To urovekkende indikatorer i RNB

Denne uken har regjeringen lagt frem Revidert Nasjonalbudsjett for 2024, eller RNB som det gjerne heter blant de innvidde. Dette er en budsjettjustering som som skjer litt ute i budsjettåret hvert år, og vedtas i Stortinget før de tar sommerferie. Det skal i prinsippet ikke være en ny budsjettbehandling, men justeringer for uforutsette ting. I år nyter forsvaret og den statlige helsesektoren godt av å bli oppjustert.

Men i tillegg til at noen inntekter og utgifter justeres opp og ned i proposisjonen om RNB, er Stortingsmeldingen om RNB en interessant løypemelding om tilstanden i norsk økonomi. Her fremfører regjeringen påstander om at ting nå går bra, slik vi også hører det samme budskapet i media. I kapittel 2 om situasjonen i norsk økonomi står det:

"Mot slutten av året og inn i 2025 venter vi at veksten i norsk økonomi igjen kommer opp, og til noe i overkant av en normal veksttakt, se tabell 2.1. Det skyldes i hovedsak utsikter til bedret kjøpekraft for husholdningene, som vil trekke opp konsumet og etter hvert også boliginvesteringene. I år vil økt offentlig etterspørsel også være en viktig bidragsyter til høyere aktivitet."

Det er jo flott å tenke at det både blir vekst i økonomien, bedre kjøpekraft, flere arbeidsplasser, lavere rente og, i hvert fall etter hvert, vekst i boliginvesteringene. Men det fine med stortingsmeldingen om RNB er at den også inneholder 100 sider med grafer og tabeller fra folkene som driver med statistikk og prognoseverktøy, så man rett og slett kan undersøke budskapet om at ting går bra opp mot tallene fra fagekspertisen som viser hvordan de mener det vil gå i 2024 og 2025.

Jeg vil trekke frem to indikatorer man i hvert fall må si at nyanserer de positive fremtidsutsiktene en del, og noen av oss vil tenke at er ganske urovekkende prognoser for de nest to årene. Den ene er tabellen øverst til høyre i dette blogginnlegget, fra side 18 i  RNB-meldingen som har overskriften "Hovedtall for norsk økonomi". Den viser at BNP i fastlands-Norge vil vokse med 0,9 prosent i år og 1,9 prosent i 2025, men det er offentlig sektor som vokser mest, ikke private bedrifter eller privatpersoners økonomi. Mens offentlige konsum øker med 2.1 prosent i 2024, øker privat konsum med bare 1 prosent.

Og kanskje aller mest urovekkende (og derfor markert i gul farge av meg i tabellen over): Investeringene i bedrifter i fastland-Norge vil falle med 2,6 prosent i 2024 og med ytterligere 3,4 prosent i 2025, mens investeringer i offentlig forvaltning vil øke med 4,1 prosent i år. Dette er en betydelig dreining av penger fra privat til offentlig sektor, som kanskje ikke er spesielt overraskende når man ser på skatteøkningene som er gjennomført og de kraftige reaksjonene som kommer fra gründere, investorer og andre i privat sektor mot mer eller mindre kreative forslag om nye skatter. Det som i hvert fall er sikkert når man ser på disse indikatorene er at regjeringens politikk virker som annonsert. Mer penger blir flyttet fra private bedrifter og eiere og til det offentlige.

Den andre indikatoren jeg vil trekke frem, som viser noe av det samme, men over tid, handler om forholdet mellom hele offentlig sektor og hele privat sektor i norsk økonomi. For hvor stor andel utgjør egentlig offentlig forvaltning i norsk økonomi? Svaret finner vi grafen til venstre fra side 49 i stortingsmeldingen om RNB. Den viser "Utgifter i offentlig forvaltning i prosent av trend-BNP for fastlands-Norge 2007-2024". Som vi kan se i grafen utgjør statlig og kommunal forvaltning omkring 62 prosent av fastlands-Norges økonomi i 2023 og 2024. Andelen har aldri vært høyere enn nå.

Denne grafen står litt alene i stortingsmeldingen og er av en eller annen grunn ikke kommentert i teksten. Det er derfor naturlig nok heller ikke formulert noen målsetting om hva regjeringen mener om denne prosentandelen, eller om den bør opp eller ned i årene som  kommer. Hvor  høy kan prosenten bli før dette ikke lenger er bærekraftig? 

Er vi der at vi burde laget en variant av en handlingsregel for offentlig forvaltnings andel av BNP? Vi må vel anta at offentlige utgifter til helse, eldreomsorg og pensjoner fra folketrygden vil vokse i trakt med demografiutviklingen i årene som kommer. Men er det mulig å ha et mål om at veksten i offentlige utgifter, over tid, ikke må være høyere enn veksten i økonomien totalt? Og innrette oss slik at privat sektor får rammebetingelser som gjør at den kan vokse minst like mye som det offentlige i både omsetning og antall ansatte. Vi trenger jo en stor og lønnsom privat sektor for å sørge for høy sysselsetting og for å finansiere velferdsutiftene fremover.. Grafen over viser at trenden nå går i motsatt retning, noe som ikke kan være bærekraftig på sikt.

Lovbrudd og livskvalitet

Det er en klar sammenheng i et samfunn mellom kriminalitet og livskvalitet. Det er åpenbart slik at det i samfunn der mange er utsatt for vold, trusler om vold, tyveri eller skadeverk, er en lavere opplevd livskvalitet enn der få opplever kriminalitet. 

Og så er det naturligvis også slik at opplevd uro for at man kan bli rammet av vold, trusler, tyveri eller skadeverk også går ut over livskvaliteten, selv om man ikke blir rammet. Derfor er utviklingen i levekårsundersøkelsen til SSB om "Utsatthet og uro for lovbrudd" en viktig indikator for hvor godt vi har det. I artikkelen "Flere opplever vold og trusler", som handler om disse tallene, skiver SSB at:

"10,2 prosent oppgir i 2023 å ha vært utsatt for minst ett tilfelle av tyveri, skadeverk, vold eller trusler. Det er noe flere enn i 2018, da 9 prosent var offer for ett eller flere av disse lovbruddene. Omfanget av vold og trusler er nå noe større enn i det foregående tiåret, mens personers utsatthet for tyveri holder seg på et nivå som er betydelig lavere enn tidligere."

Tallene viser en del økning siden 2015 når det gjelder utsatthet for vold og trusler om vold, mens det frem til 2015 var en nedgang. Det ganske store forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder det å være utsatt for vold. SSB skriver: 

"Fremdeles er det likevel noen klare forskjeller mellom menn og kvinners utsatthet og uro for vold og trusler. Som i de fleste tidligere levekårsundersøkelsene skjer også nå en noe større andel av vold og trusler mot menn ute på offentlige steder, på kvelds- og nattestid, i helgene og av en ruspåvirket person. I tillegg utøves fremdeles en større andel av alle voldsepisoder mot menn av en helt ukjent gjerningsperson. En større andel av volden og truslene mot kvinner skjer i private bomiljø, begått av nåværende eller tidligere familiemedlem eller partner, og av ikke-ruspåvirkede gjerningspersoner."

Når det gjelder tyveri og skadeverk er kanskje de mest interessante at mens det har vært en betydelig nedgang i antall tyverier de siste 20 årene, og spesielt i byer og større tettsteder, så har ikke uroen for å bli utsatt for tyveri eller skadeverk gått ned. 10 prosent av oss er urolige for dette, mens andelen i byer med over 100 000 innbyggere som er blitt utsatt for tyveri har gått ned fra 15,4 prosent i 2004 til 5,5 prosent i 2018. Og så har det riktignok økt litt til 5,7 prosent i 2023, men dette er bare en tredjedel av nivået på 90-tallet og tidlig 2000-tall,

Pet Shop Boys: All The Young Dudes

Sangen er "All The Young Dudes", skrevet av David Bowie, men spilt inn og utgitt på singel av Mott the Hoople i 1972. På et tidspunkt der Mott the Hoople virkelig hadde behov for en hitlåt, og det fikk de i gave fra Bowie. Artisten her er Pet Shop Boys, en synth-pop duo som ble til i 1981, og som ble et av de virkelig store symbolene på alt 80-talls, men så har de bare fortsatt utover 90-tallet, 2000-tallet, 10-tallet og 20-tallet. 

Og konteksten er at BBC i likhet med andre store TV-kanaler har programmer der gamle folkekjære artister får spille sammen med et helt orkester. BBC er dessuten flinke til å dele dette på YouTube, så her er Pet Shop Boys som spiller Alle The Young Dudes.

Regelrådet markerer 8 år

Regelrådet har nettopp markert det at de har eksistert i 8 år med et Milepælsseminar. Nå vil jeg tro at det er mange som aldri har hørt om Regelrådet, og 8 års drift er verken lenge eller et rundt tall, men jeg tenker de har valgt seg en bra anledning til å fortelle om hva de har drevet med. Og evaluere hva de har oppnådd, eller ikke fått til. Dessuten er det slik at Regelrådets leder Sandra Riise nå skal gå av etter 8 år, og da har man jo en ekstra god grunn til å tenke igjennom kursen fremover.

Men først litt mer om Regelrådet, et uavhengig og ganske lite statlig forvaltningsorgan under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Regelrådet er faktisk et råd, i den forstand at det er består av fem oppnevnte og uavhengige rådsmedlemmer, som gir selve rådene, og som støttes av et lite sekretariat med fast ansatte. Et ganske slankt opplegg sammenlignet med store tilsyn, eller store apparater som Riksrevisjonen eller Sivilombudet. Da må man naturligvis prioritere strengt og avgrense seg fra store ressurskrevende dypdykk, noe det virker som Regelrådet har klart.

Regelrådets mål og mening er å bidra til å hindre at nye forslag til regelverk, det vil si lover og forskrifter som er på vei, men ikke er vedtatt, gir bedrifter unødige ulemper.  De sier selv på nettsidene dette om hva de mener noe om, og hva de ikke mener noe om:

"Regelrådet uttaler seg til forslag til nytt eller endret regelverk som er på høring. Målet er å bidra til gode beslutningsgrunnlag som sikrer at målene med forslaget oppnås uten unødvendige kostnader for næringslivet. Rådet uttaler seg ikke om innholdet i selve saken, det vil si målene med forslaget, men om forslaget er tilstrekkelig utredet. Alle regelverksforslag som påvirker næringslivet kartlegges ut fra et sett kriterier, og rådet velger så ut hvilke enkeltsaker det utarbeides uttalelse til. Uttalelsene er bygget opp etter en fast mal og tar faglig sett utgangspunkt i utredningsinstruksen. Regelrådet drøfter innholdet i uttalelsen, og avgjør om den skal få fargekategori rød, gul eller grønn."

Disse uttalelsene fra Regelrådet, i alt 289 frem til i dag, har en fremtredende plass på nettsidene. Her finner man klare og poengterte uttalelser som besvarer om de som foreslår nye lover og forskrifter har utredet virkninger for næringslivet, og spesielt om de medfører ulemper små og mellomstore bedrifter. Ikke om målet er rett eller galt, men om man har brydd seg om å undersøke konsekvensene. Og om man har vurdert mindre inngripende måter å oppnå målet på.

 

Jeg må innrømme at jeg var litt avventende de Regelrådet ble etablert i 2016, ja kanskje litt skeptisk også. Hensikten var god, det var dessuten sterkt anbefalt av OECD, og mange andre land, også våre naboland, har gjort dette lenge før Norge. Men så var det noe med at vi allerede har massevis av høringsprosesser, tilsyn og ombud, og ikke minst næringslivsorganisasjoner, som har som jobb å passe på at ting går  riktig for seg og sier fra når det ikke skjer på riktig måte, eller hvis næringslivet utsettes for unødvendige kostnader og byråkrati. Ville det være fornuftig med et nytt statlig organ som passer på at bedriftene ikke blir glemt? Eller har det blitt enda litt mer næringslivsbyråkrati enn vi allerede hadde?

Jeg synes det er prisverdig at Regelrådet har satt søkelyset på seg selv etter 8 år og jeg synes de får frem at de har tatt en viktig rolle som ikke blir løst av andre og som er verdiøkende for næringsliv og samfunn. På milepælsseminaret holdt rådsleder Sandra Riise en presentasjon om arbeidet som er gjort de siste åtte årene og som på en god måte får frem hvor og hvordan Regelrådet tilfører verdi. Jeg tenker at det særlig er på tre områder:

• For det første er det gjort mye godt arbeid i de konkrete sakene de har vurdert (over 2200) og de sakene de har valgt å uttale seg om (snart 300 konkrete uttalelser). Noen av disse har resultert i at bedre forslag har blitt fremlagt, Men Sandra Riise fikk også frem hvordan Regjeringen har kommet opp i problemer med innføring av nytt regelverk i saker der de ikke har hørt på Regelrådet, for eksempel når det gjelder innleie av arbeidskraft og konsulentbruk, som en svært dagsaktuell sak.
• Regelrådet er ikke bare opptatt av å kritisere regelverk som ikke er utredet godt nok, men de er også opptatt av å gi veiledning og gode råd om hvordan man går frem for å lage gode nok utredninger. og hvordan jobber fram regelverk som ikke pålegger unødige byrder på næringslivet. I alle tilfeller der Regelrådet kommer med kritiske uttalelser følges det opp med møter med de etatene det gjelder.
• Regelrådet har en sentral rolle i det internasjonale reguleringsarbeidet. I følge presentasjonen har omlag 40 prosent av nytt regelverk sitt opphav i EØS/EU-regler. Dette regelverket er dårligere utredet av norske myndigheter enn regler som har et nasjonalt opphav. Samtidig er det også slik at mange andre land har både kunnskap og erfaring som er svært nyttig å lære av i en norsk sammenheng, og Regelrådet har en viktig rolle når det gjelder å styrke det internasjonale samarbeidet.

Et godt eksempel på en konkret sak der Regelrådet har gitt rødt lys og sagt klart fra om mangelfull utredning, blant annet av av alternative måter å løse problemet på, er Nærings og fiskeridepartmentets forslag om skjerpede miljøkrav i offentlige anskaffelser. En god hensikt åpenbart, men regelrådet skriver blant annet at:

Regelrådet har likevel merket seg at mange instanser har fremhevet at mye av problemet er manglende miljøkompetanse på oppdragsgiversiden. På denne bakgrunn kan det fremstå som uheldig at departementet begrenser seg til kun å vurdere ny regulering, og ikke har utredet ulike kompetansetiltak. Uten tilstrekkelig kompetanse innen miljø på bestillersiden kan effekten av den nye reguleringen bli mindre enn ønsket.

Et annet god eksempel på et rødt lys og svært krass kritikk fra Regelrådet, er forslag fra Arbeids og inkluderingsdepartementet i 2022 om endring i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak, som  senere er vedtatt. Her beskrev Regelrådet både store svakheter i utredningene, blant annet at kostnadene kan bli betydelige for næringslivet, uten at dette er utredet, og at forslagene også er utformet slik at de kan komme til å virke mot  sin hensikt:

"Forslagene i høringsnotatet er inngripende og vil påvirke mange virksomheter i forskjellige næringer. Høringsnotatet beskriver flere mulige store samfunnsøkonomiske effekter av forslagene og Regelrådet mener derfor at det burde vært utført en fullstendig samfunnsøkonomisk analyse i denne saken.  Departementet har i høringsnotatet ikke drøftet alternative virkemidler for å nå målet med reguleringen. Et forbud er et veldig sterkt virkemiddel. Regelrådet mener derfor at det er naturlig å utrede også andre alternativer for å se om målene kan oppnås med mindre inngripende tiltak. Positive og negative konsekvenser er drøftet i høringsnotatet, men departementet har ikke vurdert virkningene samlet. Siden tiltakene har en rekke negative konsekvenser for næringslivet, og kan bidra til å redusere samlet aktivitetsnivå og etterspørsel etter arbeidskraft, stiller Regelrådet spørsmål ved om enkelte av forslagene kan virke mot sin hensikt. En fullstendig samfunnsøkonomisk analyse ville gitt et bedre bilde av de samlede virkningene av tiltakene og dermed et bedre beslutningsgrunnlag."

Dette er klare og tydelige beskjeder om hvor viktig det er at offentlige myndigheter, og i dette tilfellet departementer, gjør jobben sin og vurderer konsekvensene før de fremmer inngripende forlag som i verste fall ikke vil virke, eller virker mot sin hensikt. Regelrådet mener ikke noe om hensikten med forslagene er god eller dårlig, eller den partipolitiske uenigheten som måtte være i ulike saker, men om konsekvensene er godt nok belyst og forstått, og om andre og mindre belastende måter å løse problemet på kunne vært utredet. Jeg vil også anbefale Regelrådets ganske ferske årsrapport for 2023 som beskriver hva de har jobbet med i 2023 og hva de prioriterer av temaer og saksområder fremover..

Hindringer for offentlige digitale tjenester

Hva er det som hindrer offentlige virksomheter i å digitalisere tjenester til innbyggere og næringsliv mer og raskere enn i dag? En kilde til kunnskap om dette er Statistisk sentralbyrås undersøkelser om digitalisering i offentlig sektor der de rett og slett spør kommuner, fylkeskommuner og statlige etater om hva de opplever at de største hindringene er. Er det ressurser? Er det kompetanse? Er det vriene lover og regler? Eller er det rett og slett at andre man er avhengig ikke er langt nok fremme?

Svarene er kanskje ikke så veldig overraskende. SSB har gitt seks svarmuligheter, og man kan oppgi flere hindringer på en gang. Alle seks alternativer skårer ganske høyt, men med litt variasjon. Og selv om mye er ganske likt på tvers av virksomheter, er det forskjell på store og små virksomheter og også noen forskjeller mellom statlige virksomheter og kommuner. 

For å ta det i tur og orden: Øverst på listen over hindringer, med 68 prosent i staten og 77 i kommunene, oppgis det at det er vanskelig å frigjøre ressurser til utvikling. Om det med ordet "ressurser" menes penger til digitalisering, eller tid og kompetanse, er ikke helt tydelig, men jeg antar at hovedproblemet kanskje er at den daglige driften krever så mye at det ikke er tid til og personer nok til å prioritere digitale utviklingsprosjekter. Offentlige sektor, og spesielt kommunesektoren, er driftstunge organisasjoner med ansvar for helse, omsorg, opplæring og andre kritiske tjenester i samfunnet som har førsteprioritet. Det paradoksale blir naturligvis at den digitaliseringen som skal frigjøre mer kapasitet til andre ting må vente, nettopp fordi det er så mange andre ting som haster mer.

Hindring nummer to handler om at utgiftene til IKT er høyere enn forventet. Også dette er litt hyppigere nevnt i kommunesektoren, med 66 prosent, enn i staten, der 53 prosent er svarer at dette er en hindring for digitalisering. Det vi ikke kan lese ut av disse tallene er om kostnadene er høyere enn forventet på grunn av dårlig planlegging, urealistisk budsjettering, eller om svaret skyldes helt andre årsaker.

Avhengighet av utvikling hos andre aktører i offentlig eller privat sektor er den neste forklaringen på listen, med 49 prosent i statlige virksomheter og 51 prosent i kommunene. Hva som ligger i denne forklaringen er ikke helt lett å vite, og det kan være flere ganske ulike ting. Hvis jeg skal våge meg på å gjette kan det handle om at digital løsninger som utvikles for flere virksomheter, og som det er meningen at mange virksomheter skal ta i bruk, som for eksempel pasientjournalløsninger i kommunehelsetjenesten, eller løsninger for å dele data på en sikker måte, ikke har blitt ferdig som forutsatt. Kanskje har virksomhetenelatt være å gjøre ting på egenhånd, og ønsket å satse på en fellesløsning, men dette tar tid.

Fjerde hindring som oppgis er manglende kompetanse i virksomheten. Ikke særlig overraskende, men kanskje litt overraskende at den ikke er enda høyere oppe på listen over hindringer. 38 prosent av statlige virksomheter og 53 prosent av kommunene oppgir dette som en stor hindring. Her viser bakgrunnstallene at det særlig er de mindre statlige virksomhetene og de små kommunene som sliter mest med å få tak i kompetansen de trenger for å digitalisere mer,

Lover og regler som må endres og tilpasses digitale løsninger nevnes av 36 prosent av statlige virksomheter og og av 30 prosent av kommunene, og den eneste hindringen som nevnes av flere i staten enn i kommunene. Og det er ikke så overraskende. I kommunene gjelder det nasjonale lov og regelverket alle, og det er mange som kan jobbe sammen for å få til nødvendige justeringer, mens mange statlige virksomheter har egne lover, regler og paragrafer som gjelder akkurat dem, og som kanskje ikke prioriteres høyt nok i køen av alt man burde gjøre for å legge til rette for digitalisering og omstilling. En lovbestemmelse som regulerer formkrav for søknader om tilskudd eller utbetaling av ytelser kan virke smått i den store sammenhengen, men kan være en avgjørende hindring for å hente ut effektiviseringsgevinster eller samhandlingsmuligheter. Kanskje er det ikke alltid behov for å vedta nye lover som er problemet heller, men å avklare hvordan lovbestemmelser skal forstås og praktiseres når man skal utveksle persondata eller etablere en skyløsning for en ny offentlige tjeneste, og ikke er helt sikker på hva som gjelder.

Nummer seks på listen over hindringer er at det mangler felles offentlige løsninger eller infrastruktur for å få til mer digitalisering. Ting som en enkelt kommune eller virksomhet ikke kan gjøre alene, men som trenger en eller annen fellesløsning å bygge tjenesten på toppen av. Dette nevnes av 31 prosent av statlige virksomheter og hele 50 prosent av kommunene. Også her tenker jeg det spiller inn at kommunene i bunn og grunn gjør akkurat det samme og kan oppnå store gevinster der det finnes fellesløsninger alle kan bruke, men ikke når løsningene ikke finnes oppleves det som en hindring.

Er det så noen felles tråd i disse forklaringene på hvorfor det ikke digitaliseres enda mer? Undersøkelsen viser i hvert fall at det er behov for å holde innsatsen oppe når gjelder å investere i ulike fellesløsninger og felleskomponenter på tvers av virksomheter. Og jeg tror den også viser hvor viktig det er å veilede virksomheter når det gjelder hvordan lov- og regelverk kan legge begrensninger, men kanskje også skape muligheter når man gjør det på rett måte. Men også når dette er på plass kan det være vanskelig å frigjøre nødvendig kapasitet til å implementere digitale tjenester. Det å sortere mellom kortsiktige og langsiktige behov, og rydde plass til å investere i digitale tjenester er en utfordring som neppe vil forsvinne med det første.

Næringsrettet forskning - en strategi som ikke er en strategi

Regjeringen la i forrige uke fram et dokument med tittelen "Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling". Og det høres jo riktig interessant ut. Men noen strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling er dette imidlertid ikke. 

Og dokumentet sier i grunnen veldig klart fra allerede i innledningen om at her er det masse ting som skal uttredes videre, før  det kan pekes ut retning og lages strategi på ordentlig:   

"Siden de offentlige virkemidlene skal finansiere ulike deler av forskningssystemet, er regjeringen opptatt av at det skal være en god balanse mellom virkemidler som bidrar til langsiktig kunnskapsoppbygging i og for næringslivet, virkemidler som bidrar til tilstrekkelig stor forskningsaktivitet og evne til å utnytte kunnskap andre steder, og virkemidler som kan finansiere de store, banebrytende prosjektene. Regjeringen vil fremover vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, blant annet i hvilken grad forskningsvirkemidlene totalt sett bidrar tilstrekkelig til samarbeid og spredning av kunnskap, og treffer næringslivet i ulike deler av landet."

Dette er med andre ord et dokument som forteller at regjering ikke vil jobbe med å gjennomføre noe bestemt nå, men vurderer om og hvordan den skal jobbe med saken senere. 

Nå er likevel ikke dokumentet helt uinteressant. Man finner noen sammenligninger mellom Norge og andre land, en oversikt over hvor norske bedrifter er på listen over verden 2500 bedrifter med høyest forskningsinnsats (der er det er 9 norske), samt noen andre faktafremstillinger om hvordan det står til med den næringsrettede forskningen i Norge. Her er det også omtaler av hvordan de ulike offentlige virkemidlene for  å fremme forskning i næringslivet er innrettet, og hva de ønsker å oppnå. Et par steder er dokumentet også tydelig  på at noe ikke er bra nok, for eksempel at virkemiddelet Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) burde oppnå mer i form av konkrete kommersielle resultater i næringslivet.

På flere områder er dokumentet forbausende gammeldags, og løfter frem gamle problemstillinger og mål, og erklærer at de fortsatt gjelder, men uten å ha noen realistiske planer for hvordan vi skal nå målet. Dette gjelder ikke minst for det såkalte tre-prosent-målet for forskning som andel av BNP, der en prosent skal være offentlig finansiert og to prosent finansiert av næringslivet. Dette målet ble fastsatt i 2005, og skulle nås innen 2010. Slik gikk det ikke. I dag er den offentlig finansierte forskningen på like under 1 prosent av BNP, nær målet, mens ambisjonen om at næringslivet skal bidra med to prosent er vi fortsatt langt unna.

I dag er den næringslivsfinansererte delen av forskningen er på omkring 1,2 prosent av BNP. Det har vært en økning de siste årene i denne andelen, ikke minst på grunn av utvidelser av Skattefunn under forrige regjering, men det er ingen utsikter til at vi vil nå 2 prosent av BNP i overskuelig fremtid. Dette er jo heller ikke noe man kan gjennomføre gjennom vedtak i regjeringen eller stortinget, slik man kan med offentlig finansiert forskning, men noe næringslivet selv må gjøre. Ikke fordi regjeringen har bestemt det, men fordi det er lønnsomt. Det myndighetene kan gjøre for å bringe oss dit er å lage rammevilkår og virkemidler som støtter opp om en kraftig økt forskningsinnsats i næringslivet, for eksempel gjennom skatteinsentiver for forskning, mer offentlig finansiert næringsrettet forskning, eller gjennom tematiske satsinger, forskningsinfrastruktur, virkemidler for deltagelse i EU-prosjekter og andre ting som gjør at forskning lønner seg litt mer enn det ellers gjør. Men det er det ingenting som tyder på regjeringen har planer om slik satsinger. De virker tvert imot førnøyd med at den offentlige finansierte forskningen er på nesten en prosent av BNP, og skriver ikke noe sted at den skal økes. Og da blir denne innledende diskusjonen om mål for næringslivets forskning ganske bortkastet.

Det samme problemet med manglende samsvar mellom ambisjoner og virkemidler gjelder også ambisjoner om å få til mer kommersialisering av forskning fra universitetene gjennom støtte fra Forskningsrådets Forny-program. Og for ambisjonen om å få mer kommersialisering og internasjonalisering av forskningsbasert innovasjon gjennom SFI-ordningen. Nå er det ingenting galt med slike ambisjoner. Men dette er blitt 15-20 år gamle ordninger som har hatt disse ambisjonene hele veien. Hvis det da er slik at de ikke leverer slik de skal, og regjeringen har helt rett i at vi må ha ambisjoner om å få til mye mer, ja, da må man jo gjøre noe konkret for å få det til. Men i følge dette dokumentet skal regjeringen "vurdere", "evaluere" og "utrede", men ikke "gjøre".

Det næringslivet vi skal leve av og og jobbe i fremover vil være mer teknologisk og digitalt, mer kunnskaps- og forskningsinstensivt, og må ha større evne til innovasjon og omstilling. Det skal også være grønnere og få mer ut av mindre ressurser. Det innebærer tettere koblinger mellom næringsliv og forskning, både nasjonalt og internasjonalt. Det innebærer at næringslivet må finne partnere og bygge allianser også andre steder enn i sine tradisjonelle leverandørkjeder. Næringslivets forskning blir viktigere enn før. Og heldigvis er det næringslivet selv som  har hovedansvaret for å sørge for dette. Det er bedriftene som må bestemme hva de har tro på og hva de skal satse på. Men det vil åpenbart hjelpe om myndighetene er mer fremoverlent enn det som kommer til uttrykk her.