Droneforsvar som militært økosystem

Lenke til The Economist

Sjefen for Ukrainas droneforsvar heter Robert "Madyar" Brovdi, og er intervjuet i en del medier den siste tiden i anledning et regnestykke som viser at det er blitt slik at russiske tap til ukrainske droner nå går fortere enn Russland klarer å skaffe nye soldater til fronten.

The Economist er en av publikasjonene som skriver om Brovdis avdelinger for ubemannet krigføring, og skriver i artikkelen "Ukraine’s top drone commander wants to bleed Russia’s army dry", at:

"Russian losses have increased substantially since he took over last summer, aided by a revamped, gamified system that now prioritises enemy infantry. December marked a turning point, the first month when verified Russian losses to Ukrainian drones exceeded recruitment. Since the start of the winter, Ukrainian drones have killed or incapacitated at least 8,776 more soldiers than Russia has replaced. Russia continues to gain little ground in return for its losses."

Økosystem av 15 funksjoner som virker sammen

Artikkelen i The Economist heter . Den beskriver en situasjon der det er blitt slik at Ukraina er ledende i verden når det gjelder ubemannet krigføring, både offentivt og defensivt. De ligger foran NATO, hevder Brodvi, og USA og andre NATO-land bruker Ukraine for å lære hvordan en drone ikke bare er en militær "ting", men et helt system av flere komponenter og funksjoner om må henge sammen

"Teams operate 3-5km behind the line, overseen only by battle captains back at headquarters. Mr Brovdi says the unit has an ecosystem of 15 interlocking functions, from jamming to surveillance, mine-laying and explosive production. It is a concept nato generals have yet to grasp, he says. “When the Americans come—and they come to us like bees to honey—they ask, ‘Which drone is best?’ I tell them the best drone is an ecosystem. For one pilot to make a kill, a whole machine must work behind him.”"

 Aftenposten hadde en artikkel fra frontlinjen i helgen som er inne på noe av det samme i artikkelen "Slik stoppet ukrainerne Putins vinteroffensiv". Det er en interessant fortelling om hvordan tilværelsen på frontlinjen har endret seg i positiv retning for ukrainerne som er intervjuet i saken, blant annet som et resualtet av en velutviklet og mangfoldig samling av ubemannet utstyr. Det er ikke bare angrepsdroner og etteretnignsdroner i luften, men en rekke kjøretøyer på bakken også, som grukes bådde til forsyninger, bytte av reservedeler og en rekke andre oppgaver.

Forvar organisert rundt dronekrigen

I starten var det nok slik i Ukraina-krigen at droner var et slags tillegg. Et supplement til annen og mer tradisjonell måter å føre krig på, med artilleri og stridsvogner, og dronene måtte hele tiden tilpasses andre systemers logikk, virkemåter og helhetlige systemer. Men gradvis har logikken endret seg og andre deler av systemet må tilpasse seg droneforsvaret. Aftenposten beskriver flere sider av dette, både nye angrepsdroner, forsyningslinjer som holdes åpne takket være droner, og nye måter å sette opp forsvarslinjene:

• Dronekrigen snudde: Nå flys de små FPV-dronene inntil fem-seks mil inn bak russernes linjer. Fiberoptikk, nye radiofrekvenser, KI-teknologi og økt ukrainsk droneproduksjon gjorde dødsonen bredere. 
• Nye forsvarslinjer: Ukrainerne har bygget nye, omfattende festningsverk tilpasset dronekrigen. Endeløse grøfter med piggtråd og sperringer strekker seg over steppen med underjordiske stillinger og bunkere, som kan stå imot russisk artilleri. 
• Robot-logistikk: Både bakke- og luftdroner sørget for å holde de ukrainske forsyningslinjene åpne slik at soldatene klarte å beholde kontrollen ved fronten

Hvordan dette vil påvirke forsvarsplanlegging, utstyrskjøp, digitale systemer og KI-anvendelser, er ikke jeg noen stor ekspert på, men det som viker helt åpenbart er at ting ikke blir som som før. Det er en annen type krig det må planlegges for, og den viktigste skolen for å lære mer om hvordan den vil foregå pågår i Ukraina akkurat nå.

Trumps maktpolitiske superkrefter virker ikke i Iran

Denne gangen er det annerledes, skriver the Economist. Mange, og også jeg, her på bloggen, har jevnlig vært innom Donald Trumps helt enestående evne til å skyte seg selv i foten. Man så har han kanskje enda mer utviklet evne til overleve selvskadingen, benekte det han har sagt og gjort, og gjøre om på fortellingen. Kanksje også kombinasjon med noe som maksimerer egennytten, og bidrar til egen rikdom.

Men krigen mot Iran er annerledes, skriver The Economist. De har omdøpt operasjonen fra "Operation Epic Fury" til "Operation Blind Fury" på forsiden. I lederartikkelen "War in Iran is making Donald Trump weaker—and angrier" slår de fast at det tre vanlige teknikkene Trump bruker for å komme unna kritikkk og virkningene av å skyte seg selv i foten, ukke virker når det gjelder Iran.

De tre politiske superkreftene virker ikke

The Economist mener at Trump normalt bruker tre maktpolitiske "superkrefter" til å redusere skaden han påføres av sine hyppige ukloke handlinger, men at disse av ulike grunner ikke fungerer så godt i den pågående Iran-konflikten_

For det første er det ikke mulig å benekte realiteter og vri på sammenhenger med like stort hell som i mange andre saker. Krig har dessuten sin egen logikk. Og Iran deltar i en annen krig enn USA, skriver The Economist. Irans assymetriske svar på USAs krigføring handler først og fremst om å skade verdens energimarkeder, og å få prisene til å gå til himmels. Det ser ut vil å virke, skriver The Economist:

"Iran is waging its own parallel war against the global energy industry. As it strikes shipping in the Strait of Hormuz and the infrastructure of its neighbours, the markets are keeping score. With Brent crude spiking to more than $110 a barrel on March 18th, following an Iranian missile attack on a Qatari natural-gas hub, the regime will conclude that its strategy is working."

Det andre som nå ikke virker er Trumps vanlige favorittøvelse: Å etablere og utnytte et handlingsrom for poltiske og økonomisk press. Eller "leverage" som  The Economist kaller det, et ord som mangler en helt presis norsk oversettelse. Ja, kanskje det til og med er slik at Iran har de beste kortene, eller mest "leverage" i denne konflikten. Dyr olje kommer ikke til å gå over:

Iran is opposing Mr Trump by accumulating leverage against him. In recent days it has signalled that it will grant safe passage through the Strait of Hormuz to ships from friendly countries—a sign that it means to use access as a bargaining tool. Even if Mr Trump wants to end the war, Iran could continue to fire at ships. If the waterway remains closed until the end of April, the oil price could reach $150 a barrel."

Republikanske problemer

Donalt Trumps tredje politiske superkraft, som han neste alltid kan stole på, er at hans republikanske kjernetropper i MAGA-bevegelsen er lojale og gir ubetinget støtte. Denne gangen er ikke det så opplagt. Trump lovet partiet og velgerne lav inflasjon og ingen nye kriger. Nå er olje- og gasspriser på vei til himmels, diesel og bensin er blitt mye dyrere og flere soldater har allerede mistet livet. Dessuten er gamle venner i Midt-Østen opprørt over uansvarligheten, og utsiktene til langvarige disrupsjoner politisk, økonomisk og militært. Det rammer selve livslinjen til mange av USAs allierte. The Economist skriver:

"In private many elected Republicans are seething. Mr Trump’s failure to heed warnings about the Strait of Hormuz is typical of his contempt for strategy and his hubris in thinking he knows better than people who really do. Republicans are now highly likely to lose control of the House in the midterm elections in November. Their chances of losing the Senate too have risen by ten points, to about 50%.

Det at sentatet bytter flertall ville være et helt spektakuært valgnederlag, dersom det skulle skje, men så virker det kanskje ikke som om Donald Trump bryr seg så mye om mellomvalget. Det er jo ikke han selv som skal velges der. 

Donald Trump har nok sterkt undervurdert hvor gode kort Iran har på hånden, skriver The Economist. Ledelsen der skal jo ikke vinne valg. De kan stå i problemene mye lenger. Det er Trumps republikanske partifeller i USA som stiller til valg litt utpå høsten, og det vet de selvfølgelig i Teheran også:

"Iran’s attack on the gas hub in Qatar shows it still has cards to play. And even if the fighting ended tomorrow it could take four to six weeks to restore oil production, four to eight weeks to settle oil markets and two months to normalise shipping. The risk of renewed Iranian action would remain. Prices may stay high for months. Every day they do weakens the president."

For en enda mer grundig gjennomgang av sammehengen mellom valgutsikter og internasjonale kriser, er artikkelen "How the Iran war is hurting Donald Trump" anbefalt lesing.  Her minner The Economist også om at det ikke er nytt at presidenter i USA har tapt valg på høye oljepriser. Det er ikke sikkert det var eneste årsak, men både Gerald Ford, Jimmy Carter og George H.W. Bush mislykkes med å bli gjenvalgt i en situasjon der olje- og gassprisene økte. Det kan være lurt å lese litt historie, selv om man tror man er USA beste og mest intelligente president noen gang.

KI og effekten på arbeidsmengden

Vil kunstig intelligens automatisere bort veldig mange arbeidsoppgaver, og hele jobben til mange? Eller er det tvert imot slik at KI gir oss tilgang til nye metoder og verktøy som gjør oss bedre i stand til å skape verdier for virksomheten og kundene, og dermed sikrere og bedre jobber? 

Det temaet har jeg vært innom her på bloggen flere ganger, blant annet i omtalen av Kompetansebehovsutvalgets siste analyser og scenarioer. Den diskusjonen er definitivt ikke over.

 Men en ny artikkel i Harvard Business Review (HBR) tar for seg en litt annen diskusjon om hvordan KI endrer hvordan og hvor mye vi arbeider. I stedet for å se på om arbeidsoppgaver og jobber erstattes av KI eller ikke, har de snudd problemstillingen litt på hodet og heller sett på om de som tar i bruk KI i jobben får mer avlastning og jobber mindre, eller om KI-verktøyene er designet slik at man faktisk påvirkes til å jobbe mer?

KI gjør at vi jobber mer, og mer intenst enn før

Man skulle jo kanskje tro at effektiviserende og produktivitetsøkende verktøy fristere til å ta det litt roligere på jobben. La dmaskinen ta seg av merkbare deler av arbeidsoppgavene, og sånn sett ha mindre å gjøre enn før. Kanskje bruk av KI være en slags start på et samfunn med redusert arbeidtid  og mer fritid.

Vel, så langt har ikke dette skjedd, heller tvert imot,  i følge Aruna Ranganathan og Xingqi Maggie Ye som er forskere ved Haas School of Business, UC-Berkeley i USA. De har skreve om sine funn i artikkelen "AI Doesn’t Reduce Work—It Intensifies It i Harvard Business Review (HBR). Hovedfunnet deres er at folk velger å jobber mer når de har tilgang til KI-verktøy, ikke fordi vi blir tvunget til å jobbe mer, men fordi det eer mulig og tilgjengelig, men også fordi det kan gi en positiv opplevelse å jobbe mer

"In our in-progress research, we discovered that AI tools didn’t reduce work, they consistently intensified it. In an eight-month study of how generative AI changed work habits at a U.S.-based technology company with about 200 employees, we found that employees worked at a faster pace, took on a broader scope of tasks, and extended work into more hours of the day, often without being asked to do so. Importantly, the company did not mandate AI use (though it did offer enterprise subscriptions to commercially available AI tools). On their own initiative workers did more because AI made “doing more” feel possible, accessible, and in many cases intrinsically rewarding."

Nå er det ikke helt nytt ukjent at noen jobber er slik at grensen mellom privatliv og jobb er mer flytende, og det også kan høres ut som en god nyhet at mange får lyst til å jobbe mer, og ta med seg jobben hjem, så er det selvsagt ikke uten problemer hvis en umiddelbar entusiasme blir til en permaent arbeidshverdag. 

Tre måter arbeidet utvides på

HBR-artikkelen peker på tre måter tilgang til og bruk av KI-verktøy kan gi en mer intens arbeidshverdag. Den første forklaringen på at mange jobber mer enn før er at de jobber med flere ting enn de pleide å gjøre.  Tilgang til KI-verktøy bidrar til at flere får kunnskap og hjelpemidler som gjør at man blir i stand til å klare andre oppgaver enn før. Kompetansen med KI blir med større enn den man har uten KI, og da får man mulighet til å gjøre flere ting . Og ikke bare kan man gjøre mer, for mange er det også en positiv opplevelse å mestre flere oppgaver:

"These tools provided what many experienced as an empowering cognitive boost: They reduced dependence on others, and offered immediate feedback and correction along the way. Workers described this as “just trying things” with the AI, but these experiments accumulated into a meaningful widening of job scope".

En negativ effekt av dette forskerne fanget opp var at fagfolk som faktisk kunne og hadde erfaring med disse arbeidsoppgavene, og hadde gjort dem før, i økende grad fikk en ny rolle i å etterprøve det andre hadde gjort. For eksempel å gå igjennom og kvalitetssikre programvare skrevete av noen som har brukt KI til å gjøre jobben.

Den andre effekten forskerne oppdaget i sine mer en 40 intervjuer over 8 måneder i et amerikansk teknologiselskap, var at det utviklet seg et mindre tydelilg skille mellom arbeid og ikke-arbeid blant de ansatte. Pausetid og lunsjtid ble i større grad brukt til å sette igang små nye oppgaver, fordi det å starte opp nye oppgaver med blanke ark er så mye lettere enn får når du kan få help fra KI.

"These actions rarely felt like doing more work, yet over time they produced a workday with fewer natural pauses and a more continuous involvement with work. The conversational style of prompting further softened the experience; typing a line to an AI system felt closer to chatting than to undertaking a formal task, making it easy for work to spill into evenings or early mornings without deliberate intention"

Mer multitasking 

Det tredje funnet i denne forskningen er at mange ansatte begynte å beherske det å bruke KI-verktøy og at de begynte å bruke det til å igangsette og overvåke mange flere oppgaver samtidig. KI-partneren ble sett på som en variant av en kollega man kunne stole på til å følge med på og holde orden på mange ting på en gang. Forskerne skriver at: 

"AI introduced a new rhythm in which workers managed several active threads at once: manually writing code while AI generated an alternative version, running multiple agents in parallel, or reviving long-deferred tasks because AI could “handle them” in the background. They did this, in part, because they felt they had a “partner” that could help them move through their workload.

Men etter hvert som flere jobbet på denne måten fikk de også ansvaret for å håndtere mer, og dermed en mer intens rolle knyttet til å følge opp alt som skulle skje samtidig. Flere fikk et slags lederanasvar for KI-boter de egentlig ikke hadde, og teknologi som tilsynelatende skulle avlaste og redusere stress, fikk i stedet en rolle der intensiteten i arbeidet ble høyere.

Hva skal en virksomhet gjøre for å håndtere og styre en slik økt intensitet, og er den positiv eller negativ for ledere og ansatte? Forfatterne er opptatt av at det ikke trenger å være negativ i seg selv å bruke verktøy som øker intensiteten og produktiviteten, men anbefalter virksomehter å tenke igjennom formelle og uformelle spilleregler og rammer. Hvordan sørger man for nødvendige pauser og grensesettinger for å hindre at alt flyter over i hverandre? Det må være tid til å samtale og tid til å reflektere, slriver forfatterne i artikkelen.

Kommunene med færrest og flest barn i 2025

Nyttårsbarn før sankhans?

Jeg har i noen år hatt en fast årlig spalte her på bloggen om årets nyttårsbarn. Ikke om hvor nyttårsbarnet kom først, men om hvor nyttårsbarnet kom sist. I noen små kommuner er det nemlig slik at konkurransen om årets nyttårsbarn ikke kan avgjøres før etter lang tid. Kanskje ved påsketider, eller kanskje ikke før sankthans. Og i noen kommuner er  spørsmålet om nyttårsbarnet er kommet før neste nyttårsaften.

Jeg skrev forrige gang om dette her på bloggen i september i fjor da det var blitt klart om det i noen kommuner fortsatt ikke var født noe nyttårsbarn første halvår. Svaret var null nyttårsban før sankthans i to kommuner, Utsira og Røyrvik. Og i hele 10 kommuner ble det bare født et barn i hele første halvår.

Ingen yngrebølge

Hvorfor er dette så viktig? Jo, ganske enkelt fordi det noen ganger feilaktig kaller en "eldrebølge" først og fremst er et problem fordi det ikke blir flere unge. De gamle er jo her fra før, men de blir et år eldre for hvert år, og for hvert år de blir eldre øker sjansen for at de trenger eldreomorgstjenester eller havner på sykehus. Så lenge det blir født minst like mange unge, så er det ikke noe problem, for dag kommer det til nye skoleelever, studenter og, etter hvert, arbeidskraft, der mange kommer til å bli sykepleiere, helsefagarbeidere og leger.

Problemet er naturligvis at dette ikke blir født mange nok til å at dette skjer. Fødselstallene har stupt, og i mange små distriktskommuner blir det ikke født mer enn en håndfull barn i året. Jeg kommer tilbake til kommunene som kom nederst på listen over barnefødsler i 2025. Men først er det viktig å nevne det lille tilløpet vi ser til gode nyheter akkurat nå. Frukbarhetstallet har faktisk gått litt oppover i 2025. Ikke i nærheten av det som kreves for å opprettholde et fødselsoverskudd på lang sikt, men likevel opp. SSB skriver at:

"Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) økte til 1,48 barn per kvinne i 2025, en økning fra 1,44 året før. Det ble født 55 400 barn i Norge i 2025, som var 1 400 flere enn året før, viser nye tall fra statistikken Fødte. Ut fra det totale antallet fødsler regner SSB ut Samlet fruktbarhetstall (SFT). Etter tre år med oppgang ligger det nå på 1,48, men dette er fortsatt lavt i et historisk perspektiv. -Det var særlig kvinner i alderen 30–34 år som bidro til fjorårets økning, mens fruktbarheten var relativt stabil for de andre aldersgruppene, sier Espen Andersen, seniorrådgiver i SSB."

Kommuner nesten uten barn

I noen få kommuner i Norge ble det født over 1000 barn i 2025. Oslo topper listen med 9287 barn. Det kan bli skap konkurranse om å bli årets nyttårsbarn av slikt. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillestrøm, Drammen og Kristiansand ble det født over 1000 barn i fjor. 

I den andre enden av skalaen finner vi som sagt en del kommuner der det er usikkert om nyttårsbarnet kommer til påske, til sankthans, eller i det hele tatt før det neste jul. I 2025 var det en kommune, Røyrvik i Trøndelag, som hadde null barnefødsler. I Utsira kommune, Norges minste, ble det født ett barn. Ett var sluttsummen også i Modalen kommune. Det blir små skoleklasser av slik noen år etter. 

Andre kommuner med færre enn 10 barnefødsler i løpet av 2025 var Aremark (7), Os i Innlandet (9), Etnedal (8), Åseral (8), Kvitsøy (7), Eidfjord (6), Fedkje (3), Masfjorden (8), Sollund (4), Hyllestad (5), Osen (6), Tydal (7), Lierne (9), Namsskogan (6), Høylandet (6), Flatanger (9), Leka (8), Bindal (6), Vevelstad (7), Grane (5), Hattfjelldal (7), Nesna (9), Træna (2), Rødøy (7), Beiarn (8), Sørfold (7), Røst (3), Værøy (4), Flakstad (9), Moskenes (3), Ibestand (4), Gratangen (8), Lavangen (8), Dyrøy (6), Kvænangen (6), Loppa (5), Hasvik (6), Måsøy (8), Gamvik (5), Berlevåg (9), Vardø (8), Nesseby (7). Sannsynligvis er det noen store borettslag i Norge der det blir født flere barne enn dette.

Jeg må komme med en liten fotnote om Moskenes kommune, med tre barnefødsler i 2025. Dagens Moskenes kommune blir fra 2028 en en del av nye Vest-Lofoten kommune etter sammenslåingen med dagens Vestvågøy kommune. Der ble det født 114 barn, så det blir jo ganske mange til sammen. Men de to kommunene er ikke naboer. Mellom ligger Flakstad kommune som lurer på om de kan klare seg selv. Der ble det født 9 barn i 2025.

Nå er det jo ikke slik at det er antall barnefødsler og heller ikke fødselsoverskudd/underskudd alene som avgjør fremtidsutsiktene. Man kan skaffe nye innbyggere i arbeidsfør alder enda raskere gjennom innflyttng og innvandring. Men dessverre for de minste kommunene med lave fødselstall ser det ikke ut til at tilfytting blir noen redning. Den største befolkningsveksten kommer helt andre steder. Og mer enn 1000 nye innbyggere i 2025 ble det i Oslo, Asker, Lillestrøm, Lørenskog, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.