mandag 29. juli 2024

OECD om Norges langsiktige utfordringer

OECD kom i juni med en viktig og ganske urovekkende rapport om norsk økonomi. Den forteller hvordan Norge, til tross for et godt utgangspunkt, er kommet inn i en negativ utvikling på flere områder, og peker på noen langsiktige ubalanser vi må få rettet opp i. OECD-rapportens innledende sammendrag trekker frem problemer som at:

  • "Government spending is rising fast and very high in international comparison. It has risen more than mainland GDP and tax revenues. Budgets are established for a single year only, making longer-term planning difficult."
  • "Norway’s tax burden tops the OECD average despite high oil revenues. Tax reforms since 2022 have made the tax system more equitable but increased overall tax pressure. The marginal tax rate on savings and investments is high, with the risk of burdening small and family businesses."
  • "Shortages of skilled labour have become more acute, notably in the technical and health sectors. Occupations that require vocational or higher education are among the most difficult to fill."
  • "The quality of fundamental skills is declining to a worrying extent. While Norway scored above the OECD average between the 2009 and 2018 PISA waves, it is now below."
  • "Regional policy should become more cost conscious. The government aims at maintaining a decentralised settlement pattern. Municipal mergers should be restarted to reap scale economies, at least for small municipalities."
  • "Sickness and disability benefit reform has had limited traction so far. Spending on these schemes is still four times the OECD average and they are a major channel for exit from the labour force."

Finansministerens pressemelding

Det er finansministeren som er mottaker av slike rapporter fra OECD når de gir råd til regjeringen om om hva de bør gjøre for rette opp problemene. En liten pussighet i den forbindelse er at finansministeren sendte ut en pressemelding der det rett og slett er litt vanskelig å se at den handler om samme rapport. Mens han har valgt overskriften "OECD om Norge: Høyere økonomisk aktivitet og lavere prisvekst", er overskriften i sammendraget i OECDs rapport "The economy has slowed but inflation persists". Og i omtalen av innhodet i rapporten skriver Finansdepartementet at:

"OECD har levert en rapport som viser at vi i Norge har en solid økonomi, med et godt velferdssystem og sterke offentlige finanser. Norge er et land med mange i jobb, små forskjeller og et høyt velstandsnivå som gir trygghet og muligheter for folk. Vi skal løse fremtidens utfordringer innenfor rammene av en sterk velferdsstat, sier finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)."

Litt merkelig at man ut fra samme rapport kan trekke så ulike konklusjoner. Eller egentlig mer rart at det ikke kommer en klarere erkjennelse av at Norge står i noen store omstillingsutfordringer nå. At politikere som styrer landet har behov for å formidle at de jobber for at ting skal gå bedre og tror at de vil lykkes, er helt normalt. Det er også forståelig at de prøver å ta regi på fortellingen foran et valg. Men det blir litt komisk når kunnskapsgrunnlaget som skal bevise at det går bedre, forteller noe helt annet. 

Den norske stagnasjonen

OECD peker på et sett langsiktige og strukturell utfordringer i Norge som ikke er spesielt enkle å løse, og spesielt ikke når vi i mange år har hatt store ekstraordinære inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Det meste av pengene går til gode formål og det kommer som oftest sinte reaksjoner når det foreslås kutt i offentlige tjenester, støtteordninger eller pensjoner. Å foreslå nye offentlige utgifter er mye lettere enn å ta noe bort. 

Derfor er denne OECD-rapporten om tilstanden i norsk økonomi, og utsiktene litt fremover i tid, et velkomment bidrag til en krevende diskusjon om hva vi skal gjøre når olje- og gassinntektene går ned og utgiftene til helse- og omsorgstjenester går opp på grunn av flere eldre og færre yngre. Skatteinntektene fra utvinning av petroleum var på 714 milliarder kroner i 2022 og 614 milliarder i 2023, omkring en tredjedel av skatteinntektene. De kommer til å gå mye ned i årene som kommer.

Så vil sikkert noen innvende at vi har klart slike løft i offentlig sektors tjenestetilbud og utgiftsnivå før i historien, og at det ikke bare handler om olje. Økt sysselsettning, økt kompetanse, bedre bruk av teknologi og økt produktivitet har finansiert både offentlige pensjoner, offentlige hesevesen, offentlig utdanning og offentlig infrastruktur på et veldig høyt nivå. Norge er nær verdenstoppen i produktivitet. Hvorfor ikke bare fortsette å gjøre nettopp dette, og øke sysselsettingen, kompetansen, teknologibruken og produktiviteten videre? Vel, det er nettopp det denne OECD-rapporten handler om. Det som virket før ser ikke ut til å virke like godt lenger, og det er flere grunner til at det er slik:

"While Norway is one of the OECD’s most productive countries, productivity growth over the past decade has been weak. Making skills more relevant, notably by strengthening vocational education and training, could help raise productivity and ease tight labour markets. Higher and broader taxation of greenhouse gas emissions and investing in lower‑cost emission cuts would help achieve emission reductions more efficiently. Public spending as a share of GDP is the highest in the OECD, which brings important benefits in the form of high-quality public services. However, oil revenues are set to decline, and ageing costs to rise, foreshadowing strains on public finances in the future."

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av Norges viktigste fremtidsutfordringer å lese denne rapporten selv. Den er slett ikke så fryktinngydende som man kanskje forestiller seg at en slik makroøkonomisk analyse er. Men behøver ikke være økonom for å forstå budskapet. Hovedrapporten er på 100 sider (her i en praktisk pdf-versjon) og veldig mye er fylt oppp av gode figurer og grafer som både beskriver utviklingen over tid, og også sammenligner Norge med andre land.

OECD om Norge - utfordring for utfordring

OECD har delt rapporten i to. Etter en kompakt og god "executive summary", (som også er publisert som et eget hefte), et sammendrag på noen få sider, er den første delen (side 14-60) en bred gjennomgang av tilstanden i norsk økonomi på områder som forholdet mellom statens inntekter og utgifter, virksomheters tilgang på kompetanse, kapital, og energi, og hvordan produktivitetsutviklingen ser ut. Så har OECD i del to plukket ut et stort tema der de går enda mer i dybden, "Raising the Effectiveness of Public Spending", der de tar for seg områder der Norge ligger i verdenstoppen i offentlige utgifter, men der det ikke virker som resultatene står i forhold til pengebruken.

Første del av rapporten er som sagt den brede gjennomgangen som OECD gjennomfører med jevne mellomrom for alle medlemsland, også for Norge. Den gir en overordnet diagnose for Norge, peker på områder der det er store ubalanser og ting som nå går i feil retning, og det foreslås en del tiltak, riktignok på veldig overodrnet nivå, for å komme på et bedre spor. Felles for veldig mye av det som beskrives er at Norge har et godt utgangspunkt i form av et høyt tillitsnivå, relativt små sosiale forskjeller, høy grad av likestilling, et godt partssamarbeid og solide statsfinanser, Vi har generøse velferdsordninger på de fleste områder, men OECD mener at vi generelt får for lite effekt ut av pengebruken. På kort sikt tåler vi nedturer og ytre sjokk, men strukturelle ubalanser knyttet til demografi, arbeidsmarkedsbehov, utdanningskvalitet og innen helse- og omsorgstjenester løse ikke gjennom å fylle noen hull i neste års budsjett.

OECD peker på flere slike ubalanser. Jeg nevner et par at dem her: En økende ubalanse i det norske arbeidsmarkedet, som har tiltatt etter pandemien, er at det er en økende ledighet, men samtidig et enda større problem å få tak i nok kvalisert arbeidskraft, særlig innenfor helsefag og teknologi. OECD skriver at:

"The post-pandemic recovery has seen growing labour market imbalances. The relationship between unemployment and job vacancies has worsened, as the sum of vacant jobs and unemployed workers has increased since around 2021 (...) This partly reflects a high skills mismatch, as employers notably in health care and various technical areas struggle to recruit qualified labour. Despite overall high skills levels, lack of qualified workers and underqualification seems to be an issue in Norway. One-third of employers say they tried unsuccessfully to recruit/fill a job opening over the past year, while more than 40% of unemployed adults have not completed secondary education. The digital and green transitions as well as population ageing will further increase demand for qualified labour and require tailored labour-market policies, notably to increase the supply of jobs in the technical and health sectors."  

En annen ubalanse OECD løfter frem er at at privat sektor utenom olje og gass utgjør en langt mindre andel av økonomien i Norge enn i andre OECD-land. Nå er jo ikke det så merkelig, men det blir et problem om fastlands-Norges del av økonomien og eksportandel ikke øker i tråd med at petroleumssektoren vil ta mindre plass. Man skulle jo tro at lav kronekurs, energiomstilling, satsing på grønne industrier og teknologidrevet innovasjon i andre næringer ville øke fastlandsnæringslivets plass, men det ser kke ut til å ha skjedd. OECD skriver at:

"With oil exports becoming so large, the share of manufacturing exports in GDP has declined to around 4%, much less than in the other Nordic countries, and GDP per capita growth is lower than in countries endowed with fewer natural resources. Despite the high quality of its institutional and macroeconomic framework, Norway might to some extent be exposed to the risk of “resource curse”"

OECD-rapporten tar også for seg ubalanser i boligmarkedet, der det frigjøres for lite areal til boliger, både i form av fortetting ved kollektivknutepunkter, rehabilitering av eksisterende bygnninger og tilgjengeliggjøring av arealer ellers. Og de tar for seg ubalanser i energimarkedet, og er opptatt av at prognosene for økt behov for energi, blant annet til transportsektoren og nye, grønne industrier, ikke følges opp kraftfullt nok når det rammevilkår og fjerning av hindringer. Noe som gjør at Norge over tid kan bli gå fra å være stor nettoeksportør til å bli en nettoimportør av støm.

Manglende produktivitetsvekst

Men kanskje aller viktigst av alle disse temaene OECD peker på er bekymringen for den svake produktivitetsutviklingen i Norge. Når Norge lenge har vært et av verdens rikeste land, og også i følge UNDP et av verdens beste land å bo i, er de ikke fordi vi jobber flest timer, men fordi vi kombinerer en relativt høy deltagelse i arbeidslivet med høy produktivitet pr time. Hvis produktivitetsveksten stopper opp vil Norge falle på listen over verdens rikeste land, og grafene i denne rapporen viser også at Norges BNP-forsprang i OECD har falt kraftig i det siste. OECD skriver at:

"Norway is one of the most productive countries of the OECD, but at around 0.5% per year productivity growth is clearly below the OECD average of around 1%. Without oil, productivity growth would have been even lower (it was around 0.8% in the oil sector). Moreover, the share of employment in startups is below other Nordic countries except Sweden, and post-entry growth of firms among the lowest, suggesting weak business dynamism Against this background, Norway needs to develop a policy framework that enables the growth of new productive sectors less connected to extraction. Policy support should include improvements to the general legal and administrative environment for businesses. This will enhance the overall responsiveness of the business sector to changing conditions, and encourage competition, innovation, and the adoption of new technologies, as pointed out in the previous OECD Economic Survey of Norway (OECD, 2022). Structural reforms aimed at raising productivity could help raise Norway’s per capita income level by up to 8%."

Mer for pengene i offentlig sektor

Den andre delen av denne OECD-rapporten er som nevnt en mer spisset analyse av størrelsen på offentlig sektors utgifter, og i hvor stor grad den offentlige pengebruken er effektiv og oppnår resultatene den er ment å gjøre. Denne del to heter da også "Raising the Effectiveness of Public Spending". Her slås det fast at de offetnlige utgiftene i Norge er høye, også sammenlignet med nabolandene våre, og at skattenivået i fastlands-Norge er høyt, til tross for store oljeinntekter. Grafene viser hvordan nabolanden våre på flere områder har brutt den stigende trendkurven på grunn av ulike reformer, som også omtales i teksten som eksempler på hva man kan gjøre. OECD skriver:

"...government spending is the highest in the OECD. Public sector spending amounts to more than 60% of mainland GDP. Disregarding the upward blip in spending during the pandemic, public spending has drifted up in Norway, contrary to the OECD average and developments in Denmark and Sweden. Even after considering measurement issues, spending remains very high. Government employment amounts to one third of total employment, which is nearly double the OECD average. The general government mainland tax revenue to GDP ratio is also among the highest in the OECD, despite the sizeable oil revenues."

Men kanskje aller mest interessant er det å se på hvor alle disse pengene går, og om vi får den ønskede effekten av pengebruken. Når vi bruker mest penger så burde vi også kunne vise til bedre resultater enn andre. Men er det slik? Nei, ikke hvis vi skal tro på på OECDs analyser. Nå er riktignok ikke pensjonskostnadene i Norge høyere enn i nabolandene våre fordi Norge har en høy pensjonsalder etter pensjonsreformene, men på stort sett alle andre områder; helse, utdanning, transportinfrastruktur, næringssubsidier og syke- og uførepenger har Norge de høyeste offentlige utgiftene, uten at resultaene står i forhold til kostnadsnivået. Vi får ikke like mye igjen for pengene som andre. Rapporten dokumenterer dette, område for område, og er vel verdt å fordype seg i. 

Mye av dette er selvfølgelig godt kjent fra før gjennom andre utredninger, for eksempel Helsepersonellkommisjonens sammenligninger av antall leger og sykepleiere i Norge med andre land, og PISA-undersøkelsene som  viser hvordan Norge faller på internasjonale rangeringer, noe OECD-rapporten også beskriver. OECD-rapporen tar også for seg offentlige utgifter på noen andre områder, blant annet effektene av regional- og distriktspollitiske støtteordninger, landbrukssubsidier, kost/nytte-forhold i store samferdselsprosjekter og om det at vi bruker 8 prosent av BNP, omkring det dobbelte av våre nordiske naboer, på sykelønn og uføretrygd, gir de ønskede resultatene.

Ingen av disse områdene er det spesielt enkelt eller populært å gjøre noe med. Men spørsmålet er om det ikke blir enda mer ubehagelig om vi venter med å gjøre noe og skyver disse ubalansene foran oss. helt til problemene blir så aktutte at vi risikrer at tjenestetilbud bryter sammen. OECD pekter også på at det på noen områder er slik at den offentlige pengebruken ikke er mindre effektiv enn ønskelig, men til og med virker mot sin hensikt. Mens i andre tilfeller kan ressursbruken bli innefektiv fordi sektorer eller forvaltningsnivåer har overlappende virkemidler som ikke er koordinert.

I rådene fra OECD anbefaler de Norge å forbedre de politiske prosessene rundt prioriteringer og pengebruk også. De er opptatt av at flerårsbudsjettering kan gi mer reelle prioriteringer mellom ulike investeringer og driftskostander. De er opptatt av bedre evalueringer av kostnadsoverskridelser og andre ting som ikke gikk helt etter planen. Og de antyder behovet for en form for handlingsregel for å begrense offentlige utgifters andel av økonomien, på samme måte som vi har en handlingsregel for oljepengebruk. Jeg synes også det er interessant at de løfter frem bruk av større tematiske områdegjennomganger som et virkemiddel for å se på summen av virkemidler og tiltak på et område, og ikke bare på hver enkelt del. Det er et virkemiddel vi har i verktøykassen i Norge, men som helt sikkert kan utvikles videre og brukes mer straetgisk.

lørdag 27. juli 2024

Dan Jones: The Hollow Crown

For noen år siden skrev jeg på bloggen om den glimrende historeboken "The Plantagenets -The Kings who made England", som handler om engelsk histrorie i lang peroden da dette dynastiet regjerte uavbrutt mellom 1154 og 1399. Med oppturer og nedturer, fra tronen ble ledig i 1120 fordi "The White Ship" forliste, via korstog, mordet på Samuel Beckett, Magna Carta, etableringen av "The Prince of Wales" og første del av Hundreårskrigen. Og til til slutten da Richard II ble avsatt og det ble spørsmål om arverekkefølgen videre.

Dan Jones tar historien videre i boken "The Hollow Crown", med undertittelen "The Wars of the Roses and the rise of the Tudors". en bok som dekker en kortere og mer konsentrert tidsperiode, men er like velskrevet og leseverdig. Det er rett og slett spenende å lese gammel historie når den blir fremstilt på denne måten, selv om det er en haug med personer, relasjoner, allianser, motsetninger og hendelser å holde orden på.

Jeg må jo innømme litt mangelfulle kunnskaper om den engelske borgerkrigsepoken i England, og hva denne konflikten mellom Lancaster- og York-grenene av slekten, og deres omskiftelige og usikkre allianser med andre føydalfamilier i og utenfor England. Mest kjent fra denne tiden er sannsynligvis Richard IIIs maktovertagelse da han fengslet sin avdøde brors mindreårige sønner i Tower of London, og sannsynligvis tok livet av dem. Dette var et kupp innad i York-dynastet, men Richards paranoia og brutalitet bidro sannsynligvis til at det hele raknet. Og at et helt nytt dynasti, Tudorene med røtter i Wales, og ganske langt unna noe legitimt krav på tronen, kunne overta kongemakten etter slaget ved Bosworth Field i 1485.

Og hva var det egenlig med Lancaster og York og disse rosene, den røde i Lancaster og den hvite i York, som senere ble fusjonert inn i den røde og hvite Tudor-rosen da Henry VII Tudor ble gift med Elisabeth of York i 1486? 

Vel, det er alt dette denne boken gir god innsikt i. Man kan kanskje betrakte rosekrigen på flere ulike nivåer, og Dan Jones tar dem for seg. For det første handler det naturltigvis om selve borgerkrigen mellom to rivaliserende grener av det gamle Plantagenet-kongehuset. En særdeles blodig og hensynsløs konflikt, som bølget frem og tilbake, med over 100 000 døde, som som varte fra 1455 til 1487. I den militære konfliktens startfase gjorde ikke York-grenen krav på tronen selv, men Richard of  York ville øke egen innflytelse over Henry VI og kongemakten på bekostning av Lancaster-fløyen. Kravet om å overta kongeembetet kom først i 1460, men Richard of York ble drept i slaget ved Wakefield, mens han sønn Edward overtok kravet på tronen og etter mye frem og tilbake ble kan kronet til Edward IV i 1461 etter slaget ved Towton der Henry VI led nederlag og ble tatt til fange. 

Så fulgte en kaotisk periode der ting svingte frem og tilbake. Begge kandidater måtte i eksil en periode, begge var tatt til fange av motstanderen i en periode, en stund var de fanger samtidig hos motstanderen, Henry VI var en kort tid i 1470-71 tilbake på tronen. Edward IV flyktet til allierte i Burgund, lanserte en motoffensiv, og erobret kongemakten igjen etter slaget ved Barnet  1471. Henry VI ble tatt til fange og døde i Tower of London litt senere, hans sønn kronprins Edward ble drept i slaget ved Tewksbury sammen med mange av de ledende på Lancaster-siden. Lenge så det ut til at York hadde avgjort det hele, selv om det var en brysom outsider, Henry Tudor, i eksil i frankrike. Men etter 12 års relativ stabilitet under Edward IV dør han, og hans sønn den 12 år gamle Edward V overtar, men blir kastet i fengsel sammen med sin lillebror av sin onkel Richard, og Richard tar kongemakten gjennom et statskupp og blir Richard III. Til glede for Shakespeare, som senere skrev skuespill om han og andre konger på den tiden, men også til glede for Henry Tudor som kunne utnytte misnøyen og invadere England, og etablere et nytt dynasti bare to år senere.

Så kan man for det andre se på denne konflikten som noe mer enn en 30 år med krig mellom rivaliserende grener i et kongehus, men som en reaksjon på en sterkt svekket kongemakt. Det er dette som er Dan Jones hovedperspektiv og derfor boken heter "The Hollow Crown". Kongemakten er uthulet på grunn av økonomiske problemer, som blant annet skyldes langvarig krig med Frankrike, misnøye med høye skatter og uflaks og udykrighet i politisk  manøvrering både utenlands og innenlands. Men kanskje særlig viktig var det at Henry VI ikke var spesielt godt egnet til å være konge, og ble offer for kamp mellom de rundt seg, både rådgivere og mektige familier. Da han ble konge var han bare et barn og da han ble voksen viste det seg at han var både snill og from, men han var ikke noen kriger og heller ikke i stand til å ta vanskelige beslutninger.

Dan Jones trekker i boken linjene tilbake til Henry V, faren til Henry VI, kongen som vant slaget ved Agincourt og som la grunnlaget for en avtale der England og Frankrike skulle forenes under samme konge. England var på toppen av sin internasjonale maktposisjon militært, og økonomisk, og kongehuset skulle endelig innta det de mente var sin rettmessige posisjon som ledere av både England og Frankrike. Så døde plutselig Henry V, hans tronarving var mindreårig, Jeanne d'Arc dukket opp som en svært vellykket hærfører på fransk side akkurat da alt var på det mørkeste, og England falt ned i en stadig mer elendig situasjon i årene etterpå, som ledet frem til Rosekrigen.

En tredje måte å beskrive denne konflikten er som et dynastisk problem som oppstod enda tidligere da Edward III døde i 1377 og hans sønn, Edward the Black Prince, krigerhelten fra Hundreårskrigen, var død året før. Da ble det hans sønn, den 10 år gamle Richard II som overtok og som fikk en temmelig ulykkelig periode som monark i 22 år og som endre med at han ble avstatt og drept. Hvorfor var det slik at barnebarnet ble konge og ikke en yngre sønn av Edward III? Og uansett, etter at Richard II ikke lenger var i live, hvem var da den rette arvingen blant Edward III yngre sønners etterekommere? Her ligger både Lancaster-grenen og York-grenens krav på legitimitet. Det er ikke noe Dan Jones legger speseilt mye vek på, han er mer opptatt av forfallet i kongemakten, men for de som liker å spekulere i hvordan ting kunne blitt helt annerledes, ligger det mye gøy her og som ettertidens historikere har vært opptatt av. Wikipedia gir en oversikt over det de intrikate dynastiske forholdene.

torsdag 25. juli 2024

Mission-driven government

Det har nettopp vært valg i Storbritannia og et nokså slitent konservativt lag som har styrt siden 2010, med fire ulike statsministre, er avløst av et sultent Labour. Da kong Charles III holdt  The King's Speech ved åpningen av det nye parlamentet, åpnet han med disse to setningene om hva den nye regjeringen skal gjøre:

"My Lords and Members of the House of Commons, My Government will govern in service to the country. My Government’s legislative programme will be mission led and based upon the principles of security, fairness and opportunity for all."

"Mission led", skal det være. Deretter gikk den den relativt korte talen, som tilsvarer kongens trontale ved åpningen av Stortinget i Norge, innom noen hovedprioriteringer og planer, noen prinsipper og noen tiltak som skal igangsettes med en gang. Men hva er egentlig dette med at regjeringen skal være "mission led"? og i valgprogrammet beskriver regjeringsambisjonen som "Mission-driven government"? Handler det om helt nye og innovative arbeidsmåter i offentlig forvaltning? Innebærer dette noe nytt i måten det skal jobbes med komplekse og tverrsektorielle utfordringer? Eller er dette mest et forøk på å vise at man følger med på trenden med å beskrive ting det er vanskelig å løse som "missions"? Jeg kommer tilbake til det. Men først litt om det politiske utgangspunktet for en ny regjering:

Store utfordringer, lite handlingsrom

Det er et Labour-parti som ikke har styrt landet på svært lenge som nå overtar, og som har viktige ting de ønsker å gjøre. Noe av dette handler om politisk uenighet, der man relativt enkelt kan skru på lover, rettigeheter, regelverk eller skattesatser. Men mye dreier seg om en misnøye med at politikken ikke henger godt nok sammen på tvers av sektorer, at gjennomføringskraften mangler, og at det er mye man vil man ikke får gjort. For eksempel fordi planprosesser eller pålagte utredninger tar alt for lang tid. Og for å løse de virkelige store utfordringene med ungt utenforskap, overgangen til utslippsfri energi og en bærekraftig helsetjeneste i møte med eldrebølgen, holder det ikke med noen få enkle tiltak. Du må gjøre ting på systemnivå.

Så må vi også huske at Labour var alvorlig ute av kurs politisk i mange år, langt ute på den dogmatiske venstrefløyen som skulle løse alt med mer stat og høyere skatter, og nå har et sterkt behov for å vise at de skal føre en ansvarlig økonomisk politikk, der verdier må skapes før de kan deles. Den økonomiske utviklingen i Storbritannnia etter Brexit har vært veldig svak og det er ikke noe stort handlingsrom når det gjelder nye kostnadskrevende reformer. Selv om det er fristende å love mye til mange, har Labour vært veldig opptatt av å love økonomisk ansvarlighet og kostnadsdisiplin

Men hva slags politikk skal regjeringen gjennomføre? Er det noen interessante reformer på gang, noen nytenking om måter å gjennomføre offentlig-privat samarbeid på, eller rett og slett innovative måter å fornye og forbedre offentlig forvaltning? Mange andre land pleier å følge spent med når britene lager regjeringsprogrammer, av minst to grunner. For det første gjør topartisystemet at når et parti først vinner et valg sitter man normalt trygt og lenge, og slipper å forhandle utvannede kompromisser både i regjering og i parlamentet. Man får gjort det man bestemmer seg for og man kan planlegge for mer enn en regjeringsperiode. Det gir bedre vilkår for store og krevende reformer og strukturendringer.

For det andre har påtroppennde britiske statsministre og regjeringer en tradisjon for å legge hodet på blokka og love reformer som som øker gjennomføringskraften og styrker brukerperspektivet, gjennom styringsreformer, medvirkningsproesser og innovasjonvirkemidler. Tverrektorielle og flokete problemer skal løses, ikke bare utredes. Britene har vært gode til å utvikle modeller for offentlig-privat innovasjonssamarbeid og på å ta i bruk metoder og verktøy fra tjenestedesign og systemdesign når de skal løse tverrsektorielle og komplekse utfordringer i det offentlige. Så selv om Storbritannia utenfor EU, og er blitt mindre viktig for andre land, fordi de dessverre ikke er med å utforme EU-regelverk, kan de fortsatt være innflytelsesrike når det gjelder å fornye og digitalisere i offentlig sektor.

Valprogrammets ulike deler

For å få en mer helthetlig forståelse av hva den nye Labour-regjeringen faktisk ønsker å gjøre er det "Labour Party Manifesto 2024", valgkapmanifestet som ble skrevet før valget som må leses. Det er her de beskriver hva de ønsker å oppnå, hva de viktigste tiltakene er og hvordan de har tenkt å gjøre det. Fordi et parti pleier å vinne rent flertall trenger de ikke forhandle frem en egen regjeringsplattform etter valget slik vi gjør i Norge, men kan legge valgprogrammet til grunn for jobben de skal gjøre.

Manifestet har fått en fin mobil- og webvennlig utforming som gjør det lett og finne fram (men den finnes også i en mer traust papir/pdf-versjon for de som liker at partier er litt retro i uttrykket. Keir Starmer er kanskje ikke den mest fotogene av politikere, men her er det 33 bilder av partilederen i partiprogrammet i tillegg til forord og signatur).

Et vanlig partiprogram, og også en regjeringserklæring, er gjerne delt inn i kapitler som, sektor for sektor, lister opp regjeringens løfter i form av strekpunkter om tiltak som skal gjennomføres. Et interessant grep Labour gjør i sitt valgmanifest er å ikke låse seg til en slik sektorvis og mer eller mindre departementsinndelt logikk, men de beskriver politikken mer overordnet og tematisk, i form av styrende prinsipper og store utfordringer. Ja, egentlig er dette et manifest som trekker opp politikk langs tre dimensjoner, med litt ulike tidshorisonter. 

For det første skal de levere noen resultater raskt. Det er en forventning blant velgerne om at ting som ikke virker, som som det er ganske lett å gjøre noe med, blir tatt tak i med en gang. Derfor har Labour laget noe de kaller "Labours first steps for change". Det er en kort sekspunktsplan som skal kutte ventelister i helsesektoren, styrke grensekontrollen og etteforskning av mennskesmuglig, etablere et statlig selskap for fornybar energi, styrke politiets arbeid mot "anti-social behaviour" og rekruttere 6500 nye lærere i skolen. Og interessant nok er streng budsjettdisiplin første punkt. En blanding av litt av hvert.

Andre dimensjon i denne sorteringen av hva politikken skal oppnå er å beskrive tre "fundamenter" som må være på plass for å få til alt det andre, eller "Strong foundations" som Labour kaller det. Disse er det tre av: Nasjonal sikkerhet, som handler om ting som NATO,  2,5 prosent av BNP til forsvar, og kamp mot terror. Sikre grenser, som dreier seg om å bekjempe ulovlig innvandring. Og økonomisk stabilitet. Også her gjentar Labour at de vil være svært strenge på utgiftssiden fordi dersom de store pengene skal gå til å løse de store oppgavene må det ikke sløses med skattebetalernes penger på alt mulig annet som ikke er like viktig. Her lover de å være strengere enn de konservative:

"Every commitment a Labour government makes will be based on sound money and economic stability. This is a non-negotiable principle for our changed Labour Party. Siren voices may claim that there are no limits on what government can spend, or that tax cuts pay for themselves. We reject this flawed ideology that was tested to destruction by the disastrous Conservative ‘mini budget’."

Fem "missions"

Men det som løftes frem som en ny måte å skape og gjennomføre politikk på er det tredje dimensjonen, "mission-driven government". Som ble nevnt i åpningen av Kings speech og som i dette valgmanifestet dreier seg om noen store elefanter i form av store utfordringene som må løses på tvers av sektorer og offentlig-privat. Og som de tradisjonelle sektorielle virkemidlene ikke klarer å løse godt nok. Det er problemer som ikke kan vedtas bort eller bevilges bort. På norsk oversettes "missions"  gjerne til "målrettede samfunnsoppdrag". NIFU skrev for et par år siden en bra rapport om Målrettede samfunnsoppdrag i Norge og som kan anbefales som en beskrivelse av denne måten å jobbe med ulike komplekse samfunnsutfordringer, og også hva slags barrierer man kan møte.

I den britiske regjeringens liste over målrettede samfunnsoppdrag er det fem slike store elefanter de skal gå løse på, samlet under ovrskriften "Labour's five missions to rebuild Britain". I rammen til høyre er det en oversikt. Det handler blant annet om energipolitikken og klimamål, om ungt utenforskap, om et helsevesen som må fungere for alle og om innbyggersikkerhet og kriminalitetesbeskjempelse. Og på toppen er det økonomisk vekst, med jobbskaping og økt produktivitet. Er det noen forskjeller på dette og den type tematiske satsinger og prioriteringer partier alltid gjør når de skrive hva de vil oppnå i regjering? Solberg-regjeringens Sunnvolden-plattformen fra 2013 hadde for eksempel åtte slike tverrgående satsingsområder med tiltakslister hentet fra regjeringsplattformen på tvers av statsrådenes ansvarsområder, og der regjeringen fikk regelmessige statusrapporter om oppfølgingen. Så helt ukjent er ikke denne tematiske inngangen til å jobbe med store utfordringer.

Men jeg tror den britiske regjeringen med sin "mission-led government"-tilnærming ønsker å ta det et langt skritt videre. Jeg har forstått det slik at det ikke bare er halvårlig rapportering fra de respektive lederdepartementene, men at regjeringens løpende arbeid også skal organiseres rundt målrettede samfunnsoppdrag, eller missions. Og at det skal fordeles roller og ansvar i regjeringsapparatet på en annen og tverrsektoriell måte. 

Inngangen til dette arbeidet bærer også preg av en viss retorikk om "månelandingsprosjekter", inspirert av store statlig finansierte teknolgiløft som har gitt ringvirkninger i andre sektorer, og av den venstreorienterte økonomem Mariana Mazzucatos bøker om statlig sektor som entreprenør, investor og hovedrolleinnehaver i teknologisk og samfunnsmessig omstilling, gjerne radikal og disruptiv, men alltid opptatt av å løse store samfunnsoppgaver. Og gjerne med en brodd mot private selskaper og mot konsulenter.

Men er egentlig Labours valgmanifest en samling  "månelandinger" etter Mariana Mazzucatos oppskrift for statlig innblanding i næringlivet, eller om dette noe annet? I artikkelen "Can Britain’s “mission-led” government defy gravity?" stiller The Economist dette spørsålet, og skriver:

"Sir Keir, a technocrat by inclination, was partly inspired by the work of Mariana Mazzucato, an economist and author of “Mission Economy: A Moonshot Guide to Changing Capitalism”. In it she argues that the space programmes of the 1960s and the covid-19 vaccination effort can provide a model for tackling other complex challenges (...) 

A space-age nomenclature for the new government is already emerging. There will be five “missions”, each with quantifiable targets and each overseen by a mission “delivery board”, which will feature outside experts and be chaired by the prime minister. The “mission delivery unit”, a unit in the Cabinet Office overseen by Pat McFadden, the chancellor of the Duchy of Lancaster, will monitor progress. To take the example of energy, where thinking seems to be most advanced, the goal is to fully decarbonise electricity generation by 2030. Ed Miliband, the energy secretary, is designated the energy “mission lead”. Within his department, Chris Stark, a former head of the Climate Change Committee, a watchdog, will lead a unit called “mission control”.

Eksperimenterede og utprøvende

Det blir spennende å følge dette arbeidet og se hvordan det settes opp og hva slags effekter det gir. Jeg tenker de gjør lurt i å ikke følge Marianna Mazzucatos råd om sterk statlig dirigerng av næringslivets forsknings- og innovavsjonaktivieter for tett. Hun har også i noen artikler advart mot å gjøre økonomisk vekst til en "mission" og mener at det er noe som kommer som et resultat av stor og målrettet statlig pengebruk, mens Keir Starmer og hans finansminister Rachel Reeves ser ut til å mene at økonomisk vekst er en helt utmerket "mission" fordi det er forutsetningen for å skape handlingsrommet som trengs på andre områder.

Det blir uansett spennende å følge dette arbeidet fremover og se om britene virkelig finner bedre måter å jobbe med langsiktig omstilling og et samarbeid på tvers som lykkes bedre. Det Mazzuacto løfter frem som positivt i denne måten å jobbe med store og komplekse samfunnsutfordringer er at det må utforskes og eksperimenteres. Og at det å løse store samfunnsutfordringer på tvers av sektorer ikke er det samme som teknologiske "månelandingsprosjeker:

"This embrace of experimentation is what separates today’s missions from the missions of the moonshot era. Major societal challenges, such as the urgent need to create more equitable and sustainable food systems, cannot be tackled the same way as a moon landing. Such systems consist of multiple technological dimensions (in the case of food, these include everything from energy to waste management), and involve widespread and often disconnected agents and an array of cultural norms, values, and habits. 

Success thus depends on understanding what missions are not supposed to be. For starters, missions are not top-down planning exercises directed by omniscient policymakers. The process relies on entrepreneurial discovery and competition in the private sector to push along the experimentation needed to figure out which solutions work.Transforming such complex systems requires a portfolio of programs aimed at a common goal, not a strategy dictating how each sector or enterprise should solve its respective part of the challenge. Rather than trying to conceptualize the complexity away, today’s successful missions will make it central to policymaking."

Stat og marked

Marianna Mazzucato har også skrevet en ny artikkel litt i etterkant av valget der hun kommenterer ting hun liker og ikke liker med den nye regjeringens ambisjoner, og løfter frem at det skal opprettes noen "Mission boards" for de fem samfunnsoppdragene, som statsministeren selv har antydet at han skal lede. Det blir spennende å se hvor mye tid han får til å gjøre dette i praksis.

Så skal man naturligvis være oppmerksom på at slett ikke alt er på plass og at det alltid vil være krefter som vil motvirke nye måter å jobbe på med store utfordringer. Alle som har sett "Yes, Minister" vet at det ikke er slik at det eksisterende systemet slutter å arbeide for sine egenintesser og sin maktposisjon. Og på viktige områder er formuleringen av de politiske ambisjonene selv skyld i dette, ved at de er abstrakte og vage, som for eksempel formuleringen av en "mission" om å gjøre helsesektoren bedre innrettet for å løse fremtidenes utfordringer. Hva er det egentlig man skal oppnå her? Dette kapiltet er både veldig vagt og unødig detaljorientert samtidig, og beskriver sånn sett ikke en klar problemforståelse eller noe klart oppdrag.

Så skal man også huske på at Labour, til tross for en mer ansvarlig økonomisk politikk og en dreining mot sentrum i virkemiddelbruken, fortsatt er et parti på venstresiden som er glade i statlig eie og statlig styring. Tross sine "missions" har de ikke gått helt bort fra at mer stat og mer styring er svaret uansett problem. Og i dette valgmaifestet slår det ut i at de vil styrke statens mulghet til å overkjøre kommunale planmyndigheter i arealkonflikter, blant annet for å gjøre det lettere å bygge datasentre og grønne industrier, de vil dreie bruken av forskningsmidler bort fra støtte til enkeltprosjekter og mer over på langsikte og strategiske prosjekter med statlig medvirkning og de vil revesere bruk av private aktører i transportsektoren.

Og kanskje mest spektakulært så skal regjeringen nå opprettet en nytt statseid energiselskap, Great British Energy, med hovedkontor i Skottland, som skal klare det kunsttykket å bygge ut fornybar energiproduksjon, gjøre energisektoren utslippsfri innen 2030, sørge for billigere energi til innbyggerne og samtidig tjene penger å være konkurransedyktig i markedet. Det mangler i hvet fall ikke fallhøyde,

søndag 21. juli 2024

Fremtidens energimiks

Fra å i åreveis bli sett på som en nokså traust infrastruktur- og forsyningsbransje der lite egendelig endret seg fra år til år, og til og med tiår til tiår, har teknologiinnovasjon og endrede rammebetingelser gjort energi til et samfunnsområde der mye er i endring og den politiske oppmerksomheten er høy.

Det skyldes flere ting som skjer samtidig. Dels handler det om ambisiøse mål i klimapolitikken som krever at energi må produseres uten utslipp og der det investeres i vind, sol og kjernekraft. Dels handler det om at det grønne skiftet øker etterspørselen etter energi, og spesielt elektrisitet, for å drive batterifabrukker, produksjon av ammoniakk og grønn hydrogen, karbonfangst og lagring, produksjon av utslippfrie materialer og mye annet som tilhører det grønne skiftet. 

Energibransjen spiller en helt sentral rolle i å få komplekse klimaregnestykker til å gå opp. Og for å lykkes må også krevende økonomiske regnestykker gå opp, både for stater, for kunder og for leverandører av energi til en mer fornybar fremtid. Men hva skal man egentlig satse på av energikilder og energibærere som er bærekraftige både miljømessig og økonomisk? At elektristet vil spille en vikigere rolle på flere områder er det liten tvil om, men hva er det beste måten å produsere all denne elektrisiteten?

Eksponentiell vekst

Dette er utgangspunktet for en forside, lederartikkel og spesialrapport i The Economist tidligere i sommer der de argumenterer for at solenergiens eksponentielle veksttakt er det som gir de klart største mulighetene fremover. I lederartikkelen beskriver The Economist det slik:

"To call solar power’s rise exponential is not hyperbole, but a statement of fact. Installed solar capacity doubles roughly every three years, and so grows ten-fold each decade. Such sustained growth is seldom seen in anything that matters. That makes it hard for people to get their heads round what is going on. When it was a tenth of its current size ten years ago, solar power was still seen as marginal even by experts who knew how fast it had grown. The next ten-fold increase will be equivalent to multiplying the world’s entire fleet of nuclear reactors by eight in less than the time it typically takes to build just a single one of them".

Som i it-hardwareindustrien (for eksempel dataprosessorer, harddisker, minnebrikker og mobil nettverksteknologi) er det denne eksponentielle vekste, eller "læringskurven", der man med regelmessige mellomrom dobler effekten og halverer kostnader, som muliggjør effektivisering og prisfall, som igjen muliggjør innovasjon på en rekke områder fordi det som tidligere var dyrt plutsetlig blir mye billigere. Men med en kraft som også gjør det vanskelig å spå hva som kommer, fordi hjernene våre sliter med rive seg løs fra å tenke lineær vekst, der ting legger på seg litt mer og litt mer hvert år, og i stedet forstå konsekvensene av eksponentell vekst, der ting går veldig sakte i begynnelsen, men etter hvert som doblingene legges oppå hverandre, blir noe veldig stort. Noe The Economist beskriver slik;

"Solar cells will in all likelihood be the single biggest source of electrical power on the planet by the mid 2030s. By the 2040s they may be the largest source not just of electricity but of all energy. On current trends, the all-in cost of the electricity they produce promises to be less than half as expensive as the cheapest available today. This will not stop climate change, but could slow it a lot faster."

Men, er ikke dette for godt til å være sant? Er det ikke slik at det alltid vil være noen barrierer og noen hindringer som vil komme i veien som kommer i veien for denne kombinasjonen av volumvekst og konstnadsreduksjoner litt lengre nede i veien? Ingenting kan vokse inn i evigheten, slik for eksempel kull- og oljeindustrien har opplevd tidligere?.I første omgang har slike historiske omstillinger, overgangen fra biomasse til kull, fra kull til olje og fra olje til gass, ført til mer og billigere energi, men på et tidspunkt blir det knapphet på de billigste ressursene og kostnadene øker fordi det å finne og utvinne de nye ressurserene er dyrere.

Kraftig inveseringsvekst

Essayet "Sun machines - solar, an energy source that gets cheaper and cheaper, is going to be huge" tar en grundigere analyse av hvorfor elektrisitet produsert med solceller på viktige områder er annerledes enn elektrisitet produsert med hydrokarboner. Selvfølgelig kan ikke eksponentiell vekst fortsette inn i det uendelige. Det vil alltid være slik at etterspørsselssiden legger begrensninger på veksten. Men forutsetningene på tilbudssiden er annerledes når det gjelder solenergi, med færre barrierer for videre skalering, i følge The Economist.

Artikkelen tar for seg teknologien bak solceller og panelene, det å omgjøre lys til elektrisitet. Hvilke råmaterialer og ressuser som kreves i verdikjeden, og økonomien i det hele. I dag er det slik at solceller produserer omkring 1600 TWh som er omkring 6 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon og 1 prosent av verdens primærenergibruk. Det er jo i seg selv ganske imponerende med tanke på at det ikke er så lenge siden solenerrgi var helt marginalt i enegisystemet, men det mest imponerende er veksttakten.

I følge The Economist er det i dag solenergi det investeres mest i av ulike typer elektrisitetsproduksjon, USD 500 milliarder i året. Det er på nivå med investeringene i oppstrøms olje- og gassvirksomhet. Og den installerte kapasiteten dobles hvert tredje år, noe som gjør at elektrisitet produsert med solenergi vil passere kjernekraft i 2026, vindkraft i 2027, vannkraft i 2028, gasskraft i 2030 og kullkraft i 2032. The Economist skriver:

"Buying and installing solar panels is currently the largest single category of investment in electricity generation, according to the International Energy Agency (iea), an intergovernmental think-tank: it expects $500bn this year, not far short of the sum being put into upstream oil and gas. Installed capacity is doubling every three years. According to the International Solar Energy Society, solar power is on track to generate more electricity than all the world’s nuclear power plants in 2026, than its wind turbines in 2027, than its dams in 2028, its gas-fired power plants in 2030 and its coal-fired ones in 2032. In an iea scenario which provides net-zero carbon-dioxide emissions by the middle of the century, solar energy becomes humankind’s largest source of primary energy—not just electricity—by the 2040s"

Denne kostnadsutviklingen gjør at investeringer i solenergi ikke lenger trenger verken subsidier eller klimapolitiske begrunnelser for å bli gjennomført, det er rett og slett billigst og mest lønnsomt i veldig mange tilfeller. The Economist er svært optimistiske i artikkelen, ikke bare på solenergiens vegne men også når det gjelder påvirkningen på verdens energibalanse mer generelt. De mener at verden vil kunne styre i retning av et stort overskudd av fornybar energi i årene som kommer, og der for eksempel produksjon av grønn hydrogen i stor skala ved hjelp av elektrolyse fremstår som som et realitistisk alternativ. Det samme gjelder andre grønne prosessindustrier som trenger mer elektrisitet.

Flaskehalser som kan forsinke

Er det så noen hindringer og flaskehalser som kan komme i veien for å lykkes, på samme måte som med kull, olje og gass, som er ikke-fornybare ressurser som ikke kan vokse i det uendelige? Solenergi har, i følge The Economist, ikke slike utfordriner på samme måte. Solstråler er tilgjengelige for alle, selv om noen områder naturligvis er langt mer solrike enn andre. Arealkonflikter kan det bli, men det mangler egentlig ikke landarealer i verden med mye sol og lite folk. Og den viktigste råvaren man trenger for å produsere solcecllepaneler er silisum, et av verdens vanligste grunnstoffer, som finnes i sand og stein og brukes til å produsere blant annet glass, sement, databrikker, fiberoptiske kabler - og solceller. Vi kommer ikke til å gå tomme for silisium i verden, og det er heller ikke slik at den bare finnes noen få steder.

Det som er den mest kritiske flaskehalsen for overgangen til et nullutslippssamfunn basert på solenergi er, i følge The Economist, at elektrisiteten ikke produseres der etterspørselen er størst , verken i geografi eller i tid. Det vil typisk være et overskudd av solenergi i varme og solrike områder, for eksempel i sør-Europa og sørlige deler av USA, og størst etterspørel etter elektrisitet i kalde og gjerne sky- og nedbørsrike områder, som i Nord-Europa og nordlige deler av USA. Det krever store investeringer i strømnett og nett som tåler større svingninger i mengden elektrisitet som kan mates inn i nettet, 

Ubalanse mellom produksjon og etterspørsel i tid handler om at etterspørselen etter elektisitet er høyest på tider av dagen og tider av året der det produseres minst solenergi. Solenergi har verken den kontinuerlige produksjonsprofilen til et gasskraftverk eller kjernekraftverk, eller den fleksbiliteten som ligger i vannkraft, der produksjonen kan skrus opp og ned i takt med etterspørselen. Solenergi produsereres når solen skinner, og fordi elektrisitet i utgangspunktet er ferskvare, den brukes samtdig som den produseres, så skaper det behov for en overkapasitet som kan dekke etterspørselen når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser. Men dette gjør også at det vil være en nær sammeneheng mellom veksten i solenerginæringen og veksten i batterisystemer for langring av dette overskuddet. Jo større, bedre og billigere batterier, jo mindre behov er det for overproduksjon og risiko for negative strømpriser i perioder. The Economist skriver at:

"Batteries and other storage technologies allow arbitrage across time rather than space; energy generated at midday, when grid prices are low, can be sold back when the Sun sets and prices are higher. What is more, batteries, like solar cells, are mass producible and targets of Chinese industrial policy. As a result they are moving down an experience curve even steeper than solar’s. The Rocky Mountain Institute, a think-tank, calculates that the cost of a kilowatt-hour of battery storage has fallen by 99% over the past 30 years."

I tillegg til disse drøftingene av hva et slikt globalt solenergioverskudd vil gi av muligehter, er det også et par andre artikler i denne gjennomgangen. En om Kinas gigantiske satsing på å subsidiere seg til å bli dominerende i solenergiverdikjeden, med stor overkapasitet og markedsturbulens som konsekvens. Og en egen artikkel om hvordan privat sektor driver en energirevolusjon i Afrika basert på investeringer i solenergi. Det er mye spennende på gang, muliggjort av en teknologi som lenge har vært sett på som morsom, men litt marginal, men som for lengst er blitt en teknologi som kan dominere energibransjen i årene som kommer.

onsdag 17. juli 2024

Fallende handelsoverskudd

Fortsatt stor eksport av olje og gass gjør at det norske hadelsoverskuddet fremdeles er høyt. Men det er noen urovekkende signaler når vi ser på Statistisk sentralbyrås (SSB) ferske tall. Handelsbalansen overskudd første halvår 2024 er lavere enn i både 2022 og 2023. Og dersom vi ser fort fra olje og gass, og bare er opptatt av fastlands-Norges handelsbalane, går det i feil retning.

Egentlig burde eksporten øke og handelsbalansen styrkes når kronekursen er svak. Men slik er det ikke nå. Noen klipp fra det SSB skriver:

"Fastlandseksportensvekket seg med 10,1 prosent fra fjorårets juni og endte på 56,3 milliarder kroner. Eksportverdien fra fastlandet er også 2,6 prosent lavere for halvåret sett under ett (...)  Fiskeeksporten første halvår med 76,9 milliarder kroner totalt er 2,8 prosent lavere enn i første halvår i 2023. Likevel er det den nest høyeste eksportverdien vi har registrert i et halvår.

Metalleksporten sank også fra juni 2023, nedgang i eksporten av andre metaller mer enn oppveide for oppgangen i eksportvolumet av aluminiumslegeringer. Eksporten av metaller utenom jern og stål sank derfor med 5,2 prosent og endte på 7,0 milliarder kroner. Eksporten av strøm falt med 37,0 prosent fra juni i fjor, og endte på 1,6 milliarder kroner. Den gjennomsnittlige strømprisen på 549 kroner per MWh er nå 37,3 prosent lavere enn i juni 2023."

lørdag 13. juli 2024

Lang musikk til lange feriedager (71)

Som jeg tidligere har vært innom i denne musikkspalten om lang musikk på lange sommerferiedager, så gir det lange formatet mulighet til å utforske ganske ulike ting. Man kan fordype seg i artister man kjenner fra før med b-sider, rariteter og aldri tidligere utgitte ting, og dyrke det eksotiske og nerdete. Eller man kan oppdage eller gjenoppdage artister man ikke kjenner så godt. Og da passer sannsynligvis "Best of..." eller "samlede verker" bedre.

Dagens bidrat er en "best of"-tilnærming for å utforske bandet "Florence and the Machine" et band jeg kjenner gjennom noen enkeltlåter, og til og med har sett live på en Nobelkonsert i 2010, men gjerne vil vite mer om. Har de noen egnet samleutgivelse med nok låter til å fylle en lang dag på stranden. 

Og svaret er: Ja, i hvert fall dersom kan bruker begrepet litt moderne og raust. For samlingen "Under Heaven, Over Hell" finnes ikke som i den fysiske verden som CDer eller LPer i en box-set. Det er en ren digital utgivelse med 39 låter plukket fra bandets 5 albumutgivelser fra 2009 og frem til i dag. Er dette da bare en spilleliste og ikke en egentlig samleutgivelse? Jeg tenker at den distinksjonen etter hvert kan bli litt utflytende i en tid der de fleste nyter musikk i strømmeformat. Jeg har så langt alltid holdt meg til digitale utgivselser av ting som har en parallell i den fyssike verden, men når Florence and the Machine selv har tatt initiativet og valgt ut sangene, og omtaler dette som en offisiell samleutgivlse, så tenker jeg det må være helt greit. Omtalt i New Musical Express (NME) er den også.

Florence and the Machine er fra sør i London og ble til da Florence Welch og Isabella Summers traff hverandre i Art School (mange engelske band har blitt til på den måten) og kalte seg Florence Robot and Isa Machine, men forkortet navnet og fikk flere medlemmer. Jeg har sett musikken beskrevet som "baroque pop", popmusikk med et stort lydbilde og instrumenter og elementer fra klassisk musikk, og sånn sett i slekt med for eksempel Kate Bush og Arcade Fire. De er ikke bandet som gir ut mest, det er blitt fem album på 15 år, men når de kommer går de gjerne til topps på listene både hjemme i UK og i mange andre land.

Når det gjelder selve innholdet så er dette akkurat som lovet en samling av høydepunkter fra Florence and The Machines fem album. Det er ikke kronologisk rekkefølge på sangene, men det betyr ikke så mye. Her finner man alle de støste og mest kjente hitlåtene som "Dog Days Are Over", "Skake It Out", "You've Got The Love", "Spectrum (Say My Name)" og "Ship to Wreck". Men også veldig mye annet bra. Siden jeg ikke har fordypet meg i albumutgivelsene så er jeg ikke i stand til å vurdere om det er det er de riktige 39 låtene som er blitt plukket, men jeg synes det virker sånn. Det er i hvert fall en solid og svært hørbar samling sanger som gir en god innføring i hva Florence and the Machine har gjort og fortsatt holder på med.

tirsdag 9. juli 2024

De 10 mest verdifulle selskapene i verden

Hvilke 10 bedrifter i verden er mest verdt? Hvilke bransjer dominerer, og i hvilke land holder de til? Hvordan har troen på kunstig intelligens påvirket markedsverdiene? Og hvordan er verdien av de største selsakpene sammenlignet med noen annet vi kjenner godt, som det norske oljefondet?

Jeg synes dette er veldig interessante spørsmål å utforske fra tid til annen, ikke minst fordi selskapenes markedsverdi ikke bestemmes av historien alene, av regnskapstall og balanse, men først og fremst av forventninger til fremtidige inntekter. Og slike forventninger kan ende seg, ikke bare for selskaper, men for hele bransjer. Plutselig kan det være energiaksjer eller finansaksjer som seiler oppover listen, eller de som satser på bestemte teknologier.

Nå skal det sies at denne ti på topp-listen, som Wikipedia oppdaterer kvartalsvis, har vært forbløffende stabil de siste årene. Det er de store amerikanske digitale plattformselskapene som dominerer i toppen. For ti år siden var det mye snakk om FAANG; det vil si Facebook, Amazon, Apple, Netflix og Google. De siste par årene med Teslas og Nvidias voldsomme vekst i markedsverdi har det vært snakk om "The magnificent seven", som er Microsoft, Apple,  Alphabet, Amazon, Meta, Nvidia og Tesla. 

Nylig har Tesla falt nedover listen, samtidig som det er spørsmål om det er en egen gruppe ekstra godt posisjonerte selskaper innenfor kunstig intelligens som kan dra fra de andre. Denne våren har det vært en del oppmerksomhet om at det er strekk i laget. Apple, Google og Tesla henger ikke så godt med som de andre, og det er en egen gruppe "Fabulous Four" med Microsoft, Amazon, Meta og Nvida som dominerer, spesielt på grunn av posisjonene de har på kunstig intelligens. 

Men det stopper jo ikke der. Forbes anbefaler investorer å se på selskaper som er på vei oppover når det gjelder både inntjening og posisjon innenfor kunstig intelligens, og nevner speselt tre selskaper som er på vei opp, den taiwanske brikkeprodusenten TSMC, hardwareselskapet Broadcom og mikroprosessorselskapet AMD. Som vi ser på topp 10-listen over er de to første inne på topp 10-listen.

Er det mulig å være blant de mest verdifulle selskapene i verden uten å være et digitalt plattformselskap som er opptatt av kunstig intelligens? Ja, på topp 10-listen finner vi både investeringsselskapet Berkshire Hathaway, som er kjent for å investere langsiktig i gode verdiselskaper i mange ulike bransjer, og Eli Lily som er et legemiddelselskap. Det er ikke lenge siden Visa og Exxon Mobil var innom topp 10. 

Akkurat nå er listen ekstremt dominert av amerikanske selskaper, men det er ikke lenge side det var kinesiske aktører som Tencent og Alibaba på listen. Kanskje vi kinesiske batteriprosdusenter eller leverandører av løsninger for solenergi bli de neste? Det at bilprodusenten Tesla har vært høyt oppe viser at også at innovative nyskapere i transportsektoren kan få svært høy verdi. Og ser vi på de mest verdifulle selskapene i Europa nå er det Novo Nordisk innenfor legemidler som er størst, De har vokst kraftig og er rett bak topp 10 globalt. Litt bak følger ASML, den nederlandskap verktøyleverandøren til dataprossorindustrien, en deretter kommer LVHM og Hermes, to franske merkevareselsakper.

Så, ja det kan være lurt å være godt posisjonert i bransjer som er del av en teknologisk transformasjon og som er svært skalerbare. Men, på den annen side, er mange ulike deler av den digitale verdikjeden representert, både hardware og komponentprodusenter, softwareutviklere, designere av produksjonsutstyr og produsenter av produksjonsutstyr, reklamefinansierte plattformutviklere. Og som før hjelper det å finne nisjer som det av en eller annen grunn ikke er så lett for andre å komme inn i, for eksempel fordi det er sterke nettverkseffekter ("winner takes all"), veldig høye FoU- og kapitalkostnader eller veldig spesielle kompetansebehov. Samtidig som flere av disse selskapene har lykkes ved å redefinere selve bransjebegrepene og skapt nye bransjer (søkemotorer, operativsystemer, smarttelefoner. sosiale medier), og i noen grad trukket stigen opp etter seg etter at de har lykkes.

Jo, og så var det dette med Oljefondets verdi sammenliget med disse store selskapene. Oljefondets alltid oppdaterte kalkulator viser at det nå har en markedsverdi på omkring NOK 18 150 milliarder. I amerikanske dollar blir verdien omring USD 1 700 milliarder. Hadde oljefondet vært et børsnotert privat investeringsselskap som ble priset etter verdien av eiendelene, ville det kommet på 6. plass. Bak Amazon, men større enn Meta. Og omkring dobbelt høy markedsverdi som Berkhire Hathaway, som er i samme bransje.

mandag 8. juli 2024

Tapere og vinnere ved valget i Frankrike

For noen dager siden blogget jeg om tapere og vinnere ved valget i Storbritannia, og hvordan de konservative helt utvilsomt har tapt stort, både i antall stemmer og i antall mandater. Mens det når det gjelder å kåre valgets vinnere er litt mer sammensatt. Det er jo utvilsomt at Labour vant et stort flertall målt i antall mandater og skal danne regjering, mens liberaldemokratene også hadde en stor mandatfremgang. Men det er et tankekors for begge at de knapt fikk noen nye velgere.

Hvordan er det så i Frankrike som hadde andre valgomgang i sitt valg til nasjonalforsamling i helgen? Hvem vant og hvem tapte? Normalt handler jo politikk om å vinne regjeringsmakt, men vi vet ikke hvem som kommer i regjering i Frankrike enda. Likevel har det vært mye snakk om at venstresidens allianse vant valget i Frankrike de siste dagene, også i norske. Men hvilke kriterier er det man i såfall baserer en slik kåring av en valgvinner på? Det er flere muligheter:

- Den/de partiene som kommer i regjering har vunnet (men hvem det er vet vi ikke enda)
- Blokken (eller partier) som går mye frem fra forrige valg har vunnet
- Blokken (eller partiet) som er størst er vinnere
- Blokken (eller partiet) som vinner flest mandater er vinnere
- De som hindrer at noen andre får regjeringsmakt er vinnere

Og det er denne siste logikken som i stor grad har preget medieanalysene av valget i Frankrike. Frykten var stor for at Nasjonal samling kunne få rent flertall og det ble mobilisert og samarbeidet for å hindre at det skulle skje. Og en viktig del av den politiske kampen er å ta mest mulig av æren for at de slemme tapte. Egentlig har jo alle stemmer som ikke gikk til Nasjonal samling bidratt til dette, både de som gikk til Macron, til republikanerne og til venstresiden bidratt, men i kampen om historiefortellingen er det naturligvis viktig å få mest mulig av æren for at man gjorde den mye av jobben som måtte til for at det skjedde. Man var den avgjørende forskjellen. 

I en litt mer nøktern analyse av valget kan det være greit å minne om at Venstrealliansen ikke bare fremstilte seg som en bred folkefront mot ytre høyre, men like som en allianse for å vinne over Macrons sentrumsallianse. Først da det ikke ble mulig å gjøre begge deler samtidig, for da ville ytre høyre vunnet, så ble planen lagt om og det ble nødvendig å samarbeide med sentrum om å støtte hverandres kandidater i de enkelte valgkretsene.

Hvis vi begynner med Nasjonal samling (RN) så er det ingen tvil om at de gjorde det en del svakere enn de hadde håpet og at de derfor ikke kommer til å bli et regjeringsparti nå. Sammenligner vi med forrige valg i 2022 er det derimot slik at RN har gått kraftig frem. De fikk 142 mandater, en fremgang på 53. I første valgomgang fikk de 33 prosent og i andre 37 prosent av stemmene, omkring en dobling av oppslutningen. Og ble med det Frankrikes klart største blokk målt i antall velgere. Det er veldig mye oppmerksomhet nå om at den kom på tredjeplass av bloggene, men målt i antall velgere er de klart størst. Men valgordningen er alså slik at det ikke holder å ha flest velgere når de andre partiene blir enige om å samarbeide om å stille felles kandidater. Og skulle de fått flest mandater ville det likevel ikke vært nok uten et rent flertall, ganske enkelt fordi parlamentarismen er slik at det ikke er det største partiet som vinner, men den konstellasjonen som har et flertall bak seg i nasjonalforsamlingen. Akkurat det gjør også venstresiden lurt i å huske på.

Venstreblokken den såkalte nasjonale folkefronten (NPF) med fire ulike røde og grønne pariter ble den største blokken ved dette valget. De fikk 180 mandater, 49 flere enn i 2022. I velgeroppslutning fikk de 28,2 prosent i første valgomgang, en fremgang på 2,5 prosentpoeng, og kandidatene deres fikk 25,8 prosent i andre valgomgang. Denne grupperingen av røde og grønne partier er full av indre motsetninger. Det største partiet er et venstrepopulistisk parti som er mot EU og NATO. Partiene kommer til å slite med å finne noen felles statsministerkandidat. Og skulle de gjøre det har de likevel ikke flertall i parlamentet, de må samarbeide med Macrons sentrumsblokk. Da er det kanskje mer sannsynlig at denne blokken vil splittes og at bare noen av partiene der vil samarbeide mot sentrum.

Macrons sentrumsallianse Ensemble ble den nest største blokken ved valget, men gikk kraftig tilbake i antall velgere og i antall mandater sammelignet med 2022. De vant 159 mandater, tilbake 86. I første valgkomgang fikk de 21,3 prosent og i andre fikk kandidatene deres 24,5 prosent av stemmene. Resultatet i første omgang var 4,5 prosentpoeng dårligere enn sist. Men resultatet er likvel en god del bedre enn de fryktet på forhånd.

Fjerde størst ble det republikanse partiet, det gamle styringspartiet som ikke passer inn i noen av de andre blokkene. De har dessuten hatt en helt håpløs inngang til valgkampen og ble splittet i synet på samarbeid med Nasjonal samling. Noen kandidater ble valgt i et samarbeid med RN, mens flertallet i partiet valgte å stille egne kandidater. De fikk 39 mandater, en tilbakegang på 25, og 6,6 prosent velgeroppslutning, en tilbakgang på 4,7 prosentpoeng i første valgomgang. Et dårlig resultat naturligvis, men kanskje når det gjelder uttelling bedre enn fryktet med et så umulig utgangspunkt.

Kanskje det mest interessante fremover blir å se på hvordan forhandlinger om samarbeid og koalisjoner vil utspille seg i et land som aldri har lært seg parlamentarisme. Nå er de nødt til å finne ut av det. Og også finne ut av i et parlamentarisk demokrati er det ingen som har vunnet noen endelig seier før det er en regjeringsplattform på plass som et flertall kan stille seg bak.

søndag 7. juli 2024

Lang musikk til lange feriedager (70)

I en sommerspalte som dette, som har gått i over 10 år og handler om musikk til lange dager på badestrender, burde det ikke være med noe musikk fra The Beach Boys? Det er jo et strålende godt spørsmål. Gjennom til nå 69 episoder er det jo slik at veldig mange av innslagene passer betydelig bedre i en mørk kjeller, i et klubblokale eller på en stor konsertareana enn på en badestrand.

The Beach Boys sunger om surfing, strender og damer fra California, så det er et helt strålende forslag til noe som både er hørbart og som passer. Spørsmålet er hva det i så fall kan være. Rent musikkhistorisk er det utvilsomet at albumet "Pet Sounds" som kom i 1966, da Brian Wilson i Beach Boys konkurrerte med Beatles "Revolver" og "Sgt Pepper" om å skrive og produsere verdens beste popplate. Og "Pet Sounds" er helt der oppe i topp ti, og noen ganger øverst, på listene over historiens beste album.

Problemet er at "Pet Sounds" med sine 13 sanger er for kort til en hel dag på stranden. Sanger derfra må være med, men finnes det noen større samling som også har med listetoppene om surfing, strender og damer fra før "Pet Sounds", men også har med sanger fra Beach Boys senere utgivelser, der de kommersielle suksessene ikke kom så ofte, men som også kan være verdt å utforske når man har litt tid til fordypelse.

Samlingen jeg har funnet er "The Beach Boys - Fifty Big Ones" som kom i 2012 og markerte at det var 50 år siden bandet begynte å spille sammen i 1962. Denne samlingen er akkurat hva en som ikke allerede har alt med the Beach Boys trenger for å sette seg inn i hva dette fenomenet egentlig handlet om, og samtidig få en god stradfølelse. Den er ikke i kronologisk rekkefølge, og jeg er usikker på om et er en form for tematisk tenking i stedet, men i første del er det i hvert fall en del gamle klassikere om California, strender og surfing, som "California Girls, "Surfin Safari", "Surfin' USA" og "Catch a Wave". 

Biler er et annet populært tema, med sanger som "Little Honda" og "Little Deuce Coupe". Og så bruke The Beach Boys ofte coverlåter både på albumene og som singler, sanger som "Do You Wanna Dance", "Rock'n'Roll Music" og "Barbara Ann" er med her. Fra perioden etter Pet Sounds er blant annet "Good Vibrations" og "Darlin'" med. Når det gjelder sanger fra 80- og 90-tallet er det flere, og morsomt å trekke frem coverlåten "Kokomo" fra 1988 som ble en listetopp, mye takket være at den var med i filmen "Cocktail" med Tom Cruise i hovedrollen.

Hva så med sanger fra "Pet Sounds", selve mesterverket? Av de 50 sangene på albumet er det 4 sanger herfra: "I Just Wasn't Made for These Times", "God Only Knows", "Wouldn't It Be Nice" og "Sloop John B". Veldig bra sanger. Men når det gjelder Pet Sounds er jo det et album man uansett bør høre på i sin helhet helt uavhengig av gode samlinger som lages i ettertid.

lørdag 6. juli 2024

Tapere og vinnere ved valget i Storbritannia

Man snakker gjerne om "landslide" i Storbritannia når et parti vinner et knusene seier ved et valg, slik Margaret Thatcher gjorde det i 1983 med  sine 42,4 prosent av stemmene, 397 mandater og et flertall på 144. Eller Tony Blair i sin første valgseier i 1997 med 43,2 prosent, 418 mandater og et flertall på 178. Blair vant igjen i 2001 med en nesten like klar margin. Ja seieren til Boris Johnson i 2019 har også blitt omtalt som en "landslide". Da fikk det konservative partiet 43,6 prosent, 365 mandater og et flertall på 80. Og den høyest prosentvise oppslutningen for noe parti siden 1979, Thatchers første valgseier. 

Målt i antall mandater og som om størrelsen på mandatflertallet er Labours valgseier i 2024 helt der opp blant de største valgskredene, med 411 mandater og et flertall på 172. Målt i valgoppslutning er det ikke dette et fult så stort som "landslide". Og som min lille historiske oversikt viser er det en klar sammenheng mellom gode valgresultater, mange mandater og store flertall, men den er ikke er helt entydig. Man kan være heldig eller uheldig med mandatuttellingen i system med enpersonkretser avhengig av hvoran stemmene fordeler seg både geografisk og mellom de ulike partiene.

Tapere og vinnere ved valget

Hvem var så de store vinnerne og taperne ved dette valget, og vi både ser på prosentvis oppslutning og på mandatene? Den store taperen er det i hvert ingen tvil om. Det konservative partiet er nesten halvert i stemmetall, fra 43,6 prosent til 23,7 prosent. Mandattallet har falt enda mer, fra 365 til 121. I London har de ikke vunnet noen kretser i det hele tatt. Mange av de 121 kretsene som er vunnet er vunnet med knappe flertall. Det er en ordentlig krise. Og i denne situasjonen skal de ikke bare velge ny partileder, men også hvilken politisk retnig de skal ha i opposisjon. Erfaringene fra forrige gang de var i opposisjon var ikke så gode. Tony Blair vant tre valg før de var klare til å regjere igjen, og da vant i første omgang en veldig knapp seier og David Cameron gikk i koalisjon med liberaldemokratene.

Vinneren målt i mandater og i størrelse på flertallet er naturligvis Labour den store vinneren. Og snuopprasjonen som er gjort fra Jeremy Corbin til Keir Starmers sentrumsorienterte ledelse er imponerende. Labour har også vunnet tilbake Skottland og gått frem 19 prosentpoeng der. Men det er vel også den fremgangen Labour har ved dette valget. Tankekorset for ledelsen må være at oppslutningen nå på 33,7 prosent er bare 1,7 prosent høyere enn Corbyn fikk da han tapte med et "landslide" mot Boris Johnson i 2019.  Men de 1,7 prosentene har gitt smått utrolige 211 nye mandater. Mens problemet naturligvis er at man ikke kan regne med at litt over 30 prosent er nok til å styre landet neste gang.

Den andre store vinneren i antall mandater er det liberaldemokratiske partiet som gikk fra 11 mandater ved forrige valg til 72 mandater nå, en fremgang på utrolige 61. Det har vært dette partiets skjebne at det alltid har vært grovt underrepresentert, med noen små unntak når Labour har vært i indre krise, men denne gangen er det valgkretser der de konservative har vært hovedmotstanderen som har gitt suksess. Og de har klart denne vanvittige framgangen i mandater uten å gå frem mer enn 0,7 prosentpoeng til 12,2 prosent av stemmene. Så fra å være et av de mest underrepresenterte paritiene i alle år har de plutselig tjent på valgsystemet.

Den andre store taperen ved dette valget er det skotske nasjonalistpartiet SNP, som fikk 29,9 prosent, en tilbakegang på 15 prosentpoeng. Ikke helt uventet etter at SNP har fått store interne problemer etter å ha gjort det veldig godt i flere valg på rad. Denne gangen vant de 9 mandater, en helt utrolig tilbakegang på 38 mandater fra valget i 2019. Og partiet som tok 37 mandater, opp fra bare ett mandat forrige gang, var Labour som fikk 35,7 prosent av stemmene.

Men hvis det er slik at det konservative partiet er halvert og både Labour og liberaldemokratene har gått enormt frem i antall mandater, men uten å ha flere velgere, hvilket parti er det som har fått alle disse velgerne de konservative har tapt? Og som ikke har fått noen mandatuttelling? Svaret på det er det gamle Brexit partiet, men som nå heter Reform UK, med Nigel Farage som partileder. De ble faktisk tredje største parti, med 14,3 prosent av stemmene, flere enn liberaldemokratene, men fikk bare 5 mandater.. Så noe makt på kort sikt blir det ikke. Men de har laget et enormt dilemma for de konservative som rives mellom de som nå vil gå mot sentrum og de som vil gå til høyre for å demme opp for Reform UK.

fredag 5. juli 2024

Lang musikk til lange feriedager (69)

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, også min egen ungdomstids musikalske oppvåkning der det handlet om Joy Division, The Clash, The Cure, David Bowie, Talking Heads og Blondie, var Bob Dylan totalt borte fra radaren. Det var musikk noen foreldre hørte på, og kanksje noen venners mye eldre søsken, men den kreative brønnen hadde tørket ut.

Samlingen "Springtime in New York, The Bootleg Series vol. 16, 1980-85" viser at det ikke stemmer. Det var massevis av musikalsk kreativitet i Dylan, den kom bare ikke godt frem på albumene. Og vi må huske på at rett før perioden denne samlingen dekker allerde hadde skuffet masse fans ved å gi ut to evangelisk kristne album, og kom med et tredje, "Shot of Love" i 1981. Og deretter to mer klassiske Dylan-album, "Infidels" og "Empire Burlesque" i 1983 og 1985.

Det "Springtime in New York gjør", på samme måte som tidligere utgivelser i Bootleg serien, er å vise at det var mangder av overskuddsmateriale i form av andre sanger som ikke kom med på albumene, andre versjoner og coverlåter, og mye av dette er rett og slett bedre enn de tre albumene. Kanskje kunne Dylan gjort seg selv mer interssant på 80-tallet ved å være flinkere til velge andre sanger og andre versjoner? Men desto bedre at disse omfattende Bootleg-samlingene har kommet ut. Når jeg oppdaget Bob Dylan for fullt i voksen alder var det særlig to grunner til det: Andre artisters coverversjoner av Dylans sanger (som Rolling Stones versjon av "Like a Rolling Stone" og Nick Caves "Death is not the End"). Og Bootleg series volume 1-3 som jeg blogget om i 2010 og samlingen "Biograph" som jeg blogget om året etter, som ga en innføring i en Bob Dylan jeg ikke visste om. 

Et lite sidespor: Jeg vet jeg at jeg har hoppet over Bootleg Series nr 14, "More Blood, More Tracks", fra en langt mer hyllet periode, men den finnes ikke i lang versjon på streaming, men må kjøpes. Det er i og for seg greit, men den koster kr 500 for 87 låter på iTunes, så det får vente Mens bootleg nr 15, "Trouble No More" er i en gratis strømmeutgave på Spotify med 102 låter. Litt rart det der.

Men denne gangen er det altså "Springtime in New York" fra det glemte 80-tallet, i en kjøpeutgave, til en fornurtig pris, med 57 sanger. Den finnes også i en versjon med 25 sanger på Spotify, men det blir for kort til det dypdykket som trengs på en lang dag på stranden. Versjonen med 57 sanger som det er snakk om her finnes også som en fysisk boks med 5 CDer, og det er en fornuftig tematisk inndeling å ta utgangspunkt i på også når man har den digitalt.

CD1 og CD2 er innspillinger som er gjort da "Shot of Love" ble spilt inn. Det er noen veldig fine øvingsversjoner av litt eldre låter, som "Senior" og "To Ramona". Det er herlig coverversjoner av Neil Diamonds "Sweet Caroline", Temptaions "I Wish it would Rain" og Hank Willians "Too Cold". Og så "Angelia" som av uforklarlige grunner ikke kom med på albumet. 

CD3 og CD4 er kjernen i denne samlingen, sanger som ble spilt inn i forbidelse med innspillingen av albumet "Infidels", men som ikke fant veien til albumet eller fant veien dit i andre versjoner. Her er det så mye bra at ikke alt trenger å nevnes, men jeg må nevne den utelatte sangen "Blind Willie McTell", en av de beste sangene Dylan har skrevet. Det er to alternative versjoner av "Don't Fall Apart on Me Tonight", som kom på albumet og to versjoner av "Too Late" som ikke kom med på albumet. Denne delen avsluttes med en lang versjon av "Death is not the End",

På CD5 er det innspillinger fra "Empire Burlesque"-tiden, Har får vi en aldri tidligere utgitt liveversjon fra David Letterman Show av "Licence to kill" og "New Danville Girl" som senere skulle bli til "Brownsville Girl". Det er to andre versjoner her av "When the Night Comes Falling from the Sky", og noe av det mest interessante med denne siste delen er at mange av sangene fra albumet som kom i en tidsriktig 80-tallsproduksjon her finnes i andre og veldig hørbare versjoner, som "Emotionally Yours", "I Remember You" og "Dark Eyes".

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

mandag 1. juli 2024

Blue Monday fremført på Casio-instrumenter

 Hvordan høres det ut når man bestemmer seg for å spille en coverversjon av New Orders "Blue Monday" bare med elektroniske instrumenter fra Casio? En ganske kul utfordring som vi kan se resulatet av på YouTube på kontoen med brukernavnet Polaroids of Pyramids. Det er en litt kompirmert utgave av originalen, men veldig godt gjennomført. God reklame for Casio er det også: