshock”."

Oslo klart dårligst på boligbygging

I en ny undersøkelse Samfunnsøkonomisk Analyse har laget for NBBL er norske kommuner rangert etter hvor gode eller dårlige de er til å  få bygget, en "boligvennlighetsindeks". 

Aftenposten skriver om undersøkelsen her, og slår fast at blant de 20 mest folkerike kommunene er Kristiansand best og Oslo dårligst. Den konklusjonen er basert på 16 ulike indikatorer der det blant annet er undersøkt antall byggeklare tomter, lang saksbehandlingstid, andel av foreslåtte planer som blir vedtatt, om det bygges nok til å fange opp befolkningsveksten.

Lenke til selve undersøkelsen er her. Etter Kristiansand i toppen følger Sandnes, Bergen og Bodø. Midt på treet blant de 20 storkommunene finner vi kommuner som Tromsø, Ålesund, Fredrikstad, Asker og Bærum. Blant de fire nederste er Nordre Follo, Tønsberg og Drammen. Men helt på bunn, og dårlig på alt av indikatorer, er Oslo kommune. Aftenposten skriver dette om hvor dårlig det står til:

"Men nederst – i samtlige kategorier – ligger altså Oslo. Dette til tross for at kåringen tar hensyn til at kompleksiteten i byggesaker er større i store kommuner. – Oslo gjør det jevnt over dårlig på alle indikatorene. Det må regulerers mer. De er helt nederst på indeksen boligbygging. Det bygges rett og slett for lite, sier sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse, Andreas Benedictow. – Det er alvorlig og bidrar til høye boligpriser i Oslo, sier han. Han påpeker at tidligere forskning har vist at 10.000 flere nye boliger i Oslo ville redusert prisene med 10 prosent. I tillegg til det indeksen måler, kommer en stadig lengre saksbehandlingstid."

Venstrevridde forskere

Det er en kjent sak at det forskjeller på partipreferanser i ulike yrkesgrupper og næringer. Naturligvis er det slik, blant annet fordi det kan være et element av egeninteresse i valg av parti. Partier kan være mer opptatt av prosjekter, rammebetingelser eller tilskudd til noen grupper enn til andre.

Det som av og til tiltrekker seg litt ekstra oppmerksomhet er når yrkesgrupper i viktige samfunnsroller, som undersøker og formidler  informasjon eller kunnskap, er skjevt sammensatt meningsmessig. Som journalister (som jeg har blogget om her før), lærere eller forskere. Nå er det ikke særlig fornuftig i hindre folk i å ha meninger, eller å kvotere politisk til slike roller, men det kan være svært lurt å være klar over at det er skjevheter, og at dette kan påvirke utvalget av hva det forskes på og skrives om, og kanskje også vinklingen av hvordan resultatene beskrives.

Det kan jo være slik at man er flinkere til å stille spørsmål fra venstre hvis man er i en redaksjon eller i et forskermiljø er holdningene er langt til venstre politisk. Og kanskje er det også slik at personer med andre oppfatninger noen ganger oppleves et press for at avvikende meninger eller vinklinger ikke får oppmerksomhet. Det er særlig dette siste Institutt for samfunnsforskning har laget en svært interessant forskningsrapport om, og som er omtalt i Aftenposten. Og noe av det som er mest interessant er at forskerne selv beskriver politisk ensretting som et problem. Aftenposten skriver at:

"35 prosent av samfunnsviterne mener manglende politisk mangfold er en utfordring.
Blant dem som savner politisk mangfold, synes 57 prosent at politisk korrekthet er et stort problem i Norge (mot 37 prosent blant dem som ikke savner politisk mangfold). 21 prosent av dem har unnlatt å realisere en forskningsidé grunnet frykt for å utfordre kolleger (mot 12 prosent)."

Anine Kjærulf, en klok dame som leder et regjeringsutnevnt utvalg som utreder vilkårene for akademisk ytringsfrihet, sier at:

"– Er det et problem at det er så lite politisk mangfold i forskerstanden? – Det er helt klart et stort problem. Der hvor alle tenker likt, er det ingen som tenker, er det noe som heter. Så ille er det nok ikke. Men jo likere man er, jo færre perspektiver får man inn i diskusjonene. Kierulf synes at det er urovekkende at flere forskere føler de ikke kan ytre seg av frykt for subtile sanksjoner."

Når det gjelder partipolitiske preferanser viser tallene (vist i grafen over) at mens andelen som stemte Rødt, SV eller MDG ved stortingsvalget i 2017 var 13 prosent i befolkningen totalt, var den samme andelen blant samfunnsvitere 54 prosent, humanister 60 prosent, medisinere 30 prosent, og blant teknologene 36 prosent. Spesielt representativt er det ikke.

Beton: Kyiv Calling

The Clash ga ut singelen "London Calling" i 1979, en sang  som inneholder en temmelig apokalyptisk beretning om Londons og verdens utvikling. Men teksten har en forbausende og skremmende aktualitet i Ukraina akkurat nå:

The ice age is coming, the sun's zooming in
Engines stop running, the wheat is growing thin
A nuclear error, but I have no fear
'Cause London is drowning, and I live by the river

Det Ukrainske punkebandet Beton (ja, de heter faktisk det og ja, det betyr "betong") har spilt inn sin versjon av sangen. Den er på engelsk, men London er byttet ut med Kyiv og teksten er tilpasset litt her og der:

The Guardian har et intervju med det ukrainske bandet der det også kommer frem hvordan de, i tillegg til å gi ut denne videoen, også deltar aktivt i den daglige innsatsen for å forvare landet sitt:

"The musicians are now also playing a part in the war effort. Zholob, the guitarist and vocalist, also works as an orthopaedic doctor, and is treating war victims and soldiers, while Hrynko, the drummer and vocalist, and the bassist and vocalist, Hula, are part of the territorial defence and are ready to join the resistance when called upon. In normal times Hrynko is an architect and Hula the co-owner of a company that supplies sound and lighting kit for concerts and festivals."

Charlotte Aitchison aka Charli XCX

Hun er egentlig ikke en artist jeg har hørt så mye på, men det er et interessant intervju med Charlotte Aitchison, som opptrer under artistnavnet Charli XCX. i The Guardian. Hun har gitt ut et nytt album, "Crash", og har noen spennende synspunkter på det man kanskje kan kalle retten til å ikke være seg selv, men spille en rolle, når man er popartist.

I en tid der trenden er å "være nedpå" og "være seg selv" som artist, av typen Ed Sheeran eller Adele, er Aitchison opptatt av å nettopp bruke artistrollen til å gjøre noe annet enn å bare være seg selv. Kanskje noe helt annet. Og det er jo nettopp dette for eksempel glam-rockere og heavy-rockere, og deres fans, har gjort i gererasjoner. Bare spør alle som liker David Bowie. Her er Charlie XCX på Saturday Night Live nettopp, med "Beg for You":

Hong Kong er blitt koronaens episenter

Hvem skulle trodd for bare noen få uker siden at mens Norden og Nord-Europa er i ferd med å fjerne alle koronatiltak, så er restriktive Hong Kong, og kanskje Kina etter hvert, blitt koronaens episenter. Men slik er det blitt.

Det er The Economist som kårer Hong Kong til sentrum for pandemien i verden. De skriver at:

"Hong kong, once famed for its low covid-19 count, is now recording the world’s highest death rate from the virus. The city is facing a shortage of coffins; morgues are overflowing with victims; hospitals are struggling to cope. On March 17th 279 deaths were recorded in the city of 7.4m people. The death rate is more than twice as high as at the peak of Britain’s second wave in early 2021. One model by researchers at the University of Hong Kong predicts more than 5,000 people could die of covid during this wave."

Omikron er naturligvis mye av forklaringen her. Den mildere, men langt mer smittsomme varianten, har endret alle spillereglene slik vi skjente dem. Men når omikron nå tar over i alle land, hvorfor er da antall innlagte og antall dødsfall i ulike land såpass forskjellig? The Economist svarer at det har med immunitet og vaksinering å gjøre. I blant annet Hong Kong har få vært smittet tidligere og færre eldre er vaksinert enn i Europa. Tross en ny vaksineringsoffensiv er fortsatt 44 prosent av de over 80 år fullstendig uvaksinert. Kina er litt bak vekstkurven vi ser i Hong Kong, men kanskje det her den neste store bølgen kommer.

Selskapsflukt ut av Russland

Konsulentselskapet EY, tidligere kjent som Ernst and Young, har lagt ned sin russiske virksomhet med 4700 ansatte. "The big four" innenfor regnskap, revisjon og konsulentvirksomhet har alle trukket seg ut av Russland og 15 000 ansatte der jobber ikke lenger for disse selskapene.

Og de er slett ikke alene, alle de store big-tech selskapene har trukket seg ut. Det samme har oljeselskapene og Ikea, Coca cola, Pepsi og Nestle. Toyota stenger en fabrikk i St Petersburg som produserte 80 000 biler i fjor. McDonalds har stengt sine 847 butikker.

Og noen av bedriftene som først hadde tenkt å bli har ombestemt seg. Men The Economist skriver at det fortsatt er noen som går mot strømmen og ikke slutter seg til noen boikott enda:

"Some big firms are still holding out. By Mr Sonnenfeld’s estimates around 40 Western firms with significant operations in the country have yet to swear off the Russian market. On March 10th Deutsche Bank defended its decision to stay even though other major banks had announced they would pull out. Oilfield-services firms, such as Baker Hughes and Schlumberger, have remained quiet. In the retail space, Tadashi Yanai, the chairman and CEO of Fast Retailing, Japan’s biggest clothing retailer, had insisted that the clothing company would keep open its 50 Uniqlo shops in Russia. But on March 10th the firm made a U-turn. “We have recently faced a number of difficulties, including operational challenges and the worsening of the conflict situation,” the company said in a statement. “For this reason, we will temporarily suspend our operations."

Staliniseringen av Russland

The Economist har en god lederartikkel denne uken om "The Stalinisation of Russia", eller hvordan den mislykkede krigen i Ukraine skjer i parallell med en kraftig økning av undertrykkingen av egen befolkning. Men, mens Stalins Sovjet var et land med økonomisk oppgang og en ideologisk begrunnelse for det som ble gjort, er Putins Russland et slags tomt skall, uten verken sammenhengende ideologi eller økonomisk og ressursmessig fundament for å kunne lykkes. The Economist minner om at:

"Russia has more firepower than Ukraine. It is still making progress, especially in the south. It may yet capture the capital, Kyiv. And yet, even if the war drags on for months, it is hard to see Mr Putin as the victor. Suppose that Russia manages to impose a new government. Ukrainians are now united against the invader. Mr Putin’s puppet could not rule without an occupation, but Russia does not have the money or the troops to garrison even half of Ukraine. American army doctrine says that to face down an insurgency—in this case, one backed by NATO—occupiers need 20 to 25 soldiers per 1,000 people; Russia has a little over four."

The Economist minner også om hvordan Putins handlinger hver eneste dag undergraver Russlands omdømme som en sterk og slagkraftig militærmakt. De har vært helt ute av stand til å slå en langt svakere og dårlig utstyrt motstander og har gjort katastrofale tabber både når det gjelder strategi og taktikk. Og i tillegg mister de både soldater og militært utstyr i stort antall hver dag krigen fortsetter. 

Russland har blitt sett på som en militær stormakt og en energipolitisk stormakt, selv om de ikke er en økonomisk stormakt. Nå er de i ferd med å miste alt. Økonomisk hadde Russland, før krigen og sanksjonene, et BNP litt mindre enn Italia og Canada og litt større enn Australia og Spania. Som et middels stort vestlig land, med andre ord, og ikke akkurat noe materielt fundament som gjør det mulig å holde en større konflikt gående mot flere land samtidig.

Men mest urovekkende for Russland er det at krigen, og de repressive tiltakene som følger med, ser ut ti å undergrave den økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige ressursbasen som tross alt finnes der. Den russiske middelklassen vil ikke være med på Putins prosjekt. De stikker av. The Economist skriver:

"And, as Stalin did, Mr Putin is destroying the bourgeoisie, the great motor of Russia’s modernisation. Instead of being sent to the gulag, they are fleeing to cities like Istanbul, in Turkey, and Yerevan, in Armenia. Those who choose to stay are being muzzled by restrictions on free speech and free association. They will be battered by high inflation and economic dislocation. In just two weeks, they have lost their country.(...) As the scale of Mr Putin’s failure becomes clear, Russia will enter the most dangerous moment in this conflict. Factions in the regime will turn on each other in a spiral of blame. Mr Putin, fearful of a coup, will trust nobody and may have to fight for power."

Kraftig nedgang på Kinas børser

Grafen til høyre viser kursutviklingen på Hong Kong-børsen de siste fem årene. Dagens sluttkurs er den laveste i hele femårsperioden, Den er lavere enn da pandemien kom vinteren 2020, over 30 prosent lavere enn den var for et år siden og over 40 prosent lavere enn i januar 2018.

Årsaken er sannsynligvis summen av en rekke ting, og kanskje særlig to, som ikke har gått Kinas vei den siste tiden. Den ene er Russlands brutale overfall på Ukraina, som også risikerer å sette Kina i et svært dårlig lys og de ikke klarer å distansere seg tydeligere fra Russlands handlinger. 

Kinas andre problem, som ser ut til å øke kraftig akkurat nå, er spredningen av omikron-varianten av covid. Det kan virke litt rart sett fra Nord-Europa, der tiltakene er mer eller mindre forsvunnet helt, men vi må huske på at mens vår strategi har vært å unngå overbelastning av helsetjenestene, og tilpasset tiltakene etter det, er Kina blant landene som har satset på å stanse smittespredningen helt. Det har krevd langt mer drastiske tiltak også tidligere, men med den langt mer smittsomme omikron-varianten er det sannsynligvis helt umulig. Og med en enorm befolkningen der nesten ingen har hatt covid før og relativt få har tatt en booster-dose, er det grunn til å tro at belastningen på helsetjenestene kan bli svært stor.

Og på toppen av dette kommer de utfordringene Kina allerede hadde, med økt proteksjonisme og ulike straffereaksjoner og motreaksjoner i forholdet til USA. Og landet har dessuten utfordringer med å overbevise vestlige land om at deres teknologileverandører respekterer personvern og opererer uavhengige av statens sikkerhets- og etterretningsvirksomheter.

Sangen om Bayraktar TB2

En av Ukrainas noe uventede krigshelter er en tyrkiskprodusert drone som heter Bayraktar TB2. Den ser ikke verken veldig elegant eller effektiv ut, men har i følge ukrainerne hatt helt avgjørende betydning for at russerne ikke har oppnådd fullt luftherredømme. Den har også vist seg å være effektiv når det gjelder å skyte raketter mot russiske stridsvogner, rakettutskytningsplattformer og forsyningslinjer, og er blant annet beskrevet i denne artikkelen i New York Times: Over Ukraine, Lumbering Turkish-Made Drones Are an Ominous Sign for Russia .

Krigshelter blir ofte hyllet av andre, for eksempel gjennom musikk og litteratur, og i Bayraktar så er det allerede laget en svært populær folkemusikk-inspirert sang som spilles over alt. Og som selvfølgelig også har fått sin egen YouTube video:

Sting: Russians

Sangen "Russians" var med på Stings første soloallbum som kom i 1985. En periode med ganske intens kald, krig og opprusting på begge sider, men også en periode vi senere fant ut var begynnelsen på slutten. Sovjetunionen kollapset under trykket av stadig høyere kostnader og stadig sterkere krav om åpenhet og demokrati. I 1989 ble Berlimuren revet og i 1991 ble blant annet de baltiske statene frie etter Sovjetunionens kollaps. 

Sangen "Russians" har derfor virket noe utdatert i over 30 år, som så mye annet fra den kalde krigen, men plutselig er problemstillingen om hvordan vi må ta hensyn til hverandre og finne ut av det med hverandre, og respektere demokrati og selvbestemmelse, i stedet for å overfalle, plyndre og drepe naboer, blitt fryktelig aktuelt igjen. Dessverre må man kunne så har Sting funnet grunn til å hente frem sangen igjen:

Tiltak mot syv russiske oligarker

Både USA og EU har gjennomført straffetiltak mot russiske oligarker som er blant Putins nærmeste samarbeidspartnere. I dag kom Storbritannias versjon av det samme, med syv høyt profilerte oligarker på listen. Deres reaksjon er særlig viktig fordi London er selve lekeplassen for noen av de aller rikeste. De eier bedrifter, butikker, slott, privatfly og fotballklubber der.

Oligarkene har levd et behagelig dobbeltliv der de har bygget opp eventyrlige formuer basert på rettigheter og muligheter de har fått i gave av russiske politikere, samtidig som de har nytt godt av alle vestens demokrati, åpenhet og friheter til å nyte det gode liv.

Alle navnene på den britiske listen er nevnt også på USAs sanksjonsliste, og noen også på EUs liste, bortsett fra ett. Chelseas eier Roman Abramovitsj har fått frosset sine eierandeler, noe som kan kaste Chelsea ut i full krise fordi sanksjonene ikke bare gjelder selve personene på listen, men også gjelder formuene og virksomhetene de eier og kontrollerer. 

Ellers er det mange andre kjente navn på listen, i hvert fall for folk som driver i energi- og råvarebransjene. Jeg tror også flere av dem har hatt nære samarbeidsrelasjoner med norske næringslivsledere, men sannsynligvis en del mindre de siste årene når både den politiske og etiske kostnaden ved å samarbeide med Russland har blitt uakseptabelt høy. Igor Sechin er toppsjef i Rosneft, et enormt statlig russisk oljeselskap. Alexei Miller har vært konsernsjef i Gasprom, det russiske gasselskapet i omkring 20 år. Nikolai Tokarev er sjef i Transneft, selskapet som eier og driver rørene gassen transporteres gjennom. 

På listen er også Oleg Deripaska som ble kjent for et norsk publikum i Aftenposten da han var på fisketur i båten sin utenfor Molde, sammen med visestatsminister Sergei Pridhodko, men også den unge hviterussiske eskortekvinnen Anastasia Vasjukevitsj (også kjent som Nastya Rybka) som publiserte bilder og videoer fra turen, rømte til Thailand, ble arrestert og transportert til Moskva der hun fikk oppleve oligarkenes og myndighetenes vrede, og trakk seg tilbake fra offentligheten.

Her er UK governments offisielle omtale av de syv oligarkene som har fått verdiene sine frosset:

Sanctioned oligarchs

1. Roman Abramovich has stakes in steel giant Evraz, Norilsk Nickel and owns Chelsea FC. He sold a 73% stake in Russian oil firm Sibneft to state-owned gas titan Gazprom for £9.87 billion in 2005. His net worth is an estimated £9.4 billion. He is one of the few oligarchs from the 1990s to maintain prominence under Putin. None of our allies have yet sanctioned Abramovich.

2. Oleg Deripaska has stakes in En+ Group, a major extractives and energy company which owns UC Rusal, one of the world’s major aluminium producers. He has a multi-million pound property portfolio in the UK. His net worth is an estimated £2 billion. The US designated Deripaska in 2018.

3. Igor Sechin is the Chief Executive of Rosneft, a Russian state oil company and particularly close and influential ally of Putin. Sechin has been sanctioned by the US and EU.

4. Andrey Kostin is Chairman of VTB bank, the second largest bank in Russia. VTB Bank was designated by the UK on 24 February 2022. Kostin is a close associate of Putin, and has long supported Kremlin objectives through VTB Bank. His net worth is an estimated £379 million. Kostin has been sanctioned by the US and EU.

5. Alexei Miller is CEO of energy company Gazprom, making him one of the most important executives supporting the Russian Government. Miller served under Putin in the 1990s when Putin was deputy mayor in St Petersburg. Miller has been sanctioned by the US.

6. Nikolai Tokarev is president of the Russia state-owned pipeline company Transneft. He first met Putin, when both served as KGB officers in Dresden in East Germany in the 1980s. They have remained closely associated ever since. Tokarev has been sanctioned by the US and EU.

7. Dmitri Lebedev is Chairman of the Board of Directors of Bank Rossiya. The UK designated Bank Rossiya, widely considered to be the Kremlin’s private bank, on 22 February 2022. Lebedev was sanctioned by the US in 2016.

Glasstakindeksen 2021

Gratulerer med kvinnedagen! I anledning dagen pleier The Economist å presentere den årlige glasstakindeksen, en rangering av hvor langt eller kort likestillingen er kommet i arbeidslivet i OECD-landene, det vil si gruppen av de rikeste og mest utviklede landene i verden.

Indeksen har flere ulike indikatorer, blant ulikhet i yrkesdeltagelse, Andelen kvinner blant de med høyere utdanning, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, antall uker med betalt fødselspermisjon for kvinner og for menn, barnehagepriser, andel kvinner i toppledelser, i styrer og i nasjonalforsamlinger.

Både toppen og bunnen på denne listen over likestilte land har vært temmelig stabil de siste seks årene. I toppen av listen er det de samme fire landene hvert år, men rekkefølgen varierer litt, Sverige, Island, Finland og Norge. Og limt fast nederst ligger Sveits, Tyrkia, Japan og Sør Korea, hvert år. Særlig for de to sistnevnte handler plasseringen om at kvinner vanskelig kan kombinere yrkesaktivitet og familie, men blir tvunget til å velge.

Mellom de fire øverste og de fire nederste landene på listen har det vært mer bevegelse. Det største fallet i likestillingsrangering har skjedd i Ungarn, som har falt fra 9. plass i 2016 og helt ned til 24. plass i 2021. Den største forbedringen har kommet i Portugal som var på 12. plass i 2016, har klatret til en 5. plass, rett bak Norge, i 2021. The Economist beskriver valget av indikatorer og vektingen av dem slik:

"A country’s performance on the index is measured along ten metrics, including the gender pay gap, parental leave, the cost of childcare, educational attainment and representation in senior management and political jobs. We give more weight to the indicators which affect all women (such as labour-force participation) and less to those which affect only some (such as maternity pay). Paternity pay is also included. Studies show that where fathers take parental leave, mothers tend to return to the labour market, female employment is higher and the earnings gap between men and women is lower."

Naturgassprisen til himmels

Omtrent så lenge jeg kan huske har oljepris vært spennende (i hvert fall synes noen av oss det), mens gasspris har vært temmelig kjedelig og fått lite oppmerksomhet. Gass har vært mindre lønnsomt enn olje og mindre global enn olje. Omtrent lite like spennende som strømprisen.

Så har et sammenfall av en rekke ulike ting gjort at europeiske strømpriser plutselig ble veldig spennende. Og siden europeisk naturgass brukes til å lage europeisk strøm har plutselig gassprisen også gått i været. Grafen over som tilbake til i fjor sommer viser at gassprisen kom opp i over 50 euro pr megawattime etter å ha vært betydelig lavere så lenge de fleste kan huske. Det har bidratt til dyrere strøm.

Men russisk invasjon av Ukraina gir det hele en helt ny omdreining. Russland er den største eksportøren av naturgass til Europa, Ukraina er det store transittlandet, og begge deler er temmelig utsatt når produsenten og transportøren er i krig med hverandre. Dagens Næringliv skriver dette i dag:

"– I dag er det usikkerheten og frykt for sanksjoner mot russisk olje og gass fra Vesten som driver prisen opp. Søndagens samtaler mellom USA og EU har slått ut både i olje- og gassmarkedet. Det er frykten for fremtidige leveranser og at man vil kunne miste russiske volumer, sier Rystad Energy-analytiker Sindre Knutsson. (...) – I 2021 forsynte Russland over 30 prosent av gassetterspørselen i Europa, og sånn sett er vi veldig avhengig av russisk gass. Russland har vært det største enkeltlandet når det kommer til forsyning. Dersom oljesanksjoner blir en realitet, så er spørsmålet om gass vil bli det neste, sier analytikeren."

Kanskje er det slik at markedet allerede har forskuttert et gassforsyningene gjennom Ukraina får problemer, slik at prisoppgangen allerede er tatt ut. Men det er neppe lurt å være veldig skråsikker i en situasjon som dette.

Chvrches og Robert Smith live

 Jeg hadde en post om dette herlige samarbeidet mellom Chvrches og Robert Smith en gang tidligere da singelen "How not to drown", med tilhørende musikkvideo ble utgitt. Det var i en tid med strenge pandemitiltak og de møttes aldri fysisk i forbindelse med innspillingen. 

Men nå er det andre tider og de kunne endelig stå på scenen sammen under NME Awards og fremfør en live-versjon. Jeg synes den er enda bedre enn studio-utgaven. Vokalen er ganske lik, men det er mer Cure-sound i denne versjonen, kanskje fordi Robert Smiths gitar har fått en mer sentral plass, spesielt siste del av sangen.

Dette er jo også en god anledning til å minne om at Robert Smith også tidligere har hatt flere gjesteopptredener og sideprosjekter. Ja, de som har levd en stund vil også huske at han i årene 1982-84, i en tid som var både travel og svært turbulent for The Cure, i tillegg var medlem av Siouxsie and The Banshees som vikarierende gitarist og frontet bandet foran på scenen sammen med Siouxsie. Kanskje det var der han lærte om frisyrer og om å være en mer tydelig frontfigur for sitt eget band. Det var i Smith-perioden Banshees ga ut sin høyest plasserte singel på hitlistene i UK noen gang. Coverversjonen av Beatles "Dear Prudence" gikk til nummer tre på listene i september 1983.

Putins vei mot undergangen

Det kommer åpenbart til å bli verre før det blir bedre, og kanskje blir det mye verre og mye verre ganske lenge. Det er ingen tegn til at diktator Putin bryr seg det minst om hverken ukrainske menneskeliv, og han virker ikke særlig opptatt av egnen innbyggere heller.

Det rareste er at han også virker helt likegyldig når det gjelder den fullstendig ødeleggende effekten krigen hans har på tillit, troverdighet, omdømme, mulighet til å gode naboer og mulighet til å delta i verdenssamfunnet på lik linje med andre. Han gir fullstendig blaffen. Og ikke kan han vinne dette på lang sikt heller. 

I mange år har verden i alt for stor grad funnet seg i bøllete oppførsel, trusler og ren mafiavirksomhet fra Putin og hans nærmeste. Det kunne sikkert fortsatt en stund til. Men i stedet er alle eggene lagt i en kurv, og Putin vil tape. Dessverre drar han med seg alt for mange uskyldige ukrainere, og mange russere også.

De britiske tabloidene setter det som vanlig på spissen. Men de tar jo ikke feil.

Rekordhøyt sykefravær

Sykefraværet i fjerde kvartal 2021 er det høyeste på over 10 år. Kanskje ikke så rart når dette var kvartalet da koronaviruset kom tilbake for fullt i form av den svært smittsomme omikron-varianten. Sist sykefraværet var like høyt var i 2009 da svineinfluensaen herjet i Norge. Statistisk sentralbyrå skriver på nettsidene at:

"Justert for sesongvariasjon, var egen- og legemeldt
sykefravær på henholdsvis 1,2 og 5,5 prosent i 4. kvartal 2021, viser sykefraværsstatistikken. For å få et tydeligere bilde av koronapandemiens påvirkning på sykefraværet er disse tallene kun justert for sesongvariasjoner, og ikke for omfanget av influensa- eller koronadiagnoser. - Fra juli til september i 2021 var sykefraværet på det høyeste nivået siden svineinfluensaen i 2009, sier Tonje Køber, seksjonssjef for arbeidsmarked og lønn. - Ved slutten av året har det økt ytterligere, og det sesongjusterte sykefraværet var på 6,8 prosent i fjorårets tre siste måneder, sier Køber."

I grafen over er det den svarte linjen som viser sykefraværstallene sesongjustert, men ikke influensajustert, noe som kan være en interessant å måle effekten av noe (covid) som ikke er en vanlig sesonginfluensa, i hvert fall ikke enda.  

Hvor i arbeidslivet er det så sykefraværet har økt mest på slutten av fjoråret. I om med at omikronvarianten av covid er veldig smittsom, men kan være både mild og helt sympromfri for noen, er det naturlig å tenke seg at den gir høyest sykefravær der det er vanskelig å jobbe hjemmefra og der det er lett å bli smittet av andre i en normal arbeidssituasjon. Og slik ser det også ut vil å være. Viktigste bidragsytere til de høye sykefraværstallene i 2021, og særlig i 4. kvartal er at de store sysselsetterne i offetnlig sektor: Helse- og omsorgsyrker og undervisningsyrker.

"Flere av de yrkesgruppene med høyest sykefravær i slutten av året var også de største yrkesgruppene, (...) Dette gjelder blant annet pleie- og omsorgsarbeidere, renholdere og medisinske- og undervisningsyrker.  - I yrkesgruppen pleie- og omsorgsarbeidere gikk 1 av 10 dagsverk tapt på grunn av sykefravær i fjorårets siste tre måneder, sier Køber. - Dette er den klart største yrkesgruppen, med en overvekt av kvinnelige lønnstakere. Siden samme periode i 2019 har nivået steget med 16 prosent."

Gassrørene fra Russland

Omkring 40 prosent av Europas naturgass kommer fra Russland. Nord Steam 2 er ikke åpnet, men det er 8 andre gassrør som frakter gass vestover til Europa og Tyrkia og der i skrivende stund fortsatt transporteres gass, til tross for sanksjoner på andre områder.

Dagens Næringsliv har fortjenestefullt laget et kart over hvor disse rørene går, slik at vi får hjelp til å forstå det geopolitiske i dette. De skriver:

"Ser man bort ifra det omstridte 100-milliarderrøret Nord Stream 2, er det i hovedsak åtte store gassrørledninger som kobler Europa og Tyrkia til Russland. Tre av disse går tvers igjennom Ukraina, ifølge en oversikt fra det russiske gasselskapet Gazprom.(...) Europa mottar store mengder gass særlig gjennom den nordeuropeiske rørledning Nord Stream 1 som går igjennom Østersjøen, Yamal-Europe-røret som går igjennom Hviterussland og Brotherhood/Sojus som går igjennom Ukraina."