Nei, en CV fra Chat GPT er ikke å anbefale

Klikk på bildet for hele

For å ta konklusjonen med en gang: Ikke bruk Chat GPT til å lage en biografisk omtale for deg. I hvert fall ikke til noe som skal brukes offentlig til noe annet enn ren underholdning. Og definitivt ikke til å skrive CVen din, for den kommer til å være full av feil. I mitt tilfelle ble den både veldig raus og veldig fantasifull, men dessverre bare unntaksvis helt korrekt.

Nå var ikke planen at jeg skulle bruke Chat GPT til å skrive en biografisk omtale av meg selv heller, men plutselig var den der. Fordi jeg har Chat GPT der som plugin i Google Chrome og hadde googlet meg selv for å finne en gammel nyhetssak, så skred Chat GPT til verket og laget en omtale av meg i full fart i spalten ved siden av google-svarene. 

Eller kanskje ikke av meg? Det med navn er jo litt vanskelig for en kunstig intelligens fordi mange personer kan hete det samme, men i mitt tilfelle er det i hvert fall slik at jeg både har et uvanlig navn og har vært en del omtalt i media og andre steder på internett.

Resultatet ble en veldig raus omtale. Den slår fast at jeg har studert på hele tre ulike høyere utdanningsinstitusjoner (der ingen av dem stemmer), har jobbet i IBM og Telenor (Statoil, Abelia og Halogen ville vært korrekt), har vært norsk ambassadør i UK og har dobbelt statsborgerskap. Ingen av delene stemmer. Og det er litt spesielt at Chat GPT ikke bare slår fast fakta, men også bidrar med skjønnsmessige vurderinger av mine bidrag til å styrke samarbeidet mellom Norge og UK.

Når det gjelder mine politiske roller er det stort sett ikke korrekt det heller, men det er feil på mer interessante måter. Det som jo er korrekt er at jeg har vært statssekretær (Deputy minister) i Ministry of Local Government and Modernisation. Så stemmer det både at jeg har vært stortingsrepresentant og at jeg har vært Høyre-politiker, men ikke samtidig og ikke i den nevnte perioden. Men her er kanskje problemet at min partipolitiske vandring på slutten av 90-tallet er vanskelig for en kunstig intelligens å forstå.

Et annet interessant fenomen jeg også oppdaget, for jeg måtte jo prøve dette igjen og se om resultatet ble det samme. er at du ikke får samme svar to ganger på rad. Og det er jo greit hvis du skal ha hjelp til å skrive en roman eller et filmmanus, men urovekkende hvis det skal handle om CVer eller andre verifiserbare faktaopplysninger. På andre forsøk kunne min biografiske medhjelper blant annet fortelle at jeg er født i London, delvis oppvokst i Nigeria, har ledet Microsoft Norge og har vært statsekretær i Finansdepartementet 2013-17 (feil alt sammen), men med et særlig ansvar for informasjonsteknologi, digitalisering og forvaltingsreformer.

12 prosent har en midlertidig stilling

Det er bred enighet om at det normale i norsk arbeidsliv bør være faste ansettelser. Men en viss adgang vil midlertidighet kan i noen tilfeller være en måte å senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet for folk som ellers sliter med å få slippe inn. Hvordan man skal håndtere den balansen er det av og til politisk uenighet om. 

Men hvordan er egentlig fordelingen mellom fast og midlertidig i arbeidslivet, og hvor er det flest midlertidig ansatte? Svaret på det siste vil nok overraske noen. Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) kan fortelle oss at i arbeidslivet er slik at 82 prosent er faste stillinger, 12 prosent er midlertidig ansatte og 6 prosent har uoppgitt ansettelsesform. 

For å  ta det siste først: Det er obligatorisk å oppgi ansettelsesform for arbeidsgivere siden 2021, så når 6 prosent er uoppgitt er det rett og slett fordi de ikke kan kategoriseres på en måten, De er selvstendig næringsdrivene, eller tilhører andre kategorier, som frilansere, oppdragstakere eller tilsvarende som mottar honorarer. Når tallene viser en veldig høy andel med uoppgitt ansettelsesform i jordbruk, skogbruk og fiske, og i privat tjenesteyting, skyldes det at det her er mange selvstendig næringsdrivende.

Men så til spørsmålet om midlertidig ansatte, som det er 331 000 av i Norge, eller 12 prosent av alle sysselsatte. Flest i antall er det i helse og sosialtjenester med 111 200 personer. Og her er det også slik andelen midlertidig ansatte som jobber deltid er høyest,  Bare 29 prosent av de midlertidig ansatte jobber heldig innenfor helse og sosialtjenester. 

Mer overraskende for mange er det nok at den sektoren med høyest andel i midlertidige stillinger er undervisningssektoren med hele 21 prosent midlertidige. Av disse jobbet 45 prosent heltid. Som nevnt er det også mange midlertidige i helse og sosialtjenester. Og de neste på listen er overnattings- og serveringsvirksomhet med 14 prosent i midlertidige stillinger. 

Sikkert litt overraskende for noen er derimot bygg og anleggsvirksomheten nær bunnen av listen med bare 5,4 prosent i midlertidig stilling, omtrent samme nivå som informasjon og kommunikasjon, og teknisk tjenesteyting. Og helt nederst finner vi finansnæringen og oljevirksomhet (som i SSB-språk heter "bergverksdrift og utvinning"), der mindre enn tre prosent av de sysselsatte er i midlertidige stillinger. 

Eller for å si det på en annen måte: I noen av de mest kapitalistiske bransjene vi har, finans og oljeindustri, er det nesten bare faste heltidsstillinger, mens i noe av det mest stabile og statlige vi har, universitetene, er midlertidig ansettelser helt normalt.

Bortgjemte musikalske perler (174) - Suede: Because the Night

En av de største rockelåtene gjennom alle tider "Because the Night" med melodi skrevet av Bruce Springsteen, men som han ga opp å få ferdig teksten til og som fikk en ny tekst av Patti Smith. Hun ga den ut som singel og den ble hennes største hitlåt noen gang. En rocka kjærlighetssang mer typisk for Springsteen enn for Patti Smith. Men den er covret av mange andre senere. Her er en ganske fersk versjon der gode gamle Suede gjør sin versjon på BBC sammen med BBC Concert Orchestra. En veldig bra versjon:

Bortgjemte musikalske perler (173) - Dream on

 En musikalsk godbit fra USAs utgave av The Voice i 2016 der de har fått et lite stjernelag av artister til å sammen fremføre sangen "Dream on" som er fra 1973 og den første hitlåten til Aerosmith. Men her er det Miley Cyrus. Alicia Keys. Blake Shelton og Adam Levine (fra Maroon 5) som er satt sammen for å spille og synge. Og det gjør de svært bra:

Største befolkningsvekst siden 2012

Norges befolkning ved utgangen av 2022 var på 5 488 944 personer. Det er en vekst på 63 714 personer fra året før, den største årlige veksten i folketallet siden 2012. Men dessverre er det ikke slik at barnefødsler i Norge bidrar så mye til denne veksten. 

Det klart største bidraget til befolkningsveksten kommer fra tilflytting av flykninger fra krigen i Ukraina. I alt 32 600 ukrainske statsborgere innvandret til Norge i 2022 og antall ukrainere i Norge er totalt 35 400 nå. Og det er bra at Norge tar sin del av innsatsen for å bosette flykninger fra krigen. Man kan jo heller ikke utelukke at det kan komme mange flere.

Når det gjelder fødselstall var de nede igjen på lavt nivå ingen etter en pandemiopptur i 2021. Og fødelsoverskkudet i 2022 (antall fødsler minus antall døde) ble bare på 5700, under halvparten av året før. SSB skriver:

"Etter eit lite oppsving i 2021, gjekk fødselstalet kraftig ned i 2022. Det vart fødd 51 500 born i Noreg i 2022, som er 4 500 færre enn i 2021, og det lågaste sidan 1985. – Auken i fødslar i 2021 var nok eit unnatak. I 2022 fortsette trenden frå tidlegare år, og fødselstalet er no det lågaste på 40 år, seier Sønstebø."

Jeg kommer tilbake med noen tall for hvor de 51 500 barna ble født. Jeg pleier jo å blogge om de kommunene som har så lave fødselstall at det er usikkert om nyttårsbarnet kommer før Sankthans. Og i 2022 var det faktisk slik at det i to kommuner ikke ble født noen barn i det hele tatt. Og i ganske mange kommuner ble det født under 10 barn, så spesielt fulle skoler får de ikke i årene som kommer. Men dette kommer jeg som sagt tilbake til.

Ny registerplattform i Brønnøysund

Både statsbudsjettet og senere beslutninger i regjeringen har gått ganske hardt ut over digitaliseringstiltak i offentlig sektor. Som MAST i forsvaret og helseanalyseplattformen og felles kommunal journal i helsesektoren. Men ikke alle digitaliserings- og forenklingstiltak i offentlig sektor er stoppet opp, heldigvis. 

Og i dag kunne næringsminister Vestre og Brønnøysund-direktør Lars Peder Brekk fortelle om noen viktige næringslivsforenklinger som komer som et resultat av den nye registerplattformen som er bygget for Brønnøysundregistrene. Jeg tror det er slik at alle registrene skal over på denne nye og langt mer automatiserte plattformen etter hvert, men første register ut er løsøreregisteret. På Nærings- og fiskeridepartementets nettside kan vi lese at:

"Løsøreregisteret behandler årlig nesten to millioner saker, og omtrent alle av disse behandles nå i den nye løsningen. Næringspant, utleggspant, salgspant og leasing er de største tjenestene som er lansert på den nye plattformen. (...) Behandlingstiden for næringspant er redusert fra i snitt 4 dager ned til 8 sekunder. Det er pantsatt verdier for 30 000 milliarder kroner i Løsøreregisteret, noe som tilsvarer det dobbelte av dagens markedsverdi av Oljefondet."

I alt hevder Næringsdepartementet at det skal forenkles i en størrelsesorden der summen innebærer 11 milliarder kroner i besparelser for næringslivet. Nå tror jeg det beløpet er et bruttobeløp som ikke blir fratrukket nye rapporteringsbyrder som legges på næringslivet, men uansett er det bra at det skjer noe, og Løsøregisteret er bare begynnelsen. Forhåpentligvis vil innsending av selskaphendelser og -endringer gjennom samordnet registermelding også erstattes av en mer automatisert prosess. 

Dette er eksempler på en type digitaliseringstiltak som ikke kommer i stedet for helt manuelle prosesser og erstatter dem med digitale. Registrene er allerede digitale, men deler av dagens arbeidsprosesser er mer manuelle og mindre automatiserte enn de bør være. Og den ventetiden dette skaper innebærer kostnader for næringslivet. Så nær flere registre kommer over på den nye registerplattformen er det et gode bidrag til å sørge for at næringslivet går glede av nye digitale forenklingsgevinster.

Bortgjemte musikalske perler (172): Prince og Beyonce

 I følge YouTube er dette videoklippet fra 2004, fra Grammy-prisutdelingen. Prince var fortsatt superstjerne og hadde vært det siden slutten av 70-tallet, mens Beyonce var litt over 20 år, hadde nylig blitt soloartist, og mottok sine første priser den kvelden. Men de ser ut som de trives på scenen sammen og har stor respekt for hverandre, tross litt ulik fartstid.

The Clash: Train in Vain

En av de beste  poplåtene til The Clash var "Train in Vain", skrevet av Mick Jones og også en av sangene som ble sunget av Mick Jones, i likhet med andre store poplåter som "Should I Stay or Should I Go?" og "Stay Free". Den kom ut på dobbeltalbumet London Calling i 1979 og ble også ut gitt som singel i 1980.

Men to funfacts om sangen: For det første var den egentlig ikke tiltenkt albumet og ble tatt inn i siste liten etter at platecover med listen over sanger, innercover med  tekster og etikettene på vinylen allerede var trykket. Den ble derfor et "hemmelig spor" på albumet, helt innerst på fjerde albumside. 

Og for det andre er ikke sangtittelen "Train in Vain" nevnt noe sted i sangteksten. Og siden sangens navn ikke er nevnt noe sted på albumet trodde alle ganske lenge at den het "Stand by Me", i hvert fall frem til singelen kom og albumet kom i nye opplag. Men det var det allerede sang av Ben E. King som hete, så derfor ble sangen til the Clash døpt "Train in Vain":

Trusselvurdering 2023

Denne uken har Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) lagt frem sine årlige trussel- og risikovurderinger. Rapportene ble lagt frem samtidig og beskriver de viktigste truslene mot Norge, innenfor de tre sikkerhetsmyndighetens ansvarsområder.

Her er det derfor ikke snakk om naturhendelser, helsefare, forurensning, klimaendringer eller trafikksikkerhet, men om angrep og trusler fra personer og grupper som bevisst ønsker å skade Norge, norske virksomheter eller norske borgere. Noen som vil oss vondt eller som vil oppnå noe i strid med norske interesser. 

Og i motsetning til innholdet i stortingsmeldinger, strategier eller riksrevisjonsrapporter om sikkerhet, sårbarhet og beredskap, som først og fremst beskriver hva vi må beskytte og hvordan vi skal beskytte oss bedre, handler de årlige trusselvurderingene først og fremst om hvem som truer oss og hvor stor og sannsynlig denne trusselen er akkurat nå.

Etterretningstjenestens rapport heter Fokus 2023 og handler om ytre trusler mot Norge, og da konsentrert om tre ting: Russland, Kina og internasjonal terrorisme. Og aller mest handler det naturligvis om Russland som trussel, både på kort og lang sikt. E-tjenestesjefen Nils Stensønes skriver i sitt oppsummerende forord at:

"Russlands invasjon av Ukraina markerer et varig brudd med Vesten. Invasjonen har tydeliggjort trusselen Russland utgjør mot nabostater og NATO. Selv om Russland akkurat nå er svekket konvensjonelt, er de ikke mindre farlige. Russland vil gjenoppbygge sin militære evne. Kreml har få andre virkemidler enn militærmakten for å forfølge sine stormaktsambisjoner. Krigen i Ukraina rokker også ved ideen om at tettere økonomisk samhandling reduserer faren for konflikt mellom stater. Samhandling skaper også sårbarhet. Avhengigheter i forsyningskjeder blottstilles og åpner for utpressing. Ved å strupe gasstilførselen til Europa søker Russland å så splid i Vesten og svekke vestlig støtte til Ukraina. De økonomiske konsekvensene av krigen treffer nå hele Europa."

PSTs rapport heter "Nasjonal trusselvurdering 2023" (de har ikke en like kort og fyndig tittel som de to andre) og handler om indre trusler, det vil si personer og grupper som driver med aktivitet i Norge som truer eller skader Norge. Og da særlig to ting: For det første andre staters etterretningsvirksomhet rettet mot Norge og norske virksomheter. Også her er Russland trukket frem, men også Kina, Iran og Pakistan er nevnt som land som er opptatt av å urettmessig tilegne seg avansert teknologi og forskningsbasert kunnskap. Hva slag teknologi som er særlig interessant og hvordan det jobbes for å få tilgang til den, vies en del plass i rapporten. For det andre handler det om faren for politisk motivert vold og terrorhandlinger, der ekstreme islamister og høyreekstreme blir pekt på som de som mest sannsynlig vil stå bak. Sannsynligheten for alvorlige voldshandlinger rettet mot myndighetspersoner vurderes som mindre i dagens situasjon.

Den tredje rapporten er NSMs "Risiko 2023". Mens de to andre rapportene skiller mellom indre og ytre trusler, og i stor grad også er opptatt av om det er statlige og ikke-statlige aktører som står bak, er dette langt mindre klart i det digitale sikkerhetsdomenet som NSM har ansvaret for. Derfor har denne rapporten en litt annen karakter enn de to andre og legger mer vekt på å fortelle hvordan vi er truet enn å fortelle om hvem som står bak. Rapporten bærer kanskje litt preg av at dette både er et nyere og mer sammensatt område å skrive trusselvurderinger om, og verken begrepsbruk, avgrensningen av nedslagsfeltet eller rollebeskrivelser har satt seg helt. 

Men selv om NSM virker som de er litt på leting etter en innramming på disse områdene, har jeg sans for at de trekker opp noen komplekse sikkerhetsutfordringer som åpenbart vil bli stadig viktigere og der vi i dag ikke har gode nok svar. Jeg vil nevne to: For det første bruker de begreper som "komplekst risikobilde" og "sammensatte trusler", som eksemplifiseres gjennom å beskrive hvordan en trussel kan handle om en kombinasjon av flere og veldig ulike virkemidler samtidig:

"Sammensatte trusler kan omfatte virkemidler som spredning av desinformasjon og cyberangrep, strategiske oppkjøp av norske virksomheter og kartlegging av kritisk infrastruktur. Det kan derfor være vanskelig å se hendelsene i sammenheng. Saker som i seg selv virker små, kan i en større helhet utgjøre en stor risiko."

Og når trusselen er sammensatt må også myndighetens og samfunnets mottiltak være sammensatte og adressere den større helheten. Vi må samarbeide på tvers av departementer, sikkerhetsmyndigheter og sektorer og på tvers av offentlig og privat, noe Riksrevisjonen nettopp har pekt på at myndighetene ikke er så flinke til som ønskelig.

Det andre jeg synes NSM skal ha ros for er å beskrive utfordringene med lange teknologiske leverandørkjeder. Der det er leverandører, underleverandører, komponentleverandører, programvareleverandører, utviklingsleverandører, driftsleverandører osv. i veldig lange og komplekse kjeder der man ofte ikke har oversikt over alle bidragsyterne og sammenhengene. Og heller ikke har klarlagt og pekt ut noen som skal ha ansvar for den type oversikt og kunnskap. NSM omtaler dette som at "vi er sårbare på flankene", og skriver at:

"Viktige samfunnsfunksjoner er avhengige av leverandører og underleverandører. Disse kan ha potensielt ukjente og alvorlige sårbarheter. Vi er ikke sikrere enn det svakeste ledd. Dette krever at vi evner å oppdage og avverge sikkerhetstruende virksomhet også i leverandørkjedene vi er avhengige av. Virksomheter som er av avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner må ta hensyn til den tilspissede sikkerhetspolitiske situasjonen i sine oppdaterte risikovurderinger."

Så mens Riksrevisjonens rapport om digitale sikkerhets- og beredskapsutfordinger handlet om dårlig oversikt og mangelfullt samarbeid på tvers av etater og sektorer - i bredden - handler mye av NSMs beskrivelser om kompleksiteter og mangelfull oversikt i lange leverandørkjeder - i dybden. Og begge deler er åpenbart riktig samtidig. Og begge deler fortjener en mer konkret oppfølgning enn det som ligger i disse rapportene, i form av at de fortjener en kartlegging av sammenhenger og avhengigheter. Kanskje en form for en systemkartlegging, kanskje i form av områdegjennomganger, av avhengigheter, sammenhenger og sårbarheter, som går både i bredden og i dybden.

Super Bowl halftime show: Rihanna

I finalen i går i det store mesterskapet for de som spiller fotball med avlang ball, Super Bowl, vant Kansas City Chiefs en spennende og jevnspilt kamp mot Philadelphia Eagles. For noen er det imidlertid ikke sporten, men pausen som viktigste. Da er det gjerne et forrykende show i 12-15 minutter med en av verdens støste artister. Og i år var den Rihanna som dro igjennom kortversjoner av flere av sine største hits.

Superbowls har vi hatt siden 1967, men frem til tidlig 1990-tall skulle det være "marching bands", musikkkorps, som spilte. Men i 1993 ble Michael Jackson invitert til å ha show. Noen år har det vært flere artister etter hverandre, men vanligste nå er å ha en stor stjerne som fyller hele pausen.  Fra 90-tallet og frem til i dag har det blant annet vært blant annet Paul McCartney, Diana Ross, U2, Rolling Stones, Prince, Bruce Springsteen, Beyonce, Coldplay, Kate Perry og Lady Gaga. Og Madonna selvfølgelig, med et fantastisk show i 2012. 

Men når det gjelder spektakulær fremføring var det vel et historisk høydepunkt i år, med Rihanna og hennes dansere på svevende plattformer høyt oppe i luften. Normalt ville jeg lagt inn selve YouTube-videoen her i bloggen, slik jeg gjør med andre musikkvideoer. Men det har NFL, fotballforbundet sperret for, så derfor lenker jeg til Rihanna på Youtube i stedet.

Wednesday's dance til Lady Gagas "Bloody Mary"

Som nevnt har i musikkspalten i går har Wednesday Addams, spilt av Jenna Ortega, en dans i Netflix serien Wednesday, til musikk av The Cramps, som er blitt ikonisk. Kul, sær og litt skummel. 

Men den har også opplevd å få byttet ut musikken av fans som vil teste om andre lydspor passer bedre. Og helt viralt har det gått, med flere titalls millioner visninger, går noen har utstyrt Wednesdays dans med Lady Gagas "Bloody Mary, avspilt i litt høyere hastighet enn originalen. 

Wednesday Addams dance

 Filmhistorien har mange legendariske dansescener. Singing in the Rain, Grease og Saturday Night Fever, naturligvis, men også Dirty Dancing, Pulp Fiction og White Nights. Men en ny ikonisk dansescene er kommet til. Den er fra Addams Family avleggeren Wednesday på Netflix der den nokså spesielle Wednesday Addams spilles av Jenny Ortega.

Noen episoder ut i første sesong dukker denne fantastiske dancescenen opp. Musikken er The Cramps sang "Goo Goo Muck". (NME skriver mer om det her) fra 1981. En ganske typisk post-punk sang fra den tiden, men som nå har fått ett nytt liv i en helt ny generasjon 40 år etter.

Så er det jo også slik at disse ikoniske filmklippene noen ganger utsettes for at fansen skal gjøre dem enda bedre, for eksempel ved å bytte ut musikken med noe annet som passer til dansen. Og i dette tilfellet har en video med Wednesday Addams dans, men til musikk av Lady Gaga, gått helt viralt. Den kommer jeg tilbake til i morgen.

Grundig og brutalt fra Riksrevisjonen

Noen ganger kommer det riksrevisjonsrapporter som er en sann åpenbaring å lese fordi de gir innsikt og oversikt som ikke finnes noe annet sted. Om sammenhenger og om systemutfordringer. De gir innsikt i hvorfor problemer ikke blir løst, hvorfor mål ikke blir nådd, konsekvensene av at ansvar ikke er plassert og at roller ikke er forstått. Og de nøster i hvordan og hvorfor de tiltakene og det samarbeidet som er nødvendig for å løse et stort problem likevel ikke skjer.

Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon om Myndighetenes samordning av arbeidet med digital sikkerhet i sivil sektor (pdf-versjon her) er en slik rapport. Er grundig dokument som gir nettopp innsikt og oversikt. Ved å zoome ut og se på helheten, og ved å zoome inn og se på hva som skjer i praksis i konkrete situasjoner der samarbeid er avgjørende for å håndtere hendelser eller få løst samfunnskritiske floker.

Nedsiden med virkelig gode riksrevisjonsrapporter er selvfølgelig at noen henges grundig ut for å ikke ha gjort jobben sin. I dette tilfellet gjelder det flere aktører på samfunnssikkerhetsområdet, men i særdeleshet Justis og beredskapsdepartementet (JD) som både har styringsansvaret for de sentrale etatene som håndterer den digitale sikkerheten og for den tverrsektorielle samordningen når det gjelder nasjonal sikkerhet og samfunnssikkerhet, også på det digitale området. Og JD har naturligvis også ansvaret når ulike tiltak som er varslet i deres stortingsmeldinger og strategier ikke er gjennomført.

Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon er på over 180 sider i alt. Den består av en hovedrapport, et brev fra Justisminister Emilie Enger Mehl som prøver å forklare at JD er på ballen og gjør noe, men uten å egentlig svare på kritikken, og innledningsvis er det et sammendrag av hovedpunktene i kritikken. Man får et bra overblikk av å lese de første ca 25 sidene med hovedpunkter og statsrådens svar. Men for de som er særlig interessert i den eksplosive kombinasjonen av utilstrekkelig og til dels dysfunksjonell tverrsektoriell koordinering og styring på den ene siden, og på den andre siden samfunnskritiske sikkerhetsutfordringer som krever nettopp tverrsektoriell koordinering og styring, er det mye viktig informasjon som bare finnes i selve hovedrapporten. Det kan anbefales å lese den.

Undersøkelsens poeng er å se på hvordan Justis- og beredskapsdepartementet samordner arbeidet med digital sikkerhet i sivil sektor i fredstid. Riksrevisjonen omtaler jobben slik: 

"Undersøkelsen er rettet mot Justis- og beredskapsdepartementets samordnings- og pådriveransvar. Vi har belyst ulike temaer og tiltak på det digitale sikkerhetsområdet, herunder tilsynsvirksomhet, gjennomføring av nasjonale øvelser og arbeidet i samordningsarenaer på området. Vi har også undersøkt i hvilken grad målet om samordnet veiledning og hendelseshåndtering er oppnådd. (...) Vi har forsøkt å belyse de mulige konsekvensene av en eventuell svak samordning på de enkelte områdene. I denne undersøkelsen defineres begrepet digital sikkerhet på samme måte som det defineres i Nasjonal strategi for digital sikkerhet. Der går det fram at digital sikkerhet er beskyttelse av alt som er sårbart fordi det er koblet til eller på annen måte avhengig av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi bruker digital sikkerhet synonymt med begreper som IKT-sikkerhet og cybersikkerhet."

Riksrevisjonen har tatt utgangspunkt i tre ganske enkle og overordnede problemstillinger formulert som spørsmål. De er: 1) Bidrar myndighetenes samordning av roller, ansvar og krav til å ivareta den digitale sikkerheten? 2) Har Justis- og beredskapsdepartementet en helhetlig oversikt over den nasjonale digitale sikkerhetstilstanden?, og 3) Ivaretar Justis- og beredskapsdepartementet samordningsrollen for den digitale sikkerheten på samfunnssikkerhetsområdet på en god nok måte? Og det korte oppsummerende svaret Riksrevisjonen gir er at:

"Undersøkelsen viser at det er flere utfordringer med samordningen av arbeidet med digital sikkerhet som ikke har blitt håndtert. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke sørget for at samordningen av roller, ansvar og krav er god nok når det gjelder dette arbeidet. Vi finner også at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har tilstrekkelig oversikt over den nasjonale digitale sikkerhetstilstanden, særlig fordi departementenes arbeid med å kartlegge virksomheter som understøtter grunnleggende nasjonale funksjoner, går for sakte. Justis- og beredskapsdepartementet følger i liten grad opp hvilken effekt tiltakene i nasjonale strategier på det digitale sikkerhetsområdet har, og siden 2016 har de ikke sørget for at det på nasjonalt nivå har blitt øvd godt nok på å håndtere alvorlige digitale angrep som treffer flere sektorer. Det er Riksrevisjonens vurdering at Justis- og beredskapsdepartementet med underliggende etater ikke ivaretar pådriver- og samordningsansvaret godt nok til å møte utfordringene på det digitale sikkerhetsområdet. Dette medfører risiko for at funksjoner som er kritiske for både stats- og samfunnssikkerheten, ikke er godt nok beskyttet mot digitale angrep, og at alvorlige digitale angrep ikke håndteres effektivt."

Dette er en veldig overordnet kritikk som favner mange ulike ting. Noe skyldes mangelfull rydding og sortering av ansvar, roller som til dels går langt tilbake i tid. Andre forhold handler om ting som er varslet som viktige tiltak i nyere tid, blant annet i en stortingsmelding og i strategien for digital sikkerhet fra 2019. Og noen nye utfordringer har kommet i forbindelse med nytt lov og regelverk, som ny sikkerhetslov og ny samfunnssikkerhetsinstruks. Riksrevisjonen har sortert sin kritikk i fire hovedkategorier, og jeg vil kommentere noen av de viktigste funnene under hver av disse overskriftene Riksrevisjonen bruker:

"1. Svak samordning av roller, ansvar og krav gjør arbeidet med digital sikkerhet krevende for virksomhetene."

Jeg kan begynne med lov og regelverket som gjelder for samfunnssikkerhetsområdet. Riksrevisjonen har gått igjennom det lovverket som er relevant for digital sikkerhet og hvordan overlapp mellom ulike lover og forskrifter skaper utfordringer for virksomhetene som skal finne ut hva de skal gjøre i sitt forebyggende sikkerhetsarbeid. 

Vi kan begynne med det som gjelder departementene og de statlige virksomhetene selv. Her skaper det åpenbart en del forvirring av man må forholde seg til to sett med regelverk som er delvis overlappende, men har litt ulike formål: Sikkerhetsloven som trådte i kraft i 2019 og som fastsetter en prosess for å definere grunnleggende nasjonale funksjoner som må beskyttes, og deres avhengigheter. Den gjelder staten, fylkene og kommunene, men også noen private aktører som har ansvar for viktige funksjoner og infrastruktur. Og så har vi Samfunnssikkehetsinstruksen kom i 2017 og stiller krav til departementenes arbeid med samfunnssikkerhet, herunder at man avklarer og beskriver roller og ansvarsområder innenfor samfunnssikkerhet i sin sektor, gjør systematiske risiko- og sårbarhetsanalyser av hendelser som kan true sektorens funksjonsevne, iverksetter nødvendige kompenserende tiltak og utarbeider mål for samfunnssikkerhetsarbeidet. Dessuten har departementet ansvar for håndtering av kriser, noe som betyr at det må være et planverk og det må jevnlig gjennomføres øvelser, også på det digitale samfunnssikkerhetsområdet.

Hvorfor må departementene forholde seg til, planlegge for og rapportere innenfor to ulike, men delvis overlappende sett med lov- og regelverk? Her overlater jeg til Riksrevisjonen å svare:

"Myndighetene har ulike rammeverk for å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner og tilhørende avhengigheter og for å identifisere samfunnets kritiske funksjoner og understøttende virksomheter. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utgav Veileder for samfunnets kritiske funksjoner i 2016, mens Nasjonal sikkerhetsmyndighet utgav Veileder i departementenes identifisering av grunnleggende nasjonale funksjoner i 2020. Veilederne redegjør for sentrale begreper og metoder i prosessen med å identifisere og vurdere de nevnte funksjonene og tilhørende avhengigheter / understøttende virksomheter. 

Grunnen til at det er etablert to rammeverk, er at rammeverket for samfunnets kritiske funksjoner gjelder samfunnssikkerhet, mens rammeverket for grunnleggende nasjonale funksjoner gjelder nasjonal sikkerhet. Nasjonal sikkerhet er definert som statssikkerhet og en avgrenset del av samfunnssikkerhetsområdet som er av vesentlig betydning for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. (...) Som følge av at disse områdene overlapper, er det også deler av samfunnets kritiske funksjoner som overlapper med grunnleggende nasjonale funksjoner. Nasjonal sikkerhetsmyndighet oppfordrer derfor departementene om å benytte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps rammeverk for samfunnets kritiske funksjoner i arbeidet med å identifisere og vurdere grunnleggende nasjonale funksjoner. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap viser også til at rammeverkene har ulike formål, og at det er ulik grad av forpliktelse knyttet til rammeverkene..."

Det står noe mer om forskjellene mellom de to rammeverkene også, uten at det nødvendigvis blir krystallklart av den grunn, og Riksrevisjonen peker også på at det i følge DSB er en del forvirring i departementene fordi de må forholdes seg til to ulike rammeverk som dekker omtrent samme temaer, men er delt opp på litt ulike måter og krever litt ulik oppfølging. 

Hva så med virksomheter ellers i samfunnet, offentlige og private, som ikke er underlagt sikkerhetsloven, men som har en rekke digitale samfunnssikkerhetsutfordringer de må forholde seg til? Og som lurer på hvilke krav som gjelder for dem og hva de skal gjøre. I Riksrevisjonens rapport kan vi lese at de har identifisert og gått igjennom 6 generelle og 15 sektorspesifikke lover som berører virksomheters arbeid med digital sikkerhet. Riksrevisjonen skriver:

"Som nevnt finnes det en rekke regelverk som direkte omhandler eller som berører virksomheters arbeid med digital sikkerhet. Overordnet kan regelverkene deles inn i generelle lover, for eksempel sikkerhetsloven og personopplysningsloven, og sektorspesifikke lover, for eksempel energiloven og helseregisterloven. Vi har identifisert og gjennomgått seks generelle og 15 sektorspesifikke lover med tilhørende forskrifter"

10 av disse 15 sektorspesifikke lovene inneholder i følge Riksrevisjonen krav om digitale sikkerhetstiltak. Og for å komplettere oversikten ytterligere har de gått igjennom 36 veiledere knyttet til det generelle lovverket og 16 veiledere knyttet til det sektorspesifikke lovverket for å se om disse henger sammen. Konklusjonen er at de verken er samordnet eller brukervennlige. Og det pekes på at det til tross for mange og overlappende lover, forskifter og veiledere ikke er så lett å finne konkrete råd om hva man skal gjøre fordi lovverket i stor grad er funksjonsorientert og prosessorientert (hvordan man skal arbeide for å ha tilstrekkelig oversikt over risiko og tilfredsstillende sikkerhet, men ikke hva dette er eller hva man konkret skal gjøre), 

Mange digitale sikkerhetsutfordringer må løses på tvers av virksomheter og sektorer. Derfor må flere departementer, etater og andre virksomheter må være involvert. Og de må være involvert på en måte der de ikke bare går på noen møter og får informasjon, men faktisk planlegger og organiserer seg for å løse problemer sammen. Digital teknologi bidrar nok også til at mange utfordringer blir enda mer sektorovergripende enn før. Riksrevisjonen viser at den norske modellen har vært å opprette "samordningsareaner" mellom virksomheter, med litt ulike lederskap og med delvis overlappende deltagerkretser, for å finne ut av disse utfordringene. Og Riksrevisjonen har funnet hele 19 ulike samordningsarenaer for myndighetenes arbeid med digital sikkerhet. 

Der er det er ikke bare mye overlapp i deltagerkretsen, men også i hvilke oppgaver de skal løse. I noen tilfeller her samme oppgave flere samordningsarenaer med ulikt lederskap. Noen steder kan det være hull. Men felles for de fleste av disse arenaene (ikke alle) er at de har et lavt aktivitetsnivå, lave strategiske ambisjoner og nøyer seg med å være steder der man deler informasjon. Av disse 19 samordningsarenaene er 16  rettet mot myndighetenes forebyggende arbeid med digital sikkerhet. De tre siste er rettet mot hendelseshåndtering: Kriserådet, Felles cyberkoordineringssenter og Nasjonalt cybersikkerhetssenter.

Rapporten gjør et dypdykk ned i noen av disse 19 samordningsarenaene for å finne ut om det der skjer noen faktisk samordning av betydning, for eksempel i form av felles planer og tiltak. Resultatet er temmelig nedslående. Rapporten ser også på hvordan de sektorvise responsmiljøene som skal håndtere digitale sikkerhetshendelser er satt opp og fungerer. Og om det er områder som ikke er ivaretatt. Også her er noe som fungerer bra, for eksempel finanssektoren og eksrektoren har kommet langt, mens andre har kommet veldig kort.

Denne delen av Riksrevisjonens rapport inneholder også en vurdering av det digitale sikkerhetsarbeidet i kommunesektoren (Her kan det virke som KDD og JD ikke engang er helt enige om hvilket av departementene som har det faglige lederansvaret), de har sett på digital sikkerhet som tema i etatsstyringen av underliggende virksomheter og på samordning av de ulike tilsynsorganene på det digitale sikkerhetsområdet.

"2. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke sørget for god nok informasjon om den nasjonale digitale sikkerhetstilstanden."

Det kan kanskje høre ut som en litt underlig problemstilling at man må undersøke om det ansvarlige departementet sørger for god nok informasjon til seg selv og andre, men dette er faktisk en stor problemstilling. Riksrevisjonen peker på at departementene nå særlig nevner innføring av ny sikkerhetslov som et informasjonsproblem. I forbindelse med implementeringen av ny sikkerhetslov er det slik at departementene skal identifisere "grunnleggende nasjonale funksjoner" som er sentrale for nasjonal sikkerhet. I den forbindelse må det også kartlegges ulike avhengigheter grunnleggende nasjonale funksjonene har i egen sektor og på tvers av sektorene. For eksempel hvilke funksjoner (strøm, tele, vann, transport?) man er avhengige av fra andre sektorer for å fungere. Dette arbeidet er forsinket og er noe av det som må være avklart for at informasjonsflyten om tilstanden på sikkerheten skal fungere. 

Riksrevisjonen peker også på at det noen ganger settes i gang prosesser og utredninger for nettopp for å nøste i komplekse digitale sikkerhetsutfordringer. De blir kanskje publisert, men ting stopper opp før det blir noen oppfølging. Et interessant eksempel på dette omtales i rapporten:

"Høsten 2019 leverte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap rapporten Risikostyring i digitale verdikjeder til Justis- og beredskapsdepartementet. Rapporten ble utgitt i januar 2020. Et sentralt funn i rapporten er at myndighetene i begrenset grad kan styre sikkerheten i de digitale verdikjedene direkte. De fleste digitale verdikjedene strekker seg utenfor Norges grenser og opereres i stor grad av private leverandører og underleverandører. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap forteller at de ikke har mottatt noen konkret oppfølging av rapporten fra Justis- og beredskapsdepartementet, men at de ba om å få legge den ut på nettsidene sine. Utover dette har ikke Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap fått flere oppdrag knyttet til rapporten. Det er heller ikke planlagt noen konkret oppfølging eller implementering av rammeverket."

Et annet nokså pussig forhold Riksrevisjonen omtaler er at i  henhold til samfunnssikkerhetsinstruksen skal departementene som et ledd i arbeidet med samfunnssikkerhet utarbeide og vedlikeholde systematiske risiko- og sårbarhetsanalyser. Det er en lengre omtale i Riksrevisjonens rapport om hvordan dette arbeidet foregår og hva informasjonskildene er. Men så skriver de at Justisdepartementet ikke bruker noen av disse analysene fra departementene i sitt arbeid med å holde oversikt over sikkerhets- og sårbarhetstilstanden:

"Justis- og beredskapsdepartementet forteller i intervju at de ikke bruker departementenes risiko- og sårbarhetsanalyser som kilde for å holde oversikt over den digitale sikkerhetstilstanden. Selv om departementene vurderer sårbarheter i egne sektorer i disse analysene, er Justis- og beredskapsdepartementet usikker på om de dekker den digitale sikkerheten godt nok til å gi innsikt i den digitale sikkerhetstilstanden. Siden departementene utfører risiko- og sårbarhetsanalysene på ulike måter, antar Justis- og beredskapsdepartementet at arbeidet med å sammenstille analysene ville ha vært for ressurskrevende og utfordrende sammenlignet med det utbyttet de hadde fått igjen for det."

Så kan man jo lure på hva vitsen er med å legge masse arbeid i å produsere en analyse for hvert departement som ikke brukes av de som er satt til å ha det overordnede ansvaret for å skaffe og analysere informasjon om sikkerhetstilstanden.

"3. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke sørget for god nok oppfølging av Nasjonal strategi for digital sikkerhet."

Samfunnssikkherhetsområdet er ganske rikt på utredninger og strategier, og det kom også en egen stortingsmelding om digital sikkerhet i 2017 som ble fulgt opp av en Nasjonal strategi for digital sikkerhet i 2019. Dette er gode dokumenter, og Riksrevisjonen peker på at noen av tiltakene her også gjentar tiltak som er presentert i tidligere strategier og meldinger, Problemet er at de av ulike grunner ikke blir fulgt opp slik de burde. Selv om ansvar er plassert og frister er satt, avdekket en statusgjennomgang gjort av JD i 2021 at av de 63 tiltakene i tiltaksoversikten fra Nasjonal strategi for digital sikkerhet var mye ikke gjennomført og noe var ikke igangsett i det hele tatt. Pandemien forsinket nok enkelte ting, men Riksrevisjonen skriver også at:

"I tiltaksoversikten står det at tiltakene skal understøtte målene i strategien, men det går ikke fram i hvilken grad tiltakene er tilstrekkelige til å nå målene i strategien, eller om det er deler av strategien hvor det ikke er planlagt eller iverksatt tilstrekkelige tiltak. Etter vår vurdering burde det ha vært gjort en vurdering av hvordan tiltakene understøtter målene i strategien. Det burde også ha gått klart fram om det er områder i strategien hvor det mangler tiltak. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke oppdatert tiltaksoversikten med nye tiltak eller endringer i pågående tiltak. Dette ville gitt myndighetsaktørene en bedre samlet oversikt over sentrale tiltak som er iverksatt for å ivareta og styrke den nasjonale digitale sikkerheten."

"4. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke lagt godt nok til rette for tverssektoriell hendelseshåndtering."

Som en del av samordningsrollen på samfunnssikkerhetsområdet har Justis- og beredskapsdepartementet også ansvar for å gjennomføre nasjonale øvelser og sørge for at problemstillinger på tvers av flere sektorer blir håndtert rent operativt, også når hendelser inntreffer. Dette handler også om å ha et felles rammeverk for digital hendelseshåndtering, tekniske systemer for varsling av uønsket aktivitet og kommunikasjon mellom beredskapsaktører. I denne delen av rapporten får Nasjonalt Cybersikkerhetssenter ros av flere, men mye annet i etatene, i de tekniske systemene for varsling, øvelser og i selve håndteringen av konkrete hendelser får kritikk. Riksrevisjonen oppsummerer denne delen av ut utfordringen slik:

"En annen del av Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle på samfunnssikkerhetsområdet går ut på å gjennomføre nasjonale øvelser og Dokument 3:7 (2022–2023) 22 sørge for at utfordringer på tvers av flere sektorer blir håndtert. Sentrale tiltak omfatter blant annet å få på plass et felles rammeverk for digital hendelseshåndtering og tekniske systemer for varsling av uønsket aktivitet og kommunikasjon mellom beredskapsaktører. Undersøkelsen viser at gjennomføringen av flere av disse tiltakene er forsinket og at viktige elementer av tverrsektoriell hendelseshåndtering ikke har blitt øvet som planlagt."

Så langt beskrivelsene fra Riksrevisjonen. Deres jobb er å avdekke og beskrive problemene og fortelle Stortinget og allmennheten dersom noe som er blitt lovet ikke er gjennomført. Riksrevisjonen har ikke nødvendigvis svarene på hva som skal gjøres og i hvilken rekkefølge, men de peker på hvem som har ansvaret for å finne disse svarene. I dette tilfellet handler det om Justis og beredskapsdepartementet, men også om de sentrale sikkerhets- og beredskapsetatene og de øvrige departementene.

Hva skal myndighetene så gjøre for å få sortert ut og få løst våre digitale sikkerhetsutfordringene inne i all denne kompleksiteten? Med alle lovverkene og alle samordningsarenaene. Det kan virke umulig å få en god nok oversikt til å vite hvor man skal begynne og hva som har effekt. Ikke minst hvor det er hindringer og motkrefter som står i veien for et mer operativt tverrgående samarbeid som my ryddes av veien. For politikere som blir satt inn for å lede alt dette, og har ansvar for å gjøre noe, kan man lett bli temmelig overveldet når man langt fra er noen ekspert på verken sikkerhet, digitale trusler eller forvaltningens prosesser på tvers. En ting er å ha oversikt over etater, ansvarsområder, lover og budsjetter i egen sektor, men her krever Riksrevisjonen, og helt sikkert også Stortinget, at de ansvarlige lederne skal løse utfordringer på tvers av flere statsråders ansvarsområder. Hvordan går man egentlig løs på en slik oppgave?

Her har Riksrevisjonen levert en bra begynnelse på den jobben. Man kan til og med se på dette som et første trinn i en stor systemdesignprosess der de har kartlagt og beskrevet nåsituasjonen. De har tatt utgangspunkt i  overordnede samfunnsmål, kartlagt aktørbildet, sett på hvilke lover, forskrifter og veiledere som er relevante, gjennomgått tiltakene som er lovet i meldinger og strategier, undersøkt samordningsarenaer som er satt opp for å løse tverrsektorielle problemer, men ikke fungerer, og laget oversikter over hva som er gjort og ikke gjort. Her er det enormt mye kunnskap om prosesser og avhengigheter som ikke er vist frem på denne måten før. 

Helst burde dette også bli visualisert i et eller flere store systemkart for å gjøre det lettere å få oversikt over hvordan alt dette henger sammen. En bedre helhetsoversikt skaper et bedre diskusjonsgrunnlag når man skal skape en felles forståelse av utfordringen og hvor de kritiske koblingene i systemer er. Den er også til hjelp når man skal  finne punktene der man bør sette inn innsatsen. Og jeg tror en slik systemorientert designtilnærming er en god metode også i fortsettelsen av dette arbeidet, når de ansvarlige skal involvere, sortere, prioritere og organisere dette økosystemet av aktører som nå må finne bedre måte å samarbeide om å løse problemer. En redesign av systemet. Roller og ansvar må tydeliggjøres og lovverk og prosesser bør strømlinjeformes og forenkles. Kanskje det da hadde vært nyttig med en form for veikart for den videre prosessen også, med hva som skal gjennomføres og i hvilken rekkefølge. For om tre år kommer Riksrevisjonen tilbake for å undersøke om det har skjedd noe med problemene de påpekte sist.

Jeg tenker også at mange av aktørene i dette komplekse samspillet av etater og organer nå har en egeninteresse i få opp noen slike systemkart som beskriver sammenhenger og kompleksiteter i dagens system, gjerne supplert med et målbilde som viser hvordan ting kan og bør være skrudd sammen i fremtiden, og som kan fungere som et rammeverk for en bedre diskusjon. Det er også lurt hvis vi ønsker virksomheter som ikke gjør hver sine ting hver for seg, men faktisk lager felles strategier og planer. Riksrevisjonens del av jobben er ferdig. Nå er det de myndighetene som blir kritisert som må vise at de kan levere. De som eier beskrivelsen av dagens virkelighet, beskrivelsen av hvordan en bedre fremtid kan se ut og veikartet som viser hvordan vi kan komme dit, legger premissene hvor hva som skal skje videre. Det blir spennende å se om DSB, NSM eller Justis- og beredskapsdepartementet vil ta den lederrollen.

Siouxsie and the Banshees med Robert Smith

Det begynner å bli veldig lenge siden nå, men en gang for lenge siden var Robert Smith, vokalisten i The Cure, ikke bare frontfigur der, men han var også gitarist i Siouxsie and the Banshees. The Cure er blitt et av verdens største band, og langt mer kjent, men da Robert Smith var med i begge band samtidig tidlig på 80-tallet var det Siouxsie and the Banshees som var klart mest kjent. Blant annet på grunn av en cover av the Beatles "Dear Prudence" som gikk helt til nummer 3 på hitlistene.

Først kom Robert Smith med som vikar på en turne i 1979 der de to bandene var på samme plakat og hadde hver sin konsert, men Siouxsies gitarist John McKay sluttet brått og Smith tilbød seg å ta over. Så ble han litt senere tatt inn et par år som fast medlem i 1983 og 1984, en periode som inkluderte et ordinært album, "Hyena", og et dobbelt live album, "Nocturne", tatt opp på konsert i selveste Royal Albert Hall. Og klippet under er fra Old Grey Whistle Test på TV. Sangen heter Melt:

Bortgjemte musikalske perler (171)

Her er det en ganske pussig kombinasjon som faktisk er blitt veldig fin. Artisten er "Tones and I", den australske gateartisten med en veldig særegne stemmen som ble oppdaget og er blitt en stor global superstjerne, spesielt med sangen "Dance Monkey". Men her er hun på den australske radiokanalen Triple J og deres coverlåtprogram "Like a Version" der hun synger sin versjon av 80-tallsklassikeren til Alphaville, "Forever Young". 

Echosmith: Cool Kids

Sangen "Cool Kids" ble gitt ut som debutsingel av det amerikanske indie-bandet Echosmith i 2013. Og handler om akkurat det tittelen forteller, ønsket om å få være blant de kule og ikke blant de ukule. Nå, 10 åe senere, har en litt mer voksen versjon av Echosmith spilt inn sangen på nytt, i en minst like kul versjon:

Ros til helsepersonellkommisjonen

Det har vært et par begivenhetsrike dager for samfunnsinteresserte mennesker som setter pris på at kunnskapsrike personer deler sin viten gjennom utredninger og rapporter om noen av vår tids største og mest komplekse utfordringer.

Onsdag kom den regjeringsoppnevnte energikommisjonen med sine råd og anbefalinger om hva vi må gjøre for å fremskaffe langt mer fornybar energi på kort tid. Torsdag kom Riksrevisjonen med en grundig rapport med en flengede kritikk av Justisdepartementets arbeid med digital samfunnssikkerhet og beredskap i sivil sektor, og særlig koordineringen på tvers av sektorer. Det skal jeg skrive om her på bloggen når jeg får lest den.

Men her skal jeg skrive om Helsepersonellkommisjonen som i dag kom sine anbefalinger om hvordan vi skal ordne oss slik at vi har nok personer til å løse alle oppgavene i helse- og omsorgssektoren i  årene som kommer. Når antall eldre over 80 år vil øke fra 230 000 personer i 2020 og med ytterligere 250 000 personer frem til 2040. Det er mer enn en fordobling på 20 år.

I debatten får vi ofte inntrykk av at vi i dag har for få leger og sykepleiere til å dekke behovet. Helsepersonellkommisjonen presenterer oversikter som viser at Norge i dag ligger på Europatoppen når det gjelder sykepleier- og legedekning pr innbygger. Det skyldes blant annet et høyt sysselsettingsniva generelt og en høy kvinnelig yrkesdeltagelse spesielt, og at en mindre andel av omsorgsoppgavene blir gjort innenfor egen familie. Noe som er bra. Men det betyr også at det ikke er noen stor reserve av ledig arbeidskraft som står klar til å ta jobber på sykehus og i eldreomsorgen. Og mange andre bransjer har også behov for flere ansatte. Kommisjonen skriver:

"I dag jobber over 400 000 personer i helse- og omsorgstjenestene. Ingen andre større næringer har økt sysselsettingen mer de seneste tiårene. Andelen av alle sysselsatte i Norge som jobber i helse- og omsorgstjenesten er tredoblet fra tidlig på 1970-tallet, til over 15 prosent i 2021. Siden samlet antall sysselsatte i samme periode har økt kraftig, er veksten i antallet sysselsatte i helse- og omsorgstjenesten mer enn tredoblet. Norge ligger på toppen i Europa i ressursbruk til helse- og omsorgstjenestene. Vi har høyest andel sysselsatte, og er blant landene som bruker mest av fellesskapets penger på disse tjenestene, relativt sett"

Helsepersonellkommisjonen har en rekke forslag til tiltak, og noen av dem vil det være uenighet om. De mener at helsefagarbeidere skal løse noen av oppgavene som krever sykepleieutdanning i dag. De vil automatisere og digitalisere på områder der helsepersonell ikke er avgjørende for kvaliteten på tjenesten. De vil sentralisere sykehusfunksjoner og legge ned tilbud, de vil ha et mer samlet ansvar for helseoppgaver som i dag er spredd på stat og kommune og de sier at arbeidsgivers styringsrett over arbeidstiden bør bli sterkere. Og de etterlyser en prioriteringsdebatt og -avklaring for å oppnå at mindre viktige helsetilbud tas bort for å ha nok kapasitet og folk til å løse de viktigste oppgavene. 

På noen av disse områden er det dissenser i utvalget og det blir garantert både støy og krevende debatter. Men det viktigste kommisjonen gjør er det som kommer forut for diskusjonen om ulike konkrete løsninger og tiltak. Det som handler om å bygge disse diskusjonene på et felles kunnskapsgrunnlag og en realistisk vurdering av hva det er mulig å få til. 

Utvalgsleder Gunnar Bovim var svært klar i sine advarsler mot populistisk overbudspolitikk som fører til at vi ikke prioriterer, men skyver problemene foran oss og mislykkes i å løse oppgavene. Det hjelper ikke å bevilge en ekstra milliard her og en milliard der hvis det ikke finnes nok folk til å gjøre jobben. Og typisk nok var FrPs og Rødts helsepolitiske talspersoner på Dagsrevyen og erklærte at personellutfordringene kan løses lett, med mer penger

Gunnar Bovims presentasjon av kommisjonens arbeid på dagens pressekonferanse er en av de beste jeg kan huske å ha hørt om utfordringene i helse- og omsorgssektoren. Pedagogisk og ærlig. Og man trenger ikke være helseekspert for å forstå utfordringen. Jeg vil anbefale videoen fra pressekonferansen der den første halvtimen er Bovims innledning før overrekkelsen av utredningen til helseministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren. Her er en lenke til regjeringens nettside der man finner videoen.

Og for de som også har lyst til å lese en utredning på 330 sider om hvordan vi skal dekke behovet for nok ansatte i helse- og omsorgssektoren er den her. Her er det ikke bare gode analyser i sakprosaform, men også tabeller og ikke minst grafikk som beriker rapporten på en svært god måte og gjør utfordringer og sammenhenger lettere å forstå. 

Verdens mest, og minst, demokratiske land

8 av verdens 10 mest demokratiske land ligger i Vest Europa. Og øverst av alle ligger Norge. Det viser The Economist siste "Democray Index" som rangerer 167 land etter hvor demokratiske de er, basert på fem indikatorer;

"The annual survey rates the state of democracy across 167 countries on the basis of five measures with a maximum score of ten—electoral process and pluralism, the functioning of government, political participation, democratic political culture and civil liberties. The latest edition finds that almost half (45.3%) of the world’s population live in a democracy of some sort, while more than a third (36.9%) live under authoritarian rule (see map)."

Rett bak Norge finner vi New Zealand, men toppen av listen er dominert av nordiske land,. Island er nummer 3, Sverige nummer 4, Finland nr 5 og Danmark nr 6. Eller kan vi merke oss at Tyskland er nr 15, UK nr 18, USA nr 30, India nr 46, Russland nr 146, et fall på 22 plasser fra i fjor, og Kina er nr 156. De tre nederste på listen er Nord Korea, Afghanistan og Myanmar. Om toppen av listen skriver the Economist at:

"Western Europe, home to eight of the top ten countries in the index, was the only region to register a marked improvement in 2022. Its regional score rebounded to pre-pandemic levels, and Norway retained its long-held position at the top of the rankings, closely followed by four other Nordic countries. (New Zealand came second in the global ranking.) Turkey, the only “hybrid regime” in the region, has recorded a steep decline over the past decade, which reflects the increasingly autocratic rule of its president, Recep Tayyip Erdogan."