Lang musikk til lange feriedager (68)

På tide med sommerens andre innslag i denne spalten, etter noen gode lange dager på badestranden. Og som nevnt tidligere gir dette god anledning til både dypdykk i rariteter, b-sider og tidligerre uutgitte ting, men også muligheter til å høre på gode oppsummeringer av høydepunktene i artisters karrierer. Og da kan man samtidig få et overblikk over artister man ikke kjenner så godt fra før, eller kanskje bare kjenner deler av det de har gjort, men trenger å tette noen hull.

Slik er det med meg og The Who. Jeg har alt for ung da de hadde storhetstiden på 60- og tidlig på 70-tallet, men kjenner de mest kjente sangene. Samtidig tenker jeg at The Who er en del av den musikkhistoriske allmenndannelsen man bør ha. Og da er en samleutgivelse som dekker hele karrieren en bra måte å få denne innsikten i kompakt form, og perfekt som avkobling en lang dag på en badestrand.

Samlingen heter "The Who Hits 50", kom da de fylte 50 år i 2014, og består av alle singlene de har gitt ut, mer eller mindre. Jeg tror det er et par fratrekk, en også et par tillegg på deluxe-utgaven av denne samlingen. I hvert fall er det 42 sanger på den utmerkede versjonen jeg lytter til på Spotify. Den begynner i 1964 med R&B-sangen "Zoot Suit" og avslutter i 2014 med "Be Lucky", og mellom der er det 40 sanger der mange er pop- og rockehistorie på det aller ypperste. En kronologisk gjennomgang av The Whos a-sider på singlene, men med et par små overraskelsesinnslag underveis.

The Who startet som en slags frontfigurer for mod-subkulturen og debutalbumet "My Generation" ble en viktig markør for en ungdomskultur. De første singlene på samlingen kommer enten derfra, eller er albumløse, kjente sanger som "My Generation", "Substitute" og "The Kids Are Allright". I 1967 måtte Mick Jagger og Keith Richards en tur i domstolene og i fengsel for besittelse av narkotika, og The Who ga ut Stones "The Last Time" som singel for å vise støtte.

The Who utviklet seg etter hvert vekk fra å være et typisk singel-band og over til å skrive sanger til mer eller mindre gennomførte konseptalbum som "Tommy", "Who's Next" og "Quadrophenia", med gitarist Pete Townsend som den ledende kunsteriske kraften. Men singler ble det likevel, som "Pinball Wizard", "Behind Blue Eyes" og "Won't Get Fooled Again". Så kommer det en rekke mindre kjente sanger fra utover 70-, 80-, 90- og 2000-tallet da the Who fortsatte å både gi ut plater og turnere, men etter hvert i et mye lavere tempo enn før. Og skjelden med de helt høye listeplasseringene. Stort sett ganske ukjent terreng for meg, men noe veldig bra, noe mer middels, men absolutt verdt å høre seg gjennom.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (67)

Jeg sier som i fjor, og tidligere somre her på bloggen: "Det er blitt sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Altså musikkutgivelser som er lange og passer til utforskning når man har god tid, som på en lang dag i fint vær på badestranden.

Denne spalten har hatt det litt turbulent de siste årene, med et toppår i 2019 med 6 bidrag, omtrent ingenting i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie med mye bil og lite badestrand, men hele 6 bidrag igjen i fjor sommer. Og i år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er på solkysten i Spania ligger godt til rette for det."

Og jeg kan legge til at det i fjor, i 2023, ble ny rekord med hele 7 bidrag, to fra Bob Dylan og et fra henholdsvis Suede, Blondie, The Rolling Stones, Orchestral Manoeuvres in the Dark og Duran Duran. Godt og variert, med andre ord, og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år. 

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format. Det må være det som i tilsvarende fysisk format gjerne kalles "box sets", samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, gjerne mange flere. Om det er "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted lengre sør.

Og dagens bidrag fra legendatiske Echo and the Bunnymen er en slik fleralbumsamling der fem originalalbum er satt sammen i en boks og gitt ut sammen, uten noe ekstra. Nå må det nevnes at jeg tilbake i 2010, i denne musikkspaltens tidlige barndom, skrev om en annen og langt mer original box-set som heter "Crystal Days", med singler, b-sider, ikke-utgitte sanger, og ikke minst en rekke coverlåter i live-utgaver som Echo and the Bunnymen gjorde veldig godt, i tillegg til de mest kjente albumlåtene. Med 69 låter er den fortsatt en viktig samling for alle som har det andre fra før.

Original Album Series-utgivelsen er derimot for de som ikke har de fem klassiske albumene fra 80-tallet fra før og trenger en innføring som går ut over en enkelt greatest hits-samling (ja, det finnes også). Hva var det egentlig dette bandet fra Liverpool som ga ut sitt første album "Crocodiles" i 1980, rakk å gi ut fire album til, før vokalist Ian McCulloch forlot bandet i 1988 og de andre etter hvert ga opp etter å ha prøvd seg en stund på egenhånd. Så kom Echo and the Bunnymen tilbake igjen i 1997, og har gitt ut flere album, men det er en annen historie. 

Her handler det om fem studioalbum som kom ut i årene 1980-87 da Echo and the Bunnymen utviklet seg fra et post-punk eller new wave-band, til et band som hadde ambisjoner om å vinne i konkurransen mot U2 og Simple Minds om å bli de største stadionrockerne av alle blant de nye fremadstormende artistene. Og som jeg skriv litt om på bloggen da jeg skrev om boksen "Crystal Days" var det slett ikke opplagt omkring 1985-86 at det var U2 som skulle vinne den konkurransen. Echo and the Bunnymen var store stjerner og så på seg selv som det nye The Beatles. De var jo fra Liverpool også, og elsket å spille "All You Need is Love" live. Og litt The Doors var de også.

De fem albumene viser både hvorfor det kunne blitt slik, og hvorfor det ikke ble slik. Det hele starter med "Crocodiles", en imponerende debut fra et indie-band med store ambisjoner. Melodisk, innovativt og litt småsært og ujevnt. men de fikk oppmerksomhet i den alternative musikkverdenen. Så kom "Heaven Up Here", et mesterverk av en oppfølger som jeg holder som et av de beste albumene i historien, og kanskje til og med  best av Bunnymens album. Med sanger som "Show of Strength", "Over the Wall", "Turquoise Days" og "All My Colours" (en sang som heter "Zimbo" på noen senere remikser på maxi-singler, som var det kuleste formatet den gang).

Så kom den første store nedturen i 1983 med albumet "Porcupine", som ikke var dårlig, men heller ikke like bra. Singelen var ikke bra nok til å bli listetopper og albumet var også for ujenvt. Men så i 1984 slo de knallhardt tilbake med "Ocean Rain", et mesterverk av et album. Dette var en tid da musikk kom på LP-plater som hadde to sider og måtte snus, og side 2 på dette albumet på være noe av det beste som noen gang er gitt ut, med "The Killing Moon", "Seven Seas", "My Kingdom" og "Ocean Rain". Litt kommersiell suksess ble det endelig også og det virket som veien til til aller største arenaene var åpen.

Men slik skulle det ikke gå. Det gikk helt til 1987 før neste album kom ut, og mye hadde skjedd i mellomtiden. Blant annet det at både U2 og Simple Minds hadde gitt ut album som toppet hitlistene, og fortsatte å gi ut album (og i U2s tilfelle også singler) som gikk til topps hver gang de ga ut noe nytt. Mens Echo and the Bunnymens femte album var en nedtur. Flere ok sanger, slett ikke dårlig, men ikke så bra som de to virkelig store utgivelsene deres "Heaven up Here" og "Ocean Rain"

Hele denne samlingen kan likevel anbefales for de som vil oppdage eller gjenoppdage et av de største bandene fra tidlig 80-tall. Den finnes også på Spotify og kan strømmes.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Veien til EM finalen 2024

Da er gruppespillet i EM i fotball ferdig og alvoret begynner på ordentlig. Det er jo gøy med alle mot alle i et gruppespill også, men på slutten er det ikke alle reslutaterne som betyr noe, og det kan bli litt stillestående. 

Nå er det ikke lenger slik. Det er 16 lag igjen og alle kamper er "vinn eller forsvinn", med ekstraomganger og strafekonkurranse om det trengs. Veien til finale for hvert lag ser man i skjemaet til venstre. Det gjelder ut mesterskapet, uten nye trekninger, og som man vil se har noen fått en lettere vei til finalen enn andre. Man kan si at de har vært heldige, men det er rekkefølgen i gruppene i gruppespillet som har avgjort veien videre.

De 8 lagene på venstre side av trekningen kan ikke møte noen av de 8 fra høyre side før i en eventuell finale. De fire øverst til venstre kan ikke møte noen av de fire nederst venstre (og på samme måte på høyre side) før i en eventuell semifinale. Vinneren av EM må vinne fire kamper på rad. Så enkelt, og så vanskelig.

Jeg liker denne måten å tenke fire puljer med fire lag i hver der hver pulje får en plass i en semifinale. (jeg beskrev dette på bloggen på samme måte under VM i 2018 og under EM i 2016 og i EM i 2021). Oppsettet forteller ikke hvem som vinner, et mesterskap er fullt av store overraskelser (som da Island som England i EM i 2016) men det gir litt oversikt over hvor vanskelig vei til semifinale og finale de enkelte lagene har. Og i ugangspunktet virker det veldig som lagene på høyre side i trekningen har en leggere vei enn de på venstre side. På venstre side er fire av de fem største favorittene på oddsen, som ligger et stykke foran de andre: Spania, Tyskland, Portugal og Frankrike. På høyre side finner vi bare England av de fem største favorittene, men det må nevnes at de tre neste på listen, Nederland, Italia og Østerrike er på høyre side.

Da er det på tide å se på de fire "puljene" i hvert hjørne. Øverst til venstre finner vi Spania, Georgia, Tyskland og Danmark, den kanskje største opphopingen av forhåndsfavoritter. Georgia sjarmerte alle og har fått mange nye fans, men mye skal vel til om ikke Spania og Tyskland spiller kvartfinale om en uke. En av disse blir bli ganske sikkert semifinalist, og kanskje en favoritt til å finne mesterskapet. 

Nederst i venstre hjørne finner vi Portugal, Slovenia, Frankrike og Belgia, en annen stor opphopning av lag der har vært store forventninger til, men der noen har havnet samme i dette hjørnet fordi de ikke helt har innfridd. I en annen tid ville Frankrike - Belgia vært en drømmekamp i en åttendelsfinale, og vinneren av denkampen mot Portugal en drøm av en kvartvinale. Men jeg ser i kke at Belgia og Portugal er helt der de burde være og holder Frankrike til favoritt til å gå til semifinale.

Øverst til høyre er det en pulje med Romania, Nederland, Østerrike og Tyrkia, og de som har imponert mest er Østerrike vant gruppen sin foran både Frankrike og Nederland. Mest sannynlig blir det Østerrike - Nederland igjen allerede i kvartfinalen og det kan godt hende Østerrike vinner igjen og går til en semifinale for første gang.

Nederst til høyre er det fire lag som ikke har imponert nevneverdig, England, Slovakia, Sveits og Italia, men normalt burde vi vel tro at England og Italia møtes i en kvartfinale, en reprise på EM-finalen fra forrige gang. På papiret burde England ha et enda litt sterkere lag nå, og gå til semifinale, men så langt i mesterskapet har det ikke akkurat sprutet av festfotball. Men jeg holder nå en knapp på England uansett.

Og da blir det to semifinaler med Frankrike - Spania eller Frankrike - Tyskland i den ene. Og England - Østerrike i den andre. Akkurat nå er jeg i Spania på hytta og holder med Spania bortsett fra når de møter England. Og nå er drømmen en kvartfinale der Spania slår Tyskland, en semifnale der Spania slår Frankrike, før England slår Spania i finalen til slutt. (Mareritter er at Tyskland møter England i finalen og vinner på straffekonkurranse).

Automatisert veitransport - når og hvordan kommer det?

Statens vegvesen la tidligere i år frem en Strategi for automatisert vegtransport. Uten hornmusikk og snorklipping, og med det ganske beskjedne navnet Forslag til strategi for automatisert vegtransport (pdf-versjon her), men like fullt et offisielt dokument som beskriver veien til en transportsektor som er mer automatisert, og der det også er selvkjørende kjøretøyer.

Det er et grundig og godt arbeid som er lagt ned. Selv om jeg savner at også det politiske miljøet interesserer seg mer for denne delen av transportpolitikken og de mulighetene som ligger foran oss, så har vi i hvert fall et Statens Vegvesen som tar sitt ansvar når det gjelder å beskrive hva slags utfordringer og regulatoriske behov som ligger foran oss. Strategien vektlegger trafikksikkerhet, klima og miljø, og bedre tilgang til transporttjenester, viktige samfunnsutfordringer teknologi kan bidra til å løse på bedre måter.

Når kommer de selvkjørende bilene?

For meg er det også noen andre spørsmål som dukker opp, og som et slikt strategidokument fra en offentlig etat er forsiktig med å spekulere om. Spørsmål som: 

• Når vil vi kunne bli hentet av en selvkjørende taxi i Norge, slik man kan i noen byer i USA der Waymo har etablert en slik tjeneste? Er det teknologi eller regler som står i veien?
• Har Norge noen fortrinn når det gjelder selvkjørende biler? Er dårlige veier og dårlig vær en fordel eller en ulempe hvis vi ønsker at mobilitetsindustrien skal bruke Norge som et sted å utvikle bedre løsninger for automatisert transport? 
• Har vi datafangsten, dataforvaltningen og dele- og gjenbruksregimet som kreves for å få til en høyautomatisert transportsektor?
• Og ikke minst: Er dette en type industri som vil være totalt dokumert av amerikanske og kinesiske bilprodusenter og digitale plattformselsakper, eller er det rom for noen norske aktører også?

Dette er såpass store og komplekse spørsmål at man rett og slett må lage en samtalearena med noen av de som har best greie på temaet, spørre om det man lurer på, og la diskusjonen gå mellom folk som fra litt ulike ståsteder som kan belyse hva vi står foran av store endringer i årene som kommer og hva slags muligheter det gir oss. 

Og da gjorde jeg det på samme måte som i spørsmålet om beskyttelse av kritisk infrastruktur under vann, som jeg blogget om tidligere denne uken. Jeg og Lillian Olsen i Halogen tok en prat med Liv Dingsør i Digital Norway for å finne ut hvordan vi kunne få til et knallgodt panel på Kongsberg Agenda, med veimyndigheter, teknolologiaktører, forskere og nettverksaktører som bygger partnerskapene som må utvikles og styrkes for å få til dette teknologiske skiftet. 

Det viste seg ikke å være så vanskelig å få til. Statens vegvesen ville gjerne arrangere en slik diskusjon sammen med Digital Norway og Halogen, også for å prøve ut Kongsberg Agenda som arena, og stilte med to ekspertinnledere og med Ingrid Dahl Hovland i panelet. Jenny Simonsen fra ITS Norge, selve samarbeids og kompetansearenaen for transport og ny teknologi, sa ja. Therese Gule fra Microsoft, som jobber med store kunder i transportsektoren, sa ja. Og Paul Halle Zahl Pedersen som jobber med bilindustrien i det ledende svenske anvendte forskningsinstituttet RISE, sa ja. Liv ville gjerne bidra i panelet og jeg ville gjerne lede debatten og stille de spørsmålene jeg lurer på. Et godt utgangspunkt for en lærerik og spennende diskusjon. 

Hva er veien videre?

Vi gjorde det slik at tre eksperter: Siri Vasshaug og Gjermund Jakobsen fra Statens Vegvesen og Hanne Seter fra Sintef innledet om hvor langt vi har kommet teknologisk, om stragegien for automatisering av vegtransporten, hvem aktørene er internasjonalt, hva vi kan forvente framover og hvor det er behov for myndighetesoppmerksjomhet, og politikk. Så ble det en paneldiskusjon som ble innledet med at Ingrid Dahl Hovland og jeg samtalte litt om strategiarbeidet, og hvorfor det er viktig, og hun forklarte ogs hvorfor de er opptatt av at automatisert transport ikke bare handler om selvkjørende biler, men en langt bredere utvikling i retning av økt sikkerhet, inkudering, miljø og fremkommelighet, der autonome kjøretøyer ikke er noe mål i seg selv, men en viktig del av det som blir muliggjort av teknologien. 

Jeg skal ikke forsøke meg på å referere alt som ble sagt og diskutert i panelet, men et lite forsøk for egen del på å oppsummere noen interessante problemstillinger vi må bruke mer tid på fremover:

• Utviklingen i regning av mer automatisert transport går raskt og det er allerde autonome kjøretøyer i bruk, også i Norge. Hos Brønnøy kalk AS har det i flere år blitt brukt førerløse lastebiler fra Volvo. På Gardermoen er førerløse brøytebiler i bruk. Internasjonalt er det store langtransporter på veiene som er helt eller delvis autonome. Ingen ville tidfeste når førerløse biler er i bruk på vanlige veier, men det vil komme gradvis. Her er det viktig å holde fast på at dette må være et bidrag til økt trygghet og sikkerhet. Det må jobbes godt med regulatoriske rammer.
• Har Norge noen sælige fortrinn? Jeg oppfattet at panelet så både ulemper og fortrinn. Norge er et lite land uten noen egen bilproduksjon. Det gjør at vi kanskje er bedre tilrettelagt for uttesting av automatisert transport på sjøen enn på veiene, men på den annen side har vi den mest elektrifiserte veitransporten i verden, noe som gir synergier. Elekrifisering og automatisering henger sammen. Og legger vi til rette for gode testmuligheter fysisk og regulatorisk, kan dårlig vær og dårlige veier være et fortrinn. Hvis noe fungerer under norske forhold vil det også fungere andre steder. Men det krever en bevisst strategi for å få det til.
• Hva slags regime for deling av data må vi ha for å lage et godt digital økosystem for automatisert transport? Har vi dataene vi trenger? Er det et godt regelverk for forvalning og deling av offentlige transportdata? Og er det motsatt et godt regime for deling av private data med det offentlige? Her fikk vi ikke gått ordelig i dybden, men jeg har en mistanke om at det ligger noen viktig utfordringer begravet her fordi dette er et komplekst økosystem av aktører: statlige sektormyndigheter, Kartverket, kommuner og ulike private aktører, både passasjerer, transportører, bilprodusenter og digitale plattformselskaper som skal virke sammen.
• Er det noen industielle muligheter for norske aktører, for eksempel teknologiindustrien på Kongsberg, eller er dette et område som vil bli totalt dominert av USAs og Kinas bilindustri og digitale plattformselskaper? Er det noen vei inn som leverandører til de store? Er det et tjenestelag på toppen som vil være mulig å utnytte uten å være del av en større plattform? Her er det vel grunn til å regne med at EU vil bli en viktig premissleverandør for hvordan handlingsrommet vil se ut. Men det var en viss optimisme i panelet når det gjelder at ledende kunnskaps- og teknologiaktører i Norge vil kunne finne viktige høyverdinisjer også i denne industrien, slik norske bedrifter har lykkes med det før.

Etter å ha ledet denne diskusjonen, og lært mye om hvor langt vi har kommet og hva slags muligheter som finnes når det gjelder å bidra til sikkerhet og bærekraft, tenker jeg at dette er et område som fortjener større oppmerksomhet. Teknolgien vil ikke løse dette av seg selv. Den er en muliggjører for mye bra, men fordi dette er utfordirnger som går på tvers av sektorer, og på tvers av offentlige og private aktører, vil det kreves oppmerksomhet og innsats for å tydeliggjøre mål og satsinger, og hvor ambisiøse vi ønsker å være i Norge.

Fotball til å sovne av

Trofaste lesere av denne bloggen vil vite at når det er mesterskap, VM eller EM, så handler det om England. Alltid, uansett. Om et brennende ønske, hos meg, om at England igjen skal vinne et mesterskap. Og fordi det ikke deles ut stilpoeng i fotball så er det viktigste å vinne, ikke å underholde. Men mer om det senere.

De ene gangen England har vunnet noe var i 1966 da de vant VM på hjemmebane. Da var jeg et år gammel og husker det ikke. Det første VM jeg fulgte med på var i 1974 da Nederland og Tyskland var gode, mens England ikke var kvalifisert, og det samme skjedde i 1978. Så det å se England i et VM-sluttspill på TV i 1982, 1986 og 1990 var en åpenbaring. I 1986 var det Maradonas (Guds) hånd som kom i veien i en kvartfinale og i 1990 var det straffekonkurranse mot Tyskland i en semifinale (noe som gjentok seg i EM i 1996), men England var med på øverste nivå. Det gikk bare ikke hele veien. Noe som på en særdeles treffende måte kom til uttrykk i sangen "Three Lions", laget til EM i 1996.

Følelsen av at England underpresterer når det virkelig gjelder var der, men den skulle bli enda sterkere senere, særlig utover på 2000-tallet. Noen ganger har England vært ordentlig dårlige og fortjent å bli slått ut, som i gruppespillet i VM i 2014 eller i kvartfinalen mot Frankrike i 2022. Men alt for ofte har de røket ut på grunn av tullete utvisninger (Becham mot Argentina i 1998, Rooney mot Portugal i EM i 2006), dårlige straffer i straffekonkuranser, snubling mot lag man burde slått (tap mot Island i EM i 2016), eller rett og slett underprestert når det virkelig gjelder og forventningene har vært skyhøye. Som i 2010 da "the golden generation" med Gerard, Rooney, Lampard og Terry ble overkjørt 4-1 i en kvartfinale mot Tyskland.

Så har det de siste årene kommet en slags ny optimisme. Håpet om at en ny generasjon var på gang, kanskje med en litt større evne til å prestere i mesterskap. Og i VM i 2018 gikk England helt til semifinale, for første gang i et VM siden 1990, men falt sammen i andre omgang mot Kroatia. I EM i 2020 (som ble spilt i 2021 på grunn av pandemi) gikk de helt til finale mot Italia, men tapte på straffer i en høydramatisk finale mellom to lag som begge er fryktelig dårlige til å straffer. Jule-VM i Qatar i 2022 skulle bli en ny opptur, men det ble en ny underprestasjon med tap mot Frankrike i kvartfinale. 

Og hva nå i 2024? Det kanskje beste engelske landslaget siden "the golden gereration", og kanskje enda bedre? Forhåndsfavoritter, men lever ikke akkurat opp til forventingene om festfotball og mange mål så langt. Vi må være litt tålmodige, tenker jeg. Det har vunnet gruppen med fotball i sakte film. De har hatt litt flaks i oppsettet for turneringsfasen av EM. Så vil resultatene og selvtilliten forhåpendligvis komme.

Samfunnssikkerhet i havet og under vann

I forrige uke, på Kongsberg Agenda, ledet jeg en spennende og viktig paneldiskusjon om ansvaret for å  beskytte kritisk infrastruktur i havet og under vann. En diskusjon som avdekket at mye gjenstår før vi kan være fornøyde, og derfor en diskusjon som må fortsette. Der der noen krevende rolle- og ansvarsoppganger som må gjøres.

På bildet er jeg lengt til venstre, som møteleder, så har jeg med meg Geir Håøy, konsernsjef i Kongsberggruppen, BjørnTore Markussen, ny direktør for teknologi og ikt i forsvaret, Liv Dingsør i Digital Norway, Elisabeth Haugsbø, president i Tekna, Johnny Welle, direktør i Kartverket og Ola Borten Moe, stortingsrepresentant og medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen.

Norges sårbarheter

Tanken om at noen burde arrangere akkurat denne debatten slo ned hos meg da jeg leste en veldig tankevekkende kronikk i Dagens Næringsliv i fjor høst med tittelen: "Kritisk infrastruktur til havs må beskyttes bedre - det haster". Utgangspunktet er Norges enorme havområder der det finnes en rekke faste og flytende installasjoner offshore, men også tusenvis av kilometer med gassrør, kraftkabler og fiberkabler som frakter energi og data. I kronikken skrev Geir Håøy, konsernsjef i Kongsberggruppen og Alexandre Bech Gjørv, konsernsjef i Sintef, en svært kritisk gjennomgang der de peker på at vi i Norges både er svært sårbare for angrep på samfunnskritisk infrastruktur, vi er alt for dårlig samordnet når det gjelder hvem som har ansvaret for hva, både mellom statlige sikkerhets- og bedreskapsaktører, og mellom offentlige og private. Vi kan også gå glipp av industrielle muligheter fordi vi er ledende på teknologiene og beredskaps- og sikkerhetstjenestene både vi og mange andre land kan komme til å trenge mer av fremover.

Dette er en alt for viktig problemstilling til at vi skriver en kronikk en gang i blant, og skyver problemet foran oss, tenkte jeg, og spurte Liv Digsør, leder i Digital Norway og leder av hovedkomiteen for Kongsberg Agenda, om ikke dette er akkurat den type debatt som er veldig vanskelig å få til, og som derfor egner seg for Kongsberg Agena? Det er jo der de viktigste spørsmålene skal utforskes? Jo, svarte Liv, den debatten må vi få til, og vi satte i gang å spørre de vi helst ville ha med. Geir Håøy i Kongsgergruppen sa ja, Bjørn Tore Markussen, nytilsatt i en spennende ny rolle for leder for teknoligi og ikt i Forsvaret, sa ja, Elisabet Haugsbø, president i Tekna, sa ja, Johnny Welle, direktør i Kartverket sa ja. Liv ville være med selv, jeg foreslo meg selv som ordstyrer og utspørrer, og så sa plutselig Ola Borten Moe ogå ja til å komme. Og vi hadde panelet vi ønsket oss til en så viktig tema, der man kan snakke sammen og ikke bare til hverandre.

Hva skal man si om debatten ellers, sånn bortsett fra at den ble veldig interessant og god? Vi var innom flere temaer underveis. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å oppsummere hva hver enkelt mener om hvert tema eller beskrive meningsforskeller, som det var flere av, eller enigheter, som det også var mange av, men heller prøve meg på min egen oppsummering av det jeg fikk ut av diskusjonen:

• Vi er sårbare for angrep på samfunnskritisk infrastruktur under vann og konsekvensene av slike angrep er svært alvorlige, spesielt hvis gassforsyningen fra Norge til Europa rammes. Norge har erstattet Russland som den store leverandøren av gass til Europa og konsekvensene er enorme om forsyningen rammes hardt. Også norske inntekter vil bli hardt rammet. Nå prøvde riktignok Ola Borten Moe problematisere dettte, og mente det er det større problem for de som tar imot gass enn for oss som selger gass, noe som bidro til god temperatur i diskusjonen. Men det er neppe noen tvil om at vi både er svært sårbare og konsekvensene av en norsk variant av Northstream er dramatiske, også for Norge.
• 
  På spørsmålet om vi er godt nok organisert og samordnet til å beskytte oss mot angrep, både for å forebygge hendelser, reagere raskt mot angrep, identifisere de ansvarlige og reparere skade, viste debatten at det finnes huller og mangler. Geir Håøy fortalte om hvordan noe av hensikten med kronikken i DN, med den skarpe kritikken, var at næringslivet blir invitert til bordet til samtaler med myndighetene om hva som bør gjøre, noe han opplevde at ikke hadde skjedd i tilstrekkelig grad. Noen samtaler har det blitt i etterkant, men med et viktig unntak: Justisdepartementet som, i følge Håøy, ikke responderer. Og strengt tatt er det vel Justisdeparementet og deres etater som har den viktigste samordningsrollen av alle når det gjelder sikkerhet, beredskap og totalforsvar i havrommet, men de har så langt ikke svart på utfordringene som kom fra Geir Håøy, Aleksandra Bech Gjørv og andre som som mener vi ikke jobber godt nok. Problemstillingene er ikke ukjente. De er nevnt av Forvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen og årlige trusselvurderinger fra sikkerhetsetatene. Jeg tror alle nevner sikkerhetskritisk infrastruktur i havet som en særlig krevende utfordring, men det hjelper ikke å si at noe er et problem hvis det ikke gjøres noe.

Sektoransvar og geodata

• En tredje problemstilling som ble sentral i diskusjonen er om dagens sektoransvar fungerer tilstrekkelig godt og om det er tydelig nok hvile roller ogs ansvar som gjelder når ting må løses på tvers av sektorer. På land er det slik at sektorkoordinering og offentlig-privat samhandling foregår gjennom beredskapsorganiseringen i kommunene og under statsforvalternes beredskapsrolle som koordinerer på tvers både i normale tider og under store hendelser. I havet er det verken kommuner eller statsforvaltere og behovet for samhandling må ivaretas på andre måter. Hver for seg fungerer mye bra i sektorene, og Bjørn Tore Markussen sa mye positivt om  erfaringer og lærdommer som er gjort etter Northstream-hendelsene, ikke minst i forsvarssamarbeidet med våre allierte, men spørsmålet er om vi er best på skippertak når ting skjer, men ikke like gode på å finne ut hvem som har ansvaret for det som faller ned i hullene mellom sektorene. Her fikk vi også en god og spisset meningsutveksling mellom Elisabeth Haugsbø, som argumenterte for at vi henger så hardt fast i sektorroller at det er farlig, og Ola Borten Moe som sa at han synes sektoransvaret stort sett fungerer veldig greit.
• Bedre tilgang til geodata var et fjerde område som ble adressert, særlig av Johnny Welle i Kartverket. Han ga uttrykk for at han er bekymret for at de ikke har ressursene og datatilfanget som trengs for å gjøre jobben for å få bedre kart- og datagrunnlag. Det vil si: jobben handler både om å sørge for at de aktørene som trenger bedre informasjon om den sikkerhetskritiske infrastrukturen, fordi de jobber med å beskytte den, får den informasjonen de trenger, mens de som absolutt ikke skal ha tilgang til samme informasjon heller ikke må få tilgang. Dette krever mer og bedre innsamling av data og bedre systemer for å forvalte og dele data med de som trenger den. Jonny Welle ga vel uttrykk for at det er mange som mener at Kartverket er svært nødvendig når de skal ha tak i data, men ikke når noen må betale for at Kartverket skal settes i stand til å gjøre den jobben som kreves. Her har vi en typisk digitaliseringsutfordring der gevinsten kommer et annet sted enn hos de som må betale, og som vi ikke klarer å løse innenfor sektorene alene.
• Et femte og siste tema i en diskusjon på en teknologifestival var naturligvis teknologi. Har vi teknologien som trengs for å beskytte oss bedre mot ulike trusler over og under vann? Kongsberggruppen har både ulike verdensledende produkter som brukes til denne type sikkerhet, men de har også muligheten til å sette de sammen i sikkerhetstjenestepakker som er relevante for å beskytte norsk samfunnskritisk infrastruktur, men også for å gjøre tilsvarende ting i andre land. Både for statlige kunder og for private kunder. En norsk eksportsuksess bygget på verdens behov for å beskytte seg mot både naturhendelser, ulykker og ondsinnede angrep høres ut som en god ide. 

Og her ligger det naturligvis noen viktige behov for anklaringer på tvers av disse teamene. Hvem er regissør nå vi skal avgjøre hvor mye mer sikkerhet vi trenger, og hvem skal betale for den? Er dette en offentlig oppgave, slik forsvaret er det, eller noe private infrastruktureiere må ordne selv. Eller er det som mye annet, noe som må løses i et komplekst samspill mellom flere ulike offentlige og private aktører? Og fordi det haster å få ting på plass er det lurt å ha flere samtaler enn den som foregikk på Kongsberg.

No Scotland, no party

 Rent fotballmessig har det vært en nitrist opplevelse med Skottland i EM. Ett poeng på tre kamper og sisteplass i gruppen. Og etter 1-5 i åpningskampen mot Tyskland ble det litt bedre, men ikke mye. 

Men når det gjelder fest og moro er det vanskelig å slå Skottland, som jeg tror topper listen over beste kombinasjon av hyggelig og fulle supportere. Og i år har de også den beste helt nye fotballsangen, skrevet etter at Skottland kvalifiserte seg til EM. Den heter typisk nok "No Scotland, no party":

Laveste avfallsmengde siden 2009

Ikke alt i samfunnet går feil vei. Ja, på noen områder er det faktisk slik at ting beveger seg merkbart i riktig retning, og også slik at det er en sammenheng mellom politiske beslutninger som er gjort og resultater som går rett. Eksempler på at politikk virker.

Er slikt eksempel finner vi i Statstistisk Sentralbyrås (SSB) statistikk over avfall fra husholdningene. Her viser tallene at avfallsmenden har økt jevnt og trutt, og nådde en forløpig topp i 2015. Så begynte det å gå gradvis ned, men det kom en ny topp i koronaåret 2020. Siden da har det gått brått nedover. Og nå er det slik at vi ikke har kastet like lite søppel siden 2009. SSB skriver:

I 2023 kasta kvar av oss 375 kg avfall heime og på gjenvinningsstasjon. Dette er 3 prosent mindre enn året før. Vi har ikkje hatt så låge tal sidan 2009. Totalt kasta vi 2 080 000 tonn hushaldsavfall i 2023. ─ Den totale avfallsmengda frå hushalda held fram med å gå ned, med unnatak av koronaåra. I 2023 har vi kasta den lågaste mengda avfall sidan 2009, seier seniorrådgjevar Manju Chaudhary.

I tillegg til å være opptatt av den totale avfallsmenden fra husholdningene er det ogsså viktig å se på fordelingen mellom materialgjenvinning, forbrenning og deponi. Også her går utviklingen nå i riktig retning, i følge tallene. Men vi er fortsatt ikke helt i rute til å nå EUs gjenvinningsmål på 50 prosent i 2020 og 55 prosent i 2025. SSB skriver:

"Det er fleire gode nyheiter for hushaldsavfallet. Materialgjenvinningsgraden har stige dette året også. 45 prosent av avfallet frå hushalda blir sendt til materialgjenvinning. Dette inkluderer også avfall sendt til biogassproduksjon og kompostering. 51 prosent går til forbrenning, medan dei resterande 4 prosentane går til deponi og anna behandling. (...) EU har fleire mål når det kjem til materialgjenvinning. Noreg nådde ikkje målet om 50 prosent materialgjenvinning for hushaldsavfall innan 2020. Målet for materialgjenvinning for 2025 (regjeringen.no) er at 55% av "Municipal Waste" blir brukt til materialgjenvinning og ombruk. Vi ligg framleis eit stykke unna å nå dette for hushaldsavfallet"

EU-valget 2024

Kilde: Politico.eu

Hva skal man si om EU-valget som nettopp ble gjennomført. sånn bortsett fra at det er synd at vi i Norge ikke får være med å  påvirke lover, rammebetingelser, forskings- og innovasjonsvirkemidler og masse annet som også gjelder oss?

Det viktigste ved valget et at det bekreftet EU som en sterk og viktig samarbeidsarena i en tid der det virkelig trengs, fordi det er krig i Europa og vi har et USA som kan bli mer krevende å samarbeide med etter valget der til høsten. EU er det felles rammeverket vi har når det gjelder flere store fremtidsutfordringer, enten det er klimapolitikk, energi eller kunstig intelligens. Partier som er tilhengere av et sterkt europeisk samarbeid gjennom EU fikk et klart flertall ved valget. Det skal vi være glade for, også i Norge.

Et annet viktig resultat er at samarbeidet av konservative, sosialdemokrater og liberale som sikret at Ursula von der Leyen ble leder av EU-kommisjonen også har flertall etter dette valget. Ja, hennes eget europeiske folkeparti (EPP) gikk frem ved valget, blant annet fordi CDU gikk frem i Tyskland. Sosialdemokratene gjorde det omtrent som sist, men de liberale gikk tilbake, mest fordi Macrons parti gikk på en smell i Frankrike. Men flertall er det. 

Det er typisk europeisk å være ordentlig pessimist på EUs vegne og spå store og små kriser stadig vekk, og et europeisk valg gir en anledning til å ta frem den virkelig store pessimismen. For eksempel at polariseringen, med kraftig økt oppslutning for populister og ekstremister til høre og til venstre, vil gjøre det umulig  å styre EU. Med et kraftig svekket EU. med mer proteksjonisme og større russisk innflytelse som resultat. Vel, det er mye å være bekymret over, men det er definitiv ikke dette som ble resultatet av EU-valget i stort.

Så er det samtidig ingen tvil om at Høyresiden til høyre for EPP har gått kraftig frem, og den er enda sterkere enn det som synes i tallene over fordi AfD (Tyskland) foreløpig ikke tilhører noen partigruppe etter at de ble kastet ut av ID-gruppen. Men disse høyrepartiene er veldig ulike og sliter med å finne en felles plattform. Giorgia Melonis FdL, Marine Le Pens RN og tyske AfD er de tre store og tilhører i dag forskjellige partigrupper. De er også uenige i sak i noen av de viktigste spørsmålene. Kanskje er Meloni på sikt mer interessert i å bli tatt med inn i varmen av mer etablerte europeiske miljøer, mens andre trives best som EU-motstandere og Russland-heiagjeng som ingen seriøse partier vil ta i.

Så er det naturligvis betydelige nyanser, mange interessante valgresultater og noen bekymringer hvis man ser på hvert enkelt land, og noen interessante større trender også. Jeg tar det stikkordsmessig:

• De grønne partiene gikk tilbake. Fordi også de liberale gikk tilbake og sosialdemokrater og venstresosialister stod stille kan den grønne agendaen kanskje bli bremset noe. EU vil uansett være ledende på det grønne skiftet globalt innenfor transport, energi og klimagasskutt, men man kan ikke løpe alt for langt foran velgerne heller.
• Frankrike fikk et sjokkresultat som kan få store ringvirkninger i neste runde. Det ser ut som fransk høyreside, inkludert republikanerne (som er i EPP) kan finne på å samarbeide inn mot kommende valg. Skulle det EU-skeptiske ytre høyre komme til makten ved hjelpe av det moderate høyre, vil det kunne forandre Frankrikes forhold til både EU og NATO.
• Tyskland fikk også et spesielt valgresultat. CDU er riktignok klart størst, men AfD ble nest største parti, og større enn både SPD og de grønne. De tre partiene som er med i den tyske regjeringen gjorde fryktelig dårlige valg alle sammen, og snart er det tre delstatsvalg i det østlige Tyskland i områder der AfD er svært sterke.
• Norden gikk mot trenden i Europa. Høyrepopulistiske partier (Sverigedemokratene, Samfinnene, Dansk Folkeparti) tapte oppslutning. Kanskje noe av forklaringen er at de er tatt i varmen når det gjelder parlamentarisk samarbeid, og begynner å ligne mer på de etablerte partiene.
• Kontrafaktisk historieskriving er vanskelig, men hva hadde skjedd hvis UK fortsatt var med i EU? Da hadde nok sosialdemokratene i EU gått litt frem ved dette valget og bidratt til en litt annen analyse. Store politiske svingninger i noen få store EU-land stor betydning i EU-valg.

Rikets digitale tilstand

Rett i forkant av den årlige statlige Digitaliseringskonferansen, der både tre statsråder, riksrevisor og en rekke statlige toppledere har meldt sin ankomst, har Digitaliseringsdirektoratets sjef Frode Danielsen stilt det gode spørsmålet "Hvordan står det egentlig til med digitaliseringen her til lands?"

Svaret på spørsmålet kommer nok i innlegget hans på åpningen av konferansen 18. juni, men viktige deler av svaret er presentert i rapporten "Rikets digitale tilstand 2023", som allerede er offentliggjort på Digdirs nettsider. Svaret på spørsmålet er at det står ganske dårlig til og at det går feil vei. I en pressemelding om rapporten sier Frode Danielsen at:

"Både stat og kommune strever med å hente ut gevinster fra digitaliseringsarbeidet sitt. For 2023 gir Digdir strykkarakter til to av de seks målene i den nasjonale strategien. – Mange kommuner og offentlige virksomheter deler ikke data seg imellom, og et økende antall utvikler digitale tjenester uten å tenke på hvordan disse skal passe i det store bildet. Dette er stikk i strid med målene i regjeringens digitaliseringsstrategi, konstaterer Frode Danielsen, direktør i Digitaliseringsdirektoratet (Digdir)."

Han sier også at:

"Dette er en årlig vurdering av digitaliseringsinnsatsen i offentlig sektor. Resultatet er svært blandet. Bare ett av de seks målene i digitaliseringsstrategien får toppkarakter. Tre av målene vurderes bare som delvis oppnådd. De to siste får stryk. – Det er rett og slett ikke godt nok. Fem år etter at vi fikk strategien ser vi at utviklingen går i feil retning på flere områder. Statistikken viser at deling og gjenbruk av data faktisk går ned, at flere digitale løsninger lages uten tanke på helheten og at bare et fåtalls prosjekter oppnår gevinster etter planen, sier Danielsen."

Dette er en kraftig og alvorlig kritikk, og jeg tenker at det er ganske modig av Digdir å gjøre dette når de tross alt har en viktig del av ansvaret for digitaliseringen i offentlig sektor, spesielt samarbeid og fellesløsninger som går på tvers. Det ligger liksom i navnet "Digitaliseringsdirektoratet" at man har ansvar. Men det er prisverdig at kritikken, og selvkritikken, bygger på innsikt og på analyser av seks målområder, med bruksstatistikk, svar på spørreundersøkelser og flere internasjonale sammenligninger Det er godt dokumenterte konklusjoner. 

Det som er litt rart er at en så kritisk rapport om måloppnåelsen, og at utviklingen til og med har gått i feil retning på områder som er viktige for samfunn og innbyggere, ikke får større oppmerksomhet i offentligheten. Ikt-mediene Digi og Computerworld har laget oppslag som kan leses av deres abonnenter, men ellers er det forbigått i stillhet, i hvert fall så langt. Kanskje laber interesse også en viktig indikator på at den digitale tilstanden i riket ikke er helt på topp?

Hva er målt og analysert?

Litt mer om hva som er vurdert og målt i denne rapporten. Den handler ikke om digitalisering generelt i husholdningene eller i næringslivet, ikke om digital sikkerhet, men om digitalisering av offentlig forvaltning og offentlige tjenester. Hva staten og kommunene har fått til når det gjelder oppfølging av målene i den forrige digitaliseringsstrategien. Og det er seks mål de har vurdert, der to har fått stryk, tre bare er delvis oppnådd, og bare et av seks mål er oppnådd. Nå kan man jo alltids problematisere slike trafikklyskonklusjoner, og mene de er for strenge eller for snille, men det gir i hvert fall et godt utgangspunkt for å mene noe om tilstanden og diskutere hva vi må gjøre langt bedre fremover.

Målområde 1 handler om at "Offentlig sektor digitaliseres på en åpen, inkluderende og tillitvekkende måte". Her får resultatet strykkarakter. Begrunnelsen er at tilliten til offentlige forvaltning har falt og at andelen som synes det er lett å bruke digitale tjenester har gått ned. Norge ligger lavt på både europeiske og globale rangeringer av åpenhet om databruk og deling. Men Norge ligger høyt på undersøkelser om universell utforming av digitale tjenester, i følge rapporten.

Målområde 2 handler om at "Flere oppgaver løses digitalt, og som sammenhengende tjenester." Her er konklusjonen av vi bare delvis har lyktes. Andelen virksomheten som sier de arbeider med sammenhengende tjenester for brukerne går opp, men andelen brukere som mener det er sammenheng når de må ha kontakt med flere myndigheter er lav, og har gått ned. Norge faller på internasjonale rangeringer. I denne delen av rapporten er det også en interessant oversikt over hva offentlige virksomheter selv opplever som hindringer for å få til mer sammenhengende digitalisering. Funnene der kan, for å si det forsiktig, tyde på at det mangler sammenheng helt på toppen.

Målområde 3 er at "Alle innbyggere, næringsdrivende og frivillige organisasjoner som har evne til det, kommuniserer digitalt med offentlig sektor". Dette er det eneste målet rapporten mener er oppnådd, og det tenker jeg er en riktig vurdering. Her er det særlig den enorme veksten i bruken av digitale tjenester som er blitt en suksesshistorien,  mens brukeropplevelsen er betydelig mer variabel, kanskje også fordi forventingene til hvordan gode brukervennlige tjenester skal være stadig går opp. Under dette målet er det også interessante tall om den store veksten i bruken av offentlig sektors digitale løsninger, både til innrapportering og ulike søknader.

Målområde 4 er at "Offentlig sektor utnytter potensialet i deling og bruk av data til å lage brukervennlige tjenester, og for å bidra til verdiskapning for næringslivet". Her er vi tilbake til middels bra, med den begrunnelsen at innsatsen som gjøres for datadeling i offentlige etater har flatet ut. Bare 21 prosent av offentlige virksomheter gjenbruker data fra andre i stor eller svært stor grad. Virksomheter som sjelden eller aldri deler data med andre er økende. Og det er ikke nok kraft i arbeidet med å tilgjengeliggjøre og dele data på tvers, sier rapporten.  

Målområde 5 handler om at "Kommunale og statlige virksomheter bygger sine tjenester med utgangspunkt i et felles digitalt økosystem for samhandling". Nok et område som rangeres som delvis bra. Her trekker bruken av felles innlogging til offentlige tjenester og bruken av andre fellesløsninger opp. Men det er målt en lav bevissthet om at man tilhører et digitalt økosystem og vi kan lese om en nedgang bruken av veiledere og standarder som staten utgir nettopp for å få ting til å henge mer sammen digitalt.

Målområde 6 er at "Kommunale og statlige virksomheter henter gevinster fra digitalisering på en systematisert måte". Her er resultatet fryktelig dårlig. Andelen offentlige virksomheter som i stor grad har lykkes med å realisere forventede gevinster fra digitaliseringsprosjekt er på 10 prosent, ned fra 30 prosent i 2022. Tallene tyder også på at det arbeides alt for lite systematisk med å hente ut gevinster av digitaliseringsprosjektene, noe man skulle tro var et av hovedpoengene med å digitalisere tjenester og arbeidssprosesser i det offentlige.

Behov for enda mer konkret diagnose - og oppfølging

Det rapporten beskriver er at det jobbes for lite og for dårlig med følge opp dagens planer og strategier for digitalisering i offentlig sektor. Det mangler gjennomføringskraft og kanskje mangler også den ledelsesmessige ryddingen og prioriteringen som må til for å lykkes med krevende tverrgående satsinger. Kanskje er det ikke enda en ny digitaliseringsstrategi det nå er mest behov for? En bedre ide kunne være å øke innsatsen for å gjennomføre ting som er beskrevet i planer, kanskje vedtatt, men ikke gjennomført. Rapporter som dette har sin verdi i at de gir et slags aggregert bilde av nåsituasjoner på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og offentlig-private økosystemer for digitalt samarbeid. Svakheten er at det kan bli litt abstrakt og luftig når man ikke snakker om konkrete ting som skal løses, eller konkrete digitale samarbeid og prosjekter for å svare på noen behov. 

Hva må gjøres for å få konkretisert denne type innsikt til noe beslutningstagerne i departementer og direktorater kan reagere på, og bruke? En mulighet er å dra innholdet i denne analysen av "rikets digitale tilstand" ned til mer konkrete behov der det digitale samarbeidet og/eller datatilgangen ikke fungerer. Hva er for eksempel status og resultater for de syv livshendelsene? Hva er det som eventuelt svikter? Et svært godt eksempel på et arbeid som beskriver et konkret udekkede behov er det Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket gjorde i rapporten "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom.". Jeg tror flere burde lage slike konkrete rapporter om samfunnsproblemer som lar seg løse langt bedre gjennom tilgang til og samarbeid om data, men der man også tar seg bryet med å ikke bare omtale digitalt samarbeid overordnet og abstrakt, men finner ut hvem som trenger hvilke data, til hvilke formål og hva som må gjøres for å få det til.

Jeg tror også vi må få en tettere kobling mellom denne type diagnoser av offentlig sektors digitale tilstand som Digdir og Digitaliseringsrådet utgir, og det arbeidet Riksrevisjonen i økende grad gjør for å avdekke om digitaliseringsarbeidet i staten er bra nok. For de som måtte ha glemt dem kan jeg jo minne om disse fire svært gode rapportene (det finnes noen flere på helse-, utdannings og forskningsområdet også) om statens utfordringer i sitt arbeid med digitaliserirng;

• Myndighetenes tilrettelegging for deling og gjenbruk av data i forvaltningen. Rapporten handler om tilrettelegging for deling og gjenbruk generelt, men ser særskilt på to caser, deling av tilsynsdata og deling av data for å forbygge og avdekke arbeidslivskriminalitet. Riksrevisjonen slår fast at samarbeidet har gått feil vei.
• Digitalisering i politiet. Handler om styring, ledelse og rammebetingelser for digitalisering i politiet generelt, og ikke minst Justisdepartementets rolle, men tar et veldig interessant dypdykk i to veldig gamle it-systemer, for straffesakskjeden og for arbeidstidsplanlegging i politiet, og beskriver hvorfor det alltid kommer ting i veien for at de blir byttet ut. Her blir enorme potensielle gevinster borte.
• Myndighetenes samordning av arbeidet med digital sikkerhet i sivil sektor. God og svært kritisk rapport om mangelfull sammenheng i det forebyggende digitale sikkerhetsarbeidet i sivil sektor, blant annet når det gjelder oppfølging av sikkerhetsloven. Tar for seg både lovmessige, organisatoriske, budsjettmessige og ledelsesmessige mangler.
• Forsvarets informasjonssystemer til bruk i operasjoner. Kritikk på dette mest alvorlige nivået. Denne er litt på siden av det Digdirs koordinerende og muliggjørende rolle handler om, men den er relevant fordi den inneholder den samme type analyse og påpeker samme type mangler i riggingen av statlig digitaliseringsarbeid som de øvrige rapportene, og som Digdir rapport om Rikets digitale tilstand gjør.

Så får vi se om Digitaliseringskonferansen 18-19. juni, eller en ny digitaliseringsstragi som er varslet der, har noen bedre svar på hvordan vi kommer ut av den negative trenden Digdir beskriver at vi er i nå.

Lavere utslipp av klimagasser i 2023

Norske klimagassutslipp gikk ned med 4,7 prosent i 2023 og var på 46,6 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Det er en oppsiktsvekkende stor nedgang på et enkelt år, men er en fortsettelse av den nedgangen som har vært der siden omkring 2015. 

I hele perioden 1996 til 2015 var de år årlige utslippene på 53-56 milloner tonn, men ganske små årlige variasjoner. Nedgangen etter dette skyldes at utslippene fra flere sektorer faller, og skyter fart. Som graven til høyre viser skyldes den store nedgangen i 2023 lavere utslipp i både veitrafikk, industrien, olje og gassutvinning og jordbruk.

Når det gjelder veitrafikk har utslippene gått mye ned de siste årene, i takt med at flere kjører elbil. Dette er et resultat av en villet politikk med kraftige virkemidler, blant annet gjennom avgiftspolitikken. Nedgangen i utslippene fra oljevirksomheten er også et resultat av politiske beslutninger og særlig beslutninger om å elektrifisere kraftforsyningen på felt på norsk sokkel. Olje- og gassproduksjonen gikk ikke ned i 2023, men utslippene gjorde det.

Når det gjelder nedgang i industriens klimagassutslipp med 5,5 prosent i 2023 har nok det mer å gjøre med at aktiviteten i industrien har vært lavere enn med konkrete politiske grunner. Det samme gjelder landbruket der færre melkekyr og ammekyr i 2023 betyr lavere utsliipp av klimagasser. 

Hvem eier hva i Norge? Et viktig skritt fremover

Jeg har skrevet flere ganger her på bloggen om det problematiske i at vi ikke har god nok oversikt over hvem som eier aksjeselskaper og eiendommer i Norge. I februar skrev jeg et blogginnlegg om en veldig god utredning fra Skatteetaten, Kartverket og Brønnøysundregistrene med tittelen "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom", som handler om hvilke behov ulike myndigheter har for eierskapsinformasjon og hvilke problemer det skaper for samfunnssikkerhet, tilsynsvirksomhet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og korrupsjon, etterlevelse av sanksjoner og innkreving av skatter, når korrekt eierinformasjon ikke er tilgjengelig.

En og annen habilitetesproblemstilling knyttet til aksjeierskap, både i politikk og embetsverk, har også fått stor oppmerksomhet. Det er saker som det ville være mye lettere å få rask og korrekt informasjon om med enkel tilgang til oppdaterte eierskapsopplysninger. Norge har dessuten forpliktet seg til å ha oversikt over "reelle eierskap" i flere nasjonale handlingsplaner til det internasjonale åpenhetssamarbeidet i Open Government Partnership (OGP). Og Stortinget har ved flere anledninger bedt regjeringen følge opp gennom vedtak, men ting har tatt tid.

Heldigvis ser det nå ut som ting er kommet i bevegelse og det er håp om et langt bedre innsyn i hvem som eier hva i Norge om ikke lenge. I januar, og i forbindelse med den nevnte rapporten fra Skattetaten, Kartverket og Brøynnøysundregistrene, lanserte daværende næringsminister Jan Christian Vestre en femppunktsplan for større åpenhet om aksjeiere. Og det virker som alle fem punktene, som handler om bedre konsernrapportering, om tilgang til aksjeierbøker, om innsyn i forvalterregistrerte aksjer, om personvernmessige grensedragninger, og om oversikt over reell/bakenforliggende kontroll i selskaper, er blitt satt på noen mer eller mindre parallelle beslutningsmessige spor. I dette problemkomplekset er det noen krevende balanseganger, både av prinsipiell, teknologisk og av mer praktisk karakter.

Men en god nyhet som kom denne uken er en veldig konkret oppfølging av Vestres punkt 2, om bedre tilgang til oppdaterte opplysninger fra aksjeeierbøker i selskaper og aksjonærregistre, noe som egentlig ikke burde være veldig vanskelig å løse verken praktisk, teknologisk eller prinsipielt. Oppfølgingen har kommet i form av et høringsnotat og et forslag til en ny forskrift om innsyn i aksjeeierbok og aksjonærregister, og i eiere av forvalterregistrerte aksjer (temaet forvalterregistrerte aksjer skal jeg ikke kommentere her, men det var altså punkt 3 i Vestres plan fra januar)

Når det gjelder innsyn i opplysninger om eierskap gjennom tilgang til aksjeeierbøker og aksjonærregistre er det faktisk ikke noe prinsipielt nytt i at det skal være åpenhet fra selskapets side om hvem som er eiere. Det står i dagens dagens aksjelov at aksjeselskaper plikter å føre oversikt over aksjonærene og at de plikter å opplyse om hvem som eier aksjer, når noen spør. Dette står i henholdsvis § 4-5 og § 4-6 i aksjeloven. Problemet er at dagens forskrift til loven er fra 1976 og gir uttrykk for en mildt sagt umoderne og ikke-digital måte å praktisere dette innsynet:

"Aksjeboken skal på selskapets kontor i kontortiden være tilgjengelig for enhver. Dersom selskapet ikke har kontor, skal aksjeprotokollen være tilgjengelig på forretningsstedet i forretningstiden. Føres aksjeboken med maskin for automatisk databehandling elles på annet liknende vis, skal aksjeboken holdes tilgjengelig i form av en utskrift som ikke må være eldre enn tre måneder. Etter anmodning skal selskapet innen en uke legge fram alfabetisk liste over endringer som har funnet sted etter at utskriften ble tatt."

Det er vel omkring ti år siden det ble slått fast at vi har et såkalt "digitalt førstevalg" i offentlig forvaltning, innenfor forvaltningslovens virkeområdet, og at papirbaserte løsninger kan være et supplement hvis det er behov. Men når det gjelder innsyn i eierskap er det fortsatt helt motsatt. Det er en  fysisk aksjeierbok som skal være tilgjengelig på kontoret i åpningstiden, og skulle den "føres med maskin", må det produseres en utskrift på papir hvis noen spør. 

Når NFD nå foreslår en ny og modernisert forskrift er det derfor ikke det prinsippielle rundt innsyn som er det nye, men å beskrive hvordan en fornuftig digital innsynsløsning kan erstatte kravet om en upraktisk og papirbasert løsning, Da må også formater, kanaler og tidsfrister tilpasses at vi lever i en digital verden. Ved å gjøre det på denne måten unngår man også at staten må investere i store nye registre med sanntidsinformasjon fra selskapene for å få innsyn, fordi dataene er i selskapene og selskapene selv har allerede denne plikten til å gi innsyn. 

En digital aksjeierbok og digital innrapportering av selskapshendelser til myndighetene er for de aller fleste selskaper en stor besparelse og en effektivisering av arbeidsprosesser sammenlignet med manuelle systemer. Å basere en innsynsløsning på noe man uansett allerede har, er en veldig praktisk og kostnadseffektiv måte å gjøre det på.

Og hva er det så Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) foreslår konkret om frister, formater og kanaler på forespørsler og svar om eierskap i selskaper? I den nye forskriftens paragraf 1 er de foreslått at innsyn i hvem som eier aksjer skal skje ved å sende en kopi av aksjeeierboken digitalt, via epost. Og hvis noen ber om innsyn på annen måte (for eksempel pr brev eller oppmøte på kontoret), kan dette avslås av praktiske grunner. Digitalt førstevalg med andre ord. Men for alle de som må håndtere eierskap i mange selskaper og/eller med mange eiere, er det nok mer praktisk å gi innsyn via et fagsystem, en digital aksjeeierbok som ligger tilgjengelig og er laget for å håndtere slikt. Så slipper man både utskrift, post og epost. § 1-2 i den foreslåtte forskriften handler om innsyn via innsynsløsninger og fagsystemer og lyder:

"§ 1-2 Innsyn via innsynsløsninger 

(1) Selskaper som har registrert aksjene i en verdipapirsentral som tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierregisteret, kan gi innsyn i aksjeeierregisteret via slik innsynsløsning. Ber noen selskapet om innsyn, kan selskapet avvise kravet ved å henvise til verdipapirsentralens innsynsløsning. Henvisningen må skje på en slik måte at den som ber om innsyn, enkelt kan finne frem til innsynsløsningen. 

(2) Dersom den som ber selskapet om innsyn ikke kan skaffe seg tilgang til innsynsløsningen nevnt i første ledd, skal selskapet likevel gi innsyn etter § 1-1. Første punktum gjelder tilsvarende ved vedvarende nedetid eller systemsvikt i innsynsløsningen. 

(3) Første og andre ledd gjelder tilsvarende dersom selskapet fører aksjeeierboken i et fagsystem eller hos annen tjenesteleverandør, og leverandøren av fagsystemet eller tjenesten tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierboken."

Hvor raskt må man svare og hvor oppdatert informasjon er man forpliktet til å gi? I følge forslaget til ny forskrift må informasjonen være slik den var på det tidspunktet forespørselen ble mottatt. Fristen for å svare er bare tre dager, men med en digital innsynsløsning vil det i realiteten gå mye raskere. Det er noe ganske annet enn oppslagene som i dag gjøres i skatteetatens aksjonærregister som gir øyeblikksbilder fra 31/12 hvert år, og ikke er tilgjengelig før langt utpå våren. Kjøper du aksjer tidlig i januar er det ikke synlig før på våren over et år senere. Slik vil det ikke være lenger.

Hva så med kostnadene ved håndtering av innsynsforespørsler? Det kan jo være komplekse konsern- og eierforhold, og mange eiere. Vel, her slår departementet fest i høringsnotatet at det er mulig å få dekket portoutgifter hvis noe skal sendes i posten, og at dersom noen kommer med mer enn 12 innsynsforespørsler i løpet av 6 måneder så kan det tas betalt for reelle ekstrautgifter, mens de 12 første uansett er gratis. Men jeg tenker dette er unntakene. Departementet mener digitaliseringen har kommet for å bli og det et mest sentrale her er at innsyn via innsynsløsninger som nevnt i § 1-2 skal være gratis uansett antall oppslag. Og det er jo naturlig i og med at i en digital løsning vil de som trenger opplysningene finne svare selv.

Når skal dette innføres i lovverket slik at selskapene vet når de må ha en modernisert innsynsløsning på plass? Departementets ambisjon er at forskriften skal besluttes over sommeren, etter en høring som pågår nå, og tre i kraft allerede fra 1.1.2025. Da har de kanskje ikke løst alle utfordringer knyttet til innsyn i hvem som eier hva i Norge, men med denne forskriften kommer noe av det aller viktigste på plass. Og selv om fristen er kort, så mener departementet at løsningene for å håndtere dette allerede finnes, og til og med er tidsbesparende.

Disclaimer: Og her må jeg, som i tidligere poster om samme tema, opplyse om at jeg er styremedlem i og aksjonær i dCompany, et selskap som tilbyr automatisert selskapshendelsesrapportering og digitale aksjeierbøker til aksjeselskaper. dCompany har mange kunder som må ha oversikt over eierskap i mange selskaper og med mange aksjonærer, blant annet innenfor såkorn- og venturekapital, private equity, family offices, eiendomsprosjekter og andre eiermiljøer. dCompany er et av selskapene som har slike løsninger det vil være flere som har behov for når de nye kravene om hvordan åpenhet om eierskap skal praktiseres trer i kraft.

25 essensielle pastaretter

Hva er de 25 helt essensielle pastarettene i Italia, de man må få med seg når man besøker landet? Det er New York Times som står for denne, i artikkelen "The 25 Essential Pasta Dishes to Eat in Italy", og med undertittelen "Two chefs, one cookbook author, a culinary historian and a food writer made a list of the country’s most delicious meals, from carbonara in Rome to ravioli in Campania"

Her er det med andre ord ikke bare anbefalte matretter, men også forslag om hvor i Italia det kan passe å spise dem, og også tips om hvilke restauranter som lager gode varianter av retten.

Her finner man alt fra tradisjonell Lasagne, en rett jeg selv er glad i, der det anbefales et spisested i Bologna, og en Carbonara på en restaurant i Roma, til betydelig mer uvanlige varianter som Spaghetti all’Assassina fra Bari i Puglia eller en Tagliolini med hummer på en restaurant i Corniglia i Liguria. Man bli ikke bare sulten av å lese artikler som dette, man får veldig lyst til å reise til Italia også.